Tilbake til bloggen

I Venezuela vil folk ikke ha gatevold og bråk

Oscar Schémel:


conclusiones-1jpg

Meningsmålinger viser at folket i Venezuela ønsker fred, stabilitet og framgang - ikke vold!


Det trengs mye mer enn stemmer for å styre et land.


 Oscar Schémel, president i Venezuelas mest respekterte og uavhengige institutt for menings-målinger, Hinterlaces, legger fram sitt syn på dagens unntakstilstand mellom regjeringen og den høyre-orienterte opposisjonen. Voldelige protester med krav om at president Nicolas Maduros skal gå av førte nylig til 7 dødsofre. 

 

Ifølge Hinterlaces er 76 % av folket mot enhver framtidig internasjonal intervensjon for å fjerne president Nicolas Maduro. 87 % går mot internasjonal militær intervensjon av landet, mens 90 % avviser voldelige protester og anti-regjerings-demonstrantene guarimbas som blokkerer veier. Likeledes er 67 % negative til Organization of American States, OAS.


panama_xotsjpg
USA har fjernet regjeringer i latin-Amerika de ikke har likt med militær makt. Det er derfor Latin-Amerika kalles USAs bakgård. Bildet over er fra Panama-invasjonen i 1989.

  

Hinterfaces viser også at 84 % av innbyggerne er enige i internasjonale innspill som fremmer dialog mellom regjering og opposisjon. 83 % i Venezuela støtter dialog og 67 % mener den er nødvendig for å løse landets økonomiske problemer. Utvilsomt vil flertallet i folket ha fred, stabilitet og framgang og støtter balanserte kompromiss og avtaler som skaper forsoning.


Utvilsomt insisterer opposisjonen på et åpent væpnet oppgjør skal presse fram `la salida`- dvs føre til president Maduros `avgang`. Fra landets nasjonalforsamling går henvendelser til andre land med bønn om å intervenere i Venezuela på ulike måter. Det appelleres om å sanksjonere mot landet og presse på for å få et institusjonelt sammenbrudd. Det anspores til gateopprør og fyres opp under væpnet opprør. Regjeringens økonomiske politikk saboteres og alt gjøres for å hindre nødvendig dialog og skape betingelser som gjør det mulig å kaste regjeringen.


2017-04-10t195228z_2_lynxmped39161_rtroptp_4_venezuela-politicsjpgjpg_1991931196jpg
En del av protestene har fått et voldelig preg slik det som regel blir når motsetninger skjerpes


Overfor de påtrengende problemene i landet, konsentrerer den nåværende opposisjonen alt på et kort: `Å kaste Maduro nå`. Det samme prøvde den på med Chavez, men det fungerte ikke i det hele tatt. Fra nasjonale og internasjonale ultra-høyre-kreftene fremmes ingen konstruktive forslag. De vil ikke ha sameksistens eller endring av regjeringens sammensetning, basert på nasjonalt konsensus. Tvertimot er strategien nå å skape kaos og mer spenning i hele landet for å ødelegge chavinismen, den poliitske arven etter Hugo Chavez. De vil bryte ned det særegne i den bolivariske revolusjonen og føre Venezuela inn i en håpløs situasjon.


Høyre-radikale krefter forstår ikke at strategien svekker og deligitimerer landet internasjonalt via medier og undergraver betingelsene for en god regjering og stabilitet i Venezuela.


Oversettelse, Per Lothar Lindtner, 22/4-17. Kilde: Ivar Jørdres blogg, oversatt til engelsk av Ryan Mallett-Outtrim for Venezuelanalysis.com. , 20/4-17. Hinterlaces. Bilder m/tekst: Knut Lindtner


Tilbake til Forsiden

Konfliktene i Venezuela eskalerer

No Pasarán! Venezuela. 

Chavister hindrer angrep på regjeringen med større mot-demonstrasjon. Ekstreme opposisjons-ytringer fører til flere drepte.


article-2557696-1b7032a800000578-188_964x641_1jpg
Fra en av de voldelige demonstrasjonene høyresiden organiserer for å få fjernet landets folkevalgte president

Venstresiden i landet klarer ennå å mobilisere hundretusener. En kjempe-demonstrasjon på Avenida Bolivar i Caracas og møter i flere andre byer er svaret fra chavister, som vil fortsette kursen til avdøde president Hugo Chávez, som døde i 2013. De mobiliserer altså mot høyre-opposisjonens protestaksjoner og innblanding fra OAS, US-administrasjonen og andre høyre-orienterte regimer på det amerikanske kontinentet. I en tale på 1 og en halv time sa president Nicolás Maduro at `3 millioner fulgte oppfordringen fra PSUV, regjeringspartiet og andre bevegelser, og viste sin støtte til regjeringen`. En klar overdrivelse, men det samme kan sies om uttalelsen fra opposisjonslederen Henrique Capriles Radonski, som også sa at høyre-opposisjonen mobiliserte `millioner på gatene`. 


marcha_unidad_vp1jpg
Fra chavistenes motdemonstrasjon på Avenida Bolivar.  

          

Høyre-alliansen MUD, samling for demokratisk enhet, mobiliserte til `alle demonstrasjoners mor`, 19/4. Titusener regjeringsmotstandere samlet seg i hovedstadens østlige bydeler. Men de regjeringstilhengere som også samlet seg der, ville marsjere til byens sentrum. To leirer ble holdt fra hverandre ved hjelp av sperringer, tåregass og vannkanoner.


Politi og nasjonalgarde prøvde å hindre sammenstøt, men kom i nærkontakt med folk fra høyre-opposisjonen. Videoer viser hvordan maskerte militante dirigeres av folk høyresiden i parlamentet og Freddy Guevara fra høyre-partiet Voluntad Popular (VP) ba de maskerte om `å slutte seg til opptoget i `2. rekke` for å forsvare opposisjonen og kaste tilbake granatene`. Fordi veien til sentrum var sperret, angrep gatekrigerne ordenskrefter og butikker.


sanantonio520360jpg
Veisperringer, eller brennende barrikader, satt opp i bydelen San Antonio

Også i andre delstater kom det voldelig kaos. I delstaten Zulia ble boligdepartementets kontorer plyndret og antent, på øya Margarita satte opposisjonelle en offentlig bygning i brann. Medie-rapporter går ut på at 300 personer ble arrestert. I San Antonio, en forstad til Caracas, ble et 28-årig medlem av nasjonalgarden som fjernet barrikader, truffet og drept av en snikskytter.   

 

Opposisjonen anklaget sikkerhetsstyrker eller regjeringstilhengere for 2 andre dødsfall. I Caracas ble en 17-åring så hardt skadet at han døde senere på sykehus. Ifølge den uavhengige dagsavisen Últimas Noticias hadde det ikke noe med opposisjonens politiske markeringer å gjøre, men var et `uaktsomt drap`.


Rapporten viste til en episode der en gruppe motorsyklister var involvert. I San Cristóbal, nær grensen til Colombia, ble en ung kvinne drept. Først het det at hun ble skutt av en av motor-syklistene. Senere ble en av de lokale innbyggerne arrestert, som innrømmet å ha skutt fordi `han følte seg truet av motorsyklistene`. Skuddet rammet kvinnen som tilfeldig kom i mellom de involverte. 

       

André Scheer, Junge Welt, 21/4-17. Oversettelse, Per Lothar Lindtner, 22/4-17.

Bilder m/tekst: Knut Lindtner


Tilbake til Forsiden

Venstresiden vinner i Ecuador

Moreno vinner i Ecuador


Lenin Moreno som er kandidaten til det regjerende Alianza Paiz i Ecuador ser ut til å ha vunnet andre runde i presidentvalget med knapp margin til sin rival, den konservative Guillermo Lasso.


lenin-morenojpg
Lenin Moreno



Med 95% opptalte stemmer er resultatet at Moreno leder med 51,11 prosent foran opponenten Lassos 48,89% rapporterer landet valgkommisjon. Selv om vinneren offisielt enda ikke er utropt sier regjeringen at resultatet er 99% presist og uomtvistelig og den avtroppende presidenten, Rafael Correa, har allerede gratulert Moreno.



«Revolusjonen har igjen seiret i Ecuador», sier Correa på Twitter. «Høyresiden har tapt til tross for alle sine millioner (penger) og sine medier.»



Moreno oppfordrer til enhet da han henvendte seg til sine jublende tilhengere i Quito: «La oss alle fra nå av arbeide for landet. Alle!»


55fed38cf122ajpeg
Guillermo Lasso



Mens Moreno har erklært seg som vinner i et tett oppløp har Lasso bedt om en ny opptelling og hevdet han var den egentlige vinneren i valget: «De har lekt seg med folkeviljen», sa Lasso søndag kveld på bakgrunn av at at de forutgående meningsmålingene viste ulike resultat og dermed forutså ulike vinnere som kunne være begge de to kandidatene.



Lassos sverget på å «forsvare folkets vilje», men stilte spørsmål ved valgresultatet som han trodde var fabrikert og har allerede på Twitter kommet med ytringer over det han kaller eksempler feil ved opptellingen.



Han oppfordret tilhengerne å gå ut i gatene og protestere på resultatet, men tok fort avstand fra en mulig sosial uorden ved å be folk om å unngå å reagere på provokasjoner og gå frem på en fredelig og fast måte.



«La oss handle fredelig, men bestemt. Dere må gå ut i gatene for å si: IKKE STJEL STEMMEN MIN fordi vi ønsker en ENDRING i Ecuador», twitret han.


bx1rehjccaacg_njpg

Alianza Pais- bevegelsen er den egentlige vinneren



Den 64 år gamle Moreno som har sittet i rullestol siden 1998 har kjørt kampanjen sin med et løfte om en sterk vekst i sosiale tiltak. Han ble nominert til Nobels Fredspris og fungerte som landets visepresident fra 2007 til 2013 under president Rafael Correa.



Det var Correa som i sin tredje presidentperiode nominerte Moreno som frontfigur for den sosialistiske Alianza Pais-bevegelsen i Ecuador.



Motkandidaten Lasso, tidligere sjef for Banco de Guayaquil, har drevet kampanjen på løfte om å skape en million jobber i løpet av 4 år og har hevdet at Morenos generøse sosiale løfter truer med å før Ecuadors økonomi ut i mer gjeld.


o-julian-assange-facebookjpg
Julian Assange som sitter i Ecuadors-London ambassade, er også han en vinner som følge av valget?



Han har også lovet å få WikiLeaks grunnlegger Julian Assange ut av landets London-ambassade.



Den konservative pro-business-kandidaten sa at ambassaden «ikke er et hotel» og at Ecuador ikke skal finansiere Australierens opphold der.



Oversatt, litt forkortet, bilder/tekst: Knut Lindtner

Tilbake til Forsiden

Går det mot klimaks i Venezuela?

Russland advarer mot volden i Venezuela:


article-2557696-1b7032a800000578-188_964x641jpg

I et kommuniké advarer russisk UD mot volds-eskalering i Venezuela. Det understreker at den høyre-ekstreme opposisjonsfløyen har ansvar for en spent situasjon i landet. Her er den russiske teksten, oversatt fra tysk:


Situasjonen i Venezuela forblir spent. Anti-regjeringsfløyen med flertall i parlamentet har skjerpet en aggressiv retorikk med sikte på mer `sivil ulydighet`. Det pågår forberedelser til demonstrasjoner de neste dagene, som kan føre til sammenstøt med sikkerhetsstyrker eller provokasjoner, som kan føre til sivile ofre, om ikke aksjonene nettopp har det målet.


Dessverre er dette `farge-scenariet` ikke nytt. Utvikling og konsekvenser er det lett å forutse, for vi har sett liknende scenarier i flere land de siste årene, som generelt har gitt erfaringer av det traumatiske slaget; Voldelige aksjoner har ikke løst problemer, men utdypet splittelser og intoleranser. De har også ført til voldelig konfrontasjoner med destabilisering av naboland og hele regioner. Har noen behov for en slik utvikling? Vi er sikre på at svaret er nei.


Med glede registrerer vi at henvisninger for 1 uke siden i våre kommentarer stemmer overens med holdninger som deles av et overveldende flertall i og utenfor Latin-Amerika. Radikale løsninger som tar sikte på brudd med den skjøre freden, finner ikke gehør fra den ene siden. Tvertimot kan vi høre klare appeller om dialog mellom regjeringen og opposisjon som mulig løsning på problemene som har hopet seg opp og alternativ til å sende landet inn i kaos. 


violence-at-venezuelajpg


Vi er overbevist om at oppropene nå må forsterkes. Provokatører må være fullt ut klar over at de ikke får drahjelp, for det vil være i strid med vedtak i alle land på den vestlige halvkulen til fordel for forfatningsmessige ordninger. De vil gå mot ønsket til alle i Venezuela og alle latin-amerikanere om å finne løsninger ved forhandlinger som tjener fred og stabilitet i landet og regionen og styrer unna volds-konfrontasjoner og demonstrasjoner, uansett hvor komplisert det måtte være å finne slike gode løsninger.


Russisk UD, 22/1-2017. Oversatt for derimot.no Per Lothar Lindtner, 27/1-2017. Kilde: RedGlobe.  

Tilbake til Forsiden

Clinton-familien tok seg til rette på Haiti etter jordskjelvet

 

Denne artikkelen ble oversatt av Knut Lindtner og offentliggjort i slutten av mars i 2015. Hillary Clinton blir kanskje USAs neste president. Artikkelen, som vi virkelig vil anbefale blir lest i sammenheng med det tre artiklene om Clinton-fondet, forteller enda en utrolig historie om hvordan hun som utenriksminister og hennes ektemann som x-president benyttet sine posisjoner til peronlig berikelese. Og de utnyttet jordskjelv-tragedien i et av verdens fattigste land, Haiti, til dette. Det er kanskje det verste ved denne historien.

PS.

Etter valget i USA er denne historien fortsatt aktuell, men ikke med Hillary som president.

D.S


Om Hillary Clinton: New York Times vil aldri fortelle oss dette.

 

Hvis det ikke var for at hun var en så iskald og ufølsom person, kunne en nesten synes synd på Hillary Rodham Clinton.Når hun nå har offentliggjort sitt kandidatur som mulig presidenkandidat for det demokratiske partiet, for nominasjonen i 2016 for å kunne bli etterfølgeren til Obama, dumper hun midt opp i en ny stygg skandale. Denne nye skandalen kan godt være den som ødelegger hennes ambisjon om å bli president, og hennes maktsyke ektemanns mulighet til å komme nærmere maktens innerste sirkler.

 

bn-cv567_edp051_p_20140518114250jpg

Hillary og Bill. Et to-spann som drar i samme retning: mot makt og penger.

 

Denne siste skandalen involverer Haiti, denne hjemsøkte øyen i det Karibiske hav, som ikke bare utsettes for jordskjelv, men også for herjinger og plyndring fra Clintonekteparet og deres venner og slektninger. Den involverer åpenbar misbruk av Bill Clintons posisjon i Haiti siden jordskjelvet i januar 2010 som drepte mer enn 300000 Haitiere. Den involverer nepotisme med broren til Hillary Clinton. Den trekker inn Hillary direkte og det involverer stiftelsen eid av Clintonfamilien, som samarbeider nært med en mexikansk narkobaron og noen av de mest skitne medarbiderne til Clinton fra hans tid i Washington.

 

Veldedighet starter hjemme.

Hendelsforløpet er her viktig. Den 5. mars publiserte den populære web.bloggen Breitbart en historie bok som skulle lanseres, av den pris-vinnende journalisten Peter Schweitzer. Den het: Clintonpenger: Den ukjente historien om hvordan andre regjeringer og næringsliv hjalp ekteparet Bill og Hillary til rikdom. Boken gir detaljerte fakta rundt en belønning som aldri før er gitt for en gullgruve, den første som har blitt gitt av Haitis regjeringe på 50 år, til et obskurt Nord-Carolina firma, VCS Mining, for gruvedrift av Morna Rossa.

Ifølge Schweizer er Tony Rodham et av styremedlemmene i VCS Mining. Aldri hørt om han? Hillary Clintons familienavn er Rodham og Tony er broren hennes. Ikke nok med det. I gruveselskapets styre sitter den tidligere statsministeren på Haiti, Jean-Max Bellerive. Bellerive ledet sammen med Bill Clinton «Haitis midlertidige veldedighetskommisjon for normalisering».

 

11rodham-facebookjumbo-v2jpg

Hillarys bror, Tony Rodham

 

Videre: lisensbetingelsene for gruvedrift, innvilget av Haitis regjering, foregikk uten vanlig saksbehandling som i dette tilfellet innebærer at staten Haiti snytes for avgifter (royjalities). Betingelsene for Rodhams gullvirksomhet plager medlemmer i Haitis senat: Statens avgifter som følge av avtalen er på 2,5 prosent, halvparten av det som er vanlig, og VCS har rett til å fornye betingelsene i kontrakten etter 25 år.

 

Den 6. mars, dagen etter at historien slapp ut, offentliggjorde VCS Mining en pressemelding på sin sparsomme web-side. (Denne siden har ikke navn på noen ansatte eller ledere og ingen økonomisk oversikt). I denne meldingen benektes det at Rodham eller Bellerive hadde noe med denne meget merkelige og tvilsomme avtalen. Enda mer påfallende er det at dette er den eneste offisielle utsagnet på hele firmaets webside.

 

vcsmining_logo250png

VCS Mining-logoen

 

Videre undersøkelser i selskapets kataloger på Bloomberg/BusinessWeek for å finne navnene på de nåværende styremedlemmene ga null resultat. I en rapport om selskapet, datert 12. mars 2015, skrev Bloomberg: «Det foreligger ingen tilgjengelige data om andre styremedlemmer.» Rensket selskapet sine offentlig tilgjengelige lister for å hindre ytterligere pinlige skandaler som ville ødelegge Hillarys muligheter i den kommende presidentvalgkampen, som nærmest virket avgjort før e-post-skandalen to uker tidligere?

 

Clintonstiftelsen, Urenriksdepartementet og Haiti.

 

Det virker mer og mer sansynlig at de e-postene som utenriksminister Hillary Clinton skrev og som hun nå nekter å utlevere i sin helhet, noe hun ifølge gjeldende lover skal, inneholder eksplosive avsløringer om hennes rolle i Haiti etter jordskjelvet.

 

Det er nettopp avslørt at hun brukte en privat e-post adresse kjørt fra hennes server i løpet av de årene hun var utenriksminister og at hun aldri hadde en regjeringsadresse for e-post som kreves for regjeringens offisielle tjenester. Hun kjørte alle sine yrkesmessige eposter gjennom sitt eget internetdomene, «clintonmails.com». Da hun sluttet i jobben tok hun også e-mailene med seg. Dette omfatter også e-poster som dreide seg om jordskjelvet på Haiti. Loven om offentlig virksomhet (The federal action act) krever at ansatte i staten skal oppbevare all e-post og gjøre den tilgjengelig for bevaring.

 

ar-150119889jpg

Jordskjelvet på Haiti krevde kanskje 300 000 liv. USAID bevilget $3,6 milliarder. Bill Clinton var FNs spesialutsending til Haiti og Hillary utenriksminister i USA. Dette er opplegget til mer enn nødhjelp.

 

Hun var utenriksminster fra 21.01.09 frem til 01.02.13. I desember 2012 fikk hennes bror den lukrative gullgruvekontrakten. I løpet av tiden som utenriksminister bevilget utenriksdept. gjennom USAID 3,6 milliarder dollar i nødhjelpstøtte til Haiti.

 

Historien blir styggere. Mens hun delte ut milliarder av skattebetalernes penger til uspesifiserte prosjekter på Haiti, fungerte ektemannen Bill Clinton som FNs spesialutending for jordskjelvofre i nært samarbeid med Jean-May Bellerive fra den Haitiske siden (Interim Haiti Recovery Commision). Samtidig var Bill leder for Clinton-stiftelsen som hevdet at den hadde fremskaffet $36 millioner fra private bidragsytere for gjenoppbygging av Haiti. Men Clintonstiftelsen tok også imot penger fra land Hillary Clinton hadde med å gjøre som utenriksminister, f.eks. UAE (Emiratene), Qatar, Saudi-Arabia og Iran. Her vil det oppstå skamløse intresskonflikter om Clinton skulle bli president. I et tilfelle tok stiftelsen imot en gave på $ 500 000,- fra den algeriske regjeringen til å fremme hjelp for de jordskjevrammete på Haiti. Hallo?

 

Oppsummert delte Hillary som utenriksminister ut milliarder dollar fra USAID til Haiti. Ektemannen tok imot penger til sin private stiftelse fra andre regjeringer som Hillary hadde med å gjøre som utenriksminister. Når hun slutter som utenriksminister etablerer hun og datteren Chelsea og ektemannen Bill seg som ledere for stiftelsen som heter Bill, Hillary og Chelsea stiftelsen. Og så viser det seg at broren Rodham er så heldig å få i stand en lukurativ kontrakt på Haiti samtidig? Jeg tror at vanskene og prøvelsene til Hillary Rodham bare så vidt har begynt.

 

Ser vi nærmere på Clinton-stiftelsen finner vi interessante mennesker i styret for den. Bruce Lindsey fungerer som leder for stiftelsen. Han er beskrevet som Bill Clintons consigliere («mafioso-rådgiver», overs.), en som rydder juridisk opp i familierotet. Lindsey har vært ved Clintons side siden dagene i Little Rock da Bill var guvernør og Hillary arbeidet som advokat.

 

x_lindseybruceheadshot-cfresizedjpg

 Bruce Lindsey, gammel venn av familien og leder av stiftelsen. Ifølge forfatteren en jurdisk ryddegutt.

 

Lindsey var Clintons rådgiver i det Hvite Hus i alle åtte årene. Nå leder han Clinton-stiftelsen. Under Clintons president-periode ble han bekyldt fra republikanerne for å samle inn penger i Asia til demokratene og for Clintons juridiske forsvarsfond i forbindelse med Monica Lewinsky riksrett-saken. Lindsey var til stede i det Hvite Hus hvor han møtte lyssky personer som John Huang og James Riady som samlet penger til dette fondet. De daværende republikanerne mistenkte også Lindsey for å ha "renset" dokumenter for å holde tilbake informasjon fra  Kongresspanelet.

 

Nå skal vi se nærmere på Clintonstiftelsens styre. Her finner vi Cheryl Mills. Aldri hørt om henne? Hun var Hillarys stabsleder da hun var utenriksminister. Det fremgår av hennes biografi at hun styrte utenrikspolitikken og prioriteringene her for Hillary Clinton. Spilte hun også en rolle i haitiskandalen rundt Bill Clintons Interim Haiti recovery commision, da Hillary Clintons USAID sprutet milliarder av skattebetalernes dollar inn i noe eller noen på Haiti? Det får vi aldri vite, som følge av e-post-skandalen til Hillary. Hun brukte ikke departemantets e-post, men sin private som ikke gjøres tilgjengelig. Styremedlemmet i Clinton-stiftelsen, Cheryl Mills, brukte også den private clintonmail.com epost-adresse i sin offisielle regjeringskorrespondanse.

 

«Verdens rikeste mann»


Et annet medlem i styret i den eksotiske Clintonstiftelsen er en gruve- og filmmogul, Frank Giustra. I 2007 stiftet Bill Clinton og Frank Giustra noe de kalte Clinton Gustra Enterprise Partnership. Det uttalte formålet var å skape «sosiale og økonomiske utviklingsprogrammer i deler av verden hvor det er mye fattigdom, omfattende Columbia, Peru, Mexico og Haiti.» Dette forvandlet seg gradvis til «The Clinton Giustra Sustainable growth initiativ (CGSGI)». Disse to mennene fikk med seg en tredje, en mexicaner, Carlos Slim, som doblet deres opprinnelige $ 100 millioner fond. Disse tre jobbet altså godt sammen i 2010, like etter jordskjelvet på Haiti. Med Clinton som FNs spesielutsending for å hjelpe Haiti, etablerte de et annet $20 millioner fond for å finansiere en liten forretning i det jordskjelvherjete Haiti.

 

giustrajpg

 Frank Giustra, canadisk spekulant og forretningsmann.

 

Ifølge den årlige Forbes-listen over verdens rikeste mennesker er Carlos Slim sansynligvis den rikeste, han har nettopp forbigått Bill Gates og anslåes å være verd (dvs eier) $81.6 milliarder. Han eier Telmex, det største telecom. selskapet i Mexico og et nettverk av banker, flyselskaper og andre selskaper. Han kjøpte seg selv blått-blod og WASP - (White Anglo-Saxon Protestant) respektabilitet for flere år siden da han reddet den skrantende New York Times med $250 millioner.

 

slim-smiles-3-1940x1318jpg

Carlos Slim, verdens rikest mann og en hovedaksjonære i New York Times, i nært kompaniskap med Clintonfamilien

 

Dessuten sitter han i arbeidsutvalget i styret til RAND corporation, er en hovedleverandør til Pentagon og leder den nykonservative tenketanken bak USAs regjerings strategi med regnbuerevolusjoner, osv. Dette har interessante implikasjoner for USAs nasjonale sikkerhet.

 

Det mest interessante ved Carlos Slims karriere er imidlertid dens overlapping med de mexikanske narkokartellene. Mexikanske journalister skriver åpent at Slim samlet sin enorme formue ikke bare ved å ha de høyeste telefonprisene i Latin-Amerika. Ifølge den prisbelønnte journalisten Daniel Hopsicker, har filantropipartneren til Clintonlegatet, Carlos Slim, i lang tid hatt foretningsforbindelser med rike mexikanske foretningmenn, som er mistenkt for deltagelse i det såkalte «sørøst-kartellet», en narko-organisasjon med base i Cancun. Kartellet kom i søkelyset for to år siden da et USA-regisrtert jetfly (N987SA) krasjet på den mexikanske Yucatan-halvøya. Det viste seg at gulfstream-jetflyet innehold nesten 4 tonn kokain.

 

danielhopsicker1jpg

 

Ifølge Hopsicker, har Slim overlatt til forretningsmannen og medarbeider Fernando Chico Pardo, med Slims velsignelse, å drive Grupo Aeropotuari del Sureste, S.A. de C.V., (ASUR), et børsnotert selskap som mexikanske kilder sier flytter store mengder kokain gjennom Cancun Internasjonale flyplass, som ASUR driver og administrerer. ASUR kontrollerer et dusin mexikanske flyplasser. Pardo var ifølge disse kildene Slims alter ego og høyre hånd i rundt 16 år. Han har fortsatt plass i styret til Carlos Slims holdingselskap, og Parlos bror, Jaime Chico Pardo, er president i Slims sentrale holdingselskap, Mexicos telekommunikasjonsgigant, Telmex.

 

Mexicos gravende journalister påstår at Fernando Chico Pardos Grupo Aeroportuario del Sureste, S.A. de C.V., (ASUR) er involvert i narkotrafikkens første divisjon, og ble rapportert medvirkende til det som det endte opp med flykrasjet som avslørte 4 tonn kokain på Yukatan.

 

Hopsicker tilføyer, «Gulfstreameren (N987SA) viste seg å tilhøre CIA i Colombia og Sentral-Amerika og fløy også for DEA (Drug Enforcement Administration (DEA) er en amerikansk føderal etat med oppgave å bekjempe all form for ulovlig håndtering av narkotika og legemidler.)(Oversetters tilføyelse)»

 

… ifølge eksklusiv rapportering i NarcoNews.

 

(Narco News is an online newspaper that covers «War on drugs»and social movements throughout the Americas.) (Oversetters tilføyelse).

 

Hillary og «sweet Mickey» Martelly.


Den presumptive Demokratiske presidentkandidaten, Hillary Rodham Clintons Clintonstiftelse har aktiviteter på Haiti sammen med Carlos Slim, den mexikanske gigamilliarderen, en foretningsmann med forbindelser til ledende figurer i Mexicos narkokarteller. Han sitter i styret til det Pentagon- og CIA-tilknyttete RAND corporation og er en hovedaksjonær i New York Times. Hillarys lillebror, Tony Rodham, vinner en saftig gullkonsesjon på Haiti med et selskap som knapt eksiterer. Det begynner å lukte som en åpen kloakk utenfor et griseslakteri.

 

08-pig-intestines-slaughterhouse-670jpg

Ifølge forfatteren lukter denne historien allerede som den åpne kloakken til et griseslakteri

 

Den fremstående haitiske juristen og menneskrettsaktivisten, Ezili Danto, hevdet at FNs utsending til Haiti, Bill Clinton, som leder for det Haitiske hjelpeprogrammet var ansvarlig for rundt $6 milliarder som er gitt i hjelp. Mindre enn 1% er gått til den Haitiske regjeringen. Bill Clinton hadde total kontroll av beløpet som kom inn. Hun føyer til: «Hillary og Bill Clinton «åpnet Haiti» som om det var deres private eiendom. De brukte ressurser fra Verdensbanken, utenriksdepartementet i USA, USAID, FN, private militære sikkerhetskontraktører, USAs militærvesen og etteretningstjenestens pass- og visaforsikringsmuligheter. De fikk tilbakegevinster kalt «donasjoner» fra enhver av de som ønsket å kjøpe en bit av Haitis land med olje, iridium, uran og gull. Clintonfamilien har brukt regjeringsmakten for å fremme sine private foretninger og kalt det et hjelpetiltak for haitierene.

 

Danto legger til at Clinton ikke har førsøkt å skjule korrupsjonen i haitihjelpen. Heller ikke utenriksminister Hillary gjorde dette: «De plasserte deres haitiske stabmedlemmer inn i maktposisjoner hvor de ble satt til å godkjenne deres forordninger. Haitis statsminister, Gary Conille, som etterfulgte Jean Max Bellerive, arbidet som stabssjef for Bill Clinton og som en utviklingsekspert for FN. Cheryl Mills, en annen fra Clintons stab og nevnt i Clintons «email-gate» skandale og som i dag er med i Clintonstiftelsen, fungerte også som USAs representant i Interimkommisjonen for Haitihjelpen (IHRC).

Danelo utdypet videre at «utenriksminister Hillary Clinton og Cheryl Mills, henns stabsjef i UD, brukte intens press på den haitiske regjeringen og valgtinget for å sikre at Martelly som var nummer tre i første vagomgang, plass i neste valgomgang slik at han kunne velges som presiden i 2011. Hillary Clinton opphevet visumene til en rekke tjenstepersoner på Haiti hun følte ikke samarbeidet og annonserte alt for tidlig at diskusjonen om valget var over, truet med å stoppe hjelpetiltak hvis ikke de pyntete valgene og kravet om deltagelse for Martelly i andre valgomgang, ble etterfulgt av haitierne. USA truet i tillegg med at de med makt ville fjerne Haitis president hvis han ikke ga etter og lot Martelly delta i andre valgomgang.

 

pic_8716jpg

Valgplakaten til "søte Micky". Med Clintons hjelp vant han valget.

 

Martelly er kjent med sitt musikernavn, Michel «Sweet Micky» Martelly. Han støttet den CIA-skapte høyre-fløy og halvmilitære Fronten For Fremgang og Fremskritt på Haiti og foreslo å gjenopprette de væpnete styrkene på Haiti. Disse ble oppløst i 1995 av tidligere president Aristide fordi de var terrorverktøyet til den avsatte diktatoren «Baby Doc» Duvalier. CIA fordrev den populære og folkevalgte nasjonalisten Aristide og tvang han i eksil til Sør-Afrika. Ifølge Ezili Danto skapte Bill og Hillary Clinton presidentmakten til Martelly, en kokainelskende rock- og keyboard musiker, for å dekke dere egen korrupsjon.

 

marguerite-laurent-ezili-danto-blue-scarf-webjpg

Ezili Danto

 

Hun legger til: «Jordskjelvpengene var til fordel for Clintons partnere, big business giverne til Clintonstiftelsen, Clintons luksus spa-resort hotell-partnere, miltærindustri/etteretnings - komplekset og de vanlige snylterne på kontrakter med regjeringen i Washington.Haitis holocost fortsatte. Det verste var at Clintonfamilien benyttet jordskjelvet og den påfølgende koleraepidemien til å tvinge på befolkningen ved valget enda en ny diktator.

Det ser ut til at Hillary står overfor langt mer gransking enn hun hadde håpet på. Men en ting er sikkert: New York Times, tidligere USAs mest respekterte avis, vil aldri fortelle oss om Hillarys mørke handlinger på Haiti. Hvorfor? Dere trenger ikke se lenger enn til Carlos Slim, avisens nest største aksjeier og en langvarig foretningspartner med Hillarys legat på Haiti.

 

Artikkelen er skrevet av F. William Engdahl, ekslusivt for «New Eastern Outlook».

Den er oversatt og noe bearbeidet av Knut Lindtner 23.03.15.

Originalen kan leses her: http://journal-neo.org/2015/03/20/hillary-the-new-...

 

Valget på Haiti - en virkelig politisk farse

Haiti var verdens første stat styrt av tidligere slaver. Litt av den spennende historien i dikterisk form er skrevet av Isabel Allende: "Øya under havet". (2010) For de som mener Cuba er et diktatur kan det være nødvendig å kjøle seg ned politisk gjennom en sammenlignende kald dusj hvor en ser på den kapitalistiske utviklingsveien til Haiti og sammenligner den med Cubas. 

jean-claude-duvalier-haiti-108076313jpg

På Haiti er det ikke mye som gleder, hverken i styret til "Papa" Doc Duvalier (1957-1971), via sønnen "Baby" Doc Duvalier (1971 til 1986) og over til det mer moderne varianten, men gjennomkorrupte styret til "Sweet" Michel Martelly (2011-2016). Han ble godt hjulpet frem av utenriksminister Hillary Clinton som sammen med ektemannen og broren sin sørget for egne fordeler i etterkant av det fryktelige jordskjelvet som rammet øya. En del av denne historien som forfatteren skrev, luktet verre en et "griseslakteri" kan leses her: "Clinton på Haiti, et etterskjelv".

Nå har det vært presidentvalg enda en gang.....


Nok en høyrekonstruert seier på Haiti.


Var dette et statskupp gjennom valg?

Av Kim Ives

kmi_at_home_2_10_02_400x400jpg

Kim Ives er redaktør for den ukentlige Haiti Liberté der denne artikkelen ble først trykket. Avisen blir utgitt på fransk og kreolsk, med en ukentlig engelsk-språklig side i Brooklyn. Avisen blir distribuert over hele Haiti.


Den største og viktigste prosenten som kom ut av valget på Haiti den 20. november 2016 var at 78,13 % av landets 6,2 millioner mulige stemmeberettigede ikke stemte.

Noen fikk ikke tak i sitt National Identification Card (CIN), eller de fant ikke navnet sitt på de lange stemmelistene som hang utenfor de enorme stemmesentrene. Andre kunne ikke komme til sitt eget senter fordi de bor eller arbeider altfor langt unna, kanskje i en helt annen del av landet. Faktisk var hele systemet med «stemmesentre», forskjellig fra det som ble brukt ved valget i 1990, da deltakelsen var mye høyere, og dette blokkerte stemmegivingen til mange fattige omreisende haitiere.

Det viser seg at det store flertallet av haitiere har vært desillusjonerte eller uinteresserte i de kandidatene som sto på valg i de siste fire presidentvalgene i 2010, 2011, 2015 og 2016. De har mistet troen på at valgene betyr noen forandring i deres miserable tilværelse. Å ta del i alle disse konkurransene engasjerte omtrent en firedel av de stemmeberettigede. Valget i 2016 hadde den laveste deltakelsen i noe presidentvalg i Haiti noengang har hatt, eller på den vestlige halvkule.

Av de 21,69 prosenten som møtte fram, er det foreløpige resultatet ifølge Valgstyret (CEP), at 55,67% av stemmene gikk til Jovenel Moïse som tilhører tidligere president  Michel Martellys Haitian Bald Headed Party (PHTK).

maxresdefault_40jpg

19,52 % av stemmene gikk til Jude Cèlestin fra Alternative League for Progress and Haitian Emancipation (LAPEH).

hqdefault_26jpg
 
11,04 % gikk til Moïse Jean-Charles fra Dessalines Children party.

moisejean-charles28jpg

8,99 % gikk til Maryse Narcisse fra den tidligere president Jean-Bertrand Aristides Lavalas families politiske organisasjon (FL).

fb_img_1445365804496jpg

Det endelige resultatet blir kunngjort den 29. desember 2016.

FL (organisasjonen som står bak Maryse Narcisse som fikk 9%, overs.) påstår at de foreløpige resultatene er et «statskupp». LAPEH (organisasjonen som stod bak Jude Cèlestin som fikk 19,5%, overs.) og sju senatorer hevder at mange stemmesedler manglet den nødvendige signaturen eller fingeravtrykket for å gjøre dem gyldige.

Faktisk ble valgresultatet som opprinnelig skulle gjøres kjent søndag 27. november utsatt til neste dag klokken 1. Så ble det utsatt nok 9 timer. Radiostasjonene mumlet opprørt om bedrageri og kamper innen CEP (vinnerpartiet, overs.).

I et intervju i en Radio Kiskeya som er svært debattert i sosiale medier, antok Harold Dèsinor, en antatt spesialist på cyber-kriminalitet, at mer enn 60 % av de avgitte stemmene var uredelige eller irregulære, slik at resultatet ble forandret fra 55 til 46 % for Jovenel og fra 19 til 26 % for Jude. Fire av de ni medlemmene i CEP (valgstyret) nektet å underskrive papiret som kunngjorde resultatet. Det ble kunngjort klokken 10 den 28. november, uten at det ble gitt noen forklaring på forsinkelsen.


Det ser ut til at Jovenel Moïse kommer til å vinne, og det passer inn i mønsteret om valgseire til høyrevridde forretningsmenn over hele den vestlige halvkulen: Juan Orlando Hernández i Honduras (2013), Mauricio Macri i Argentina (2015) og Donald Trump i USA (2016). Jovenel, 48, reiste rundt på Haiti og lovet jobber, mens han holdt fram sin suksessfulle forretning med å eksportere bananer til Europa.

Det er klart at PHTK-kandidaten, kjent som «Nèg Bannann» har overvunnet alle sine rivaler. Mens de finansielle kilden til hans kostbare valgkamp er uklar, er det sikkert at han hatt fordel av millioner av dollar som Martelly-klikken har skummet fra PetroCaribe-fondet, en multimillardærpott fra petroleumssalg gjort mulig med kvitteringer fra Venezuela til offentlige velferdsprosjekter.

sweet-micky-michel-martellyjpg
"Sweet" Michel Martelly , Haitis forrige president og tidligere popsanger som familien Clinton hjalp til makten etter jordskjelvkatastrofen i 2010 hvor noen hevder at 230 000 mistet livet og 1,5 millioner ble hjemløse.

Uten å skjule sin skamløse politiske beskyttelse, har Martelly-regimet brukt disse prosjektene - slike som Ede Pèp (hjelp folket), Aba Grangou (ned med sulten) og Ti Manman Cheri (kjære lille mor) - for å gi bort gratis måltider, kjøretøy og hus for vinne til seg Haitis fattige, den tradisjonelle Lavalas-basen.

PetroCaribe-fondet har også latt PHTK-maskinen få flere plakater, de største reklametavlene, de beste radioinnslagene, avertissementer i Digitel 50 gourdes mobiltelefoner og reklame fra høyttaler-båter langs kysten med sin propaganda. Deres kandidat hadde penger som han delte ut til de som trengte mest hjelp etter at orkanen Matthew herjet sør i landet i oktober. Og han drev kampanjen sin mer vidt og imponerende langt ute på landsbygda, ikke bare i byene.

Jovenel leidde også er profesjonelt valg-firma, det Madrid-baserte Ostos & Sola, som hadde sikret Martelly seieren i 2011, med litt hjelp fra daværende utenriksminister Hillary Clinton. Det samme firmaet er knyttet til den republikanske senatoren John McCain og National Endowment for Democracy’s International Republican Institute (IRI). De hjalp også andre høyrevridde presidenter til å bli valgt, som Mexicos Felipe Calderón (2006) og Guatemalas Otto Perez Molina (2011).

Til slutt bør vi se på hva som har svekket Haitis progressive partier. I 1990 og i 2000 vant Jean-Bertrand Aristide presidentvalget med 1,6 og 2,2 millioner stemmer, mot de 595 000 som tilsynelatende stemte på Jovenel i år. Umiddelbart etter begge valgseirene til Aristide begynte USAs regjering å sabotere regjeringen hans. Det resulterte i et statskupp i 1991 og i 2004. I dag er det mange unge haitiere, som ikke husker det brutale diktaturet til Duvalier som endte i 1986, som assosierer Lavalas styre som de vokste opp med, med ustabilitet, fattigdom og kriser.

rexfeatures_445716_2152785bjpg
Jean-Bertrand Aristide, Haitis første demokratiske folkevalgte president. Han var president i to perioder, fra 1991-95 og fra 2001-2004. Ifølge Wikipedia hjalp USA han tilbake til makten i 1994. Ifølge Aristide selv stod USA bak begge kuppene hvor han ble styrtet.

Kort sagt, uenighetene i den progressive leiren hjalp Jovenel Moïse, han som står for Haitis høyre-side og og en neo-Duvallisering.

Til tross for at han sannsynlige (men kompromitterte) seirer med bare 12 % av de stemmeberttigede, vil Jovenel få en vanskelig fem-års-periode. Venezuela, som den haitiske regjeringen skylder betaling for ni måneders forbruk av gass, er nå i alvorlige økonomiske vansker. En PHTK-regjering vil ikke lenger ha den dype PetroCarbide-pungen å stikke fingrene i, hvis PetroCarbide i det hele tatt vil overleve.

Videre har den haitiske regjeringens anti-korrupsjons enhet UCREF, satt i gang en alvorlig undersøkelse av Jovenels selskap Agritrans under Martelly-regimet. Selv om det denne rapporten viste ikke var nok til å felle kampanjen hans, vil de ganske sikkert komme sterkt tilbake dersom jobbene og velstanden Jovenel har lovet ikke vil vise seg.

haiti-edu-770x470-770x470jpg

Igjen er det viktig å å huske de 5,2 millionene vanskeligstilte og motløse haitierne som ikke stemte, ikke den millionen som gjorde det. De vil være kruttønne som allerede er omringet av mange brennende fyrstikker.


Oversatt, bearbeidet og forkortet noe av Ingunn Kvil Gamst

Cuba tar avskjed med Fidel

Fidel Castro var ingen gud, men en revolusjonær leder som oppnådde mer i sin levetid enn de fleste andre.  Lederne av den franske revolusjonen (1789)   ble "spist av den revolusjonen de skapte". Lenin ledet de revolusjonære i Russland til seier i 1917, men døde allerede i 1924. I motsetning til disse fikk Fidel lede Cubas revolusjonære omdanning fra halv-koloni under USA (USAs bordell) til den tredje verdens - og ikke minst Latin-Amerikas mest fremgangsrike stater, særlig vedrørende helse og utdanning. Alt dette har landets befolkning oppnådd til tross for en omfattende internasjonal økonomisk boikott initiert av USA, og som har vedvart i nesten alle år det revolusjonære Cuba har eksistert og etter utallige attentatforsøk mot landets leder, Fidel Castro. 

havana_schoolclassjpg

På Cuba er rasediskrimineringen fullstendig avskaffet.

Jeg sluttet å ha mennesker som idealer ganske tidlig, for alle mennesker har sine styrker og svakheter - de er mennesker. Men en av de jeg har satt høyest er Fidel Castro som leder for Cubas folk; han bøyde  aldri nakken for overmakten i nord. Alt dette står i stor og positiv kontrast til det fjesket og den underkastende holdningen stort sett alle norske politikere fremviser overfor krigsforbryterne i USA.


Knut Lindtner

Avskjed med Fidel:

Cuba gråter og minnes el comandante. I flere land markeres Castros død med landesorg. Pinlige reaksjoner fra Berlin og Washington.

8073494-3x2-700x467jpg
Her er det cubanske studenter som markerer minnet til Fidel Castro

28/11-2016 er det ennå offisiell landesorg for Cubas president Fidel Castro. På Plaza de la Revolución i Havanna, i sentrum av Cubas hovedstad, står folk i kø for å ta avskjed med el comandante. De passerer minnestedet for inspiratoren til Cubas første kamp for uavhengighet på 1800-tallet, José Marti. I en hall ved minnesmerket passeres æresvakter foran Alberto Kordas blomsterdekorerte bilde av Fidel i 1962 med ryggsekk og gevær i Sierra Maestra-fjellene.  
Liknende scener er det overalt. Det arrangeres minnestunder i over 1000 byer og landsbyer, der alle kan ta avskjed fram til tirsdag. Overalt er det kondolanse-protokoller der alle kan vise sin støtte til Fidels definisjon av Cuba-revolusjonen fra 1. mai i 2000: `Revolusjon vil si å endre det som må endres; Det betyr likhet og full frihet. Og vi må frigjøre oss med egne krefter. Revolusjon betyr enhet. Det betyr uavhengighet og det vil si å kjempe for vår egen drøm om rettferdighet for Cuba og hele verden`.

fidel-promenadejpg
Her rykker de revolusjonære inn i Havanna i 1959

Fidels Gerilja-radio, Radio Rebelde og flere radiostasjoner har et spesial-program med sanger av Silvio Rodriguez og Sara González, minner også om solidaritet i verden og Fidel Castro-uttalelser. Cuba-TV overfører fra markeringer i Havanna med intervju av sørgende. 29/11 er det stort minnemøte i Havanna før asken til avdøde fraktes til Santiago de Cuba. Sørge-ruten tar samme vei som Fidels tok til Havanna da diktatoren Batista ble styrtet i januar 1959.

7e0f8e8b7e4902aa92684eebc69323b3jpg
Fidel Castro og Ernest Hemingway i 1960

Internasjonalt er det mange som sender en siste hilsen til Fidel. Det er offisiell landesorg i Algerie, Vest-Sahara, Bolivia, Venezuela, Uruguay, Nord-Korea, Vietnam. I Moskva meldes at en gate oppkalles etter Fidel Castro. Men 28/11 har ennå ikke Tyskland kondolert det cubanske folket. Først på forespørsel fra journalister sa en talsperson fra Merkel-regjeringen dette i Berlin: `Ytringsfrihet, rettigheter for den enkelte og demokrati var ikke del av Fidel Castros tankegang`. Dermed stiller Merkel og utenriksminister Frank-Walter Steinmeier seg på linje med nyvalgte US-president Donald Trump, som 28/11 tvitret: `Om Cuba ikke vil gå med på en bedre avtale, vil jeg bryte den inngåtte`.

Om Trump snakker om en omfattende avtale, så har ikke Havanna og Washington til nå inngått en slik avtale. Det er et pinlig og negativt signal for et politisk tøvær, innledet mellom Cuba og USA under Obama.

Per Lothar Lindtner, for derimot.no 29/11-16. Kilde: JW/RT. bilder/tekst: Knut Lindtner

Taler fred - fører krig

Dette innlegget er hentet fra Midt i Fleisen

Fredsprisvinner Santos taler fred men fører krig

Og der har han jammen noe til felles med fredsprisvinner Obama!

Av James Petras den 31. August 2015 som ‘Colombias dødsmarker : Fred er krig’

 

boterocolombia.jpg

Botero – «Massakre i Colombia»


Colombia har mottatt mer amerikansk militærhjelp (over 6 milliarder dollar det siste tiåret) enn noe annet land på den vestlige halvkulen. For sin del ga Colombia Pentagon lov til å bygge sju militærbaser, noe som er mer enn alle de andre landene i regionen til sammen. Det er over 2000 amerikanske militære offiserer og private amerikanske ‘leiesoldater’ engasjert i militære aktiviteter i Colombia – mer enn noe annet land i Latin-Amerika.

 

Under det ti år lange regimet (2001-2010) til president Alvaro Uribe, (en narkosmugler og dødsskvadron «jefe» i sin egen rett), ble mer enn tusen fagforeningsledere og aktivister drept – over hundre i året.

 

Likevel, ble de ‘colombianske dødsmarkene’ og regimet under Uribe beskrevet i glødende ordelag av alle de store respekterte angloamerikanske avisene, der iblant Financial Times, New York Times, Wall Street Journal, og Washington Post, for å ha brakt «stabilitet og fred» ( av typen kirkegårds-) til landet og ha gjort Colombia «trygt for investorer».

 

Til slutt skremte Uribes utskeielser, hans politikk med «fred gjennom terror», mange colombianere, samt at han ikke klarte å beseire det væpnede opprøret (viktigere for oligarkene). Når regimets nye strategi for eksportvekst gjennom utvinning av naturressurser planla for massiv utvidelse av utenlandske investeringer i geriljakontrollerte mineral- og oljerike regioner, måtte både taktikk og sentrale politiske ledere endres.

 

Etter to perioder i embetet ble president Uribes tidligere forsvarsminister Juan Santos valgt på et løfte om fornyete fredsforhandlinger med den viktigste geriljagruppen, ‘de revolusjonære væpnede styrker i Colombia’, forkortet FARC.

 

President Santos, fredsforhandlinger og dødsmarkene

 

Under president Santos beholder Colombia fortsatt tittelen som det farligste landet i verden for fagforeningsledere og menneskerettighetsaktivister. I løpet av sine første 5 år i embedet, fra 2011 til april 2015, ble mer enn 105 fagforeningsledere myrdet; 596 har blitt skadet i angrep og 1,337 mottatt drapstrusler. Over halvparten av drapene, som offisielt er merket «ukjent gjerningsmann» , har helt klart blitt begått av de paramilitære leiemorderne -‘ SICARIOS ‘, og andre er kategorisert som «feil-identifisering» , der de militære hevder de sivile dødsfallene skyldes en «kryssild i kampoperasjoner» . Få arrestasjoner har noensinne blitt gjort i et land der snikmordere har immunitet.

 

Over 80% av mordene på fagforeningsledere er knyttet til paramilitære, militære og politiet, mens 6% blir skyldt på geriljaen. I tilfellet av geriljaen er det fleste av ‘ofrene’ ikke folkevalgte fagorganiserte, men oppnevnt av arbeidsgivere og regjeringen, med forbindelser til de paramilitære bandene. De hjelper til å identifisere og renske ut militante arbeidere, og de har ingenting å gjøre med forsvaret av arbeideres rettigheter.

 

Det er et mindretall av tilfeller hvor geriljaenheter begår brudd på menneskerettighetene. Disse blir undersøkt, og de skyldige blir straffet av de nasjonale lederne – noe som er langt fra Bogotas politikk. En fersk sak, som fant sted i begynnelsen av august, førte til alvorlig intern straff for en FARC-enhet.

 

Fallet i ‘antallet’arbeiderledere som blir myrdet, fra et gjennomsnitt på 100 i året under president Uribe til 25 i året i under president Santos, er på grunn av den stupbratte nedgangen i antall fagorganiserte – takket være et tiår med nedslakting under Uribe . Med andre ord kan det være at færre fagforeningsledere blir drept under president Santos, men den samlete andelen ledere myrdet er fortsatt omtrent den samme – og forventet levealder for en colombiansk fagforeningsleder er den laveste i den vestlige halvkulen!

 

Hva har endret seg etter Santos, er et skifte bort fra nedslakting av et svinnende antall fagforeningsledere, til drap og fengsling av aktivister i menneskerettighets- og sosiale bevegelser.

 

I 2014 ble 35 aktivister drept. I første halvår av 2015, har dødstallene nesten doblet seg , med 69 drepte aktivister i sosiale bevegelser.

 

«Den Patriotiske Marsjen» er den største colombianske paraplyorganisasjonen for disse, og bringer sammen over 100 sosiale organisasjoner, inkludert landets største grupper av urbefolkning, afro-colombianere, regionale bonde- og menneskerettighetsgrupper. Mer enn 9000 aktivister i «den patriotiske marsjen» har blitt arrestert og 40 har blitt drept i løpet av Santos terrorvelde.

 

botero-el-cazador.jpg

Botero – «El Cazador/ Jegeren»


Fredsforhandlinger og aggresjon over landgrensene

Santos fredsforhandlinger med de viktigste geriljagruppene, samt FARC ensidige våpenhvile, har tillatt det colombianske militæret og dets paramilitære allierte å trappe opp både sin narkotikasmugling og generelle smugling til Venezuela.

 

I midten av august gikk en colombiansk paramilitær avdeling inn i Venezuela og såret 3 venezuelanske soldater som hadde vært en del av et team som bekjempet storstilt smugling, også av våpen, over den colombianske grensen.

 

Smugling over grensen har et dobbelt formål: Det skaper usikkerhet og mangler i Venezuela , noe som ansporer opposisjonen til regjeringen, samtidig som den gir enorme fortjenester til paramilitære ledere som videreselger subsidierte venezuelanske varer (mat, medisin og bensin) med stor fortjeneste i Colombia.

 

Paramilitære smuglingsoperasjoner har økt kraftig under president Santos. Mens regimet hevder å ha forhandlet fram en fredsavtale med FARC i Havanna, er Venezuelas sikkerhet truet.

 

Smuglerbander på stor skala fra Colombia nyter straffrihet, etterretning og oppmuntring fra den colombianske regjeringen og dens amerikanske ‘rådgivere’ fra spesialstyrkene. Deres hensikt er et «regimeskifte» i Caracas. Og så lenge FARC holder sin ensidige våpenhvile, trenger de paramilitære ikke lenger å bruke ressurser på angrep fra geriljaen.

 

Fredsforhandlinger og investeringer i utvinning

President Santos sin økonomiske politikk er å tiltrekke store strømmer av utenlandske investeringer til Colombias gruvedrift og energisektor. Den væpnede geriljaen har sterk støtte i de olje- og mineralrikeste regionene. Det er også en tradisjon for militante fagforeninger blant gruvearbeidere og oljearbeidere. For å gjøre disse regionene trygge og svært lønnsome for multinasjonale olje- og gruveselskaper, har Santos gjort en todelt tilnærming. Han forhandler våpenhviler og nedrustning med de to opprørsbevegelsene (FARC og ELN) i Havanna, mens han øker undertrykkelsen og terroren mot fagforeningsledere i olje- og gruvesektoren.

 

Under Santos ‘regime har det største antallet myrdete fagforenings-ledere kommet fra gruve- og energisektoren (25,4%), etterfulgt av industri (19,3%), utdanning (18%) og landbruk (12,7%). Fra 2014 til midten av 2015 har 90% av paramilitære og militære overgrep mot sivile vært målrettet mot fagforeningsledere og aktivister (208 av 229).

 

Med andre ord, har Santos strategi vært laget for å nøytralisere geriljaen via falske fredsforhandlinger i Havanna, for å konsentrere statlig undertrykkelse mot aktivister i populære massebevegelser og fagforeningsfolk. Disse gruppene er de som kjemper for å sikre en mer rettferdig andel av Colombias enorme naturrikdommer, som blir plyndret av de gigantiske utenlandske gruve- og energiselskapene og deres lokale oligark-partnere.

 

botero-el-desfile.jpg

Botero – el Desfile / Paraden»


Under Santos, har attentatene og angrepene blir mer selektive enn de vilkårlige massedrapene som preget regimet til hans forgjenger. Den brente jords taktikk, som fordrev 4 millioner bønder og småbønder fra sine landområder har blitt erstattet av målrettede drap og overfall på fagorganiserte i strategiske økonomiske sektorer.

 

Streiftog over grensen av det colombianske militæret for å gjøre nålestikk mot venezuelanske grensepatruljer, har blitt erstattet av kriminelle og paramilitære frontgrupper av smuglere som opererer med velsignelse fra Bogota og Washington.

 

Santos dobbelte strategi gjør ham i stand til å latt som han er en «fredsmegler» i Havanna og en håndhever for utenlandske investorer i Colombias mineralrike regioner.

 

Mord på to dusin fagorganiserte per år, drapene på seks dusin menneskerettighetsaktivister i de første 6 månedene av 2015 og de 9000 aktivistene fra sosial bevegelser som råtner i Colombias fengsler, er ikke rapportert i internasjonale massemedier og heller ikke i internasjonale fora og regionale møter. Samtidig konsentrerer pressen seg om «fredsforhandlingene» mellom FARC og president Santos i Havanna – som om ingenting skjer på bakken i Colombia.

 

Konklusjon

De nye politiske retningslinjene fulgt av president Santos kombinerer fredsforhandlinger med colombianske geriljabevegelser i Havanna og voldelig undertrykkelse mot sosiale massebevegelser og fagoreningsledere hjemme; vennlige tilnærmelser til Cuba og smugling og destabiliseringskampanjer mot Venezuela; dette lover ikke godt hverken for fremtidig regional fred eller stabilitet.

 

President Santos hyklende politikk avspeiler også den til Obama-regimet. Mens Obama forhandler med Iran lager hans stråmenn krig mot Irans allierte i Jemen, Syria og Libanon. Mens Obama feirer reetablering av diplomatiske forbindelser med Cuba, forsterker han en politikk av sabotasje og «regimeskifte» med Cubas nære allierte Venezuela.

 

Parallellene mellom Santos og Obamas politikk reflekterer deres felles ideologi og politisk strategi om å snakke fred mens de fører krig.

 

Denne tosporete politikken bringer opp det grunnleggende strategiske spørsmålet: hvor holdbare og pålitelige er fredsovertyrene samtidig med massedrap og krig utført av stråmenn?

 

Med hensyn til Colombia en ting er sikkert: Undertegningen av en «fredsavtale» mellom Santos-regimet og FARC vil ikke ende drapene på fagforeningsfolk og menneskerettighetsaktivister; det vil ikke løslate tusenvis av sosiale aktivister i colombianske fengsler. På samme måte har Obamas avtale med Iran ikke redusert amerikansk militær intervensjon i Midtøsten og Sør-Asia.

 

Imperialistiske avtaler er midlertidige utveier. De representerer en kort pause før en ny og mer kraftig aggresjon mot selvstendige nasjoner og framvoksende nasjonale og klassebaserte massebevegelser.

Gribbene river i byttet - i Brasil

Dette innlegget er hentet fra nettstedet Midt i Fleisen


Washington forsøker å knuse BRICS – voldtekten av Brasil begynner

 

Brazil-Cristo-Rei-2.jpg

 

Av F. William Engdahl

Washingtons maskineri for regimeskifte har foreløpig lyktes i å fjerne et viktig ledd i alliansen av store nye nasjoner ved å konspirere for en riksrett mot den valgte presidenten, Dilma Rousseff. Den 31. august ble hennes visepresident, Michel Temer, tatt i ed som president. I sin første tale som president, kalte den kyniske Temer for en regjering av «nasjonal redning,» og ba om tillit fra det brasilianske folket. Han antydet planer om reformer, og har også signalisert sin hensikt å overhale pensjonssystemet, arbeidsrett og kutte offentlige utgifter.


Alt dette er temaer som er elsket av Wall Street-banker, Det internasjonale pengefondet og deres Washington-konsensus. Nå, etter mindre enn tre uker i jobben, har Temer avduket planer for en storstilt privatisering av Brasils arvesølv, der han starter med olje.


Den planlagte Wall Street-voldtekten av Brasil er i ferd med å begynne.


Det er viktig å huske på at valgte president Rousseff ikke ble dømt eller formelt siktet for noen konkret handling av korrupsjon. De oligark-vennlige mainstream brasilianske mediene, ledet av mediegruppen O’Globo, eid av milliardæren Roberto Irineu Marinho, har gjennomført en kampanje av ærekrenkelser for å skape grunnlaget for at Rousseff skulle stilles for formell riksrett. Byttet skjedde etter at opposisjonspartiet PMDB, der Temer er leder, den 29. mars avlyste sin koalisjon med Rousseff og arbeiderpartiet. Anklager om korrupsjon forbundet med Petrobras ble framsatt mot Rousseff og tidligere president Luiz Inácio Lula da Silva.


Den 31. august, stemte 61 senatorer for å fjerne henne, mens 20 stemte mot. Det formelle anklagen var «manipulering av statsbudsjettet» før valget i 2014, for å skjule størrelsen på underskuddet. Hun benekter heftig anklagen. Faktisk, utstedte Senatet sin egen ekspertrapport, som konkluderte med det «ikke var indikasjon på direkte eller indirekte [korrupsjon] fra Dilma» i de ulovlige budsjettmanøvrene. Ifølge Associated Press, «sa uavhengige revisorer ansatt av Brasils senat i en rapport utgitt mandag, at suspenderte president Dilma Rousseff ikke hadde brukt kreativ regnskapsføring da hun ble siktet i riksretten.« I et ærlig system, ville riksretten ha endt riksrett der og da. Ikke i Brasil.


I praksis ble hun stilt for riksrett for den dramatiske nedgangen i den brasilianske økonomien, en nedgang som bevisst ble forsterket. Kredittvurderingsbyråene i USA nedgraderte den brasiliansk gjelden, og internasjonale og mainstream brasilianske medier holdt påstandene om korrupsjon i Petrobras i søkelyset. Men viktigere, forbød ikke Senatet henne fra embedet for 8 år, som Washington hadde håpet, og hun har lovet å komme tilbake i neste valg. Den Washington-styrte Temer har frem til slutten av 2018 for å levere Brasil på et fat til hans utenlandske mestere, før hans presidentperiode slutter.


Det er verdt å merke seg at Temer selv ble anklaget for korrupsjon i Petrobras, det statlige oljeselskapet. Han skal i 2012 ha bedt den daværende lederen av transportenheten Petróleo Brasileiro SA om å skaffe ulovlige valgkampbidrag til Temers parti, som var i gang med en Washington-støttet kampanje for å presse Rousseff og arbeiderpartiet. Så, i juni, bare dager inn i hans periode som fungerende president, ble to av Temers egne utvalgte ministre, inkludert ministeren for åpenhet, tvunget til å trekke seg som svar på påstander om at de forsøkte å sabotere undersøkelsen av den massive korrupsjonen i Petrobras.


En av disse to, Temers ekstremt nære allierte. Romero Juca, ble tatt opp på bånd da han planla riksretten som en måte å stenge etterforskningen av Petrobras. Lydopptakene antydet også at Brasils militære, media, og domstoler, alle var deltakerne i konspirasjonen for riksrett.


I korte trekk, er fjerningen av Dilma Rousseff og hennes arbeiderparti etter 13 år ved makten, en ny form for fargerevolusjon fra Washington. Vi kan kalle det en rettslig kupp av korrupte dommere og kongressmedlemmer. Av de 594 medlemmene av Kongressen, er «318 er under etterforskning eller tiltalt, mens deres mål, president Rousseff, ikke har anklager mot henne om økonomisk snusk».


Dagen etter den første avstemmingen om riksrett i april, dro et ledende medlem av Temers parti PSDP, senator Aloysio Nunes, til Washington, i et oppdrag i regi av lobbyfirma, Albright Stonebridge Group. Det ledes av Madeleine Albright, som var utenriksminister under Bill Clinton. Nunes, som leder for det brasilianske Senatets utenrikskomité, har gjentatte ganger tatt til orde for at Brasil igjen skal flytte seg nærmere en allianse med USA og Storbritannia.


Madeleine Albright, direktør for den ledende amerikanske tenketanken Council on Foreign Relations, er også leder av den viktige amerikanske ‘ikke-statlige'(dvs. statlige!) organisasjonen for fargerevolusjoner, National Democratic Institute (NDI). Ingenting merkelig her, eller? Nunes dro angivelig til Washington for å samle støtte for Temer og det rettslige kuppet mot Rousseff.


En sentral aktør fra USAs side, Rousseffs de facto politiske bøddel, var nok en gang visepresident Joe Biden, Obama-administrasjonens «Dick Cheney» for skitne triks.

newsimage-1-newsimage-1-petrobras-brazilian-oil-rig

 

BIDEN SKJEBNESVANGRE REISE TIL BRASIL


I mai 2013, avla USAs visepresident Joe Biden et skjebnesvangert besøk til Brasil for å møte president Rousseff. I januar 2011 hadde Rousseff etterfulgt Luis Inacio Lula da Silva, (eller Lula), som i følge konstitusjonen kun kunne ha to etterfølgende perioder. Biden dro til Brasil for å diskutere olje med den nye presidenten. Forholdet mellom Lula og Washington hadde blitt kjøligere etter at Lula støttet Iran mot amerikanske sanksjoner og nærmet seg Kina økonomisk.


I slutten av 2007 hadde Petrobras oppdaget hva som ble anslått til å være en enorm ny forekomst av olje av høy kvalitet på brasiliansk sokkel, i Santos-bassenget. Totalt kan Brasils kontinentalsokkel inneholde over 100 milliarder fat olje og forandre landet til en stor olje- og gassnasjon i verden, noe Exxon og Chevron, de amerikanske oljegigantene ønsket å kontrollere.


I 2009, ifølge lekket amerikanske diplomatiske kabler utgitt av WikiLeaks, skrev det amerikanske konsulatet i Rio at Exxon og Chevron forgjeves prøvde å endre en lov foreslått av president Luis Inacio Lula da Silva. Loven gjorde det statseide Petrobras til hovedoperatør for alle offshore oljefelt. Washington og sjefene for de amerikanske oljegigantene var ikke var fornøyd med å miste kontrollen over det potensielt største nye oljefunnet i verden på flere tiår.


Lula ikke bare presset Exxonmobil og Chevron ut av den kontrollerende eierandelen i favør av det statseide Petrobras, men han åpnet også brasiliansk oljeleting til kineserne. De var begge siden 2009 kjernemedlemmer av BRICS, sammenslutningen av store utviklingsland med Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika.


I desember 2010, i en av hans siste handlinger som president, signerte Lula en avtale mellom det brasilianske-spanske energiselskapet Repsol og Kinas statseide Sinopec. Sinopec dannet et fellesforetak med Repsol, og investerte mer enn 7.1 milliarder dollar i Repsol Brasil. Allerede i 2005 Lula hadde godkjent dannelsen av Sinopec sin underavdeling i Brasil, som en del av en ny strategisk allianse mellom Kina og Brasil.


I 2012, i en felles leteboring, gjorde Repsol, Sinopec Brasil, norske Statoil og Petrobras, et stort nytt stort funn i Pão de Açúcar, den tredje leteblokken i BM-C-33, som omfatter Gávea, Sistnevnte er et av verdens 10 største funn i 2011. USA og britiske oljeselskapene var ikke til stede.


Bidens oppgave var å høre hva Rousseff mente og be henne omgjøre utestengelsen av de amerikanske store oljeselskapene i favør av det kinesiske. Biden møtte også ledende energiselskaper i Brasil inkludert Petrobras.


Mens lite ble sagt offentlig, nektet Rousseff å omgjøre oljeloven fra 2009 på en måte som ville passe Biden, Washington og de amerikanske oljeselskapene. Bare noen dager etter Bidens besøk, kom Snowden og NSA-avsløringene, som avslørte at USA også hadde spionert på Rousseff og viktige tjenestemenn i Petrobras. Hun var rasende. og fordømte Obama-administrasjonen i september, i FNs generalforsamling, for brudd på folkeretten. Hun avlyste et planlagt besøk i Washington i protest. Etter det stupte forholdet mellom USA og Brasil.


Etter hans samtaler med Rousseff i mai 2013, ga Biden tydeligvis henne ‘dødskysset’.


Før besøket, hadde Dilma Rousseff 70% popularitet i befolkningen. Mindre enn to uker etter at Biden forlot Brasil, startet landsomfattende protester fra en meget velorganisert gruppe kalt Movimento Passe Livre. Protestene gjaldt en 10 prosent økning i prisen på bussbilletter. Protestene fikk landet nesten til å stoppe opp og ble svært voldelige. Protestene hadde kjennetegn på typiske «fargerevolusjoner», eller destabiliseringen på sosiale medier, som synes å følge Biden hvor enn han dukker opp. Innen uker, falt Rousseff sin popularitet til 30%.


Washington hadde sendt et tydelig signal om at Rousseff måtte endre kurs eller komme i alvorlige problemer. Washingtons maskin for regimeskifte, inkludert hele sitt apparat av finansiell krigføring, som strekker seg fra en lekket PwC revisjon av Petrobras til Standard & Poors sin nedgradering av Brasils offentlige gjeld til junk i september 2015. De var i full aksjon for å fjerne Rousseff, en viktig støttespiller for Den nye utviklingsbanken og en uavhengig nasjonal utviklingsstrategi for Brasil.

d0915ceb-f40e-4c68-a6a6-937e4a9ad1bc

SALG AV ARVESØLVET

Mannen som nå har manipulert seg til presidentembedet, den korrupte Michel Temer, jobbet som informant for Washington hele denne tiden. I dokumenter utgitt av WikiLeaks, ble det avslørt at Temer var en informant for amerikansk etterretning minst siden 2006, via kabler til den amerikanske ambassaden i Brasil, klassifisert av ambassaden som «sensitive» og «bare for eget bruk


Washingtons mann i Brasil, Temer, har ikke tapt noe tid på å berolige sine bakmenn i Wall Street. Selv som fungerende president i mai, utnevnte Temer Henrique Meirelles som finansminister. Meirelles er en Harvard-utdannet tidligere sjef for den brasilianske sentralbanken, han var leder for Bankboston i USA til 1999, og var med den banken i 1985 da det ble funnet skyldig i å unnlate å rapportere 1,2 milliarder dollar i ulovlige pengeoverføringer med sveitsiske banker. Meirelles fører nå tilsyn med det planlagte salget av Brasils «arvesølv» til internasjonale investorer. Dette trekket er ment å alvorlig undergrave makten til staten i økonomien.


En annen av Temer sine viktigste økonomiske rådgivere er Paulo Leme, tidligere økonom for IMF og nå administrerende direktør i Goldman Sachs, med ansvar for utviklende markeder. Wall Street er sentralt i den Temer-ledede økonomiske voldtekten av Brasil.


Den 13. september, avduket Temers regjering et massivt privatiseringsprogram med den kynisk villedende kommentaren: «Det er klart det offentlige kan ikke gå videre alene med disse prosjektene. Vi regner med den private sektoren Han unnlot å si den delen av det private næringslivet han mente, var hans bakmenn.


Temer avduket planer som vil fullføre landets største privatisering på flere tiår. Beleilig nok, vil prosessen være ferdig innen utgangen av 2018, like før Temers periode tar slutt. Den innflytelsesrike organisjasjonen i USA, Brasil Business Council, ga en detaljert liste over privatiseringene på sin hjemmeside. Det USA-brasilianske handelskammeret ble grunnlagt for førti år siden av Citigroup, Monsanto, Coca-Cola, Dow Chemicals og andre amerikanske multinasjonale selskaper.


Anbud for den første runden av salg vil bli utstedt før utgangen av dette året. De vil omfatte privatisering av fire flyplasser og to havneterminaler, alle auksjonert i første kvartal 2017. Andre salg inkluderer fem motorveier, en jernbanelinje, anbud på små oljeblokker og en senere runde for store, hovedsakelig offshore oljefelt. I tillegg vil regjeringen selge utvalgte eiendommer som i dag styres av sin forskningsavdeling for mineraler, pluss seks kraftselskap og tre vannrenseanlegg.


Hjertet av hans planlagte privatisering er, ikke overraskende, Joe Bidens ettertraktede statlige olje- og gasselskaper, sammen med biter av det statlige energiselskapet Eletrobras. Temer planlegger å få så mye som 24 milliarder dollar fra salget. Hele 11 milliarder av dette skal komme fra salg av viktige statlige eierandeler i olje- og gass-sektoren. Selvfølgelig, når statlige eiendeler som enorme olje- og gassressurser blir solgt til utenlandske interesser, i det som helt klart være et nødsalg, vil inntekten kun komme én gang. Statens olje,gass og elektrisk kraft skaper en kontinuerlig inntekt verdt mange ganger de mulige gevinstene av privatisering.


Brasils økonomi er den store taperen i en slik privatisering. Bankene på Wall Street og multinasjonale selskaper er selvfølgelig, som planlagt, vinneren.


I dagene 19-21 september, ifølge handelskammerets hjemmeside, var den brasilianske regjeringens viktigste ministrene for infrastruktur, inkludert minister Moreira Franco; minister Fernando Bezerra Coelho Filho, minister for gruver og energi; og minister Mauricio Quintella Lessa, minister for samferdsel, havner og sivil luftfart, i New York City for å møte «investorer i infrastruktur» fra Wall Street.


Dette er Washingtons måte å gjøre ting på, måten til pengegudene på Wall Street, som er tittelen på en av mine bøker. Først ødelegges enhver nasjonalt lederskap innstilt på ekte nasjonal utvikling, som Dilma Rousseff. Erstatt dem med et vasallregime villig til å gjøre hva som helst for penger, inkludert å selge sitt eget lands arvesølv.


Folk som Anatoli Chubais i Russland på 1990-tallet under Boris Jeltsins «sjokkterapi». Som belønning for sin oppførsel, sitter Chubais dag i det rådgivende styret i JP MorganChase.


Hva vil Temer og kollegaer vil få for deres innsats, gjenstår å se. Washington har, for nå, knust en av de BRICS-landene som truet USAs globale hegemoni. USA vil ikke ha noen varig suksess, hvis nyere historie er en pekepinn.


http://journal-neo.org/2016/09/24/washington-tries-to-break-brics-rape-of-brazil-begins/

 

Mobilisering i Venezuela

Kraftprøve i Caracas: Store demonstrasjoner for og mot regjeringen til president Maduro i Venezuela. 

Hovedstaden ble ikke `okkupert` av høyrekreftene.  

 

Titusenvis demonstrerte, 1/9-2016, for og mot regjeringen under president Nicolás Maduro.  I mellomklasse-kvartal i Øst-Caracas samlet opposisjonens tilhengere seg for å kreve folkeavstemning om en grunnlovsendring for å avsette statssjefen raskest mulig. 

 

nicols-maduro.jpg

Nicolás Maduro, Venezuelas president

 

I forkant regnet opposisjonen med opp til en million deltakere, men tallet ble mye lavere. Det ble ingen `erobring` av Caracas, mottoet for den høyrevridde mobiliseringen`, meldte JWs  Modaira Rubion fra Caracas. På forhånd var det frykt for sammenstøt, men det ble også lite av. Selv om opposisjonen kalte mønstringen `historisk og avgjørende` og sammenliknet den med folkeoppstanden mot diktaturet under Marcos Pérez Jiménez i 1958, nøyde talspersoner for høyre-kreftene seg med å si at `møtet bare var opptakt til en serie aksjoner`. 7/9-16 skal det arrangeres 6-timers-møte foran kontorene til de nasjonale valgstyrene, CNE, for å kreve folkeavstemning. Det følges opp 14/9 med 12-timers-aksjoner de samme stedene.  

 

5559.jpg

`No pasarán – Ingen kommer gjennom!` sier tilhengerne av president Maduro, 1/9 i Caracas. Det berømte slagordet til La Pasionaria, alias Dolores Ibárruri Gómez, under forsvaret av Madrid og den spanske republikken mot fascismen i 1936, ble i 2016 brukt for å inspirere til forsvar for den revolusjonære prosessen i Venezuela. 

 

På Avenida Bolivar i sentrum av hovedstaden demonstrerte 10-tusener til støtte for Maduro som appellerte til `forsvar av den bolivariske revolusjonen`. Últimas Noticias, en uavhengig dagsavis omtalte de venstrekreftene som en `rød elv gjennom Caracas-gatene`. `Vi har hindret et kuppforsøk`, ropte Maduro og tilføyde: `I dag, 1. september starter folkets motoffensiv for å forsvare den bolivariske prosessen`.  

 

Maduro innrømmet forsømmelser og `ville gå foran sammen med folket i en prosess, preget av kritikk og selvkritikk, mot korrupsjon og inkompetanse i stats-apparatet`. 

 

Også i andre land samlet støttespillere for den bolivariske prosessen seg foran ambassader og konsulat for å vise solidaritet. 1/9-2016 på formiddagen ble det arrangert solidaritetsmøte til støtte for den bolivariske revolusjonen foran Venezuelas ambassade i Berlin, 

 

Bearbeidet av Per Lothar Lindtner for derimot.no , 3/9-2016. Kilde: JW/ 1/9-2016, nrk/CNN.

Innsyltet i smøring

Protester mot statskuppet i Brasil: `Fora Temer! Ut med Temer!`

 

dilma_rousseff_-_foto_oficial_2011-01-09.jpg

Dilma Rousseff, Brasils valgte president.

 

Tusenvis demonstrerer mot kuppet mot president Dilma Rouseff i Brasil. Venezuela, Ecuador og Bolivia bryter de diplomatiske forbindelsene med kuppmakerne. 

 

Natt til torsdag, 1/9-2016, er tusenvis av mennesker på gatene mot `det parlamentariske stats-kuppet` i Brasil. I flere byer demonstreres mot avsettelse av president Dilma Rousseff.  I São Paulo gikk militærpolitiet løs på folkemengdene med tåregass.  

 

Like før vedtok et flertall av 61 mot 20 senatorer i parlamentets overhus å kaste Dilma, valgt president i 2014 med 54 millioner brasilianer bak seg. Hennes stedfortreder fram til nå, Michel Temer, ble utnevnt ny statssjef. Temers parti, PMDB, Brasils demokratiske bevegelse, forlot allliansen med Rousseffs Arbeiderparti, PT, i mars 2016 og la seg på høyresiden som endret valgresultatet fra 2014 ved å styrte den kvinnelige presidenten. Rousseff sa samtidig at hun er offer for statskupp for 2. gang i sitt liv: `Det 1. militærkuppet ble etterfulgt av undertrykking og tortur i 1964 og rammet meg som ung aktivist. Det 2. parlamentskuppet var en juridisk farse som endte med å frata meg stillingen jeg ble valgt til`. 

 

16d8334b12b8674871fcd5d1be3762e15e42bbdd.jpg

Michel Temer, Brasils ikke-valgte nye president

 

Forsvarerne av den avsatte presidenten vil appellere til høyesterett mot senatsvedtaket. José Eduardo Cardozo,  Rousseffs justisminister fram til mars 2016, regner ikke med seier: `Jeg vet at noen dommere har et tradisjonelt syn, som innebærer at domstolen ikke kan overprøve en oppsigelse`. De fleste av Rousseff-supporterne satser på å intensivere protestene. Leder av fagforbundet CTB, Adilso Araújo: `Motstanden  fortsetter. Vi tar gater og torg og roper med full kraft: Fora Temer! Ut med Temer! Temer ut!`  

 

Mange regjeringer i Latin-Amerika deler vurderingen til den styrtete presidenten om at det er et kupp, rett og slett. Caracas, Quito og La Paz brøt diplomatiske forbindelser med det nye regimet. President i Ecuador, Rafael Correa `kjente igjen de mørkeste tidene i vårt Amerika`. `Den som kjemper, seirer` twitret Venezuelas Nicolás Maduro. Cubas regjering sa offisielt:  `Hendelsene i Brasil viser imperialistiske oligarker mot de revolusjonære og progressive i  Latin-Amerika og karibiske land på en ny måte. Det er farlig for freden og stabiliteten mellom nasjonene`.

 

presse-wk281-pflueger.jpg 

Tobias Pflüger, nestleder i die Linke

 

Tobias Pflüger, nestleder i det tyske venstrepartiet Linke, oppfordret den tyske regjeringen til ikke å anerkjenne Rousseff-avsettelsen: `Tiltale-prosedyren mot Dilma Rouseff er et kaldt kupp, koordinert mellom en politisk opposisjon, rettsapparat og medier. Beskyldninger om at Rousseff har skjønnmalt statsbudsjettet er påskudd for kuppmakere som vil avsette presidenten som i 2014 ble demokratisk valgt. Det er ingen bevis på anklagene mot henne om korrupsjon. Derimot er kamp mot korrupsjon hennes dagsorden. Pikant nok er de politiske motstanderne  innsyltet i smøring og annen svindel. Med et `parlamentarisk kupp` vil de redde seg selv`. 

 

Bearbeidet av Per Lothar Lindtner for derimot.no , 3/9-16. Kilde: JW/André Scheer,2/9-16 og BT, 3/9-16.     

Riksrettsaken mot Brasils president

Hvorfor riksrettsaken mot Dilma Rousseff er en katastrofe for Brasil

Alexander Mercouris

Oversatt og litt forkortet av Knut Lindtner


dilma-rousseff.jpg

Brasils president Dilma Rousseff


Rousseff er offeret for et meget korrupt og dysfunksjonelt politisk system som av tvilsomme grunner fjerner en av de få ikke-korrupte fra stillingen sin. Tar en betraktning Brasils nyere historie med politisk vold og ustabilitet, er dette er et uforsvarlig og farlig skritt som bare kan forsterke kynismen og ustabiliteten og forsterke sistnevnte.


Til tross for at det vekker liten oppmerksomhet rundt i verden, er Brasil i ferd med å avslutte prosessen med å erstatte en valgt politisk president med en utnevnt en.


Dilma Rousseff som ble valgt til Brasils president i 2010 og gjenvalgt i oktober 2014 med 51.4% av stemmene under valgets andre runde, ble avsatt fra sin stilling hun var valgt til av  det brasilianske Deputertkammeret og Senatet. Hun står nå for tiltalt fra Senatet for riksrett.


Det er bred enighet om at Rousseff ikke var suksessfull som president i Brasil. Hun har selv innrømmet feilgrep. Hun har aldri brukt makten sin effektivt og har vist seg som mindre kompetent og tidvis som en uberegnelig leder for den brasilianske økonomien. Hun har helt manglet den karisma og autoritet som hennes forgjenger, Luiz Inacio Lula da Silva hadde. Det var han som plukket henne ut som sin etterfølger, og hans skygge slapp hun aldri helt ut av.


lula.jpg

Brasils forrige president Luiz Inacio Lula da Silva


Det som mest av alt svekket hennes oppslutning, var at Brasil gikk inn i økonomisk resesjon like etter at hun ble gjenvalgt i 2014. Dette inntraff etter et tiår med rask økonomisk vekst og økende levestandard, så det kom som et sjokk på mange brasilianere  og førte til at hun mistet oppslutning i arbeiderklassen som var hennes velgergrunnfjell.


Det er gode grunner til å hevde at Rousseff håndterte resesjonen dårlig, men det er også nødvendig å si at det ikke var hun som skapte den. Som først og fremst råvare-eksportør, ble Brasil uunngåelig rammet hardt av sammenbruddet i olje- og råvareprisene som startet i 2014. Dette ville ha forårsaket resesjon i Brasil uansett hvem som var president.


Det har vært enkelte overdrivelser om at resesjonen var den verste i Brasils historie og at dette skyldtes Rousseffs dårlige håndtering av den. Imidlertid vet alle som kjenner litt til Brasils historie at dette ikke stemmer. Økonomien roet seg samtidig som Rousseff ble fjernet fra jobben, et faktum som peker på mer grunnleggende årsaker enn hennes dårlige håndtering.


1_rocinha_favela_closeup.jpg

En av favelaene, Rios slumområder som i dag styres av tungt væpna kriminelle bander. Er blitt no-go soner


Til tross for at det var resesjonen som svekket Rousseff oppslutning av kjernevelgere, ble et annet forhold brukt mot henne av hennes politiske fiender. Det var avsløringen om smøring til ledende medlemmer i Rousseffs parti av statsoljeselskapet Petrobas. Her pågår det en løpende etterforskning av politiet i Brasil under navnet «Operasjon Bilvask».


Rousseff er kjent av alle som en som er fullstendig ukorrupt, mens smøringen til Petrobas strekker seg langt utover Rousseffs parti. Selv om Petrobas-skandalen ble utnyttet av Rousseffs fiender for å sette henne i vanry - med beskyldninger om at politiet og rettsvesenets håndtering av «Operasjon Bilvask» i stor grad var blitt politisert - inngår ikke dette i riksrettanklagene mot henne.


3_222016_brazil-oly-rio-political--38201_c0-166-2000-1332_s885x516.jpg

En demonstrasjon i tilknytning til Operasjon Bilvask. Vi ser hvem noen vil ha fengslet.


Disse dreier seg om visse kompliserte budsjett- og regnskapsmanøvrer som Rousseffs regjering gjennomførte under resesjonen. Mens disse manøvrene helt klart er overtredelser av budsjettreglene i Brasil og de fleste andre land, er dette ikke sjeldne foreteelser hverken i Brasil eller andre steder. Dermed fremstår det å stille landets demokratisk valgte president for riksrett og fjerne henne fra stillingen på bakgrunn av dette, som en voldsom overreaksjon.


Det blir dermed vanskelig å unngå at det danner seg et inntrykk av at hele riksretts-prosessen først og fremst blir et politisk tiltak for å få en demokratisk valgt venstreorientert president bort fra jobben, i et land som historisk har vært dominert av den politiske høyresiden. Selv om representantene som stemte for riksrett kom fra mange politiske partier (også hennes eget), har suspensjonen av henne ført til at Brasils regjering nå svinger mot høyre. Det er det hele denne historien egentlig har dreid seg om.


Dette er ikke bra for Brasil. Landet har en historie med politisk uro og vold. Mange som fortsatt lever husker perioder med diktatur (under Getulio Vargas fra 1930 til 1945 og under militærstyre fra 1964 til 1985), militærkupp i 1930 og 1964 og forsøk på dette i 1954 (stanset av selvmordet til den daværende presidenten, den tidligere diktatoren Getulio Vargas) og ekstrem politisk vold i perioden med militærstyre fra 1964 til 1985. I denne perioden var Dilma Rousseff selv involvert i by-gerilja  før hun ble tatt til fange og torturert av de militære.


golpe-de-1964_1.gif

Karrikaturtegning med utgangspunkt i militærkuppet i 1964 som førte til et brutalt militær-styre frem til 1985


Brasil sliter også med grunnleggende problemer vedrørende vold, kriminalitet og korrupsjon. De nettopp avsluttete olympiske lekene i Rio de Janeiro førte til søkelys mot i hvor stor grad slumområdene i byen - favelaene - er kontrollert av tungt bevæpnete kriminelle gjenger og har utviklet seg til å bli «no go»-områder for politiet.  Det er heller ingen som mister det ironiske poenget i det forhold at en av Brasils få ikke-korrupte politikere stilles for retten, midt oppe i en korrupsjons-skandale og av et politisk system som er gjennomdynket av korrupsjon.


I et så skjørt system er det å fjerne en demokratisk valgt leder gjennom en tungt partisk riksrettsprosess ikke bare er dypt udemokratisk. Det er også risikabelt og vil føre til at den allerede høye graden av kynisme og følelsen av fremmedgjorthet som landet er søkklastet med, får enda et tilskudd.


Brasil er et land med et enormt potensiale. Det har store naturressurser, en stor ung og dynamisk befolkning, og har et industrielt grunnlag, et potensielt sterkt handels- og finans-sentrum i Sao Paulo, ingen ytre fiende å snakke om, sikre grenser. Og med store områder sør i landet som er like velstående som mange steder i Europa og Nord-Amerika, skulle Brasil kunne bli en av verdens-lederne.


Det er Brasils dypt korrupte, dysfunksjonelle og virkelig sterkt polariserte politiske system som fører til at landet fortsatt er tilbakeliggende. Ved å fjerne landets demokratisk valgte leder har Brasils politiske klasse nettopp sørget for at de forblir korrupt, dysfunksjonell og fortsatt sterkt polarisert.

Endelig et norsk freds-bidrag

Brendes meningsfulle dåd


Det mest meningsfulle vår utenriksminister Børge Brende, etter eget utsagn, har vært med på noensinne, er et samarbeide med den revolusjonære kommunisten Raul Castro, president på Cuba.


Cuba og Norge har vært tilretteleggere for en langdryg, grundig og vellykket prosess for å få til en våpenhvile, fred og en politisk forståelse. Forhandlingene har dreid seg om avvæpning av FARC-geriljaen etter 50 års borgerkrig, rettferdighet og tilbakevending for millioner av internt fordrevne, en landreform, og ikke minst FARCs fremtidige politiske rolle. Det siste er ikke minst viktig fordi geriljaen faktisk har hatt en betydelig støtte blant de colombianere som aldri kommer til orde i vestlige media. 

 

28427_detail.jpg

Farc-geriljaen har vært i krig med Columbias regjering i 50 år.


Denne støtten bør nå brukes til å omdanne geriljaen til en politisk opposisjon. FARC har begått forbrytelser de også, men USAs støttede regjeringer og paramilitære grupper har det største ansvaret for de forbrytelser som er begått i de 50 årene borgerkrigen har pågått. Colombias president Juan Manuell Santos, var selv forsvarsminister i Uribes regjering, som var en de mest uforsonlige. Nå står han med ære for resultatet. 


Cubas deltagelse og muligheter må nok sees på bakgrunn av deres kjennskap til FARC og geriljakrig. Norges deltagelse og muligheter må sees på bakgrunn av gode forbindelser og eventuelle innflytelse i Washington. USA har jo, ærlig talt, et stort ansvar for alle de latinamerikanske problemene. 

 

gpdl84i8.jpegmte4mdazndewmjcynjgzntm0.jpg

To mer ulike politiere skal en leite lenge etter. Men det er ikke alltid ulikhet er en ulempe hvis viljen til fred er der.


FARCs forhandlingsleder Ivan Márquez har tidligere beskrevet sin drøm som at ”Regjeringen og FARC en dag i et felles budskap kan si unnskyld til det colombianske folk, og love at det aldri mer skal skje”.

 

La oss istemme det og si at nå er det opp til partene i Colombia.


Gratulerer og stor takk til Raul Castro og Børge Brende for godt lederskap.



Terje Enger

Medl. Cubaforeningen i Norge 

Det møllspiste diktaturet i Karibien

Kommentar til kommentaren


Forfatteren Frank Rossavik skrev i Aftenposten 11.06 en kommentar om Venezuela etter et møte han deltok på i Oslo. Raskt kom han over på det han kaller ”skrotvenstre” og karakteristikker av oss og Cuba, som er mitt anliggende med denne kommentaren.

 

frank_rossavik_5139850a.jpg

Forfatter og journalist i Aftenposten, Frank Rossavik.


Men først Venezuela som han beskriver slik: ”som heller ikke er helt demokratisk, men som i alle fall har holdt frie valg til nå.” Ja, ja, det samme kan man jo si om Norge med EØS, EU direktiver, suverenitetsavståelser, hemmelige forhandlinger og USA-servilitet. At ulikheten vokser er vel heller ikke spesielt demokratisk.


Men tilbake til mitt anliggende. På nevnte møte fant Rossavik Cubaforeningens medlemsblad, (det heter Cuba Nytt) og der finner han invitasjon til solidaritet med Cuba, og lar seg opprøre over at folk i Norge solidariserer seg med et land som han kaller et ”møllspist diktatur i Karibien”. Altså skrotvenstre. Han har altså lest vårt blad hvor de politiske hovedsakene var nye vitenskapelige bevis for USAs folkemord på Cuba, (under Reagan) og okkupasjon av det 118 kvadratkilometer store området som rommer bl.a. marinebase og beryktet fengsel. USA gikk til militært angrep på Cuba 17 april 1961, og okkuperer fortsatt nevnte deler av landet. Det har ikke vært noen fredsslutning eller fredsforhandlinger etter dette. Hvor mange såkalt ”frie valg” hadde vi under den tyske okkupasjonen Rossavik? Millioner av latinamerikanere som lever under det Rossavik godkjenner som demokrati, ville gladelig byttet sin situasjon mot den cubanske virkeligheten. Cuba er landet som med sin enorme solidaritet og bistand til enda fattigere land har fått Leger Uten Grenser til å be Norge skamme seg i sammenligning. På Cuba deler man på det de har, ikke på det som er til overs. Hvorfor skulle ikke nordmenn solidarisere seg med det?

 

bayofpigs2.jpg

Ifangetatte invasjonsstyrker på Cuba, i april 1961. Etter den mislykkete USA-invasjonen, iscenesatt av CIA, prøvde den nyinnsatte president Kennedy å få bedre kontroll med CIA etter invasjonsforsøket mot dette "møllspiste diktaturet" i Karibien. Mange sier at det var en av grunnene til at han ble drept 2,5 år seinere.


Hvem er så den venstresiden som Rossavik vil skrote? Jo, det er bl. a. 650 medlemmer av Cubaforeningen, mange av Latin-Amerika gruppenes medlemmer, 650 faglige tillitsvalgte som år om annet enstemmig støtter Cuba på Trondheimskonferansen, flyktninger fra Chile og andre land som har fått smake USAs endringsvilje (evt. Vestens). Vi trenger ikke fyrtårn på vår side, og det vestlige fyrtårnet som styres fra et hvitt hus i Washington er vel, med de alternativer som gjenstår, heller ikke så mye å trakte etter.


Da gjenstår bare å se om Aftenposten unner sine lesere en alternativ kommentar.



Terje Enger

Redaktør Cuba Nytt  

Venezuelas krise: bare på grunn av oljeavhengighet?

Venezuela: Kriser og propaganda


av José L. Flores


Den politiske og økonomiske krisen i Venezuela viser lite tegn til å avta.  Samtidig rapporterer propagandistene at krisen ser ut til å fortsette.  Hvordan i all verden kom Venezuela til å befinne seg i denne forferdelige situasjonen?  Media i USA holder fast på at krisen er et resultat av Hugo Chavezs bolivariske revolusjon og den kommunistiske omfordelingspolitikken som nå blir gjennomført og holdt vedlike av president Nicolas Maduro.  Men dette er en situasjon med mange sider og med flere medvirkende faktorer.  Man kan ikke klandre Manduro for enhver elendighet i Venezuelas økonomi.  Man kan heller ikke klandre Maduros høyrevridde rivaler for elendigheten.  Men én ting er sikkert, Venezuelas økonomi er ensidig og altfor avhengig av oljeinntektene.  Denne avhengigheten av olje, sammen med USAs hat mot Venezuela og dere befolkning har gjort Venezuelas økonomi sårbar for utenlandsk manipulasjon.


petroleo_2_7.jpg

En viktig årsak til den økonomiske krisen som har rammet Venezuela er avhengigheten av oljeinntektene. Når oljeprisen faller påvirker dette i høyeste grad landets økonomi.


Alle er enige om, både høyresiden og venstresiden, at Venezuelas økonomi er altfor avhengig av olje, og må bli mer mangfoldig.  Men konklusjonen på hvordan denne økonomiske situasjonen har oppstått er omstridt.  For eksempel: Hvorfor har ikke Venezuela en levende landbrukssektor?  Venezuela importerer mesteparten av maten de trenger.  Industrien har det gått nedover med siden 1950-tallet.  Innførsel av mat ville være den samme med eller uten den bolivariske revolusjonen.  Dette viser statistikken klart.


Venezuelas tradisjonelle hjemmeavlede mat kan være mais, ris, kaffe, sukkerrør, grønnsaker, oksekjøtt, svinekjøtt og fisk.  Alt dette er perfekte ingredienser for en nasjon med et blomstrende landbruk.  Men Venezuela kan ikke konkurrere på de internasjonale markedet, heller ikke på sitt eget marked når det gjelder landbruk.  Dette kommer av USAs sterke proteksjonisme og høyt subsidierte landsbrukssektor.  Den er fastsatt ved såkalte handelsavtaler som gjelder verden rundt.  Mens verden må bøye seg for neo-liberal og laissez faire politikk, stoler USA på oppgang og nedgang i det subsidierte markedet.  Siden Venezuela ikke kan konkurrere med landbruksvarer, må de importere mat og betale med olje.  Dessverre har regjeringen satset hele framtiden på oljeinntekter, derfor er økonomien totalt avhengig av hvor bra denne varen gjør det på verdensmarkedet.


maxresdefault_12.jpg

En annen viktig årsak til Venezuelas problemer skyldes en aktiv destabiliseringspolitikk fra USA, hvor denne politikeren har hatt flere vellykkete bidrag i denne øvelsen overfor andre stater, f.eks. overfor Libya og Honduras i Mellom-Amerika. I vår presse er dette aldri tema.


USA har doblet sin egen oljeproduksjon det siste tiåret.  Siden Russland er i samme situasjon som Venezuela når det gjelder oljeøkonomi, pumper de opp svære mengder olje for å berge sin egen økonomi.  Det er også kjent at Saudi-Arabia pumper opp sin olje i store mengder.  Det er stort tilbud og liten etterspørsel, både på grunn av alternativ energi og miljøvennlige biler.  Den svake etterspørselen har også ført til nedgang i investeringene.  Alle disse medvirkende faktorene har ført til lave oljepriser og mindre inntekter for Venezuela.   Nylig ba Iran, Venezuela og Ecuador OPEC-kartellet om å kutte i oljeproduksjonen i verden for å få opp prisene.  OPEC nektet, og denne beslutningen ble for det meste støttet av Saudi-Arabia og deres allierte i Den Persiske Gulfen.  Så er det jo også slik at diktatorene i Midt-Østen er kompiser med USA. Så Iran, Venezuela og Ecuador er blitt ofre for USAs økonomiske politikk.


La oss tenke oss at Wall Street, forsvarsdepartementet, utenriksdepartementet departementet for landbruk og energi i USA kunne se på denne forvirringen fra sidelinjen.  Når en ser på De Forente Staters engasjement i Latin-Amerika er ikke denne situasjonen bemerkelsesverdig?  Se på forholdet mellom USA og Venezuela de to siste tiårene.  USAs etterretning  har blitt beskyldt for finansiering  og provokasjoner, mot massive protester i Venezuela.  Hva ville USAs regjering gjøre hvis det ble bevist at Venezuela finansierte og kom med provokasjoner i Black Lives Matter bevegelsen i Ferguson-opprøret?  USA arrangerte et coup d’etat mot Hugo Chavez i Venezuela , som heldigvis bare varte et par dager.  Tenk deg at Maduro samarbeidet med republikanerne og USAs militære for å styrte president Obama - hvordan ville vi reagert?  Akkurat nå prøver USA og deres allierte i Organization of American States (OAS) å sparke Venezuela ut av halvkulen ved å kalle tilbake dere medlemskap i OAS.  Tenk deg at Venezuela sammen med sine allierte arbeidet for å sparke USA ut av FN eller ut av OAS.  Hvordan ville USAs regjering reagere?


oas-logo.jpg

Destabiliseringa av Venezuela foregår på mange fronter, f.eks. i OAS.


I 2005 tilbød Venezuela tonnevis med mat, milliarder av dollar i form av olje, vann, medisinsk ekspertise og utstyr til ofrene etter orkanen Katrina.  Hvordan er det USA betaler  tilbake slik velvilje til Venezuela, nå når mangel på medisin koster liv, når det ikke er mat å kjøpe i butikkene og regjeringen kollapser?  Den største privateide matleverandøren, Empresas Polar SA, bønnfaller om utenlandsk hjelp.  Deres henvendelser blir ignorert, selv om eierne av Empresas Polar SA er kapitalistvenner og allierte med USA.  Da samfunnet kollapset i New Orleans og kaos rådde i Louisiana, prøvde Venezuela å hjelpe på situasjonen ved å tilby hjelp til ofrene.  Denne hjelpen trengtes virkelig fordi USA akkurat da brukte pengene sine på å ødelegge Irak og myrde irakiske borgere.  Nå da Venezuela trenger hjelp, blir de ikke tilbudt noen ting fra De Forente Stater.



Maduro leker med ilden når han setter de militære i høyeste beredskap og advarer mot en mulig fremmed invasjon.  De Forente Stater elsker å invadere land og myrde folk.  Maduro burde ikke provosere slike morderiske militære ledere som i USA.  Venezuela trenger desperat å spre sin økonomi ved å starte opp igjen med landbruk, bygge opp sin infrastruktur og gå tilbake til produksjon.  Kanskje Maduro burde gå av som president, og kanskje han burde bli stemt ut.  Men å velge Henrique Capriles som president vil gjøre situasjonen mye verre. Han er en  som bønnfaller de venezulanske hæren å kvitte seg med Maduro i et ulovlig kupp, og hører til USAs etterretning.  Venezuela kan ikke fikse økonomien sin ved bare å fjerne det bolivariske sosialprogrammet og slutte å bruke penger.  Som en sammenlikning  kom De Forente Stater ut av den store depresjonen på 1930-tallet med ekstremt høye regjeringsbevilgninger, massive sosiale programmer og investeringer.


castro_chavez.jpg

To legendariske Latin-Amerikanske ledere, Fidel Castro og Hugo Chaves. De rager høyt over de to i USA som i  dag kjemper om president-tittelen: Clinton og Trump.


Venezuela går gjennom en tøff periode og trenger hjelp fra det internasjonale samfunnet og solidaritet fra verdens befolkning.  Til syvende og sist må Venezuela ta noen vanskelige avgjørelser, men det bør ikke være opp til USA å undergrave økonomien og folket i Venezuela.  De Forente Stater burde komme med hjelp og oppreisning.  Hvis USA bruker økonomisk krigføring for å straffe Russland, Ecuador og Venezuela, vil det slett ikke være for første gang.  Men hvis det er sant, skulle De Forente Staters regjering bli avkledt internasjonalt og overalt på kloden som det morderiske, tyranniske, spionerende, innblandende, torturerende militaristlandet som det er!


Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Cubas utenriksminister: Vi støtter Venezuela

Uttalelse fra Bruno Eduardo Rodríguez Parrilla, Cubas utenriksminister: 


bruno-celac02.jpg

Cubas Utenriksminister  Bruno Eduardo Rodríguez Parrilla


Vår bolivariske søster-republikk Venezuela har ført et hardt, men seierrikt diplomatisk slag under et ekstra-ordinære møte i det permanente rådet i OAS; Organisasjonen av Amerikanske Stater. Slaget var rettet mot imperialismens og oligarkenes intervensjonsplaner. Venezuela  framholdt prinsippet om ikke-innblanding i staters indre anliggender og retten til å velge sitt eget politiske, økonomiske og sosiale system uten utenlandsk innblanding, slik det er slått fast i proklamasjon om Latin-Amerika og Karibia som fredelig sone, signert av stats -og regjeringssjefer på toppmøtet for fellesskapet av latin-amerikanske og karibiske land, holdt i januar 2014, Havanna. 


Det er overraskende å høre hvordan generalsekretær i OAS, Uruguays Louis Almagro, på hysterisk, plump og uetisk måte prøver å gå til det ytterste for å tjene obskure interesser ved å bruke det latin-amerikanske demokratiske charta, særlig artikkel 20, for angivelig å bekjempe tungtveiende brudd på forfatninger eller konstitusjonelle regler. Men den ble ikke brukt i 2002 under statskuppet mot president Hugo Chávez Frías, heller ikke har artikkel 20 blitt brukt til å fordømme statskupp eller kuppforsøk, som rystet regionen de siste 15 år, med unntak av det som skjedde i 2009, men da var det USA og andre høyrekrefter som satte seg heftig imot. 


luis-almagro.jpg

Louis Almagro

  

Uten mandat fra medlemsland har Almagro brukt en førsterett, han ikke har, til å legge fram en aggressiv fordømmelse og intervensjonistisk uttalelse mot Venezuela. Dette bruddet på OAS-reglene har han gjort sammen med folk fra den kupp-villige opposisjonen i landet og reaksjonære personer med tvilsomt rulleblad. 


Alt så ut til å gå rette veien, men Almagro, byråkrater i OAS og mentorene hans glemte at vi ikke er i 1962, da en liknende allianse fordømte det sosialistiske Cuba. Debatt-tonen gjorde en forskjell. En kontant holdning fra ALBA-landene;  Venezuela, Ecuador, Bolivia, Nicaragua, Cuba, Saint Vincent og Grenadinene, Dominica og Antigua & Barbuda mot Almagros rolle ble avgjørende. Uten å være forutinntatt foreslo de dialog og respekt mellom landene for å sikre fred som norm for diplomatiet. De karibiske landenes modererende men klare motstand mot Almagro-utspillet hindret forræderi mot Venezuela. 


2016_05_16_ven_oas_presser_photo.jpg

Fra plenum i Organisasjonen for amerikanske stater, OAS


Cubas UD ser begivenheter i Washington som et nytt bevis på at vårt Amerika nå er endret, også om OAS ennå er et US-instrument mot folkene i Latin-Amerika og Karibia, som ikke lar seg reformere, UD minnes uttalelsen til president Raúl Castro Ruz fra desember 2008 ved avslutningen av 7. kongress i Cubas Kommunistiske Parti. 


Til den solidariske bolivarisk-chavinistiske revolusjonen, president Nicolás Maduro Moros, den sivil-militære unionen og tapre venezuelanere, må vi for en gangs skyld snakke om deres absolutte støtte til Cubas revolusjonære regjering og folk og den  ubrytelige troen på seieren for en rettferdig sak. 



Cubas UD, 2/6-2016, Bruno Eduardo Rodríguez Parrilla, oversatt for derimot.no : Per Lothar Lindtner, 11/6-16.  

Bolivia neste!

USA forbereder seg på å fjerne president Evo Morales.


av Nil Nikandrov, Strategic Culture Foundation


5d47e6aace12ec3df2e17e3eb5e28765_400x400.jpeg

Nil Nikandrov


USAs etterretningsvesen forbereder nå operasjoner som har til hensikt å fjerne den bolivianske presidenten Evo Morales fra embetet.  Alle muligheter er på bordet, inkludert attentat.  Barack Obama, som ser svakheter i Latin-Amerikas «fiendtlige blokk av populist-stater» som en av hans administrasjons utenrikspolitiske seire, har til hensikt å  utvide denne suksessen før han går av.


Washington føler også trusselen i Bolivia på grunn av Kinas vellykkete ekspansjon i landet.  Morales styrker stadig finanser, økonomi, handel og militære relasjoner med Beijing.  Kinesisk virksomhet i La Paz blomstrer - de investerer, låner ut og er med i prosjekter for å sikre seg en nøkkelposisjon for å modernisere verdensdelens transportindustri.  I de neste 10 årene vil Bolivia bli et energisenter i Sør-Amerika, takket være sine rikelige gassreserver.  Evo Morales ser utviklingen av landet som sin topp prioritet.  Og kineserne, i motsetning til amerikanerne, har alltid sett på Bolivia som en alliert og partner i et forhold på like fot.


USAs ambassade i La Paz har vært uten ambassadør siden 2008.  Han ble erklært persona non grata på grunn av statsfiendtlig virksomhet.  Den midlertidige chargé d affair er nå Peter Brennan.  Det er blitt stilt skarpe spørsmål om hvilket byrå han i virkeligheten arbeider for.  Han var tidligere stasjonert i Pakistan, der «vanskelige avgjørelser» måtte tas om blant annet attentater.  Men mesteparten av karrieren har han brukt på å arbeide med latinamerikanske land.  Brennan var spesielt ansvarlig for å introdusere ZunZueno-service i Cuba (et ulovlig program som dubbet «Cuban Twitter».)  USAID frontet dette CIA-programmet, med det uskyldige påskudd å hjelpe cubanerne til å bli informert om kulturelle og sportslige hendelser, og andre internasjonale nyheter.  I det øyeblikket ZunZueno var på plass, var det planer om å bruke dette programmet for å mobilisere befolkningen til å forberede en «kubansk vår».  Når man leser om Brennan møter man ofte uttrykket «dark horse».  Han pleier å få det som han vil, uansett hva det koster.  Hans stramme deadline i Bolivia (før Obama går av) tvinger han til å ta store sjanser.


peter_brennan.jpg

Peter Brennan


Tidligere har Brennan «utmerket seg» ved å prøve å forhindre folkeavstemmingen som skulle tillate president Evo Morales å stille til valg igjen i 2019.  Og også i selve avstemmingen.  For å få folk til å stemme «nei», mobiliserte den amerikanske ambassaden hele sin propagandamaskin.  De engasjerte alle NGOer (Non-Governmental Organizations) som de hadde kontroll over, og delte ut betydelige pengebeløp til de som protesterte.  Det sies at mange av de som protesterte brant bilder av Morales med presidentens ordensbånd.  Det ble satt rekord i å kaste skitt mot presidenten.  Anklager om korrupsjon var vanligst, selv om Morales hadde vært åpen om sine personlige finanser.  Det ville vært vanskelig å binde han til «43 milliarder dollar i utenlandske konti», slik det ble gjort med Hugo Chavez og Fidel Castro.



Brennan har også avtaler med Washington om andre operasjoner for å kompromittere den bolivianske presidenten.  Et forsøk ble avfyrt av CIA-agenten Carlos Valverde Bravo, en velkjent TV-journalist, og tidligere agent i Bolivias sikkerhetstjeneste.  I programmet sitt den 3. februar anklaget han Morales´ tidligere venn, Gabriela Zapata, i det kinesiske selskapet CAMC Engineering, for å ha ordnet en lyssky forretningstransaksjon verdt 500 millioner dollar.  Samtidig begynte det å sirkulere insinuasjoner på internett om at den bolivianske presidenten var innblandet i dette.  Dette til tross for at Morales fullstendig hadde brutt med Zapata så langt tilbake som i 2007, og at han ikke sparte noen, uansett navn eller rang, i sin kamp mot korrupsjon.


56b4be42a316e.jpg

Destabiliseringen av Bolivia skjer i mange former og med mange mennesker. Her CIA-agenten  Carlos Valverde Bravo som nå har rømt til Argentina.


«Avdekkingene» som var arrangert av USAs ambassade fortsatte helt til 21. februar 2016, dagen for folkeavstemmingen.  Nei-stemmene seiret, til tross for en gunstig trend i valgdagsmålingene.  Morales aksepterte nederlaget med sin indianske sinnsro. Men i sin uttalelse etter avstemmingen var han klar på at USAs ambassade hadde drevet en fiendtlig kampanje. 


Undersøkelsene om Gabriela Zapata viste at hun hadde misbrukt sitt tidligere vennskap med Morales. På sin vei opp i verden la hun stor vekt på sitt «nære forhold» til Bolivias leder, selv om han ikke hadde spilt noen rolle i hennes framgang.  


Gradvis har alle CIAs fabrikkerte beviser gått i oppløsning.  Zapata vitner nå, og advokaten hennes har rømt fra landet fordi hans kontakt med amerikanerne har blitt avdekket.  Den amerikanske agenten Valverde Bravo har rømt til Argentina.


56bc0f6c57a19.r_1455882652038.0-295-1751-1198.jpeg

Gabriela Zapata, en av personene i "den politiske gryten" som USA nå koker opp for fjerne landets folkevalgte president.


Beskyldningene mot Morales blir slynget ut derfra med fornyet kraft.  Angrepene fortsetter.  Alt er helt logisk - en stadig gjentatt løgn er et effektivt våpen hos denne nyeste generasjonen som driver med informasjonskrig.  Det siste eksemplet var fjerningen av Dilma Rousseff, som ble anklaget for korrupsjon av folk som regjeringen hennes hadde avslørt som korrupte.


USAs militære har også økt sin tilstedeværelse i Bolivia de siste månedene.  For eksempel besøkte oberst Felando Pierre Thigpen avdelingen  i Santa Cruz, der det er stor separatist - orientering.  Thigpen er kjent for å være involvert i et felles program mellom Pentagon og CIA for å rekruttere og trene opp mulig personell til amerikansk etterretning.  I en kommentar hos bolivianske bloggere og i publikasjoner  om Thigpen, er det notert at obersten ble sendt til landet den kvelden i forbindelse med hendelser relatert til «den forestående erstatning av en regjering som har slitt ut sitt potensiale, like mye som det behøves å rekruttere alternative yngre personer i en ny lederstruktur».  Noen kommenterer at Thigpen overså arbeidet  Peter Brennan og Erik Foronda, som var presserådgiver ved USAs ambassade.


130629-cia-museum-seal_0615.ss_full.jpg

Noen har kalt CIA for verdens største terror-organisasjon - kanskje ikke helt virkelighetsfjernt. Men oberst Felando Pierre Thigpen, som samarbeider med CIA for opptrening av etteretningspersonell, er det ikke mulig å finne bilder av på Google. Han opptrer ikke i offentlighet, slik CIA-agenter heller ikke gjør.


Ambassaden svarte at Thigpen hadde kommet til Bolivia «på eget initiativ».  Men det er ingen hemmelighet at han var invitert for å «arbeide med ungdommen» gjennom NGOene.  De koordinerer aktivitetene sine med diverse organisasjoner, alle amerikanske.  Så Thigpens arbeid er slett ikke improvisert, men snarere en direkte utfordring til Morales sin regjering.  Innenlands er det partiet Christian Democratic Party, et parti langt til høyre, som gir han politisk cover.  


USA planlegger å destabilisere Bolivia . Dette ble fortalt til Evo Morales sin regjering av et ikke-nevnt vennligsinnet land.  Dette består i et skritt-for-skritt aksjonsplan organisert av amerikanerne.  For eksempel « å oppfordre til sultestreiker og massemobilisering, og hisse opp til konflikter på universitetene, sivile organisasjoner, urfolksamfunn og diverse sosiale befolkningsgrupper - og til og med regjeringsinstitusjoner.  Man må ta kontakt med militære, både de som er i tjeneste og tidligere offiserer.  Målet skal være å underminere regjeringens troverdighet blant de væpnede styrkene.  Det er absolutt nødvendig å trene opp det militære for et krise-scenario, slik at de vil lede et opprør i en atmosfære av voksende sosiale konflikter.  Slik vil de støtte protestene for å sikre en fredelig overgang til demokrati».


truckownersstrike.jfif.jpeg

Når det private næringslivet i Latin-Amerika streiker nærmer det seg et kupp. Det skjer nå i Venezuela og skjedde i Chile forut for det USA-ledete kuppet mot landets folkevalgte president Allende. Bildet er fra lastebileier-streiken som gikk forrut militærkuppet i Chile i 1973.


Programmets første frukter har allerede vist seg i form av en sosial protest, (nylige demonstrasjoner av funksjonshemmede, arrangert etter forslag fra den amerikanske ambassaden).  Dette til tross for at Evo Morales sin administrasjon har vist mer bekymring for bolivianere med liten inntekt enn noen annen regjering i Bolivias historie.  



Omfanget av operasjonene for å fjerne president Morales - som blir finansiert og dirigert av USAs etterretningsbyråer - utvider seg stadig.  Amerikanernes største motparter i Latin-Amerika har blitt dømt til en skjebne av «nøytralisering».


Når de snakker ut mot Evo Morales, har den radikale opposisjonen åpent antydet det faktum at det er lenge siden regionen har sett et flykrasj verdig de store nyhetene, og som involverte en politiker som var fiendtlig mot Washington……


Oversatt for derimot.no Ingunn Kvil Gamst

Hemmeligheter fosser ut

Brasils regjering har sprunget lekk, og en flom av hemmeligheter fosser ut.


av Vincent Bevins


img_8323.jpg

Vincent Bevins


Det er et ordtak i Brasil: Til og med fortiden er uforutsigbar.


Det er absolutt passende i kjølvannet av et lekket lydopptak som viser skjulte motiver for den nylige riksrettsaken mot president Dilma Rousseff, og som allerede har tvunget to medlemmer av den nye regjeringen til å gå av.


Kongressen vedtok å tiltale Rousseff med den påstand at hun hadde flyttet på budsjettposter for å dekke hull i statsbudsjettet.  Opptaket - som ble gjort før hun ble sparket fra embetet - 

styrker mistanken mange brasilianere har om at riksretten både var en maktdemonstrasjon fra politiske motstandere og et forsøk på å stanse etterforskning av utbredt korrupsjon som ville ramme dem.


Den første statsråden måtte gå i forrige uke.  Romero Juca, planleggingsminister, gikk av etter at han i et lekket opptak antydet at hovedårsaken til at han ville fjerne Rousseff var at han ville stanse utspørringen om korrupsjon.  «Vi må skifte regjering for at vi ikke skal blø mer», sa den daværende senatoren i opptaket.

 

romero-juca-300x250e.png

Planleggingsminister Romero Juca


Så på mandag  kveld gikk Fabiano Silveira av - han var nylig blitt utnevnt til transportminister.  Han gikk etter at et opptak var frigjort, der han kritiserte etterforskningen av korrupsjon, og ga råd til to venner hvordan de skulle unngå straff.  På den tiden var han medlem av det nasjonale justisrådet, som kontrollerer rettssystemet.

 

fabiano-silveira-novo-minis.jpg

Transportminister Fabiano Silveira gikk av etter at det ble avslørt at han hjalp venner til å unngå straff


«Opptakene viser at noe av det vi fryktet mest skulle skje i Kongressen, ikke bare var spekulasjoner», sa Mauricio Santoro, en politisk forsker ved Rio de Janeiro State University.


Han sa at avsløringene underminerer regjeringen til Michel Temer. Han ble valgt til visepresident etter en parti-allianse med Rousseff i 2014, og ble fungerende president etter riksrettsaken.  


«Dette er en regjering som i hovedsak ble dannet på grunn av en utbredt protest mot korrupsjon», sa Santoro.


Etter at han tok over som president, installerte Temer raskt en konservativ administrasjon.  De dannet en regjering som var langt mer konservativ enn til og med høyresidens kandidat hadde foreslått i det siste valget.

 

gettyimages-497374334.jpg

 Michel Temer, den nye regjeringsjefen i Brasil


Temer gjorde økonomi til første prioritet, et trekk som gjorde internasjonale investorer og den politiske eliten fornøyd.  


Men i en meningsmåling like før han overtok makten var han mer upopulær enn Rousseff.  Hennes oppslutning stupte de siste to årene da landet gikk inn i sin verste resesjon på flere tiår.


Rousseff, som  ble aldri angrepet personlig for korrupsjon eller tiltalt for noe kriminelt, fortsetter å protestere mot riksretten, som hun og mange støttespillere sammenlikner med et statskupp.


Dato for saken hennes er ikke fastsatt, men den må være fullført innen de 180 dagene hun er suspendert fra embetet.  Hvis hun blir dømt, vil hun bli fjernet permanent.


De lekkede opptakene om den nye regjeringen kom til ved en massiv korrupsjonsetterforskning hos det føderale politiet.  De var kjent som Lava Jato , eller bilvask, og de begynte arbeidet i 2014 som en etterforskning av det statseide oljeselskapet Petrobas, og kom fort til å handle om politikk.  Det var Sergio Machado, tidligere sjef for et av Petrobas´datterselskaper, som hadde gjort de hemmelige opptakene av Juca og Silveira.  Han forhandlet nylig med påtalemyndighetene.

 

19251768.jpg

Sergio Machado


Men det er ikke bare den politiske eliten som det er blitt gjort hemmelige opptak av.


Renan Antonio Ferreira dos Santos, leder for Free Brazil Movement, en gruppe unge aktivister som går inn for frihandel, ble avlyttet da de diskuterte hvordan gruppen fikk støtte fra politiske partier for å planlegge demonstrasjoner til støtte for riksrett.  Kilden til det opptaket er uklar.


Gruppen fortalte til lokale medier at de samarbeidet med partiene fordi «marsjen tilhører alle brasilianere».  


«Ingen ting er mer naturlig enn at vi inviterer opposisjonspartiene ved å bruke deres kommunikasjoner og aktivist-nettverk til å reklamere for arrangementet», sa gruppen til nyheter på nettet.

 

renan-santos-do-mbl-1462483857893_615x300.jpg

Renan Antonio Ferreira dos Santos, en av de mange som organserte protester mot regjeringen. Men så viser det seg at de kanskje ikke var så uavhengige likevel, men fungerte som redskap for politikere som ville fjerne presidenten.


Men mange brasilianere har blitt mer og mer skeptiske til politikerne sine.


«Det er innlysende at Brasils politikere har ordnet alt dette for å hjelpe seg selv, ikke Brasil», sa Patricia Maghales, en 19 år gammel student. Hun selger snacks sammen med familien i Sao Paulo sentrum.  Der ble hun vitne til pro-riksrett-marsjene tidligere i år.


«Jeg tror ikke noe Dilma gjorde galt var den virkelige grunnen til at hun ble fjernet», sa hun.


Landet er forberedt på flere avsløringer som kan skade Temer-administrasjonen.


På tirsdag rapporterte Marcelo Odebrecht i en lokal avis at en av landets mektigste forretningsmenn hadde underskrevet en avtale om tilståelse etter ar selskapet hans var blitt anklaget i Petrogas-skandalen.  Brasil venter ivrig på å finne ut hvem som er involvert.


Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Venezuela neste?

Maduro krever solidaritet


En uvanlig pressekonferanse ble avholdt 17/5 av Venezuelas president Nicolás Maduro. Ikke bare journalister og internasjonale medier ble invitert til Miraflores, Caracas, men også flere Venezuela-ambassader i verden deltok i konferansen i regjeringskontoret via nettet. Diplomatiske representanter for den bolivariske republikken Venezuela i Berlin hadde også invitert medier, men med unntak av Junge Welt var det liten interesse i de tyske kommers-mediene.  


 Med overføringer i ambassadene ville Maduro gjøre hele verden oppmerksom på at det nå er en internasjonale aggresjon på gang mot Venezuela. For å få budskapet tydelig fram la han fram overskrifter om Venezuela i internasjonal presse: `USA regner med at Maduro ikke vil bli sittende ut sin valgperiode`, var overskrift i den spanske høyre-avisa ABC i Madrid. Mens Washington Post skrev at `Venezuela absolutt trenger politisk intervensjon fra utlandet`. 


`Vi har rett til å regjere i vårt eget land`, understreket Maduro. Med grunnloven i hånden sa han at det forberedes intervensjon på linje med Libya eller Syria: `Imperiet prøver å blande seg inn i våre indre anliggender etter at de klarte å gjennomføre kuppet i Brasil`, advarte han. Maduro ba derfor alle empatiske, anstedige mennesker, regjeringer og organisasjoner i verden om å reise seg for Venezuelas uavhengighet og demokrati. Til slutt tok han fram det berømte sitatet fra Martin Niemöller: `Da de hentet meg, var det ingen flere som kunne protestere`.  


niemoeller-martin_foto_lemo-f-6-163_bbst.jpg
Den protestantiske presten Martin Niemöller er kjent for diktet likegyldighet. Vi gjengir det her nedenfor:


Først tok de kommunistene men jeg brydde meg ikke for jeg var ikke kommunist.
Deretter tok de fagforeningsfolkene men jeg brydde meg ikke for jeg var ikke fagforeningsmann.
Så tok de jødene men jeg brydde meg ikke for jeg var ikke jøde.
Til slutt tok de meg. Men da var det ingen igjen til å bry seg.


11. og 13. mai krenket USA-spionfly med AWACS-overvåkingsutstyr Venezuelas luftrom. Boeing 707 E-3 Sentry-maskinens manøvrer gjør situasjonen dramatisk og vi må reagere i forhold til truslene: `Vårt luft-forsvar og flyvåpen oppdaget og reagerte adekvat på denne inntrengeren. Folket godtar ikke slike provokasjoner uten at vi går til mottiltak`, sa Maduro. Samtidig fordømte han skarpt uttalelser fra Colombias ex-president Álvaro Uribe, som 13/5 fra Miami krevde at `opposisjonen i Venezuela ble støttet av demokratiske militære enheter`. 


alvaro-uribe.jpg

Columbias x-president Álvaro Uribe, en gammel kriger fra ytre høyre


`De vil ha kaos og vold i landet vårt`, advarte Maduro og fortsatte: `Internasjonale medier sprer et falskt bilde av Venezuela og vår regjering for å legitimere en militær-intervensjon`. Samtidig sa han at landet hans var inne i sin dypeste krise på 10-år. Likevel garanterer vi utdanning, helse og mat`. Han sammenliknet med Europa. Arbeidsløsheten i Venezuela er lavere enn i flere land på det gamle kontinentet, som Spania. Og: `Hvordan behandler de europeiske land ulykkelige mennesker som flykter fra kriger, de europeiske ledere selv står bak? Middelhavet er blitt en stor kirkegård, mens mediene der bekymrer seg for Venezuela.` 


Ved avslutning av 4 timers-konferansen takket Maduro på Twitter alle deltakere utenlands og for flere solidaritets-innspill. `Venezuela fortsetter på livets vei for politisk uavhegnighet`, understreket han til slutt. 


Per Lothar Lindtner for derimot.no , 24/5-16. Kilde: JW/Carmela Negrete, 19/5-2016.                    

Høyrekreftene i Brasil tar makten

Kupp i Brasil: 

Politisk omveltning i Latin-Amerikas største land: Senatet avsetter president Dilma Rouseff.  


Ballen gikk i mål. Høyrekreftene tok makta tilbake. Presidentvalget for 18 måneder siden er annullert. Kuppet bærer ingen uniformer, men viser til forfatningen. 12/5-2016 fulgte senatet opp kravet fra et under-utvalg etter et maraton-møte om å innlede risrett mot president Dilma Rouseff fra det venstreorienterte Arbeiderpartiet (PT). Hun er valgt direkte av folket i Brasil. Prossesen som førte fram til hennes avgang bygget på anklager om at hun har pyntet på tall i statsbudsjettet.  

     

Mens Brasils nasjonalforsamling, nasjonalkongressen, drev spillet i lett forutsigbar retning; de fleste senatorene hadde bestemt seg på forhånd, gikk tusenvis foran bygningen for å forsvare demokratiet, men politiet stanset marsjen mot senatet med tåregass og pepper-spray. Forsmak på undertrykkelsen som kommer fikk også venstreorienterte demonstranter i São Paulo, der enheter fra militærpolitiet gikk brutalt fram.  


michel_temer.jpeg

Michel Temer i PMDB, som brøt koalisjonen med PT, Rousseffs parti, blir `sette-president` fram til nyvalg i 2018


Før senatsvoteringen pågikk aggressive kampanjer i monopolmedier. De sto bak demoer fra den hvite middelklassen, kombinert med politiske og juridiske intriger. Penger fra mektige givere sponset `upartiske` høyre-ekstreme bevegelser. På internett så vi en bølge av hysteriske hatkampanjer mot fiktiv kommunistisk fare. Rouseff-regjeringens store feil og innrømmelser overfor høyresiden gjorde spillet for kuppmakerne lettere. PT kom først på offensiven da det ble mobilisert og utviklet enhet med grasrot-bevegelser og militante fagforeninger. 


17/4-16 meldte lovgivende forsamling `riksretts-anklager`. Eduardo Cunha, fra PMDB, det høyre-liberale `partiet for demokrati-bevegelser`, som selv var suspendert ut fra  korrupsjons-anklager, trakk i tråder og agerte seremonimester. Høyesterett trenerte prosessen i måneder mot denne skinnhellige evangelikeren. Halvparten av medlemmene i kongressen og senatet er anklaget for korrupsjon. Med vedtaket 12/5 ble den folkevalgte presidenten suspendert i opp til 180 dager. Det er usannsynlig at hun klarer å snu saken i høyesterett eller i det senatet som har avsatt henne nå og kan frata henne politiske rettigheter i 8 år. Slik ble avslutningen på 13 års politisk æra da PT kunne sette nasjonal dagsorden i Brasil og spille en viktig rolle for hele Latin-Amerika og inngi håp om en multi-lateral verdensorden. 


cunha.jpg

Eduardo Cunha


Rouseff gikk av. Michel Temer i PMDB, som brøt koalisjonen med PT, blir `sette-president` fram til nyvalg i 2018 i teorien. Han sto bak parlaments-kuppet. I ukevis forhandlet han om  plattformen: privatisering, nedbygging av velferd og innskrenking av arbeider-rettigheter. 


Oversatt for derimot.no , Per Lothar Lindtner, 18/5-2016. Kilde: JW/Peter Steiniger.                           

Et sammendrag av Castros tale

Hva Raul Castro sa i åpningstalen til den 7de Partikongressen

Dette er ikke et referat, bare i stikkords form hvilke temaer han tok opp. Det kan være nyttig å vite når alle andre begynner å tolke hva han egentlig mente.


- Forplikter seg til å sikre at Cuba forblir en suveren, uavhengig, fremgangsrik og bærekraftig sosialistisk nasjon.

- Cuba vil forbli trofast mot sine grunnprinsipper i utenrikspolitikken.

- Klimamøtet i Paris kom til kort p.g.a. manglende politisk vilje og irrasjonelle krav til forbruk i i-landene.

- Finanskrisen hindrer 3. verden land i å nå FNs mål for utvikling. Verden må konstruere et nytt globalt finanssystem.

- Avtalen fra Paris Club vil bidra til å normalisere finansielle forbindelser mellom øya og internasjonalt fellesskap.

- Gjentok Cubas absolutte forpliktelser til fred.

 

images_66.jpeg

Cuba forplikter seg til fred. Hører en noensinne noen politkere i vest si noe slikt?

 

- Vil fortsette å utveksle erfaringer med venstrepartier og regjeringer.

- Solidaritet med søsternasjoner fra koloniveldet, Cuba vil dele av det vi har, ikke av det som blir til overs. Jmfr. innsatsen mot Ebola i Afrika.  

- Samarbeidet med Haiti vil fortsatt ha spesiell prioritet, og vi vil også videreutvikle forbindelsene med de landene som har støttet oss i alle år.

- Vil fortsatt støtte fredsprosessen med Colombia, solidaritet med Argentina og suverenitet over Malvinas, Syd Georgia og Sandwichøyene, Poerto Ricos rett til selvbestemmelse og Celacs vedtak om Latin-Amerika som fredssone.

- Aldri glemme at OAS, skapt av USA og drevet av kald krig, kun har ført til skadelige effekter for Vårt America.

- Advarte mot USAs fornyede anstrengelser, sammen med sine allierte, for å ødelegge den regionale integreringen.

- Gjentok Cubas støtte til den Bolivarianske Chavista revolusjonen, Maduro og hans regjering og tok avstand fra USAs forsøk på å isolere Venezuela samtidig som at de har dialog med Cuba.

 

hugo_chavez_and_che.jpg

Cuba vil fortsatt støtte den bolivariske revolusjonen i Venezuela

 

- Kommenterte at regionen har en ukonvensjonell krig, at kupp og destabiliseringsforsøk ikke kan utelukkes noe som Venezuela og Bolivia nylig viser.

- Mange deklarasjoner av USAs talspersoner viser klart at de ikke har endret målene, bare metodene. Diskusjonene mellom de to landene vil fortsette for å bedre forholdene for de to folkene, men ingen bør forvente at Cuba går tilbake på sine prinsipper.

- Obamas mål er utilstrekkelig. Blokaden må heves, Guantanamobasen returneres, undergravingsprogrammene stoppes og politikken med å motivere til irregulær emigrasjon opphøre.

- Noen resultater er kommet ut av dialogen men blokaden består med full kraft.

- Det politiske kartet er endret i Vårt America til fordel for venstresidens krefter, Folkelige bevegelser har skapt integrering og organisasjoner som Celac, som har isolert USA i området og skaper utfordringe i ploitikken i regionen.

- Fidels løfte om at De Fem skulle få komme hjem igjen er oppfylt. Dette som følge av det cubanske folks motstandsvilje, lojalitet til revolusjonen, og ikke minst internasjonal solidaritet.

- Kommende saker vil bli 60 års jubileet for ”Granmas” landkjenning og Fidels 90 års dag.

- Partiet, folket og regjeringen vil fortsatt forsvare landet mot imperialismens trusler.

- Slike forslag vil måtte innarbeides i konstitusjonen og alle reformer godkjennes av nasjonalforsamlingen og bli en prosess av folkelig deltagelse inkludert folkeavstemning.

- Min presidenttid vil vare til 2018 og jeg vil overlevere mitt ansvar til den som måtte bli valgt.

- Jeg forslår en 60 års grense for valg til partiets sentralkomité og 70 års grense for lederrolle i partiet begrenset til to påfølgende perioder.

- Basert på mine erfaringer med så mange år med revolusjon er kvinner mer modne og bedre administratorer enn menn.

 

tumblr_m2qrnvsmry1r57xnoo1_1280.jpg

Fremhevet kvinnenes rolle under revolusjonen og oppbygging av nye samfunnsforhold

 

- Kvinner har bare 38 % lederstillingene i statlige etater, regjeringens organisasjoner og høyere forretnings selskaper. Mer kan gjøres for å øke kvinneandelen.

- Arbeide systematisk for å bekjempe rasisme for at svarte og blandingsrase skal få større tilgang til lederjobber.

- Kritiserte gammel utdatert mentalitet og holdninger som ikke var progressive.

- Antall kvinner, svarte eller mulatter som innehar ledende roller har fortsatt å øke.

- Økonomien forblir den fundamentale saken å jobbe med. Politisk arbeide er nær forbundet med den økonomiske kampen, siden folkets deltagelse i å oppdatere vår sosioøkonomiske modell er avgjørende.

- Nasjonal økonomi, sammen med kampen for fred og ideologisk klarhet er partiets første bud.

- Mottiltak mot undergravingspolitikken vil være å ikke la problemene legge på seg, bygge historisk kunnskap og nasjonal stolthet, og bygge på naturlig lov og respekt.

- Nye utfordringer av fiendtlig politikk må møtes. Disse er rettet mot å gjenskape kapitalismen og ideologisk undergraving, implementere retningslinjer, og et miljø som er laget for å reetablere relasjonene til USA.

- Viktigheten av å utvikle en ideologisk kultur av unge antiimperialister, antikapitalister og elever i skolene og familiene.

- De som kjemper mot undergraving og aksjoner må effektivisere og systematisere sitt arbeid.

- Irregulær emigrasjon er motivert av ”våt fot – tørr fot” politikken og spesialbehandlingen av emigranter i USA. Dette inkluderer cubanske kollaboratører i de internasjonale oppdragene.

- PCC må være et meget demokratisk parti der seriøse debatter kan føres i full frihet, om ethvert problem, tatt i betraktning at vi nå må være mer på vakt enn noensinne, siden USA har skiftet strategi men ikke hensikter. Metodene de bruker nå vil være vanskeligere å imøtegå, og fordi vi har ett parti må vi oppfordre til den bredest mulige utveksling av ideer som mulig. Både innenfor organisasjonen og blant folk og arbeidere uten falsk enstmmighet, formaliteter og prentensjoner må politikken formes.

- Gratis universelt helsesystem er på Cuba en menneskerett, samme som utdanning og likelønn for kvinner.

 

_87166104_havanahospitalcuba.jpg

Cuba har et av verdens beste helsesystem og det er helt gratis.

 

- Cuba blir angrepet for brudd på menneskerettighetene. Vi er villig til å diskutere det, men vi har undertegnet 44 internasjonale konvensjoner mens USA bare har undertegnet 18.

- Samhold er et område som aldri må skape forvirring. Hvis noen greier å splitte oss en gang er det begynnelsen på slutten.

- De som prøver å svekke oss, prøver å splitte oss i mange partier kalt borgerlig demokrati.

- Vi har ett parti, og det har æren av å representere og garantere samholdet. Vårt verktøy er revolusjonen og vi vil forsvare oss mot aggresjon. 

- Oppmerksomhet må rettes mot økende forskjeller i samfunn og inntekt som kommer til syne med den nye modellen vi har valgt.

- Partiet har prioritert masseorganisasjonene og Ungkommunistene og fortsetter å utvikle bånd til forskrellige religiøse og broderlige foreninger for å bidra til samhold mellom troende og ikke troende.

- Partimedlemmer og ledere bør fremstå som eksempler i hverdagskontakt med massene.

- Kooperativer og private firma er ikke antisosialistisk i sin virksomhet og vil i sitt arbeide forsvare prinsippene og høste fordeler av revolusjonen.

- La vekt på innflytelsen fra Martí, Fidel og marxistiske tanker, om konseptet Cubas sosioøkonomiske modell.

- Klargjøre og undersøke hvilke nøkkel faktorer  i den samme modellen som kan tjene som ledetråd i konstruksjonen av Cubas egen bærekraftige og berikende sosialisme, i betraktning av Cubas kultur, den innenlandske situasjon, internasjonale forhold og erfaringer fra andre land.

- Positiv utvikling av turistindustrien, med spesiell oppmerksomhet rettet mot evt. negative utslag på servicekvaliteten.

- Rekord på 5.5 millioner turister i fjor.   

- Utvidelse av etablissementer og fasiliteter utenom hotellene er bra for turistsektoren og kan bidra til utvikling av andre sektorer og flere produktlinjer.

- Helsevesenets internasjonale prestige, et resultat av revolusjonen, mottar store investeringer for videre fremdrift og utvikling til beste for befolkningen.

- For mye mat som kunne vært produsert på Cuba blir importert.

 

cuba-img_8676urbagr54.jpg

Matproduksjonen er ikke effektiv nok og må forbedres

 

- Målsettingen er å stimulere matproduksjonen, men denne muligheten er ikke fullt utnyttet så denne sektoren henger etter.

.- Landets BNP økte med 2.8 % på tross av den internasjonale økonomiske krisen. Cuba har tatt skritt for å restrukturere utenlandsgjelda med godt resultat som bidrar til større tro på Cubas økonomi og derved gagner utenlandske investeringer og finansiering.

- Konsolidere kooperativene som allerede er etablert, og gradvis gå videre med å skape andre.

- Ikke-agrare kooperativer er fortsatt på eksperimentelt nivå. Distribusjonsmarkedet må bedres.

- Selvansatte arbeidere tilbyr nødvendig service og blir ikke diskriminert. De forsikrer at det sosialistiske prinsippet om folkets eiendom til basis produksjonsmidler.

- Ansettelse i privat sektor har økt mens det i statlig sektor er redusert.

- Kritiserte forsinkelser og generell mangel på planlegging i implementeringsprosessen hittil.

- Å koble lønn til resultater har stimulert produksjon og motivert arbeidskraften, men andre mer grunnleggende problemer er relatert til effektivitet, f. eks. opplæring av personell.

- Anerkjenne markedet i Cubas sosialistiske økonomi betyr ikke at partiet, regjeringen eller folkelige organisasjoner skal fratre rollen som landets problemløsere.

- Hvis et problem ikke oppdages i tide vil korrigeringen bli et politisk og større problem. Her er høye matvarepriser et eksempel.

- Kommenterte at det er instanser som tror at å skrive noe på et papir og sende det rundt i landet er det samme som implementering. Men hvis man ser etter hva det kom ut av det så gjør folk hva de vil likevel.

- Her vises det til gjennomføring av ledelinjer og at den Permanente Kommisjon med ansvar for dette har hatt begrenset utsyn og manglende forståelse, spesielt for risiko og lønnsomhet.

- Mariel havna vil bidra til å øke eksporen, stimulere importen og teknologiutvekslingen i tillegg til å skape flere jobber.

- Utenlandske investeringer som strategi er nødvendig for landets utvikling.

- Mariel Spesial Utviklingssone med sine fordeler er ment for å tiltrekke seg utenlandske investorer. 

 

mariel-zone-rendering.jpg

Mariel utviklingsone på Cuba

 

- Virkningen av blokaden og den internasjonale finanskrisen på Cubas økonomiske modell.

- Den aldrende befolkningen og tilstrømming til byene er et viktig hinder for utviklingen.

- To valutaer er ikke problemfritt men lovte at et stort utvalg av basisprodukter vil fortsatt bli subsidiert.

- Det beste eksempelet på kompleksiteten i prosessen med å implementere politiske retningslinjer er systemet med to valutaer. Dette må behandles i forhold til tidene, men er ikke en magisk løsning på Cubas økonomiske problemer.

- Ikke glem at Cuba er forpliktet til å aldri implementere en såkalt sjokkterapi som vil ramme de mest sårbare. Helse og utdanning vil aldri bli privatisert.

- På denne 7. kongressen, partiets øverste myndighet, er 1000 delegater foreslått av grasrotbevegelser og demokratisk valgt til å representere 670 000 medlemmer. 43.1 % av delegatene er kvinner, 36.2 % er svarte eller blandingsrase.  

- Åpningen sammenfaller med 55 års jubileet for Fidels deklarasjon om revolusjonens sosialistiske karakter. Det sammenfaller også med begravelsene av ofrene for bombingen av våre flyplasser dagen før.


Dette er sannheten, alt annet er løgn. Hvis du tror at Obamas besøk på Cuba er det beste som har hendt siden revolusjonen er det et produkt av underdanig USA lojalitet fra NRK, TV2, Aftenposten, VG, Mainstream Media og sørgelig nok, A-medias aviser. Utenrikskomiteen på Stortinget faller i samme kategori.

Terje Enger

Redaktør 

Venezuela skal nå på plass.

Washington kommer med regime-endring til Venezuela.


Av Paul Craig Roberts

Roberts har tidligere arbeidet i USAs finansdepartement og har vært medredaktør i Wall Street Journal. Hans siste bøker er The Failure of Laissez Faire Capitalism and Economic Dissolution of the West, How America Was Lost og The Neoconservative Threat to World order.


Ifølge president Obama, er verdens eneste supermakt, eneherskeren og det eksepsjonelle landet USA, truet av lille Venezuela i Sør-Amerika!


2be8cbe638bbc4bf2f0f5b2ad3360457534196421ec9d051502ee5a9300329c4.jpg

Venezuelas folkevalgte president Maduro


I en utøvende ordre i fjor som ble fornyet i år, erklærte president Obama Venezuela som «en ekstraordinær trussel mot USAs nasjonale sikkerhet og for USAs utenrikspolitikk» og erklærte nasjonal nødverge for å motstå den «venezuelanske trusselen».


Denne selv-produserte trusselen fra Venezuela brukes nå som regimets unnskyldning for å styrte president Maduro I Venezuela. Det er Washingtons tradisjon å styrte valgte Latin-Amerikanske regjeringer som forsøker å representere befolkningens interesser og ikke interessene til bankene og storselskapene i USA.


For mange ti-år siden tilsto USAs Marinegeneral Smedly Butler at han var en «gangster for kapitalismen» som påtvang viljen til New York-bankene og United Fruit Company på Latin-Amerikanske land ved bruk av våpen.


b1eb9a1fb3a801a093ee07e7435c8bc3.jpg

General Smedly Butler som mente at han kunne lære de lokale gangsterne i USA både det ene og det andre. De skrøt av å operere i fire distrikter, men han hadde operert på fire kontinenter.


I boken sin «Tilståelser fra en økonomisk torpedo» (Confessions of an Economic Hit Man), rapporterte John Perkins om drapene i 1981 på Panamas president Omar Torrijos og Ecuadors president Jamie Roldos som begge kom i veien for USAs storselskaper økonomiske interesser.


Etter å ha blitt behørig demonisert av mediene i USA, ble president Manuel Zelaya, som hadde forestilt seg at Honduras skulle være til for honduranerne og ikke for United Fruit Company, styrtet i et militærkupp som USAs president Obama og utenriksminister Hillary Clinton hadde klarert på forhånd. Presidenten som folket hadde valgt ble erstattet av Roberto Micheletti, et redskap for storselskapene som var utplukket av Washington.


hitmanabsolutiondlccollection.jpg

Dette er en ekte "hit man".


Washington har drevet økonomisk krigføring mot Venezuela for å undergrave president Maduros folkelige støtte. Mediene er kontrollert av eliten og skylder på Maduro for de økonomiske problemene som er forårsaket av Washington.


Washington har lyktes i å få agentene sine i landets elite til å få tilbake kontrollen av nasjonalforsamlingen i Venezuela. En forsøk på å tilbakekalle valget av Maduro er underveis. Det er mulig at forvirrete venezuelanere vil kutte sine egne struper ved at de tilbakeleverer makten til den samme eliten som tradisjonelt har undertrykket dem.


Washington forsøkte å destabilisere Iran gjennom den Washington-etablerte «grønne revolusjonen», men det fungerte ikke. Både Russland og China åpnet seg for destabilisering ved å ta imot de Washington-etablerte «Non-Governmental Organizations (NGO-er), ved å delta i vestlige økonomiske institusjoner og ved å tillate utenlandske investeringer.




Washington har hatt suksess med å hemme Russland og China gjennom vestlige økonomiske institusjoner og måter å tenke økonomi på, som føret til risiko for de to landenes uavhengighet.


Tar en i betraktning karakteren til det enorme kontroll-behovet i Washington, bør den russiske president Putin virkelig være på vakt mot attentat. I de ny-konservatives anstrengelser for verdenshegemoni er det ingen midler som ikke kan brukes.



Oversatt av Knut Lindtner

USA angriper BRICS

Washington er klar til å angripe BRICS


av Paul Craig Roberts

 

Roberts har tidligere arbeidet i USAs finansdepartement og har vært medredaktør i Wall Street Journal. Hans siste bøker er The Failure of Laissez Faire Capitalism and Economic Dissolution of the West, How America Was Lost og The Neoconservative Threat to World order.


Etter at de har fjernet reformist-presidenten i Argentina, Christina Fernandez de Kirchner, er Washington klar til å kvitte seg med reformist-presidenten i Brasil, Dilma Rousseff.

 

cristina-fernandez.jpg

Christina Fernandez de Kirchner i Argentina


Washington brukte en føderal dommer for å instruere Argentina til å ofre programmet for å omstrukturere gjeld som skulle nedbetale blodtørstige fond.  Dette var misligholdte argentinske fond som gribbene hadde kjøpt opp for en slikk og ingenting.  Disse gribbene, kalt «kreditorer», hadde tatt opp «lån», selv om de ikke var kreditorer og det ikke var noen lån.  Det var opportunister som var ute etter lett-tjente penger, og som ble brukt av Washington for å bli kvitt en reformist-regjering.

 

vulture_funds_gr1.jpg

Gribbe-fond


President Kirchner sto imot, og derfor måtte hun gå.  Washington pønsket ut en historie om at Kirchner hadde dekket til en påstått iransk bombing i Buenos Aires i 1994.  Dette er usannsynlig fantasi.  Det finnes ikke bevis for iransk innblanding.  Men det ble hvisket til en av Washingtons agenter ved statsadvokatens kontor.  Så en tvilsom 22 år gammel historie ble brukt for å bli kvitt Kirchner, ved hjelp av amerikansk tyvegods i Argentina.  


I Brasil har Washington brukt antydninger om korrupsjon for å få stilt president Rousseff for riksrett i Underhuset.  Det er ikke nødvendig med bevis, bare påstander.  Disse er ikke forskjellige fra «iranske atomvåpen», «Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen», Assads «bruk av kjemiske våpen», eller i Rousseffs tilfelle, rene insinuasjoner.  Generalsekretæren i Organization of American States, Luis Almargo, mener at Rousseff «ikke er blitt beskyldt for noe».  Den amerikansk-støttede eliten bruker ganske enkelt riksrett for å fjerne en president som de ikke kan vinne mot i et valg.


Kort sagt, dette er Washingtons trekk mot BRICS.  Washington holder på å gi politisk makt til et høyreparti som er kontrollert av Washington.  Dette for å få slutt på Brasils voksende forhold til Kina og Russland.


Den største ironien er at saken om riksrettsloven ble ledet av den korrupte lederen for Underhuset, Eduardo Cunha.  Nylig ble det oppdaget at han hadde stuet vekk millioner av dollar på hemmelige sveitsiske bankkonti (kanskje betalingen fra Washington).  Han løy under ed da han nektet for å ha utenlandske bankkonti.

 

eduardo-cunha-piscando.jpg

 Eduardo Cunha


Kirchners og Rousseffs «forbrytelser» er deres arbeid for at regjeringene i Argentina og Brasil skulle representere folket i landene sine, og ikke eliten og Wall Street.  I Washington er dette alvorlige forbrytelser, siden Washington bruker eliten i disse landene for å kontrollere Sør-Amerika.  Hver gang latinamerikanerne velger en regjering som representerer dem, styrter Washington den, eller dreper presidenten.


Det er like før Washington greier å gi Venezuelas spanske elite kontroll, de er også alliert med Washington.  Presidentene i Ecuador og Bolivia er også i faresonen.  En grunn er at Washington ikke vil la sin britiske skjødehund respektere asylet Ecuador har gitt til Julian Assange.  Washington venter på å få sin egen agent tilbake som president i Ecuador, og da vil Assanges asyl bli opphevet.  


Washington har alltid blokkert reformer i Latin-Amerika.  Latinamerikanerne vil være amerikanske livegne fram til den dagen de kan velge regjeringer med så stort flertall at regjeringene kan forvise den forræderske eliten, stenge USAs ambassader og utvise alle USA-selskaper.  Ethvert latinamerikansk land som har Amerika til stede, har ingen annen framtid enn livegenskap.


Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Hillary uenig med Obama vedrørende Cuba

Hvorfor Sanders har rett om Cuba


Glenn Sacks (Oversatt og forkortet av Terje Enger)

 

213-gs.jpg

Glenn Sachs er en kjent spaltist og kommentator i USA

 

Den demokratiske president kandidaten Bernie Sanders blir stilt i gapestokken av demokratenes Hillary Clinton og andre for å ha ytret en sannhet som hele Latin-Amerika forstår: Fidel Castros styre innstiftet mange reformer som utvilsomt gagnet Cubas fattige. 

 

Clinton angrep Sanders for hans debatt-kommentarer i Univision debatten, og hennes hjemmeside fordømmer Sanders “trøblete historie med beundring for Castroene,” og la ut en liste med påstått avslørende  Sanders sitater der han berømmer Cubas helsestell og utdanningssystemer. 

 

Faktisk, i henhold til World Health Organization, har Cuba, en liten øy med lite naturlige resurser, en forventet levealder på USAs nivå, og høyere enn et hvilket som helst annet land i Latin-Amerika. Cubas barnedødelighets rate er 8/1,000 som er det laveste i Latin-Amerika, og omtrent som i USA. Patricia Danzon, professor i Health Care Management på universitetet i Pennsylvania’s Wharton School, bekrefter, “Cuba gjør det bemerkelsesverdig godt med hensyn til barnedødelighet og forventet levealder, og andre mål som er sammenlignbart med USA.” Faktum er at i følge WHO, har Cuba nylig blitt det første landet i verden som har klart å eliminere mor til barn smitte av HIV og syfilis. I 1961 gjennomførte Cuba en alfabetiserings kampanje som var en massiv anstrengelse for å utdanne Cubas fattige bondebefolkning, og de lykkes i å heve Cubas nivå på alfabetisering fra 65 % til 96%. De som hadde størst glede av det var Afrocubanerne som hadde blitt holdt på laveste nivå i samfunnet, og var ofre for segregering. Castro avskaffet dette skillet rett etter at han kom til makten. I en undersøkelse i 1957 Agrupación Católica Universitaria fant man at to tredeler av befolkningen på landsbygda levde i “bohíos” som er skur med jordgulv. I dag er dette helt eller nesten borte. 

 

Som i de fleste u-land kan livet være tøft for en gjennomsnittlig cubaner. Plan- og kollektiv-økonomien har ikke alltid dekket alle behov, og Cuba er ikke noe unntak. Men ifølge Verdensbanken er Cubas BNP bedre enn de fleste sammenlignbare land, høyere enn Jamaicas og Den Dominikanske Republikken, syv ganger Haitis, det doble av flere land i Sentral-Amerika og til og med høyere enn oljerike Equador. Amerikanere har et urealistisk bilde av Cuba som et økonomisk blindspor med sine latterlige eple og pærer sammenligninger mellom Cubansk og Amerikansk levestandard.

 

I et angrep på Sanders, påstår Clinton at Castro regimet “undertrykker, fjerner, fengsler, og til og med dreper sitt folk for å uttrykke sin mening. Sanders var mer realistisk og kalte landet “et autoritært, og udemokratisk land.”

 

cuba-sign-ap.jpg

Helse og utdanning er meget høyt prioritert på Cuba. På helse er Cuba en stormakt.

 

Castro-regimet kan diskuteres men dissidenter og oppsisjonelle blir ikke drept eller forsvinner. Det er nødvendig å ha perspektiv på tingene. I følge Associated Press, påstår menneskerettsgrupper at det er “omtrent 70 politiske fanger fortsatt i landet.” Det kan i så fall være urettferdig, men det gjør ikke Cuba til det latinamerikanske gulag som Clinton påstår at det er. Mange USA-støttede regimer i Latin-Amerika og andre steder har en mye verre historie enn Castroene, med ”drap” og “forsvinninger” av hundretusenvis. Amerikas forventninger til demokratiet på Cuba har hele tiden vært urealistisk. I mange tiår har USAs regjering og exilcubanske grupper begått terrorisme og økonomisk sabotasje på Cuba, og forsøkt hundrevis av ganger å myrde Fidel Castro. USA påførte Cuba en straffende handelsblokade og har sponset talløse forsøk på å verve og organisere Cubanere mot sin egen regjering, hvorav flere etter initiativ fra Obama administrasjonen. Cuba har vært flere tiår under trusselen av USAs militære aksjoner. Castroene kan bli kalt caudillos (tøffinger), men Thomas Jefferson selv ville ha hatt vanskeligheter med å styre demokratisk under slike forhold. 

 

Faktum er, at Jefferson og andre amerikanske revolusjonære begikk vidtrekkende handlinger av politisk undertrykkelse under vår egen Revolusjon. Den Kontinentale Kongressen’ krevde at, alle de 13 statene skulle vedta lover som forbød alle publikasjoner som kritiserte Kongressen eller statenes forsamlinger “Sensurkomiteer” ødela trykkepresser og utstyr hos lojalistene og også nøytrale utgivere, ofte ble de drevet ut av landet eller fengslet. De som nektet å sverge lojalitet til den nye regjeringen ble ofte fratatt sine sivile rettigheter eller tvunget i eksil. Omtrent 100,000 lojalister flyktet under den Amerikanske Revolusjonen, en høyere prosentdel av folket enn de som flyktet fra det 20de århundres kommunist revolusjoner.

 

Clinton kampanjen og republikanerne setter Sanders i gapestokken, men han har rett når han fordømmer Amerikas ensidige syn og straffeaksjoner mot Cuba.

En kald gufs fra nord.

Et kaldt gufs fra nord: USA er tilbake i Latin-Amerika


av Vijay Prashad

Han er en indisk journalist, kommentator og marxistisk intellektuell. Han er professor i internasjonale ved Trinity College. I 2013-14 arbeidet han ved det Amerikanske universitet i Beirut.


600094_10151014760326189_1009040468_n.jpeg

Vijay Prashad


Gamle kjente farer lurer i krokene i Latin-Amerika.  Etter et tiår med håp - som vist i eksperimentene i Venezuela - ser nå ut til å forsvinne.  Den «røde bølgen» med valgseire fra Venezuela til Bolivia og opp til Nicaragua ser ut til å svinne.  Den gamle høyresiden har gått vekk fra å true med militære, i stedet snakker de søtt om anti-korrupsjon.  Venezuelas bolivarere - dagens venstreside - tapte parlamentsvalget, mens Bolivias Evo Morales ikke lyktes i å forandre grunnloven slik at han kunne velges for en fjerde periode.  Valget i Argentina vraket venstresidens peronister til fordel for bankierernes høyreside.  I Brasil lider Dilma Rousseffs regjering under massivt fiendskap fra flere medier og de konservative.


Det ser allikevel ikke helt svart ut.  I Peru gjorde Veronika Mendoza fra Broad Front det utrolig bra i første runde i presidentvalget, og i Colombia er Revolutionary Armed Forces forberedt på å signere en avtale  og være med på politiske valg.  Flere institusjoner som ble grunnlagt under «den røde bølgen» lever fortsatt, som Boliviansk Allianse for folk i Vårt Amerika (en regional handelsplattform), teleSUR (et regionalt medienettverk) og også forskjellige energiallianser (som Petrocaribe og Petrosur). Og de gjør det ganske bra.  Nye politiske strømninger og disse institusjonelle grupperinger viser at «den røde bølgen» ikke blir så lett å bli kvitt.  De er blitt etablert av den skapende fantasien til folket i Latin-Amerika og er institusjoner som ble grunnlagt for mer enn et tiår siden.

 

veronika-peru.jpg

Veronika Mendoza fra Broad Front


Irak distraherte Amerika.


Da Venezuelas Hugo Chavez og Evo Morales satte i gang den bolivarske alliansen i 2004 var USAs øyne rettet mot Irak.  Krigen mot terror, som falskt nok gjorde Irak til en slagmark, opptok helt Geroge W. Bush sin administrasjon.  Et forsøk på kupp mot Chavezs regjering i 2002 mislyktes på grunn av massiv folkelig støtte til Venezuelas regjering.  Latin-Amerikas venstreside grep fordelen ved denne muligheten.  Høye priser på varer og etterspørsel fra Kina  fikk dem til å bygge en alternativ plattform som de kalte Bolivianisme.  Navnet har de etter Simon Bolivar , som frigjorde Latin-Amerika fra spansk undertrykkelse.  Bolivianismen grunnla institusjoner for regional utvikling.  Handel mellom regionene betalt med lokal valuta fikk dem til å produsere med et helt nytt syn.


USA ser på Latin-Amerika som sin bakgård, og fortsatte å underminere bolivianismen.  I 2006  utarbeidet  USAs ambassadør i Venezuela en strategi for å splitte chavismen (tilhengerne av Chavez) og å «isolere Chavez internasjonalt». Intriger og planer kommer fram i telegrammer hos USAs utenriksdepartement, der ambassadøren tilbød dem planer for å destabilisere regjeringer som støttet den bolivarske prosessen.  Det ble ikke mye av det i Bush sin tid.  Sør-Amerikas økonomi kunne glede seg over Kinas glupende appetitt på dyre handelsvarer, og fortjenesten tillot landene å bygge opp sosiale velferdsplaner for å bedre livet til befolkningen. 


Obama går mot sør.


Finanskrisen i 2007 - 2008 dempet Kinas økonomi, og det ble en sakte nedgang i prisene på handelsvarer.  Det tok noen år før den økonomiske nedgangen slo inn for fullt over Latin-Amerika.  Et kraftig nedgang i oljeprisene sommeren 2008 bremset opp mange sosiale programmer som hadde vært viktige i den bolivarske dynamikken. Det signaliserte en svakhet i eksperimentet mot vestlig dominering.


President Obamas administrasjon har fokusert intenst på Latin-Amerika.  De fikk en anledning i 2009 med kuppet i Honduras mot venstre-regjeringen til Manuel Zelaya.  Obama godkjente den nye regjeringen som var støttet av de militære.  Det åpnet døren for en mer aggressiv holdning mot  latinamerikanske stater.  Presidenten i Peru Ollanta Humala (2011) og det andre presidentskapet til Chiles Michelle Bachelet - begge tilsynelatende fra venstre - sluttet fred med de amerikanske lederne.  Chavezs død i 2012 betydde at bolivianerne mistet sin mest karismatiske  forkjemper.  Påvirkningen av kuppet i Honduras og Chavezs død har hatt stor betydning i Latin-Amerika.  USA, blir det sagt, er tilbake.

 

2011-09-05_163512_michel2.jpg

Chiles Michelle Bachelet


Den gode gamle elite.


Venstreregjeringene i Latin-Amerika stolte på eksporten av dyre handelsvarer.  Det de tjente på denne handelen skaffet regjeringene penger til viktige sosiale velferdsprogrammer i regionen.  Brasil, for eksempel, arbeidet aggressivt mot sult og fortvilelse etter planer fra  Fome Zero (null sult), og Bolsa Familia (tilskudd til familier).  Det regjeringen ikke kunne gjøre noe med var å undergrave makten den gamle eliten hadde over økonomien.  Regjeringen  ville legge grunnlaget for produksjon i regionene.  Da pengetilgangen tørket inn, led de sosiale velferdsplanene .  Det var få inntekter igjen.  Det å vende seg til det internasjonale finansmarkedet gjorde disse landene  avhengige av dem.


Den gamle eliten i Latin-Amerika  har beholdt sin kontroll i denne tiden med overtak fra venstresiden.  De er nært knyttet til det militære og til USAs ambassader.  Telegrammer til USAs utenriksdepartement - gjort kjent gjennom WikiLeaks - gir et bilde av intrigene på innsiden av ambassadene.  I Bolivia møtte en diplomat den opposisjonelle strategen Javier Flores og opposisjonslederen Branko Marinkovic.  Begge snakket om å sprenge gassrørledninger og oppmuntre til voldsomheter for å destabilisere regjeringen til Evo Morales.  For å hjelpe høyreopposisjonen i Nicaragua håpet USAs ambassade å oppmuntre med «pengeflyt i riktig retning».  Disse konspirasjonene bygger opp selvtilliten til eliten og deres medarbeidere. De venter bare på å kunne slå til.

 

branko.jpg

Opposisjonsledereni Bolivia, Branko Marinkovic


Nedstigning til vold.


De økonomiske svakhetene ga eliten muligheter.  Tvers over kontinentet, fra Chile til Brasil, begynte det å komme rapporter om korrupsjon blant regjeringsmedlemmer.  Ingen mediahus hadde tidligere interessert seg for korrupsjon, de brydde seg ikke om korrupsjonshistorier blant den gamle eliten eller de politiske partiene deres.  Det var Worker´s Party i Brasil og sosialistpartiet i Chile som som ble hete nyheter.  Brasils og Venezuelas velbefinnende kom ut på gatene, støttet av  middelklassen.  Det ble en slags «Latin-Amerikansk vår».  For USAs utenriksdepartement  sto det bare igjen å kalle det «revolusjon».  Skulle det være Tango-revolusjon eller en Bossa Nova-revolusjon? 


Farlig vold mot ledere på lokalt nivå ble vanlig.  På én uke sist måned ble tre ledere i Venezuela skutt med kaldt blod. Hos naboen - i Brasil - ble to aktivister fra Rural Landless Worker´s Movement drept i et bakholdsangrep, mens presidenten i Mogeiro avdeling av Worker´s Party drept i hjemmet sitt.  Disse er bare noen i en lang rekke av lokale venstreaktivister som er blitt drept.  Trusler mot aktiviteter er målet.  


 

Ikke rart at veteranen blant venstreledere og senator Lucia Topolansky i Uruguay advarer mot at en «destabiliserende operasjon» er på gang i Latin-Amerika.  «Våre land har gjennomgått mørke år under diktaturer, som er blitt fulgt av en nyliberal bølge som har skadet folk alvorlig», sier hun.  Senator Topolansky fortsetter:»Nå da demokratiske prosesser begynte å slå rot, kommer en destabiliserende bølge».  Venstreledere og aktivister fra Mexico til Chile deler dette synet.  De føler den kalde vinden fra nord som slår seg sammen med ambisjonene til den gamle eliten.

 

tumblr_inline_o3q5aokxnj1savhw6_400.jpg

Senator Lucia Topolansky i Uruguay


Motstand til venstre finnes fortsatt.  Ecuadors Rafael Correa, Nicaraguas Daniel Ortega, El Salvadors Salvador Sanchez Ceren og naturligvis Evo Morales i Bolivia.  De leder regjeringer som strever for å holde på en progressiv dagsorden.  Stemningen er mot dem, men det ser ut som det fortsatt er kampvilje i administrasjonene deres.


Lederen i MST (landløse arbeideres bevegelse) Joäo Pedro Stedile mener at de progressive bevegelsene i Latin-Amerika ikke vil bli svekket av regjeringer eller aggresjon fra den gamle elite.    Hans tro på massekamp er fortsatt levende.  Det ble bevist da MST og andre fra venstresiden tok til gatene for å forsvare regjeringen til Dilma Rousseff.  Den gamle eliten overser styrken til massebevegelsene, som MST.  Den kan ikke knuses like lett som en regjering kan avsettes.  Det er ikke vilje i Latin-Amerika - ikke en gang hos den gamle eliten - for vold mot massebevegelser.  Det må de leve med.  Det betyr at de ikke kan erobre folket på samme måte som de kan erobre et presidentpalass.


Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Cuba har overlevet på tross!

Jeg velger å legge ut dette innlegget fra tidligere leder i Cubaforeningen forening som jeg selv også er medlem av. Jeg har selv vært på Cuba en gang. Vi hører lite fra det landet i våre medier og hører vi noe er det stort sett negativt. Landet er ikke noe paradis, tvert imot har det slitt betydelig med å overleve og det er naturligvis indre motsetninger der som i alle andre land. Men til sammenligning med alle andre latin-amerikanske land har de f.eks. et helsevesen og skolevesen som de andre bare kan drømme om. De har gitt alle innbyggerne sine sosial og materiell trygghet på en helt annen måte enn noen andre land i regionen - også USA. Derfor er landet en trussel for Det militær-industrielle komplekset og finanskapitalen som i dag styrer i USA - først og fremst fordi de fremtrer som et eksempel til etterfølgelse. Derfor må de knekkes for enhver pris...

Knut Lindtner


images_60.jpeg

Det årlige karnevalet er en utrolig opplevelse i farger, musikk og livsglede


Terje Enger skriver:

I den nylige Cubadebatten i VG sa jeg til debattredaksjonen at jeg ønsket å delta med et innlegg i debatten med Skartveit og andre, men bare hvis jeg ble behandlet med respekt og ikke som sist da Skartveit fikk avslutte debatten med et angrep på meg. De svarte at de ønsket et innlegg velkommen. Jeg har ventet lenge og purret på avtalen men nå svarer de ikke heller. Vedlagt vil dere på denne lista derfor finne innlegget som VG bestilte men ikke vil trykke.


Cubadebatten i VG 


Skribenten Jan Jørgen Skartveit er en debattglad herre. De skriveriene jeg har merket meg fra ham handler så å si alle om Cuba. De har det til felles at Cuba gjennom de siste 57 årene ikke har noen positive trekk, at folket er undertrykt og styret er korrupt og udugelig. Artiklene ligner til forveksling stoff som kommer fra ”dissidenter”, og fra Miamibaserte regjerings kontrollerte, og finansierte, medier som bl.a. Radio og TV Martí. Deres oppgaver er utelukkende negative. Dette er veldokumentert og koster amerikanske velgere 24 millioner dollar i året. Systemet sysselsetter 111 heltidsansatte, 83 deltidsansatte, sender 75000 e-brev og et ukjent antall SMS og 1000 DVD pr uke som de selv påstår når 50000 husholdninger på Cuba. Tenk på det VG; så store journalistiske ressurser og bare en eneste oppgave: Å ødelegge Cuba slik det er, og fore all verdens ”Skartveiter” med propaganda.


Skartveit siterer flere uttalelser fra Obama under hans besøk på Cuba som om det skulle være sannheter. Det er det ikke, men Skartveit lar seg bløffe og viderefører velvilligst hans beskrivelser av situasjonen på Cuba. Hvorfor skulle presidenten for et land som gikk til krig mot Cuba ved en militær invasjon i 1961, og som fortsatt fører den krigen med økonomiske midler og blokade være sannhetsvitne for noe som helst? Så er det da også bare løgner som er myntet på hans eget folk, journalister, utenlandske politikere og alle slags opportunister. Jeg skal komme tilbake til dette i slutten av innlegget.


car_de-carnaval-en-cuba-en-pleno-mes-de-jjulio.jpg

Dette er fra karnevalet i Santiago.


Skartveits beskrivelse av Cuba i 1958 som rikt og avansert på alle mulige måter og at tiden siden da har gjort Cuba til et uland, som det ikke var før revolusjonen, er omtrent så feil som det er mulig å få det. Jeg har fulgt revolusjonen på Cuba siden dag én, bokstavelig talt, siden jeg var tilstede i Cienfuegos og Havanna under de dramatiske dagene og i tiden like før. Da Cuba ifølge Skartveit var sosialt og politisk avansert, var jeg i Havanna 3 dager annenhver uke. Det er hårreisende påstander han bringer til torgs. Før revolusjonen var Cuba mindre demokratisk enn Quislingstyret i Norge under 2den verdenskrig og for så vidt også sammenlignbart i og med at også Batista-diktaturet var styrt fra en annen, men mektig stat. 


Den rikdommen Skartveit refererer til var eid av mafiaen i USA og korrupte cubanske politikere med selveste presidenten i spissen. Rikdommene kom fra narkotika, gambling, prostitusjon, skatteunndragelser og massiv undertrykking. Presidenten Fulgencio Batista var så grådig i sin maktutøvelse og korrupte krav at mafiabossene faktisk diskuterte hvordan de skulle kvitte seg med han. Det rakk de ikke fordi de selv måtte forlate Cuba på grunn av Fidel, Che og Camillo Cienfuegos geriljahær, og den folkelige, men ubevæpnede 26 juli bevegelsen som til enorm jubel fra folket tok over by etter by. Revolusjonen var nødvendig, antiimperialistisk og folkelig.


cuba_1.jpg

Revolusjonen på Cuba førte til full økonomisk boikott fra USA. Landet skulle knekkes for enhver pris. Derfor de gamle USA-produserte "sledene" fra 50-tallet som er mekket på i det uendelige og fortsatt går. Nå er de mye verdt.


Kort om noen påstander:


Den hvite rosen i Skartveits innlegg halter i sammenligningen. ”Den hvite rosen” var en antifascistisk ungdomsorganisasjon som sto opp mot Hitlers nazisme og for frihet. De som ble tatt ble dømt til døden og drept. Obamas hvite rose var nok ment for Berta Solér og de ”hvite kvinnene” men de jobber for avhengighet av en supermakt, ikke frihet. Obama talte til sine egne agenter med den rosen.


Rasismen på Cuba er en konstruksjon fra Skartveits side. Dette er en uvanlig påstand, selv blant rabiate svarte ”dissidenter”. Her vil jeg bare erklære meg enig med Vegard Byes uttalelser om at de fargete har hatt stor fordel av revolusjonen. Cubas historie viser da også at de fargete har deltatt og utmerket seg i alle frigjøringskrigene. I 10 års krigen fra 1868 ble den svarte 20 åringen Antonio Maceo kaptein i Céspedes frigjøringhær fra spansk kolonialisme og ble en stor strateg og leder. Flyplassen i Cubas nest største by er oppkalt etter ham. Likevel skal jeg gi Skarteit rett i at det er en viss forskjell i levestandard mellom grupper på Cuba, men det er ikke rasisme, det er et resultat av at det var den rike hvite overklassen og ditto mafiakolaboratører som reiste til USA etter revolusjonens faktum og som sender penger til sine slektninger på Cuba.


Manglende demokrati? Flere norske fagorganisasjoner som ikke kan beskyldes for å støtte diktatur samarbeider med cubansk LO (CTC). Cubanerne stemmer ved valg og nominerer kandidater gjennom folkelige organer. Parlamentet har 600 delegater og gir cubanerne større innflytelse over sine daglige liv og virke enn for eksempel EU borgere, noe som er tydeligere enn noensinne. De har riktignok ikke flerpartivalg men så har heller ikke kommunistpartiet og dets ungdomsbevegelse anledning til å nominere kandidater eller drive valgkamp. Cuba er fortsatt i krig med USA, og til sammenligning hadde heller ikke det lovlige Norge flerpartivalg under krigen. 


Politiske fanger er ofte et spørsmål om hvilken side man ser det fra. Hvis man mener at Arne Treholt var en ”politisk fange” så har nok Cuba hatt politiske fanger. Men i likhet med Treholt er de alle dømt etter landets lover, og for de flestes vedkommende, for mot betaling å ha konspirert med en fremmed fiendtlig makt for å undergrave landets myndigheter og samfunn.


cuba_che_street_art_23.jpg

Idealer for ungdommen er utrolig viktig. Her Che Guevara som også ble et stort ideal for mange over hele verden


”Kvinner er de som bærer de tyngste børene” har Berta Solér uttalt iflg. Skartveit. Det er temmelig nøyaktig det samme som velstående norske feminister sier da de krever kjønnskvotering i styrerommene. Det er neppe et spesielt cubansk problem. Men hun som sier det, er ikke berørt av det. Hun reiser rundt i ”vestlige demokratier” og henter priser fra USA- lojale høyreorganisasjoner og demonstrerer dermed at det hun sier om reiseforbud, trakassering, forbud mot internett og mobiltelefoner er en bløff. Både hun og andre cubanere har f. eks. deltatt i slike sammenhenger på Høyres landsmøter og i ”Oslo Freedom Forum”. Faktum er at det er velutdannede cubanske kvinner som driver samfunnet på Cuba, noe både Skartveit og Obama overser.


Obamas besøk – hva nå med Cuba. Hvorfor kommer Obama nå, etter å ha regjert i snart 8 år? Cuba under Raul Castro har full anerkjennelse i Latin-Amerika. De nyter stor respekt og betraktes som en ideologisk spydspiss i den nye inter-amerikanske organisasjonen CELAC som i antall land er større enn EU. Den består av 33 land og hadde nylig (2015) et felles toppmøte med det 28 land store EU i EUs hovedstad. Der måtte EU godta at frihandels bestemmelser ikke var noe tema. Men normal bilateral handel var ønskelig. Dette er det amerikanske marerittet; at disse til sammen 61 landene skulle begynne å samhandle til gjensidig fordel og over hodet på USA. Det kan skje nå fordi vanskelighetene i EU vil svekke lojaliteten til USA. Celac har for øvrig også utstrakt handel med Kina.


160321214320-02-obama-cuba-0321-super-169.jpg

Uansett hva som ble sagt før og etter Obamas reise til Cuba var reisen en stor politisk seier for Cuba.


Min konklusjon: Obama ser at blokaden skader ikke bare Cuba men USA selv. Han vet at den ikke har støtte i det amerikanske folket, og enda mindre i businesskretser. Når det går til h… likevel så ønsker han at det demokratiske partiet og USAs første fargete president skal få æren. Han har kanskje også lest litt historie i forberedelsene. Den forrige USA presidenten som besøkte Cuba var Calvin Coolidge i 1928. Han hadde også som mål en restart av forholdet til Cuba. Han kom med krigsskip og ble møtt av den USA støttede diktatoren Gerardo Machado. Coolidge ble godt mottatt av befolkningen men holdt en tale fylt av tom retorikk og pekte ikke på noen virkelige endringer i USAs planer overfor Cuba og Latin-Amerika. Altså ganske likt Obama. Det er helt umulig for Raul Castro (eller andre cubanske politikere) å erklære normalitet med et land som fører økonomisk krig mot eget land og annekterer det okkuperte Guantanamo. Det vil være minstekravene og det vil ikke Obama gjøre noe med. Valgkampen i USA fyller meg med skrekk og gru. Ventetiden kan bli lang.            


Terje Enger

Medl. Cubaforeningen i Norge

Berta Cáceres drept i Honduras

Myrdet i eget hjem

 

Den honduranske miljø- og urfolksaktivisten Berta Caceres ble natt til 3. mars myrdet i sitt eget hjem. Dette er landet og styret som Hillary Clinton skapte da hun var USAs utenriksminister i USA. Folket hadde i demokratiske og kontrollerte valg stemt på en president som USA ikke kunne godta. Han het Manuel Selaya og var så freidig å snakke om menneskerettigheter, rettigheter for urfolket, demokrati og attpå til foreslå å heve minstelønna. Slikt gjør man ikke i en bananrepublikk, og dette er en virkelig bananrepublikk. 

 

berthacaceres.jpg

Berta Caceres


Selaya ble kidnappet i pyjamasen midt på natten og ført ut av landet i helikopter tilhørende landets væpnede styrker. Norge anerkjenner dette regimet etter at vi ved utenriksminister Jonas Gahr Støre hadde anerkjent valget av Selaya, men trakk det tilbake etter at han og Hillary ”hadde snakket sammen”. Det betyr at både Obama og Stoltenberg visste om og anerkjente kuppet. 


Berta Cáceres var en markant stemme blant sosiale bevegelser og hadde støttespillere langt utenfor Honduras og Latin-Amerikas grenser. Drapet på en så fremtredende og internasjonalt anerkjent aktivist viser at ingen menneskerettsforkjempere er trygge i Honduras. De som står bak drapet har sendt en tydelig beskjed om at enhver motstand mot selskapers inngripen på urfolksterritorier er livsfarlig. Den lange rekken av uoppklarte drap på aktivister og journalister bidrar til en tilstand av frykt som har sterk undergravende virkning på arbeidet for demokrati og rettssikkerhet.


Sammen med seks andre organisasjoner, bl.a. Norsk Folkehjelp sendte LAG en bekymringsmelding til Utenriksdepartementet og Utenriksminister Børge Brende. Vi er bekymret for våre kollegers liv og sikkerhet og ser med stor bekymring på den videre utviklingen i landet. Vi fordømmer drapet og aktørene som står bak!


Terje Enger medl. N F (Norsk Folkehjelp)

USAs tilbud om hjelp: "Takk, men nei takk!"

Fidel Castro sier at Obamas besøk nesten ga han hjerteattakk.


Fidel Castro skrev at Obamas hensikt var riktig, men Cuba vil aldri gå tilbake på revolusjonen.


Fra the Guardian


USAs president besøkte Cuba i tre dager forrige uke.  


Obama møtte ikke Fidel Castro, - og  han nevnte han heller ikke. Fidel Castro er nå 89 år og er den   legendariske lederen for den Cubanske revolusjonen.

 

fidel_castro.jpg

Fidel Castro


Fidel Castro reagerte på Obamas historiske besøk med et langt og hånlig brev, der han går gjennom historien om USAs aggresjon mot Cuba.  Han holder fast på landets uavhengighet.  «Vi trenger ikke imperialister som gir oss gaver», sier han i det 1500 ord lange brevet som er trykket i statlige medier.


Castro, som ledet Cuba i flere tiår før han overlot makten til broren i 2008, var berømt for sine lange og engasjerende taler.  Dette bitende brevet gjenspeiler stilen hans, i skarp kontrast til Obamas optimistiske tale i Havana.


I brevet avviser Castro det Obama tilbyr som «sukkersøtt snakk», og at cubanerne «risikerer hjerteattakk når de hører disse ordene fra en amerikansk president».


Han skriver at Obama ber dem glemme «den hensynsløse blokaden som nå har vart i nesten 60 år», et halvt århundre med aggresjon mot Cuba og flere tiår med handelsblokade mot øya.  


Han går gjennom Obamas tale punkt for punkt.  Han tar for seg den faktiske dialogen med amerikanske presidenter, som ikke har inneholdt annet enn spissformulert kritikk, og som kun kan oppfattes som fornærmelser.  Det har inkludert nei til kreditt til cubanske innbyggere, og kritikk av Castros forbud mot raseskille etter at han kom til makten i 1959.  


Han anklager også Obama for ikke å har reagert mot utryddelsen av urfolk både i USA og på Cuba, for ikke å ha anerkjent Cubas framskritt når det gjelder helse og opplæring, og f.eks. for ikke å være klar om USAs rolle i forsøket på å hjelpe Sør-Afrikas apartheidregime til å skaffe seg atomvåpen.


Men ha anerkjenner Obamas gode hensikter. «På én måte skulle jeg gjerne si at Obamas oppførsel var korrekt.  Hans enkle opphav og hans naturlige intelligens var tydelige», skriver han.


I brevet tar Castro også for seg turist-industrien på Cuba, som har tatt seg opp etter møtet mellom Obama og Raúl Castro i desember 2014.  Han sier den kun er dominert av store utenlandske selskaper som tar for gitt profitt i milliard-klassen.

 

gioma_1_20160212182752_cuba5.jpg

Som følge av boikotten ble all import av varer fra vesten stanset. Dette var en økonomisk krigserklæring. Norge var som vanlig knemyk. Etter at Sovjetunionen forsvant ble det verre, men nå løsner det. Cuba er tross dette en helsepolitisk stormakt som ligger langt foran USA og alle andre land i Latin-Amerika på dette feltet. USA okkuperer en del av landet, Guantanamo.


Castro fokuserer spesielt på forretningforholdet mellom USA og Cuba.  Da han kom til makten i 1959 nasjonaliserte han alle USA-eide selskaper, og etablerte det som i vesten kalles et kommunistisk system.  Dette vil nå bli gjort om ved markedbaserte reformer.  


Obama-administrasjonen sier at dersom USA tar opp igjen de økonomiske relasjoner til Cuba vil det være en velsignelse for landet, der sentralisert planøkonomi lenge har kjempet for å unngå avhengighet av import og en kronisk mangel på hard valuta.  


Som svar på dette skriver Castro: «Ingen skal være i tvil om at folket i dette edle og uselviske landet aldri vil gi avkall på sin ære og sine rettigheter, og de åndelige verdiene som er oppnådd med utvikling av opplæring, vitenskap og kultur».


Den tidligere presidenten avslutter brevet med et slags «takk, men nei takk» til Obamas tilbud om hjelp.


Oversatt og bearbeidet av Ingunn Kvil Gamst

USAs ulovligheter fortsetter

Et siste offeret for blokaden: USA bøtelegger enda et fransk selskap 

 

Det franske selskapet CGG Services S.A. mottok en bot på $614,250 for å ha brukt reservedeler og utstyr med opprinnelse USA på et letefartøy for olje og gass som opererte i Cubanske farvann.  

 

WASHINGTON.— USAs finansdepartement ga det franske selskapet CGG Services S.A. boten for brudd på de amerikanske sanksjonene mot Cuba. Selskapet er det siste av ofrene for den kommersielle, økonomiske og finansielle forfølgelsen av cubanske transaksjoner.


Ifølge en rapport fra finansdepartementets kontor for kontroll med utenlandske midler (Office of Foreign Assets Control) (OFAC), har USA pålagt boten på $614,250 dollars til CGG Services S.A. og underliggende selskaper for å eksportere reservedeler og annet utstyr fra USA til et fartøy som opererte i Cubas territorialfarvann.  


il_340x270.605043006_25kd.jpg

Gangstermetodene overfor Cuba fotsetter


Boten er nok et eksempel på den utenlandske delen av blokaden og den skadelige effekten den har på utenlandske og til og med amerikanske selskaper, som selv innenfor de begrensede mulighetene som reglene gir, er interessert i å gjøre forretninger med Cuba.


Ifølge OFAC rapporten, hadde det franske selskapets aktiviteter i cubanske farvann  “ført til betytdelig skade på USAs sanksjonprogram og dets objekter ved at  det har gitt betydelig økonomisk fordel til Cuba.”


Boten, som ble gitt bare få dager før besøket til Cubas Minister for utenrikshandel og investeringer Rodrigo Malmierca, i Washington, er ikke kompatibel med den pågående kontekst i relasjonene mellom de to landene og demonstrerer at for å få fremgang i normaliseringen av de tosidige båndene, må blokaden heves.  Siden den nye tilnærmingspolitikken ble annonsert 17. desember 2014, har USAs regjering idømt bøter til sju selskaper (fire amerikanske og tre andre) til totalt $2,835,622,225 USD.


Til dags dato har President Obama (2009-2016) idømt 48 bøter for overtredelser av sin regjerings sanksjoner mot Cuba og andre land. Totalverdien av straffebeløpene er: $14,397, 112,121 USD.


Granma 23 februar 23, 2016 oversatt av Terje Enger



Fidel Castro hilser Venezuelas president

Brevet er sent i etterkant av at den bolivariske regjeringen i Vanezuela tapte det siste parlamentsvalget. Det er sendt til landets president, Nicolás Maduro.

Kjære Nicolás

Jeg deler den enstemmige oppfatningen til de som har gratulert deg for din briljante, tapre tale på kvelden 6. desember rett etter at valgets resultater ble annonsert. 

I verdenshistorien, er det høyeste nivået på politisk ære som en revolusjonær kan nå, den som tilkjennes den kjente Venezuelanske frigjører for Amerika, Simón Bolívar. Hvis navn nå ikke bare tilhører vårt søsterland, men hele Latin-Amerikas folk.

En annen Venezuelansk offisiell person med en ærefull historie, Hugo Chávez, forsto og beundret ham og kjempet for hans ideer helt til livet tok slutt. Som gutt og elev i grunnskolen i landet hvor fattige barn av Bolívar var nødt til å arbeide for å hjelpe sine familier, utviklet han en ånd og holdning som var støpt i samme form som Amerikas frigjører. Blant de millioner barn og ungdommer som i dag går på de største og mest moderne offentlige skoler i verden er Venezuelanere. Mer kan bli sagt om landets nettverk av medisinske sentere og oppmerksomheten som gis til folkets helsetilstand. Den er modig men fattig, som resultat av hundreårs plyndring av spansk kolonialisme, og senere av store og mektige multinasjonale selskaper, som i mer enn 100 år forsynte seg av landets innvoller de beste av den enorme oljereserven som naturen hadde skjenket landet.

Historien kan også bevitne at arbeidere fins, og gjør det mulig å nyte næringsrik mat, medisiner, utdanning, trygghet, bolig og verdens solidaritet. Du kan jo spørre oligarkene: Vet de alt dette?

 

images_35.jpeg

Venezuelas tidligere karismatiske president, Hugo Cháves, som mens han viften for nesen på FNs talertsol uttalte:

"Djevelen har vært her. Det lukter svovel". President Bush hadde nettopp forlatt talerstolen

 

Cubanske revolusjonære – bare få mil fra USA, som alltid drømte om å ta full kontroll over Cuba for skape en kasino-bordell hybrid, som levevei for José Martís barn – vil aldri oppgi sin fulle uavhengighet eller respekt for sin verdighet.

Jeg er sikker på at livet på jorda bare kan bevares med fred mellom alle menneskene på planeten, og en anerkjennelse av retten til å gjøre jordas naturlige ressurser til felleseie, som også vitenskap og teknologi, skapt av menneskene til fordel for alle jordas innbyggere. Hvis menneskene fortsetter linja med utnytting og plyndring av våre ressurser gjennom multinasjonale og imperialistiske banker, vil de representantene for stater som møttes i Paris bli nødt til å dra de nødvendige konklusjonene. Det eksisterer i dag ingen sikkerhet for alle. Det er ni stater som har atomvåpen. En av dem, USA, slapp to bomber som drepte hundrevis av tusener mennesker på bare tre dager, og skapte fysiske og psykiske skader på to millioner forsvarsløse mennesker.

 

220px-nicolas_maduro_moros.jpg

Venzuelas nåværende president, Nicolás Maduro.

Menneskene i Kina og Russland kjenner verdens problemer bedre enn de fra USA, fordi de ble nødt til å utstå de fryktelige krigene som fascismens blinde egoisme påførte dem. Jeg tviler derfor ikke, gitt deres historiske tradisjoner og egen revolusjonære erfaring, på at de vil bruke sine største krefter på å hindre en krig og bidra til en fredelig utvikling for Venezuela, Latin-Amerika, Asia og Afrika.


Broderlig hilsen,

Fidel Castro

 

Brevet er oversatt og beatbeidet av Terje Enger

Julebrev fra Havanna

JULEBREV FRA HAVANNA

I dette tusenåret har jeg nesten hatt alle jule- og nyttårsfeiringene på Cuba. Det jeg husker i farta er jula og nyttår om bord i S/S Christian Radich i Karibia på Antigua. Jula er kommet på trygg avstand. Tidene forandrer seg også her, og allerede i november så vi juledekorasjoner i butikkene og på kjøpesentrene. Det minnet meg om at i år kunne jeg sende julehilsen etter mange års opphold. Det er mange spørsmål om Cuba, seinest i dag måtte jeg svare på spørsmål om å lære spansk på Cuba, og da har de selvfølgelig tusen spørsmål. Takk til dem jeg hører fra!


images_26.jpeg

Karnevalet i Havanna er en eksplosjon i musikk, farger og glede.


For ett år siden sprang den store nyheten at presidentene Raúl Castro og Barac Obama hadde blitt enige om å opprette diplomatiske forbindelser. I Norge og andre land trudde alle at nå var alle fiendtligheter over og normaliseringen i gang, men intet er skjedd. Ambassader i begge land er opprettet, men det er bare en formsak, begge har hatt interessekontorer i over 30 år. Blokaden står ved lag, og forhandlingsdelegasjoner fra begge land møtes jevnlig uten synlige resultater. Raúl Castro ber USA om å legge ned Kz-leiren og Guantanamobasen og forsvinne fra Cuba. USA vil ødelegge den cubanske revolusjonen og styre Cuba og forstår ikke riktig betydningen av 55 år med vold, terror og forsøk på å utsulte et folk. Denne latente situasjonen kan vedvare i mange år. USA har ikke et normalisert forhold til noe land Karibia og Latin-Amerka, og derfor har disse opprettet CELAC og utestengt USA og Canada.


Siste ukes nyheter har vært en del av dette; nemlig mange cubanere som har reist til Ecuador i Sør-Amerika som en del av å åpne for fri utreise uten visumplikt. Men cubanerne vil ikke til Ecuador, men til USA; de ødelegger sine pass og reisedokumenter for å tilfredsstille USAs krav til illegal utreise fra Cuba etter loven ”Pies pies-secos mojadas” som betyr ”våt eller tørr på beina” og er da garantert innvandring til USA, opphold, hus og arbeid. Nærmere 3000 cubanere sitter fast i Ecuador uten papirer og er blitt mat for kriminelle bander og mafiaen. Det er 7700 kilometer og 8 landegrenser å passere for å komme til guds eget land, og prisen er 7000 US dollar pr hode. På grensen til Panama er det 1200 cubanere, og i Costa Rica på grensen til Nicaragua skal det være ca 3000 cubanere. Disse tallene er selvfølgelig usikre fordi det er ingen som vet eller har oversikt.  Det er møter i SICA, samarbeidsorganisasjonen for de sentralamerikanske landene, men ingen vil hjelpe cubanerne fordi alle har kjempeproblemer med illegale utvandrere til USA. USA vil ikke ha noen av disse og dreper hvert år ca 500 mennesker ved muren mot Mexico, Skammens Mur, så kommer cubanerne som praktisk talt blir tatt imot med rød løper. USA har gjort alt i 55 år for å destabilisere Den cubanske Revolusjonen, og dette er fortsettelsen. De sentralamerikanske presidentene blir forbannet og våger ikke en gang å si i sine land hvordan dette henger sammen, og det gjør det heller ikke. Bakgrunnen for alle flyktningene er at disse landene har blitt medlem av ALCA, USAs frihandelsorganisasjon for utplyndring av  landene, det er ikke arbeid å finne for å fø sine familier og folk flykter i til USA i håp om arbeid og inntekt.


images-4_13.jpeg

Det er ikke rasisme på Cuba


Den videre skjebne til cubanerne er helt ukjent. Landene har innført visumplikt for å få kontroll over situasjonen.  Samtidig har vi exilcubanere som vil til Cuba, folk med sykdommer som håper på å få helsehjelp på Cuba fordi de ikke har helseforsikring eller penger til å få hjelp i USA. Likeens tannlegebehandling. Exilcubanerne snakker spansk, og de forsøker å svindle seg inn i helsevesenet. Det er mange historier om dette, og her om dagen hørte jeg om ei dame i 60-åra som hadde forlatt Cuba for mange år siden, nå er tilbake for å få behandling for sin diabetes. På politisk nivå har de i flere år arbeidet med hva de skal gjøre med exilcubanere som vil ha sin pensjonstilværelse på Cuba fordi de har ikke en pensjon de kan leve av i USA. Det er den andre siden av medaljen til mennesker som forlot det forferdelige Cuba for guds eget land som nå kommer krypende tilbake. 


Hele november var ferie for oss med ei ukes ferie på La Isla de Juventud. Den ligger sør for Cuba i retning Caymen Island, britisk koloni der Anders Jahre samlet sitt hemmelige fond. Vår tur tar 3 timer med katamaran eller 6 timer med gammel hurtigrute. Øya har hatt mange navn: Isla de Cotorro fordi det var så mange papegøyer der, deretter Isla de Pinos pga den store og fine furuskogen og i 1978 ble navnet forandret til Isla de La Juventud etter en verdenskongress for ungdom. I tusenvis av ungdom fra Afrika, Asia og Latin-Amerika har fått sin utdanning her, men det ble gradvis avviklet etter Sovjet Unionens støtte til Cuba forsvant i 1990. Det var ikke lenger midler til disse programmene. Jeg har møtt mennesker i Ghana i Vest-Afrika som har studert på Cuba i opptil 12 år før fullført universitetsutdanning. 


Sør om Cuba og rundt Isla de La Juventud er det støvelhav, det er grunt, vanskelig og farlig farvann. Cristobal Colon kom dit på sin andre sjøreise. På de andre reisene forliste fartøyene på tur til La Isla de La Juventud, og han mistet lysten til å kontrollere La Isla. La Isla de La Juventud ble sjørøvernes øy med sine mindre fartøyer og førsteklasses farvannskunnskap holdt de seg i dekning og i skjul etter sine kapertokter. Forsøkte de store røvernasjonene som England, Frankrike og USA å få knekt sine konkurrenter, våget de ikke å fortsette forfølgelsen i det lumske farvannet. La Isla skal være utgangspunktet for Stevensons sjørøverromaner. 


La Isla de La Juventud er en av jordas fredeligste steder; godt over 2000 kvadratkilometer i areal, hovedstaden Nueva Gerona med drøye 20 000 innbyggere og pueblos utover den rike jordbruksøya. Josefina har familie her. Vi var her i år 2000 for første gang, og har siden vært tilbake mange ganger. Livet går langsom , hestene har sin plass i gata, mange sykler og noen biler. Hovedgata har vært under arbeid i flere år; nå heter den Boulevard med mosaikk og utsmykning, møteplasser av forskjellig type og parker. Ingen biltrafikk eller sykler, bare for gående. En kveld samles vi, la familia, på fiskerestauranten El Rio med 15 til bords av store og små. På la Isla bringes det fisk i land. Vi kjøper for å ta med oss til Havana. Etter middag samles vi i hovedgata Boulevard, drikker rom og prater i den tropiske natta. Så tynnes det ut, de minste skal på skole og noen tidlig på arbeid. Jeg tenker på Oslo som skal bli bilfritt. Det er ikke enkelt. Skal vi satse på mennesker, eller biler og økonomi. Kapitalismen er ikke for mennesker?


cuba.jpg


Før vi forlater La Isla må jeg nevne Presidio Modelo, fengslet som består av 5 siloer som ble bygd som en gave fra USA etter modell fra Illinois  i 1930 med filosofi av Jerrymy Benkham. Det er et tusen seller i hver silo og i sentrum en maskingevær posisjon. Ble det bråk, kunne en mann få det stille, i hovedsak brukt til politiske fanger. De mest berømte fangene var Fidel Castro og de 27 overlevende fra Moncada opprøret i 1953.  Etterpå ble det museum, så drar du til La Isla er det et obligatorisk besøk. Vi bodde i samme Casa particular som for 15 år siden, Casa de Roberto, vi kommer til  venner og kjente og blir behandlet på aller beste måte.


Neste ekskursjon gikk til Mariel, den nye containerhavna og økonomiske frisona, en time vest for Havana. Det er stor internasjonal oppmerksomhet om kring Mariel, og er forventet å bli den store omlastingshavna for Karibia og Latin-Amerika. Containerfjella vokser, og tungtrafikken vokser. Det er et stort oppland avsatt for industriell utvikling. Selve byen hadde ikke gjennomgått store forandringer, men veiene blir forberedt for økende trafikk. Det blir spennende å følge utviklingen.


Den første tida i november var det varmt med dagstemperaturer på over 30C grader. I det siste har det vært noen dager med regn og regnbyger og temperaturen har normalisert seg på 28 grader. Vi har badet i det Karibiske hav ved givne anledninger. På planen står en Varadero-tur; det er fristene med 3 dager på all inclusive hotell, Josefina prioriterer det. Jula er ikke det helt store på Cuba, men nyttårsfeiringen er sterk med 1. januar som revolusjonens dag. Cubanerne er familiekjære, mange cubanere benytter feriedagene til å reise på familiebesøk. En hektisk periode.

For oss rolige dager på et fredelig Cuba. 

God jul og godt nytt år til familie og venner!


H. Boye Svendsen  i

Havana, 15.12.2015


Valget i Venezuela

Alle visste valget ville være nært: meningsmålingene hadde antydet såpass i ukene fram til valget, med mange eksperter som forutsa en seier for det høyreorienterte opposisjonspartiet ‘Mesa de la Unidad Democrática‘ (MUD).


ukraine-folksong.jpg


Jeg reiste over hele hovedstaden, og spesielt i de fattige og arbeiderklasse nabolagene. Men stemningen var optimistisk, og de fleste Chavistas (tilhengere av det regjerende Sosialistpartiet PSUV) fullt forventet å vinne denne dagen, og opprettholde deres kontroll over nasjonalforsamlingen. I nabolaget ’23. januar’, en høyborg for det regjerende sosialistpartiet (PSUV) og et arnested for radikal aktivisme og motstand, var lokale parti og samfunnsledere optimistiske da de viste meg rundt. De pekte ut vinningene gjort i årene med Chavista-styre: hvert hus har nå en gasstilkobling for matlaging, forbedret kloakksystem, garanterte offentlige pensjoner, billige offentlige boliger, blant mange andre konkrete forbedringer.


Les hele artikkelen fra Midt I Fleisen

Obama vil til Cuba

Obama vil gjerne besøke Cuba.


President Obama sier han svært gjerne vil besøke Cuba. Han setter imidlertid en betingelse for et slikt besøk, en betingelse som er uvanlig mellom land med likeverdige relasjoner. Uten at han får treffe opposisjonen i landet kan han ikke reise.


«Vi ønsker fortsatt å strekke ut en hånd til de som ønsker å utvide ytringsfriheten på Cuba», sa han.


Han sa også at han ville ta en avgjørelse om Cuba-tur i løpet av kommende halvår. Men det var naturligvis avhengig av hvor store fremskritt som var gjort i forhandlinger med myndighetene på øya.


Samtidig meldes det at forhandlingene om kommersielle flyruter mellom USA og Cuba vil bli avsluttet meget snart. Det betyr at det vil bli inngått en avtale om dette. 


På den andre siden har opphevelsen av den økonomiske, finansielle og handelsblokaden gått langt tregere enn forventet etter at det for et år siden ble annonsert en normalisering av forholdet mellom de to landene.


Kommentar: Det er sterke krefter i USA, særlig i det republikanske partiet, som er imot den oppmykingen av forholdet til Cuba som nå finner sted. Derfor går utviklingen tregere enn forventet. Det er også derfor Obama må komme med uhørte krav i forbindelse med statsbesøk, noe han ikke kan tillate seg overfor andre stater.


For Cuba er det viktig å holde fast på prinsippene som må gjelde i forholdet mellom likeverdige stater - altså ikke godta herre-knekt relasjoner, slik forholdet var før revolusjonen på Cuba. De mektige kreftene som er skjult bak USAs regjering, prøver naturligvis nå som før å presse gjennom avtaler som er i strid med likesverdprinsippet.

Mot høyre i Latin-Amerika?

De nylige valgene i Argentina og Venezuela har igjen etterlatt noen observatører i sjokk, siden de ikke hadde forventet en seier av høyresiden. Det ble antatt at Cristina Fernandez de Kirchners politiske etterfølger Daniel Scioli ville vinne den argentinske presidentskapet, akkurat som det ble antatt at De forente sosialistpartiet ville komme ut først i Venezuelas valg. Begge prognosene viste seg å være feil, og etterlater noen analytikere forvirret om hva de hadde feilbedømt. Å forstå hva som skjedde i Argentina og Venezuela er av presserende betydning fordi Brasil synes å være på kanten av å gjennomgå den samme forskyvningen (riktig nok via en mulig riksrett). Alle de tre landene opplevde lignende ‘oppvarmingfaser’, noe som tyder på at en større politisk prosess er i gang.


Les hele artikkelen på Nettstedet Midt i Fleisen her:


Automatisk opphold hvis de ankommer ulovlig

USAs migrasjonspolitikk for cubanere 


Det har oppstått en komplisert situasjon i Costa Rica med over 1000 cubanere som har samlet seg der med sikte på å reise videre til USA. 

Disse personene forlot Cuba på lovlig måte for å reise til forskjellige Latin-Amerikanske land, i henhold til Cubas egne bestemmelser om migrasjon. I et forsøk på å nå USAs territorium har de blitt offer for menneskesmugling og kriminelle gjenger som samvittighetsløst profiterer på sin kontroll med reisebevegelser på personer som passerer gjennom Syd-Amerika, Sentral-Amerika og Mexico.

Cubas myndigheter har opprettholdt en løpende kontakt med regjeringene i de involverte landene med sikte på å finne en rask og passende løsning, som også tar hensyn til de cubanske borgernes velbefinnende. 

Utenriksdepartementet peker på at disse menneskene er offer for en politisert migrasjonsordning fra USAs regjering, den såkalte Cuban-American Adjustment Act spesielt, og dens tillegg kalt “wet foot-dry foot” politikken. 

Dette er en politikk som er skreddersydd for å gi cubanere en spesiell behandling, den eneste i sitt slag i hele verden, og er et tydelig utslag av USAs utspekulerte og grusomme migrasjonspolitikk. Den godkjenner cubanere som lovlig innvandrer umiddelbart og automatisk, uansett hvordan, bare de ankommer USAs territorium på en ulovlig måte. Slik oppmuntres en irregulær immigrasjon fra Cuba til USA og innebærer samtidig et brudd på avtalen (Migratory Accords) som eksisterer mellom de to land, og har til hensikt å opprettholde og garantere en ansvarlig, lovlig, sikker og ordnet emigrasjon.   

Cubas UD fordømmer den amerikanske regjeringens fortsatte opprettholdelse av det såkalte Cuban Medical Professional Parole Program, som President George W. Bush etablerte i 2006 for å lokke cubanske leger og andre helsearbeidere til å forlate sine oppgaver i tredjeland, og emigrere til USA. Dette er en praksis som er utviklet i den ene hensikt å ødelegge Cubas samvirkeprogrammer, og frata Cuba og mange andre fattige land de menneskelige ressursene som de trenger selv. For virkelig å forstå grusomhetene i denne politikken bør man se på hvordan USA behandler migranter fra andre karibiske og sentralamerikanske stater: Fra Haiti, Dominikanske republikk, Jamaica og andre steder kommer migranter i usle farkoster som blir møtt og avvist allerede på havet av den amerikanske kystvakta som skal hindre dem i sette en ”tørr fot” på land. 

Cubas UD gjentar nok en gang at “wet foot-dry foot” politikken og “Cuban Medical Professional Parole Program” er uforenlig med konteksten i det pågående tosidige arbeidet for å normalisere også innvandringsforholdene mellom Cuba og USA og samtidig unngå å skape problemer for andre land. Departementet bekrefter også at cubanske borgere som har forlatt landet på lovlig vis, og forholder seg til gjeldende migrasjonslov har rett til å returnere til Cuba hvis de ønsker det. De forsikrer om regjeringens forpliktelse til lovlig, sikker og ordnet emigrasjon.

Terje Enger 


Ble Pablo Neruda drept?

Chiles regjering erkjenner at Nobel-prisvinneren Pablo Neruda kan ha blitt drept i etterkant av kuppet som brakte general Pinochet til Makten I Chile. Kuppet ble regissert i samarbeid med den amerikanske regjeringen (CIA, hvem ellers?) og hang sammen med at president Allende, som ble drept i forbindelse med kuppet, ville gjennomføre programmet han var valgt på. Blant annet  nasjonaliserte han de viktige kopperresursene til landet De var tidligere ble eid av USA-kapitalen.

innenriksministeren i Chile ga en uttalelese sist torsdag at Neruda kanskje ikke døde av kreft, som var den offisielle dødsårsaken:

«Det er både mulig og høyst sannsynlig at det var en tredje part som stod bak dødsfallet» står det i et dokument som ble frigitt allerede i vår og nå offentliggjort i den spanske avisen El Pais.

Fra departementet i Chile ble det advart mot å trekke forhastete konklusjoner før et utvalg som er satt å undersøke saken har konkludert.

Neruda var både poet og politiker og en nær venn av Chiles folkevalgte president Allende. Neruda hadde prostatakreft og var traumatisert av kuppet og konsekvensene av det, både politisk og ikke minst personlig ved at flere av hans venner, bl.a. presidenten ble drept.

Han hadde planlagt å dra til utlandet, i eksil, men dagen før han skulle dra ble han fraktet til sykehuset som hadde behandlet hans kreft. Der døde han 23. september angivelig av naturlige årsaker. Etter at kuppregimet måtte gi fra seg makten i 1990 har spørsmålet om Nerudas død blitt reist med økende styrke. I 2013 ble kroppen gravd opp for ny undersøkelse.

Det ble ikke funnet gift i det som var igjen av kroppen, men både hans sjåfør og familie har krevet nærmere undersøkelser.

​Leve eller dø?

Cubanske barn står på ventelista 'leve eller dø' på grunn av blokaden. Kreftmedisiner er blokkert av USA 

USAs Cuba-blokade, som FNs generalforsamling nettopp fordømte, er ikke om internasjonal politikk for Elizabeth Navarro. For henne dreier det seg om at den hindrer hennes datter i å få den kreftmedisinen hun trenger for å overleve. Navarro's datter Noemi Bernardez, er syv år gammel og fikk fjernet en hjernesvulst i september. Nå har hennes lege sagt at hun trenger en kjemoterapi medisin som heter temozolomide.

Overlevelse for tilfeller som Noemis er ca 70 prosent hvis hun får de medisinene hun trenger, men det er ikke engang 20 prosent uten dem. "Uheldigvis, takket være USAs sanksjoner, har vi ikke vært i stand til å få kjøpt dem fra produsenten" sa legen hennes Migdalia Perez. 

Altså har Noemi mindre enn 20 % sjanse til å leve lenge nok til å gå på skole, leke med jevnaldrene, oppleve sin ungdomstid og senere selv bli voksen. Det groteske og himmelropende urettferdige her er at hennes sjanse til få oppleve alt dette ville øke dramatisk hvis hun fikk en medisin som vi andre så å si kan kjøpe over disk. Dette er en situasjon som skriker etter sivil ulydighet men likevel vil jeg ikke kritisere leverandøren. Med de straffer og bøter den amerikanske staten bruker for brudd på blokaden kan hvem som helst bli ruinert.

Terje Enger  

Medlem i Cubaforeningen

Blokaden skal avsluttes, men...

I dagens FN avstemming om Cubas resolusjon mot blokaden stemte 191 land for. Ingen avsto denne gang, noe som vitner om at selv de mest avhengige mikrostatene har frigjort seg fra USAs press i denne regelmessige avstemningen. Gjett hvem som stemte imot?  Det gjorde selvsagt undertrykkeren sjøl, og like forutsigbart en annen brutal undertrykker og okkupant og USA-avhengig, nemlig Israel. Gratulerer begge to med den idiotiske staheten som tjener som en advarsel til alle oss andre. 

I sin tale før avstemningen sa USAs representant til FN at han ikke kunne støtte resolusjonen mot blokaden av hensyn til de nye målsettinger de hadde satt. 

Disse tiltakene er uansett ikke nok til tydelig å endre blokadepolitikken som fortsetter å påføre Cubas økonomi enorme skader. Alle som driver legitime foretninger med Cuba risikerer USAs sanksjoner og må derfor holde høyere priser. Alt blir dyrere for Cuba og likevel skal de konkurrere på verdensmarkedet.

Viva Cuba

Terje Enger

Avslutt blokaden nå!

Castro vil be FN få slutt på blokaden 

President Raul Castro ba de rike landene om å akseptere sin “historiske gjeld” under sin tale til FNs toppmøte for bærekraftig utvikling i New York på lørdag. Mandag 28 September vil han tale til den 70de sesjonen i FNs generalforsamling, den første gangen Cubas statsoverhode har talt i FN siden Fidel Castro i 2000.

Cubas president forventes å be de internasjonale lederne om støtte til å få slutt på USAs blokade som har kostet landets økonomi $833.7 milliarder dollar i fem tiår ifølge Cubas beregninger.  

Cubas årlige rapport om blokadens skadevirkninger ble fremlagt på en pressekonferanse av utenriksminister Bruno Rodriguez tidligere denne mnd. 

Cuba kommer til å presentere resolusjon som forlanger at USA opphever blokaden i generalforsamlingen 27. Oktober. I de siste 23 årene har FNs overveldende flertall stemt i Cuba’s favør, med 2014 voteringens 188 land for resolusjonen og bare USA og Israel imot. 

 Terje Enger

​Obama bruker «slegge»

Obama bruker «slegge» på handelsboikott-tiltakene overfor Cuba.

Handelsboikotten overfor Cuba er fortsatt i «bøkene», altså formelt aktiv, slik det har vært i mer enn 50 år. Men barrierene for disse tiltakene reduseres nå, enten det gjelder ris, tung-utstyr, software osv. Sist fredag tok USAs regjering nok et skritt for å fjerne handelssperrene.

Dette tiltaket var så omfattende at det vil føre til en vesentlig lettelse i mulighetene for handel med øya i Karibien. Det er en videreføring av det tøværet Obama innledet i desember i fjor, men representerer et stort skritt mot det mange selskap i USA nå ønsker: frie handelsforbindelser med Cuba.

«Det er fortsatt en del som gjenstår», sa John S. Kavulich, lederen for USA-Cubas handelsøkonomiske råd. «Obama fjerner ikke handelshindringen bit for bit», sa han. «Han bruker slegge.» Han anslo at rundt 40% av embargoen til nå var blitt påvirket av presidentens reguleringstiltak.

Hele tøværspolitikken har møtt motstand i det eksil-cubanske miljøet i Florida, men nå er det næringsinteressene som bestemmer. Sett fra utsiden er det helt åpenbart at begge parter vil ha store fordeler av det som nå skjer.

At dette begrunnes fra USAs side med at dette gjøre av «hensyn til Cubas befolkning og deres velferd», regner vi som en del av de øvelsene som  politikerne i USA er vant til, for å sminke og kamuflere det egentlige motivet bak sine handlinger. Slike uttalelser er nærmest som reflekser å regne.

Det viktigste er likevel at dette tiltaket er viktig til spenningsreduksjon og normalisering av forholdet mellom USA og Cuba. Det er et fredsskapende tiltak og en seier for Cubas politikk og folk, og så får den latterlige retorikken til amerikanske politikere være forbeholdt de som tror på dette tøvet.

http://www.mcclatchydc.com/news/nation-world/world...

Protester i Brasil

Mange mennesker deltok i demonstrasjoner 16.08 mot Brasils president Dilma Rousseff med krav om at hun skulle gå av. Det var demonstrasjoner i minst 13 av Brasil delstater og de fleste var fredelige. Mens politiet anslår deltagelsen i Sao Paulo, Brasils største by, til 137 000, mente arrangørene at det deltok opp til 225 000.

Brasil er Latin-Amerikas største land og har verdens 7. største økonomi. Landet er med i BRICS - en sammenslutning av 5 stater (hvor Brasil er en) som prøver å etablere en verdensøkonomi på siden av den amerikanske dollaren. Vi har tidligere meldt her på derimot.no at det er grunn til å stille spørsmål med grunnlaget for disse demonstrasjonene som springer ut fra Brasils middel- og overklasse. Lignende demonstrasjoner så vi i Chile før militærkuppet til Pinochet i 1973. Disse var inspirert og støttet av USA. Det samme så vi Venezuela også etterfulgt av et kupp mot den folkevalgte presidenten Chavez. 

At lignende demonstrasjoner nå starter i Brazil kan være uttrykk for en tilsvarende utvikling. På den andre siden er det ikke tvil om at korrupsjonen som også hjemsøker Brasil, som andre Latin-Amerikanske land, er en uting. Det er også sant at landet har vært tvunget til økonomiske innstramninger etter en lengre økonomisk fremgang.

Ifølge meningsmålinger har presidenten nå bare en oppslutning på 8%. Vi har tidligere offentliggjort er artikkel av James Petras som har spådd en slik utvikling som følge av at Rousseff ikke har fulgt opp valgløftene sin til de fattigste:

http://www.derimot.no/blog/løgn-og-bedrag-på-ventr...

Men jeg har min sterke tvil om de som arrangerer disse demonstrasjonene vil være noe bedre i så måte.

http://www.rt.com/news/312604-brazil-protest-presi...

Voldsomme sammenstøt i Mexico

Hundrevis av mexicanske landbruksarbeidere som demonstrerte mot lave lønner støtte sammen med det mexicanske politiet sist helg. Dette skjedde i San Quintin, Baja California, og resulterte i mellom 30 og 70 skadde alt avhengig av hvem som rapporterer. Noen ble hardt skadd.

Arbeiderne påstår at politiet har utført raid mot hjemmene deres i Ensenada kommune uten tillatelse, noe som har ført til angrep på hele familier med barn.

Arbeiderne har protestert mot elendige arbeidsforhold og lave lønner og har forberedt en streik i sakens anledning, fordi det ikke har vært reagert på deres misnøye som har vedvart lenge. De besluttet å blokkere en tomatgård for å få en reaksjon, ikke minst fordi landets viseinnenriksminister skulle besøke området. 

Eieren av tomatgården ringte politiet og dermed var politivolden i gang. Det er ulike versjoner av det som hendte. Noe sier at politiet stormet inn i husene til folk og banket opp sovende unger. Andre sier at streikende arbeidere ble jaget av politiet helt hjem.

Da det ble kjent hva som var i ferd med å skje startet opptøyene for alvor med ble voldsomme sammenstøt og ødeleggelse av politikjøretøy og mange skadde.

Vi merker oss at Mexico på mange måter er et lovløst land. Narkobander står i nært samarbeid med politiet. I fjor høst forsvant 40 studenter som protesterte. Det viste seg at den lokale ordføreren hadde i samarbeid med det lokale politiet overlatt studentene til en lokal forbryterbande som drepte dem, brente dem og strødde asken i en nærliggende elv.

Under slike forhold vil et samfunn vanskelig kunne fungere over tid. 

http://rt.com/news/257389-mexican-farmers-protest-...