Angripernes retrett del 2

Angripernes retrett, Del 2 

Den siste krigsutviklingen i Syria-krigen særlig med vekt på Tyrkia og de syriske turkmenernes rolle.

 

Hva gjør Erdogan for å installere turkmener-arméen? 

 

Erdogans utenrikspolitiske konsept går ikke opp. Utfra ny-Ottomanske drømmer satser han på militante turkmenere, bosatt i Syria og Irak. For ham er de tyrkere. Av samme grunn opptrer Ankara som beskytter av selve folke-gruppen. Særlig i Syria sørget Ankara for politisk-militær opplæring av syriske turkmenere. Organisasjonene ble etablert medio 2011, etter at borgerkrigen i Syria var i gang med massiv støtte fra Erdogan i Istanbul. Her framhever vi Syrias turkmenske forening, som medlem av syrisk nasjonalråd, der den frie syriske arméen også er med. Også ulike paramilitære grupper organisert som syriske turkmener-brigader er organisert i Nord-Syria. Enhetene er nesten alle sammen oppkalt etter Ottomanske sultaner. 

 

Tyrkia har sendt militær-spesialister til Syria for å utdanne og lede turkmenske militser. 100 frivillige tyrkiske statsborgere ble tilsluttet disse enhetene. Eksempelvis vedtok, Büyük Birlik Partisi, det islamsk-nasjonalister BBP-partiet, som har nærkontakt med ny-fascistiske `grå ulver` å sende 250 spesialsoldater samt 6 militær -og politioffiserer inn i hardt pressete syriske turkmener-regioner. Det var i november 2015. Så lenge Erdogan-regimet ikke satte inn tiltak mot partiet for å stanse aksjonen, kan vi gå ut fra at den støttet den. Det skjedde selv om det ikke bare er på kollisjonskurs med folkeretten, men også mot resolusjonen i FNs sikkerhetsråd om å stanse fremmedkrigere på vei til Syria. Ankara tillot syriske turkmener-brigader å gå over grensen. De opererer altså fra tyrkisk jord.      


kurdish-traditional-dance.jpg

Kurdiske gutter/menn viser seg frem

 

Det er åpnebart at Tyrkia vil etablere turkmenerne som motvekt mot kurdernes autonomi-prosjekt etter avslutning av borgerkrigen. Særlig sør for den tyrkiske provinsen Hatay er de turkmenske brigadene i aktiv krigføring på syrisk område for å sikre IS-smuglerruter inn i Tyrkia. Her samarbeider turkmenerne også med al-Qaida-avleggeren al-Nusra. 

 

Fordi turkmenere også opererer i kurdiske områder i Nord-Irak, må vi anta at den tidligere tyrkiske innmarsjen i Nord-Irak ikke fant sted for å hjelpe kurdere i kamp mot IS, slik det offisielt ble lagt ut av Erdogan.  Det er mer grunn til å regne med at Tyrkia slik ville være deltaker, som deretter kan være med å fremme sine politiske krav når krigen i Irak er over. For bare den som er militært aktiv kan i lengden spille en rolle i forhandlingsprosesser og framfor alt  dra fordeler av gjenreisningsprogrammet som vil komme i Syria og Irak. Slike planer trues nå av frammarsjen til Assad.  

 

Nedskyting av SU-24-flyet

 

Denne hendelsen i november 2015 fikk fokus mot Ankaras 5. kolonne. Åpenbart ble sentrale militære aktiviteter for strategiske tyrkiske mål forstyrret av forutgående russiske angrep mot turkmenske geriljagrupper i grenseområdet. For viktigste forsyningslinje for militsen gikk tydeligvis via grensebyen Yamadi, øst for turkmener-fjellene. Og akkurat der ble det russiske flyet skutt ned av tyrkiske fly. Men da er det også lettere å forstå det russiske raseriet. Det var ikke bare en pilot som ble drept, men det dreide seg om Ankara skulle kunne innta en dominerende posisjon i denne syriske regionen. 

 

Piloten klarte å skyte seg ut. Flyet styrtet i brann og krasjet i fillebiter på syrisk jord, 4 km fra Tyrkia-grensen. Før de nådde bakken ble begge pilotene, svevende i fallskjerm, beskutt av turkmenske opprørere. Den ene piloten, Oleg Pesjkov, ble rammet dødelig. Ifølge anonyme kilder i FSA prøvde den russiske piloten å lande på et område under de syriske regjerings-styrkenes kontroll. For å hindre det skjøt turkmenerne mot piloten, ifølge de samme kildene. Nestkommandant i en såkalte syrisk-turkmenske brigaden, Alparslan Çelik, myrdet i følge  egne utsagn den russiske piloten. Han er selv tyrkisk statsborger og sønn av en høyre-ekstrem politiker. Det forteller nyhetsportalen Serihaber og avisen Hürriyet i Tyrkia. Çeliks far er ordfører i den tyrkiske byen Keban og aktiv i høyre-ekstreme MHP; de grå ulvene. Sønnen sluttet seg i 2014 til turkmenske opprørsgrupper i Irak, som fikk støtte fra USA og Tyrkia. Han er med i høyre-nasjonale Bozkurt og har forbindelser til den tyrkiske e-tjenesten MIT. 

 

Hendelsen viser hvem som er oppdragsgivere til turkmenerne i Syria. For de ansvarlige i  Tyrkia er det avgjørende at de gruppene angriper kurdere og regjeringstropper i Syria. Kamp mot IS kommer i andre rekke i og med at Tyrkia selv er involvert i hemmelige forretninger med terror-organisasjonen. Enhetene får våpen, til en viss grad også fra CIA. Spesielt flyter støtte inn til Alwija al-Asjar-brigadene og brigadene i de turkmenske fjellene. Så koordinerer tyrkisk e-tjeneste MIT innsatsen til tyrkiske militær-rådgivere og kommandørene i mange turkmenske enheter. Ankara vil under forberedelser til åpen militær-intervensjon sørge for å få innflytelse over krigens forløp og først og fremst hindre at det oppstår en kurdisk stat.  


5074685143_abd4a02ab8.jpg

Kurdistan er stort og det er flere språk/dialekter og mange nasjonaldrakter

 

Viljesytringer fra München

 

Fordi forholdene var kjent i syriske og russiske staber, angrep russiske fly, koordinert med Syria-arméen fra midten av november 2015 gjentatte ganger de turkmenske basene og kommandosentraler i grenseområdet Bayir-Bucak; de turkmenske og kurdiske fjellene, sør og øst for Tyrkia-provinsen Hatay. Derfor kan vi gå ut fra at nedskyting av SU-24 var planlagt fra tyrkisk side. Erdogan ville tydeliggjøre Tyrkias interesser i dette syriske området for Russland og demonstrere for sine velgere at han ikke `svikter turkmenske brødre i Syria`. Her kunne han være relativt trygg på NATO-støtte. Og overfor EU hadde han flyktningene som trumfkort på at det heller ikke ville komme kritikk derfra. Men politiske hasard-spillere i Ankara undervurderte russiske reaksjoner. Russernes deltakelse i konflikten er den eneste fremmed-staten som opererer utfra folkeretten. De er der etter oppfordring fra Syrias regjering og kan av militære og politiske grunner ikke godta at Tyrkia med undercover militær-operasjoner griper de facto inn i Syria-konflikten som fiende overfor landets regjering. Gerilja-enheter som støttes fra Tyrkia, må altså bekjempes med samme styrke som al-Nusra-fronten og IS-gruppene. 


5075184830_dbab9610de.jpg

Kurdiske jenter


Besluttsomheten som driver fram nåværende offensiv fra Syria-hæren, viser at Assad vil ha en en rask militær avgjørelse. Et eneste alternativ for Erdogan  er å satse på åpen intervensjon med regulære tyrkiske tropper, tilslørt som humanitær hjelp og støtte til flyktninger. Dette  innebærer likevel stor militær risiko. I et slikt tilfelle vil NATO-landet Tyrkia opptre som faktisk aggressor i en krig der atomvåpen-makten Russland er med.  Hvordan vil NATO forholde seg til det? Et scenario vi helst ikke vil tenke følgene av.  

 

Slike ikke-kalkulerbare farer ligger i en utvidelse av krigen i Syria. Det gjør den til en over-regional konflikt. Åpenbart var det utslagsgivende for den enigheten om våpenhvile under den såkalte `sikkerhetskonferansen` i München. Vedtaket der ga i det minste åpning for en politisk løsning. Ballen er nå hos Syria-opposisjonen og opprørkrigerne i landet. Men det må være svært vanskelig å få til en avstemning om å avslutte kampene i løpet av 1 uke med feltkommandører for et utall opprørsgrupper og få våpenhvilen til å virke i praksis. 


kurdish_womens_dress.jpg

Fargerike kurdiske nasjonaldrakter. Her har de virkelig staset seg opp. Krig blir i en slik sammenheng meningsløs


I tillegg skal ikke våpenhvilen gjelde kampen mot terroristene. Her menes framfor alt al-Nusra-fronten og IS. Men begge  organisasjonene har mange avleggere i kampområdet og samarbeider på enkelte steder med regjeringsfiendtlige opprørere. Overgang mellom terror-grupper og såkalte moderate islamistiske enheter er flytende og forskjellene dem i mellom er som oftest basert på vestlige definisjoner. Hvordan skal saker avgjøres i en slik situasjon? Med hvem skal en inngå avtale om våpenhvile og mot hvem skal det kjempes videre? Hvordan kan det sikres at de tilstrebete hjelpesendingene til sivile kommer dit de skal i krigsområdet og ikke havner som tilførsler til opprørsgrupper? Vi kan derfor ikke ha altfor store forventninger til vedtakene i München. 

 

Oversatt, bearbeidet og nor forkortet 17/2-16, av Per Lothar Lindtner for derimot.no. Kilde/ JW/Ralf Rudolph og Uwe Markus.  Uwe Markus og Ralf Rudolph skrev for Junge Welt, 13/11 og 30/11- 2015 om krigen i Syria. bøkene deres finnes på JW-shop. 

Forsiden: Kyz Kala i Turkmenistan

Bloggkommentarer levert av Disqus