Angripernes retrett del 1

Angripernes retrett, Del 1.

 

Den siste krigsutviklingen i Syria-krigen særlig med vekt på Tyrkia og de syriske turkmenernes rolle.

 

Syriske tropper står foran Aleppo takket være russisk støtte. Ankaras skjulte krig i nabolandet er mislykket.

 

Syriske bakke-tropper og paramilitære har de siste ukene med russisk luftstøtte seg fram og inn i Latakia -og Idlib-provinsene, nord og nordøst i retning Aleppo og den tyrkiske grensen. Islamske terror-grupper i området er på retrett mot samme grense. Disse operasjonene er godt forberedt. Etter at den syriske arméen fikk russisk flystøtte har dette klart svekket motstanderne i viktige landsbyer i de samme provinsene. Den har startet en offensiv sør for storbyen Aleppo. Den har også satt inn støt for å sikre Syrias militærbase al-Safira og flybasen Kweiris i sør-østre Aleppo-provins, som tidligere ble hardt presset av IS-krigere. Syria-arméen støttes av iransk milits, 3000 Hisbollah-kjempere fra Libanon og russiske militær-rådgivere. Totalt er 10 000 satt inn i denne frigjøringsoperasjonen. 

 

2f834dcc88825b66157df31054c3ab1b.jpg 

Turkmenske nasjonaldrakter er flotte   

 

8/2-16 rykket syriske tropper fram til områder, 25 km fra Tyrkia-grensen. De meldte samme dag at de hadde omringet flere regjeringsfiendtlige gerilja-grupper som har okkupert en del av Aleppo, og nå er komplett avskåret fra forsyningslinjene sine. Frigjøring av byene Nubul og Al-Sahraa gjorde det mulig. Dessuten sikret 43. brigade av 4. mekaniserte Syria-divisjon veien mellom Khan al-Assal og al-Raschiddeen i Aleppo-regionen. Dermed står Syria-arméen i en fordelaktig utgangsposisjon for gjenerobring av begge byene. Khan al-Assal ble okkupert av al-Nusra-fronten og den såkalte frie syriske armé (FSA) i 2013. Alle tilfangetatte fra Syria-arméen ble da myrdet av opprørerne.  

 

Gjennom frigjøring av den strategisk viktige byen Salma i nordøst-Latakia fikk al-Nusra, de  turkmenske brigadene og FSA et av sine største nederlag i løpet av de siste 3 år. Salma ligger på et av høyde-punktene i de turkmenske fjellene. Erobringen av byen gjør det mulig for den syriske regjeringshæren å ta seg fram til den tyrkiske grensen lett. 

 

Om Turkmenerne

 

Turkmenerne i Nord-Syria er etterkommere av tyrkiske folkegrupper som er blitt igjen i Syria og Irak fram til idag etter at det Ottomanske riket brøt sammen i 1922. I Syria bor noen av dem i storbyene Damaskus, Aleppo, Hama, Homs og Latakia, men i første rekke bor de i nord-vest-regionen al-Jazira. De bor også ned i kurdiske områder i nord-Irak. Tyrkiske kilder sier at det er mellom 750 000 - 1 500 000 turkmenere i Syria og Irak, mange av dem snakker tyrkisk. De har fra starten av kjempet på samme side i borgerkrigen som Tyrkia og NATO har støttet.

 

5777f049c8b5fcaefc63a0b029422ec8.jpg   

Det er ikke menneskene det er noe i veien med, men politikken

 

Allerede i november 2015 klarte Syrias regjeringshær å frigjøre opprør-bastionen Ghaman, sørvest for turkmener-fjellene som domineres av terrorister. I desember 2015 kunne de bygge ut stillingene i området ytterligere. Syria-hæren avanserte langsomt, men erobret ubebodde fjelltopper, slik at de derfra kunne kontrollere daler, veier og landsbyer. Opprørerne hadde da lite å sette inn lite mot regjeringshærens artilleri, rakett-kastere og haubits-kanoner. Samtidig gikk  russiske fly til angrep på opprørernes logistikk og kommando-sentraler. Før regjeringshæren gikk over til stormangrep var opprørernes infrastruktur ødelagt. Da den siste høyden i turkmener-fjellene var erobret, oppdaget syriske enheter forsynings -og smuglerruter og kuttet dem fram til den tyrkiske grensen. 

 

Når Syria-hæren koordineres med kurderne under frammarsj mot nord, vil nesten alle enheter i al-Nusra og IS havne i en militær lomme. På Tyrkia-grensen blir det da bare igjen 1 korridor under IS-kontroll. Denne kan blokkeres av syriske kurdere øst for Eufrat.  Resultatet er så langt en seier for syriske kurdere og nederlag for Ankaras linje. Regjeringen i Tyrkia vil likevel gjøre alt i sin makt for å hindre autonomi for kurdere i Syria, fordi det vil bli et eksempel for kurdiske regioner i Tyrkia. 

 

Tyrkias rolle 

 

Vestlige politikere og medier beklager nå unisont situasjonen i byen Aleppo og i kampområdene ved å peke på mangel på forsyninger til en regjeringsfiendtlig gerilja. På den måten bekreftes ufrivillig at det primært var forsyningene fra NATO-Tyrkia, som muliggjorde det for opprørere å fortsette krigen mot Assad. Åpenbart har Vesten  godtatt den situasjonen, for det ville svekke Syria-regjeringen. Når en ikke kunne framtvinge Assads avgang militært, kunne en i det minste vise verdensopinionen at Syria-hæren ikke hadde kontroll over metropolen Aleppo. Samtidig svekket det Syrias posisjon i fredsforhandlingene. Dermed fikk Ankara frie hender til å støtte diverse opprør- og terrorgrupper med logistikk og andre tilførsler fra utlandet. Det vestlige raseriet overfor dagens faktiske militære framgang for Assad og flukten av tusener fra kampregionene viser seg som rent hykleri. 

 

f6cb1de7808d96a4925020726cf5040a.jpg

Det er viktig å skille mellom de kreftene som driver krigen og de som blir offer for den. På begge sider.

 

Dersom det lykkes Syria-hæren å frigjøre Aleppo og omliggende landsbyer, kun 60 km fra den tyrkiske grensen, vil det selvsagt også innskrenke mulighetene for Tyrkia til å skaffe seg et militært bruhode på syrisk territorium. Erdogan-regjeringen er på defensiven også av andre grunner: Den må se på hvordan deres protesjéer, opprørsgruppene, framfor alt de  turkmenske brigadene rives opp og tvinges på flukt. Rett nok støtter det tyrkiske militærapparatet disse kreftene med tilførsler og innsats av panser-artilleri som skyter mot områder innenfor Syrias  grenser. Men opprørerne kan ikke regne med flystøtte fra Ankara. Da et russisk SU-24-fly ble skutt ned 24/11-15 og russerne bygget et sterkere luftforsvar i Syria, kunne ikke Ankara uten videre risikere en slik direkte innblanding i borgerkrigen. 

 

Men tilførselen av utstyr og mannskaper og direkte artilleri-støtte til opprørerne i Syria var og er i følge folkeretten aggresjon mot en suveren stat.  Ingen reagerer på denne holdningen fra NATO-landet Tyrkia i de vestlige hovedstedene.  Heller ikke Ankaras krig mot landets egne kurdiske innbyggere og kurdere i Syria utløser protester fra regjeringer i Vest-Europa. I denne sammenheng er det velkjent at framfor alt turkmenske geriljatropper under tyrkisk ledelse går til angrep på kurdere i nabolandet, parallelt med tilsvarende angrep fra IS mot kurdere. Men Vesten tier, for der vil en animere Tyrkia til å stanse flyktningestrømmen til Europa og uten  Tyrkias flybase Incirlik, nord for Aleppo, blir US-koalisjonens operasjoner i Syria umulig. All videre frammarsj for Syria-hæren snevrer både tyrkernes og saudienes  militær-politiske handlingsrom. Derfor blir retorikken i Ankara og Riyad mer og mer akutt og dreier seg mer og mer om å true med innsats av bakkestyrker i Syria under forutsetning av grønt lys fra USA.  Det kan også tenkes at Ankara sender regulære tropper inn i nabolandet, noe russiske militære er på vakt mot. Slik eskalering vil det riktignok være umulig å kontrollere og derfor er heller ikke dagens USA-administrasjon innstilt på det. Det vil nemlig utløse en regional storkonflikt med Russland og en militært slagkraftig Islam-republikk Iran. Blokade av Persia-gulfen og mulige angrep på saudiske oljeterminaler vil ramme vestlig økonomi hardt. Dermed blir det vel først og fremst kun 1 taper etter at opprørsgruppene i Nord-Syria er nedkjempet: Tyrkia.                             

 

Oversatt, bearbeidet og forkortet 17/2-16, Per Lothar Lindtner for derimot.no. Kilde/ JW/Ralf Rudolph og Uwe Markus.  Uwe Markus og Ralf Rudolph skrev for Junge Welt, 13/11 og 30/11- 2015 om krigen i Syria. bøkene deres finnes på JW-shop. 

Forsiden: Kyz Kala i Turkmenistan

Bloggkommentarer levert av Disqus