Tilbake til bloggen

Da han skrev det han mente ble han frosset ut

Dette innlegget er hentet fra Midt i Fleisen 


Sakhnin angrer at han dro dit: Sverige er jævla hyklersk


aleksei-sakhninjpg

 

Intervju med den russiske opposisjonelle Aleksei Sakhnin. I Sverige ble han først rost opp i skyene for å være mot Putin. Da han deretter skrev sannheten om Ukraina, ble han erklært som en «agent for GRU»


Den russiske dissidenten Aleskei Sakhnin «Sverige er hyklersk. Jeg vil hjem»

 


INTRODUKSJON


Dette intervjuet – som foregår over whiskyglass i en pub i Stockholm – er mellom reporter Darya Aslamova og den flyktede russiske dissidenten Aleksei Sakhnin.


hqdefault_51jpg
Darya Aslamova, her i Donbass.

Bakgrunnen er de såkalte «Bolotnaya» -protestene i Russland (2011-2013), som ble organisert av den amerikanske utenriksdepartementet i et forsøk på å styrte Putins regjering i Russland. En eller annen idiot i Barack Obamas utenriksdepartement valgte et hvitt bånd som symbolet på denne fargerevolusjonen; en annen idiot valgte navnet «Snørevolusjonen». Revolusjonen skulle styrte Putin (og erstatte ham med en amerikansk marionett, noen som Aleksei Navalnyj); Den skulle også erstatte regjeringspartiet Det Forente Russland med en koalisjonsregering som var lydigere mot amerikansk utenrikspolitikk.


Metoden valgt for å styrte den russiske regjeringen var voldelige gateprotester, angivelig mot offisiell korrupsjon og valgfusk. Demonstrantene utgjorde en blandet koalisjon som spenner over hele det russiske politiske spektrumet, fra høyreekstreme nasjonalister/fascister til de liberale borgerlige partiene, og til og med noen få såkalte «radikale venstre»-elementer. Sakhnins parti, ‘Venstrefronten’, var en av disse.


Bolotnaia var aldri en reell trussel mot Putin, amerikanerne var bokstavelig talt gale hvis de noen gang trodde de kunne overta den russiske regjeringen på denne måten. Men ute på gata var det en stor sak, ting ble varmt rundt ørene, det var mye vold og opptøyer. Takket være dette, var de uunngåelige konsekvensene mer enn bare de vanlige «3 dager i buret». Da Sakhnin så at hans venner ble arrestert, fikk han panikk og flyktet til Sverige. Sverige er en tradisjonell fiende av Russland, for ikke å nevne praktisk i nærheten. Der, til tross for hans profilerte innsats, ble Sakhnin for det meste oversett, helt til en respektabel svensk avis kjøpte en kronikk mot Putin. Deretter ble han meget populær, med et rykte som en av de få gode russerne, en «god Ivan» som svenskene sier.


144309621_slideshowjpg
Fra den såkalte "snø-revolusjonen"


INTERVJUET

Aleksei Sakhnin, som flyktet fra Russland på høyden av «Snørevolusjonen», sa ikke nei til en drink eller to, og snakket med den utsendte korrespondenten for «Komsomolskaja Pravda» Darei Aslamovoyj.


På kvelden, var alle barer i Stockholm fylt til randen, og bare i den tredje puben greide jeg og den en gang kjente russisk opposisjonsfiguren Aleksei Sahnin endelig å finne et bord. Jeg bestilte umiddelbart to whisky, og etterpå Alex var rask med å bestille øl for å skylle ned med.


DA- Se på deg! – ler jeg – du drikker i vei!


Aleksei: Ja, det er med glede at jeg endelig kan snakke med en russer igjen.


Alex er en dissident. Han var en del av «Snørevolusjonen,» som en koordinator for «Venstrefronten». Da hans venner ble arrestert, flyktet han til Sverige, hvor han ba om politisk asyl.


Aleksei: Da jeg kom hit, var jeg hysterisk. Jeg skrev umiddelbart fem hundre brev til politikere, journalister og menneskerettighetsforkjempere – begynner Alex sin historie.

De fleste folkene svarte ikke. Og fire måneder senere skrev jeg en artikkel om at ingen av de politiske fangene fra «Snørevolusjonen» ville bli sluppet fri. En respektert avis her i landet, Dagens Nyheter, kjøpte artikkelen. Og så, neste dag, sluttet ikke telefonen min å ringe. De samme menneskene som jeg skrev til, ringte i ett kjør. Og alle sa det samme: jeg har nettopp funnet brevet, det havnet tilfeldigvis i spam-filteret, la oss møtes.

Kort sagt, etter gjennombruddet med avisartikkelen, fikk Sakhnin et rykte på seg som en av ‘de gode’ russerne.


DA- Avisen bekreftet at du var respektabel? – spør jeg.


Aleksei: Kan du forestille deg det?! Denne grenseløse konformiteten. Sverige er trolig det siste landet hvor massene tror media. Hjemme kan selv de mest hjernedøde folk lukte propaganda. I Sverige, hvis en person åpner avisen og leser at mennesker lever med hundehoder i Russland, vil han tro det er slik. Dette er bare ett geografisk faktum. Men senere innså jeg at selv i Sverige finnes det stille masser, som lokale medier rett og slett hater. Etter et endt språkkurs, fortsatte jeg med å lære om svensk historie. Det var en slags kveldskole, som underviste svensker som ikke hadde klart å fullføre skolen. Folk fra den sosiale bunnen. Og det er disse folkene, som med en hemmelig forakt, hater den lokale pressen. Hvorfor?.. På svensk høres uttrykket «vanlige folk» dårlig ut – det er kveget, de foraktelige. Og et stort antall mennesker faller ut av det offentlige rom. Ingen inkluderer dem eller snakker med dem. Jeg husker i det siste valget, da partiet «Sverigedemokratene» kom på tredjeplass. Neste dag, åpnet jeg avisen og det var svarte sørgerander, som i et land i sorg. «I går, stemte 750.000 svensker for dette avskummet.» Jeg ble paff. Dette er demokrati? Og hvis jeg er en av disse 750.000, hva slags følelser burde jeg ha?


1200px-almedalsveckan_jimmie_akesson_tal_20130701_0569fjpg
Sverigedemokratene - på flere meningsmålinger landets største parti.

DA- Vel, hvorfor er du lei deg? – Jeg ble overrasket. – Du er jo en del av den lokale mainstreamen!


Aleksei: Jeg var. Mens jeg skrev mot Putin, var alt kult. Jeg var en god gutt, som sa de riktige tingene. Og så begynte Ukraina. Og mine venner var i Odessa, den lokale «Venstrefronten,» kalt «Borotba». Jeg ringte dem og spurte hvorfor de ikke var på Maidan? Og de fortalte meg: har du blitt gal? Maidan-folkene løper rundt og leter etter jøder å drepe. Jeg ringte den svenske avisen og foreslo: la meg dra til Ukraina, la meg være vitne til dette. Godkjent. Dette var den første kritiske rapporteringen fra Ukraina. Jeg skrev fra Kiev, Kharkov og Odessa. Jeg skrev om hva jeg hadde sett. I gatene, gikk folk rundt i kamuflasjeuniform. Alle de høyreekstreme symbolene. Høyresektoren hadde virkelig kontroll overalt.


Jeg ankom Odessa etter hendelsene den andre mai, da folk ble brent ihjel på Kulikovo-plassen. Som akkreditert svensk journalist, dro jeg til forretningsmannen Mark Gordienko. Han samlet inn penger etter kuppet fra bedrifter og forretningsmenn i navnet til krig og patriotisme. Det var en stridsvogn på gårdsplassen utenfor huset hans! Og et bord dekket med maskingevær. Muskelbøller i kamuflasjeuniform var opptatt med å laste av våpnene. Vi satte oss ned og drikker konjakk.


Jeg spør ham: Du vet at alle i Odessa hater folk som deg, de kaller dere en junta? Han fortalte meg: Hvem er disse ‘alle’? Alle, bekreftet jeg. Den unge servitrisen, den gamle dama som vi leide leiligheten av, taxisjåfører. Gordienko svarer: De er ubetydelige. Jeg fortalte ham: Hvis du sa ting som dette i Europa, ville ingen aviser snakke med deg. Og Gordienkos svar: Europa er en gammel hore … Med alt hennes snakk om menneskerettigheter ønsker de å overlevere oss til Putin.


ukraine_fascists_2jpg
Muskelbøller i kamuflasjeuniform

Jeg gir meg ikke: Uansett, det er mange folk i Odessa som ikke er enige med deg. Hvordan har du tenkt å leve i samme by som dem? Og så viser han sitt sanne ansikt! Vi har, sa han, et kompromiss for de som ikke er enige med oss: hvis de ønsker å prate om den såkalte juntaen, så la dem gjøre det stille, med å hviske, på toalettet. Men hvis de går ut i gaten og sier det, begynner vi å skyte. Jeg dro tilbake til Sverige og skrev om hverdags-fascismen i Ukraina. Om det faktum at spørsmålet om Krim burde løses av de to millioner menneskene som bor der. Det er deres rett.


DA – Så du sluttet å være «snill gutt»?


Aleksei: Jeg sluttet. Jeg tenkte at i Vesten, er det meningsfrihet. Og plutselig publiserte en liten, men respektere svensk avis, en stor artikkel artikkel om at «Venstrefronten» var innsmuglete kosakker og at Surkov hadde startet den for å manipulere massene, og at jeg, Aleksei Sahnin, var en høytstående agent for Putin-regimet. Jeg skrev en protest til det lokale medieombudet (det er en slik person, ansvarlig for klager mot pressen), og jeg vant saken, men ingen bryr seg.


DA – Så der har du det! Russiske myndigheter mener du er en forræder, og i Sverige – er du agent «for blodige GRU».


Aleksei: Omtrent slik. Neste verre. En viss russisk eventyrer, Egor Putilov, kontaktet meg for et intervju. Putilovs mål i livet er å være mer svensk enn svenskene selv. Han har en klar taktisk oppgave: Å publisere all slags skitt mot Russland. Jeg forteller ham at vi, «Venstrefronten», kjempet mot oligarkiet og de liberale som inngikk en avtale med oligarkiet. Han spurte meg: Så hvorfor støttet du [gjenforeningen/anneksjonen av] Krim? Og dette er hva jeg fortalte ham: Vi støttet ikke Putins politikk. Men vi støttet alltid folks rett til selvbestemmelse, og vi hadde ikke tenkt å gi opp dette synspunktet, hverken for å behage Putin og heller ikke for å behage hans motstandere.


680jpg
Egor Putilov

Som et resultat (av dette intervjuet) dukket det om noe vås i svensk presse om en eller annen GRU-general, Anton Surikov, som tilsynelatende er mannen som dirigerer oss. Deretter følger et helt essay på 50-sider i Journal of Strategic Studies skrevet av en viss Martin Kragh (han er en fyr som driver kraftig lobbyvirksomhet for Sveriges inntreden i NATO), som handler om hvordan den russiske propagandamaskinen opererer i Sverige. Og i den artikkelen kaller han meg en agent for GRU!


Deretter begynner en organisasjon kalt «Venner av Maidan» (ja, det finnes noe slikt) å sende klager om meg til utlendingsdirektoratet, til avisene, til det lokale venstreorienterte politiske partiet. På et blunk, frøs mine «menneskerettighetsaktivister» meg ut. Jeg var ikke lenger nødvendig for dem. Legg alt dette til den tradisjonelle svenske paranoiaen.


Darya: Jeg forstår faktisk polakkene. Vi (russere) og polakker har delt flere århundrer av gjensidig forakt og krig. Og selv med alt dette, kan jeg dele et bord med polakker, drikke et glass vodka og synge russiske sanger sammen. Men svenskene? De har mye å forklare. De hjalp Hitler, til tross for sin såkalte nøytralitet. De utførte militære oppgaver for Tyskland, de ga Tyskland råvarer, malm og metaller. Mens russerne blødde elver av blod i kampen mot fascismen, ble svenskene feite av sin nøytralitet, og så skrøyt de til alle om deres angivelige «økonomiske mirakel»! Og hvem betalte prisen?


Aleksei: Bestefaren til den nåværende svenske kongen skrev inspirerende brev til Hitler. Fremover, med ditt hellige korstog mot jøde-bolsjevikene!, osv. Det svenske borgerskapet så alltid (gunstig) på Tyskland, og sendte militære konvoier dit. Etter krigen kom det smertefulle offentlige diskusjoner om temaet, hvorfor støttet vi Hitler? Under krigen, samlet samlingsregjeringen, som ble ledet av sosialdemokratene (!) – lister over svenske kommunister. Omkring 4000 kommunister ble internert i leirer. Og dette var et angivelig nøytral land, ikke en part i konflikten!


gruppebillede_internerede_kommunister_horseroed-stutthof_foreningen_leni_madsenjpg
Gruppebillede af internerede kommunister, taget i Horserødlejren af Leni Madsen


Darya: Jeg skjønner alt dette. Men hvorfor et slikt hat mot Russland?


Aleksei: I begynnelsen av 1800-tallet tok Russland Finland vekk fra Sverige. Dette er et tabuområde for diskusjon i Sverige, men såret er fortsatt åpent. Under krigen mellom Sovjet og Finland hadde svenskene et slagord: «Finland er vår sak.»


Darya: Men i alle fall, etter andre verdenskrig, omfavnet Sverige sosialisme, mer enn noe annet vestlig land. Det burde synes som om Sovjetunionen burde ha fått litt av æren for det.


Aleksei: Sant nok. Sosialdemokrater kom inn i regjeringen, svenskene vant retten til dype sosiale reformer, men paradoksalt nok ble Sverige enda mer anti-sovjetisk enn de amerikanske konservative. I løpet av den kalde krigen, var Sverige det mest «venstreorienterte» landet, både i sin sosiale struktur og ideologi, men samtidig [unnslapp det konsekvensene] med å adoptere den hardeste og mest prinsipielle antikommunismen. Det lokale kommunistpartiet var en konstant trussel i valget, og de hadde et kraftig hemmelig våpen: Sovjetunionen.


Darya: Så oppdaget svenskene faktisk våre ubåter? Jeg har en ny bekjentskap her som hevder, med fråde på leppene hennes, hvordan bestemoren hennes hadde sett akterenden på en av våre ubåter (som stakk ut av vannet). Så spør jeg henne: Hvordan gjenkjente hun den? Viftet det røde flagget over bølgene? Kom det russisk fra høyttalere? Var det en innskrift med «Sovjetunionen» på siden? Nei, svarte hun. Men den så annerledes ut enn de svenske ubåtene. Min bestemor kjenner sine ubåter.


Aleksei: Ja, de har sett våre ubåter siden 1980-tallet. Dette var den tredje gangen de hevder å ha funnet en, men så viste en nøye analyse at båten egentlig ikke eksisterer. En kilde i marinen vil erklære at han skal finne ubåtene. Deretter starter mediehysteriet. En avis publiserte et bilde av en fisker som angivelig signalerer til den russiske ubåten fra kysten. Og han viste seg å være en vanlig pensjonist som bor i sommerhuset sitt og fisker. Så leser han avisene og ser overskriften: «Russerne er her!» Og han gjenkjenner sitt eget bilde, der han står på kysten i regnfrakk. Den stakkars fyren fikk nesten slag. Han drar til avisens redaktør, de sender ham bort. Han drar til politiet for å sende inn en klage: «Jeg er en vanlig lovlydig fyr …» Saken svant bort i intet, men etterlot et spor.


5443ff6a84aee9d9d7f90468jpeg
Et av de angivelige bevisene i U-båt-jakten. På et annet bilde vises noe uklart på havet som ble påstått å være tårnet på en ubåt. Det var en arbeidspram. Saken kokte bort i mediene, men inntrykket om en russisk ubåt ble tilbake.


[Darya og Aleksei forlater puben for å ta en røyk ute på en kald gate.]


Aleksei: (med rolig, vemodig stemme): Jeg har hjemlengsel her, Darya. I Skandinavia er den totalitære mentaliteten svært utbredt. Har du hørt om Janteloven? De hadde en skribent som heter Aksel Sandemose, han skrev en bok som heter En flykting krysser sitt spor, som introduserte Janteloven. Historien foregår i den oppdiktede byen Jante, hvor folk lever under en rekke lover som ikke anerkjenner en persons rett til å ha en egen personlighet eller individualitet. Dette er lovene: Du skal ikke tro at du er noe; Du skal ikke tro du er klokere enn oss og er like så meget som oss; Du skal ikke le av oss (med andre ord, er også selv-ironi utelukket!); Du skal ikke tro at du kan lære oss noe. Og det ellevte bud er fantastisk bra: Muligens vet vi en ting eller to om deg!


Darya (etter et øyeblikks stillhet): Så har du funnet arbeid her?


Aleksei: Min karriere er over. Jeg kan ikke lenger bli journalist. [Gliser]: Men jeg har funnet litt proletarisk arbeid. Jeg rydder opp og lager mat i et flyktningmottak. De betaler ikke mye. Jeg synes synd på disse afrikanske gutta. De kommer ikke til å finne noen venner, eller en jobb, eller en kjæreste her.


Darya: Hva med deg? Skal du bli her og vaske toaletter for innvandrerne?


Aleksei [ser Darya rett i øyet]: Jeg drar tilbake til Russland, uansett hva. Jeg bor og puster Russland hvert minutt av dagen.


Darya: Vil du dra tilbake selv om du må i fengsel?


Aleksei: Jeg er klar til å betale, hvis de finner meg skyldig. Så vær så snill å skrive det i artikkelen din om meg: Jeg ønsker å dra hjem!


Bilder m/tekst: Knut Lindtner

Tilbake til forsiden

Når journalistikken bli statsmaktens redskap

Patrik Paulov:

Kjemisk gassangrep i Syria og journalistisk sammenbrudd


Rapporter om kjemisk krigføring i Idlib-provinsen 4/4 er siste eksempel på journalistisk kollaps. Så fort det dreier seg om Syria eller en krig der vestmaktene har bestemt seg for at et regime med `blodtørstige ledere` må fjernes, virker det som om all granskende journalistikk og kritisk tenkning går opp i røyk.


syria-gas-attack-idlib-province-1jpg



Det finnes journalister som aldri tviler. Bare timer etter at fryktelige bilder av døende barn og voksne i byen Khan Sheikhoun ble spredt via global-medier, visste Aftonbladets Wolfgang Hansson hvordan situasjonen var. 



`Syrias diktator lurte verden` er forklaringen fra utenrikskommentator i Sveriges største avis. Hansson hevder at `Bashar al-Assad enten løy for verden om at Syria ga fra seg alle kjemiske våpen etter avalen med FN i 2013 eller har produsert nye`. Hvorfor Assad våger å gasse i hjel barn for åpent kamera? Hansson har svaret: `Han har Putin i ryggen og er ikke lenger redd for amerikanske bombe-angrep. Med utsulting og kjemisk krig prøver han å tømme opposisjonens siste bastioner for sivile`. 

  

Wolfgang Hansson er dessverre ikke alene. I SVTs aktuell-sending samme kveld er en ikke like bombesikker på hvem som står bak, men utgangspunktet og analysen er den samme.



Gransking av kilder eller diskusjon om vansker med å kontrollere hva som faktisk skjer, får vi ikke. Ikke noe ble nevnt om at byen er kontrollert av krefter som FNs sikkerhetsråd har kalt terrorister, ikke en gang et varsel om at det er vanlig i krig, at de involverte prøver å svartmale motstanderne for å få internasjonal støtte. Aktuelts Anna Hedenmo velger heller å spørre sin journalist-kollega Stefan Åsberg: `Hva er grunnen til at regimet dreper sin egen befolkning?`


11c639d3cf996632eed508d4eb1ce248jpg

Lyger du en gang blir det stilt spørsmål ved alle sannhetene dine


 
Rapporter om kjemiske angrep minner oss om mediale vulkanutbrudd under frigjøring av Øst-Aleppo i desember 2016. Etterpå viste det seg at `advarslene` fra opposisjons-aktivister om at Assad var i gang med massakrer på ti-tusener frihetselskende Aleppo-innbyggere var en bløff. FN-statistikk påviste i etterkant at 75 % av innbyggerne i Øst-Aleppo foretrakk å søke hjelp og beskyttelse i områder, kontrollert av regjeringen. De 25 % som ikke opplevde regjeringen som frigjørere, var i stor grad væpnete menn og deres framiliemedlemmer. 



Når fokus nå rettes mot byen Khan Sheikhoun i Idlib-provinsen virker som om alle tidligere feilrapporteringer er helt glemt. 


1) Først til påstanden om at det bare er to sider i Syria, som er anklaget for å bruke kjemiske våpen i konflikten; Assad-regjeringen og IS, den islamske stat. Det er usant. En tredje part er flere ganger pekt ut her: I Vesten heter de `opposisjon` eller `opprørere`. 



Faktisk var det anklager mot `opprørerne` som fikk Syrias regjering allerede i 2013 til å be FN komme til Syria og undersøke bruk av kjemiske våpen. Så sent som for noen uker siden overleverte regjeringen e-informasjon til FN om at terrorist-stemplete Jabhat al-Nusra har fraktet og lagret kjemiske våpen på syrisk jord. Og ikke bare Assad har rettet mistanke mot væpnete grupper. I 2013 sa Haytham Manna, opposisjonsleder i eksil, at `al-Qaida i Syria bruker kjemiske våpen`. I april 2016 la Amnesty fram en rapport om `væpnete opposisjons-grupper` bak krigsforbrytelser under angrep mot Sheik Maqsoudi i nordøstre Aleppo. Det ble da poengtert av Amnesty at det trolig ble brukt kjemiske våpen. 


al-qaeda-in-syria_1jpg
Dette er Al-Qaida-krigere i Syria - ikke IS



2) Påstander om `opprørere` / `opposisjon` som kontroller Khan Sheikhoun og øvrige Idlib, er mildt sagt en kosmetisk omskriving. Idlib var og er bastion for ekstremister fra al-Qaida fra 2014, uavhengig av hvilke navn gruppene bruker nå eller allianser de inngår i. Faktum er at Idlib styres av de gruppene som før styrte i Øst-Aleppo og Amnesty pekte ut som krigs-forbrytere og mulige innehavere av kjemiske våpen. 



3) Russland hevder `det ble utløst dødelige utslipp av kjemiske gasser fordi Syrias flyvåpen     bombet `opprørernes` lager av forbudte kjemiske våpen`. Vi kan naturligvis ikke vite om det er sant eller ei, men det er en mulig forklaring på at giftgass spres og forårsaker massedød. SVT nyheter påpeker likevel at `informasjonen fra Russland må tas med en klype salt, for landet er nært alliert med Syria`.



På informasjon fra andre siden, eksisterer ikke slik kildekritikk. Er det ingen grunn til å være kritisk til informasjon fra mennesker som opptrer helt fritt i et område, kontrollert av al-Qaida eller andre ekstremister og mottar støtte fra utenlandske makter?


hqdefault_47jpg
Shajul Islam til venstre

 
I SVT-reportasjen var mangel på kildekritikk åpenbar. Legen Shajul Islam er utdannet i UK og ble intervjuet som vitne fra Khan Sheikhoun. For 4 år siden ble han og flere unge menn i UK mistenkt for terrorisme i Syria og så tiltalt for å ha kidnappet to vestlige journalister. Han ble aldri dømt, men strøket fra UKs lege-register. Ikke noe av det kom fram i intervjuet. 



4) Kildekritikk er like fraværende i hyllingen av de hvite hjelmene. Er det ikke noe spesielt ved at de alltid er til stede i al-Qaida-områder i Syria? En absolutt mulig forklaring på dette er de tette båndene mellom ledende ekstremister og de hvite hjelmene. 



Den franske hjelpearbeideren Pierre Le Corf fikk oppmerksomhet da han var på besøk i Øst-Aleppo, tidlig i 2017. Besøket i hovedkvarteret til de hvite hjelmene ble dokumentert på film. Han så da at det lå i samme kvartal som al-Qaida-gruppen Jabhat al-Nusras hovedkvarter. Og bygningene deres var prydet av symbolene til begge to. De hang ved siden av hverandre. 



Organisasjonen Svenska läkare för mänskliga rettigheter har foretatt en kritisk analyse av de hvite hjelmenes innsats. På basis av egen medisinsk ekspertise har de gransket filmene fra de hvite hjelmenes aksjoner. Legene har bl a sett at det som framstilles som livreddende innsats ville vært livstruende om det i virkeligheten ble utført slik. US-journalisten Stephen Kinzer, Boston Globe, kalte nylig de hvite hjelmene `al-Qaidas og syriske jihadisters PR-byrå`.


hqdefault-2_2jpg

Stephen Kinzer



5) Ethvert tenkende menneske må stille seg spørsmålet Cui bono? Eller: Hvem tjener på et bestemt scenario. Hvorfor skulle Damaskus-myndighetene utføre en handling de vet vil stemple dem som `kaldblodige barnemordere`, i verdens øyne? Hvorfor skulle de på denne måten sabotere sitt eget iherdige arbeid med å prøve å overbevise den vestlige verden om at Syria står for en legitim og nødvendig kamp mot terrorisme? 



Hvorfor skulle de velge å undergrave hele fredsprosessen i Genéve og Astana som akkurat nå er eneste håp om å få til en forhandlingsløsning på sikt og gjøre det mulig å bygge landet opp igjen? Og om Assad-regjeringen er villig til å opptre så hensynsløst at de ikke en gang går av veien for å gasse ihjel sivilbefolkningen, hvorfor valgte den da å inngå fredsavtaler, som ga de samme kamp-gruppene amnesti om de la ned våpnene - alternativt fikk fritt leide til Idlib?


hqdefault_48jpg


 
Den irske journalisten Patrick Cockburn i London Review of Books skrev tidligere i år: `I Syria har fabrikkerte nyheter og ensidige rapporter overtatt dagsorden i medier på en måte som vi trolig ikke har sett siden 1. verdenskrig`. Cockburn mener det skyldes at `vestlige medie-hus helt og holdent har `outsourset` til opprørerne å dekke det som skjer. Cockburns artikkel tar utgangspunkt i Aleppo, men kunne like gjerne ha handlet om Khan Sheikhoun.


Patrik Paulov, Proletären, Sverige, 5/4-2017. Bearbeidet til norsk, Per Lothar Lindtner, 6/4-17.
Bilder/tekst: Knut Lindtner

Tilbake til Forsiden


Medienes ansvar for krigene

Krig og propaganda.


Av Ron Forthofer.

USA har vært i krig i mesteparten av sin historie. Noen kriger var åpenlyse erobringskriger, for eksempel indianerkrigene (det tilnærmede folkemordet på de innfødte amerikanerne) og de meksikansk-amerikanske krigene. Uansett hvilken grunn USA har hatt for sine militære aksjoner, har de alltid blitt solgt til innbyggerne som forsvarskriger, og slik holder de fortsatt på.


the-silenced-war-whoop-1100x790jpg
Indianerkrigene i Nord-Amerika er fremstilt som en heroisk innsats mot bestialske ville. I virkeligheten var det et av historiens største folkemord hvor antallet mennesker og teknologien til europeerne, avgjorde utfallet.



Noen innenfor i systemet har snakket mer åpent om grunnene til krigene. For eksempel uttalte generalmajor Smedley Butler i USMC ( United States Marine Corps) i 1933 , en som hadde tjent i 33 år og var en av de høyest dekorerte i marinen:

«Krig er bare svindel. Svindel er det som beskriver det best, tror jeg, noe som ikke er hva det ser ut som for folk flest. Bare en liten insider-gruppe vet hva det handler om. Krigene blir utført til fordel for noen svært få på bekostning av massene.

I løpet av min periode har jeg brukt mesteparten av tiden til å være en førsteklasses muskelmann for Big Business, for Wall Street og for bankfolkene. Kort sagt, jeg var en svindler, en gangster for kapitalismen».


c5ee62b44f2aa94558865299b152d4a4jpg
Smedley Butler tok i en tale et oppgjør med sin fortid som generalmajor i US-marine corps. Han mente at han kunne lære de lokale gangsterne i USAs storbyer litt av hvert. I motsetning til gangster-bossene som hadde sine by-distrikter hvor de kjempet om kontrollen, hadde han kjempet på kontinenter for USAs kontroll.



En annen ledende figur i USAs krigsmaskin, general Douglas MacArthur, talte i 1957 på Sperry Rand Corporations årlige møte:

«Våre svulmende budsjetter har konstant blitt uriktig framstilt for offentligheten. Vår regjering har holdt oss i konstant frykt - holdt oss i en vedvarende panikk av patriotisk begeistring - med et rop om en alvorlig nasjonal nødssituasjon. Alltid har det vært noe forferdelig ondt her hjemme eller en eller annen skremmende fremmed makt som var i ferd med å sluke oss hvis vi ikke blindt samlet oss bak dem ved å skaffe de uhyrlige midlene de forlanger. Allikevel, når jeg ser meg tilbake, kan det se ut som om disse katastrofene aldri har funnet sted, de ser helt uvirkelige ut».



Skammelig nok har USAs mainstream medier spilt en nøkkelrolle i å fronte etablissementets historier når det gjelder å skape fiender og pushe på for å bruke militærmakt isteden for diplomati. For eksempel spredte de mest innflytelsesrike mediene, uten å stille spørsmål, de falske påstandene om masseødeleggelsesvåpen før det ulovlige og uautoriserte USA-ledete angrepet på Irak i 2003. Denne groteske krigsforbrytelsen fra USA drepte hundretusener av irakere, og førte til utrolige lidelser og ødeleggelser som vi fortsatt ser i dag. I tillegg hadde denne krigen en viktig rolle i å skape det kaos vi finner i Midt-Østen i dag, og la grobunn for IS og andre terrorist-grupper.


a7fad0cb2e20f2845f017635cce47a67jpg
Irak-krigen var basert på en løgn og mediene klarte ikke å stille noen kritiske spørsmål. Heller ikke i Norge. Nå skal ikke løgnen snakkes om mer og krigen forties.



i tiår nå har innflytelsesrike medier bygget opp en frykt for og en fiendtlighet mot Russland og deres president Vladimir Putin. Mediene sprer for eksempel autoritetenes historie om at NATOs oppbygging av våpen og styrker langs Russlands grenser er en reaksjon på russisk aggresjon. I sin dekning nedtoner de USAs brudd på løftet om ikke å utvide NATO «en centimeter» mot øst dersom Sovjet-Unionen ville gå med på en gjenforening av Tyskland. Dessverre brøt Clinton, Bush og Obamas administrasjoner det løftet. Kanskje mediene ikke tror at NATOs utvidelse mot den russiske grensen kan ses som en provokasjon mot Russland.



Men en nøkkelperson så tingene svært annerledes. I 1996 advarte George Kennan, arkitekten bak avgrensningspolitikken mot Sovjet-Unionen om at NATOs ekspansjon inn i tidligere Sovjet-områder ville være en «strategisk bommert av potensielt store proporsjoner». I 1998 fortalte Thomas Friedman om Kennans reaksjoner til senatet i USA da de skulle ratifisere NATOs utvidelse mot øst. Kennan hadde sagt:


 «Jeg tror dette er begynnelsen på en ny kald krig. Jeg tror at Russland gradvis vil reagere ganske negativt og at det vil påvirke deres politikk. Jeg tror det er en tragisk bommert. Det var slett ingen grunn til dette i det hele tatt. Ingen har truet noen andre».


former-ambassador-george-f-kennanjpg
George Frost Kennan var en amerikansk rådgiver, diplomat, statsviter og historiker best kjent som «containment-politikkens far» og som en nøkkelperson under fremveksten av den kalde krigen. (Wikipedia)



Mainstream medier i USA har også nedtonet den betydningen USAs støtte hadde i det ukrainske kuppet i 2014. Det var en kjempeprovokasjon som fikk Russland til å reagere, slik Kennan hadde spådd. Til og med George Friedman, administrerende direktør i Stratford - et USA-firma som driver med å analysere etterretning - snakket om dette kuppet. Han mente media hyllet dette som en revolusjon. «I virkeligheten var det det mest åpenlyse kuppet i historien», sa han.



Mediene fortsetter kampanjen mot Russland ved stadig å komme med den ubekreftede påstanden om at den russiske regjeringen hacket Democratic National Commitee (DNC) sine e-poster og på en eller annen måte ga dem videre til Wikileaks. Denne problematiske anklagen styrket oppfattningen av Russland som en fiende, og gjorde ideen om krig enda mer spiselig.



Skuffende nok overser USAs innflytelsesrike medier en sterk utfordring til denne påstanden fra tidligere etterretningsansatte (Veteran Intelligence Professionals for Sanity), som har et godt rykte for å vurdere bevis. I tillegg til bekymringen over disse påstandene er viktig å huske at CIAs politiske ledelse har et stort troverdighetsproblem.


debbie-wasserman-schultzjpgcfjpg
E-postene som ble lekket avslørte svindel i ledelse til det Demokratiske partiet for å sikre Clinton valget fremfor Bernie Sanders. For å unngå at søkelyset skulle rettes mot svindelen til fordel for Clinton, rettet mediene det mot de som angivelig hadde bidratt til avsløringen. Dette er tyven som skriker: "Stopp tyven" for å rette oppmerksomheten vekk fra seg selv.



Videre nekter Julian Assange for at Wikileaks skal ha mottatt e-poster fra den russiske regjeringen. Når en samler alt dette sammen, og mangel på bevis blir offentliggjort, burde ansvarlige medier ha etterforsket anklagene før de, helt unødvendig, høynet spenningen mellom to atommakter.



Nøyaktighet i rapporteringen er spesielt viktig nå, siden russiske og USA/NATO-styrker opererer nær hverandre langs den russiske grensen og i Syria. Enhver liten feilberegning kan utløse en atomkonflikt med uforutsigbare og forferdelige konsekvenser for livet på jorden. For eksempel viser studier fra vel-informerte forskere at det har blitt klart demonstrert at det ikke er noen vinner i en atomkonflikt.


moscow-art-ruins-abandonment-building-town-moscow-snow-post-apocalypse-winter-raven-birdsjpg
En kjernefysisk krig har bare tapere. En av følgene er en kjernefysisk vinter.



Derfor bør mainstream medier i USA for lengst ha vist til sitt ansvar overfor publikum, og nøye undersøke fakta, i stedet for ganske enkelt være et skammelig propagandaverktøy for USAs politiske og militære autoriteter.



Oversatt av Ingunn Kvil Gamst
Bilder/tekst: Knut Lindtner

Tilbake til Forsiden

Fake news nok en gang

Dette innlegget er hentet fra Kaleidoskop


Hyllest av rasist


f10b352d-cc04-4993-bdaf-5139b0018c96jpeg
Aleksej Navalnyj, yrkesdemonstranten som sammenlikner kaukasiere med kakerlakker og hylles av vestlige massemedier.


Bjørn Ditlef Nistad

Sist søndag var det i Moskva og andre russiske byer ulovlige demonstrasjoner mot det den utenomparlamentariske opposisjonen betegnet som korrupsjon og vanstyre. Et par hundre personer skal ha blitt arrestert i tilknytning til demonstrasjonene. Det har i vestlige massemedier utløst anklager om undertrykkelse og politistatsmetoder. Vestlige massemediers dekning av demonstrasjonene er imidlertid så ensidig – og preget av så mange fortielser og fordreininger – at betegnelsen fake news (falske nyheter) er på sin plass.



Et typisk eksempel på forvridd dekning av gårsdagens demonstrasjoner i Russland er artikkelen Anklager om statsministerens luksuspalasser, vingårder og yachter fikk Russland opp i flammer, publisert i Dagbladet.


 14-svyle-318196584fd8b16e629jpg
Enhver som ikke er helt forblindet av anti-russiske holdninger må spørre seg om hvorfor Aleksej Navalnyj får så stor medieoppmerksomhet i våre medier for en bagatell, en mini-demonstrasjon og en mikroskopisk straff.



For det første står det i artikkelen ingenting om hvem deltakerne i de ulovlige demonstrasjonene var, og leserne lures dermed til å tro at demonstrantene stort sett var vanlige russere. Restene av den utenomparlamentariske opposisjonen i Russland består imidlertid av ekstremister på høyre og venstre fløy (høyrenasjonalister, nasjonalbolsjeviker, anarkister, monarkister, ekstreme demokrater og markedstilhengere etc), noen av dem med voldelige tilbøyeligheter.



Et par tusen deltakere i en håndfull ulovlige demonstrasjoner er knapt det samme som at Russland, et land med 145 millioner innbyggere, gikk opp i flammer. Å hevde det er like dumt som å hevde at noen titalls steinkastende blitzere på 1980-tallet fikk Norge opp i flammer.



I artikkelen skriver Dagblad-journalisten at opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj ved å få 27 prosent av stemmene ved borgermestervalget i Moskva i 2013 oppnådde ”et oppsiktsvekkende godt resultat”. Sannheten er at borgermestervalget heller viste hvor svak opposisjonen var.


rian_02249254hrennjpg

Her fra borgermestervalget i Moskva i 2013



Nesten alle tok det for gitt at den sittende og populære borgermesteren, Sergej Sobjanin, ville vinne valget. Valgdeltakelsen var derfor på bare 32,07 prosent. Trolig deltok de fleste som støttet den utenomparlamentariske opposisjonen, ved valget for å synliggjøre sin misnøye ved å gi sin stemme til Navalnyj. Likevel stemte bare 8,7 prosent av det samlede antall velgere i Moskva, byen som sammen med St. Petersburg har den klart største andelen Putin-kritikere, på Navalnyj.



Idag, etter Krims gjenforening med Russland, Vestens sanksjonskrig og oppflammingen av patriotisme i den russiske befolkningen, er den utenomparlamentariske opposisjonen splittet og demoralisert.



Det skriver jeg om her.



Det mest kritikkverdige er imidlertid at artikkelen ikke opplyser hvem Aleksej Navalnyj, den fremste organisatoren av de ulovlige demonstrasjonene, er.


caucasus-people-dagestan-womenjpg
Kvinner fra Dagestan (Kaukasus) i sine nasjonaldrakter. Ifølge Navalnyj er disse "kakerlakker"



Navalnyj er ikke bare en nasjonalist og markedsliberalist, men en person med så ekstreme meninger om kaukasiere og andre minoriteter at han trygt kan betegnes som rasist.



I 2007 publiserte Navalnyj en video der han sammenliknet kaukasiere med kakerlakker og tok til orde for legalisering av håndvåpen så den russiske befolkningen kunne forsvare seg mot dem.



Dette, kombinert med deltakelse i marsjer organisert av nazister og høyrenasjonalister, resulterte i at Navalnyj i 2007 ble ekskludert fra det liberal-demokratiske Jabloko-partiet.



Dette er velkjent for enhver som har hatt den minste befatning med russisk politikk og samfunnsliv.


logo-dagbladetpng
Plutselig hyller Dagbladet en rasist. Er det viktigere å være anti-russisk enn antirasist?

Hvorfor nevner ikke Dagbladet, som ellers driver den rene klappjakt på alt som smaker av rasisme og fremmedfrykt, Navalnyjs utilslørte rasisme?



Poenger er ikke å henge ut Dagbladet eller en enkelt journalist. Artikkelen om demonstrasjonene i Russland atskiller seg neppe nevneverdig fra andre artikler om samme tema i andre ”mainstream” vestlige aviser. Trolig er artikkelen et sammendrag av hva engelskspråklige nyhetsbyråer og aviser har skrevet om demonstrasjonene, ispedd et par kommentarer fra journalisten selv. Den engelske transkripsjonen av Navalnyjs navn (Alexei Navalny) kan tyde på det.



Poenget er at vestlige massemedier har et narrativ, eller hva man skal kalle det, om den stygge og slemme Putin og den modige opposisjonen. Og i dette narrativet passer det ikke inn å nevne Navalnyjs rasisme.


fake-news-essayjpeg
Det å unnlate å nevne vesentlige sider ved en sak er i virkeligheten å føre folk bak lyset.



Å berette om rasisme hos en som kjente Donald Trump for 15 år siden, eller en tredjesekretær i Marine Le Pens Front National, derimot, passer inn i det vestlige massemedier oppfatter som sitt samfunnsansvar, og er noe de gjør med stor glede og skadefryd.



Vestlige massemedier advarer i disse dager mot falske nyheter. Ren løgn er en form for falske nyheter, som da Dagbladet hevdet at Mikhail Gorbatsjov var kritisk til Krims gjenforening med Russland, mens et søk i avisens eget arkiv ville ha vist at Gorbatsjov støttet gjenforeningen. Løgner kan imidlertid avsløres og er derfor farlig å ty til. En annen – og langt mer effektiv og utbredt – form for falske nyheter er å presentere noen faktaopplysninger, å ispe faktaopplysningene egne kommentarer og appell til folks følelser og å utelate viktige opplysninger.



Dagblad-artikkelen om protestdemonstrasjonene i Russland er et stjerneeksempel på denne type forvridning av virkeligheten og manipulering av publikum.


Bilder/tekst: Knut Lindtner, Bjørn D. Nistad

Tilbake til Forsiden

Slik omskrives virkeligheten


Denne artikkelen er hentet fra Midt i Fleisen

Aftenpostens kilder: 66000 funnet i ruinene av bygninger i Hiroshima, ukjente fly i området.


slik-beskriver-aftenposten-flyangrep2png


http://www.aftenposten.no/verden/Kilder-Flere-enn-100-sivile-funnet-i-ruinene-av-bygning-i-Mosul-617...

Slik kan også et flyangrep beskrives. Er det noen som vil gjette hvem som er den hovedmistenkte, siden Aftenposten/NTB bruker denne merkelige formuleringen?



Artikkelen greier å la være å nevne at USA/’koallisjonen’, inkludert de USA-ledede irakiske styrkene, er de eneste som utfører flyangrep i området, med et eneste ord. I stedet skriver Aftenposten det angivelige angrepet ble utført av ‘ukjente fly’.



(Husker noen tilbake til desember i fjor, da Aftenposten protesterte mot at Facebook sensurerte Vietnam-jenta som var dekket av napalm sluppet av USAs bombefly? Da glemte avisen også å nevne hvem som utførte bombingen. I visse situasjoner skjer bare ting, ingen vet hvem som er ansvarlig. Dette i motsetning til Syria, hvor hver eneste granatsplint er personlig sluppet av president Assad. )


dsms39otebrjijwxile7jpg

Dette er ikke et ukjent fly, men et B-1B Lancer bombefly som bomber i Irak på vegne av USA



Etter Aftenpostens deltagelse i den intense kampanjen for å innprente i underbevistheten vår at Russlands og Syrias flykampanje i kampen mot ISIS utelukkende rammet sivile, er det ikke usannsynlig at en person som ikke følger situasjonen, vil sitte igjen med inntrykket at det var russiske fly som var på ferde her i Mosul.



Aftenposten har en andre forsvarslinje. Avisen legger den til for de leserne som følger situasjonen og godt vet at det er kun er USA&co som utfører flyangrep. Da er det viktig å så tvil om fly overhodet hadde noe å gjøre med de sivile tapene. Derfor skriver de: «Ifølge brigadegeneral Mohammed al-Jabouri, som leder de irakske regjeringsstyrkens forsøk på å gjenerobre Mosul fra IS, var det bombefeller utplassert av IS som la bygningene i ruiner.» og at den ytterliggående islamistgruppa IS, av uklare grunner, «tvang […] først sivile inn i tre bygninger, for deretter å plassere to bilbomber utenfor.


us-troops-in-iraqjpg
Dette er Iraks allierte, altså soldater fra USA - noe Aftenposten ikke klarer å skrive.  



Avisen greier en aldri så indirekte antydning, der observante lesere nok kan lese mellom linjene hvem som nok driver og bomber byen (min uthevning): «Irakske regjeringsstyrker og deres allierte har de siste ukene gjennomført en stor offensiv for å gjenerobre Vest-Mosul fra IS..»



En annen pekepinn på at avisen nok aner hvem som står bak, er at den velger det laveste antallet ofre i overskriften. Den sier hundre, andre kilder i selve teksten nevner 230.



Selv aviser Daily Telegraph, som er nær det britiske establishmentet, greier å nevne landet Aftenposten ikke tør ta i sin munn. (Selv om DT, som seg hør og bør, vanner ut Pentagons mulige ansvar ved å kun si ‘USA-ledet koalisjon’):



More than 200 civilians are reported to have been killed in a single US-led coalition raid on Mosul


Knut Lindtner har lagt til noen bilder m/tekst

Tilbake til Forsiden

De store medie-gruppene organiserer seg

Medienes nye verdensorden


Av Thierry Meyssan

På bare noen få måneder har innholdet i de vestlige nasjonale og internasjonale mediene gjennomgått en dyptgripende endring. Vi ser begynnelsen til et samarbeid (Entente) som vi ikke vet noe som helst om - verken hvem som har tatt initiativet til det eller formålet - men hvor de anti-demokratiske konsekvensene umiddelbart kan merkes.


Vesten går akkurat nå gjennom en enestående systemendring. Mektige krefter orienterer i økende grad alle mediene i en retning. Samtidig omdannes innholdet i mediene - selv det siste året var de fortsatt logiske og forsøkte å være objektive. De kom med en del ulike synspunkter i forhold til hverandre i tråd med et sunt konkurranseinstinkt. Nå opptrer de i grupper og grunngir sitt felleskap på følelser, og de blir ondsinnede når de står overfor mennesker som de fordømmer.


195532-4-21e42jpg



Tanken på et medie-Entente (felleskap) er en utvidelse av erfaringen til Det internasjonale Konsortium av Undersøkende Journalistikk (ICIJ), som ikke bare forener mediene men også de enkelte journalistene. De gjorde seg selv berømte ved å offentliggjøre informasjon som var stjålet fra kontoene til to advokatfirmaer på de britiske Jomfruøyene og fra PricewaterhouseCoopers (PwC), HSBC-banken og fra Panama-firmaet Mossack Fonseca. (Panama-pairene, overs.) Disse avsløringene ble hovedsakelig brukt for å diskreditere russiske og kinesiske ledere, men også for en gangs skyld for å kaste litt lys over faktiske forbrytelser som var utført av folk fra vesten. Men fremfor alt, under den ærbare overskriften av å bekjempe korrupsjon, førte bruddet på konfidensialitet overfor advokater og banker til at tusenvis av deres ærlige klienter ble alvorlig skadelidende. Dette skjedde uten noen reaksjon fra den offentlige opinionen.


160406-panamapapers-editorialjpg



Over en periode på omtrent 40 år har vi vært vitne til en økende samling av medier rundt visse internasjonale stiftelser. Akkurat nå kontrollerer 14 grupper mer enn to tredjedeler av den vestlige pressen. (21. Century Fox, Bertelsmann, CBS Corporation, Comcast, Hearst Corporation, Lagardere Group, News Corp, Organizacoes Globo, Sony, Televisa, The Walt Disney Company, Time Warner, Viacom, Vivendi). Fra nå av danner en allianse mellom Google Media Lab og First Draft en lenke mellom disse gruppene som allerede er i en dominerende posisjon. At de tre viktigste pressebyråene på jorden (Associated Press, Agence France-Presse, Reuters) deltar i denne Ententen (alliansen) garanterer deres makt-hegemoni. Dette er uten tvil en «ulovlig sammenslutning» som er etablert, ikke for et pris-samarbeid, men for tankekontroll, for å innpode de allerede dominerende tankene.



Vi har merket oss at alle medlemmene i Google-Ententen har, uten unntak, de siste 6 årene levert de samme betraktningene over hendelsene som har funnet sted i det større Midt-Østen. Dette til tross for at det ikke har vært forutgående enighet mellom dem, eller i det minste ikke noen som vi har vært klar over. Det er fascinerende å legge merke til at fem av de seks internasjonale TV-kanalene som deltok i NATOs propaganda-gruppe er en del av denne nye sammenslutningen (Al-Jazeera, BBC, CNN, France24, Sky, men åpenbart ikke al-Arabiya).


google-incs-goog-new-security-chief-views-security-and-privacy-as-complemenjpg



I USA, Frankrike og Tyskland samler Google og First Draft de tilstedeværende lokale mediene i hvert land, men også andre som finnes på den internasjonale arenaen, for å sjekke hvordan bestemte synspunkter stemmer overens. Utover det faktum at vi ikke vet hvem som skjuler seg bak First Draft, og hvilke politiske grupper som kan influere på et selskap som er spesialisert på computervitenskap nok til å finansiere dette initiativet, så har de resultatene de viser til ikke noe med objektivitet å gjøre.



Først og fremst fordi synspunktene som fremmes ikke velges på grunn av den plassering de har i den offentlige debatten, men fordi disse fremføres og siteres fra individer som media-Ententen har til hensikt å bakvaske. Vi kunne forstille oss at disse forsøkene på å få oss nærmere sannheten har en slik hensikt, men slik er det slett ikke - de har til hensikt å påvirke opinionen til å tro at mediene er ærlige, mens de menneskene som fordømmes ikke er det. Denne tilnærmingen tar ikke sikte på en bedre forståelse av det som skjer, men for å ta de som er utvalgt til å ofres.


truth-and-lies-0b82egif

Med store bokstaver: sannheten. Med små: løgner



For det andre er det en uskrevet regel til denne media-Ententen at bare påstander fra kilder utenfor denne Ententen skal sjekkes. Medlemmene er enige om ikke å bruke noen kritiske vurderinger i sine gjensidige betraktninger av hver enkelts arbeid. De er enige om å forsterke forestillingen om at verden er delt i to - «vi» som forteller sannheten, og «de andre» som er løgnere. Denne tilnærmingen er helt ødeleggende i forhold til prinsippet om pluralisme (mangfold, overs.) og åpner opp for et totalitært samfunn. Dette er ikke noe nytt fenomen, fordi vi så det i funksjon under dekningen av den Arabiske Våren og under krigen mot Libya og Syria. Men for første gang tar det sikte på tenkningen i de vestlige land.



Og til sist, fordi påstander som karakteriseres som «falske» ikke skal rubriseres som feil, men alltid som løgner. Poenget er å tillegge de «andre» Machiavelliske (ondsinnete, overs.) hensikter for å diskreditere dem. Denne tilnærmingen ødelegger antagelsen om uskyld. (Dømmes uten dom, overs.)


icij-hd-middlepng



Dette er hvorfor virksomheten til ICIJ (Det internasjonale Konsortium av Undersøkende Journalistikk, overs.) og Ententen som er skapt av Google og First Draft bryter med München-Charteret som den Internasjonale Journalist-føderasjonen (IFJ) sluttet seg til (kapittel 2, punkt 2,4,5 og 9).



Det er ingen tilfeldighet at bestemte absurde lovlige tiltak er satt i verk overfor de samme målene som de som befinner seg i Media Ententen sitt trådkors. I USA er Hogan-loven dratt frem for bruk mot Trump-teamet, til tross for det faktum at denne teksten absolutt aldri er blitt brukt siden dens kunngjøring for to tiår siden. Og i Frankrike er Jolibois-loven gjenopplivet for å kunne brukes mot den politiske twitringen til Marine Le Pen, til tross for det faktum at rettsvesenet har avgrenset bruken av den loven til spredning av noen få ultra-pornografiske magasiner som mangler plastikk-omslag. Siden antagelsen om uskyld er fjernet for syndebukker, er det nå lovlig å stille enhver for retten ut fra ethvert påskudd. Dessuten skulle de handlingene som nå begrunnes i loven for at Trump-teamet og Marine Le Pen stilles for retten med henvisning til lovene over, dette skulle ha vært brukt mot et utall andre mennesker, men det gjøres ikke.


presspng

Hvis alle disse sier det det samme om Marine Le Pen, betyr det da at det er sant?



Videre er det nå blitt slik at borgere ikke lenger reagerer når media-Ententen selv utbasunerer falske beskyldninger. Således har de i USA fremstilt det slik at de russiske hemmelige tjenestene har en kompromitterende mappe på Donald Trump som de bruker til utpressing. I Frankrike har denne Ententen oppfunnet tanken om at det mulig å ansette en fiktiv parlamentarisk assistent og ut fra dette anklaget Francois Fillon. I USA går nå både store og små medier som er med i Ententen løs på presidenten. De mottar sin egen informasjon som er fremskaffet gjennom avlytting av Trump-teamet som ulovlig er beordret av Obama-administrasjonen. De samarbeider med øvrigheten som brukes til å blokkere tiltak fra den nåværende regjeringen. Dette er uten tvil et Mafia-system.


the-sopranosjpg

Fiktivt mafia-system fra serien Sopranos



De samme mediene i USA og Frankrike angriper to kandidater til det franske presidentvalget, Francois Fillon og Marine Le Pen. I tillegg til det generelle problemet med media-Ententen kommer det feilaktige inntrykket at disse målskivene er ofre for en fransk konspirasjon, mens det i virkeligheten er initiert av en fra USA. I Frankrike merker mange seg at mediene er rigget, men fortolker dette feil som en konspirasjon rettet mor høyre-fløyen og fortsetter å leite etter de som står bak dette i eget land.



I Tyskland er Ententen ennå ikke effektiv og vil sannsynligvis ikke bli det før valget.



Under Watergate hevdet mediene at de representerte «en fjerde statsmakt», etter den utøvende, den lovgivende og rettsvesenet. De bekreftet at pressen utførte en kontrollfunksjon i forhold til regjeringen i folkets navn. Vi kan for et øyeblikk overse det faktum at president Nixon ble anklaget for et lignende overgrep som det nå Obama blir, å avlytte sin motstander. Vi vet i dag at kilden til «Watergate»-avsløringene, var langt fra å være en varsler. I virkeligheten var det FBIs direktør, Mark Felt. Denne saken utspant seg som et slag mellom deler av administrasjonen og Det hvite Hus, hvor velgerne ble manipulert av begge parter samtidig.


markfeltjpg

FBIs direktør Mark Felt, som informerte pressen (Washington Post) i all hemmelighet under Watergate-saken. Den endte med at president Nixon måtte gå av.



Forestillingen om den «fjerde statsmakt» forutsetter at vi godtar den samme legitimitet for de 14 medie-sammenslutningene som eier det store flertallet medier som den legitimitet som gjelder for befolkningen. Det betyr at en i så fall erstatter et demokrati med et oligarki (fåmannsvelde, overs.).

Da gjenstår ett punkt som trenger å klargjøres - hvordan utvelges Ententens mål? De eneste åpenbare forbindelsene mellom Donald Trump, Francois Fillon og Marine Le Pen er at alle tre håper å re-etablere forbindelsene til Russland og kjempe sammen med dem mot ynglemarken til jihadismen - Det Muslimske Brorskapet. Selv om Francois Fillon var statsminister til den regjeringen som deltok i disse hendelsene, så representerer alle tre en tankeretning som fordømmer det dominerende synet på den Arabiske Våren og krigene mot Libya og Syria.

Oversatt av Knut Lindtner
Bilder/tekst: Knut Lindtner

Tilbake til Forsiden

Humanitær katrastrofe i Mosul

Derimot.no hadde en artikkel i går om den ulike dekningen av bombingen og krigføringen mot jihadistene i Aleppo og Mosul. I Aleppo var det den syriske regjeringen sammen med det russiske flyvåpenet som kjempet. I Mosul er det Iraks regjering sammen med USAs flyvåpen som opererer. Nøkternt sett er situasjonen verre i Mosul. Byen er tettere befolket enn Øst-Aleppo, langt flere mennesker befinner seg inne i byen. 


mosul_iraq_1jpg
Parti fra Mosul. Iraks nest største by med 1,8 millioner innbyggere

Men dekningen av de to ganske like situasjonene fra medienes side er helt ulike. Russerne og syrerne ble fordømt i vestlige medier. Nå er de helt tause om det som foregår i Mosul. Og hvis noe spør om hvorfor, slik det blir gjort i reportasjen under, får en bare unnskyldninger eller tåkete svar. Det sier også sitt. 

Knut Lindtner


RT har vært i Mosul.


Hva skjuler seg bak krigsrøyken?


Den USA-ledete koalisjonens frigjøring av Mosul er inne i sin siste fase. Mens vestlige medier lovpriser denne operasjonen har RT (Russia Today) vært på bakken for å overvære det som en ikke vil snakke om: Den vanskelige situasjonen til menneskene og den humanitære katastrofen som nå utfolder seg.



Uskyldige mennesker fanges i kryssilden mellom terrorister og den USA-ledete koalisjonen har øyenvitner fortalt RTs Murad Gazdiev som de siste ukene har besøkt flyktningleirer og sykehus i Irak. Siden det er en kjent og vanlig praksis at jihadister bruker sivile som menneskelig skjold, har dette, slik det nå ser ut, ikke stoppet koalisjonen fra å forsøke å få kontroll over byen ved hjelp av alle tilgjengelige midler.


hqdefault_44jpg



«Den dagen vårt hus ble truffet ble et dusin andre hjem i nabolaget ødelagt av flyangrep. Det er dypt urettferdig», sa en av innbyggerne som lå på Rojava sykehuset i Erbil.



Flyktninger i flyktningleiren Hazar i nærheten av Erbil i Nord-Irak, bekreftet at de hadde sett bomber som helt ukritisk ble sluppet over dem. «Jeg så det med mine egne øyne: Flyene som skulle ta IS ødela sivile hus og drepte fem mennesker. Ungene ble naturligvis skremt vettet av på grunn av bombenedslagene. De er traumatisert», sa en kvinne.



Sist uke besøkte folk fra RT flyktningeleiren Hamam al-Alil sør for Mosul, hvor folk fortalte det de hadde vært utsatt for helt til de endelig klarte å komme seg ut av den beleirete byen.



«Vår situasjon er virkelig ille, Ikke vann, ikke mat, vi har ingenting, selv ikke drikke- eller vaskevann får vi tak i, og mel… vi kan ikke bake brød», sa en mann og la til at uansett granater og bomber måtte de forlate hjemmene sine på grunn av sulten.


rtr466an-1024x683jpg

Barn fra Mosul i flyktningleir. Ganske kummerlige forhold, men de unngår flybombing.



«Vår situasjon var blitt umulig, vi hadde det også vanskelig på grunn av IS. De holdt oss fanget i husene våre i fem dager uten mat eller vann» sa en annen Mosul-innbygger.



Men til tross for det voksende antallet rapporter blir humanitære rapporter fra Mosul-beleiringen fullstendig borte eller underrapportert av både de dominerende mediene og i sosiale medier, noe som står i sterk kontrast til det som var åpenbart en lignende militær situasjon i forbindelse med frigjøringen av Aleppo Det var en operasjon som den syriske regjeringen stod for i samarbeid med det russiske luftvåpnet.



RT har stilt dette spørsmålet til en rekke journalister og menneskerettsorganisasjoner, bl.a. Den Europeiske Mennekserettsdomstolen, Det Internasjonale Presseinstituttet, NUJ (Internasjonal Journalist-organisasjon), Reportere uten grenser, Senteret for undersøkende Journalistikk, Pulitzer- senteret for krise-rapportering og en rekke andre. Det er bare en håndfull av disse som har svart så langt.


image-111811110319a2ebc0jpeg
Den Europeiske Menneskerettsdomstolen holder til i Strasbourg i Frankrike



Lederen for Menneskeretter og Sikkerhet ved den internasjonale Journalistføderasjonen, Ernest Sagaga, tror at dekningen av den humanitære krisen som utspiller seg i Mosul begrenses som følge av innbyggernes mangel på tilgang til «internet og sosiale medier som kan videreformidle til verden utenfor deres lidelser.»



«Det kreves enten at sivile unnslipper fra byen slik at de kan kan fortelle sin historie til mediene eller noen få journalisters tilgang til frigjorte områder som kan rapportere om situasjonen», sa Sagaga til RT og føyde til at hans organisasjon er svært bekymret og fulgte nøye med situasjonen i Mosul.



«The Society of Professional Journalists» oppmuntrer nye organisasjoner å «søke sannheten og rapportere den», men, ifølge Jennifer Royer, er «ingen av SPJs journalister akkurat nå eksperter på internasjonal journalistikk eller det som skjer i Mosul - dermed var ikke SPJ i posisjon til «å kommentere hvorfor internasjonale medier ikke dekker den ene historien på samme måte som den andre».


reporters_without_borders_al_assadjpg
Reportere uten grenser tar gjennom dette bildet stilling til Syriakrigen. Men plutselig har de altså ingen mening når det gjelder krigen mot IS i irak.



Reportere Uten Grenser sa at det ikke var en del av deres «mandat» (oppdrag, overs.) å spekuler i hvorfor internasjonale medier synes å være mindre interessert i Mosul-krise-dekningen sammenlignet med Aleppo.


Beleiringen av Mosul begynte i oktober 2016 og de som deltok var den irakiske regjeringshæren, kurdiske peshmerga-tropper, shia-militser og den USA-ledete koalisjonen. Det østlige brohodet til IS ble gjenerobret i januar. Allerede på det tidspunkt var det drept hundrevis av mennesker om mist 180 000 hadde flyktet fra hjemmene sine.


yazidi-isis-mosul_650x400_61479150320jpg
Bombingen av Mosul fører til at folk søker ly der de kan



Ifølge FN var fortsatt rundt 750 000 fanget inne i den vestlige delen som var omringet i januar. I gjennomsnitt flyktet rundt 5000 mennesker daglig fra byen siden beleiringen ble intensifisert i forrige måned.



Chris Moods fra den London-plasserte organisasjonen Airwars antyder at vestlige medier prøver å nedtone krisen.




Oversatt/forkortet/tekst/bilder: Knut Lindtner

Tilbake til Forsiden

Ingen rapporter fra Mosul, for nå er det USA som bomber.

Russerne bombet i Øst-Aleppo i høst, USA bomber Mosul nå. Da får vi to forskjellige fremstillinger i vår medier. Russerne som skurker - ikke et ord om USA.


Her er hva Klassekampen refererte fra Jan Egeland i høsten 2016 med fet skrift:

Egeland: – Kunne ikke vært verre i Øst-Aleppo

Og til TV2 sa Egeland ifølge TV2s nettside:

– Jeg snakket med flere som var den siste gjenlevende i sin familie

I Syria har Assad-regimet startet terrorbombingen mot sin egen sivilbefolkning. – De skyter bevisst mot boligblokker, sier Egeland i Human Rights Watch.


jan-egelandjpg
Jan Egeland

Hvor er Klassekampen, TV2 og Egeland nå vedrørende Mosul?

Artikkelen under forteller om USAs holdning til krig og bombing, men ikke minst forteller det om hvordan våre medier - inklusive Klassekampen - fungerer. De er ikke sannhetssøkende, men tjener som et redskap for den rådende makten. Deres oppgave er å smyge på oss de brillene som gir oss deres virkelighetsforståelse. De produserer ideologi og formidler ikke det som faktisk skjer.


Mosul er en større by enn det Øst-Aleppo. Antallet mennesker i Mosul er mangedobbelt det som befant seg i Øst-Aleppo, og byene er tettere befolket. Dessuten overdrev våre medier antallet mennesker i Øst-Aleppo, noe som ble klart da bydelen ble befridd. Det som nå skjer i Mosul er en langt større humanitær katastrofe enn i Øst-Aleppo, men nå er det tausheten eller omskrivningene som rår.

 

Knut Lindtner


Større antall drepte i flyangrep i Mosul enn Aleppo.


iraq-mosul-bombingjpg
USAs bombing (bildet) i Mosul er langt verre en den Russland stod for i Øst-Aleppo.


Men dette blir det ikke skrevet om i media.



Antall sivile drepte av luftangrep fra den USA-ledete koalisjonen mot den irakiske byen Mosul overskrider det antallet som media meldte om i operasjonene til de syriske og russiske styrkene da de inntok Aleppo. Dette har den London-baserte Airwars overvåkningsgruppe uttalt.



«Siden angrepene begynte, først mot Øst-Mosul, og så mot Vest-Mosul, har vi sett en bemerkelsesverdig endring i Mosul. Først ble det rapportert om et titalls sivile som ble drept hver uke eller hver måned, så økte det til hundrevis som blir rapportert døde hver uke nå av koalisjonens luftangrep, fortalte Airwars direktør, Chris Woods, til RTs Ruptly videobyrå.


chris-portraitjpg

Chris Woods



Rapporter om sivile tap har blitt fulgt på daglig basis i Mosul siden november, da irakiske styrker, støttet av de USA-ledete koalisjonen, startet sin operasjon mot Den Islamske Staten, forteller han.



De bomber helt tilfeldig og sivile i Mosul tviler på koalisjonens påstand om at de bomber forsiktig. «Vi er kommet forbi det punktet der individuelle hendelser skiller seg ut for oss lenger - det er to, tre, fire, fem påståtte hendelser hver dag. Våre folk har problemer med disse påstandene akkurat nå. Intensiteten er så høy», sier Woods.



«Dessuten ser vi et liknende antall hendelser rett over grensen rundt Raqqa (IS sin siste garnison i Syria) nå, noe som det aldri blir rapportert om», legger han til.


women-isis-4jpg

Gatebilde fra dagens Raqqa. Byen hadde før krigen knapt 200 000 innbyggere



Ifølge Airwars-direktøren har antallet sivile tap i Mosul overskredet de i Aleppo, som ble befridd fra terroristene av syriske militære og russiske luftstyrker.



«Vi ser mye verre tall nå i Mosul enn det vi gjorde i Aleppo. Det var en rapport i British Daily Telegraph sist weekend som fortalte at 300 sivile døde i kun to nabolag til Mosul i en 24-timers periode som et resultat av luftangrep», sa han.



Operasjonene i Aleppo ble omfattende dekket av mainstream media, som anklaget Damaskus og Moskva for å drepe uskyldige sivile, og for krigsforbrytelser.


a9f0cd85-658c-47e0-8cef-b54582e4dabc_w1023_r1_sjpg
Syriske barn under bombingen av Øst-Aleppo



«Vi så aldri et så stort antall døde i Aleppo. Vi var der under de siste kampene i Aleppo - faktisk under hele beleiringen - og vi så en betydelig internasjonal dekning av mediene. Så hvorfor er det en forskjell nå? Hvorfor er ikke den internasjonale pressen engasjert i sivile tap i Mosul?», spør Woods demonstrativt.



«Antallet øker raskt»: Det bygges nye Mosul-leire i all hast ettersom tusener fortsetter å flykte.



Woods sier at « Hvis vi virkelig ser det verste av sivile døde nå, burde hele denne krigen vært noe som var blitt gjort kjent offentlig. Men når vi ikke rapporterer om disse døde er det farlig, for da kan det komme noen som Trump som tror at han kan beordre flere flyangrep og og risikere flere sivile fordi alle rundt ham forteller han at sivile ikke dør».


img_2011761018jpg

Irakiske barn i Mosul hvor USA bomber



«Det er dypt urettferdig» sier Mosul-flyktninger til RT, de som har overlevd IS og luftangrepene fra den USA-ledete koalisjonen.

Militæroperasjonen i Mosul har ført til en humanitær krise i Iraks nest største by, med mennesker som allerede lider under kamper, og som nå er uten mat, vann og strøm Mer enn 200 000 flyktninger har rømt fra byen siden oktober ifølge International Organization for Migration.


Oversatt av Ingunn Kvil Gamst
Bilder/tekst: Knut Lindtner

 Tilbake til Forsiden

Tysk etterretning: ingen bevis for russisk innblanding

For de som interessert i det som faktisk skjer er denne meldingen viktig. Den bekrefter det som mange lenge har hatt mistanke om: alle påstandene om russisk innblanding i vestlige land er et påskudd og avledning fra det som er problemet: havariet til egen politikk. 



18010340_1jpg
På plakaten står det: "Er du i tvil, skyld på russerne". I dag kan dette omformuleres slik: "Når politikken ikke lenger fungerer, skyld på russerne."

I Norge merker vi bare litt til dette for ennå har ikke krisen i kapitalismen slått inn her for fullt - nei, ikke riktig enda. Derfor slår kapitalkreftene i Norge seg til ro med tingens tilstand, for de forventer et valg til høsten hvor hovedretningen i politikken vil fortsette. Enten får vi en regjering dominert av partiet Høyre eller så får vi en dominert av Arbeiderpartiet. I begge tilfeller vil den politiske kursen være den samme, men kanskje med noe ulik fart.


Men meldingen under forteller om det jukset med informasjon vi nå ser overalt og som ikke minst mediene videreformidler fullstendig ukritisk. Nylig meldte E-tjenesten Norge om at det var sannsynlig at "russere" hadde hacket e-posten til stortingspolitikere. De hadde ikke bevis, men viste til at andre e-tjenster i Europa mente det samme. Men den tyske har heller ikke bevis og det hadde de heller ikke i USA hvor en samlet gruppe etterretningstjenester mente at Russland hadde påvirket valget i USA - naturligvis til Donald Trumps fordel. Clintons valgjuks for å vinne nominasjonen til det demokratiske partiet betød naturligvis ingenting for valgutfallet - etter deres mening. Det skal det ikke snakkes om.


_89317703_nycomp976jpg
Det var ikke russerne som sørget for at Trump slo Clinton. Det var Clinton selv ved at hun jukset Sanders, ved hjelp av partiledelsen, slik at hun vant nominasjonen i det demokratiske partiet. For å avlede jukset ble "skyld på russerne" brukt - godt hjulpet av mediene.


Når ingen har bevis men viser til hva andre som heller ikke har bevis mener, så betyr det at ingen har bevis. Men det viser samtidig at argumentet om at "russerne har skylden" er en samordnet politisk virksomhet fra "the establishment" i vestlige land. Russland er på denne måten offisielt definert som syndebukk for at ens egen politikk (frihandel, frislipp av kapitalkreftene, globalisme etc.) nå havarerer i land etter land. 


Dette er uttrykk for politisk desperasjon og kan bare fungere en viss tid ved hjelp av ukritiske medier. 


Knut Lindtner


Tysk etterretning finner ingen bevis for russisk innblanding i tysk politikk


Av Alexander Mercouris


Tysk etterretning klarer ikke å finne bevis for russisk innblanding i tysk politikk, men klargjøres nå for nye angrep på Russia Today (Russisk mediekanal).



18428312_303jpg
Tysk etterretning finner ingen bevis



Rapportene om at den tyske etterretningstjenesten ikke klarer å finne noe bevis for russisk innblanding i tysk politikk kommer ikke som noen overraskelse.



Det er blitt en trosartikkel i deler av establishment-politikerkorpset og kommentator-flokken i vesten at den russiske regjeringen (alltid referert til som «Kreml») manipulerer de politiske prosessene i vestlige land fra bakrommene i Russland.



Resultatet av denne forestillingen er en rekke påstander om at russerne påvirket USA-valget til Donald Trumps fordel (som nå er blitt en trosartikkel blant mange demokrater), at russerne på en aller annen måte stod bak Brexit-valget (selv om det er uklart hvordan), at de på en eller annen måte sørget for nederlaget til den italienske statsministeren Renzis nederlag i avstemningen om grunnlovsforslaget - men hvorfor de skulle gjort dette er uklart i og med at Renzi var vennen deres - og at de nå blander seg inn i de kommende valgene i Tyskland og Frankrike.



Det som er felles for alle disse påstandene er et påfallende fravær av bevis til å underbygge dem. De mest dokumenterte påstandene har vært de som er gjort vedrørende presidentvalget i USA, men de rapportene som USAs etterretningstjenester har vært fullstendig fakta-frie og er uten tvil feilaktige.


20150913jpg
Påstandene om russisk hacking har vært fri for fakta. Det betyr ikke at ikke russerne driver med dette, men de sørger nok for at det skjer uten å bli oppdaget.



Det er derfor ikke overraskende hvis den tyske etterretningstjenesten har etterforsket påstandene om russisk innblanding i de politiske prosessene i Tyskland og ikke har funnet noe. Men siden slike forestillinger ikke baseres på fakta så vil dette ganske sikkert ikke være slutten på denne historien.



Etter å ha mislyktes i å finne bevis for russisk innblanding i de tyske politiske prosessene er etterretningstjenesten oppsatt på å finne dette «beviset» gjennom måten RT (Russia Today) dekker tysk politikk på. Det var presis det som skjedde med den fakta-tomme etterretningsrapporten i USA hvor det ble påstått av det var Russland som stod bak lekkasjene til Clinton. Men den vendte diskusjonen bort fra lekkasjen og over til et angrep på RT.



1477553237jpg
Russia Today (RT) er en mediekanal som konkurrerer med vestlige kanaler om publikums oppmerksomhet. Den har fått stadig mer seere de siste årene og oppfattes derfor som trussel mot det vestlige mediemonopolet.



Tanken om at Russland er i stand til å kontrollere politiske resultater i vestlige land gjennom en enkelt fjernsynsstasjon - hvis dekningsgrad aldri er beskrevet som fullstendig eller rimelig - det er egentlig ganske fantstisk. Det ser imidlertid ut til å være det den så tidligere mektige vestlige establishment nå tror på.


Oversatt og bearbeidet av Knut Lindtner
Bilder/tekst: Knut Lindtner


Tilbake til Forsiden

Er mediene en del av opposisjonen i USA?

Nå er det media som er den politiske opposisjonen.


Av Paul Craig Roberts

Paul Craig Roberts har jobbet som sekretær i det amerikanske finansdepartementet i årene 1981-82 under daværende president Ronald Reagan. I tidsrommet 1982-1993 medvirket Roberts i den utenrikspolitiske tenketanken «Center for Strategic and International Studies» (CSIS), som har sitt hovedsete i Washington, D.C. Av utdannelse har Roberts en bachelor i økonomi fra Georgia Institute of Technology og en doktorgrad i økonomi fra University of Virginia. Roberts har jobbet som redaktør og skribent for Wall Steet Journal og BusinessWeek ved siden av å ha vært gjesteskribent i blant annet Washington Times, The New York Times og Los Angeles Times. (Fra Wikipedia)

orojpg
Paul Craig Roberts


Stephen Bannon har 100 % rett - nå er det media som er den politiske opposisjonen.

Og han har rett i at media i USA - faktisk hele Vestens trykte og TV-medier - ikke er annet enn en propaganda-maskin for den herskende eliten. «The presstitudes» (kombinasjon av presse og prostituert, overs.) mangler helt integritet, moralsk samvittighet og respekt for sannheten. https://www.rt.com/usa/375271-bannon-trump-media-cnn/ - les denne kommentaren der idiotene definerer pressefrihet som frihet til å lyve for publikum.



Hvem andre enn den avskyelige vestlige pressen rettferdiggjør de enorme krigsforbrytelsene som er begått mot millioner av mennesker av Clinton, Bush og Obama-regimene i ni land - Afghanistan, Irak, Libya, Pakistan, Jemen, Syria, Somalia, Palestina og de russiske områdene i Ukraina?



Hvem andre enn den avskyelige vestlige pressen har rettferdiggjort de hjemlige politistatene som har blitt opprettet i den vestlige verden i navnet til «krigen mot terror»?


americanpolicestate91615jpg
Ved at en utstyrer politiet med stadig kraftigere utstyr, altså en militarisering av politikorpset i USA, da skaper en også betingelser for stadig skarpere konflikter. Under det hele ligger naturligvis polariseringen av samfunnet: ultra-rike vs. store grupper på eller under fattigdomsgrensen.



Sammen med krigsforbrytere som Clinton, Bush og Obama-regimene skulle vestlige medier bli tiltalt for deres medvirkning til de massive forbrytelsene mot menneskeheten.



De vestlige medienes forsøk på å opprettholde det høye spenningsnivået mellom Vesten og Russland er en fare for menneskeheten, en direkte trussel mot livet på jorden. Gorbatsjovs advarsel er korrekt. Allikevel erklærer «the presstitudes» at hvis Trump letter på sanksjonene beviser det at Trump er russisk agent. Det er paradoksalt at demokratene og det liberal-progressive venstre mobiliserer til en anti-krigs-bevegelse for å gå imot Trumps anti-krigs-politikk.



Ved å nekte å gå med på og unnskylde sine løgner, kalt «falske nyheter», har vestlige medier feilinformert menneskene på flere andre måter. For eksempel ved bevisst å fortelle løgner har media tillatt å begå mened og komme med falske vitner som er brukt for å dømme uskyldige tiltalte (som Walter McMillan i Bryan Stevensons Just Mercy) i USAs «rettssystem». Dette har omtrent samme forhold til rettferdighet som folkemord har til barmhjertighet. Hvis media kan lyve om verdensbegivenheter, kan politi og anklagemyndigheter lyve om forbrytelser.


pressfreedom_0jpg
Pressefriheten, ifølge Roberts, er retten til å lyge. Det er ikke mye igjen av demokratiet da.



Ved å innta rollen som politisk opposisjon til Trump, har media diskreditert seg selv som en ærlig kritiker rundt temaer der Trump fortjener kritikk, for eksempel i miljøspørsmål og hans toleranse for undertrykkende metoder brukt av politiet. «The presstitudes» har forspilt alle sjanser til å forbedre Trumps framferd med rapporter og kritikk.


Trump trenger å bli moderert på miljøspørsmål, om politiet og om krigen mot terror. Trump trenger å forstå at «den muslimske trusselen» er et falskneri skapt av de neokonservative og det militære sikkerhetskomplekset som sammen med «the presstitudes» bare tjener tanken om hegemoni og budsjett og makten til CIA, Pentagon og militærindustrien. Hvis USA slutter å bombe og slakte muslimer, trene og å utstyre styrker som skal styrte ikke-føyelige muslimske regjeringer som Syria, Irak og Libya, da vil «den muslimske trusselen» forsvinne.



Kanskje Trump vil legge til sin agenda å bryte i hundre biter de seks mega-media selskapene som eier 90 % av USAs medier, og selge bitene til separate uavhengige eiere som ikke har noen forbindelser til den herskende eliten. Da vil USA igjen få medier som kan forsyne regjeringen med sannheter, i stedet for å bruke løgner til å handle for eller mot regjeringen.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst
Bilder/tekst: Knut Lindtner

 Tilbake til Forsiden

NRK som jihadismens talerør?

Jeg så Skavlan på NRK der han intervjuet er tildekket kvinne. Innslaget var et propaganda-sirkus for en hjelpeorganisasjon, Hvite Hjelmer, som opererer i jihadist-kontrollerte områder.

Skavlan-programmet er en av statsmaktens ideologiske murer. Hvis den rådende virkelighetsbeskrivelsen står i fare får å svikte på grunn av det som skjer (eks. jihadist-nederlaget i øst-Aleppo), da må det ideologisk reparasjonsarbeid til. Det er det Skavlan brukes til i dette tilfellet.

Forrige gang jeg så dette på Skavlan var da Gerd Liv Valla skulle fjernes som LO-leder. Hun var blitt brysom for ledelsen i DNA, dessuten var hun i ferd med å gjøre LO til en mer kraftfull kamporganisasjon for lønnstakernes interesser.

Dette innlegget er hentet fra steigan.no.

Knut Lindtner


Propaganda i beste sendetid.


Av Erling Grape

Fredagens Skavlan på NRK 1 var et selsomt skue. Med i sendingen hadde Skavlan fått med seg et kvinnelig medlem, Gardenia,  i «The White Helmets» (De Hvite Hjelmer) eller Syria Civil Defence. Gjemt bak et slør som dekket ansiktet unntatt øynene og panneluggen, fortalte denne kvinnen litt om de vanskelighetene hun og familien opplevde og opplever i krigens Syria. Bakgrunnen for det dekkende sløret var at hun fortsatt har familie i Syria.


skavlan-white-helmetsjpg



«The White Helmets» påstås å være en hjelpeorganisasjon som opererer i opposisjonelle områdene med å hjelpe og redde ofrene for brutal bombing. De påstår at de er rundt 3000 medlemmer i organisasjonen som etter eget utsagn skal ha reddet rundt 80 000 mennesker. «The White Helmets» er finansiert av USAID, Storbritannia og noen andre vestlige land. Stifteren, en leiesoldat, James Le Mesurier, tidligere ansatt i det beryktede leiesoldatfirmaet Blackwater, nå Olive Group og «vice President for Special Projects». Dagens leder av «White Helmets», Raed Al Saleh, er nektet innreise til USA på bakgrunn av terrorfrykt. Det hindrer dog ikke USA å bruke organisasjonen i sin propaganda.


white-helmets-al-qaidajpg



Foran fjorårets Nobels fredsprisutdeling ble det kjørt en intens kampanje, ikke bare i Norge, men i mange vestlige land, for å få gitt denne organisasjonen fredsprisen. De var en av favorittene, blant andre hos flere NGOer (ikke-statlige organisasjoner), som PRIOs direktør, Kristian Berg Harpviken. Også Flyktningehjelpens generalsekretær, Jan Egeland, går god for organisasjonen, uten å konkretisere dette nærmere.
Blant avisene ledet Aftenposten an i propagandaen for «The White Helmets». Allerede i mai 2015 hadde Aftenposten en reportasje fra treningssenteret i Tyrkia. Medlemmene håndterer moderne redningsutstyr, med tidsriktig verneutstyr, splitter nye kjeledresser med prangende logo og de selvfølgelige hvite hjelmene. Husk at dette er en nystartet organisasjon knapt året gammelt, bestående av frivillige lærere, snekkere, bønder, bankansatte, altså helt vanlige folk, fra det krigsherjete Syria, men langt bedre utstyrt enn noen norsk sivilforsvarsgruppe.


white-helmets-no-flyjpg



I alle filmsnuttene til organisasjonen, opptrer redningsmannskapet med strøken påkledning og plettfrie hvite hjelmer. Alle filmsnuttene som skal dokumentere deres redningsinnsats, er merket med deres logo, de har en oppegående hjemmeside, Twitter-konto, Facebook-side, god internettforbindelse hvor de kan oppdatere sine YouTube-snutter.


Dessverre har enkelte filmsnutter havnet litt feil. På disse kan en se den samme jenta bli reddet tre ganger fra 3 ulike steder, se personer ikledd deres uniformer og hjelmer, viftende med våpen de fyrer av i lufta mens de roper «Allahu akbar». En av videoene viser en mann i ruinene liggende helt stille, fast i ruinene etter et bombeangrep. Rundt han står avventende redningsmannskap. Så blir endelig lyden klar, mannen ynker seg og redningsmannskapet trår til for å redde han.


white-helmetsjpg



«The White Helmets» påstår at de er en nøytral, humanitær organisasjon. De opererer dog bare i jihadist-kontrollerte områder, områder kontrollert av al-Nusra, som altså er en al-Qaida-gruppe. Da Aleppo ble frigjort, evakuerte også de hvite hjelmene med de grønne bussene. Knapt noen i det frigjorte øst-Aleppo hadde sett eller hørt om «The White Helmets» eller stod fram i takknemlighet til organisasjonen som påstår at de har reddet titusener av liv. Utenom innslaget i Skavlan, er de stort sett borte fra nyhetene.



Den Sør-Koreanske presidenten klarte i sin tid å kjøpe seg Nobels Fredspris . Skavlan er litt sent ute. Fredsprisen er utdelt, skandalen ble unngått, verken al-Qaida eller «The White Helmets» fikk fredsprisen. Innslaget i Skavlan føyer seg likevel pent inn i propagandakrigen.



Aftenposten har vært desidert ivrigst i Norge, Dagbladet, VG og NRK fulgt godt opp. Til Vårt Lands ære, så virker det ikke som om de har deltatt i denne kampanjen.
Hvem husker sykepleieren som etter Iraks invasjon av Kuwait, stod gråtende fram på amerikansk TV og fortalte hvordan Saddams soldater rev de kuwaitiske nyfødte ut av kuvøsene og og lot de dø på det kalde gulvet. Amnesty gikk god for innholdet i denne historien. Problemet viste seg en stund etter. ”Sykepleier Nayirah” viste seg å være Nijirah al-Sabah, datter av den kuwaitiske ambassadøren og hele historien var oppspinn.



Historien om «The White Helmets» minner om ”Sykepleier Nayirah”. Den avisen i Norge som har vært ivrigst i kampen mot «fake news», er kanskje den avisen som i størst grad har presentert slike «falske nyheter». Her er de i godt selskap sammen med velrenommerte engelske The Guardian, som nylig to ganger er knepet i det samme. Ironien består i at det ikke er slike det jaktes på. Den jakten retter seg mot alternative media, debattinnlegg og kommentarer på Facebook og i andre fora. I EU lages det index over ikke godkjente- media. Aftenposten, NRK, The Guardian havner neppe på den lista, uansett.

Selv latterlig propaganda virker hvis mange nok sier det samme tullet lenge.

Denne artikkelen er hentet fra Midt I Fleisen

Hvorfor latterlig offisiell propaganda fortsatt virker


Av CJ Hopkins

For studenter av offisiell propaganda, manipulering av opinionen og følelser, samt psykologisk betingning, kan det ikke bli mye bedre enn dette. Mens Trump og hans hær av folk fra Goldman Sachs, administrerende direktører og kristne fanatikere nærmer seg innsettelsen, får vi servert en mesterklasse i koordinert media-manipulasjon. Den får Goebbels til å se ut som en amatør. Dette er kanskje ikke umiddelbart synlig, gitt hvor latterlig mesteparten av søppelet vi blir bombardert med er. Men når man forstår selve formålet med offisiell propaganda, begynner alt å gi mening.


Den viktigste av de vanligste misforståelsene om hvordan offisiell propaganda fungerer, er ideen om at målet er å lure offentligheten til å tro ting som ikke er «sannheten.» (Som: Trump er en russisk agent, for eksempel, eller at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen, eller at terroristene hater oss for vår frihet, osv). Men mens offisielle propagandister absolutt blir glade hvis noen faktisk tror løgnene de selger, er dette bedraget ikke deres hovedmål.


28512617446_76ed4c32c3_hjpg


Hovedmålet med offisiell propaganda er å lage en «offisiell fortelling» som kan gjentas i det uendelige av de herskende klassene og de som støtter og identifiserer seg med dem. Denne offisielle fortellingen trenger ikke å være fornuftig, eller tåle noen form for alvorlig gransking. Fakta er ikke poenget. Poenget er å bygge en Maginotlinje, en defensiv ideologisk grense, mellom «sannheten» som definert av de herskende klassene, og alle andre «sannheter» som motsier deres fortelling.


Tenk deg denne Maginotlinjen som en sirkelformet mur omgitt av ugjestmildt territorium. Innenfor murene er det «vanlige» samfunnet, lønnet arbeid, karriereutvikling, og alle de andre store fordelene ved å samarbeide med de herskende klassene. Utenfor veggen er fattigdom, angst, sosial og faglig stigmatisering, og ulike andre former for lidelse. Hvilken side av veggen du ønsker å være på? Hver dag, på utallige måter, blir hver av oss spurt dette, og må svare på dette spørsmålet. Vær konform, og det finnes plass for deg inne. Nekt, og … vel, lykke til der ute.

maxresdefault_51jpg

Neuschwanstein i Bayern. Inne i slottet er det godt og varmt, men utenfor...



I åpent despotiske samfunn, er det som står på spill i dette valget (å være konform eller dissens) ofte liv og død. I våre relativt liberale vestlige samfunn, er konsekvensene for å ikke samsvare med den offisielle fortellingen, vanligvis mildere. Til tross for det, er trykket fortsatt intenst. Samsvar med «virkelighets-konsensusen» som skapes av disse offisielle fortellingene, er inngangsbilletten til den indre helligdommen, hvor gode jobber, penger, faglig prestisje og de andre gevinstene av kapitalismen befinner seg. Konformitet krever ikke tro. Det krever troskap og lydighet. Hva man egentlig mener, er helt irrelevant, så lenge man etterplaprer den offisielle fortellingen.


Kort sagt, er offisiell propaganda ikke laget for å lure offentligheten (ikke mer enn talene i en skuespillers manus er ment å lure skuespilleren som framsier dem). Den er laget for å bli absorbert og gjentatt, uansett hvor usannsynlig eller absurd den kan være. Egentlig er den ofte mest effektivt når de som er tvunget til robotaktig gjenta det, vet at den er fullstendig meningsløs. Ydmykelsen ved å måtte gjøre dette, befester deres troskap til de herskende klassene (dette fenomenet er en standard del av det klassiske Stockholmsyndromet, og autoritær betingning generelt).


Den nåværende hysteriet med «russisk hacking» er et perfekt eksempel på hvordan dette fungerer. Ingen, bortsett fra totale idioter, tror faktisk den offisielle fortellingen (kjernen av den er hinsides latterlig), ikke engang propaganda-folkene som selger den til oss. Dette er imidlertid ikke et problem, fordi det ikke er ment å bli trodd … det er ment å bli akseptert og gjentatt, mer eller mindre som religiøse dogmer. (Det spiller ingen rolle hva som faktisk skjedde, dvs. om «hackingen» var en hack eller en lekkasje, eller hvem hackerne eller varsleren var, eller hvem de kan ha jobbet for, eller hva som motivet kan ha vært. Det som betyr noe er at de herskende klassene har utstedt en ny offisiell fortelling og krever at hver «normalt» amerikaner skal reise seg og sverge troskap til den.)


game-of-thrones-power-rankingjpg


De herskende klassene gjør det ikke akkurat enkelt for sine tilhengere denne gangen. Deres nye offisielle fortelling (la oss gå videre og kaller det «Putin-komplottet for å ødelegge demokrati») er så tåpelig at det er hinsides pinlig. Plottet er mer eller mindre hva du kan forvente fra en middelmådig roman for ungdom, eller kanskje Game of Thrones. Og hvis det ikke allerede var ydmykende nok for liberale blir bedt om å late som å de tror det, gadd ikke de ansvarlige PR-folkene å skrape sammen en ny samling løgnere å markedsføre sin barnslige eventyr. De insisterer ikke bare på at liberale skal tro «etterretnings-fellesskapet» og mainstream media, de som solgte oss svindelen «Saddam har hemmelige masseødeleggelsesvåpen,»De sendte faktisk etterretningssjef James Clapper til å sitte der, i mer eller mindre det samme stolen han satt i forrige gang han løy til kongressen.



I mellomtiden, har de seriøse avisene til de herskende klassene, som kosmopolitiske liberale er avhengige for gi en simulasjon av «seriøs journalistikk,» snobbete «kunst og kultur» og så videre, sunket til nivået lavere enn sladreblader.
Blant de siste høydepunktene var Washington Post sin historie om «russere hacket strømnettet i Vermont,» som det viste seg hverken involverte russere eller hackere, og heller ikke involverte faktiske datamaskiner i strømnettet i Vermont. Det var i utgangspunktet bare en oppdiktet historie, som den om Putins hær av falske nyhets-steder.


wapo-nytjpg

Her er storformidlerne av falske nyheter.


New York Times, som også pliktoppfyllende har spredt den nye offisielle fortellingen, anklager Trump for å være Russlands utnevnelse og proklamerte at han ble valgt, var «en krigshandling». Og nå, mens jeg skrev dette, overrasket de oss med «tisse-historien», der Trump betalte en haug med russiske horer for å tisse på senga der Obama en gang sov.


Hver dag som helst nå vil vi bli fortalt at Elvis i hemmelighet jobbet med Putin for å bruke et utenomjordisk gravitasjons-våpen i en UFO forkledd som Jesus, som Assange og Snowden personlig vil fly over Atlanterhavet for å erobre Amerika. Det er som en slags lojalitetstest, der de herskende klassene prøver å finne ut hvor langt de kan gå med denne dritten før liberale nekte å akseptere noe mer av den.


Poenget med all denne propagandaen er å undergrave Donald Trump, og å forebyggende gjøre hevd på de nyliberale herskende klassene sitt monopol på makt, «virkeligheten» og «sannheten». I tilfelle dette ikke allerede var klinkende klart, har de nyliberale herskende klassene ingen hensikt å gi opp kontrollen over det globale kapitalistiske pseudo-imperiet de har jobbet for å bygge de siste seksti årene. De kommer til fortsette å undergrave og stigmatisere Trump (og alle andre symboler for nasjonalistiske tilbakeslag eller motstand mot transnasjonal kapitalisme), være tålmodig de neste fire årene, og deretter installere en annen av sine lojale tjenere. Etter det vil livet gå tilbake til det «normale «, og liberale vil gjøre sitt beste for å glemme denne uheldige perioden hvor de lot til å tro dette smakløse heksejeger-tullet.


Hvis jeg ikke var bekymret for at Trump kommer til å starte en full krig mot islam, eller at en av «våre gutter» i stridsvognene Obama teatralsk har utkommandert den russiske grensen, skal gå av skafte og prøve å «ta hevn» for Clinton, ville jeg ha sett frem til å se akkurat hvor klin kokos det kommer til å bli.


Bilder m/tekst: Knut Lindtner

Tilbake til Forsiden

Den tyske varsleren Udo Ulfcotte er død

At Udo Ufcotte er død kommer ikke som en overraskelse. Han har varslet det selv for flere år siden. Han hadde hjerteproblemer og disse var en følge av et journalistisk oppdrag han hadde i grenseområdene mellom Irak og Iran. Han ble skadet av irakisk giftgass.

Han var utsendt journalist fra Frankfurter Allgemeine Zeitung for å dekke krigen mellom Irak og Iran - en krig Irak hadde startet, oppmuntret og støttet av USA som ville gjøre noe for å gjenvinne innflytelsen over Iran etter det smertelige nederlaget i1979.

Irak brukte giftgass under den krigen og Udo Ulfcotte ble eksponert for den. Den var produsert i Tyskland, men det ironiske var at da han kom hjem med en sensasjonell sak og store helseplager: tysk giftgass rammer tysk journalist som dekker krigen, så viste det seg at avisen bare var måtelig interessert i sensasjonen. Den passer ikke inn i den virkelighetsformidlingen som de skulle dekke. 


udo_ulfkotte-480x432_2jpg

Seinere ble han redaktør av den samme avisen, men var da trukket langt inn i CIAs nettverk av kontrollerte journalister i Tyskland. Etter hvert fikk han nok av løgn og manipulering og ga ut boka «Kjøpt Journalistikk». Den ble en bestselger i Tyskland til tross for at ingen medier omtalte den.

En trenger ikke være særlig skarp for å skjønne hvorfor. Her henger han ut det fleste ledende journalister i Tyskland med navn nevnelse og hevder at disse er kontrollert av CIA. Boka er ikke oversatt til norsk.

På derimot.no offentliggjorde vi et intervju av han for to år siden. Det intervjuet kan leses her.

Større norske medier har så langt jeg har kunnet observere ikke skrevet noe om Ulfcottes avsløringer som egentlig er en toppsak for mediene. Men noe kunne begynne stille spørsmål om CIAs forhold til norske medier. Og det vil vi ikke? Om de skriver noe om han nå når han er død, det tviler jeg på. Også det sier jo også sitt…


Knut Lindtner



Tysk journalist som slo alarm om CIA sin kontroll over media, fell om død i ein alder av 56



1280_1jpg
Udo Ulfkotte, varslar


Udo Ulfkotte, ein tysk journalist og tidlegare redaktør for den prestigefulle tyske avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung, som i seinare år har snakka ut om den kontrollen som CIA og dei US-amerikanske styresmaktene har over yrket hans, har døydd av eit hjerteatakk. Han vart 56 år gamal.


Russia Insider fekk eit einerettsintervju med Ulfkotte i oktober 2014. Her er eit utdrag:

Vi talar om marionetter, journalistar som skriv eller seier kva herrane deira enn måtte fortelle dei at dei skal seie eller skrive. Om du ser korleis mainstream media rapporterer om Ukraina-konflikten, og om du veit kva som eigentleg skjer, så skjøner du teikninga. Dokkemeistrane i bakgrunnen pressar på for krig med Russland, og vestlege journalistar tek på seg hjelmane.

foxjpeg

Eg skammar meg over å ha vore ein del av det. Dessverre kan eg ikkje gjere det om. Sjølv om mine overordna i Frankfurter Allgemeine Zeitung godkjende det eg gjorde, ber eg framleis skuld. Men ja, så vidt som eg veit er eg den første til å ta sjølvkritikk og til å bevise at mange andre har skuld.


I november 2014 sa han det følgande i eit intervju med Oriental Review:


Eg fekk ikkje pengar – eg fekk gåver. Ting som gullklokker, dykkarytstyr og reiser med opphald på femstjerners hotell. Eg kjenner mange tyske journalistar som klarte å bruke dette til å kjøpe seg feriebustad i utlandet. Men mykje viktigare enn pengane og gåvene, er det faktum at du blir støtta dersom du skriv stykke som er pro-amerikanske eller pro-NATO. Dersom du ikkje gjer det, vil karrieren din gå i stå – du vil finne deg sjølv beordra til å sitte på kontoret og sortere brev til redaktøren.


gekaufte_journalistenjpg


Når du flyr til USA igjen og igjen, og aldri treng betale for noko der, og du blir invitert til å intervjue amerikanske politikarar, kjem du nærare og nærare maktsirklane. Og du ønsker å bli verande innanfor denne elitesirkelen, så du skriv for å gjere dei nøgde. Alle vil gjerne vere ein celebritetsjournalist som får eksklusiv tilgang til berømte politikarar. Men éin gal setning, og karrieren din som celebritetsjournalist er over. Alle veit det. Og alle er med på det.


Same år snakka Ulfkotte også med RT om karrieren sin og korrupsjonen i tyske media.



I juli 2016 var han igjen gjest hos RT for å diskutere Facebook sin sensur av han for å skrive ei bok som kritiserte Merkel sin open dør-politikk i immigrasjonsspørsmålet:



Omsett av Monica Sortland

Tilbake til Forsiden

Gradvis blir Klassekampen et organ for imperialismen.

Nato-avis Klassekampen.


Av Jan Hårstad


    Jeg har for mange år siden hevdet at den statssubsidierte Klassekampen - 40 millioner i året - ville ende opp som en Nato-avis. Slik som Aftenpostens Frank Rossavik skriver om rakettskjoldet i sin avis i dag står han faktisk til venstre for hvordan Klassekampen håndterer saken: det er ren krigspropaganda rettet mot Putin personlig som "Truer Norge".(12 januar 2017)

missile-shield-sep-20-2_1jpg
Et evt. rakett-"skjold" som er et offensivt våpen i Norge vil true Russland. USA ville aldri funnet seg i noe slikt på sin egen grense, f.eks i Mexico eller Cuba. Da hadde det blitt krig. Hvor servile kan våre politikere bli?


    Det er forskrekkelig at den norske borgerlighetens hovedorgan kan holde seg med et sånt rotehue som Frank Rossavik i Russland-USA konflikten, men faktisk forstår han noe som Klassekampens journalister ikke gjør. Han forstår at disse amerikanske rakettrampene som settes opp kan brukes både offensivt og defensivt.


    Klassekampen, som utgir seg for å være nasjonens venstreavis, skjønner ikke det. Det er ufattelig godt gjort all den stund det finnes webber og bøker som ikke beskjeftiger seg med stort annet. Men dette er de ikke betalt for å løfte fram, at USA utplasserer de nye atombombene B61-12 i et antall på mellom 250-400 i det østlige Europa, inkludert i sentrale Tyskland. Naturligvis også i Norge.


    Rossavik skriver:
    "Atomvåpen er en spesiell kategori av våpen.
    Derfor er et "skjold" egentlig ikke et defensivt tiltak.»


Sånn som idiotiet nå råder er det faktisk oppsiktsvekkende at noen norsk journalist kan skrive noe så innlysende.

b61-project-36_2gif
Slik ser USAs nye atomvåpen ut:  B61-12.


    Men når det er sagt surrer Rossavik i kjent stil. Om Afghanistankrigen som startet i oktober 2001 heter det:

      "Deltagelsen kan likevel ha vært riktig, dels fordi krigen gjaldt en nødvendig kamp mot terrorisme, dels fordi Norge måtte vise seg som en nyttig og lojal alliert. Norge kan senere selv trenge Natos og USAs støtte." (12.1.2017)


      Rossavik vet ikke at USAs toppfolk dro til Berlin sommeren 2001 og redegjorde for russiske, indiske og pakistanske diplomater at de ville angripe Afghanistan om høsten. Dette var flere måneder før 9/11. Det var geopolitikk som drev USA til Afghanistan.


      Og da Klassekampen forleden skrev om 9/11 var det en gjengivelse av den offisielle Pentagon-rapporten som ikke en eneste "venstrebevegelse" i hele verden tror noe på! Det er faktisk litt av en bragd å sementere de offisielle løgnene om Qaida og 9/11 i 2016 som selv ikke det lettlurte amerikanske folket tror så mye på nå.

mdl_afghanistani001jpg
Afghanistan-krigen til USA var forberedt før angrepet på Twin Tower, 11. september. Det angrepet passet som hånd i hanske som påskudd for krigen.


      Mer Rossavik:
      «Nato-soldatene skal berolige østlige medlemsland som frykter russisk aggresjon i kjølvannet av Ukraina-konflikten.»


      Da Sovjetunionen brøt sammen rundt 1990 gjorde jo de avtaler om at Nato ikke skulle flytte sin militære kapasitet over visse geografisk tilmålte områder. Det ga de blaffen i og Putin påpekte dette gang på gang i München og andre internasjonale fora: ikke bryt de avtalene vi har gjort.


      Det ga USA/Nato pokker i lenge før Rossaviks Ukrainakonflikt - som var i 2014 - USA/Nato begynte å sette opp sine rakettramper i hele ØstEuropa under dekke av at disse var rettet mot IRAN!!! Putin og hans kollegaer holdt på å le seg i hjel.


    Da har vi den aktuelle situasjonen at tre amerikanske lastefartøyer ankommer Bremerhaven nettopp og setter i land tanks og armerte kjøretøy i et antall på rundt 3000!

article-0-125b8438000005dc-582_964x683jpg
Her er US-troppene på vei til Europa.


    Den militære fronten som Nato/USA nå bygger opp mot Russland er i geografisk så vel som i sprengkraft mange ganger større enn hva Hitler vartet opp med sommeren 1941: Operasjon Barbarossa. Den strekker seg fra det sørlige Bulgaria ved inngangen til Bosporos-stredet til øverst i Finnmark. Verden har aldri sett på maken til krigsforberedelser.


    Vi kan ikke vente oss all verden fra Aftenposten som åpenbart ikke har bedre kvalifiserte hjerner enn surrehue Frank Rossavik. Det er i sannhet Gengangere, Aftenposten anno 1935.


    Men hva med Nato-propagandist Klassekampen? Her ligger det en norsk tragedie og venter på oss.

 klassekampenjpg


    Sannheten er at vi har ingen anti-imperialistisk venstreside i Norge.


Om vi ikke klarer - i løpet av ett eller to år- å mobilisere en folkeaksjon mot "rakettskjoldet"og US-Marines på Værnes Garnison, så vil Norge bli en kamparena i den amerikansk-russiske krigen som forberedes 24 timer i døgnet.

Nå kommer menings-politiet

Tyver i natten.


  For at ikke verden som sådan skulle oppdage det, brukte Obama-administrasjonen selve 23 desember 2016 til å innføre et ekstremviktig prosjekt som er ment å ha universell funksjon.

  Det var: "Countering Foreign Propaganda and Disinformation Act" som igjen innebar opprettelsen av GLOBAL ENGAGEMENT CENTER som skal tre i funksjon 180 dager etterpå og ha en foreløpig prislapp på 160 millioner dollar.

fake-news-list-pressjpg



Dette Sannhetsministeriet skal da "coordinate With Allied nations" og retter seg mot "non-state propaganda and disinformation.»

Graden av farligheter på alternative media klassifiseres slik:

Trigger-1.
Micro-agression.
Red Light.

  Det sier seg selv at webber som: Derimot.no og Steigan.no faller innenfor disse betegnelsene og må belage seg på harde tider.

  Tyskland er iferd med å bygge opp sitt "Center of defence against disinformation" som opererer med høye straffer for webber som ikke fort nok fjerner "fake News».

    EU-president Martin Schulz og tyske justisminister Heiko Maas presser på for å få fortgang i det europeiske prosjektet som skal tre i praktisk funksjon i slutten av januar 2017.

falske-nyheter-1-520x245jpg

Dette er medier som forteller oss hva som er sant (kremt)


    Hvor alvorlig globalistene ser på dette avleses av sosialdemokraten Thomas Opperman som vil straffe webber med 500 000 Euros for "fake News».

Hva er det så som hisser globalistene mest opp?

I USA er det definitivt at alternative media lanserer en annen "narrative" fortelling om påstått russisk hacking og heller ikke hater Russland som nå trappes opp for å forberede en krig mot Russland.

I EU akkurat det samme, men i mindre raseri. Her er det valgene i 2017 som plager globalistene og de såkalte patriotiske "høyrepopulistiske" partiene eier knapt noen papiravis og kommuniserer kun med velgerne via nettet. Facebook, Google, You Tube er fullstendig i hendene på National Security Agency og det globale CIA.

I et lengre perspektiv ønsker globalistene å opprette Internett ID-sertifikat, chips implantert i barna og "facial recognition" når man har satt opp hundre millioner overvåkningskameraer på all verdens flyplasser og jernbanestasjoner.

batman-echolocation-surveillance-wall-thingjpg



  De eneste media i verden som skriver om den slags er alternative media og globalistmedias hovedoppgave er at folk flest overhodet ikke skal forstå bæret av hva som foregår.


  For at dette ikke skal være en løs påstand anbefaler jeg lesning av Frank Rossavik i Aftenposten som naturligvis er Ja til Nato og EU, og som leverer "Fake News" på løpende bånd.

  Selv om det ikke finnes noe bevis for russisk hacking i Demokratenes webber, hevder Rossavik at han tror det fordi "saken passer i mitt bilde av Putins Russland."(31 des 2016)
 
3 januar 2017 har han fått det for seg at det er EU-populistpartiene : "De legger generelt alt av uavhengige medier og politiske motstandere for hat, noe som i seg selv svekker demokratiet.»

  Fakta er omvendt. Knapt noen har vært så hatske mot Pegida/AFD som de tyske sosialdemokratene hvorfra AFD i Sachsen-Anhalt og Berlin tok stemmer fra dem. De mest gruelige beskyldninger og rasisme og nazisme hagler over AFD fra alle de "uavhengige" media som er eid av de store globalistkonsernene. Bertelsmann/Springer.

  Opposisjonen i Tyskland eier ingen media i det hele tatt bortsett fra nettet. Og når det gjelder vold: Merkels Jugendsoldaten, dvs voldsvenstre fra AntiFa, har fritt fram for å rasere kontorer, biler og demonstrasjoner tilhørende AFD.

tumblr_static_tumblr_static__640jpg

"Voldsvenstre" eller AntiFa



  Det norske "venstre" erklærer nå åpent at de står for en slags "venstreglobalisme" og derfor vil vi få se at når Norge oppretter sin avdeling for bekjempelse av ukorrekte synspunkter, så vil denne høyst sannsynlig bli fylt opp av folk fra globalisme light.
 
Hold deg våken med andre ord.

Jan Hårstad

Hvordan takler Trump fiendtlige medier i USA?

Denne artikkelen om kommunikasjonen til president Trump gir kanskje et for positivt bilde av han. På den andre side reiser den en problemstilling som jeg lenge har grunnet på: hvordan skal Trump overvinne den fiendtligheten han møter fra de dominerende mediene som president? I denne sammenheng er dette en interessant artikkel. For det som nå er tydelig er at det er en stor konflikt bak kulissene om retningen på USAs politikk fremover.

Om han klarer eller vil følge opp alle valgløftene sine, særlig i forhold til arbeid og utvikling i USA, må jeg si at jeg tviler på.


Knut Lindtner

liar-donald-trump-attacks-the-new-york-times-for-besmirching-his-massive-crowd-sizejpg

Kommunikasjon - slik president Trump ser det.



Av Thierry Meyssan

Vår nettside, Volairenet.org, har i lengre tid bevist at det er mulig å kommunisere om politiske emner uten å bli bannlyst av de store mediene. Donald Trump har nå slått inn på den veien vi åpnet, og som mange andre også følger. Hvis du vil ha nyheter om den neste administrasjonen i USA, må du ikke lese New York Times. De kaster bort tiden med karikaturer, les heller internettsteder som breibart.com. Den kommende presidenten svarer ikke lenger på spørsmål fra Den Store Pressen, men kommuniserer på twitter.com/realdonaldtrump.


Reglene som styrer moderne politisk kommunikasjon ble pådyttet oss av USA, som fram til nå har blitt dominert av puritansk ideologi (politisk korrekte unnskyldninger for feilgrep men som kan tilgis, tro på at de er blitt valgt ut av Gud til å opplyse verden, grenser mellom WASPs (WASP er hvite anglo-saksiske protestanter, eg. den faktiske eliten i USA, overs.) og minoriteter, tro på rikdom som en gave fra Gud til de som tjener Ham, osv.). Ved å kaste til side denne puritanske ideologi som ble grunnlagt i Washington, har Donald Trump også fått en slutt på de nåværende reglene for politisk kommunikasjon.

666643f7fe104ce81f7b87309a4108fapng
WASP (white, anglo-saxian  protestants)

Han baserte ikke sin valgkampanje på store show, delvis underholdning, delvis politikk. Mens hans motstandere paraderte på scenen med stjerner fra show business og buldret med kolossale budsjetter, konsentrerte han budskapet sitt og brukte en tidel mindre midler enn fru Clinton.

Når en tar i betraktning at media generelt var fiendtlige mot han, ga han dem nesten ingen intervjuer, og på møtene sine sluttet han aldri å gå mot deres fordommer. Hans talskvinne prøvde aldri å forføre journalister, tvert imot stolte de på anti-etablerte internettsteder, enten de hadde tilhengere eller ikke. Hans kampanjedirektør drev selv ett av disse stedene.

Målet for kampanjen hans var mot den politiske klassen i Washington. Han leide ikke store møtesaler der, men holdt seg hjemme i Trump Tower i New York. Trofast mot sin egen logikk, leidde han ikke lokaler i Washington for sitt overgangsteam. Derfor blir framtiden avgjort fra New York mens Obama-administrasjonen sitter der og styrer sine saker fra Washington.

Da han ble valgt holdt han ingen pressekonferanse og ga ingen intervjuer, men han henvendte seg til borgerne i USA direkte via Twitter og Youtube. Dette er første gang et statsoverhode har henvendt seg til folket sitt på denne måten, ved i kutte ut de store medier.

Som om valgkampanjen ennå ikke var over, dro han rundt på takk-skal-dere-ha-møter, noe pressen har unngått å nevne. I talene han har holdt takket han velgerne fra minoritetsgrupper (kvinner, spansktalende, afro-amerikanere og homofile) fordi de hadde stemt på han, til tross for det rasist-bildet de største mediene hadde prøvd å klistre på han. Han gjentok budskapet sitt, ikke mot eliten, men mot de metodene de hadde lært i Washington og av den puritanske ideologien som råder der.

 99e5176f3e3a258cfcec15ebe7954545jpg
Sakligheten til de store mediene i USA etter årtier med ensretting, er ikke mye å skryte av.

Til slutt annonserte han sine første avgjørelser. Når det gjelder utenrikspolitikk holdt han fast på at han vil gjøre slutt på Trans-Pacific Treaty (TTP) som hadde til hensikt å skade Kina; han vil ha slutt på politikken om regimeskifter (inkludert Syria); hvis det er mulig vil han erstatte nåværende konfrontasjoner (inkludert Russland) med samarbeid; og han vil reformere de hemmelige tjenester, hvis eneste funksjon i dag er å ta livet av den tredje verdens ledere.

I gamle dager nøt presidentens pressekontakter komfortable kontorer i Det Hvite Hus, og bestemte hvilke temaer som skulle diskuteres. I dag har mesteparten av pressekorpsets medlemmer rømt Washington. De venter hele dagen ved foten av Trump Tower til «The» Donald syns det passer å komme ned, ledsage en av gjestene sine til bilen hans, og droppe noen få kommentarer på veien.

De store mediene, både de skriftlige og de audio-visuelle, fortsetter å spotte den valgte presidenten. De beskylder han for inkompetanse og ekstremisme, men han bryr seg ikke. Han har lykkes med å klatre over deres hoder, og nå kommuniserer han direkte med sine landsmenn.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Klassekampen kaller leiesoldater opprørere

Er en bevisstløs i KK-redaksjonen?


Kaller leiesoldater opprørere.

Klassekampen har flere Syria-artikler i dagens utgave. Den ene er verre enn den andre. Avisen holder fortsatt fast på eventyret om at det var et spontant opprør mor regjeringen i Syria og ikke forberedt lang tid i forveien i USA, Israel, Tyrkia og Gulf-diktaturene.

ar-161219983jpgmaxw650imageversion16by9jpeg
Fra gårsdagens Klassekampen under overskriften "hevndrap i Aleppos gater". Der i gården er en ikke glad for øst-Aleppos frigjøring fra Al-Qaida.

Og overskriften på midtsidene levner ingen tvil om hvem som er syndebukken: Vladimir Putin i Russland. Dette er del av main stream-mediene sin strategi nå etter Brexit og ikke minst USA-valget. Da ble det demokratiske partiets ledelse tatt med buksene nede: De hadde jukset Hillary Clinton til seier i nominasjonsprosessen over Sanders. Noe måtte gjøres for å avlede oppmerksomheten bort fra sitt eget avslørte juks. Mot-strategien ble å skyte på en oppkonstruert budbringer: Putin. Putin står bak lekkasjene. Dermed slapp en forholde seg til saken, dvs sitt eget juks.

Russland-kortet brukes nå i hele vesten. Nylig ble demonstranter i Polen mot ukrainske nazister møtt med påstanden om at det var Putin som stod bak dem. Det samme gjorde en Labour-representant i det britisk underhuset nylig. Putin stod bak Brexit.

f04a2910-17ed-4473-8974-4264920b9750jpg
Det er Putins skyld - ikke Obamas.  

Og nå altså Klassekampen i dag 15.12. som bruker Putin som skremsel på midt-sidene under overskriften: Putins krig! I Bergens Tidende, som er en lokal Aftenposten på Vestlandet, holder en seg med utenrikspolitiske kommentatorer fra den dansk avisen Politikken. Sansynligvis er dette CIA-stoff som videreformidles i Skandinavia på denne måten. Den tyske redaktøren og journalisten, Udo Ulfcotte, har avslørt hvordan dette fungerer i Tyskland i boka «Kjøpt Journalistikk», hvor han hevder med navns nevnelse en rekke redaktører og journalister som videreformidler CIA-produsert stoff i tyske medier.

udo_ulfkotte-480x432_1jpg
Udo Ulfcotte

Men jeg ser av artiklene i BT at de er i ferd med å endre karakter ganske langsomt, men likevel. De får snart en ny sjef i Det Hvite Huset, ny utenriksminister og kanskje en justert utenrikspolitikk. Derfor må en justere litt på kursen. Det er ingen hemmelighet at CIA og USAs utenriksdepartement har vært de mest krigerske i USA-administrasjonen de siste årene. USAs UD er avlært med diplomati, de siste 25 årene har utenrikspolitikken vært trusler og utpressing og krig. Yrkes-diplomatene er borte og et nytt korps må læres opp.

Klassekampen henger etter. De holder fortsatt fast med eventyrene sine så godt de kan. Men det er vanskelig å se hva de bidrar med i forhold til f.eks. CIA-stoffet fra Politikken som gjengis i BT.

Toppen på ukritisk journalistikk i dagens Klassekampen finner en i en artikkel under overskriften: «Væpnet kamp er blitt levebrød i Syria». Her skriver en om jihadister eller leiesoldater («de kaller dem opprørs-soldater») som mottar lønn fra Tyrkia, Saudi-Arabia, USA og andre for å krige. Men de bedyrer i intervjuet at de ikke er leiesoldater. Hvis de sloss mot IS vil de få langt mer i betaling, derfor vurderer de det. De har familier og må leve.


Vel. Det er dette leiesoldat-yrket dreier seg om. Å sloss mot betaling. I boka «Fyrsten» av Niccolò di Bernando dei Machiavelli , kan en les mye om leiesoldater. Han advarer mot dem. De er ikke å stole på. Boka er en klassiker for de som arbeider med maktens spørsmål, slik journalister gjør.

portrait_of_niccol_machiavelli_by_santi_di_titojpg

Det hadde vært en ide om Klassekampen kanskje hadde kommet frem til den konklusjonen som egentlig gir seg selv: deler det såkalte «demokratiske» opprøret er faktisk leiesoldater finansiert av USA osv., slik mange utenfor de dominerende mediene hele tiden har hevdet. Men til tross for at de egentlig skriver om det i dagens avis, klarer altså ikke journalistene å forstå hva for en «fisk» de serverer i avisen. Det forteller i hver fall meg at de foreligger både kunnskapsbrist (om leiesoldater) og sviktende evne til å trekke konklusjoner av sitt eget produserte stoff.

Historien om et spontant opprør faller dermed, bl.a. som følge av artikkelen om leiesoldater. At en ikke forstår dette er utrolig bevisstløst. Når en i tillegg vet at det finnes ti-tusenvis at utlendinger i Syria fra over 100 ulike land som sloss mot landets regjering, ruset på en middelalder-tolkning av islam - da er det ikke mange lokale syrere igjen i opprøret. For de fleste av dem som var med til å begynne med har forstått at dette er initiert utenfra og har tatt imot amnesti-tilbudet fra landets regjering.

I dag er det først og fremst leiesoldater og utlendinger som sloss mot den syriske regjeringen. Disse er finansiert med våpen, opplæring og lønn fra USA, Tyrkia, Israel og Gulf-diktaturene. Det er derfor befolkningen i Aleppo feirer frigjøringen av byen nå.



Knut Lindtner

Hvorfor er de så sinte fordi jihadistene taper i Aleppo?

Lenge leve Jihadismen.


Vi gjør hva vi kan for dere.

      Nå om dagen kan en lese mange meldinger i europeisk presse om at etterretningstjenestene er bekymret for hva som vil skje rundt juletider, for IS og Qaida krigerne tar seg nå inn i Europa på EU-pass. Det dreier seg om atskillige tusen som har fått utdannelse i asymmetrisk krigføring og har blod på tunga.

   Utdannet av hvem da? Av Nato-stater selvfølgelig slik de ble det i Afghanistan (1979-89) og i Libyakrigen. Anført av tyrkiske MIT, kom britiske SAS-tropper, Pentagons Special Forces, franske Fremmedlegion til Tyrkia, Jordan og SaudiArabia for å utdanne 40-50 000 Jihadister fra rundt 60 stater. Og betalingen tok da SaudiArabia og de andre Gulfstatene seg av. Som fru Clinton pleide å si gjennom årene: Bashar al-Assad will fall.

british-jihadists-syria-02jpg
Jihadistene er trent av NATO, utstyrt med våpen fra USA og betalt for av olje-diktaturene i Gulfen. Dette er "våre" gutter. Dette er frihetskjempere i Syria, men når de vender hjem til Europa må de omdefineres som terrorister. På bildet britiske jihadister som viser seg frem. De er greie å ha i Syria, men ikke i Storbritannia.

   Nå gikk det da omvendt i røynda og panikken i det norske pressekorpset er stor for fra Aftenposten til Klassekampen, fra NRK til den berømte Pål T. Jørgensen, har man huiet og applaudert Natos-Jihadister i samfulle fem år.

  Ikke bare det. Som Pål Steigan dokumenterer i artikkelen "Da Norge betalte for sjukehus for IS-krigere" på steigan.no idag 14 desember 2016, har også Folkehjelpen og helseorganisasjonen NORWAC stått på pinne for å bistå de internasjonale leiesoldatene. Det kan her bli til sammen snakk om milliarder av norske kroner i anstrengelsen for å velte Assad. Som amerikanske presidenter påpeker: det er ingen stat i verden som er så generøs med bistand og penger til USAs permanente kriger som Norway. Uansett hvilken tulling som måtte komme til makten i Washington, pengeflommen fra Norge fortsetter som før.

  Da har vi dagens presse hvor Aftenposten og Al-Klassekampen forsøker å overgå hverandre i å utmale at det stadig er Bashars soldater som er de slemme og halskutterne fra alle land, de snille.(Spaniakjemperne, ifølge Klassekampens professor Bjørn Olav Utvik).

  Her heter det i Aftenposten 14 des: "FN-talsmenn (hvem da?) fortalte i går om hvordan syriske regjeringssoldater gikk fra hus til hus og regelrett henrettet sivile- inkludert kvinner og barn.»

  Og Klassekampen skriver om folk som er brent levende og henviser til Jan Egeland som sannhetsvitne, mannen som kan konkurrere med Pål T.Jørgensen om å være Norgesmester i amerikansk Jihad-propaganda.

  Nato-globalist og islamelsker Klassekampen skriver da også: "Ifølge FN skal flere av drapene på sivile ha skjedd ved at Assad-allierte soldater har tatt seg inn i sivile hjem i gjenerobrede bydeler.Tretten barn og elleve kvinner skal være blant de drepte.Ifølge FN ble de "skutt på stedet.»"

 
 modrebelskidjpg
Her er en av "humanistene" i de "Hvite hjelmene" før han skjærer av hodet til en 14 gammel palestinsk gutt. Rart ikke mediene og Klassekampen har laget en sak om denne historien. Jihadisten med skjegg, figurerer forøvrig i en oppkonstruert video hvor han legges til rette i ruinene for å fremstilles som offer for russisk bombing.



   Ikke ett eneste ord om hvordan andre media i verden rapporterer dette, for hva russere, iranere, syrere, kinesere måtte melde er å betrakte som «propaganda-spill" (Aftenposten), mens alt som utgår fra Vestmedia er den hele og fulle sannhet.

  Situasjonen i vesten er den at vi lever i en sivilisasjon av mind-control. Folkene er så intenst hjernevasket av et totalitærende media at de aller fleste skjønner det ikke selv. En har ikke kommet dit at folkene helt ut begriper dette, skjønt prosessen har startet med valgene i England og Italia. Media er det viktigste psykologiske krigsvåpen globalistene har.

  For Norges del var det slik at venstresida sto opp mot dette med SF og andre, men i øyeblikket finnes det overhodet ingen organisert venstreside som driver systematisk kildekritikk og mediakritikk. Klassekampen får 40 millioner kroner i året for å markedsføre anglo-amerikansk globalisme. Det er bare noen blogger såsom steigan.no og derimot.no som eksempelvis demaskerer krigspropaganda.

334b137e00000578-3545606-image-a-19_1460976739471jpg
Golanhøydene som Israel okkuperte for 50 år siden og fortsatt holder okkupert. Våre medier snakker ikke om straffetiltak overfor Israel i den forbindelse - det passer ikke inn i fortellingen om verden.

  Og tro nå på ingen måte at krigen i Syria er over. Kontinuerlig sier talsmenn for Israel at det er uakseptabelt at den iranske hæren står i Syria og at Bashar al-Assad sitter ved makten i Damaskus.

  Her planlegges mere omfattende krig. Tyskland og USA selger våpen til SaudiArabia som aldri før, men ikke nok med det: saudiske unge offiserer skal få videreutdannelse ved de tyske militærakademiene - sier kanzler Merkel.

  Ja,Europa elsker Jihadismen. Hva skulle vi gjort uten? Er vi ikke for den globale multikulturen som enkelte av profetene  her på verdidebatt hevder er en integrasjons suksesshistorie.

  Det å beholde vettet i den amerikanske delstaten er fortsatt en bragd. Men tro meg: det kan bli verre etter at alternative media er renset ut av internett. Det er slett ikke sikkert steigan.no og derimot.no eksisterer i desember 2017.

  Da er det fritt fram for total hjernevask og total krig.


Jan Hårstad
 

Aftenposten Og Klassekampen på samme side

Dette innlegget er hentet fra Midt i Fleisen:

82 drepte i Aleppo og FN: 
En gjennomgang av Dagbladet, NRK, Aftenposten og Klassekampen

dagbladet2png
 

Dagbladet 13/12/2016

 
Hovedstrøms-media har medvirket til utallige forbrytelser, fra Vietnam til Libya og Syria. De har nå, ved valget av temaet «falske nyheter«, tent lunta på en (metaforisk) helveteskanon som trolig vil gi dem selv nådeskuddet. De foretrekker mottoet «angrep er det best forsvar».

Den amerikanske eliten har startet et frontalangrep på uavhengig journalistikk og ytringsfrihet. Ved bruk av et av deres korrumperte verktøy, flaggskipet avisen Washington Post, som er grundig infiltrert av CIA, har dette krigsropet ivrig blitt tatt opp av deres norske vasaller.

Et godt eksempel på ‘falske nyheter’, er det som nå får store oppslag i vår presse.
Hvem som faktisk hver dag sprer ‘falske nyheter’ – propaganda uten et fnugg av bevis og uten noen indikasjon på kilden, er nok en gang tydelig av et aktuelt eksempel fra Aleppo.

Hvis denne krigen, framtvunget og startet av Vesten, har noen mening, må det være at flere millioner mennesker til slutt innser hvordan de blir manipulert av skruppelløse kriminelle i media på vegne av en antidemokratisk elite, og lurt og misbrukt for geopolitisk massemord.

De frekke påstanden, at «Assads regjeringshær» – henretter sivile, er ikke bare uten rasjonelt grunnlag, det er ikke basert på fakta og bevis.

Dette er klassisk desinformasjon og krigspropaganda, eller kort og godt ‘falske nyheter’. Det eneste målet er å demonisere den syriske regjeringen og rettferdiggjøre den vestlige støtten for de islamittiske terroristene de siste fem årene og i fremtiden.

Hele krigspropagandaen i vestlig presse er som en tørråte i potetkjeller, den gennomsyrer alt som er der. Betegnelser som ‘Assad-tilhengere’ brukes regelmessig for å skape et propagandistisk personfokus.

aftenpostenpng

Aftenposten med falskt inntrykk. Svært usikre rapporter blir konstatert som fakta. Det presise tallet 82 er ment å gi inntrykk av viten.

Slike påstander videreformidles hovedsakelig ved bruk av vestlige nyhetsbyråer, slik at den ensrettede vestlige pressen nok en gang kan spre det grunnløse refrenget om «82 henrettet sivile» – inkludert angivelig mange kvinner og barn – som for tiden blir sunget atter en gang i kor, uten at en eneste av disse kvalitetsmediene gransket om det engang finnes troverdige bevis for denne «nyheten» som kan rettferdiggjøre at de publiserer den.

Siden Internett fortsatt er fritt, kreves det bare et raskt søk på litt mer enn fem minutter for å finne bakgrunnsinformasjon. Disse mediene har fremmet krigen i Syria med sikte på å styrte presidenten siden de første protestene i 2011. Grunnen til at de ikke har egne journalister hos deres elskede ‘opprørere’ i Øst-Aleppo er at det rett og slett er for farlig. Hvis ‘opprørerne’ ikke dreper journalistene selv, vil de overlevere dem til grupper som gjør det.

Derfor befinner vestlige utenriksreporterne til krigen i Syria seg hovedsaklig i Istanbul, Kairo osv; på trygg avstand. De videreformidler gjerne informasjon fra ‘opprørerne’ uten å se for nøye etter, men de er smarte nok til å holde seg langt unna.

De fire eksemplene (Aftenposten, Klassekampen, NRK, Dagbladet) henviser til talsmann for FNs høykommissær for menneskerettigheter, Rupert Colville.
La oss se igjen hva OHCHR har publisert:
 
unhro-aleppo1png
 
Utdrag:
«I alt frem mot mandag kveld hadde vi mottatt rapporter om at styrker som støtter myndighetene har drept 82 sivile, inkludert 11 kvinner og 13 barn, i fire forskjellige nabolag – Bustan al-Qasr, al-Fardous, Al-Kalasah and al-Saliheen»
«Vi håper at disse rapportene er falske eller overdrevne, fordi situasjonen er svært bevegelig og det er svært vanskelig å verifisere rapporter. De har imidlertid blitt bekreftet av flere pålitelige kilder.»

Så det ikke finnes solide bevis for deres egen propaganda, går fram denne «rapporten» fra OHCHR. Kildene er åpenbart nettopp de islamistiske gruppene som har okkupert Øst-Aleppo i årevis, som de har brukt som base for å terroriserer den vestlige delen av byen, innført sharialover og brukt sivile som menneskelige skjold.

kk-ivrig-i-svingene2png

Klassekampen er litt for ivrig i svingene. Rapporten støttes ikke av FN. Organisasjonen bare forteller at den ‘har fått rapporter’, ikke at den går god for dem. FN melder heller ikke at ‘Assad-allierte’har drept minst 82 osv.’
Av særlig interesse er at FNs høykommissær for menneskerettigheter er den jordanske prins Zeid Ra’ad Al Hussein, fra den hashemittiske kongefamilien. Han er utdannet ved britiske militærskoler og er en slektning av Jordans diktator-konge. Dette er høyst relevant, siden Jordan er tungt involvert i støtten til ‘opprørerne’ mot den syriske regjeringen.
OHCHR hevder at «flere kilder har rapporter om» disse hendelsene, uten å avsløre hverken kildene eller hvor informasjonen kommer fra. Ordlyden betyr ikke at FN sier den mener dette faktisk hendte.

NRK velger CNN som sannhetsvitne
 
NRK bruker CNN som kilde i en artikkel. Vi kan se på hva CNN nevner som kilder:
  1 Aktivisten Mohammad Basbous fra Aleppo Media Center
2. Syrian Observatory for Human Rights (SOHR)
3. En FN-rapport som har brukt informasjon fra White Helmets og SOHR. Antageligvis menes rapporten nevnt ovenfor.
Her kan det nevnes:
-Aleppo Media Centre is finansiert av Det franske utenriksdepartementet, EU og myndighetene i USA.
– White Helmets er finansiert av myndighetene i Storbritannia, USA, Tyskland og Nederland
Så vi kan konstatere at det ikke finnes uavhengige bevis, ingen bilder, ingen video og ingen troverdige vitner. De anonyme kildene det formodentlig er snakk om, er det islamistiske terroristene, men dette er ikke nevnt. Kildene er talerør for vestlige regjeringer som åpenlyst har gitt seg selv retten til å bestemme hvem som skal styre i Syria. Dette er falske nyheter som nå spres gjennom pressen som om de var beviste fakta.
Selv om mediene nå, som nesten alltid, dekker seg med deres «kan» og «sannsynligvis», – og disse artiklene er stappfulle av slike ord – endrer det ikke endrer det faktum at dette utelukkende handler om å spre demonisering og propaganda innenfor rammeverket av den vestlige regimeendringen i Syria.
Faktafeil i NRK, under dekke av sitat fra BBC: «Flere hundre har blitt drept den siste måneden etter at Syrias regime satte inn en offensiv sammen med iranske hjelpere og russiske luftangrep, skriver BBC.» Ingen russiske luftangrep har blitt utført i Aleppo siden oktober, men pytt, pytt, slike detaljer spiller ingen rolle. Vi vet hvem som er de onde i denne fortellingen.
Og siden vi er inne på russere: En talsmann for det russiske forsvarsdepartementet «beklaget at oppfordringer til å sende hjelp til de befridde innbyggerne i Øst-Aleppo, forble ubesvart» Siden Vesten så opptatt av sivile lidelser i Øst-Aleppo, hvor blir det av den store hjelpeinnsatsen som utvilsomt trenges umiddelbart? Eller er det slik at den sivile lidelsen kun er god for PR-formål, og faktisk nødhjelp kun er viktig når den passer fortellingen?
HVORDAN GREIDE ISIS Å SENDE 5000 SOLDATER GJENNOM DEN ANGIVELIGE SPISSROTGANGEN AV VESTLIGE LUFTSTYRKER RUNDT RAQQA OG MOSUL?
Hvorfor uteblir raseriet over at ISIS erobret Palmyra igjen? Hvor er bekymringene over de sivile der?
Aftenposten/NTB kommer med en annen tvilsom påstand i denne artikkelen. Hensikten med å nevne det er vel å antyde at den USA-ledede koalisjonen gjorde noe for å hindre at verdensarven ble erobret av terrorister:
«Den USA-ledede koalisjonen mot IS sier at den i slutten av forrige uke gjennomførte et omfattende angrep mot IS’ tankbiler ved oldtidsbyen. 168 kjøretøy som fraktet olje og drivstoff skal ha blitt ødelagt.»
Som bloggeren Moon of Alabama skriver:
Videoen som medfølger påstandene fra [det amerikanske militærhovedkvarteret] CentCom viser bomber som traff bare tre tankbiler og fire andre mål. Den viser ingenting som ligner den påståtte skalaen på angrepet. Det er tvilsomt at så mange tankbiler, de fleste som ble bombet i fjor, ville samle seg i ett område. Og hvorfor er de nær frontlinjen med de syriske styrkene i Palmyra? Hvorfor bombet USA dem der, og ikke på vei fram eller tilbake eller noe slikt? Hvorfor har det seg at ingen andre, ingen talerør for opposisjonen og ingen nyhetsbyrå, rapporterte om et slikt angrep?
Fokuset på temaet «vi angriper ISIS rundt Palmyra» av CentCom, er mistenkelig. USA så tankbilene, men de hundrevis av pickup-ene og tungt utstyr, inkludert stridvogner var usynlige mens de forberedte angrepet på byen? Og dette i et luftrom som er så godt som 100% kontrollert av USA deres allierte?

Fredsarbeid er undergravingsvirksomhet

Hvis du er for fred er du en russisk agent.


Falske nyheter er en tildekking av USAs krigsforbrytelser.

Av Paul Craig Roberts

Roberts har tidligere arbeidet i USAs finansdepartement og har vært medredaktør i Wall Street Journal. Hans siste bøker er The Failure of Laissez Faire Capitalism and Economic Dissolution of the West, How America Was Lost og The Neoconservative Threat to World order


Når en snakker om falske nyheter, gir den siste utgaven av National Enquirer ved utgangen av supermarkedet den prostituerte pressen virkelig noe igjen for pengene: "Castro tilstår på dødsleiet: Jeg drepte JFK . Hvordan jeg styrte Oswald."

fidel-castro-john-f-kennedyjpg
USA gjorde invasjon på Cuba 17. april 1961. Det ble en katastrofe for USA og CIA som stod bak. USAs president Kennedy ville derfor gjøre endringer i CIA. Det er nok en av grunnene til at han ble drept i Dallas.

Det er nesten for godt til å tro når slike falske nyheter går verden rundt med den prostituerte pressen, slik TV-stasjoner, Washington Post, New York Times og Guardian - ja til og med tidligere britiske venstre-aviser har sluttet seg til disse rekkene og påstår - at CIA har konkludert med at «Russiske operatører i all hemmelighet har blandet seg inn i valgkampen for å sikre seieren for den republikanske kandidaten».

Hvis CIA virkelig er dumme nok til å tro dette, er USA uten et kompetent etterretningsvesen. Naturligvis har ikke CIA sagt dette og de tror ikke på noe slikt. De falske nyhets-historiene i den prostituerte pressen er alle kilder til anonyme forfattere. Tidligere britisk ambassadør Craig Murray beskrev rapporten slik: «Bullshit».

Så hvem er det som dikter opp disse historiene? Er det en annen gruppe knyttet til Hillary, slik som ProporNot, denne hemmelige organisasjonen som avslørte en liste på 200 nettsteder som russiske agenter?

Falske nyheter er et produkt fra den prostituerte pressen. I løpet av innledningen, og senere i presidentvalgkampen var det fullstendig klart at mainstream på trykk og i TV-medier produserte endeløse falske nyheter, beregnet på å skade Trump og fremheve Hillary. Vi så det alle sammen. Vi gjennomlevde det. Hva er egentlig meningen med dette at Russland er kilden til de falske nyhetene.

trump_hillary4jpg
Også i norsk presse var dekningen overveldende pro-Clinton. Det var helt utrolig hvordan mediene var rensket for negativ informasjon om henne og motsatt for Trump - til tross for at hun jukset seg til nominasjons-seieren i det demokratiske partiet, korrupsjonsanklagene, lekkasjene hun stod bak og ikke minst merittene hennes som utenriksminister. Med en slik pressedekning måtte resultatet bli en "bombe" for mange.

Vi har ikke fått annet enn falske nyheter fra den prostituerte pressen siden Klingon-regimet (science-fiction-serie på 1960-tallet, overs.). Falske nyheter ble brukt mot Jugoslavia og Serbia for å kunne dekke over Clintons krigsforbrytelser.

Falske nyheter ble brukt mot Osama bin Laden, Afghanistan, Irak, Pakistan, Jemen og Somalia for å kunne dekke over Bush-regimet sine krigsforbrytelser.

Falske nyheter ble brukt mot Libya og Syria for å kunne dekke over Obama-regimet sine krigsforbrytelser.

Uten de falske nyhetene ville disse tre blodstenkte presidentene blitt halt fram foran Krigsforbryter-kommisjonen, anklaget, og dømt.

Kan noen produsere ett sant utsagn fra den prostituerte presse om noen ting av betydning? Om MH17? Om Krim? Om Ukraina?

Det er ironisk, ikke sant, at de som skulle være liberale og progressive er de som er ansvarlige for gjenopplivingen av McCarthyismen i USA. Videre er de liberale progressive som institusjonaliserer MacCarthyismen i USAs regjering. Det er helt klart et samordnet forsøk på å definere sannhet som falske nyheter og definere løgner som sannhet.

senator_joseph_mccarthy_at_national_portrait_gallery_img_4556-abjpeg
Joe McCarty skapte et politisk skrekk-regime i USA på 1950-tallet. Da ble det politisk kriminelt å være kommunist og meget suspekt å arbeide for fred, avspenning og nedrustning. Mange mistet jobben sin av politiske grunner og noen måtte reise fra landet (eks. Charlie Chaplin).

Det er ironisk, ikke sant, at krigsforbryteren Hillary, som er ansvarlig for ødeleggelsen av Libya og nesten-ødeleggelsen av Syria før russerne kom inn, at de liberale progressive kjempet en desperat kamp for å få henne til president. Ikke bare prøvde de liberale progressive kreftene å få valgt en krigsforbryter til president i USA, de gjorde også sitt beste for å sverte motkandidaten som har uttalt at han går mot den planlagte konflikten med Russland.

Det er ironisk, ikke sant, at den liberale progressive blokken nekter å gi freden en sjanse.

De falske nyhetsrapportene fra det idiotiske PropOrNot, som blåste opp de falske nyhetene fra Washington Post, påsto at jeg var en russisk agent for å skade min troverdighet. I stedet fortalte denne listen på 200 hvor man kan få skikkelig og god informasjon, og leserskaren min gikk opp. Videre fikk jeg nesten et russisk pass ut av det. Men før han sendte det, sjekket Putin med russisk etterretning, og ble fortalt at jeg ikke er en av deres flokk.

Ryktet går om at kongressens etterretnings-forslag vil gå gjennom intakt med tittelen V, og de av oss som står på denne PropOrNot-listen vil bli innkalt til høringer i kongressen, nøyaktig slik det var under McCarthy. Hvis de utsetter meg for vanntortur, kan jeg kanskje bryte sammen og tilstå at mine sammensvorne er Ronald Reagan, George H.W.Bush, Jim Baker, David Stockman og alle de andre. Bevisene mot oss er ganske sterke. Trump er mistenkelig fordi han ønsker fred med Russland. Det ville Reagan også. Men fra standpunktet til Hillarys styrker og den prostituerte pressen er at enhver som ønsker fred med Russland er nødt til å være en russisk agent.

Den måten den prostituerte pressen har framstilt denne saken på fører til at det ikke er noen grunn til å skape fred.

Hvis Putin og de av oss på denne 200-listen er de som virkelig fikk valgt Trump, burde ikke da Putin stå på listen til Times Magazine sin liste over Årets person - og ikke Trump? Etter alt, hvis Putin og jeg gjorde jobben, burde vi ikke få anerkjennelse? Hvorfor gi æren til lakeien vi plasserte i embetet?

Hvorfor skyver Time Magazine de av oss som er ansvarlige i bakgrunnen?

waterboarding_2jpg
 Eksempel på waterboarding eller vanntortur

Eureka! Time Magazine er også en russisk agent og dekker oss ved å gi Trump æren for vårt arbeid. Hurra! Jeg vil nok ikke bli vanntorturert allikevel.


Oversatt av Ingunn Kvil Gamst
Bilder/Tekst: Knut Lindtner

Nå kommer krigen mot ytringsfriheten

Nato-kampanjen mot ytringsfriheten.


Av Thierry Meyssan


Dette er en lang historie som strekker seg over femten år. Først prøvde NATO å stoppe de borgerne som ville undersøke sannheten om angrepet 11. september 2011. Så kom turen til de som prøvde å bestride den offisielle versjonen av «den arabiske våren» og krigen mot Syria. Én ting ledet til en annen, de prøvde deretter å angripe de som fordømte statskuppet i Ukraina. Og i øyeblikket står NATO bak beskyldningene til de falske NGOene om at de som var med i kampanjen for Donald Trump var russiske agenter.


Angrepet den 11. september 2001 ble fulgt av en permanent unntakstilstand og en serie kriger. Som jeg skrev den gangen - teorien om at angrepet ble ledet av en gruppe jihadister fra en hule i Afghanistan holder ikke vann. Tvert imot peker alt mot at angrepet ble organisert av en fraksjon fra et militært-industrielt kompleks.

eisenhower_speech-00593f9dad5c100c94de59bcf1c88602330a2d48-s300-c85jpg
Til og med president Eisenhower, US-general, advarte i sin avskjedstale mot det militær-industrielle komplekset som var i ferd med å strupetak på politikken. Det kan vi se resultatet av i dag i USAs krigsbudsjett.


Hvis denne analysen er korrekt, vil hendelsesforløpet kun føre til et knusende resultat i De Forente Stater og for dere allierte stater.

Femten år senere er det såret jeg åpnet fremdeles ikke lukket. Faktisk har det motsatte hendt når vi ser på hendelsene som fulgte. «Den arabiske våren» ble fulgt av Patriot Act (krigen mot terror overs.) og også oljekrigene som fulgte. Det er ikke bare et flertall av innbyggerne i USA som ikke lenger tror på det regjeringen har fortalt siden 9/11. De har i stedet stemt på Donald Trump, og på den måten avvist hele post-9/11-systemet.

Det hendte slik at da jeg startet debatten om 9/11 for verden, var jeg del av den siste regjeringen til Det Libyske Arabiske Jamahirya (libysk styringssystem under Gadaffi, overs.), og jeg rapporterte fra krigen mot Syria på stedet. Først trodde USAs administrasjon at de kunne slukke flammen ved å anklage meg for å skrive omstridt søppel for penger. De angrep meg der de trodde det ville såre meg mest, nemlig lommeboken. Og likevel har ikke mine ideer sluttet å spre seg.  

I oktober 2004, da 100 fremtredende personer i USA undertegnet en petisjon som forlangte at man skulle gjenåpne undersøkelsene om angrepet rundt 9/11, begynte Washington å bli bekymret. I 2005, i Brüssel, var det samlet 150 kjente personer fra hele verden - inkludert syriske og russiske gjester, som for eksempel sjefen for Den Føderale Hæren, general Leonid Ivashov. De fordømte de neokonservative, og mente at problemet nå var blitt globalt.

generaljpg

General Leonid Ivashov


Under mandatet til Jacques Chirac, var Elysée-palasset bekymret for min sikkerhet. I 2007 ba Bush-administrasjonen den nyvalgte presidenten Nicolas Sarkozy om å få meg rent fysisk fjernet. Da jeg ble advart av en venn, svarte en stabsoffiser at Sarkozys svar hadde vært positivt. Det var bare én mulighet igjen for meg - eksil. En annen av mine venner stirret på meg med vantro - jeg som i tretten år hadde vært den nasjonale sekretæren til partiet Parti Radical de Gauche. Pressen anklaget meg for for voksende paranoia.  


Ingen i det offentlige kom meg til hjelp. Jeg fant tilflukt i Syria og reiste rundt i den delen av verden som var utenfor NATOs område. Jeg har sluppet unna utallige mordforsøk og kidnappingsforsøk. I de siste femten årene har jeg startet debatter som er blitt generalisert. Jeg har alltid blitt angrepet når jeg sto alene. Men når ideene mine har blitt delt, har tusener av mennesker blitt forfulgt for å ha analysert og utviklet dem.

 sunsteinjpg

Cass Sunstein


Det var i den samme perioden at Cass Sunstein (mannen til USAs FN-ambassadør, Samantha Power) skrev en personlig artikkel sammen med Adrian Vermeule for universitetet i Chicago og Harvard. Den handlet om kampen mot «konspirasjonsteorier» - og det var navnet de ga den bevegelsen jeg hadde startet. I navnet til forsvar for «Frihet» konfrontert med ekstremisme, definert forfatterne et program for å utslette denne opposisjonen:


«Vi kan lett tenke oss en serie ulike tiltak.

1 Regjeringen bør forby konspirasjonsteorier.

2 Regjeringen bør pålegge en slags skatt, finansiell eller noe annet, på de som distribuerer slike teorier.

3 Regjeringen bør engasjere mot-debattanter for å diskreditere konspirasjonsteorier.

4 Regjeringen bør engasjere troverdige private partier til en mot-diskusjon.

5 Regjeringen bør engasjere seg i uformell kommunikasjon med tredjeparter og oppmuntre dem.»


Obama-administrasjonen nølte med offentlig å velge en slik vei. Men i april 2009, ved NATOs toppmøte i Strasbourg-Kehl, ble det foreslått å danne en «strategisk kommunkasjonstjeneste». De ga også Anthony Jones sparken fra Det Hvite Hus i 2009, fordi denne kjente advokaten hadde snakket nedsettende rundt denne saken.


Prosjektet med NATOs strategiske kommunikasjonsservice ble liggende helt til den latviske regjeringen ble dannet i Riga under ledelse av Janis Karklins -som også var en av deltakerne i FNs verdenstoppmøte om Informasjonssamfunnet og Forum for styring av internett. Ideen ble unnfanget av Storbritannia, og fikk tilslutning fra Tyskland, Estland, Italia, Luxembourg Polen og Storbritannia. I begynnelsen begrenset den seg selv til å produsere en økende mengde studier.


Alt forandret seg i 2014 da tenketanken til Khodorkovsky-familien ved Instituttet for Det Moderne Russland i New York, kom med en analyse fra journalistene Peter Pomerantsev og Michael Weiss. Ifølge deres rapport hadde Russland utplassert et enormt propagandasystem i utlandet. Men heller enn å presentere seg selv i et positivt lys, som de hadde gjort i den kalde krigen, påsto de at Moskva hadde bestemt seg for å oversvømme Vesten med «konspirasjonsteorier» i den hensikt å skape generell forvirring. Forfatterne mente også at disse «teoriene» ikke lenger bare angikk 9/11, men også dekningen av krigen mot Syria.

peteris-pomerancevas-epoch-times-nuotr-671116601jpg

Peter Pomerantsev


Ved å søke å gjenopplive anti-Sovjet-følelser fra den kalde krigen, markerer denne rapporten et vendepunkt av verdier. Fram til da hadde USAs styrende klasser bare prøvd å maskere forbrytelsen bak 11. september ved å beskylde en håndfull ubetydelige «skjeggaper». Fra nå av var målet å beskylde en fremmed stat for å være ansvarlig for forbrytelsene Washington utførte i Syria.

 

I september 2014 grunnla den britiske regjeringen den 77.brigaden, en enhet hvis oppgave det var å imøtegå utenlandsk propaganda. Den besto av 440 soldater pluss tusen sivile fra utenriksdepartementet, inkludert MI6 og Sambands-og Stabiliseringsenheten. Vi vet ikke hvilken målsetting de har. Denne brigaden arbeidet sammen med 361 Civil Affairs Brigade fra USAs Land Army (basert i Tyskland og Italia). De militære enhetene ble brukt til å forstyrre vestlige internettsider som prøvde å få fram sannheten om 11. september, og også om krigen mot Syria.


I begynnelsen av 2015 skapte Anne Applebaum (konen til den tidligere polske forsvarsministeren, Radoslaw Sikorski) innenfor Washington Center for European Policy Analysis, en enhet kalt Information Warfare Initiative. Den var opprinnelig ment å imøtegå russisk informasjon i Sentral- og Øst-Europa. De betrodde Peter Pomerantsev dette initiativet, og også Edward Lucas, en av sjefsredaktørene i The Economist.

edward-lucas-66463536jpg

Edward Lucas


Selv om Pomerantsev både var med-reporter både for Institute of Modern Russia og assisterende konsernsjef for Information Warfare, nevnte han ikke lenger 9/11. Og krigen mot Syria syntes heller ikke lenger å være sentral, men bare som et gjentakende tema der han spekulerte på hva Kreml holdt på med. Nå konsentrerte han seg om å angripe TV-kanalen Russia Today og pressebyrået Sputnik, to store russiske medieorganisasjoner.


I februar 2015 publiserte tenketanken Fondation Jean-Jaurés fra det franske sosialistpartiet og kontakt for National Endowment for Democracy (NED) en note, Konspirasjonisme, et spill.  Den overså utviklingen når det gjaldt Russland, og fortsatte debatten der Cass Sunstein hadde sluttet. De anbefalte ganske enkelt å forby «konspirasjonsteoretikere» å uttrykke seg. Undervisningsministeren på sin side organiserte workshops på skolene for å advare skolebarna mot disse «konspirasjonistene».  


Den 19. og 20.mars 2015 ba Europarådet representanten Federica Mogherini å forberede en plan med «strategisk kommunikasjon» for å fordømme den russiske desinformasjons-kampanjen som gjaldt Ukraina. Rådet nevnte verken 9/11 eller krigen mot Syria. Målet var å konsentrere seg kun om hendelsene i Ukraina.

federica_mogherini_credit_eu_commission_1jpeg

Federica Mogherini


I april 2015 skapte Madame Mogherini, innenfor European External Action Service (EEAS) en strategisk kommunikasjonsenhet. Hun ble regissert av en agent fra det britiske MI6, Giles Portman. To ganger i uken sender hun ut til et stort antall europeiske journalister argumenter som skal bevise Moskvas dårlige hensikter. Dette er argumenter som skulle forsyne europeiske medier med en overflod av informasjon.


Helt siden grunnleggelsen har NATOs senter for strategisk kommunikasjon innlemmet en service til Det Atlantiske Rådet, Digital Forensics Research Lab. En manual for strategisk kommunikasjon ble forfattet av NATO. Det var meningen at denne skulle koordineres og erstatte det gamle systemet med termer som Offentlig diplomati, Public Relation (offentlige saker), offentlige militære forhold, virksomhet med elektronisk kommunikasjons-systemer(informasjonsvirksomhet) og psykologiske virksomheter.


Inspirert av NATO tvang den polske ex-utenriksminister og nå en europeisk nestleder Anna Fotyga gjennom en resolusjon i Europa-parlamentet om «Strategisk kommunikasjon i Unionen rettet mot motpropaganda mot denne fra tredjeparter».   Nok en gang var målet blitt forandret. Det var ikke lenger snakk om å diskutere 9/11 (nå 15 år gammel), heller ikke krigen mot Syria. Men det skulle skapes en blanding mellom uenighetene om hendelsene i Ukraina og IS. Så nå er sirkelen fullendt - ifølge NATO. De som hadde diskutert 9/11 prøvde å rehabilitere al Qaida, og de som spilte den russiske leken prøvde å ødelegge Vesten, akkurat som IS. Og hva så, hvis NATO støtter al Qaida i Øst-Aleppo?

manar-07512520014746145234jpg
Sirkelen er sluttet. De som angivelig stod bak 9/11, Al-Qaida, og som skulle bekjempes med nebb og klør i Afghanistan, også av Norge, de blir nå støttet og forsvart av NATO i Øst-Aleppo.

Den 24 november 2016 kunne man lese en rungende artikkel i Washington Post. En mystisk gruppe som kaller seg Propaganda or not?   har satt opp en liste med 200 internett-steder - inkludert voltairenet.org - som de påstår skal arbeide for Kreml med videreformidling av russisk propaganda. De skal ha forgiftet den allmenne meningen i USA så langt at de valgte Donald Trump til president.  


Propaganda or not? har ikke gjort kjent navnene på de som står bak. Den nevner kun at fire organisasjoner står bak - Polygraph, The Interpreter, Senter for europeiske politiske analyser, og Digital Forensic.Research Lab.


Polygraph er en undergruppe av Voice of Amerikca, USAs offentlige radio og fjernsyns-organisasjon, kontrollert av Broadcasting Board of Governors.

usa-voa-stickerjpg

The Interpreter er et magasin fra Institute of Modern Russia, de kringkaster gjennom Voice of America.


Senter for europeisk politisk analyse er et psevdonym for NationaL Endowment for Democracy (NED), ledet av Zbigniew Brzezinski og Madeleine Albright.


Og til slutt, Digital Forensic Research Lab er et program under Atlanterhavsrådet.


I et dokument distribuert av Propaganda or not? er denne psevdo-NGO,assosiasjonen finansiert av Obama-administrasjonen. De har klart nevnt sin fiende - Russland. De anklager Russland for å ha stått bak 9/11 Truth Movement, og at internettstedene støtter Syria og Krim.


Den 2. desember 2016 stemte De Forente Staters Kongress over en lov som forbyr militært samarbeid mellom Washington og Moskva. I løpet av noen få år har NATO gjenfødt MacCarthyismen


Oversatt av Ingunn Kvil Gamst



http://www.voltairenet.org/article194344.html

I USA krever noen nå sensur.

Et nettsted propornot.com har definert over 200 uavhengige blogger og nettsteder i USA som delaktige i å fremme Putins politikk, enten de vet det eller ikke (nyttige idioter). Vi har hatt to tidligere artikler om saken.

http://www.derimot.no/blog/andre-meninger-tåles-ikke
http://www.derimot.no/blog/radikale-usa-baserte-nettsteder

Washington Post sluttet seg nylig til dette angrepet på slike nyhetspredere av «falske nyheter», med en stor forside-artikkel.

Et av de nettstedene som stemples som en del av Russlands sofistikerte propagandaoffensiv mot USA, er nettstedet antiwar.com. Redaktøren, Justin Raimondo, er libertarianer. Han kan vanskelig plasseres på noen tradisjonell venstreside, kanskje tvert imot. Men nettstedet antiwar.com er motstander av krig og dette er en følge av denne ideologiens motstand mot en sterk stat.

hqdefault_24jpg

Vi gjengir her hans kommentar til at antiwar.com, som han er ansvarlig redaktør for, er havnet på denne «russer-listen». Jeg må få legge til at jeg ikke sjelden henter stoff fra dette nettstedet - fordi jeg anser det som nøkternt og at de prøver å formidle det som faktisk skjer og ikke det de ønsker skal skje.

Knut Lindtner


Bak overskriftene


Av Justin Raimondo fra Antiwar

Heksejakten.


Washington Post fronter en kampanje for å sensurere alternative medier.

Det var ingen, bortsett fra noen få besatte tullinger som ville lagt merke til det, hvis ikke Washington Post hadde gitt det førstesideplass forrige uke. En tidligere obskur nettside, propornot.com som har til hensikt å identifisere en «russisk aktiv kampanje» som arbeider for spesielle mål. Slik som Washington Posts «reporter» Craig Timberg skriver:

«I flommen av «falske» nyheter har dette valget fått støtte fra en sofistikert russisk propaganda-kampanje som har skapt og spredt villedende artikler på nettet med det målet å straffe demokratenes Hillary Clinton, og å hjelpe republikanernes Donald Trump. Slik vil de underminere troen på amerikansk demokrati. Dette sier uavhengige etterforskere som har sporet opp denne operasjonen».

height182no_borderwidth320jpg

Mens Washington Posts artikkel ikke knyttes direkte til propornot-siden - fordi hvis de gjorde det ville de bli latterliggjort med amatør-metoder som alle kan gjennomskue - så nevner ikke Timberg deres liste av suspekte nettsteder. Dette er en liste som ikke bare inkluderer antiwar.com, men også Drudge Report, Wikileaks, David Stockmans Contra Corner, Ron Paul instituttet, LewRockwell.com, Counterpunch, Zero Hedge, Naked Capitalism, Truthdig, Truth-out, og en hel haug andre. Disse nettsidene, ifølge Washington Post, fremmer ikke bare falske nyheter med det målet å skade fru Clinton, men de gjorde det etter befaling fra «en sentral-dirigert» (ifølge propornot) etterretnings-operasjon styrt av russerne. Så hva sto det i disse «falske» nyhetene?

Timberg «rapporterer»:

«Russlands økende sofistikerte propaganda-maskineri - inkludert tusener av ondsinnede private datamaskiner, team av betalte menneskelige «online-provkatører» og nettverk av nettsider og kontoer på sosiale nettverk - de gjentar og forsterker høyrevridde sider i hele internett, der de portretterer Clinton som en kriminell, en som skjuler potensielle alvorlige helseproblemer, og som forbereder seg på å ta kontroll over nasjonen i en skjult kabal for den globale finansen. Forsøket har også prøvd å forsterke synet på internasjonale spenninger og fremme frykten for økende fiendtligheter fra et atomvåpen-utstyrt Russland»

Vel vel. Det var Hillary Clinton selv som økte den internasjonale spenningen ved å true med militære hevntokter mot Russland fordi de antakelig hadde sluppet løs flommen fra Wikileaks om de pinlige e-postene. I en tale der hun tegnet ut sin utenrikspolitiske plattform raste hun:

«Dere har sett rapportene. Russland har hacket seg inn flere steder. Kina har hacket seg inn flere steder. Russland har til og med hacket seg inn hos Demokratenes Nasjonale komité, kanskje til og med inn i noen av statenes valgsystemer. Så vi må øke vår del av spillet. Vi må være sikre på at vi er godt forsvart og i stand til å ta opp kampen mot de som er etter oss.

Som president vil jeg gjøre det klart at USA vil behandle cyber-angrep som alle andre angrep. Vi skal være rede med seriøst politiske, økonomiske og militære responser».

Ifølge «ekspertene» ved propornot - som opptrer anonymt, ifølge Timberg, fordi de har en påstått frykt for «russiske hackere» - mener at dette er en klar trussel mot internet som et sted med «innflytelse fra russiske agenter».

mte4mdazndewmdu4ntc3ndiy_1jpg
 
Og hva med fru Clintons helseproblemer - ble de rapportert av disse drevne russiske spionene som la det ut på alternative medier? Eller ble det utløst av den videoen hvor vi så henne falle på bakken etter at hun forlot 9/11-seremonien tidligere i år? Sier folkene bak propornot og deres tilhengere i Washington Post at amatørvideoen som viser disse bildene er tatt av en hemmelig russisk agent? Var fjernsynsselskapene og andre medier som viste dette fallet «nyttige idioter» for å fyre opp under den ønskede kalde krigen til propornot? Gitt kriteriene for å stemple folk som agenter for Kreml, må svaret på dette spørsmålet bli JA - og dermed faller vi alle ned i kaninhullet, i fri nedstigning inn i galskapen.

Propornots «kriterier» for å komme med på denne svartelisten er faktisk en ideologisk lakmustest. Hvis du har et bestemt syn, er du betalt av Kreml, ellers er du en «uvitende agent» - sa den tidligere CIA-sjefen Mike Morell til Trump. Hvis du i det hele tatt sier noe positivt om Russland eller Putin - eller noe på en lang liste med saker som Kina, eller «radikale politiske partier i USA eller Europa» (inkluderer dette GOP? (republikanerne, overs.)) - er det avslørende. Vi er blitt bedt om å «etterforske dette ved å søke etter hentydninger om, for eksempel «Russland» når de googler etter «sider som handler om Russland», og sjekker hva som kommer opp.

proponot_logo_200x200png
Propornot.com sin logo. Den virker ganske dekkende siden de som står bak siden ikke står frem offentlig - med begrunnelsen om å unngå russisk hacking.

Hyller du Brexit? Da er du en av Putins sjakkbrikker.

Er du bekymret for en «Tredje verdenskrig, atomutryddelse osv»? Vel, da er det klart at du enten er på Putins lønningsliste , eller du ville gjerne vært det.

Andre forbudte meninger inkluderer»galskapen om gullstandarden og angrep på på USAs dollar», «å tro at mainstream medier ikke er til å stole på» og «anti-globalisme». Og for å understreke deres komplette mangel på selvbevissthet, blir vi fortalt at andre tegn på Putinisme er «hyperbolsk alarmisme» og «generelt latterlige ekstreme påstander».  

I deres verden er det ikke hyperbolsk alarmisme å peke på at et falleferdig Russland - med et BNP som Spania, med et synkende militærbudsjett som blekner mot vårt - er en eksistensiell trussel mot Vesten.

Artikkelen i Washington Post siterer også en artikkel fra «War on Rocks» sin nettside. Forfatterne, et triumvirat av neokonservative, påstår at de har «sporet» «russiske propaganda»-forsøk siden 2014, og de har konkludert med at Det Store Målet til russerne er å «fjerne tilliten mellom borgerne og deres valgte personer og de demokratiske institusjonene» - som om denne prosessen ikke kommer naturlig til folk på grunn av plyndringen til en korrupt og arrogant politikerklasse.

Et annet smart tema om Russlands «aktive mål» er identifisert av disse geniene. Det er «å fyre opp frykten for den nasjonale gjelden, å angripe institusjoner som Federal Reserve og prøve å diskreditere vestlige finanseksperter og bedriftsledere».

Så vi må ikke snakke om den nasjonale gjelden - fordi det skaffer nok en brikke i Putins propagandamaskin. Herregud, basert på disse kriteriene kan vi bare svakt konkludere med at konservative politikere som har styrt det siste tiåret også er en del av Det Store Russiske Konspirasjonen, for ikke å snakke om utallige økonomer.

us-federal-debt-by-president-political-partyjpg
USAs nasjonale gjeld er nå rundt 20 000 milliarder dollar. Et ufattelig beløp og en bombe under USAs økonomiske stabilitet.

Og det er ikke alt - ikke på langt nær. Her er en liste over forbudte temaer vi ikke må diskutere, unntatt om vi kanskje hvisker det privat hjemme:

«Politibrutalitet, rasespørsmål, protester, anti-regjeringskonflikter, private bekymringer på nettet og påstått dårlige avgjørelser i regjeringen. Alle disse vil hjelpe [den enorme russiske konspirasjonen] til å øke sin virksomhet og innflytelse for å underminere samfunnet».

I det store og hele er det derfor bare å holde kjeft.

Ja, disse menneskene er seriøse - men hvorfor i all verden skulle noen ta dem på alvor? Hvorfor «rapporterer» Washington Post dette tullet - og setter det opp på forsiden, intet mindre? Kort sagt, hva er hensikten med denne fiendtlige propaganda-kampanjen? Hillary Clinton har jo blitt slått til tross for et tema i kampanjen var «En stemme på Trump er en stemme for Putin». Hva håper de å oppnå med dette mantraet som de tapte med?

19kyc1jpg

Folkene bak propornot er krystallklare om sitt mål: de vil ha regjeringen til å gripe inn. De ønsker å stenge sidene til disse «innflytelses-agentene». Med andre ord vil de at FBI og justisdepartementet skal sette i gang en «formell etterforskning» av disse nettstedene som står på svartelisten fordi «den slags folk som lager propaganda for brutale oligarker ofte er involvert i all slags dårlige forretninger». De anklager eierne av nettstedene på listen - inkludert oss - for å ha «brutt Espionage Act, the Foreign Agents Registration Act, og andre liknende lover».  

Men, de sier at de ønsker «å unngå McCarthyism!» De vil bare få stengt sidene våre og få oss til å holde kjeft.

Disse menneskene er autoritære rett og slett. Under dekke av å kjempe mot det autoritære, forsøker de å forby andre syn, de vil fengsle dissentere og innføre et begrenset tillate emner man kan diskutere offentlig. De er farlige. De bør stenges ute og bli utskjemt offentlig.

Å bli inkludert i listen deres over «bråkmakere» er virkelig et hedersmerke, og vi her i antiwar.com bærer stolt dette merket.

Oversatt og forkortet av Ingunn Kvil Gamst
Bilder/tekst: Knut Lindtner

Andre meninger tåles ikke

Der har nylig blitt etablert et nettsted i USA hvor over 200 nettsteder i USA som er kritiske til USAs politikk er listet opp og definert som "agenter for Russland". Hvem som står bak denne nye siden er uklart - feigt nok opptrer de anonymt - både hvem de er og hvem som finansierer dem. Vi har tidligere brakt en melding om saken som kan leses her. En av de som her omtales som en russisk agent er Paul Craig Roberts, som i sin tid arbeidet som stats-sekretær i Finansdepartementet i USA under Ronald Reagan. Her er hans kommentar til saken.


Den vestlige krigen om sannheten.


Av Paul Craig Roberts
Roberts har tidligere arbeidet i USAs finansdepartement og har vært medredaktør i Wall Street Journal. Hans siste bøker er The Failure of Laissez Faire Capitalism and Economic Dissolution of the West, How America Was Lost og The Neoconservative Threat to World order

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

«Krigen mot terror» har samtidig blitt en krig om sannheten. I femten år - fra 9/11 til Saddam Husseins «masseødeleggelsesvåpen» og «al Qaida-forbindelser», «Irans atombomber», «Assads bruk av kjemiske våpen», «endeløse løgner om Gadafi», «Russland invaderer Ukraina» - regjeringene i de såkalte vestlige demokratiene har funnet det viktig å holde fast på disse løgnene for å følge sin egen dagsorden. Nå prøver disse vestlige regjeringene å diskreditere de som forteller sannheten og som utfordrer deres løgner.

uss_maddox_dd-731_port_bow_view_1964jpg
Men denne lygingen har funnet sted svært lenge. Tonkin-episoden betegner to påståtte angrep foretatt av Nord-Vietnams flåte mot to destroyere fra USAs flåte, USS «Maddox» og USS «Turner Joy». Angrepene skal ha funnet sted den 2. august og 4. august 1964 i Tonkinbukten. Robert McNamara (USAs tidligere forsvarsminister) har siden blant annet i filmen The Fog of War innrømmet at det andre angrepet ikke fant sted. (Fra Wikipedia) Denne falske nyheten førte til at USA regjering under Lyndon B. Johnson fikk grønt lys for opptrappingen til Vietnamkrigen som førte til flere millioner drepte og at store deler av f.eks. Kampuchea ble flatbombet. (bildet over: USS Maddox).  


Russiske nyhetskanaler er under angrep fra EU og vestlige «presstituerte» som leverandører av «falske nyheter».  
http://www.globalresearch.ca/moscow-accused-of-propagating-fake-news-eu-resolution-on-russian-propag...

Ettersom EU følger ordre fra sine herrer i Washington, har de vedtatt en resolusjon mot russiske medier for at de ikke følger Washingtons linje. Den russiske president Putin sa at resolusjonen er «et tydelig tegn på degradering av de vestlige samfunns idé om demokrati».

Som George Orwell forutsa, er det å fortelle sannheten av vestlige «demokratier» blitt betraktet som en fiendtlig gjerning. En helt ny nettside, propornot.com, har nettopp dukket opp og fordømmer en liste med 200 nettsider som skaffer nyheter og synspunkter annerledes enn de som serveres i de presstituerte mediene , de som tjener regjeringenes synspunkter.
http://propornot.com/p/the-list.html

images_88jpeg
Sannheten er alltid en trussel for makthavere. Over Socrates som tømte giftbegeret fordi han ikke ville bøye seg.

Kommer propornot.coms finansiering fra CIA, National Endowment for Democracy, George Soros?

Jeg er stolt over at paulcraigroberts.org står på listen.

Det vi ser her er at Vesten har adoptert Sionist-Israels måte å behandler kritikere på. Enhver som går mot Israels grusomme og inhumane behandling av palestinerne blir demonisert som «antisemitter». I Vesten blir de som er uenige i den morderiske og uforsvarlige politikken til det offisielle demonisert som «russiske agenter». Til og med den valgte presidenten i USA har blitt utpekt som «russisk agent».

Denne planen for å definere sannhetsfortellere som propagandister har slått tilbake. Forsøket på å diskreditere dem har i stedet produsert en katalog av nettsider der man kan finne pålitelig informasjon, og leserne flokker seg om sidene på denne listen. Videre viser forsøket på å diskreditere sannhetsfortellerne at vestlige regjeringer og deres prostituerte presse er intolerante overfor sannheten og annerledes meninger, og de synes de er forpliktet til å tvinge folk til å akseptere løgnene til disse egoistiske regjeringene som sannhet.

gaileo-galileijpg
Her er også en som fortalte sannheten, Galileo Galilei. Han hevdet som følge av sine astronomiske studier bl.a. at jorden beveget seg.  Den 22. juni 1633 måtte den ærverdige forsker i dominikanerklosteret Santa Maria Sopra Minerva knelende og iført bare skjorten for en forsamling av kardinaler og prelater avsverge læren om at Jorden beveger seg, og ble derpå dømt til livsvarig fengsel og til i 3 år én gang om uken å be de 7 botssalmer. (fra Store Norske)

Det er helt klart at vestlige regjeringer og vestlige medier ikke har den ringeste respekt for sannheten. Så hvordan kan det da være mulig at Vesten er demokratisk?

Den prostituerte Washington Post har spilt sin tildelte rolle i det påstanden som er fremmet i Washington, om at alternative medier består av russiske agenter. Craig Timberg, som står fram uten integritet eller intelligens - eller kanskje begge, er WaPos lakei som rapporterte den falske nyheten om at «to team med uavhengige etterforskere» - ingen av dem identifisert - fant ut at russerne utnyttet min godtroenhet, at CounterPunch, professor Michel Chossudosky fra Global Research, Ron Paul, Lew Rockwell, Justin Raimondo og 194 andre nettsider hjalp «en opprørskandidat (Trump) til å be om Det Hvite Hus».

41lg5w502tl0112mjr2zjpeg
Craig Timberg

 Legg merke til at de kaller Trump - «opprørskandidat». Det sier alt du trenger å vite.

Du kan lese her hva som passerte som «troverdige rapporter» i den prostituerte Washington Post:

https://www.washingtonpost.com/business/economy/russian-propaganda-effort-helped-spread-fake-news-du...


Se også https://www.alternet.org/media/washington-post-promotes-shadowy-website-accuses-200-publications-rus...


Glenn Greenwald fra The Intercept, som på en eller annen måte unngikk å ble listet blant de 200, kaster seg over Timberg og Washington Post her:
https://theintercept.com/2016/11/26/washington-post-disgracefully-promotes-a-mccarthyite-blacklist-f...


Vestlige regjeringer går tom for unnskyldninger. Siden Clinton-regimet har akkumuleringen av krigsforbrytelser utført av vestlige regjeringer overgått de til Nazi-Tyskland. Millioner av muslimer har blitt slaktet ned, fordrevet og fratatt sin jord i sju land. Ikke én enkelt vestlig krigsforbryter har blitt anklaget.

o-washington-post-price-facebookjpg

Den avskyelige Washington Post er den fremste forsvarer for disse krigsforbryterne. Hele den vestlige pressen og TV-medier er tungt innblandet i de verste krigsforbrytelser i menneskenes historie. Så hvis rettferdighet noen gang skulle skje, vil den prostituerte pressen sitte på anklagebenken sammen med Clinton, George W. Bush og Dick Cheney, Obama og deres neokonservative operatører eller ledere, hvis det noen gang skulle bli en sak.

Bilder m/tekst: Knut Lindtner

Radikale USA-baserte nettsteder

Vestens propagandamaskiner sliter.


Demoniseringen av Russland virker ikke som før.


Et nettsted i USA, PropOrNot.com, har definert en rekke engelsk-språklige nettsteder som propagandasentraler for Russland. Dette nettstedet, hvor de som står bak er anonyme, hevder i sin presentasjon, at det spiller ingen rolle om disse stedene er betalt og ledet av den russiske etterretningstjenesten eller om de ikke er det, altså innehar rollen som «nyttige idioter». Poenget er at de i praksis fungerer på samme måten - altså som propagandakanaler for den russiske etterretningstjenesten.

Det spiller heller ingen rolle om de som driver med denne virksomheten vet om det, altså er kjøpt og betalt av russerne, eller om de driver sin virksomhet utfra ideell motiver. I praksis blir de likevel russiske propaganda-agenter.

i285978589350402834_szw480h1280_jpg
Naturligvis er de de vestlige mediene som forvalter sannheten.

For min egen del vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte. Etter å ha levet i samfunn i mange ti-år hvor de privateide og dominerende mediene har prøvet å hjernevaske hele befolkningen med imperialismens virkelighetsforståelse, kald-krig-propaganda, NATO-og EU perspektivene på verden - blir det naturligvis en trussel når dette verdensbildet vakler, også som følge av trykket fra alternativ informasjon.

Men den viktigste grunnen til at stadig flere søker seg til slike kilder, er at det som presenteres her er nærmere den erfaring menneskene gjør i sin egen hverdag. De gir en bedre virkelighetsbeskrivelse.

media_1jpg
Det er mange måter å formidle virkeligheten på.

Det denne saken egentlig dreier seg om er imperialismens krise. Det forteller om den desperasjonen som nå er i ferd med å bre seg i maktens innerste sirkler, fordi de er i ferd med å miste grepet. Årsaken er ikke at de ikke har god nok propaganda, men fordi de ikke har god nok politikk. Det er dette valgene i UK (brexit) og nå i USA forteller. Systemet er i ferd med å gå opp i sømmene.

Og kapitalmakten er livredd for at noe lignende skal kunne skje ved kommende valg fremover i andre land - for dette truer systemet. At det samme nylig skjedde ved valgene i Bulgaria og Moldova - må regnes om kinaputter, sml. med hva en kan risikere ved den kommende folkeavstemningen I Italia, riksdagsvalget i Tyskland eller presidentvalget i Frankrike.

tumblr_inline_mtl4p7uisu1re50xpjpg

Derfor er denne listen en oppslags-liste for alle som ønsker alternativ informasjon. Det er en oversikt over de fleste større USA-tilknyttete nettsteder som er uavhengige av den rådende makten, som er kritiske til den offisielle informasjonen som gies og som presenterer en annen forståelse av den verden vi lever i.

Jeg legger merke til at alle de engelskspråklige nettstedene jeg benytter meg av er oppført på denne listen. Jeg oppfatter derfor at det å stå på listen må være et hederstegn. Her finner en listen som presenteres, og det er mye å velge mellom.

Det neste som kommer er nok kravet om at disse må stenges. Det er i ferd med å skje i forhold til Russia Today i f.eks. England.

Uønskete valg-vinnere rapporteres det ikke om

Uønskete valgvinnere:

Natos og EUs ekspansjon mot øst og underordning av land under et `vestlig verdi-fellesskap` møter motstand i land som rammes av neo-liberalisme. I stedet for løfter om en `velstand` får store deler av befolkningen mer fattigdom. Mange i befolkningen har verre levekår i dag enn under sosialismen. Lokale representanter for `vestlige korsfarere` for mer kapitalmakt viser seg ofte som mafia-bander og simple tjuver.

photo_verybig_170186jpg
Statsministeren i Bulgaria, Boǐko Borisov,  var en av valgtaperne. Han har mafia-bakgrun. Han har trukket seg etter valgnederlaget. Derimot.no har hatt en egen artikkel om hans bakgrunn.  


Sist helg var det presidentvalg i EU-landet, Bulgaria, men også i Moldova som til nå bare har en `samabeids-plan` med EU-byråkratene i Brüssel. I begge land vant kandidatene som sto for motstand mot ukritisk `vest-orientering`, rett og slett for å forsvare folks levekår. Den tyske Dagsrevyen, ARD-Tagesschau, kommenterte Bulgaria-valget slik: `Mer Moskva, mindre Brüssel - Er det resultat av EU-sanksjonene mot Moskva?` Om Moldova-valget sa den tyske statskanalen: `Ex-sovjet-republikk står foran et politisk taktskifte`.

I Norge ble det uttrykt halvoffisiell frykt noen dager før valgene, men etter at resultatene var klare, hørte vi lite. Her er resultater:

Bulgaria: Presidentvalg over 2 runder: 6.-13/11- 2016, ble vunnet av Rumen Radev med 2 049 260 stemmer (59,35%). Tsetska Tsatjeva, Partiet for Europeisk utvikling i Bulgaria, fikk 1 249 043 (36,17%) av stemmene.

7f9a77c864f56e1c42641cfee13ca65cjpg

Rumen Georgiev Radev er ex-kommandør i Bulgarias flyvåpen. Sosialistpartiet i Bulgaria støtter Radev, som regnes som russisk-vennlig. Han er født, 18/6-1963. Han er spesialist i militære flyoperasjoner med mastergrad i strategiske studier fra krigsskolen i Maxwell i USA.


Også i Moldova gikk valget over 2 dager; 30/10 og 13/11. 13/11-16 kom avgjørelsen mellom de to sterkeste kandidatene fra runde 1: Igor Dodon, PSRM og Maia Sandu, PAS.

Dodon fikk 834 081 (52,11%), Sandu 766 593 (47,89%).

Dette var første direkte presidentvalg siden 1996 og resultat av grunnlovsendring, 4/3-16. Da ble direkte valg av president gjeninnført etter vedtak i grunnlovs-domstolen: Praksisen fra år 2000 med indirekte valg av president i parlamentet var grunnlovsstridig.

President Dodons parti, PSRM, Sosialistpartiet for fedrelandet Moldova, er ifølge engelsk Wikipedia `russisk-vennlig` og ble grunnlagt i 1997. Igor Dodon, født 18/2-1975, har vært medlem av parlamentet i Moldova og er ex-økonomi-minister fra 2006 til 2009. Han er også tilhenger av fredelig løsning av konflikten i Transnistria. Det åpner for fredelige løsninger på interne konflikter med naboene i Ukraina.

igor-dodonjpg
Igor Dodon

2 valgvinnerne i Sørøst-Europa, i sentrum for Natos innringing av `farlige russere`. De er ønsket av egen befolkning, men ikke av alliansen av `liberale` hauker og militær-industrielle i land som Norge. For dem er ikke slike valgvinnere verdt å melde om, for det kan undergrave troen på propaganda-myter. Karrierist-hauker vil helst fortsette kursen med kutt i velferden til befolkningen. Derfor er saklig informasjon om valgresultat `uønskete ikke-saker`.
Per Lothar Lindtner for derimot.no , 19/11-2016. Kilde; ARD, nrk, wikipedia, JW.    

I USA er et stor flertall skeptiske til mediene

Meningsmåling: 70% av USAs innbyggere tror ikke at nyhetsmediene er ærlige elle sannferdige.


Artikkelen er oversatt og noe forkortet av Knut Lindtner

Folk tror ikke på det sprøytet at mediene er politisk nøytrale. Disse siste tallene viser hvordan innbyggerne i USA oppfattet mediene under presidentvalget nylig, og det skulle egentlig ikke komme som noen overraskelse.

Media Forsknings-Senteret (MRC) offentliggjorde funnene sine etter en rundspørring etter valget om hva velgerne tenkte om de nyhetsmedienes innflytelse på presidentvalgkampen i USA i 2016.

mrc_vlogo12jpg

Undersøkelsen ble utført den 9. og 10. november.

Hovedfunnene:

7 av 10 (69%) trodde ikke mediene var ærlige og sannferdige.

8 av 10 (78%) mente at nyhetsdekningen under presidentvalget var skjev, hvor 3/5 (59%) opplevde at mediene var for Clinton og bare 1/5 (21%) opplevde at de var for Trump.

Til og med av 1/3 (32%) av de som stemte for Clinton mente at mediene var pro-Clinton.

o-washington-post-facebookjpg

Et medium som risikerer å gå nedenom og hjem sammen med et utall andre som følge av de mister tilliten i befolkningen på grunn av mangelen på objetivitet og sannferdighet.

8% av de som stemte Trump sa at de ville ha stemt Clinton hvis de hadde trodd det mediene skrev/uttalte om Trump.

97% av de som stemte sa at mediene skeive fremstilling ikke påvirket stemmegivingen.

Kanskje den skeive pro-Clinton fremstillingen irriterte folk og dermed ansporet noen til stemme for Trump.

Sjefen for MRC, Brent Bozell, sa dette om denne meningsmålingen:

brent-bozell-scjpg
Brent Bozell, en fremtredende medie-person som tilhører den konservative siden av USAs medieverden.

«Mediene er i full panikk fordi USAs befolkning avviste deres venstreorienterte propaganda - og dermed dem. Folk tror ikke på det politiske sludderet om at mediene var politisk nøytrale. Selv en tredjedel av de som støttet Hillary mente at de (mediene) var pro-Hillary!

Når du står overfor et stort flertall av de som stemte som sier at de landsomfattende «nyhetsmediene» favoriserte Hillary Clinton og at prøvde å påvirke folk til å stemme for henne; og samtidig tror folk at mediene er grunnleggende uærlige - da har du et problem som ikke kan repareres med en unnskyldning. Befolkningen har avvist denne institusjonen som hverken objektiv eller sannferdig. Det er en institusjonell skeiv-vinkling i de sentrale medie-nettverkene som må repareres og jeg er svært skeptisk at de som formidler nyheter er interessert eller i stand til til å påta seg dette ansvaret.»

Kommentar Knut Lindtner: Jeg er stort sett enig i det han her skriver, bortsett fra en ting. Jeg, som regner meg som svært venstreorientert, oppfatter ikke at de sentrale nyhetsmediene er venstreorienterte i det hele tatt. Men mener en at tilhengere av markedskreftenes fri-slipp, TTIP, EØS, globalisering og krig er venstreorientert, da er jeg enig.

Egentlig forteller dette om det som nå er tydelig for meg og en del andre. «Venstresiden» er ingen side, men en diffus masse som flyter omkring, og den er styrt av mediene. Når kapitalmakten gjennom mediene roper: «På plass!», da tror mange på «venstresiden» at de gjør dette av fri vilje.

perch-i-cani-danno-la-zampa-2jpg

At mediene mister grepet på store deler av befolkningen i USA er en meget gledelig utvikling og kanskje det viktigste resultatet av valget.

New York Times fossror for å redde opplag og abonnenter

Denne artikkelen er oversatt av Knut Lindtner
Bilder m/tekst: Knut Lindtner

New York Times beklager:


Avisen som omfavnet og støttet Demokratenes presidentkandidat Hillary Clinton, sendte et brev til leserne den 11. november hvor de lovet å «konsentrere» seg om sin journalistiske misjon og ba abonnentene å forbli lojale.

Avisens utgiver Arthur Sulzberger Jr. og redaktøren Dean Baquet synes å sende en ettertenksom betenkning i brevet hvor de innrømmer, «Etter et slik uforutsigbar og uberegnelig valg melder det seg uunngåelig visse spørsmål: Førte Donald Trumps åpenbare mangel på politiske konvensjoner (han opptrådte ukonvensjonelt, overs.) oss og andre til at vi undervurderte støtten hans blant USAs velgere? Hvilke krefter og faktorer i USA frembrakte dette splittende valget og resultatet?»

cxaforruqaehojwjpg
Her er brevet til abonnentene


En undres jo over hvorfor dette siste spørmålet stilles etter valget og ikke ble stilt under valgkampen?

De fortsatte: «Når vi tenker på denne ukas resultats betydning… tar vi sikte på å hengi oss på nytt til vår grunnleggende journalistiske misjon for «The Times». Det er å rapportere ærlig fra USA og verden, uten frykt eller favorisering, og å anstrenge oss for å forstå en reflektere alle perspektiver og livserfaringer…».

Ikke at avisen på noen som helst måte innrømmer at de ikke har gjort dette, naturligvis. «Vi mener at vi har gjengitt begge kandidatene på en rimelig måte under presidentvalg-kampanjen.» Sulzberger og Baquet sier: « Dere kan stole på at New York Times vil bringe den samme korrekthet, det samme nivået av nøyaktighet og den samme uavhengighet i vår dekning av den nye presidenten og hans team.»

140519_arthur_sulzberger_605jpg
Arthur Sulzberger Jr.

Hvis vi skal tro kommentatoren i New York Post, den tidligere journalisten i New York Times, Michael Goodwin, så er ikke nivået på rettferdighet og graden av uavhengighet noe å skryte av.

«Hvis avisen faktisk hadde opptrådt rettferdig overfor begge kandidatene, da ville det ha vært unødvendig å skrive at de ville hengi seg til ærlige reportasjer», skrev han sist fredag. «Og da ville ikke avisen ha blitt tatt så totalt på senga over Trumps valgseier. Men den demoniserte Trump helt fra start og til siste slutt og fikk derfor ikke med seg at han hadde noe på gang. Og fordi avisen bestemte seg for at de som støttet Trump var en gruppe rasistiske og homofobe pøbler, av den grunn fikk den ikke med seg hva for et liv menneskene som valgte USAs neste president faktisk levde.»

w4gjoq5-jpg
Michael Goodwin

The New York Times sendte dessuten en liten pamflett til sine ansatte hvor de ba dem tenke gjennom avisens visjoner om å «dekke nyheter uten å favorisere noen og uten frykt», og understrekte at de måtte nærme seg den nye Trump-administrasjonen uten forutinntatthet.

«Vi skal dekke hans politikk og hans agenda på en rettferdig måte. Vi skal bringe ekspert-analyser og reflekterte kommentarer overfor de endringer vil ser hos regjeringen og overfor og de konsekvenser disse har. Vi skal se inn i og bak Washington for å finne røttene til det sinne som har blitt virvlet opp i USA. Hvis mange i USA ikke lenger ser ut til å forstå hverandre, la oss gjøre jobben med å fortolke og forklare», formante Sulzberger sine ansatte.

Slike anstrengelser ville ha vært på sin plass under valgkampen.

I sin omfavning av Clinton skrev avisen: «I ethvert normalt valgår, sammenligner vi de kandidatene fra sak til sak. Men dette er ikke et normalt valgår. En slik sammenligning ville bli en tom øvelse i en konkurranse hvor den ene kandidaten - vårt valg, Hillary Clinton, har en historie med tjenestevirksomhet og en meny med praktisk forslag, og den andre, Donald Trump, ikke kommer med noe konkret om seg selv eller sine planer, mens han lover gull og grønne skoger.»

Kommentar Knut Lindtner: Enhver ser at her prøver NYT å redde stumpene (abonnenter og opplagstall) - og ikke sannhet eller troverdighet. Den forsvant med den ensidige kampanjen for å få Hillary Clinton valgt.

Avisens ensidige støtte til Hillary Clinton har naturligvis ingenting med at avisens hovedaksjonær, verdens rikeste mann, Carlos Slim, også sitter i styret til Clinton-stiftelsen og er venn med Clinton-familien? Tror de vi er helt fjerne, eller?

52fb5297c73ccjpg
Carlos Slim

I Norge har vi kunnet observere det samme fenomenet. Alle seriøse medier støttet Clinton og prøvde så godt de kunne å demoniserte USAs neste president. Selv om Wikileaks kom med helt avgjørende avsløringer under presidentvalgkampen om Clintons støtte til IS og Al-Qaida da hun var utenriksminister - noe som skulle diskvalifisert henne i ethvert sannhetsøkende medium - så ble ikke dette nevnt eller kommentert overhode.

Mediene prostituerte seg selv uten hjelp, helt frivillig, over hele den vestlige verden. Dette bidrar naturligvis til å forsterke flukten bort fra dem. Akkurat det har enda ikke gått opp for de ansvarlige redaktører og eiere. Her er det tunnel-synet og betongen mellom ørene som fortsatt rår.

Dette er en av de viktigste langsiktige effektene i etterkant av brexit og presidentvalget i USA. Eliten og deres medier har mistet bakkekontakten og befinner seg fortsatt i den syvende himmel i en medie-ballong fylt av illusjoner og ønsketenkning.

Hvorfor bommet alle meningsmålingene?

Den store bommen


av Gunnar Sortland
10. november, 2016



Så skjedde det som ikkje nokon trudde kunne skje, Trump vann valet i USA mot alle odds.


polljpg

Meiningsmålingar som konsekvent gav Clinton eit solid forsprang på Trump (i valsendinga til nrk snakka dei til langt på natt om kring 75 prosent sannsyn for ein Clinton-siger, endå Trump leia stort det meste av tida, berre avbrote av eit par kraftige hopp når resultata frå eit par av dei folkerike statane kring Washington kom inn.) i vekene før valet inkluderer Bloomberg Politics, CBS News, Fox News, Reuters/Ipsos, USA Today/Suffolk, Quinnipiac Monmouth, Economist/YouGov og NBC News/SM, ifølge RealClearPolitics.





All presse og alle TV-selskap køyrde ein einsidig kampanje for Hillary Clinton. Trump blei utropt som Putins puddel, russisk agent, og var i lomma på russarane pga store lån i russiske bankar.

Clinton sine kriminelle affærar blei det ikkje opplyst om. Det same einsidige fenomenet kom til syne i alle NATO-land. I Noreg gjekk til og med politikarar på ministernivå ut og åtvara mot Putin.

Kvifor dette svart/kvitt-biletet? Clinton var «verdsregjeringa» sin oppkjøpte kandidat. Dei superrike visste at Clinton er på deira side og ho er ikkje skuggeredd for å utrydde nasjonar som ikkje gjer som desse ynskjer. Ho var hovuddrivkrafta i knusinga av det velfungerande Libya. Ho ivra for flyforbodssone over Syria, noko som med stort sannsyn ville utløyst ein tredje verdkrig. Absolutt alle verkemiddel blei tekne i bruk.

Meiningsmålingsinstitutta og prognosemakarane bomma så det grein. Alle spådde ein klar siger til Clinton. Dagen derpå var heile etablissementet i sjokk. Den eine eksperten / betrevitaren etter den andre stod fram for å forklare korleis meiningsmålarane kunne ta så feil. Somme meinte undersøkingane ikkje var breie nok. Dei var ikkje representative. Spørsmåla kunne vere feile eller stilt på feil måte og så bortetter. Men ikkje nokon av kommentatorane var inne på tanken: Kunne det vere slik at det var juksa med talmaterialet? Ja, at desse institutta regelrett dreiv med valkamp for Clinton?

Dei største aviser og TV-kanalar er eigd av dei superrike. Eg tippar det same gjeld for gallupinstitutta óg.

gallupbuildingjpg
Opinionsindustrien er big business. Då George Gallup i 1935 i New York grunnla the American Institute of public opinion, verdas første meiningsmålingsinstitutt, hadde han som målsetning å objektivt registrere folkemeiningar. For å garantere ei uavhengig og objektiv undersøking, sette han som krav at han ikkje skulle ta på seg meiningsmålingsoppdrag finansiert av grupper med spesielle interesser, slike som t.d. det Republikanske eller det Demokratiske partiet. Etter sin død i 1984, vart firmaet seld til Selection Research, Incorporated. Dei edle prinsippa frå 1935 er vraka, og selskapet har klientar som spenner frå FN til Verdsbanken, med over 60 000 tilsette i 160 land som utfører 350 000 intervju årleg.



Dette er rein psykologi. Mange menneske ynskjer å høyre til vinnarlaget. Dei er usikre og vil såleis sjå på kva andre meiner, for så å røyste rett. I 1994, føre den store folkerøystinga 28. november om EU-medlemsskap, spådde eg at den aller siste gallupen før avrøystingsdagen ville syne fleirtal for EU (for første gong). Eg fekk rett. Dette syner at meiningsmålarane ikkje er nøytrale, dei driv rett og slett politikk på makta / oppdragsgivarane si side.

Det er jo rart at ikkje nokon har kome på dette.

Medienes selvskudd

Gratulerer MSM! 

(MSM er de dominerende mediene)

msm-weapons-of-mass-deception-mediajpg
MSM. Massebedrageri-våpen står det under bildet

Dere sløste bort siste smule av troverdighet da dere skulle stoppe Trump. Og det virket jo ikke!


Av Dean Parker

Kjære MSM. Hvor dum føler du deg akkurat nå?

Populærpresse, hvor dumme følere dere dere akkurat nå? Akkurat hvor flaue er dere for alle deres idiotiske historier om Donald Trump som en lakei for Kreml, som Putins agent og russisk spion? Noe jeg vet dere faktisk aldri trodde på?

Ja vel, jeg forstår, dere hadde en jobb å gjøre - og navnet på den jobben var: Få Hillary inn i Det Hvite Hus. Men se, det virket jo ikke en gang!

Dere holdt på i seks måneder med det mest oppkonstruerte, idiotiske og pinligste utklekkinger noe menneske har sett, dere har sløst bort siste smule av troverdighet dere noen gang har hatt, og det virket jo ikke en gang!

Hillary ble jo ikke president! Amerikanerne gikk i stedet ut og stemte på Donald Trump, han som dere hadde fortalt var en russisk spion!

putin-trumpjpg

Og det var ikke marxistiske professorer med lidenskap for Russland som valgte han. Det var bevæpnede, kommunisthatende Reagan-elskende gjennomsnittsamerikanere som valgte han og som viste fingeren til dere og deres surrealistiske liberalister.

I det minste burde dere ha vært en smule etiske slik at dere fortsatt kunne hatt litt verdighet tilbake. Men jeg gjetter på at dere har makt til å mene at å plukke ut og innsette den neste presidenten bare var altfor morsomt til å bare la det passere. Eller hva?

Vel, f**k you! Nyt de neste fire årene!

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Intervju med krigsreporter

Dette innlegget er hentet fra nettstedet Midt i Fleisen


I går var det en artikkel av John Pilger, født 1939. Dagens sak er en intervju med en lignende person, veteranreporter og forfatter Fulvio Grimaldi. Han er født i Firenze i 1934. Han har dekket kriger i alle verdenshjørner de siste 60 årene. Han skriver fortsatt (og kjører fortsatt motorsykkel!).

Transkripsjon av intervjuet med Fulvio Grimaldi, litt forandret fra muntlig til skriftlig stil. Intervjuer er Ken Jebsen.


Hjertelig velkommen til enda en utgave av Ken.fm i samtale. Vår gjest i dag er Fulvio Grimaldi. Velkommen. Har jeg uttalt det rett ‘Fulvio Grimaldi’?

–en perfekt uttale.

Selv om jeg ikke kan italiensk, så kan du svært godt tysk.

-ganske godt

Du snakker fire språk, kan du si oss hvordan dette hendte?

111143227797796highres22-082371-26194984jpgjpg

Intervjuer Ken Jebsen



-Fransk, engelsk, italiensk og litt spansk – og tysk. Det har seg slik at jeg levde flere år i Tyskland da jeg var gutt, under krigen. Det var en merkelig tilfeldighet, men det skjedde i alle fall slik. Jeg studerte derfor tre år på skole i Tyskland. Der lærte jeg godt tysk, så studerte jeg senere germanistikk i Tyskland, og hadde æren og gleden av å studere under Thomas Mann i Köln.

-selveste Thomas Mann.

Nettopp. Engelsken har seg slik at jeg var ansatt av BBC World Service. I 5 år på sekstitallet arbeidet jeg hos BBC i London med radio, og engelsk hørte med. Fransk lærte vi i skolen i Italia. Spansk kom senere da jeg jobbet i Latin-Amerika.

Du er en gravende journalist, som lager ‘slemme’ reportasjer, født i 1934. Jeg ønsker å diskutere yrket ditt, du har allerede antydet et par ting: du er krigsreporter. Det gjør noe med en. Ødelegges man, hvor får man styrken fra, for du er fortsatt aktiv? Først, hvis du kunne velge på nytt, ville du velge dette yrket?

Det vil jeg absolutt. Det er det eneste yrket som jeg gjerne ønsker å arbeide i. Fordi det går nært nerven i vår samtidshistorie. Som krigsreporter kommer man i berøring med de vesentlige sakene i samtiden. Det som skjer i verden i dag, er hovedsaklig bestemt av kriger. Krig er det viktigste verktøyet i dagens politikk, først og fremst vestlig politikk. Å være til stede og se hvordan det foregår, av hvilke grunner det stammer fra, med hvilke unnskyldninger og alibi det blir utført og hva det gjør med verden, med mennesker, med miljøet, det er det vesentlige – det rager langt over alle andre problemer.

Har yrket blitt vanskeligere i dag, er det vanskeligere å utøve det, eller kan man si at Internett gir uante muligheter?

Det stemmer, Internett gir uante muligheter. Men i disse mulighetene er det mange forskjellige stemmer. Da må man selv finne hvor den riktige, klare, ekte stemmen høres. Men ellers har det blitt langt, langt verre.

Særlig etter Vietnam. Jeg jobbet også der. I Vietnam var det fortsatt en viss frihet i hva vi kunne forteller om. Kontrollen over journalistenes rapportering var ikke så streng som i dag. Derfor kunne sannheter som ellers kunne bli fortiet, slippe igjennom. Da fantes det uavhengige journalister. Jeg tenker på Seymour Hersh fra New York osv, og andre lignende folk. Etter det ble de…

-’embedded’

..så ble det sørget for at disse utveiene ikke finnes lenger. Jeg husker i 2003 var jeg i Irak-krigen, under angrepet på Irak i 2003. Og husker hvordan reporterne fra USA, f.eks. fra CNN, sendte sakene til redaksjonen, og der satt eksperter fra CIA. De hadde tre knapper foran seg; en rød, en grønn og en gul. Den røde sa ‘denne reportasjen slipper ikke gjennom’, og det ble gjennomført av redaksjonen. Den gule betydde ‘dette vil vi gjennomgå på nytt, det må korrigeres eller bearbeides. Den grønne betydde ‘denne reportasjen er grei.’ Rapporteringen av krigen mot Irak i 2003 ble kontrollert fra utsiden på denne måten. Da fantes det ingen uavhengig journalistikk lenger. Det var slutt.

grimaldi-fulviojpg

Krigsreporter Fulvio Grimaldi



Finnes det i dag omfattende uavhengig journalistikk når den kommer fra staten? Eller kan man ikke si noe generelt om det?

Jeg tror at det i Vesten knapt finnes noen slik mulighet. Det jeg kjenner av vestlige massemedier er i enorm motsetning til det jeg erfarer på bakken, fra åstedet, at jeg ikke stoler det minste på noen vestlige massemedier. Jeg tror derimot at det finnes andre TV-kanaler, som Russia Today eller TeleSUR i Latin-Amerika, som har en skikkelig rapportering. Men i Vesten er det svært vanskelig å finne noe – som massemedia – å finne noe oppriktig, ærlig og ikke betinget av andre interesser. Det er slik at i de siste årtiene har media blitt konsentrert.

-Det er monopoler.

Oligarkisk eller monopol… I USA er det 5 store informasjonfabrikker.

-konsern.

Konsern som bestemmer alt. Jeg tror det for 20-30 år siden fantes omtrent 55-60 av disse store konsernene. I dag er det 5, som bestemmer alt. Også de litt alternative stemmene må innpasse seg. Dette har vi spesielt opplevd i Italia. Der fantes det til for et par år siden en relativt uavhengig stemme i diverse aviser og tidsskrifter. Men plapringen fra massemedier er så sterk og så betingende på opinionen, at de må innpasse seg, til en viss grad må innpasse seg, for å hevde seg og være troverdig. Det er vannvidd. For å være troverdig, må de innpasse seg til løgnene og bedraget fra massemedia!

-Selv om man kan delvis avvike.

Delvis, det som er fortsatt er mulig, det som blir tolerert, det som på en eller annen måte passer inn.

-Vil du si med en metafor, at når man snakker om sport i Italia, så snakker man kun om fotball, som om det ikke finnes noen andre typer sport.

Også sykling, ellers finnes det svært, svært lite.

-Hvis man vil snakke om sport må man snakke om fotball eller sykling, det andre er ingen sport.

For en stor del.

-Du beskriver scenariet for Italia, selv om du nevnte unntak – Pandora TV. Hvis du ser på det globalt, er det bedre andre steder? Er Tyskland bedre? Men under disse forholdene – den styrte opinionen – hva er da demokrati verdt?

Det er verdt svært lite demokrati. Vi i Italia har i stor grad mistet verdien av demokratiet, på området massemedier, men framfor alt på det politiske området. Politikk bestemmer jo massemediene, retningen i massemediene, eller oligarkiet/konsentrasjonen av massemedier. Og politikk blir bestemt av økonomi. Derfor er det en kjede som går fra økonomien, fra de mektige i næringslivet, som former politikk, og politikk former deretter mediene.

I Italia finnes det ikke lenger noen uavhengige medier. Du nevnte Pandora TV. Den er skapt og ledet av en svært god journalist, Giulietto Chiesa. Kanalen har stor suksess på nettet. Men den er en svært isolert stemme. Det finnes svært få slike nett-TV kanaler. Når det gjelder bloggere og slikt, finnes det et visst valg, en viss rikdom.

Folk som du, som holder et speil opp mot samfunnet og viser et stygt speilbilde. Du hadde karrieren din i massemedier. Hvordan blir du i dag betraktet av mediebrukerne og tidligere kollegaer? Er du en skjult høyreekstremist, konspirasjonsteoretiker, gal, en taper, forbitret?

Alle disse ‘komplimentene’ som du nevner blir kastet mot meg. Men de kommer fra folk som ikke er de jeg snakker til. Jeg synes folkene jeg snakker til, og andre, i et forsøk på å gi dem annen informasjon, det er en gruppe som vokser.

-Den kritiske gruppen vokser.

Det merker man på antallet folk som deltar på blogger og videreformidler dem. Antallet vokser på løpende bånd. Det er også forståelig. Massemediene er så ensformige, fra venstre til sentrum til høyre. I lengden blir de kjedelige. De blir også mistenkelige. Faktumet at en avis på venstresiden som ‘Il Manifesto’ og en på høyresiden, som ‘Corriere della Sera’ har den samme meningen i de viktigste geopolitiske, sosiale, økonomiske temaene. Dette vekker mistenksomhet, i alle fall i den delen av opinionen som fortsatt tenker. Som fortsatt har en viss evne til å tenke.

Denne ensformigheten, at de alle sier det samme, og vurderer fakta og verdenssituasjonen på samme måte, fra krig til styrten av et egyptisk fly osv. – at alle forklarer og forteller om det på samme måte, dette forstyrrer folk. Det finnes folk som i det minste fra utdanning og fra personlig historie, fra skolen, fra miljøet, fra tidsånden de erfarte for et par tiår siden, da man hadde forskjellige meninger.

-man kunne posisjonere seg i det politiske landskapet.

Man kunne posisjonere seg, det kan man ikke lenger, fordi alle sier det samme. Når det gjelder viktige ting, og ikke f.eks. homofobi og andre saker hvor det er lett at alle er enige. Der det virkelig burde være omstridt, f.eks. skal vi gå i krig mot Syria, skal vi fortsatt ha sanksjoner mot Syria – sier de alle det samme; dette er et diktatur, dette er en revolusjon, vi må støtte revolusjonen. Assad er en blodig diktator osv. – alle sier det samme. Det er jo ikke mulig.

Vi må finnes andre muligheter. Og vi bruker som bloggere på nettet, vi få som har frigjort oss fra massemediene, vi utnytter denne tvilen, denne usikkerheten som har blitt skapt i opinionen.

-Tror du tvil ligger i selve mennesket eller er det et spørsmål om for mye propaganda?

Nei, jeg er overbevist om at tvil ligger er medfødt i mennesket. Jeg håper at det er slik og jeg tror det er slik, spesielt i mennesker som er oppdratt i en dialektikk [med argumenter og motargumenter], uten et dogmatisk forhold til verden.

-Hva du beskriver i pressen, det oppløser alt det jeg har lært, at det finnes en forskjell mellom venstre og høyre. På veien har det dødelige konsekvenser hvis jeg tar feil – vi kjører begge motorsykkel, vi vet hva det er snakk om – men venstre og høyre, kan du overhodet begynne med det? Vi har hentet deg til Berlin, du skal bruke tiden her til også ha et intervju med en liten venstreorientert avis, som betrakter seg selv som venstre. Finnes det egentlig fortsatt?

Det finnes fortsatt på det ideologiske området og hvordan man ser verden Det finnes langt mindre i den daglige politikken, måten man krangler om samfunnet. I Italia finnes en bevegelse som for tiden er svært populær, ‘5 stjerner’, Beppe Grillo. Den har lenge sagt at venstre/høyre er forbi, at det ikke finnes lenger, det finnes noe nytt, noe annet, men ikke på aksen høyre/venstre.

beppe-grillo-_1jpg

Beppe Grillo

Jeg er overbevist om at det fortsatt finnes et venstreorientert måte å se verden på, som jeg tilhører [..]. Og at det finnes en høyreorientert måte: en vertikal, hierarkisk, elitær; og i den kjenner jeg meg ikke igjen.

Men at disse begge verdensbildene av forskjellige politiske grupper blir framstilt som at de ikke finnes lenger; I min erfaring, i det minste i Italia, stemmer det ikke. I de viktigste tilfellene, i verdenshistorien og det som gjelder vår framtid, det som gjelder vår holding ovenfor det som verdensbegivenhetene, finnes denne forskjellen venstre/høyre ikke lenger. Den er forskjøvet, den er uklarere.

-Er dette nyliberalismens fortjeneste?

Jeg tror det er skapt av venstresidens opprinnelige feil. I den grad venstresiden ikke var nok revolusjonær, og ikke holdt seg radikal nok. Siden den ikke var radikal nok, lot den muligheten stå åpen for å bli infisert av nyliberalismen. Man burde ha skapt et radikalt alternativ til nyliberalismen, og det skjedde ikke. I Italia hadde vi et kommunistisk parti, som allerede kort tid etter annen verdenskrig, ledet av Togliatti, som gjorde en (indirekte) avtale med kapitalismen, og som en følge av dette gjennomførte en lang vandring gjennom institusjonene, for slik å nå sosialisme.

Sosialismen ble så fjern, at man ikke mente noe mer med den. Ingen mursteiner ble lagt oppå hverandre for å bygge den. Derfor trakk man seg alltid tilbake. Man måtte alltid løpe etter den angripende nyliberalismen. Og man hadde ingen radikalt svar mot dette. Man glemte det, eller ga avkall på det.

Enrico Berlinguer var generalsekretær i det kommunistiske partiet i 70-årene i Italia. Da han erklærte han i striden mellom Nato/Warszawapakten, følte seg sikrere under Nato, da var slutten allerede nær, Venstresidens slutt. Hvis man aksepterer kapitalismens avgjørende verktøy, i dag i form av nyliberalismen og globalisering, da har man ikke noe mer man skulle ha sagt.

enrico-berlinguerjpg

Enrico Berlinguer, tidligere generalsekretær i Italias Kommunistiske Parti


-Kan dette systemet finnes uten krig?

Nei, jeg tror neppe det. Faktum er at en krig følger den andre i dag. Vi lever i en evig krigstilstand. Nye kriger er allerede på horisonten…

-regelmessig

man snakker sågar om atomkrig. Man er totalt ansvarsløs, totalt psykopatisk når det gjelder krig. På vestlig side. Det er heldigvis en viss fornuft på østlig side. Men den nyliberale kapitalismen, globaliseringen, klarer seg ikke uten kriger. Det er en slik grad av utnyttelse av massene, forarmingen av massene, konsentrasjon av rikdom i få hender på toppen, en prosent osv., at det absolutt må komme en reaksjon; om ikke fra den bedøvete befolkningen i våre land, så i alle fall fra landene i sør, i andre deler av verden, i Østen osv. Dette kan kun stoppes ved bruk av krig.

-Veksten som er innbygd i dette systemet -denne økonomiske kreften – det går ikke an uten permanent vekst, og derfor også krigene. Hvor viktig er det å innse at drivkraften i krig, den er bare et anvendt middel, men drivkraften er vårt pengesystem?

Vårt pengesystem er avhengig av dollaren. Faktumet at dollaren er den avgjørende valutaen i verden, og man tvinges til å bruke den. Denne realiteten blir stilt spørsmål ved av forskjellige sider, stadig mer fra Kina og Russland, også i sør, i Latin-Amerika. Straks Saddam Hussein prøvde å bytte dollar med euro som betaling for olje, ble han naturligvis fjernet. Derfor er kontrollen over dollaren, som USA kan trykke ubegrensete mengder av..

-siden 1971.

..da gullstandarden forsvant. Derfor har de muligheten til å øke sin egen rikdom. Dette er et faktum som har skapt en krise etter den andre. Og har skapt denne motstanden i verden. Jeg tror dette er en annen grunn til de stadige krigene; å bevare denne situasjonen.

Vi har i dag en situasjon der vi alle er koblet til denne dollaren; vi er så og si koblet til denne heroinen, den er litt utblandet, men vi er alle avhengige. Hele verden er i dag så forgjeldet, at denne gjelden aldri kan bli betalt tilbake. Hele systemet funksjonerer ikke. Vi redder oss fra krise til krise, det hele i et system som er så perverst, at det som var grunnlaget i både kapitalismen og sosialismen – knapphet- ikke finnes lenger.
Det finnes ufattelig rikdom. Det finnes mat nok for alle, men den er på lager. Dette er en pervers situasjon, den fantes aldri før. Hvordan skal vi komme ut av den, først og fremst fredelig, siden du nevnte atomvåpen? Trenger vi en ‘reset’, eller er dette samfunnet som har tilgang til noen få massemedier som driver hjernevask, som ikke er i stand til å planlegge for neste kvartal; overlever vi dette?

Jeg tror at det finnes et sted der det brekker, der bedøvningen gjennom massemedia, propaganda osv. ikke lenger nytter. Der den fysiske, personlige, materielle mangelen er så sterk at man ikke har mer å tape. På det punktet oppstår sannsynligvis en reaksjon. Denne reaksjonen vil da, hvis krisen er verdensomspennende og tilstede i hele Vesten, føre til en generell, internasjonal, geopolitisk reaksjon.

-Du snakket om Syria. Hva skjer etter din mening egentlig i Syria?

Vi hører alltid om en diktator, som riktignok er valgt, men det er ingen ekte valg. Han undertrykker sitt folk og vi må absolutt hjelpe med å hjelpe opposisjonen.Det fortalte man oss om Saddam Hussein. Det fortalte man om Taliban, om Gaddafi, det forteller man oss nå om Assad. Det vil sannsynligvis i framtiden bli fortalt om den eritreiske presidenten Afwerki. For øyeblikket blir det antageligvis fortalt om den egyptiske president Sisi.


rtrhyeejpg



-Det vil bli fortalt om Iran.

Om Iran blir det allerede fortalt i årevis. Derfor er det en stereotyp propaganda, den gjentar seg, akkurat som forskjellige terror-angrep blir forklart på samme måten og skylden gitt på samme måte. Jeg mener det finnes en opprinnelse for alle disse sakene. Den er svært langt tilbake. Det går tilbake til 50-årene.

Man snakket allerede da mens nasjonalstatene oppsto etter de antikolonialistiske frigjøringsbevegelsene, om hvordan disse nye nasjonalstatene på en eller annen måte skulle holdes i sjakk, først og fremst de arabiske. Pan-arabismen var en stor fare.

–Nasser.

Ingen samling skulle finne sted i det arabiske området. Ingen ny OPEC som strekker seg til Afrika. Da kom den berømte planen fra Oded Yinon i Israel i 1982. Han var rådgiver for statsminister Begin. Planen var en [strategisk] plan som ble foreslått av Yinon og så godtatt av regjeringen. De så for seg at alle de arabiske statene, islamske statene, i hele Midtøsten, skulle stykkes opp. For å gi Israel sikkerhet og også muligheten for å ekspandere – Stor-Israel.
Yinon sa at det var mulig å bygge på religiøse og etniske motsetninger i disse landene, for å stykke dem opp i biter og knuse nasjonalstatene. Splitt og hersk – ‘divide et empera’ som romerne sa.

-Du bor i Roma, du vet jo dette.

Vi har en stor erfaring med Romerriket og hvordan det erobret en stor del av verden. Uansett, de prøvde dette først i Irak. Der utnyttet og forsterket man forskjellen mellom sjia- og sunnimuslimer. Så brukte man kurderne i en annen del av Irak.

Dette gjør man i dag i Syria og Libya; sannsynligvis også i Egypt, som er den neste nasjonalstaten under press, som blir tilskrevet alt. Alt dette blir startet med en sverting- og demoniserings-kampanje. Opinionen må overtales om at disse landene lider under et hardt diktatur, at det blir torturert, at folket er innesperret, at opposisjon ikke eksisterer, at alle slags grusomheter skjer osv. Slik at opinionen settes i harnisk slik at folk så godtar angrepskrig – hva sa man i Nürnberg? Den største forbrytelsen mot menneskeheten er Forbrytelsen mot freden. Slik at opinionen godtar en forbrytelse mot freden, en angrepskrig, fordi det uansett var bedre enn å la diktatoren fortsette å drepe og torturere.

Angående Nürnberg, disse statene og lederne blir alltid sammenlignet med Hitler. Alle disse folkene blir sammenlignet med Hitler. Den siste Hitler er Putin, med Hillary Clintons ord. Dette er svært stereotypt. Man burde forstyrres av at det gjentas så grovt. Selv i Bud Spencer filmer fantes det forskjellige manus.

et forferdelig eksempel.

(latter)

Vi kan le. Men du nevnte neste tema, som er regimeendring i Moskva.

Det har de prøvd allerede.

Ser vi det for øyeblikket?

Ikke nå. Jeg tror Putin har på en eller annen måte har kunnet forsvare seg. Fra valgene i 2009 lærte han hvordan man skal handle, og har kunnet forsvare seg, kunne styrke sin posisjon, fordi han kunne stoppe disse ‘ikke-statlige’ organisasjonene, forskjellige grupper som blir finansiert og skapt av enkelte grupper i Vesten, som George Soros og organisasjoner som ‘National Endowment for Democracy,’ Freedom House osv.

Jeg ønsker å legge til noe om Syria, om venstresiden som var villig til å godta denne propagandaen om diktatorer, grusomheter – de aksepterte propagandaen. Selv om de sier å være imot bombene eller Nato eller angrep, i det de sier det er en diktator der og at folket lider under diktatoren, har de indirekte akseptert at man fører krig mot dette landet.

Faktum er at man har dette begrepet ‘demokrati’, vårt demokrati; som vi hele tiden opplever som falskt, hyklersk og egentlig uten innhold. Hvordan det er manipulert gjennom massemedier, propaganda, gjennom elitens makt. Fra dette demokratiet har disse folkene svært lite å lære.

Disse folkene kommer fra et herredømme fra tusenårige autoritære imperier. Samtlige arabiske stater var undrer tyrkerne. Før det bysantinerne, før det romerne. Etterpå var det britene, franskmennene og italienerne -Libya, Somalia, Etiopia. Først for 50-60 år siden oppsto disse folkene som stater. Før dette forestilte de seg ikke en stat, noe slags demokrati. Det eksisterte ikke hva som hos oss har utviklet seg over århundrer, som skapt siden den franske revolusjonen.

var de stammer, klaner, familiesamfunn?

Nettopp. De hadde ingen politisk uavhengighet. De våget ikke å endre seg politisk, å organisere seg. Stammene lot sine representanter, sine eldre, den som de erkjenner som den beste autoriteten i deres stamme, administrere lov og rett i deres begrensete geografiske område. Det var alt.

Plutselig blir de en uavhengig stat i menneskehetens familie. Og vi forlanger fra dem at de straks bruke våre prinsipper…

vår intellektuelle DNA.

Det er meningsløst. De hadde nødvendigvis lederne for deres uavhengighetskamp mot kolonialismen. De ble så deres ledere. De ble landsfadere. Å derfor dra dit og si det er udemokratisk, er en mangel på historisk…

Det er arrogant.

Det er utrolig respektløst og arrogant.

Vil du disse folkene, jeg tror det er mange stater, folk; man snakker om dette store russiske riket over den enorme eurasiske sletten. Jeg vet ikke hvor mange språk som blir talt der, hvor mange folk og stammer det finnes der, som er for liten til å gjelde som stat men stor nok til å være et folk. Bør man gi disse folkene mulighetene til å bli demokratisk eller må man akseptere at de selv må bestemme tempoet i forandringer, og at de må bestemme hvordan de vil forandre seg?

Ditt eget svar er det eneste som man kan og bør akseptere. I den utstrekning vi kaller oss demokratisk, er det første beviset på demokrati å respektere hvordan andre folk foretar seg, hva slags skjebne de ønsker. Hvis de ønsker å gå andre veier har vi ikke noe å gjøre med det.

Vi som Vesten har når det gjelder disse folkene vi snakker om, som vi vil pådytte vår ide om demokrati, har vi kun påført forferdelige dårlige ting. Vi har vært kolonialister. Vi utvidet våre imperier over disse folkene og vi underkuet dem. Vi har ingen rett til å vise eller lære dem noe.

Jeg mener det viktigste prinsippet er at hvert folk selv får bestemme sin egen vei og hastigheten av utviklingen. Når det gjelder hvordan folket ønsker å innrette seg. Jeg kjenner den libyske situasjonen svært godt. Libya hadde ingen nasjonal identitet, kun en rekke stammer.

Gaddafi greide virkelig å danne en nasjonalstat av landet over en perioden på 40-50 år. Der alle følte seg som libyere. Han skapte Libya der det ikke var der før. Før det fantes Fezzan, Kyrenaika osv, men ingen Libya. Og han skapte det fordi han styrte i alle disse årene. Han var ingen diktator, han var landsfader. Han hadde ingen politisk autoritet, men han hadde en moralsk en, og den utøvde han, derfor var han anerkjent som leder. Det var et direkte demokrati som vi ikke har aning om. Alt ble bestemt gjennom folkeforsamlinger, fra lokalt nivå til toppen av staten.

 _79533522_74ca6d05-6929-463a-a91b-303fc3e6fa9cjpg

Jomo Kenyatta, Kenyas legendariske frigjøringsleder fra den britiske kolonialismen.

-Kunne Hillary Clinton lære fra Gaddafi?

Hillary Clinton er et avskyelig vesen. Man trenger bare å tenke på scenen, vi har alle sett på hvilket vis Gaddafi ble henrettet, hvem som gjorde det, hvordan det skjedde. Hun ble vist denne scenen. Hun og sa ‘Vi kom, vi så, han døde’. Der lå dette liket, forferdelig maltraktert, lynsjet. Å uttrykke seg slik om en motstander, en fiende, er et tegn på at vi kan vente oss at den neste presidenten i USA sannsynligvis vil være en katastrofe uten like for menneskeheten.

Hvordan passer dette, hvordan man med omgås beseirede fiender, med Genevekonvensjonen, Nürnberg-prosessen, alltid blir dratt fram. Er det ikke helt utrolig?

Det er helt utrolig. Genevekonvensjonen har forsvunnet helt siden Vietnam. Der har USA, med sine kriger, gjort slutt på disse konvensjonene. De fantes ikke lenger i Vietnam. Vi kjenner til grusomhetene som ble utført der. Vi har sett det videre i Irak med Abu Ghraib. Det blir ikke lenger tatt fanger. Vi så det nylig i Ukraina der det ble utført et kupp av nazi-krefter. Når det gjelder Genevekonvensjonen, f.eks. sivilbefolkningen må skånes, sykehus må ikke bombes; dette er fullstendig glemt og gått tapt. Jeg har opplevd dette selv i alle disse krigene. Bombene er hovedsaklig rettet mot sivilbefolkningen. Alltid.

-Med vilje eller uhell?

Det er med hensikt. Det er beregnet slik at befolkningen blir terrorisert, slik at den blir demoralisert. Og enten reiser seg mot sin egen regjering og derfor en regimeendring finner sted og hjelper angriperen. Eller at den blir så terrorisert at den ikke lenger yter motstand.

-Eller at de flykter.

Det kommer til temaet flyktninger. Tømmingen av stater for innbyggere, der Europa blir ‘oversvømt’.

Du snakker akkurat om noe aktuelt, og jeg vil gjerne snakke om Tysklands rolle. Du, som studerte germanistikk med Thomas Mann, som har lest de store klassikerne, og diktere, tenkere og vise menn. Du ser det med en viss avstand fra Italia, også et kaotisk land. Hvordan bedømmer du denne ‘flyktningkrisen’, der man aldri stiller spørsmålet om hvorfor det ble en krise. Hvor kommer flyktningene fra? Var det først bombingen og så flyktningene, eller var det først denne imperiale økonomiske politikken og så flyktninger; det har jo også med handel å gjøre, kneblende avtaler.
Det ser vi jo ikke. Hvordan bedømmer du, som bor i Italia, situasjonen i Tyskland angående flyktninger, avtalen med Tyrkia, og først og fremst Tysklands rolle? Stikkord: flyktninger fra Syria, Afghanistan, Irak. Er vi…?

Jeg tror flyktningspørsmålet har lite å gjøre men barmhjertighet fra godhjertede mennesker. Det bør ikke bli analysert eller angrepet fra denne synsvinkelen. Man må tenke på den første ringen i kjeden. Mennesker som flykter fra omstendigheter de ikke lenger holder ut. Først var det nok hovedsaklig klimatiske og sosiale forhold. Som ble forårsaket av oss, av Vesten, av kapitalismen, gjennom klimaforholdene som stadig forverres, gjennom vår industri og klimagasser. Giftige avgasser, gift i mat, gift i vann…

-som blir eksportert. Plastavfall til Afrika, vekk med atomavfall.

Det var en opprinnelig grunn for flyktninger, migranter. Men den store mengden av flyktninger som nå kommer til Europa, er skapt av krigene. Afghanistan, Irak, Syria; der kommer de jo fra; Libya. Alle disse gode menneskene, ikke-statlige organisasjoner, Paven, som er opptatt av dette, Regjeringen i De forente stater som sier vi bør aksepterer alle, det ville være medmenneskelighet, svært få mennesker snakker om at disse menneskene flykter fra krigene som vi driver med. Vi som Nato utfører krigen i Afghanistan i 15 år.

Det finnes mennesker som her vil si at du hittil har snakket korrekt, men at du her snakker om at ‘vi’ kriger. Hvorfor sier du ‘vi’? Jeg kriger jo ikke.

Du kriger ikke, og ikke jeg heller. Jeg skriver mot det, jeg taler mot det men vi er i Vesten, vi kan skrive oss inn i dette ansvaret. Vi har antageligvis ikke gjort nok for å stoppe disse krigene og krigsforbrytelsene. Derfor sier jeg ‘vi’. Naturligvis er det regjeringene i Vesten, det er de kapitalistiske imperialistiske regjeringene som utfører disse krigene for å erobre disse landene.

Kan vi nekte?

Vi har ikke gjort nok for å hindre dem.

Kan vi stoppe dem?

Sannsynligvis har vi ikke gjort nok. Kanskje kommer vi tilbake til venstresiden med dens ansvar. […]. Jeg sa, dette er ingen strategi, dette henger sammen. De barmhjertige snakker aldri om årsaken til flyktningene, at husene til flyktningene har blitt bombet, har ingen mat lenger, ingen sanitære forhold, landsbyen er ødelagt, skolen er ikke lenger der.

Da må de bort. Slik tømmes et land som skal erobres, der rikdommene skal overføres til multinasjonale selskaper. Jo tommere et land er, først og fremst fra den unge generasjonen, den utdannete generasjonen, den som skal bygge framtiden for dette landet, de må bort, og det gjør de. De leter etter en framtid fordi de er ung, de fortsatt har krefter og er utdannet.

-For dem, er det forræderi eller normalt?

Jeg synes at det finnes desertører blant flyktningene. Jeg er ikke enig i at man må ta i mot alle. Jeg synes at i denne blandete gruppen er folk som burde bli i deres land og forsvare det. Jeg er på siden til de som forsvarer seg mot det som er et utvetydig angrep utenfra.

Det var ingen revolusjon. Det var aldri en revolusjon. Det var fra begynnelsen, og jeg var der, et angrep, en regimeendring som straks ble militær, som straks ble utført utenfra.

-f.eks. våpenforsyninger.

Og først og fremst – leveringer av mennesker. Militser utenfra.

-Hvilken rolle spilte Tyskland?

Jeg vet ikke om Tyskland spilte en særlig rolle i denne krigen. Landet har åpenbart en rolle når det gjelder flyktningene. Det var jo Angela Merkel som sa, da bølgen kom gjennom Balkan, at vi kunne akseptere en million eller 800.000 fra Syria. Det var de unge og utdannete fra Syria. Sannsynligvis et pluss for tysk industri og næringsliv,

..tilgjengelig menneskelig råmateriale? ‘Brain drain’?

-Etterpå var det over. De 800.000 eller millionen var de som sannsynligvis trengtes. Etterpå var det slutt, alle stengte grensene.


migrant-crisis-forcing-divided-europe-to-look-ahead-2015-8jpg

Disse menneskene bringer også et press på det tyske og europeiske arbeidsmarkedet, det må man jo også se.

Ikke bare på arbeidsmarkedet, det er også et økonomisk og finansielt press. Alle de europeiske landene klager over den økonomiske krisen, gjeld osv. Så kommer plutselig millioner eller hundretusener som man må ta med, gi husly og mat, finne arbeid. Det er et stort økonomisk foretak, en stor vekt. Jeg er overbevist om at – og det blir lite nevnt – at dette er en enhetlig strategi. Et land som Syria blir tømt. De beste menneskene i Syria blir tvunget til å forlate landet. Landet blir langsomt tomt. Særlig for de utdannete og landets framtid. Samtidig blir Europa, som er en alliert med USA, en solid del av Vesten osv. Men en underordnet alliert.

En vasall

Ja. En alliert og samtidig en vasall. En vasall som ikke får lov til å være for egenrådig. Som ikke får lov til å være for sterk. Som først og fremst må stå under press. Som må svekkes. Som ikke bør innbille seg at han kan finne et marked, en alliert, en utviklingsmulighet, for framgang, i øst.

Ingen samarbeid?

Selvsagt. Dette samarbeidet er geografisk, økonomisk og geopolitisk naturlig. Samtidig blir er land utbyttet og tømt. Samtidig blir en alliert som også er vasall, svekket. Derfor blir det svært vanskelig for denne å fatte uavhengige politiske, militære og økonomiske beslutninger.

Spørsmålet som jeg stiller meg naturlig er: Det du sier her har jeg aldri hørt en politiker eller slikt fra venstresiden si så tydelig. Eller aldri hørt i en venstreorientert avis, at flyktninger blir brukt som våpen, som skader begge sider. Landet som har ‘brain drain’ og landet som kommer under press, som må integrere dem, økonomiske vanskeligheter.

Ikke bare økonomisk, men også kulturelt. I Italia har vi spenninger. Den ekstreme høyresiden, xenofobiske, rasistiske bevegelser oppstår. Vi har Salvini, Lega Nord osv, som deler [..], og derfor svekker landet. Alt er planlagt. Jeg er overbevist om at alt har blitt utarbeidet på forhånd.

-en overordnet plan.

Splinten i Øyet

Fra: Midt i Fleisen
 
 
Sammenlign dekningen av Mosul og Aleppo


 Av Patrick Cockburn

Jeg var i Iran i begynnelsen av 2011, da det var rapporter fra opposisjonskilder i eksil som sa at en protestbølge feiet over landet. Det var faktisk litt substans i det. Det hadde vært en demonstrasjon med 30.000 mennesker i Nord-Teheran den 14. februar – som minnet om masseprotestene mot det angivelige jukset i presidentvalget i 2009 – som hadde overrumplet myndighetene. Det kom forventningsfulle kommentarer fra vestlige forståsegpåere som håpet at den arabiske våren skulle spre seg til Iran.

Men da jeg kom til Teheran noen dager senere, syntes det som om ingenting var på gang, selv om det var nok av opprørspoliti som hang rundt i regnet og kjedet vettet av seg. Det så ut som om protestene hadde skrumpet bort, men når jeg sjekket på internett, fant jeg dette ikke var tilfelle. Talsmenn for opposisjonen hevdet at protester fant sted hver uke, ikke bare i Nord-Teheran, men i andre iranske byer. Denne framstillingen syntes å bli bekreftet av videoer som ble publisert på nettet som viste demonstranter som kjemper mot batong-svingende opprørspoliti og militssoldater.

Jeg møtte noen vennlige iranske korrespondenter som jobber for utenlandske medier, og spurte hvorfor jeg var ikke greide å finne noen demonstrasjoner. Journalistene var godt informert, men kunne ikke jobbe fordi deres presseakkreditering hadde blitt fjernet av iranske myndigheter. De lo da jeg beskrev min forgjeves jakt på protestene mot myndighetene, og forklarte at jeg ikke ville finne dem, fordi de hadde sluttet tidligere i måneden.

En journalist som vanligvis er sympatisk til opposisjonen, sa at «problemet er at bildet av hva som skjer i Iran i disse dager kommer hovedsakelig fra eksil-iranere og er ofte et produkt av ønsketenkning eller propaganda.» Da jeg spurte om videoene på nettet, sa han at disse for det meste var kokt sammen av opposisjonen ved å bruke film av reelle demonstrasjoner som hadde funnet sted i fortiden. Han pekte på en video, angivelig filmet midt på vinteren, der trær dekket men løvverk var godt synlig i det fjerne bakgrunnen.

Jeg spurte journalistene om dette ikke var den iranske regjeringens feil, som ved å ta bort akkrediteringen av lokale journalister som var troverdige øyenvitner, hadde skapt et informasjons-vakuum som raskt ble fylt av propagandister fra opposisjonen. Freelancerne var enige om at det til en viss grad var så, men la dystert til at selv om de var fri til å rapportere, ville deres vestlige redaktører «ikke tro oss, fordi eksil-iranere og deres medier har overbevist dem om at det var store protester på gang her. Hvis vi benekter dette, vil våre sjefer bare tror at vi har blitt skremt eller kjøpt av myndighetene.»

Det er en lærerik historie, fordi senere samme år i Libya og Syria, var opposisjons-aktivister i stand til å få kontroll over mediaframstillingen og ekskludere alle andre tolkninger av hva som skjedde. I Libya ble Gaddafi demonisert som eneste årsak til alle landets problemer, mens hans motstandere ble hyllet som tapre frihetskjempere. Deres seier ville bringe et liberalt demokrati til det libyske folket. I stedet, som var ganske forutsigbart, reduserte styrtingen av Gaddafi raskt Libya til en voldelig og kriminalisert anarki med liten sannsynlighet for å bli bedre.

I dag, i Syria og Irak, kan man se mye den samme prosessen. I begge land, er to store sunniarabiske byer – Øst-Aleppo i Syria og Mosul i Irak – beleiret av styrker fra regjeringen eller alliert med den, sterkt støttet av utenlandske luftstyrker. I Øst-Aleppo, blir rundt 250.000 sivile og 8.000 opprørere angrepet av den syriske hæren, alliert med paramilitære grupper fra Iran, Irak og Libanon og støttet av russiske og syriske luftstyrker. Bombingen av Øst-Aleppo har med rette forårsaket globalt avsky og fordømmelse.

Men se på hvor forskjellig internasjonale media behandler en lignende situasjon i Mosul, 500 kilometer øst for Aleppo, hvor en million mennesker og anslagsvis 5000 Isis-kjempere er nesten omringet av den irakiske hæren, som kjemper sammen kurdiske Peshmerga og paramilitære sjia- og sunnigrupper, med massiv støtte fra et amerikansk-ledet luftangrep.

I tilfellet Mosul, i motsetning til Aleppo, får forsvarerne skylden for å sette sivile i fare ved å bruke dem som menneskelige skjold og hindre dem fra å forlate byen. I Øst-Aleppo er det tydeligvis ingen menneskelige skjold – selv om FN sier at halvparten av sivilbefolkningen ønsker å forlate stedet – men bare uskyldige ofre for russisk villskap.

Ødeleggelsene i Aleppo av russiske luftangrep blir sammenlignet med ødeleggelsen av Grozny i Tsjetsjenia for seksten år siden, men merkelig nok, sammenligner ingen med Ramadi, en by med 350.000 innbyggere på Eufrats bredder i Irak, som ble 80 prosent ødelagt av USA-ledete luftangrep i 2015. Parallellen fortsetter: sivile fanget i Øst-Aleppo er forståelig nok livredde for hva det syriske hemmelige politiet ville gjøre med dem hvis de forlater stedet og prøve å passere gjennom syriske kontrollposter.

Men jeg snakket tidligere i år med noen lastebilsjåfører fra Ramadi, som jeg fant sovende under en bro i Kirkuk. De forklarte at de ikke engang kunne dra tilbake til ruinene av sine hjem, fordi sjekkpunkter på veien til byen er bemannet av en spesielt voldelig sjia-milits. De ville sikkert være nødt til å betale en stor bestikkelse og likevel løpe stor risiko for å bli arrestert, torturert eller drept.

Framrykkingen mot Mosul blir ledet av irakiske elitestyrker, spesialstyrker mot terrorisme og sjia-milits som det ikke er meningen skal gå inn i byen, der nesten alle dagens innbyggere er sunni-arabere. Men i de siste dagene, har de samme spesialstyrkene gått inn i byen Bartella på hovedveien 20 kilometer fra Mosul i sine sorte biler, som ifølge rapporter var dekorert med sjia-religiøse bannere. Kurdiske soldater ba dem om å fjerne bannerne, og de nektet. En irakisk soldat ved navn Ali Saad ble sitert: «De spurte om vi var milits-soldater. Vi sa vi ikke var milits, vi er irakiske styrker og dette er vår tro.»

Det kan være at Isis ikke vil kjempe for Mosul, men sannsynligheten er at de vil. I så fall er ikke utsiktene bra for sivilbefolkningen. Isis kjempet ikke til siste mann i Fallujah vest for Bagdad, så mye av byen er intakt. Men de slåss for Khalidiya, en by i nærheten med 30,000 innbyggere, der det i dag kun står fire uskadete bygninger, ifølge amerikanerne.

Den ekstreme skjevhet vist i utenlandsk mediadekning av lignende hendelser i Irak og Syria. vil være et godt emne for en doktorgradstudie som ser på bruk og misbruk av propaganda gjennom tidene.

Dette har vært et mønster i rapporteringen av krigene i Syria og Irak i løpet av de siste fem årene. Ikke mye har endret seg siden 2003, da den irakiske opposisjonen mot Saddam Hussein hadde overtalt utenlandske regjeringer og media at de invaderende amerikanske og britiske hærene ville bli møtt med jubel av det irakiske folket.

Et år senere, kjempet invasjonsstyrkene for sine liv. Villedet av propagandister fra opposisjonen og sin egen ønsketenkning, hadde utenlandske offentlige tjenestemenn og journalister helt feiltolket det lokale politiske landskapet. Mye av det samme skjer i dag.

Hvordan mainstream media lurer deg.

Her ser du hvordan populærpressen (mainstream media) bedrar deg.


Av Adam Garrie


Ikke bli narret av de beinene populærpressen kaster til rettferdig tenkende mennesker i et forsøk på å vise at det er balanse når den ikke finnes.  Ha isteden fokus på de stemmene som er i konsekvent opposisjon til de krigslystne  politiske og medias institusjoner.


Russland er under angrep fra alle sider av vestlige politiske og medias institusjoner.  To artikler fra populære britiske publikasjoner har blitt pekt ut som balanserte arbeider - og de skiller seg ut fra en flom av provoserende propaganda.


De to artiklene det er snakk om er Rod Liddles generelt gode artikkel i The Spectator med overskriften «Stopp denne dumme sabelraslingen mot Russland» og «Til alle selvoppnevnte liberale som gleder seg over at Russia Todays bankkontoer har blitt frosset,  har du noen gang tenkt på din egen partiskhet» av Matthew Turner i The Independent.

 

rod-liddle-008.jpg

Rod Liddle


Mens mange rettferdig tenkende mennesker har lovprist beslutningen til redaktørene om å trykke slike balanserte artikler i populærpressen, må jeg dessverre si at du har blitt lurt.  Du har blitt offer til ett av de eldste knep i propagandaens oppskriftsbok.  


Her er forklaringen:


Propaganda kan ikke lykkes hvis den er konstant åpenlys og monoton.  Dette er spesielt sant i Internet-tiden. For at propaganda og det den forteller skal ha suksess, må man innimellom komme med motsetninger.  Dette er for at publikum skal tro at det foregår en ekte debatt, ikke bare et konstant kor av journalister som stadig sier de samme tingene på litt forskjellige måter.


Grunnen til at The Spectator og The Independent trykket historier som ikke var altfor anti-russiske, var at de gir troverdighet til førsteside-historiene som kritiserer Russland.  Videre er dette en teknikk som blir brukt for å få slutt på de stemmene i den vestlige verden som ekte og konsekvent roper på en nedtrapping av den nye - ikke så kalde krigen med Russland.


To illustrerende studier er kommet fra George Galloway i Storbritannia og Ron Paul i Amerika.  Begge disse mennene har vært konsekvente og intellektuelle kritikere av det anti-russiske hysteriet i Vesten, og de nærmer seg problemet fra to forskjellige politiske tradisjoner.  

 

george-galloway.jpg

George Galloway


Galloway er sosialist, mens Paul er en liberalist.  Begge har kommet til den konklusjonen at den anti-russiske stemningen i vest har beveget verden nærmere mot krig og er en dårlig sak for mennesker overalt.  Når en skal høre om balanse fra politiske personer i Vesten, burde Galloway og Paul være «gutta å gå til» for slike kommentarer.  Men istedenfor å rapportere om deres uttalelser, forsøker det vestlige etablissementet konstant å marginalisere dem. Ron Paul ble lemlestet og latterliggjort av det republikanske partiet da han prøvde å bli nominert av partiet som en anti-krigs presidentkandidat.  Og Galloway ble kastet ut av Labour av Tony Blair, fordi han var en nådeløs motstander av krigen i Irak.

 

ronpaul1_1.jpg

Ron Paul


Når det å overse disse mennene ikke er nok, kjører de vestlige medier ut ‘opposisjonelle artikler’ fra populære skribenter i et forsøk på å si ‘se, vi er ikke så  åpenlyst partiske som det kan se ut som’.  Dette gjør det mye lettere konsekvent å overse  og marginalisere anti-krigs-personer, enten de kommer fra venstre eller høyre.


Mainstream politikere og medier er vettskremte av det faktum at på grunn av nye medier og sosiale medier er ikke mainstream så mainstream lenger.  Budskapene fra Galloway og Paul blir hørt  til og med lenger ut på grunn av deres evne til å distribuere informasjon gjennom kanaler som overgår alt de kunne tenke seg.


Så la deg ikke narre av de beinene populærpressen kaster til rettferdig tenkende mennesker i et forsøk på å vise en balanse der det ikke er noen.  Fokuser isteden på de stemmene som er i konsekvent opposisjon til de krigslystne politiske og medie-institusjonene.


Hvis du leser dette, er det en sjanse for at du allerede gjør det. 


Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Bilder: Knut Lindtner


USA går nå offisielt inn i Jemen-krigen: Selvforsvar.

De skjuler Amerikas rolle i Jemen-slaktingen:  USAs bombing av sivile blir kalt «selvforsvar»


Av Adam Johnson


Vi hører i USAs samlede media at USA ble dratt inn i en helt ny krig på onsdag.


USAs destroyere i Adengulfen avfyrte et luftangrep mot Houti-opprørere, en shia-opprørsgruppe som nå  er utsatt for et massivt bombeangrep fra en saudi-ledet koalisjon i den et-og-et halvt  lange konflikten mellom shia-opprørere og den saudi-støttetede sunni-regjeringen i Jemen.  Pentagon insisterte på at krysserraketter hadde blitt avfyrt mot USS Mason på søndag og onsdag fra Houti-kontrollert område, og kalte svaret et luftangrep som et «begrenset selvforsvar».

 

uss_mason_ddg87.jpg

USS Mason skulle være angrepet i Aden-bukten. Er dette et påskudd til å slutte seg til Saudi-Arabias krig i Jemen?


Det er vel ikke nødvendig å si at media i USA fulgte Pentagons  linje. Det faktum at De Forente Stater bokstavelig talt har fylt opp saudiske krigsfly med brennstoff i 18 måneder, mens de selger våpen og skaffer etterretnings-støtte til monarkiet i Gulfen - er handlinger som til og med USAs utenriksdepartement tror kan utsette USA for anklager om krigsforbrytelser.  Dette ble enten bagatellisert eller ignorert.  Media vil heller ikke huske USAs lange historie med dronekrig i Jemen, der de militære og CIA har drevet med avstandsmord siden 2002.  De har drept mer enn 500 personer, inkludert minst 65 sivile.


Så langt har de fleste trykte medier i det minste  brydd seg om å sette disse angrepene og motangrepene inn i en bredere kontekst.  De har notert seg USAs rolle i den brutale bombe- kampanjen som har ført til minst 4000 døde, inkludert de 140 som ble bombet i en begravelse i  Sana forrige uke.  Men historiene har blitt bagatellisert når det gjelder USAs medvirkning i konflikten.  The New York Times, for eksempel, skrev i andre avsnitt i sin rapport om angrepet:


«Angrepene mot Houti-opprørerne markerte for første gang at De Forente Stater har blitt militært involvert i borgerkrigen mellom houtiene, en shiagruppe av urfolk med løse forbindelser til Iran og den jemenittiske regjeringen, som er støttet av Saudi-Arabia og andre sunni-nasjoner».


Men the Times sin historie fortsatte med å innrømme noe  motstridende,  at USA «i det stille» hadde gitt militær støtte til den saudi-arabiske bombingen mot opprørerne siden i fjor.  Historien noterer at USA har skaffet etterretning, og luftforsvarets tankskip for å etterfylle koalisjonens jagerfly og bombefly.  Det amerikanske militære har etterfylt mer enn 5700 fly som er invovlert i bombekampanjen.  Mer enn 4000 sivile har blitt drept siden bombingen startet, dette ifølge FNs menneskeretts-ansatte.


Reporterne i TV, derimot, fortalte historien, men utelot sammenhengen.  De nevnte ikke at USA hadde assistert saudi-angrepet mot houti-opprørerne i ett og et halvt år, og hevdet at et krigsskip fra USA var blitt angrepet, og at de derfor bare passet sine egne saker i internasjonalt farvann.


CBS sin David Martin, med sin 14 minutters reklame for Pentagon forrige måned, nevnte ikke en gang de saudiske bombingene, heller ikke forklarte han USAs rolle i krigen i sitt innlegg i CBS i dag morges (13. oktober 2016).  Faktisk nevnte ikke Martin ordet «Saudi-Arabia», heller ikke andre land som er involvert i Jemen.  Han bare nevnte at opprørerne «prøver å styrte regjeringen».  Den jevne seer ville komme til å tro at USAs marine bare tilfeldigvis var i nærheten da det ved en feiltakelse ble skutt på.

 

1_david_martin.jpg

David Martin fra CBS


På samme måte fortalte ABCs Martha Rassatz (Good Morning America 13 oktober 2016)  heller ikke seerne at USA har vært en del av borgerkrigen de siste 18 månedene.  Ikke hun heller brukte ordet «Saudi-Arabia» eller refererte til den brutale bombekampanjen, hun hentydet såvidt at det er en konflikt.


CNNs Barbara Starr (CNN 13.oktober 2016) slutter seg til klubben.  Hun utelot helt Saudi-Arabias og USAs rolle i konflikten.  Hun gikk et skritt videre og gjentok spekulasjonene om en «direkte» iransk innblanding i Mason-angrepet, og hva det ville innebære.  Dette til tross for at det er null bevis og ingen antydning fra Pentagon om iransk innblanding.  Starr til og med blandet inn Al Qaida og Iran, selv om de står på hver sin side av konflikten.


Rakettene til Jemen var ganske gamle, men hadde blitt utstyrt med høyst dødelige krigshoder, slike Al Qaida og Iran vet hvordan man skal lage.


Problemet med at Al Qaida kan ha utstyrt houti-opprørerne med raketter  er naturligvis absurd.  Houtiene og Al Qaida er sekteriske fiender og har slåss mot hverandre i borgerkrigen.  Vel,vel, Starr trengte å øke innsatsen og komme med så mange busemenn som mulig.


MSNBCs Rachel Maddow  (13. oktober 2016) leverte likevel det verste innlegget.  Ikke bare lot hun være å nevne det saudiske bombeangrepet og USAs rolle i det (igjen overlot hun til seerne  å tro at angrepet var helt irrelevant), hun gjorde saken til en  langtekkelig partisan-sak, og minte seerne om Trumps uttalelse om han ville angripe iranske krigsskip om de truet USA:


Du husker kanskje hva den republikanske presidentkandidaten Donald Trump sa i en sidebemerkning  i løpet av presidentkampanjen, at hvis iranske skip kom for nær amerikanske skip, og hvis iranske sjømenn gjorde uforskammede  gester mot våre amerikanske sjømenn under president Trump, så ville han blåse disse iranske skipene ut av sjøen.  Vel, iranske og amerikanske skip er nå i de samme farvannene, utenfor kysten av Jemen, midt i en krig, med Tomahawk-raketter og krysser-raketter som allerede er i luften.  Så stødig nå!


maddowtrumprule-862x479.jpg

MSNBCs Rachel Maddow 


Hvorfor er amerikanske skip i de farvannene?  Hvorfor «flyr» Tomahawk-raketter?  Konflikten er aldri blitt forklart: den har bare kommet, slik at Rachel Maddow kan varsle om at den nominerte i GOP (det republikanske partiet) kan gjøre tingene verre.  Naturligvis er det ikke Trump som støttet saudierne i en luftkampanje som etterlot tusener av døde. Det er Obama - og det er Hillary Clinton som da hun var utenriksminister entusiastisk gikk inn for å selge krigsfly til Riyadh.  Men slike fakta vil bare  rote det til i presidentkampanjen.


Maddow, som andre reportere, bruke det ladede uttrykket «Iran-støttet» for å beskrive houtiene (til tross for at verken eksperter og Pentagon tror at Irans støtte er stor).  Dette mangler helt likevekt, når en tenker på at ingen av reporterne nevner Jemens regjering som «støttet av USA» eller «støttet av Saudi-Arabia».  Hun sa også at marinen beskyldte houtiene for angrepet mot USAs krigsskip, mens Pentagon bare hevdet at rakettene kom fra opprørsområde, og like gjerne ha kommet fra de allierte styrkene.


Ikke bare er USAs støtte til Saudi-Arabia utelatt i alle  rapportene.  Ordet «Saudi» er ikke ytret i noen av dem.  Seerne får det inntrykket at krigen, bortsett fra Irans innblanding, er en totalt intern affære - mens den involverer mer enn 15 forskjellige land, flest sunni-monarkier som  støtter den jemenittiske regjeringen - og at opprørerne helt tilfeldig bestemte seg for å plukke ut landet med den største militære historien i verden.


Houtiene, for sin del benekter heftig at det var de som utførte angrepet mot Mason, og det er ingen  offisielle bevis at det var de eller de allierte styrkene.  Men det skal bemerkes at houti-styrkene tok æren av å ha senket et av De Forente Emiraters supply-skip to uker tidligere.


swift-702x336.jpg

Slik så det ut, et av De Forente Emiraters supply-skip, som ble senket 1. oktober 2016


Som det ofte er i krig, blir saken med «det første blodet» - om hvem som begynte å slåss - gjerne forvirrende.  Regjeringer ønsker gjerne global oppmerksomhet, og borgerne deres vil se det de gjør som forsvar - en nødvendig respons på aggresjon, ikke aggresjonen i seg selv.  USAs samlede medier hjelper disse offisielle til å snu om på rapportene om USAs bombing i Jemen.

 

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Bilder m/tekst Knut Lindtner

Les også her hvor USAs indirekte involvering i Jemen-krigen fremgår.

Kritiske medier må stoppes

Oppløsningen av demokratiet fortsetter i NATO-landene

Denne artikkelen er oversatt og forkortet av Knut Lindtner

Bilder m/tekst: Knut Lindtner


Russia Todays (RT) bank-kontoer er stengt, sier RTs sjefsredaktør Margarita Simonyan. Maria Zakharova, pressetalsperson for Russlands UD, reagerte med å si at det ser ut til at det å forlate EU også medfører at en forlater forpliktelsen til ytringsfriheten i landet.


«Våre kontoer er blokkert. Alle sammen. Avgjørelsen kan ikke diskuteres. Vær hilset ytringsfrihet!», sier sjefredaktør på sin Twitter-konto.


m_simonyan_150x200.jpg

Margarita Simonyan


The National Westminster Bank har informert RT i Storbritannia at de ikke lenger vil ha denne nyhetsformidleren som sin klient. Det ble ikke gitt noen forklaring på avgjørelsen.


«Vi har nylig hatt en gjennomgang av våre bank-arrangementer med dere og kommet frem til den konklusjonen at vi ikke lenger vil betjene dere», skriver NatWest i et brev til RTs London-kontor.


Banken skrev at hele Royal Bank og Scotland gruppen, som NatWest er en del av vil nekte å betjene Russia Today. I brevet skriver de at beslutningen var endelig og at de ikke var «innstilt på å gå i noen diskusjon om saken.»


RTs pressekontor pekte på at NatWest er en del av Royal Bank og Scotland gruppen og i den er regjeringen i Storbritannia en betydelig aksjeholder.


«Beslutningen er uforståelig og uten advarsel. Den er imidlertid i tråd med utallige tiltak som er utført i Storbritannia og eller i Europa de siste årene for å sosialt utstøte, stenge eller vanskeliggjøre arbeidet til RT. RT i Storbritannia vil fortsette sine virksomheter uavbrutt», sa den offisielle uttalelsen.


«Det er mer enn en tilfeldighet at dette finner sted på et tidspunkt hvor den anti-russiske propagandaen drives opp i uante høyder,» sier forfatteren John Wight til RT. «Dette gjenspeiler i hvilken grad vesten er i ferd med å tape informasjonskrigen. RT har en nøkkelrolle i å utfordre historiene i de vestlige mediene vedrørende spørsmål som Ukraina, Syria og Midt-Østen.»


t-66atqm.jpg

John Wight. Det antydes på John Wight sin twitter konto at banken avsluttet kontakten med RT fordi et av progammenene til RT tok for seg ulovlig bankvirksomhet, hvor RTs britiske bank var involvert.


Den britiske regjeringen betrakter virkelig RT å være en sentral sikkerhets-trussel, noe som fremgår av en rapport som ble overlevert parlamentet i september. Regjeringen plan er å møte dette, slik det fremgår av rapporten, ved å oppmuntre til forbindelser mellom de politiske og media-avdelingene i NATO-strukturene og ved å pumpe mer penger inn i BBC World Service.


Kommentar Knut Lindtner: Problemet er naturligvis at det er en grense for hvor lenge en kan «vrenge virkeligheten» for opinionen hvis det finnes tilgjengelig annen informasjon. Uansett hvor mye penger en pumper inn i egne medier er det umulig å lure folk med vrengespeil hvis det er andre som gjengir det som skjer korrekt. Dessuten kan ikke mediene erstatte og omskrive folks direkte erfaringer. Da risikerer de å miste all tillit - slik vi ser skjer nå over hele vesten. I USA er tilliten til mediene på et lavmål, viser meningsmålinger - og den faller meget raskt.


04zos2e2weyy0fzpqwevfq.png

Tilliten til nyhetsmediene er lav og synkende


Det er dette som er det virkelige problemet. Makthaverne er i ferd med å miste tryllestaven. 

Hvordan påvirke uten at det merkes? Del 2

Dette innlegget er hentet fra Midt i Fleisen


Edward Bernays : Propagandaens far. Del 2


edwardbernays-1_1.jpg

Propagandens far, Edward Bernays


Abby Martin intervjuer Mark Crispin Miller, professor i mediestudier ved universitetet i New York. Dette er del 2 av 2. Del 1 med norsk tekst ble publisert for et par dager siden.

 

Den første delen av dette intervjuet ble offentliggjort på derimot.no under overskriften "Hvordan påvirke uten at det merkes?"

Bilder/tekst: Knut Lindtner


Abby Martin: Her er vi i dag, hvor 90% av hva amerikanere ser og hører er kontrollert av 6 gigantiske selskap. Hvordan fungerer dette? Du har kalt dette et kartell, fordi det synes som hvert eneste media gjengir nøyaktig den samme fortellingen, denne pro-amerikanske ensidigheten.


Mark Crispin Miller: Ja, det stemmer. Veldig lenge brukte jeg å tenke at det som har skjedd med media er utelukkende et spørsmål om ukontrollert deregulering. For mye maktkonsentrasjon, for få uavhengige stemmer, for lite regelverk, osv. Jeg tror dette har mye av ansvaret. Men jeg skjønner nå at en annen faktor også må tas med i betraktningen. Det er den energiske deltagelsen av den skjulte delen av vår egen stat i nyhets- og underholdningsbransjen. Utallige mennesker innen media er frivillig involvert med våre etterretnings-etater, noe som begynte å bli avslørt i 1970-åra med kongress-høringene. Ikke bare CIA, men også FBI.


TV-klipp fra Church-komiteen

Senator Frank Church: Jeg trodde det var et svært bekymringsfullt tema, at plantete nyheter som hadde til hensikt å tjene nasjonens interesser i utlandet, kom hjem, ble publisert her og trodd her. Fordi dette vil bety at CIA kan manipulere nyhetene i USA ved å kanalisere dem gjennom [pressen] i utlandet.


Spørsmål i senatskomité: Har du noen folk som blir betalt av CIA som bidrar til en avis med store lesertall?

-Vi har folk som gir artikler til andre… til amerikanske aviser.


– Har du noen folk, betalt av CIA, som jobber i TV-nettverk?

-Jeg synes dette er detaljer som jeg skulle ønske å diskutere i en lukket høring.

(Slutt på klipp.)

Men så er det også mange folk som er manipulert på tradisjonelle måter. De har kilder innen myndighetene som gir dem enkelte tips, enkelte saker. Til slutt er de avhengige av disse kildene for denne slags informasjon. De avslører store saker osv. Så begynner de, jeg tror uten å en gang vite det, å tjene disse etatenes interesser.


Du kan ansette folk, du kan faktisk betale dem på kontrakt, som er skremmende og galt i et demokrati. At myndighetene betaler folk som det er meningen skal forsyne befolkningen med nyheter. For rett og slett å sette inn statlig propaganda i deres nyheter; det er galt. Men dette er bare en av mange måter som pressen og ofte underholdningsindustrien, ender opp med å gjenspeile – tjene statens dagsorden. Og svært mektige store selskaper.


Hvordan kan vi ellers forklare den bisarre enstemmigheten vi merker i dag i pressen angående enkelte saker, som de på en eller annen måte greier å framstille helt feil – gang på gang på gang på gang. Jeg har levd lenge. Jeg har studert pressen i dette landet i årtier. Jeg har aldri sett noe lignende. Det er nesten som Alice i Eventyrland, fordi vi lever i et land som er stolt av ytringsfrihet og ‘ideenes markedsplass’. Likevel ser vi gang på gang, i sak etter sak, at det er en slags Sannhet som håndheves, med nøyaktig den samme slags hensynsløshet og utålmodighet med folk som er uenige, som du finner i land som Nord-Korea.

 

1200x800copy_1.956x637.png

Et engelsk eventyr som er 150 år gammelt hvor en beskriver en drømmeaktig, ulogisk, forvirrende virkelighet - som om en befinner seg i et bakvendt-land.


Dette er ikke en stor konspirasjonsteori, der det er 100 menn sitter i et rom og røyker, og sier ‘vi skal trekke dette fra det nyhetsbyrået, FOX skal publisere dette, de sammenvevde styrene, sponsorer, reklame, særlig når det gjelder den farmasøytiske industrien. Hvordan vil du si det funksjonerer? Er det bare en maskin som virker på egen hånd og folk sensurerer seg selv, de bare vet at enkelte temaer er tabu?


Noen ganger skjer det i øyeblikket, fordi en særinteresse utøver press. Mange ganger hender det slik. Det er særinteresser. De er årvåken i å forsvare seg selv, de holder øynene åpne for saker som vil ødelegger profitten deres. Dette har pågått i hundre år. Men du nevnte noe viktig på slutten av spørsmålet ditt om selvsensur.

Du brukte uttrykker ‘konspirasjonsteori’, og jeg mener det er viktig vi snakker om det, fordi det vil hjelpe oss forstå nøyaktig hvordan dette virker – ‘konspirasjonsteori’. Folk som meg – folk som deg – blir ofte avvist, latterliggjort, hånet som ‘konspirasjonsteoretikere’. Dette har blitt særlig intenst og voldsomt nylig. Der statsminister Cameron faktisk sa, to ganger: Konspirasjonsteoretikere er like farlige som ISIS (!).


TV-klipp av David Cameron:

Cameron: Vi må være klar til å overvinne ekstremismens ideologi. Vi må ta hånd om alle former for ekstremisme, ikke bare voldelig ekstremisme.

(slutt på klipp)


Og etter Charlie-Hebdo-affæren, sa Francois Hollande at de faktisk ville lage lover for å gjøre ‘konspirasjonsteori’ ulovlig. Hans ideer om konspirasjonsteorier var et merkelig sammensurium av anti-semittiske fantasier, ‘9/11 sannhet’, folk som stiller spørsmål ved vaksiner, Putin-fan, Chávez-fan; det var en salig blanding av forbudte temaer.

Men å faktisk gjøre det ulovlig!? ‘Konspirasjonsteori’ ulovlig? Når vi hører denne slags hysteriske angrep på hva de kaller ‘konspirasjonsteorier’, må vi spørre oss selv: hva nøyaktig er det? Hvor stammer det fra? Hva mener de? Jeg har selv blitt på en måte marginalisert som dette, rett etter at jeg publiserte min bok om valgfusk, «Fooled again» i 2005, ble jeg svært interessert i dette spørsmålet. Siden når ble vi så bekymret om noe vi kaller konspirasjonsteori?

Svaret på spørsmålet er at forestillingen om konspirasjonsteori – dette ‘memet‘ – eksisterte egentlig ikke i amerikansk journalisme før slutten av 1960-årene. Hvis du søker i arkivene til New York Times og Washington Post, vil du finne svært få eksempler. Og eksemplene du finner, er svært inkonsekvente. Frasen blir brukt på mange forskjellige måter.


Med start i 1967, er det en forandring. Dette har alt å gjøre med at CIA på våren 1967 sendte et memorandum til alle stasjons-sjefene i hele verden.  Det gjorde dem oppmerksom på at det nylig hadde blitt utgitt en rekke bøker som angrep Warren-kommisjonen. Memoet forsvarer kommisjonen.

 

what-is-the-warren-commission_1.jpg

Warren-kommisjonen overleverer sin rapport om mordet på president Kennedy. "Kommisjonens rapport ble etter 10 måneders arbeid offentliggjort den 27. september 1964. Kommisjonens konklusjon var at Lee Harvey Oswald var alene om drapet på president Kennedy" (Wikipedia). De som seinere stilte spørmål ved denne konklusjonen fikk fort klistrert på seg betegnelsen"konspirasjonsteoretiker".

 

 

 

Det oppfordrer CIAs stasjonssjefer i hele verden til å bruke deres propaganda-ressurser og ‘venner i media’ til å vekke mistro til disse forfatterne hvor det var mulig. Fra da av, dukker konspirasjonsteori opp stadig oftere. Det blir brukt igjen og igjen. Og alltid på samme måte. Det er (nesten) alltid brukt til å angripe folk som stiller spørsmål ved statens forbrytelser.


Så det er drapet på JFK, på Robert Kennedy, Martin Luther King, Iran-Contras, valgfusk.

Jeg hater hvordan språket har blitt kapret, så mye at du kan ikke en gang snakke om ekte, åpne konspirasjoner som er dokumenterte. Du kan [ikke] snakke om et par som konspirerer om å drepe deres barn. Du kan ikke snakke om konspirasjoner på Wall Street eller når finansinstitusjoner konspirerer for å fikse valutamarkedet; som vi vet hendte. Disse konspirasjonene er tabu. La oss snakke om media. Det var ikke bare at de var medskyldige i å selge Irak-krigen. Det er hver eneste krig. Det er hvert eneste tema. De støtter beinhardt amerikansk militarisme og det som er nyliberal doktrine. Hver gang noe skjer, er det et kobbel generaler på TV og også i ‘alternative’ publikasjoner, nettsteder. Det er helt bisart, hvordan skjedde dette?


Det er bare et par skrullinger ute der i alternative media som stiller spørsmål ved riktigheten av å disse generalene som gjester/eksperter for å velsigne den siste militære intervensjonen. De er alltid i styret hos store forsvars-entreprenører.


‘Forsvars-entreprenører’- dette er hvordan propaganda virker. Det blir vevd inn i språket vi alle bruker. Forsvar. Det er ikke ‘forsvar’. De bruker egentlig samme manus. Dette har økt, blitt forsterket, strammet opp siden 1970-årene.


lockheed-martin-war.jpg

Er disse våpnene laget for å fosvar landet USA, eller for å forsvare USA-kapitialens interesser overalt i verden hvor disse er truet? Å bruke "forsvar" på våpenindustrien er å snu virkeligheten på hodet. Våpnene på bildet over brukes kun til angrep på andre land. De har aldri vært brukt til å forsvare USA.


Da var det et lite øyeblikk av, en slags usikkerhet og uenighet. En respons på Vietnam-krigen, som delte elitene. Det var et øyeblikk (med ting som Watergate) som gjorde folk i stand til å se med kritisk blikk på den utøvende makten, og CIA var til dels i skuddlinjen, du vet, den ble gransket av Kongressen. Et øyeblikk midt i det tiåret var det et vindu på gløtt.


Det vinduet ble raskt lukket, før slutten av 1970-årene. Så kom den såkalte Reagan-revolusjonen og fikk oss til å holde kjeft svært lenge. Men jeg tror virkelig, og ikke bare ved å bruke mine egne studenter som eksempler, men unge folk i alminnelighet, Black Lives Matter, Occupy, disse forskjellige opprørene antyder at mens ulikheter skjerpes, blir mer åpenbare og ødeleggende; mens nøysomhet blir mer og mer dødelig; folk beveger seg nærmere å si nei til ting de ikke engang hadde tenkt over for et par år siden.


Bernays levde i en tid da det fantes flere imperier i konkurranse med hverandre. Du nevnte at å ‘forme opinionen’ går tilbake til Napoleon. Nå som det er en dominerende militær makt… du snakket om at USA hadde perfeksjonert hva Bernays startet, men hva er forholdet i dag mellom å opprettholde imperiet og denne propaganda-modellen?


Jeg mener at propagandaen som hamres inn i oss alle er så gjentakende og monoton, nettopp fordi den er i tjeneste for en enestående, dominerende makt – du brukte ordet hegemonisk, jeg tror det er sannheten, det stemmer. Alle våre kriger eller all vår krigerske oppførsel, som nasjon, synes å være engasjert i å eliminere enhver form for motstand, ethvert avvik fra det nyliberale prosjektet. De har eliminert mange av frigjøringsbevegelsene som var ganske spretne i 1970-årene og begynnelsen av 80-tallet. Men vi ser at de angriper Venezuela, for eksempel, som en slags etterdønning av denne lange kampen mot venstresiden. Men angrepene på regimer som ikke er venstreorienterte på en ekte, progressiv måte, som Saddam Hussein i Irak, Gadafi i Libya eller Assad i Syria, er del av dette blinde forsøket på å eliminere all motstand, for å skape en perfekt Pax Americana.


Som forløperen i krigstid, var etterkrigs-propagandaen en massiv suksess, fordi den ikke bare overtalte forretningsfolk, men journalister og politikere, om at ‘formingen av opinionen’ var nødvendig i det offentlige rommet.

– Edward Bernays

 

 

USA har rett til å gjøre alt som passer dem.

USAs verdensomspennende straffefrihet


Av Robert Parry

 

Robert Parry (født1949) er en undersøkende journalist fra USA. Han er mest kjent for avsløringen av Iran-Contras saken. Han har fått flere priser for sin journalistikk , bl.a. George Polk utmerkelsen og I.F. Stone-medaljen for uavhengig journalistikk. 

 

robert-parry_1.jpg

Robert Parry


USAs populærpresse skriver om det USA-ledete flyangrepet som drepte et stort antall syriske soldater som en uheldig feiltakelse.  De bryr seg ikke om at USA og deres allierte ikke har noen lovlig rett til å operere i Syria i det hele tatt, skriver Robert Parry.


Etter at de i flere år har bevæpnet og støttet syriske opprørsgrupper som ofte samarbeider med al Qaidas Nusra-partnere,  satte USA i gang med en ulovlig invasjon i Syria for to år siden.  Det var luftangrep som skulle være rettet mot al Qaidas islamske stat, men  den 17. september drepte luftkrigen et stort antall syriske soldater, og hjalp Den islamske staten til en seier.


Allikevel behandlet de største amerikanske avisene denne ekstraordinære hendelsen som knapt verdig å komme i nyhetene.  De opererer med en imperialistisk arroganse og mener at enhver USA-invasjon eller samfunnsfiendtlig virksomhet i et annet land simpelthen er slik det bare skal være.


Mandagen etter avfeide Washington Post det ødeleggende luftangrepet ved Deir al-Zour, som drepte minst 62 syriske soldater som ett av mange «uhell» som hadde skjedd de siste ukene, og som satte på spill en begrenset våpenhvile som Russland og Obama-administrasjonen hadde blitt enige om.


Men faktum er at USAs militære og flere av deres allierte rutinemessig har krenket Syrias suverene luftrom ved å angripe var ikke engang nevnt, og heller ikke den skandalen at USAs militære og CIA har bevæpnet og trenet opp syriske opprørere.  I det offisielle Washingtons verden har USA rett til å gripe inn overalt, til enhver tid, med den unnskyldning de selv velger.

 

image-209910-breitwandaufmacher-eduj-209910.jpg

USAs invasjon av Irak ble bygget på en bevisst løgn både fra USAs og Storbritannias ledelse. Den har kostet hundretusenvis irakere livet, men vår vestlige medier fremstiller saken som at USA fortsatt har rett til å være i landet selv om invasjonen skyldes en feil. Ingen snakker om at krigen er en forferdelig krigsforbrytelse og at de som stod bak den skulle vært stilt for en internasjonal krigsforbryterdomstol.


President Barack Obama har til og med offentlig snakket om autoriserte militære angrep i syv forskjellige land, inkludert Syria.  Og likevel blir han dømt som «svak» for at han ikke har invadert flere land, i det minste mindre besluttsom.


Den demokratiske presidentkandidaten Hillary Clinton har lovet dyrt og hellig å gå inn for en større invasjon av Syria.  Riktignok pakker hun aggresjonen inn i vakre ord som «sikre soner» og «flyforbudsoner»,  men det vil bety bombing og å drepe flere syriske soldater.


Da hun var utenriksminister brukte Clinton det samme språket for å rettferdiggjøre invasjonen i Libya, og iverksatte et «regimeskifte» som drepte nasjonens leder, Muammar Gaddafi, og utløste fem år år med voldelig politisk kaos.


 Hvis du bor i et sant demokratisk land med virkelig profesjonelle medier, vil du tro at denne utviklingen i De Forente Stater til en kjeltringaktig supermakt som bryter så å si alle internasjonale lover og avtaler etter den 2. verdenskrigen ville være et vanlig emne for debatt og  kritikk.


Disse forbrytelsene inkluderer forferdelige handlinger mot folk, slik som tortur og andre brudd på  Geneve-konvensjonen, og andre aggressive handlinger, slike som Nürnberg-tribunalet fordømte  som «de verste internasjonale forbrytelser, forskjellig fra andre krigsforbrytelser fordi de i seg selv har samlet seg om ren ondskap.


nuremberg_trial.jpg

Fra Nürnbergdomstolen etter 2.verdenskrig. De tyske lederne var anklaget for 4 forhold: 

  1. Konspirasjon for å utføre forbrytelser i punkt 2–4
  2. Forbrytelser mot freden
  3. Krigsforbrytelser
  4. Forbrytelser mot menneskeheten (fra Wikipedia)

Denne listen passer godt på dagens president og tidligere presidenter i USA. Også andre vestlige lands ledere som f.eks. den tidligere britiske statsministeren Tony Blair er en egnet kantidat for en krigsforbryterdomstol.



Å rettferdiggjøre «regimeskifter».


Allikevel, i stedet for å gå til rette  overfor ansvarlige amerikanske ledere som har utført disse forbrytelsene, har de største mediene i USA spredt krigshissende propaganda mot enhver nasjon eller leder som nekter å bøye seg for Amerikas imperialistiske krav.  Med andre ord, nyhetsmediene i USA mener at dette er fornuftig og skaper et offentlig samtykke for USAs invasjoner og omveltninger i andre land.


Det er særlig New York Times som nå stinker av denne propagandaen. Den er spesielt rettet mot to av de nåværende målene, den syriske presidenten Bashar  al-Assad og den russiske presidenten Vladimir Putin.  Alle forutsetninger om å være profesjonelle er kastet til side. The Times har sunket ned til et nivå som et  vulgært propaganda-organ.


På søndag beskrev the Times Assads besøk til en by som nylig var gjenvunnet fra opprørerne slik:  «Assad smiler mens Syria brenner, hans grep og straffefrihet er sikkert».  Det var overskriften. 


Artikkelen begynte slik:

«På dagen etter sin 51. fødselsdag tok Bashar al-Assad, presidenten i Syria, en seiersrunde gjennom de støvete gatene i en ødelagt og tom opprør-by, som hans styrker hadde sultet til overgivelse.


Han smilte med skjortekragen åpen.  Han ledet sine folk i mørke dresser forbi forlatte butikker og utbombede bygninger før han fortalte en reporter at - til tross for en våpenhvile som var annonsert av USA og Russland - var han  forpliktet ‘til å ta tilbake alle områder fra terroristene’.  Når han sier terrorister mener han alle som er mot han».


Historien skrevet av Ben Hubbard fortsetter med at holdningen hans, selv om han merkelig nok var fulgt av fotografer, ikke viste at Assad smilte, men heller vurderte scenen med et heller uhyggelig uttrykk.


Men la oss avsløre propaganda-elementene i denne første-side-historien, som helt klart beskriver  Assad som et sadistisk monster, heller enn som en leder som kjemper mot en opprørsbevegelse  som er finansiert og bevæpnet av utlendinger, og som inkluderer radikale jihadister.  De inkluderer grupper som er knyttet til al Qaida og andre styrker som operer under banneret til den brutale Islamske Staten.  


Det er meningen at leseren skal ta avstand fra Assad som «smiler mens Syria brenner», og som gleder seg over sin egen «straffefrihet».  Så er det en tilsynelatende antydning om at turen hans til Daraya var en del var fødselsdagsfeiringen, slik at han kunne ta en «seiersrunde» mens «han smilte, med skjortekragen åpen». Hvorfor dette med skjortekragen er relevant er vanskelig å forstå. Videre er det argumenter som hevder at når Assad refererer til «terrorister» så «mener han alle som opponerer mot han».  


assad-e1378539367652.jpg

Her er et av bildene det refereres til

 

Når USAs nyhetsmedier liker å skryte av seg selv som «objektive», er det vanskelig å se hvordan denne artikkelen lever opp til en slik standard, spesielt når the Times viser en helt annen holdning når de forklarer, unnskylder eller ignorerer at USAs styrker har slaktet talløse sivile i flere land i flere tiår og med raske angrep de siste 15 årene.  Hvis noen snakker om «straffefrihet», så har det vært for lederskapet i USAs regjering.


Tvilsomme anklager


På søndag kom the Times med sikre fakta om de tvilsomme anklagene mot Assad, som at han hadde «angrepet sivile med gass».  Det viser seg nå at sarin-angrepet utenfor Damaskus den 21. august 2013 var blitt gjennomført av opprørerne, for å prøve å få USA til å intervenere direkte på deres side.


En nylig FN-rapport anklager syriske styrker for to senere angrep med klorin.  Dette var basert på tynne beviser, og forfattet under sterkt politisk press for å komme til en konklusjon - mens de ignorerte fraværet av en logisk grunn til at de syriske styrkene skulle ha brukt et så ikke-effektivt våpen. Dessuten feide de vekk vitneforklaringer om opprørere som hadde gått til andre gassangrep.


Det er blitt mer og mer vanlig at ansatte i FN bøyer seg for viljen til den amerikanske supermakten. De stiller ikke spørsmål ved USA-sponsede invasjoner i de siste tiårene, inkludert noe så åpenlyst ulovlig som Irak-krigen. Etter alt å dømme er det klart for en kommende FN-byråkrat hvilken side i hans karriere som "har smør på brødskiva."


Vi befinner oss i en verden der propaganda har kommet il å dominere debatten om utenrikspolitikken.  Og til tross for de seneste innrømmelse om løgner som ble brukt for å rettferdiggjøre invasjonene i Irak og Libya, så stempler nå media i USA  alle som stiller spørsmål ved ved siste runde av propagandaen.  


Så amerikanere som vil beholde sin sin populærpresse  viker unna spørsmål ved det USAs regjering og deres medvirkende medier gjør, til tross for en bevist rekord av bedragerier.  Det er ikke snakk om å bli lurt én gang, det er å bli narret igjen og igjen, med en tilsynelatende vilje til å akseptere den ene tvilsomme påstanden etter den andre.


I den samme søndagsutgaven som kom med det skumle portrettet av Assad nedvurderte journalisten Neil MacFarquhar på forhånd Russlands parlamentvalg, fordi det russiske folket viste liten støtte til the Times sine elskede «liberale».  Det er de politiske etterkommerne av russere som samarbeidet med den USA-drevne «sjokkterapi» på 1990-tallet, en politikk som førte til fattigdom for et enormt antall russere, og drastisk reduserte  deres eksistensgrunnlag.

 

macfarquhar-merl.jpg

 Neil MacFarquhar

 

Hvorfor disse russiske «liberale» har så begrenset støtte i befolkningen er et stort mysterium for de populære USA-nyhetsmediene.  Der kan de heller ikke skjønne hvorfor Putin er populær for så tydelig å ha reversert denne «sjokk-terapi-politikken» og gjenopprettet de russiske leveforholdene til det tidligere nivået. Nei, det kan ikke være det som Putin leverer for det russiske folket.  Det riktige svaret må være Putins «diktatur».


Både New York Times og Washington Post har vært særlig rasende over Russlands aksjon mot «grasrot»organisasjoner (NGOer.overs) som er finansiert av USAs regjering eller av milliardæren og finansspekulanten George Soros, som offentlig har gått inn for å styrte Putin.  Det har også Carl Gershman, presidenten i National Endowment for Democracy (NED), som formidler kontante penger fra USAs regjering til politikere og medier som operer i utlandet.


Washington Post har fordømt et russisk lovforslag om at politiske organisasjoner som mottar penger fra utenlandske kilder må registreres som «utenlandske agenter».  De klager på at en slik betegnelse diskrediterer disse organisasjonene.  Det the Post ikke forteller leserne sine er at den russiske loven er etter en modell av Amerikas «Foreign Agent Registration Act», som på samme måte krever at folk som prøver å få innflytelse på politikken til fordel for en utenlandsk sponsor må registreres hos justisdepartementet. Verken the Times eller the Post anerkjenner den lange historien USAs regjering har med å finansiere fremmede grupper, enten åpent eller i det skjulte, for  å destabilisere utvalgte regimer.  Disse USA-finansierte gruppene opererte ofte som «femtekolonister».  De spredte propaganda som hadde til hensikt å underminere troverdigheten til lederne, enten det var Irans statsminister Mohammad Mosaddegh i 1953 eller Ukrainas president Viktor Janukovitsj i 2014.

 

dr.mohammad_mosaddeq.jpg

Irans valgte leder Mohammad Mosaddegh som ble styrtet gjennom et militærkupp iscenesatt av USA og Storbritannia  da han nasjonaliserte landets oljeressurser og ville bruke pengene til å utvikle landet. Landet fikk etter kuppet innsatt den brutale sjhaen som ble styrtet i 1979.


Ufullkomne ledere.


Det skal ikke sies om disse utvalgte lederne var eller er perfekte.  De er ofte langt fra det.  Men kjernen i propagandaen er å skape et selektivt raseri og overdrivelse om den lederen som de har pekt ut for å fjernes. En liknende behandling blir ikke brukt mot ledere som er favorisert av USA:


Mønsteret til the Times og the Post er altså å få latterliggjort vedkommende når de i det utvalgte landet faktisk  oppfatter hva som foregår.  Den korrekte oppfatningen blir da avvist som en slags paranoid konspirasjonsteori.


Ta for eksempel hva the Times-journalisten  MacFarquhar skriver om en pamflett og taler fra Nikolai Merkushkin, guvernør i den russiske regionen Samara.  MacFarquhar forteller at han sier

»kast ikke skylden for Russlands økonomiske elendighet på økonomisk vanstyre eller vestlige sanksjoner etter annekteringen av Krim, men av et plott av president Obama og CIA for å underminere Russland».


Artikkelen i the Times fortsetter: «Opposisjonskandidatene er femtekolonister som er betalt av USAs utenriksdepartement, og er deler av planen, sier pamfletten.  Sammen med kollapsen i oljeprisene og veksten av Den Islamske Staten.  Herr Putin er på saken, ikke minst ved gjenoppbyggingen av det militære, sier pamfletten, og bemerker at ‘vårt lands styrker ellers tar dette alvorlig, og dette er noe amerikanske politikere ikke liker noe særlig».


Likevel, til tross for the Times sin  ertende tone, er pamflettens oppfattelse ganske korrekt.  Det kan ikke være noen tvil om at USAs regjering ved å finansiere anti-Putin-grupper inne i Russland, og å organisere straffesanksjoner mot Russland, prøver å få ødelagt den russiske økonomien, destabilisere den russiske regjeringen og oppmuntre til et «regimeskifte» i Moskva.  


Videre har president Obama personlig strittet imot Russlands forsøk på å gjeninnsette seg som en viktig deltaker i verden.  Han nedverdiger den tidligere supermakten fra den kalde krigen ved å kalle det  kun  en «regional makt». USAs regjering har til og med  understreket denne «regionale» statusen  da de var med på å orkestrere kuppet i 2014 som kastet ut Ukrainas valgte president Janukovitsj ved Russlands grenser.  Etter at de raskt kalte kuppregimet «lovlig», støttet USAs regjering forsøkene på å knuse motstanden i sør og øst, det området som var Janukovitsj  politiske styrke.  Krims overveldende beslutning om å skille seg fra Ukraina og slutte seg til Russland ble fordømt av The New York Times som en russisk «invasjon», selv om de russiske troppene som hjalp til og beskyttet Krims folkeavstemning allerede var på Krim som en del av avtalen om Sevastopol-basen.

 

Det USA-støttede regimet i Kiev prøvde å utslette motstanden fra etniske russere i øst -  med det de kalte en «Anti-terrorist operasjon» som har slaktet tusener av østlige ukrainere - de har også  amerikansk støtte.  Russisk assistanse til disse opprørerne blir i de populære mediene i USA kalt russisk «aggresjon».


ortsschild_mit_den_worten_krim_und_russland_annektion_-_annexation.jpg

Krims tilsluttning til Russland fremstilles som en russisk invasjon - noe det slett ikke var. En overser fullstendig at et overveldende flertall på Krim stemte for denne tilslutningen og har hatt dette som et ønske siden Sovjetunionen ble oppløst i 1991.


Merkelig nok finner ikke USAs nyheter noe å utsette på at USAs regjering utfører militære angrep i  land halvveis rundt kloden, inkludert den nylige massakren av flere syriske soldater, mens de er rasende for at Russland skaffer militær hjelp til etniske russere som er truet av utslettelse ved russlands grense.


Med bakgrunn av krisen i Ukraina har Hillary Clinton sammenliknet Vladimir Putin med Adolf Hitler.



Vi så ikke noe kupp.


For sin del konkluderte the New York Times med at det ikke hadde vært noe kupp i Ukraina.  De overså bevisene om at det hadde vært et kupp, et av bevisene var en telefonsamtale før kuppet mellom USAs assisterende utenriksminister Victoria Nuland og USAs ambassadør Geoffrey Pyatt, der de diskuterte hvem som skulle bli de nye lederne i Ukraina.


Bevisene om et kupp var så klare at George Friedman, grunnleggeren av det globale etterretningsfirmaet Stratfor, i et intervju sa at styrtingen av Janukovitsj «virkelig var det mest åpenbare kuppet i historien».  Men the Times skjulte legitimiteten til regimet fra før kuppet for sitt journalistiske ansvar overfor sine lesere, som det har vært gjort gjentatte ganger når det gjelder Ukraina.


stratfor-ceo-george-friedman.jpg

En annen bemerkelsesverdig hendelse med dobbel bunn har vært populærpressens apopleksi når det gjelder russisk hacking av e-poster til framstående amerikanere, og så har offentliggjort dem.  Det er ikke kommet noen solide bevis på at disse såkalte russiske artiklene virkelig er russisk ansvar, og det kommer slett ikke fram at USA er verdensledende i å bruke elektronikk for å støvsuge personlige hemmeligheter om utenlandske ledere, såvel som den gjennomsnittlige borger.


I flere saker har disse hemmelighetene vist seg å bli brukt for å utpresse utenlandske ledere for å få dem til å  etterkomme krav fra USA, slik som saken i 2002 da Geroge W. Bush sin administrasjon spionerte på diplomater i FNs sikkerhetsråd for å overtale dem til å stemme for å godkjenne USAs invasjon i Irak.  Det var et knep som mislyktes.


USAs etterretning har også avlyttet mobiltelefonen til den tyske kansleren Angela Merkel.  Hennes samarbeid om Ukraina og andre saker om Den Nye Kalde Krigen er viktige for Washington.  Og så er det den massive blandingen av data om så å si alle på planeten, inkludert borgere av USA, i de siste 15 årene på grunn av «krigen mot terror».


Tidligere i år gratulerte populærpressen i USA seg selv med bruken av de hackede private forretningsdata fra et Panama-basert advokatfirma.  Dette var materiale som ble sagt å kompromittere Putin i en lyssky forretning, selv om navnet hans aldri dukket opp i dokumentene.  Ingen i populærpressen protesterte mot lekkasjen eller spurte seg om hvem som hadde hacket. 

 

Slike partiskhet i media er  utbredt.  I saken om det russiske parlamentsvalget  ser det ut som om the Times var fast bestemt på beholde den fiksjonen at det russiske folket ikke i virkeligheten støtter Putin, selv om meningsmålinger viste at ville få 80 % oppslutning.


I the Times sin versjon av virkeligheten må Putins popularitet være et slags triks, en demonstrasjon av totalitær undertrykkelse av det russiske folket, noe som kan fikses hvis bare de USA-støttede «liberale» fortsatt  får lov å motta  penger fra NED og Soros uten å måtte røpe hvor pengene kommer fra.  


Faktum er at russerne, akkurat som amerikanerne , samler seg rundt sin nasjonale leder når de  ser at landet deres er under angrep - tenk på George W Bush etter 9/11-angrepet - det er en annen realitet som the Times ikke kan tolerere.  Nei, forklaringen må være kontroll over tankene.


Den bekymrende realiteten er at the Times, the Post, og andre ledende amerikanske nyhetsformidlere glatt har satt sin egen standard om «fiender», og en annen om USAs regjering.  The Times kan anklage Bashar al-Assad for å ha «straffefrihet» for sine overgrep.  Men hva med den mengden av USAs ledere - og ja, journalister - som har hendene dekket med blod fra irakere, libyere, afghanere, jemenitter, syrere, somaliere og andre nasjonaliteter.  Hvor er deres   ansvar? 



Oversatt av Ingunn Kvil gamst

Bilder/tekst: Knut Lindtner


Hvordan påvirke uten at det merkes?

Dette innlegget er hentet fra Midt i Fleisen

 

Bilder/tekst: Knut Lindtner


Edward Bernays : Propagandaens far


Abbey Martin intervjuer Mark Crispin Miller, professor i mediestudier ved universitetet i New York. Dette er del 1 av 2. Jeg skal publisere del 2 med norsk tekst om et par dager.

90% av de som blir spurt, sier de ikke blir påvirket av reklame. Samtidig står disse for kjøp av omtrent 90% av produktene solgt gjennom reklame.

Mange forveklser propaganda med polemikk -dvs. åpent erklærte politiske synspunkt. Men den virkelig effektive propagandaen er skjult, den er vevd inn i selve bakgrunnen.


edwardbernays-1.jpg

Edward Bernays


Det har vært anslått at en gjennomsnittlig amerikaner som bor i en by ser opp til 4000 reklamer hver dag. Reklame er overalt: T-baner, busstopp, plakater, magasiner. Denne giftige eksplosjonen av hjerneløst forbruk utnytter våre innerste usikkerheter og ønsker om å nå en uoppnåelig standard. Den kommersielle PR-maskinen er enormt suksessfull på grunn av en modell skapt av en mann med navn Edward Bernays for nesten hundre år siden. Han var nevøen til Sigmund Freud. Bernays blir ansett som far til den moderne propagandaen – eller PR. Han var en østerriksk aristokrat. Hans første bidrag til USA var å hjelpe president Woodrow Wilson selge ideen om første verdenskrig som en edel misjon for å spre demokrati i Europa (jammen fikk han ikke nobelprisen også! o.a). Bernays argumenterte at for å danne en ‘skapelse av enighet’, må du appellere til underbevisstheten. På vegne av mange kunder i store selskaper, hjalp Bernays å perfeksjonere verktøyene for manipulering og betinging som blir brukt i dag. For å forstå mer om propagandaens historie og samarbeidet mellom det amerikanske imperiet og [PR-industrien] snakket jeg med Mark Crispin Miller, professor i mediestudier ved universitetet i New York. Han skrev innledningen til den nye utgaven av Bernays banebrytende bok fra 1928, ‘Propaganda’.

 

Når ble begynte folkemeningen å bli lagt merke til som en kraft som måtte styres av etablissementet?

 

I praksis, tror jeg det er mest nøyaktig å si at første verdenskrig var et vendepunkt i fremveksten av hva vi kaller opinionen som noe politiske ledere måtte ta i betraktning og for vitenskapen propaganda.

Den har vært brukt med stadig økende spissfindighet for å bevege opinionen i enkelte retninger. I bunn og grunn for å være sikker på at vi ikke faller for virkelig demokrati. Opinionen må respekteres, men ikke fra en respekt for folkets ønsker. Den må respekteres som et beist som må temmes, slik at demokrati ikke slipper løs og gjør ting vanskelig.

 

maxresdefault_33.jpg

Professor Mark Crispin Miller som blir intervjuet i denne artikkelen

 

I introduksjonen du skrev til Bernays bok skrev du: ‘Målet hans var ikke å få kjøperen til å forlange produktet nå, men å forandre selve verden for kjøperen, slik at produktet synes ønskverdig, som om uten hjelp av salgsteknikk.’ Kan du si litt om hvordan denne strategien har blitt gjort til en del av systemet?

 

Hva Bernays forstod så briljant, var behovet for å forme hvordan ting utfoldet seg. Å påvirke media på en generell måte, skape en atmosfære, der et stort antall mennesker ville ende opp med å gjøre visse valg, trekke visse konklusjoner, uten å være klar over noen påvirkninger. Så han hadde forakt for reklame, fordi den var for åpenbar. Den sa ‘kjøp dette’. Men den var ikke så enkel som han fikk den til å høres ut som.

 

Han snakket stygt om reklame og foraktet den, til fordel for hans egen metode. Hans metode var å på en måte skape klimaet der folk gjorde visse ting som tjente hans klienter.

 

Mitt favoritteksempel er da han representerte et pianoselskap. Hvordan får du folk til å kjøpe pianoer? Han gjorde det ved å skape en trend for musikkrom hjemme. Han kontaktet faktisk folk i arkitekturblader og slikt, i media. Folk som skrev om livsstil osv. (vi brukte ikke det ordet da), for å skape en slags trend for musikkrom.

 

OK. Du har et musikkrom. Hva skal du sette der? Åpenbart ville de fleste folk i middelklassen og øvre middelklasse ønske å kjøpe pianoer for det. Så selv om han aldri nevnte navnet på pianoselskapet og for så vidt ikke la vekt på pianoer i propagandaen, så hadde det den generelle nettoeffekten av å få folk til å kjøpe flere pianoer. Så klienten hans var fornøyd.

 

Han hadde en kontrakt for å øke salgene for American Tobacco, og en av de viktigste tingene han gjorde, var å få Hollywood til å ta med sigarettrøyking mer bevisst og kunstferdig inn i filmscenarier. Få dem til å skrive inn sigarettrøyking, tenne en sigarett osv. inn i manuskriptet.

 

hollywood-smoking-5.jpg

Den legendarisk James Dean røyker i en av sine tre store filmer

 

Så de laget en slags språk for forførelse; du kan vise forskjellige typer følelser med sigaretter, det kommer an på hvem som tenner sigaretten eller hva det måtte være. Poenget mitt er at han forsto innflytelsen fra det som ikke ble uttalt. Å skape et stort værskifte, for å få folk til å gjøre enkelte ting. Dette var hans store innsikt. Du kan spørre, hvordan dette kom til å definere vår verden.

 

La meg svare det spørsmålet ved å gå tilbake for å si at vi lever i et [historisk] øyeblikk hvor propaganda aldri har vært så gjennomgripende. Den har aldri vært så innflytelsesrik. Aldri vært så farlig. Og jeg mener propaganda. Jeg vet at ordet høres gammeldags ut. Hvis jeg sier propaganda, tenker folk på kinesiske stemmer som roper fra høyttalere i Beijing, eller de tenker på sovjetiske plakater eller nazi-propaganda, på Leni Riefenstahl.

 

Faktisk er propaganda ikke noe som hovedsaklig skjer i totalitære stater, selv om vi for lenge siden har lært å tenke at det er slik. Propaganda er hel-amerikansk. Den mest sofistikerte propagandaen ble perfeksjonert – og jeg mener ikke bare politisk, men kommersiell propaganda. Begge typene propaganda ble perfeksjonert – til sammen – av USA og Storbritannia. I Mein Kampf, i hans berømte kapittel om krigspropaganda, skrev han om hvordan han beundret den fantastiske jobben britisk propaganda hadde gjort i første verdenskrig.

 

kuwaitgtest.jpg

Datteren til ambassadøren til Kuwait lyger for åpen skjerm om irakiske soldaters ugjerninger i Kuwait. Hun ble fremstilt som et vitne, men var egentlig en del av propagandakrigen som gikk forut for USAs intervensjon.

 

Han hadde kun forakt for den tyske propagandaen. Han bestemte seg for at hans egen og nazipartiets ville være briljant – som imitasjon av den britiske. Hvor mange mennesker jobber i propaganda i USA? Det er ikke bare folk i PR. Det er også folk i reklame. Det er også folk i offentlig diplomati. Det er også folk som driver lobbyvirksomhet. Det er uendelig mange omskrivninger vi bruker for propaganda.

 

Hvis du spør noen i et reklamebyrå eller en PR-spesialist: ‘Hvordan går det med propagandaen?’, vil de bli fornærmet. De vil føle det som om du kalte dem med ukvemsord. De skjønner ikke at de faktisk utfører propaganda.

 

At alle disse omskrivningene for det har oppstått, er et direkte resultat av det vellykkete forsøket på å forme ordet som noe DE andre gjør, i lukkete samfunn – Russerne gjør det, kineserne, iranerne, Venezuela, Kuba. Vi gjør det ikke. Vi utdanner folk, vi gir dem informasjon. Denne feilaktige framstillingen har hatt den paradoksale effekten å gjøre den utrolig effektiv. Fordi propaganda virker best når du ikke ser den for hva den er.

 

-Nivået av raffinement er helt utrolig. Det er ikke bare at folk ikke er klar over nivået av propaganda og salgsforsøk som blir kastet mot dem. 10.000 reklamer som blir kastet mot dem hver dag, å være i stand til å lukke dem ut.

 

8733.jpg

Lybbyister driver med reklame, men sier en det til politikerne som de skal påvirke, eller til dem selv, da blir mange fornærmet.

 

Det er mer en det. Det som blir implantert inne i propagandaen. Kan du snakke om dette? Lagene på lagene?

 

Det er et godt poeng. Først vil jeg si at folk liker å tro at de ikke faller for propaganda. Folk sier ‘reklame virker ikke på meg – jeg kan gjennomskue dem’. Det er en rekke reklamekampanjer som bruker denne forestillingen. Du vet, de som blunker med øyet, ironisk. Den og du deler en liten latter eller flir over det faktum at du er for smart til å falle for dette. Det er et slag postmoderne trekk fra reklamefolkene. Dette har blitt gjort på forskjellige måter siden 1930-tallet. Folk forstår ikke at selv om de bevisst forakter en reklame, som teit, eller de sier til dem selv at de ikke egentlig tror det som hevdes, har dette ingenting å gjøre med hva de faktisk kjøper hvis de blir tørste og går til en butikk.

 

Men la oss bevege oss bort fra hva de kalle ‘hvit propaganda’, dvs. propaganda som kunngjør at den er det – saker som TV-reklame, politiske taler. La oss gå til hva vi kaller ‘grå propaganda’ – som forkler seg selv som journalisme eller en rekke unngåelser og forkledninger den bruker. Produktplassering i filmer er en type grå propaganda. Så har vi filmer som Argo eller Zero Dark Thirty for å bruke skumlere eksempler. Disse er filmer som har en slags geopolitisk dagsorden, som fremmer svært mektige interesser i staten. Filmer som CIA faktisk har hjulpet produsentene å lage.

 

-La oss snakke om hva som er bak propagandaen. Bernays skal ha sagt: ‘Vi er styrt, vårt sinn er støpt, vår smak er formet, våre ideer er foreslått – alt dette stort sett av menn vi aldri har hørt om.’ Hvem er de usynlige styrerne som kontrollerer disse ideene?

 

Det er viktig å legge merke til at Bernays ikke tenkte på dette som noe dårlig.

-Ja. Den heroiske eliten.

 

Han mente dette var noe bra, fordi antagelsen hans var at disse opphøyete personene, disse mektige personlighetene fra forretningsverdenen, politikken og media var i bunn og grunn godartet. Han trodde faktisk det. Han trodde det var en slags rasjonell tankegang på toppen. Som jeg peker ut i min nye innledning til ‘Propaganda’, er en grunnløs påstand. Fordi ofte er det slik at folk som jobber med propaganda, ender opp med å tro den selv. Hvis du har en egeninteresse i en versjon av sannheten, vil du begynne å tro på den.

Det neste er å begrense ytringsfriheten

Den nye fascismen.

 

Noen notat om utviklingen.


Svært mange av de norske selvtenkende ser nå at det er store omlegginger av verdenspolitikken og ordet "fascisme" dukker oftere opp. Men det som mange forestiller seg er at den aktuelle fascismen skal ha trekk av Mussolini og Hitler epoken, men det er naturligvis den samme tankefeil som å tro at den tredje verdenskrig vil ligne den andre. Naturligvis ikke på noen måte.


Det som vil særkjenne den nye fascismen som vokser fram er at den er en cyber-tekno fascisme hvor amerikanske National Security Agency (NSA) spiller hovedrollen. Det går i korthet ut på at dette overvåkningsorganet på sikt skal ha kontroll på hvert eneste menneske på jorden.


Allerede 26 oktober 2013, altså for lange tre år siden,skrev British Telegraph følgende:


" US (det er NSA/CIA det snakkes om her) operates 80 listenings posts worldwide,19 in Europe,and snooped on Merkels mobile 2002-2013.»

 

nsa-building-eye-of-sauron.0.jpg

Her holder verdens største overvåkningsorgan til, NSA. Noen har plassert Saurons øye (fra Ringenes Herre) på toppen.


Det var Aftenposten i sin tid som avslørte oppsetting av lytteapparatur i det sentrale Oslo, men saken ble fullstendig borte fra spaltene etter korteste tid.


I den siste talen Obama holdt i FN snakket han om at USA må belage seg på å overføre makt til FN og pakket dette inn i sedvanlig bedragersk retorikk om security og velstand. Det det handler om er den gradvise realiseringen av One World Government som er globalistenes ultimate masterplan. Tilsluttet av APs SosialistInternasjonalen i Manifestet: "global governance.»


Som jeg nevner gjennom mange år: globalistene er utopisk gale. De tror da at Nato/USA skal vinne verdenskrigen mot Russland-Iran-Kina i Midtøsten og deretter lage FN om til en World Government pakket med økonomer, teknokrater og eksperter. Gammeldags borgerlig parlamentarisme tilhører en forgangen tid og skal legges vekk.


Og dette nye FN skal da ha en verdenshær som bygger på den seirende Natoalliansen, som de ser det da.


Det er knapt noe globalistene angrer så mye på som at Internettet ble sluppet fri til plebeisk debatt og informasjon. Den etablerte papirpressen bryter sammen over hele vestverdenen fordi det har gått opp for mange at denne er de ideologiske påpdrivere for New World Order og disses permanente kriger. Det går knapt en uke uten at det meldes at mektige avishus i Europa må kutte jobber da opplagstallet ikke er de samme. Det gjelder Aftenposten såvel som Expressen i Stockholm og hvis ikke det samme skjer for det politisk korrekte Dagbladet, er det et under.

 

10ac7884-a19a-429f-b382-2d37aadbc61f.jpeg

Mange aviser har måtte kutte i staben for å holde oppe overskuddet. Det spørs hvor lenge det holder?


Det store problemet for globalistene nå er å reversere friheten på Internet og de vet at det vil ta lang tid å opprette ro og orden i folkets tankeliv på nettet. I en fersk uttalelse sier neocon-veteran John Bolton:

"Innen ti år vil Internett være under kontroll av en internasjonal body: FN.»


Denne kontrollen/sensureringen er allerede på gang under parolen: Bekjemp Hate Speace. Det er da naturligvis Globalistene som vil definere hva som er hatespeach, men det vet vi allerede hva er, ved å lese Klassekampen og Dagbladet og desslike.

"Hatespeach" er enhver tanke som går imot globalistenes statsreligion: polititisk korrekhet bygget på kulturmarxisme, kulturrelativisme, multikulturalisme etc. En iverksettelse av dette sensureringsprosjektet idag innebærer at sikkert 60% av alle debattwebber må vekk.


Så når vi snakker om framtidig og kommende fascisme så vil den bli bygget på den sensur og overvåkningskultur som springer ut av praksisen til NSA/CIA nå. Men absolutt alle stater under USAs hegemoni følger opp dette med enorme budsjetter for etterretning og overvåkning. Om noen ønsker seg tall fra Tyskland skal de få det.


De såkalte "venstresidene" i vesten som har vært rene akademiske småborgerbevegelser, forstår utmerket godt at verdenssituasjonen tilspisser seg ekstremt og går nå en masse over til new war order og globalisme. Les Klassekampen.


Som veterananlytiker Bill Van Auken i USA bemerker 23 sept 2016 i wsws.org:

"The pseudo-left elements who,in an earlier period,protested against US wars are now to be found among their most enthusiastic supporters.»

 

bv-110.jpg

 Bill Van Auken


Den samme utviklingen står også Die Linke i Tyskland for.


Historisk sett er det ikke noe nytt i dette. Når det sosialdemokratiske apparatet i Tyskland i 1932-33 sto mellom å velge kommunistene eller nazistene,gikk de over til nazistene. Kort tid etter satt alle lederne i tukthus og leire.


Kanskje å gi en aldri så liten tanke før New World Order?


Jan Hårstad


Meningsmåling: tilliten til mediene i USA på nytt lavmål

USAs befolkning tillit til mediene - nytt lavmål

Artikkelen er oversatt av Knut Lindtner


Befolkningen i USA sin tillit til mediene har nådd et nytt lavmål og den bitre presidentvalgkampen har en del av skylden for det, viser en meningsmåling i går.


I meningsmålingen, hvor en spurte om mediene rapporterte «fullstendig, nøyaktig og ballansert», var det bare 32% av de som svarte som hadde stor eller rimelig tillit til dette og det er den laveste svarprosenten i Gallups historie og åtte prosent under resultatet fra i fjor.


Gallup startet disse undersøkelsene i 1972 og har årlig sjekket innbyggerne i USAs tillit siden 1997.


Tillit og tiltro til mediene var høyest i 1976 på 72% og denne vokste frem i kjølvannet av den undersøkende journalistikken rundt Vietnam-krigen og Watergate-skandalen, ifølge forsknings-gruppen. Tiltroen har vært under 50% fra og med 2007.

 

maxresdefault_27.jpg

Watergate-skandalen førte til president Nixons avgang og var et resultat av bl.a langt mer offensive og systemkritiske medier. Slikt øker befolkningens tiltro til mediene.


«Mens det er helt tydelig at USAs befolkning tillit til mediene er gradvis blitt slitt ned over tid, så er det valg-kampen som kan være grunnen til at den har falt så skarpt dette året,» sier Gallup i sin rapport.


«Med mange republikanske ledere og konservative forståsegpåere som sier at Hillary Clinton har mottatt åpen positiv oppmerksomhet mens Donald Trump har mottatt urettferdig negativ oppmerksomhet, så kan det være en hovedårsak til at den relativt lave tilliten til mediene er ytterligere fordampet.»


Gallup skrev også at Trumps skarpe kritikk av pressen også kan ha harr en innvirkning på opinionen.

 

donald-trump-paper-2lmfpny.jpg

Mediene har stor makt, men ikke all makt. Det går også en grense for hva de kan tillate seg av sverting og usakligheter før det virker mot sin hensikt.


Bare 14% av republikanerne sier at de stoler på mediene, og det et et virkelig skarpt fall fra 32% for et år siden og den laveste tillit blant republikanere på 20 år. Blant demokratene var fallet i tiltro til mediene fra 55 til 51% mens antallet uavhengige var det falt fra 33 til 30%.


Tilliten var også lav blant yngre voksne. Bare 26% av de mellom 18 og 49 år hadde tiltro til mediene sammenlignet med 38% for de over 50 år.


Kommentar fra Knut Lindtner: Dette resultatet overrasker ikke meg. For helt siden presidentkampanjen i USA startet er Donald Trump blitt idiot-fremstilt i mediene i USA (og naturligvis i norsk presse), mens Hillary Clinton er behandlet med silkehansker.


Men nå er det slik at det er den virkeligheten som menneskene lever i som bestemmer hvordan de oppfatter verden - i det lange løp. En kan holde seg med forvrengninger, omskrivinger, utelatelser og alle andre mulige medie-triks lenge, ganske lenge. Men alt har en grense.


Da en f.eks. latterliggjorde Trumps krav om en mur mot Mexico, overså mediene det ubehagelig faktum at dette har appell til mange arbeidsledige i USA. Om en mur er løsningen eller hvordan grensen skal kontrolleres vet ikke jeg. Poenget er at mange mennesker i USA oppfatter den ulovlige importen av billig og uorganisert arbeidskraft fra Mexico som en direkte trussel mot seg selv og egen livssituasjon. Og det var disse mennskene Trump traff på hjemmebane i denne saken.


Det var akkurat det samme som skjedde da den britiske arbeiderklassen nettopp sa nei til EU. De oppfattet de åpne Schengen-grensene på nøyaktig den samme måten.

 

1029814184.jpg

En rekke europesiske land stenger nå grensene og bryter dermed med Schengenavtalen. Motstanden i befolkningen er nå så stor mot "globalisering" eller de åpne grensene, at det ikke lenger er politisk mulig å fortsette.


Og dette er et sentralt element i fremgangen til det som «forståsegpåerne» i mediene og i det opphøyete kulturelle eliten så foraktelig kaller «ultranasjonalister» i en rekke EU-land. «Ultranasjonalistenes» fremgang skyldes at de formulerer motstand mot åpne grenser som konkret for mange betyr import av billig, uorganisert arbeidskraft og som undergraver fagbevegelsen og arbeidtakerne i alle land.


Det betyr slett ikke at de er rasister, men de setter seg imot et system som tvinger fram at alle velferdsgoder gradvis flates ut til det laveste nivået innad i EU. Det tilhengerne av denne politikken kaller «harmonisering» er med ord å pynte på virkeligheten eller «å sminke liket.»

Når media pynter på virkeligheten

Ukorrekte nyheter

 

haarstad.jpg

Jan Hårstad har skrevet denne artikkelen

 

Det er jo krise i norsk presse, leser vi. Synkende opplagstall, oppsigelser, nedleggelser ,etc.


Til dette fenomenet har jeg følgende anbefaling, gratis konsulentvirksomhet. For hvert problem som dukker opp i Norge nå, hyres det inn en konsulentgruppe som skal ha 1 eller 2 millioner for å servere selvfølgeligheter.


Det er jo en sak vi har tatt opp lenge. De offisielle media med sin maniske tro på new world orders multikultur- globalisme, presenterer et nyhetsbilde som skal bygge opp under denne utopien.


Selv tungnemme folk begynner å forstå dette og hvem i all verden orker å lese Marie Simonsen, Martine Aurdal og Marthe Michelet i Dagbladet? Forstår ikke styret der at leserne kan ikke leve på denne maten i årevis? Avisa vil bli nedlagt.


Når jeg idag leser om hendelsene i Calais og Paris tenker jeg: montro om noen media i Norge vil lage noe på dette ikveld? Eller drapene i Gøteborg i vårt hemmeligholdte naboland? Vi får se utover kvelden.

 

3048f0a100000578-3404695-image-a-17_1453112894673.jpg

Utsnitt av "Calais-jungelen"


Allment: hele Europa er nå truet av en underjordisk politisk lava som utover året kommer til å sprute opp i ild og vold. "Sjokk" vil media da skrive, sjokk, sjokk. Men det er slett ingenting å sjokkeres over, edruelige forfattere (Jean Raspail) og skribenter har da varslet dette i tiår.


Søndag var det kineserne i StorParis som tok til Place de la Republic for å protestere mot overfallet og drapet på Zhang Chaolin, 49 år, som ble ranet av tre og døde. Det å overfalle kineserbutikker er nå en trend. I 2015 var det 35 ran, i 2016: 105. Kineserne i Frankrike mener at staten ikke gir dem seriøs beskyttelse.

 

manifestation_aubervilliers_chinois_agresse_0.jpg

Chinesere som demonstrerer i Frankrike


I Calais-regionen (se BBC-nyheter) er nå bønder på traktorer og trailerfolket samt beboerne i NordFrankrike, på veier og gater. Borgermester i Calais, Natacha Bouchart, sier på tv for tusende gang: Dette med "Jungelen" går ikke lenger. De 9000 som er samlet i teltbyen gjør hele regionen ubeboelig, for ikke å snakke om tilstanden ved Kanaltunellen og Ferjeterminalen.


Og Sarkozy, som har store politikerlepper og tar mål av seg til å bli Frankrikes Donald Trump, blåste seg opp: "England må ta inn de 9000 i Jungelen". Fortsetter han sånn inn i 2017, blir det brudd i de diplomatiske forbindelsene mellom England og Frankrike.


Som ventet polariseres tysk politikk i et høyt tempo. Alternative für Deutschland rykker fram tiltross for at HELE politikerkorpset og hele pressen framstiller dem som rasister, idioter og sogar nazister. Her sier talsmann for De Grønne, Daniel Mack: "Mecklenburg-Vorpommern er den dummeste region i Tyskland." Saklig kommentar.

 

2013-02-27_daniel_mack_-_2915.jpg

Daniel Mach


Akkurat samme type språk brukes nå både i Italia, Bulgaria, Hellas. OG SVERIGE.

 

En kan si det slik at de nevnte landene er litt eksotiske for norske tv-tittere, men selv Sverige som om dagen i mange regioner ligner Beirut og Chicago, er ikke viet interesse i norske media. Eller omvendt? Parolen er vel: vi må for guds skyld ikke la noe sive ut fra Sverige for da kan norskingene få feilaktige tanker.


Som hun som var ansvarlig for voldtektsavdelingen i norsk politi sa: jeg vil ikke ut med tallene for det kan skremme folk.


Hvis avisene vil ha flere lesere skal de bare begynne å skrive om forbudte nyheter. Det er et enormt marked for sann og faktisk informasjon. Spesielt i broderlandene.

 

Bare prøv. Gratis dette.


Jan Hårstad.


Medienes ansvar for krigsfaren

Å provosere til atomkrig gjennom media


av John Pilger

 

john-pilger-4.jpg

John Pilger


John Pilger er journalist, filmmaker og forfatter.  Han er én av to som har vunnet britiske journalisters høyeste pris to ganger.  Han har vunnet en Emmy for sin dokumentarfilm, og en BAFTA, det britiske akademiets pris.  Blant mange andre priser har han vunnet en Royal Television Society Best Documentary Award. Hans episke Cambodia Year Zero fra 1979 er av British Film Institute regnet som én av de de ti viktigste dokumentarfilmene i det 20. århundre.


Frifinnelsen av en mann som var anklaget for den verste av forbrytelser, folkemord, har ikke skapt overskrifter.  Verken BBC eller CNN dekket den. The Guardian kom med en kort kommentar.  Slik ble en sjelden offisiell innrømmelse begravet eller undertrykket, forståelig nok. Det ville forklare altfor godt hvordan de som styrer verden virkelig styrer. 


Det internasjonale krigsforbryter-tribunalet for det tidligere Jugoslavia har stille og rolig erklært at den tidligere serbiske presidenten Slobodan Milosevic er frikjent for krigsforbrytelser han skulle ha begått i tiden 1992 - 1995 i Bosnia-krigen, inkludert massakren i Srebrenica.

 

milosevic-sm.jpg

Slobodan Milosovic


Langt fra å konspirere med den dømte bosnisk-serbiske lederen Radovan Karadzic, fordømte Milosevic faktisk «etnisk rensning», i motsetning til Karadzic.  Han prøvde å stanse krigen som lemlestet Jugoslavia.  Godt begravet og nær slutten av den 2590 siders dommen mot Karadzic, knuser denne sannheten den propagandaen som rettferdiggjorde NATOs ulovlige slakt av Serbia i 1999.


Milosevic døde av et hjerteanfall i 2006, alene på cellen sin i Haag, etter det som senere viste seg å være en tulle-rettssak ved et «internasjonalt tribunal» - et amerikansk påfunn.  I og med at han ble nektet en hjerteoperasjon som kunne ha reddet livet hans, forverret tilstanden hans seg. Den ble overvåket og hemmeligholdt av representanter fra USA, noe Wikileaks senere har avslørt. 


Milosevic var offer for en krigspropaganda som i dag fyller skjermene våre og avisene våre som en flom og varsler fare for oss alle.  Milosevic var prototypen på en djevel, skapt av vestlige medier som «slakteren fra Balkan».  De skrev at han var ansvarlig for «folkemord», spesielt i den jugoslaviske delstaten Kosovo.  Statsminister Tony Blair understreket dette.  Han sammenliknet det med Holocaust og forlangte tiltak mot «denne nye Hitler».


David Scheffer, USA-ambassadør for krigsforbrytelser, erklærte at så mange som «225 000 etniske albanere i alderen fra 14 til 59» var blitt myrdet av styrkene til Milosevic.  Dette rettferdiggjorde NATOs bombing, ledet av Bill Clinton og Blair - og drepte hundrevis av sivile i sykehus, skoler, kirker, parker og fjernsynsstudioer og ødela Serbias økonomiske infrastruktur.   Bombingen var åpenbart ideologisk.  Ved en beryktet «fredskonferanse» i Rambouillet i Frankrike ble Milosevic konfrontert av Madeleine Albright, utenriksminister i USA, hun som ble beryktet for  uttalelsen  sin om at en halv million døde barn i Irak var verdt det.

 

graphic-schefferdavidj_v2015-06-25140924.jpg

David Scheffer. I biografien hans på Northwestern Universitet, juridisk fakultet, står det at han innehar et professorat og fungerer som sjef på Senteret for Internasjonale Menneskeretter. Han underviser også i det faget. 


Albright ga Milosevic et «tilbud» som ingen nasjonal leder hadde kunnet akseptere. Dersom han ikke gikk med på en okkupasjon med utenlandske styrker av landet sitt, med okkupasjonsstyrker «utenfor enhver lovlig  prosess» og innføring av et neoliberalt «frimarked»; hvis han ikke gikk med på det ville Serbia bli bombet.  Dette var innholdet i et «tillegg B» som media ikke leste eller som de lot være å offentliggjøre.  Målet var å knuse Europas siste uavhengige «sosialistiske» stat.


Da NATO startet bombingen ble det panikk blant flyktninger fra Kosovo «som angivelig flyktet fra et Holocaust».  Da det var over, dro internasjonale politistyrker til Kosovo for å grave opp ofrene.  FBI fant ikke en eneste massegrav, og dro hjem.  Et spansk rettsmedisinsk team gjorde det samme. lederen deres fordømte det hele rasende som «en språklig piruett fra maskinene til krigspropagandaen».  Det endelig antallet døde i Kosovo var 2788.  Dette var kjempende fra begge sider, og serbere og rom-folk som var myrdet av den NATO-vennlige Kosovo Liberation Front.  Det var ikke noe folkemord.  NATO-angrepet var både  bedrageri og krigsforbrytelse.  


Alle bombene, bortsette fra noen av amerikanernes oppskrytte «presise» raketter, traff ikke militære mål, men sivile mål, inkludert nyhetstudioet til radio-og fjernsynsstasjonen i Beograd.  Seksten mennesker ble drept, inkludert kameramenn, produsenter og en sminker.  Blair beskrev det  som irrelevant - de var en del av Serbias ledelse. 

 

on111.jpg

NATO-bombingen som også rammet Beograd, ødela broer, sykehus og boligområder, men rammet få militære instellasjoner. Så mye om den oppskrytte presisjonsbombingen.


I 2008 innrømmet anklageren ved det Internasjonale Tribunalet for det tidligere Jugoslavia, Carla Del Ponte, at hun var blitt presset til ikke å etterforske NATOs forbrytelser.


Dette ble modellen for Washingtons senere invasjon i Afghanistan, Irak, Libya og senere Syria.  Alle kvalifiserer som «grove forbrytelser» slik Nürnberg-domstolen beskriver det.  Alt var avhengig av mediepropaganda.  Mens tabloidjournalistene spilte sin tradisjonelle rolle, var det de seriøse og troverdige, ofte liberale journalister,  som var mest effektive. Men siden disse ikke slapp til, fikk Blairs evangeliske budskap og hans talerør, The Guardian, strø om seg med løgner om Saddam Husseins ikke-eksisterende masseødeleggelsesvåpen i The Observer og i New York Times, og  de usvikelige trommevirvlene til regjerings-propagandaen ble sendt i BBC.


Da bombingen av Serbia var på sitt verste, intervjuet BBCs Kirsty Wark general Wesley Clark, NATO-sjefen.  Den serbiske byen Nis hadde nettopp blitt oversprøytet av amerikanske klasebomber, som drepte kvinner, gamle mennesker og barn på et åpent marked og et sykehus.  Wark stilte ikke et eneste spørsmål om dette, heller ikke om andre sivile drepte.

 

4085148.jpg

En klasebombe eksploderer i Nis. Media forbigikk dette i stillhet.


Andre var mer  skamløse.  I februar, dagen etter at Bush og Blair hadde satt fyr på Irak, sto BBCs politiske redaktør Andrew Marr i Downing Street og holdt det som hørtes ut som en seierstale.  Han fortale opprømt til seerne at Blair «hadde sagt at de kunne ta Bagdad uten noe blodbad, og at til slutt ville irakerne juble.  Og begge disse punktene hadde vist seg å være riktige».  I dag, med én million døde og et samfunn i ruiner, blir Marrs BBC-intervju anbefalt av USAs ambassade i London.  


Marrs kolleger stilte opp og erklærte Blair som «rettferdig».  BBCs Washington-korrespondent Matt Frei sa: «Det er ingen tvil om at det er ønske om å bringe noe godt, å bringe amerikanske verdier til  resten av verden, og spesielt til Midt-Østen ….at dette nå i økende grad er bundet opp til militær makt».


Denne respekten for De Forente Stater og samarbeidspartnerne, som en godartet kraft til «å  bringe noe godt», stikker dypt i vestlig etablert journalistikk.  Det forsikrer oss om at dagens katastrofe i Syria utelukkende skyldes Bashar al-Assad, som Vesten og Israel lenge har konspirert for å styrte, ikke av noen humanitære grunner, men for å konsolidere Israels aggressive makt i  regionen.  De jihadistiske kreftene som er sluppet løs og bevæpnet av USA, Storbritannia, Frankrike Tyrkia og deres «koalisjons»-agenter tjener dette formålet.  Det er de som står for propagandaen og videoene som blir til nyheter i USA og Europa. Det er de som skaffer journalister adgang  og garanterer en ensidig «dekning» av Syria.


Byen Aleppo er i nyhetene. De fleste lesere og seere er ikke klar over at majoriteten av befolkningen i Aleppo bor i den regjeringskontrollerte vestlige delen av byen.  At de lider av daglig artilleribombardement fra det vestlig-sponsede Al Qaida er ikke noe nytt.  Den 21. juli angrep franske og amerikanske bombefly en regjerings-landsby i Aleppo-provinsen og drepte opp mot 125 sivile.  Dette sto å lese på side 22 i The Guardian - det var ingen fotografier.

 

downtown_aleppo_queik_river_at_night.jpg

Bildet er fra Aleppo før krigen. Aleppo har vært delt i to i flere år. I Vest-Aleppo, som regjeringen kontrollerer, bor det knapt to millioner. I Øst-Aleppo som opprørererne kontrollerer bor det under 300 000. Likevel er våre medier mest bekymret for de sivile i den østlige delen. Vi hører aldri om den terrorpregete granatskytingen som opprørerne bedriver inn i boligområdene i Vest-Aleppo


Etter å ha skapt og garantert jihadisme i Afghanistan i 1980-årene gjennom Operasjon Cyclone - et  våpen for å ødelegge Sovjet-Unionen - gjør USA i dag noe liknende i Syria.  Akkurat som det afghanske Mujahideen, er de syriske «opprørene» USAs og Storbritannias fotsoldater.  Mange slåss for Al Qaida og deres avskygninger.  Noen av disse, som Nusra-fronten, har skiftet navn og etterkommet amerikanernes følsomhet om 9/11 (Fordi Al-Qaida i USA offisielt står bak angrepene 9/11, overs.). Det er CIA som styrer dem, med vanskelighet, slik som de styrer jihadister i hele verden.


Det egentlige målet er å ødelegge regjeringen i Damaskus, som ifølge den mest pålitelige meningsmålingen (YouGov Siraj) støttes av majoriteten av syrerne. Iallfall ser de til den for beskyttelse, uansett  barbarismen som kan lure i skyggene.  Det langsiktige målet er å hindre  Russland å få nøkkel-alliert i Midt-Østen. Det er en del av NATOs utmattelseskrig mot den russiske føderasjonen, som forhåpentligvis ødelegger den.


Risikoen for en atomkrig er åpenbar, selv om det ikke kommer fram i media rundt omring «i den frie verden».  Redaktørene i Washington Post som fremmet fantasiene om masseødeleggelsesvåpen i Irak, forlanger at Obama skal angripe Syria.  Hillary Clinton, som nylig offisielt gledet seg over sin rolle som bøddel da Libya ble ødelagt, har gjentatte ganger sagt at hvis hun blir president vil hun «gå lenger» enn Obama.


Gareth Porter, en journalist som rapporterer fra Washington, avslørte nylig navnene på de som antakelig vil sitte i et Clinton-kabinett, og som planlegger et angrep på Syria.  Alle har en historie om krigshissing fra den kalde krigen.  Den tidligere direktøren for CIA, Leon Panettea, sier at «det eneste presidenten vil måtte ta i betraktning er flere spesialstyrker på bakken».

 

panetta.jpg

Leon Panettea, tidligere stabsjef i det Hvite Hus. Ifølge Pilger er han tiltenkt en ny stilling hvis Hillary vinner. Han mener at da handler det ikke om fred, men bare i hvilken grad krigen skal utvides.


Det som er mest bemerkelsesverdig rundt krigspropagandaen som nå flommer inn er hvor klart absurd og velkjent den er. Jeg har sett gjennom arkivfilmer fra Washington fra 1950-årene da diplomater, offentlig ansatte og journalister ble ødelagt og ruinert av heksejakten til senator Joe McCarthy, med sine løgner og sin paranoia om Sovjet-Unionen og Kina.  Som en gjenoppvåknende kreftsvulst har den anti-russiske kulten gjenoppstått.


I Storbritannia leder The Guardians Luke Harding avisens Russlands-hat med en strøm av journalistiske parodier som tildeler Vladimir Putin all verdens urett. Da Panama-papirene ble gjort kjent var Putin på forsiden, og det var stort bilde av Putin, selv om Putin ikke var nevnt noe sted i lekkasjen.


Akkurat som Milosevic er Putin nå blitt djevel nummer én.  Det var Putin som skjøt ned et malaysisk fly over Ukraina.  Overskrift: «Jeg er overbevist. Putin drepte min sønn».  Det trengtes ingen beviser.  Det var Putin som var ansvarlig for Washingtons sitt dokumenterte (og betalte) kupp av den valgte regjeringen i Kiev i 2014.  Den påfølgende terrorkampanjen fra fascist-militsen mot den russisktalende befolkningen i Ukraina var et resultat av Putins «aggresjon». Å hindre at Krim ble en rakettbase for NATO og å forsvare den overveiende russiske befolkningen, som i en folkeavstemning ville gjenforene seg med Russland - det som tidligere var blitt annektert fra Russland - var også eksempler på Putins «aggresjon». Media-sverting blir uunngåelig en del av krigsforberedelsene. Hvis det bryter ut krig mot Russland, enten med vilje eller ved et uhell, er det journalistene som vil ha mesteparten av skylden.

 

000_was7430768-2.jpg

Media-svertingen av Putin er nødvendig for å få oppslutning om ny opprustning og krigsforberedelser. Uten en "fiende" er det vanskelig å få folk med på dette.


I USA har den anti-russiske kampanjen blitt løftet opp til en virtuell virkelighet. New York Times sin spaltist, Paul Krugman, en økonom som har fått nobel-prisen, har kalt Donald Trump «kandidaten fra Sibir», fordi han mener at Donald Trump er Putins mann. Trump har våget å antyde, i et sjeldent opplyst øyeblikk, at en krig med Russland ikke ville være særlig lurt. Egentlig har han faktisk gått lenger og fjernet våpenleveringer fra USA til Ukraina fra det republikanske programmet. «Ville det ikke vært topp om vi kom overens med Russland,» sa han.


Der er derfor USAs krigshissende liberale establishment hater han. Trumps rasisme og brautende demagogi har ingenting med dette å gjøre. Bill og Hillary Clintons rasisme- og ekstremisme-historie kan slå Trump flat når som helst. (Denne uken er det 20 år siden Clintons velferds-«reform» ble vedtatt. Det var en krig mot afro-amerikanerne). Og med hensyn til Obama: mens politiet i USA skyter ned hans samtidige afro-amerikanere, har det store håpet i det Hvite Hus ikke gjort noe som helst for å beskytte dem, ingenting for å gjøre livene deres lettere, mens han har kjørt fire kriger som sluker alt og en snik-mord-kampanje uten tidligere historisk sidestykke.


CIA har forlangt at Trump ikke blir valgt. Pentagons generaler har forlangt at han ikke velges. Krigs-avisen New York Times - tar nå en pust i bakken fra sin nådeløse svertekampanje av Putin -og forlanger at han ikke velges. Det er noe på gang. Disse gruppene som samstemmig er for «evig krig» er livredd for at deres multi-milliard-dollar krigsforretninger som brukes til USA-dominansen over hele verden, undergraves hvis Trump gjør en avtale med Putin - og deretter med Kinas Xi Jinping. Deres panikk med tanke på muligheten for at verdens største makter begynner å diskutere fred - selv om det er usannsynlig - ville være den svarteste farse selv om temaet ikke er det.


«Trump ville elsket Stalin», brølte visepresident Joe Biden under et møte for Hillary Clinton. Og mens Clinton nikket, ropte han: «Vi bukker ikke. Vi bøyer oss aldri. Vi kneler aldri. Vi gir aldri etter. Vi eier målstreken. Det er hvem vi er. Vi er Amerika!»

 

17-joe-biden-hillary-clinton.w529.h352.2x.jpg

Jo Biden og Hillary Clinton. 


I Storbritannia har også Jeremy Corbyn kokt opp hysteriet hos krigs-tilhengerne i Labour. De har gjennom mediene på sin side hengitt seg til skit-kasting mot han. Lord West, en tidligere admiral og minister hos Labour, sier det på en utmerket måte. Corbyn har inntatt et «opprørende» anti-krig-standpunkt «for å få de uopplyste massene til å stemme på han.»


I en debatt om lederskapet med hans utfordrer Owen Smith, stilte møtelederen  Corbyn følgende spørsmål: «Hvordan vil du reagere hvis Vladimir Putin gjør et overgrep et annet NATO-land ?»


Corbyn svarte: «Vi ville forsøke å unngå at dette skjedde i første omgang. Vi vil måtte bygge opp en god dialog med Russland… Vi ville forsøke å få til en demilitarisering på grensen mellom Russland og Ukraina og på andre land i Øst-Europa sine grenser til Russland.  Det vi ikke kan tillate er en rekke med katastrofale troppe-oppbygginger på begge sider som bare vil forsterke farene.» Etter å ha blitt presset til å si at han ville godkjenne en krig mot Russland «hvis du måtte», svarte Corbyn: «Jeg vil ikke ha krig - det jeg ønsker er en verden der vil ikke trenger å gå til krig.»

 

blair2.jpg

Den tidligere britiske statsministeren Tony Blair


Denne måten å spørre på henger sammen med fremveksten av Storbritannias liberale krigsvillige. Labour og mediene har lenge gitt dem karrieremuligheter. I en periode mens den moralske tsunamien i etterkant av de store krigsforbrytelsene i Irak fikk dem til å plaske hjelpeløst rundt, har deres forvrengning av sannheten sørget for at dette bare ble et midlertidig ubehag. Uavhengig av Chilcot (Den britiske Irak-rapporten, overs.) og fjellet av kriminelt belastende fakta, er fortsatt Blair deres inspirasjon, fordi han var en «vinner». Avvikende journalistikk og meninger har siden den gang blitt systematisk bannlyst eller ansett som upassende, og demokratiske forestillinger er tømt og erstattet med «identitets-politikk». Denne blander kjønn med feminisme og offentlig angst med frigjøring, og overser helt bevisst statens vold og inntektene fra salg av våpen som ødelegger utallige liv på fjerne steder, som Jemen og Syria, og gjør klart for kjernefysisk krig i Europa og over hele verden.

 

1042503425.jpg

Sir John Chilcot  la frem det som nå heter "Chilcot-rapporten". Her fremgikk det at Irak ikke utgjorde noen trussel mot Storbritannia, slik statminister Tony Blair påstod som begrunnelse for å gå til krig mot landet. Ingen medier snakker om å stille Blair eller Georg W. Bush for noen krigsforbryterdomstol for invasjonen av Irak. Hørt på slikt.


Den eventyrlige oppslutningen av folk i alle aldre rundt Jeremy Corbyn motvirker dette i en viss utstrekning. Han har brukt livet til å opplyse om krigens redsler. Problemet for Corbyn og tilhengerne hans er partiet Labour. I USA var problemet for de tusenvis av tilhengerne til Bernie Sanders det Demokratiske Partiet, for ikke å nevne det endelige bedraget til deres store hvite håp.


Det er bare en bevegelse som fyller hver gate og på tvers av landegrensene og som ikke gir opp som kan stoppe krigshisserne.


Denne artikkelen er oversatt, bearbeidet og noe forkortet av Ingunn Kvil Gamst og Knut Lindtner

Bilder med tekst er Knut Lindtner ansvarlig for.



https://www.rt.com/op-edge/356846-provoking-nuclear-war-media/

Propaganda er en form for kunst

Slik London ser det er propaganda en kunst.


Av Thierry Meyssan

Oversatt av Knut Lindtner. Bildene med tekst er hentet fra orginalartikkelen. Forsidebildet har Knut Lindtner valgt.


Ikke noe normalt menneske kan akseptere å se sitt barn lide - og dermed er slike mennesker gode mål for krigspropagandaen. Thierry Meyssan ser nærmere på hvordan den internasjonale koalisjonen bruker barn i krigen mot Syria.

 

193042-1-2-c33b9.jpg

 


Som i alle kriger har syriakrigen utløst et skred av propaganda. Og bruken av barn er alltid en vinner-strategi. Helt i starten av krigen ville derfor Qatar demonstrere at republikken, som så langt fra å tjene det alment beste, egentlig foraktet befolkningen.


Petro-dollardiktaturet kringkastet deretter på sin egen fjernsynskanal, Al-Jazeera, historien om barna i Deera, angivelig torturert av politiet. For å illustrere grusomhetene til sine motstandere, spesifiserte Qatar at fingerneglene hadde blitt revet ut. Til tross for nærmere undersøkelser fant naturligvis ingen journalist noen slike spor på disse barna. BBC intervjuet to av dem, men neglene var fortsatt på plass.


Siden myten ikke kunne bevises lanserte Qatar en ny historie - at et barn, Hamza Ali Al-Khateeb (13 år gammel) skulle angivelig blitt torturert og kastrert av regimets politi. Denne gangen sørget de for å utstyre historien med et overbevisende bilde. Alle kunne se at kroppen ikke hadde kjønnsdeler. Imidlertid viste obduksjonen at kroppen var dårlig bevart og at den var oppblåst. Magen skjulte barnets kjønnsorganer som fortsatt var til stede.


Mot slutten av 2013 tok britene over oppgaven med krigspropaganda. De hadde lang erfaring på dette feltet og regnes som opphavet til moderne propaganda som ble utviklet under 1. verdenskrig, med utgangpunkt i «Kontoret for Krigspropaganda». Et av kjennetegnene ved metodene deres var å bruke kunstnere, fordi estetikk ser ut til å nøytralisere kritisk tenkning. I 1914 rekrutterte de kjente forfattere på den tid, slike som Arthur Conan Doyle, H.G.Wells og Rudyard Kipling, for at de skulle lage tekster hvor en tilskrev forbrytelser til deres tyske fiende. Deretter rekrutterte de lederne for noen sentrale aviser for å få offentliggjort den oppdiktete informasjonen fra disse dikterne.

 

193042-2-2-232c9.jpg

I dette magasinet, skapte Sir Arthur Conan Doyle arrestasjonen av en tysk spion, utført av Sherlock Holmes. Forfatteren arbeidet for krigspropaganda-kontoret.

 

Da USA tok opp den britiske metoden i 1917, gjennom «Komiteen for Offentlig Informasjon», utførte de en mer nøyaktig undersøkelse vedrørende mekanismene for overtalelser og overbevisning og ved hjelp av stjerne-journalisten Walter Lippmann og oppfinneren av moderne PR, Edward Bernays (Sigmund Freuds nevø). Men fordi de ble overbevist av vitenskapens kraft, glemte de estetikken.


I begynnelsen av 2014 skapte den britiske MI6 selskapet for Innovative Kommunikasjoner og Strategier (InCoStrat), og fra dem kan vi takke de strålende logoene til væpnete grupper, fra de mest «moderate» til de mest «ekstreme». Dette selskapet, som har kontorer i Washington og Istanbul, organiserte kampanjen for å overbevise europeerne om å gi tilflukt til en million flyktninger. Det var dette selskapet som fotograferte Aylan Kurdi, druknet på en tyrkisk strand, og klarte deretter på to dager, å få det offentliggjort på forsiden til de viktigste atlantiske avisene i alle NATO-landene, dessuten i alle som er tilsluttet Rådet for Gulf-Samarbeidet.


Hvert år forut for krigen, druknet det hundre mennesker på tyrkiske strender - og ingen viste det oppmerksomhet. Og fremfor alt, det var bare tabloidene som viste bilder av kroppene. Men dette bildet var så nøye komponert…


Siden jeg tidligere har bemerket at en kropp ikke vaskes vinkelrett opp på en strand, har fotografen i etterkant forklart at han hadde flyttet kroppen av hensyn til fotografiet.


Fotoet av en ung Omran Daqneesh (5 år gammel) i en ambulanse i Vest-Aleppo, ledsages også av en video. De to som hjelper han sørger for at informasjonen kan brukes av både den skriftlige pressen og TV. Scenen er så dramatisk at nyhets-oppleseren fra CNN ikke klarte å la være å grine når hun ser den. Naturligvis, ved nærmere ettertanke, ser vi at barnet ikke ledsages av medisinsk personell som gir han førstehjelp, men av en gruppe «extras» (Hvite Hjelmer), som plasserte han foran kameraene.


Britiske regissører bryr seg ikke om barnet, de er utelukkende interessert i hvordan bildene fungerer. Ifølge Associated Press ble bildet tatt av Mahmoud Raslan, som vi ser på videoen. Ifølge hans facebook-konto er han medlem av Harakat Nour al-Din al- Zenki (støttet av CIA, som utstyrte gruppen med BGM-71 TOW anti-tank raketter) Videre, igjen ifølge hans facebook-konto, dessuten bekreftet av en annen video, kuttet han den 19. juli personlig strupen over på en ung palestinsk gutt, Abdullah Tayseer Al Issa (12 år gml)


Europeisk lov har klare retningslinjer når det gjelder offentlig bruk av barn. Disse lovene gjelder helt åpenbart ikke for krigs-propaganda. 

Propaganda - løgnens virksomhet

Vestlig Propaganda – så enkel, men så effektiv!


Av Andre Vltchek

 

vltchek.jpg

 

Andre Vltchek

 

Denne artikkelen er hentet fra nettstedet Midt I Fleisen

Bilder med tekst er lagt til av Knut Lindtner


Da Noam Chomsky og jeg møttes på MIT for en tid siden, for å skrive en bok «On Western Terrorism: From Hiroshima to Drone Warfare», og produsere en film med samme tittel, var temaet vi hovedsakelig tok sikte på å diskutere, de utallige folkemordene Vesten har begått over hele verden siden slutten av andre verdenskrig. Det andre temaet var at dette kunne gjøres uten konsekvenser.


Men uansett hvilke grusomheter vi snakket om, fortsatte vår samtale å komme tilbake til et avgjørende tema: propagandaen som har blitt produsert i mediesentre som New York, Paris, London og andre nordamerikanske og europeiske byer; propagandaen laget for å vri på både fortiden og nåtiden. Uten en slik hjernevasking og nesten total indoktrinering av den vestlige offentligheten og «eliten» i alle ‘klientstatene’, ville ingen imperialistisk og ny-kolonialistisk politikk har vært virkelig vellykket.

 

chomsky300.jpg 

Noam Chomsky


Vi snakket om amerikansk reklame og dens innflytelse på tysk nazistisk propaganda, og om hvordan nazipropagandaen påvirket den andre veien både på amerikanske og europeiske propagandaskapere. Noam spurte meg om min barndom i det sosialistiske Tsjekkoslovakia, og jeg forklarte ham, ærlig talt, hvor indoktrinert jeg var som tenåring: ikke av de kommunistiske dogmene, men av BBC, Voice of America og Radio Free Europe – som alle av dem nådeløst spredte det vestlige politiske- og markedsevangeliet til alle hjørner av den sosialistiske verden.

 

Både Noam og jeg har skrevet dusinvis av essays om emnet, samt flere bøker. Min nyeste, i utgangspunktet skrevet om alle hjørner av verden hvor Imperiet sprer ødeleggelse etterfulgt av indoktrinering, er på mer enn 800 sider, “Exposing Lies of the Empire”.

 

Og jeg føler alltid selv at denne massive boken bare berører toppen av isfjellet, at det bare er en begynnelse!

 

Vestlig propaganda er faktisk en perfekt apparat! Den er effektiv, og den er nesten helt «skuddsikker». Den fungerer! Europeiske imperier har raffinert den i mange århundrer, og den europeiske skapelsen – USA – har løftet den opp til nesten total perfeksjon.

 

En forutsetning for suksessen er selvfølgelig at det vestlige politiske og økonomiske regimet eier nesten alle de store mediekanalene og distribusjonskanaler i verden. Mangfold vil aldri bli tolerert. Det kunne knuse idiotiet! Når denne forutsetningen er iverksatt, blir det relativt enkelt og koselig for demagogene i Washington, London og Paris.

 

infoxicacic3b3n3.jpg

Skal du kontrollere hvordan folk oppfatter virkeligheten må du kontrollere den informasjonen de mottar. I vesten gjøres dette ved at alle viktige mediebedrifter er kontrollert av stor-kapitalen og disse er vevet inn i hverandre som et sammenhengende nettverk. I et slik system er meningsmangfold borte. Bare en virkelighetsoppfatning godtaes.

 

Her er bare et eksempel på hvor lett det er å sverte en verdensleder som motstår de imperialistiske planene til Imperiet: Tenk deg en solfylt morgen, der cirka 10 store aviser og tv-stasjoner erklærer at ulike anonyme men svært pålitelige kilder i Moskva har informert dem at den russiske presidenten Vladimir Putin er en vampyr!

 

Denne «nyheten» vil fly over hele verden. Mange lesere og seere ville ved første øyekast rulle rundt på gulvet av latter, men noen ville ikke. Og selv flere av de som fant informasjonen skikkelig bisarr og utrolig ville på et tidspunkt innse at et frø av tvil begynte å vokse inne i hjernen: «OK, det er absurd, selvfølgelig, men hva om det er sant? Hva om? Hvor forferdelig det ville være!»

 

Men hvordan kan man egentlig bevise at han ikke er en vampyr? Eller hvordan kan man bevise at han ikke har fikk besøk av onde utenomjordiske flygende tallerkener ved flere anledninger? På et tidspunkt, vil den russiske presidenten føle at han hadde fått nok av idiotet. Han ville dra til den beste universitetsklinikken i Moskva, og be om et sertifikat som tydelig erklærer at han ikke er en vampyr. Flere ledende akademikere og leger ville bli involvert og lage en kompleks og grundig vitenskapelig konklusjon, som resolutt erklærer at president Putin er ikke en vampyr. Sjokkert, og som reaksjon på vulgariteten vist av de vestlige propagandatsarene, ville de fleste av de russiske mediene tilby litt sunn fornuft og logikk: «Ser vi ikke klart at han ikke kan være en vampyr? Alle tennene er av omtrent samme lengde, han omgås mennesker på dagtid, sover ikke i en kiste, han spiser hvitløk, og han er ikke redd for kors; det være seg ortodokse, protestantiske eller katolske!» Andre vil hevde at det er faktisk ikke finnes vampyrer på vår planet.

 

20200211_ak.jpg

Vampyren Putin

 

Det er når vestlige massemedia ville slå på stortromma. Sarkastisk vil de erklære at russisk forskning, russiske leger og russiske medier ikke kan stoles på – de er alle kuet av staten, og på toppen av det hele, har de blitt infiltrert av landets hemmelige tjenester og tidligere KGB-agenter. «Og høres ikke ‘Vlad’ på en eller annen måte ut som ‘Bran’, som er slottet i Romania, som i sin tur brukte å være hjemsted for den største av alle vampyrer – grev Dracula»?

 

Det vil fortsatt være en del rasjonell motstand: «Nei, ‘Vlad’ høres egentlig ikke ut som ‘Bran’, og uansett, ingen i Russland kaller Putin ‘Vlad’ (korrekt kjælenavn ville være Vova. o.a) – bare vestlige medier gjør det. «Men slike stemmer av fornuft ville aldri nå publikum over hele verden! Og videre fortsetter det.

 

Til slutt, vil et par milliarder menneskehjerner registrere og ubevisst lagre ‘vampyrteorien’, og de ville aldri igjen se på presidenten i Russland, eller hans land, med samme øyne!

*

Selvfølgelig er det russiske lederskapet ikke den eneste som Vesten setter i trådkorset. Det er en nådeløs strøm av «sjokkerende» rykter og nedsettende bemerkninger gjort av mainstream media mot presidenten i Kina, Hviterussland, mot ledelsen i Iran, Sør-Afrika, Eritrea, Zimbabwe, Syria og Nord-Korea, så vel som mot alle de venstreorienterte regjeringene i Latin-Amerika.

 

fidel_castro_1.jpg

Fidel Castro er demonisert og forløyet i vestlige massemedier helt siden han tok makten på Cuba nyttårsaften 1959. Det har vært arrangert invasjonsforsøk mot Cubas regjering og USA (CIA) har forsøkt å snikmyrde han mange ti-talls ganger. Likevel oppfattes han i vår hjemlige opinion som kjeltringen, mens de som står bak snikmord-forsøkene er våre helter.

 

Etter å ha blitt gjentatt hundrevis av ganger, blir ryktene, i hvert fall for mange mennesker, forvirret med fakta, og blir akseptert som fakta. Da han fortsatt var leder for Cuba, var Fidel Castro stadig «døende» eller «forsvunnet». Den nordkoreanske regjeringen har vært nådeløst framstilt som en desperat, blodtørstig og sexgal gjeng, som henretter og voldtar alt som beveger seg. ANC, og spesielt president Zuma, «har ikke gjort noe for å lukke det svimlende sosiale skillet i Sør-Afrika». I Sør-Amerika, har de pro-vestlige mediene oppfunnet og deretter perfeksjonert en ny lukrativ bransje: produksjon av korrupsjonsskandaler og deretter impliserte nesten alle de folkelige sosialistiske ledere i dem.

 

Nihilisme, de mørkeste «nyheter» og scenarier, har blitt tvangsforet til publikum, for å utrydde all iver og optimisme som kommer når man bygger en stor uavhengig og egalitær nasjon.

 

«Jeg glemmer aldri den dagen,» utbrøt en eritreisk kameramann under mitt besøk til hans land. «Jeg hadde nettopp blitt ferdig med et oppdrag i presidentpalasset. Så møtte jeg mine venner, og vi drakk kaffe foran hovedporten. Plutselig begynte de vestlige nettverkene å kringkaste at ‘det har skjedd et kupp i Asmara ‘. Sosiale medier ble spinnville. Det var ‘siste nytt’ overalt. Og her var vi, akkurat der, på en stille solrik ettermiddag, foran palasset … Jeg hadde akkurat sett presidenten …. Alt var stille! De bare oppfant det, for å få folk ut på gatene! De prøvde å produsere et kupp via sine medier.»

*

Det er i hovedsak frykt, implantert i hjernen til deres undersåtter og slaver; frykt som tillater at Imperiet kontrollerer nesten hele planeten. Ofte er det en underbevisst frykt, men det er frykt likevel. Frykten kan være for selve Imperiet som helhet, eller av dets makt og brutalitet, eller til og med av alternativene, framstilt i de mest usmakelige og skremmende farger av propaganda.

 

For å styre uten motstand, må man være fryktet! Og man må sverte alternativene. Oppgaven er å spre frykt, baktale mangfold og uenighet; oppgaven ble gitt til de offisielle mediene, akademia og ‘kunstnere’.

 

Selvfølgelig har de største «truslene» mot Imperiet vært de to søstrene som ble født under samme stjerne, fra samme mor, med navn Humanisme. Deres navn er kommunisme og sosialisme. Og jeg snakker ikke bare om det vestlige marxistiske begrepet. Det finnes mange flotte begreper som setter liv og folks velvære først, over hele verden!

 

Faktisk, for et par tiår siden, var det blir krystallklart at vestlig kolonialisme, imperialisme og kapitalisme var ferdig. Dens tid var til ende! Sosialismen var naturlig og logisk vei videre for mesteparten av menneskeheten.

 

Men så kjempet Vesten og dets Imperium tilbake. De tok i bruk ekstrem vold og brutalitet, samt utspekulerte «splitt og hersk» taktikker. Titalls millioner døde, og fremgangen ble stoppet, men forhåpentligvis bare for en begrenset periode. Og ikke overalt!

 

En av de mange grunnene til at Russland blir oppfattet som en stor «trussel», er fordi den arvet den humanistiske og internasjonalistiske politikken fra Sovjetunionen. Men også fordi landet i seg selv faktisk er i ferd med å bli sosialistisk igjen (selv om det er i bevegelse i den retningen ved å ta ekstremt korte steg). Russland er ugjenkallelig på bedringens vei fra de mørke dagene av Vestens lakei Boris Jeltsin, med de frie markeder.

 

5_21_yeltsin_boris_portrait.jpg

Boris Jeltsin. Ble regnet som vesten mann i Russland. I Jeltsin-perioden  opplevde de fleste russere at landet ble fornedret, men i vesten ble han fremstilt som en helt.

 

Russland er også hatet fordi det gir et ‘feil eksempel’; et bevis for verden at man kan utvikle og blomstre uten å ta ordre fra Vesten, uten å tjene vestlige regjeringer og selskaper. Eller mer presist: den kan gjøre det nettopp fordi det brøt seg løs! Demoniseringen av Russland er nådeløs. Hver lille negative detalj multipliseres og forstørres av mainstream media og filmindustrien. Verdensopinionen blir fôret med bisarre stereotypier og oppdiktninger. Og det av en av de mest medfølende, dype, kunstneriske og engasjerte nasjonene på jorden. Russland og russerne blir avbildet som om de er kalde, robotiske, hjerteløse og med en iboende ondskap.

 

Massive militære NATO-styrker er nå utplassert langs Russlands vestlige grense, og de troops1.jpg t

I vesten fremstilles tyske tropper på den russiske grensen som et fredstiltak. Dette skjer 70 år etter at den krigen nazi-Tyskland startet og som kostet mellom 20 og 30 millioner russere livet, ble avsluttet. Russiske tropper i Russland fremstilles som aggresjon, mens tyske tropper på den russiske grensen som fredsbevarende tiltak. Og dette går hjem hos mange i vesten. Det forteller hvor omfattende hjernevaskingen i vår del av verden er.

 

Tyske tropper. Med jevne mellomrom er det manøvrer og øvelser ikke langt fra grensen. Det er helt klart en provokasjon, og det hele bringer tilbake forferdelige minner fra årene rett før andre verdenskrig, krigen der den russiske nasjonen mistet mellom 25 og 30 millioner liv. Et par hundre kilometer sør, blir en gammel alliert, faktisk en slavisk søster, Ukraina, tvunget til å konfrontere Russland av sine vestlige bakmenn/kvinner, noe som blir gjort mot viljen til det store flertallet av det ukrainske folket.

 

USA er tungt involvert i å destabilisere Sentral-Asia, inkludert en gruppe land som pleide å være en del av Sovjetunionen. Men takket være utspekulert vestlig propaganda, er det faktisk Russland som blir framstilt som den aggressive parten og en fare for verdensfreden!

 

Og det er Kina som blir avbildet som en slags en nådeløs og uforutsigbart monster som nå er klar til å svelge verden! Faktisk er Kina et ekstremt forutsigbart land, og enhver objektiv student av verdenshistorien vil tydelig se hvor fredelig det har oppført seg i århundrer!

 

Men å «bevise» at Kina ikke er et kommunistland lenger, og samtidig at det er en av de største truslene mot verdensfreden og «stabiliteten» (les: mot vestlig kontroll av verden), er en av de de viktigste oppgavene Imperiet har gitt til vestlige media, akademia og propagandatsarene.

 

Og de lykkes! Indoktrinerings-taktikken fungerer feilfritt. Den vestlige offentligheten er nå grundig hjernevasket (i verste fall) eller forvirret (i beste fall) når det gjelder Kina. I de senere årene har jeg diskutert med hundrevis av franske, italienske, spanske, tyske, britiske og tsjekkiske mennesker om Kina. Med kun noen få unntak (med svært få unntak) mottar jeg en kryssild av standardiserte, nedlatende, masseproduserte ‘meninger’. Det føltes ofte som å snakke med folk som var tvunget til å leve i flere tiår under Taliban eller under «åndelig veiledning» av en eller annen fundamentalistisk evangelisk sekt.

 

brain-gears-290x300.jpg

Hjernevask var et ord som ble oppfunnet under Korea-krigen på 1950-tallet. Det viste seg at en del tilfangetatte USA-soldater fortalte helt andre historier om fangeoppholdet enn det som passet inn i den "offisielle" historien. Da var det greit å kalle dem hjernevasket og ikke slippe dem til i mediene.

 

Faktisk er Kina både kommunist (kommunisme eller sosialisme, men med kinesiske kjennetegn) og forbløffende vellykket! Når jeg analyser dette fantastiske landet, sammen med mine Kina-baserte kolleger og kamerater, kommer jeg til den konklusjonen at Beijing ofte bruker «kapitalistisk metoder for å oppnå sosialistiske mål» (for å låne et sitat fra Jeff J Brown, som faktisk er undertittelen av hans siste bok). Og et enormt, uavhengig, vellykket kommunistisk eller sosialistisk land – det er absolutt det verste marerittet for Imperiet! Det er noe som må stoppes, avspores, ødelegges, isoleres og demoniseres, for all del! Kinas kommunistiske suksess …

 

Du vil aldri høre om det på CNN, BBC eller Fox TV! Akkurat som du aldri ville høre at Indonesia, India, Rwanda og noen av de andre allierte og klientnasjonene av Imperiet, faktisk er svært brutale fascistiske ‘mislykkede’ stater, og at folkemordene i Papua, Kashmir og Den demokratiske republikken Kongo ( DRC) er de blodigste utryddelsekampanjene noe sted i verden. Jeg har jobbet i alle disse landene, svært mye, jeg kan vitne. Mens dette blir skrevet, blir folket i Kashmir myrdet og torturert. Akkurat i skrivende øyeblikk! Jeg lurer på hvor mange av mine lesere er klar over det?

*

Kanskje jeg er besatt av «avsløre Imperiets løgner». Et annet bind vil snart følge min 820-siders lange bok. Jeg kan ikke slutte å reise, undersøke og samle bevis. Fordi jeg er sjokkert; fordi jeg er irritert og fordi det er så få, så desperat få, mennesker som faktisk jobber i de mest desperate delene av verden!

 

Nesten alle stereotypiene om i verden som har vært skapt og fremmet i Vesten er feil, veldig feil.

 

Historien om den russiske revolusjonen er fortalt på den mest forskrudde måte, og det er også historien om den ukrainske hungersnøden og gulagene. Ikke alt er galt, selvfølgelig, men fakta og tall blir vridd. Jeg vil snart gjenoppta arbeidet mitt i det russiske fjerne østen, for å skrive om dette temaet.

 

Historien om Kina er grotesk feil, fra Den lange marsjen til i dag!

 

3914437_370.jpg

Operasjon Mockingbird (Spottefugl) ble iverksatt av myndighetene i USA (CIA) for å stanse kritiske stemmer i opinionen. Over skjermen står det: "Vi vet at desinformasjonsprogrammet er fullstendig når alt det folk tror er feil."  En av effektene til operation MOCKINGBIRD var uttrykket konspirasjonsteoretiker som fortsatt brukes i norsk debatt når noen sier noe som strider mot den gjengse oppfatningen. Uttrykket medvikret til effektivt å dempe mange kritiske stemmer i USA.

 

Historien om Kambodsjas «kommunistiske» massedrap under Røde Khmer er en grundig idiotisk manipulasjon! Massedrapene var der, men flere mennesker døde av USAs teppebombing, og deretter av å ha blitt fordrevet fra sine gårder av amerikanske miner og klasebomber, enn av Pol Pots grusomheter. Det store flertallet av Khmer Rouge sine menn og kvinner hadde ikke noe å gjøre med kommunismen. De gjennomførte bare et hevnoppgjør med hovedstaden, som de så på som ansvarlig for å ha solgt landet til USA, og for bombingen av landet. I jungelen, møtte jeg nylig Pol Pots personlige livvakt. Han fortalte meg rett ut at han rett og slett var forbanna (bombingen drepte hans slektninger), og ikke hadde noen anelse hva kommunismen var: «Pol Pot kom og sa: ‘kommunisme! La oss bekjempe forræderne!’ Og vi gjorde det. Hvordan kan noen kalle oss et kommunistisk land hvis vi ikke engang vet hva kommunisme var?»

 

Hva vi nesten aldri hører er den viktigste historien av menneskeheten: historien om vestlige koloniale plyndringer, av slaveri og tvangsarbeid, folkemord som varte i århundrer, fra de britisk-skapte hungersnødene som drepte flere titalls millioner i India, om at nesten hele Europa og kristendommen systematisk begår globale folkemord. Vi får ikke vite at det faktisk har skjedd, og at det fortsatt pågår, og pågår og pågår! For å «beskytte» den vestlige offentlighet fra den fryktelige sannheten om fortiden og nåtiden av deres land og kultur, blir nye og nyere historier om de «onde andre» blir oppfunnet og spredt.

 

aschanti_gefecht_11_july_1824_300dpi.jpg

Det vi aldri lenger får høre om kolnialismen - et fryktelig system med millioner drepte over hele verden. Og utryddelsen av de Nord-Amerikanske indianerne er en del av dette. Kolonialismen eksister i dag, men i andre former enn i forrige århundre.

*

Kanskje snart, vil vi virkelig bli fortalt at Putin er en vampyr, eller at Kim Jong Un spiser koreanske jomfruer til frokost. Vi kan ikke være langt fra en slik ny bølge av ivrig propaganda. Det er fornuftig: jo ondere Imperiet blir; jo mer må det sverte sine motstandere.

Massemedia og Hollywood blir bedt om å prestere. Og de presterer! Virkelighet og diktning blir nå systematisk blandet, og alt blir uskarpt. Til slutt greier den store forvirringen og intellektuelle kaoset å overmanne både fornuft og logikk.

Imperiet dreper millioner og ødelegge land og kontinenter. Men California faller utfor et stup, og skyer av store insekter invaderer hele Nord-Amerika. Mens millioner av fremmede terrorister nå invaderer det «tolerante» og «demokratiske» Europa! Så hva er mer forferdelig? Pluss at det finnes de skumle monstrene som grev Vlad og kamerat Kim, som venter med sine kniver bak et hjørne! Derfor må Imperiet og dets folk «beskytte» seg selv. De må være tøffe, tøffere enn før! Og sette sine interesser først! Amerika (Nord-Amerika) først! Tyskland først! Frankrike først!

Primitivt? Høres det hele primitivt ut? Ja så klart. Men det virker! I det minste gjør det for europeere og nordamerikanere. Og herskerne gir ikke faen i hva som virker eller ikke for resten av planeten.

 

Jeg (Knut Lindtner) vil også anbefale følgene artikler om samme tema:

Kjøpt Journalistikk

Krig, Mediepropaganda og politistaten.

Løgnens vitenskap del 1

Løgnens vitenskap del 2

 

"Kjøpte journalister"

.Denne artikkelen er hentet fra "Midt i Fleisen". De fleste bildene er lagt til av Knut Lindtner


Europas ‘kjøpte journalister’ og den nyliberale intervensjonismen.


Begrepet «kjøpte journalister» gjelder for hele den vestlige pressen.

Harrington er professor i iberiske studier, og mener tilstanden i Spania tydeligvis er like ille som andre steder.


harrington.jpg

Thomas S. Harrington


20110529_0901.jpg

Kjendisfilosofen Bernard Henri-Lévy besøker hans verk. Han var en av de fremste forkjemperne for å intervenere i Libya.



av Thomas S. Harrington

For ikke så lenge siden i Europa, måtte en gå til en kirke, et tempel eller en moské for å få i seg enorme mengder religiøs doktrine.


Men siden begynnelsen av det 21. århundre, har det blitt mulig å få tilgang til, i en stor og selvtilfreds overflod av redaksjonelt stoff fra kontinentets «seriøse» og angivelig progressive dagsaviser, aviser som The Guardian, El País, La Repubblica , Le Monde, og Süddeutsche Zeitung.


Den særlige typen teologi som de forsøker overbevise oss om?


Den heter nyliberal imperialisme. Noen de ledende geistlige – folk som Timothy Garton-Ash, Niall Ferguson. Moisés Naim, Mario Vargas Llosa, Hermann Tertsch, Antonio Cano, Josef Joffe, og filosof-klovnen Bernard Henri-Lévy – foretrekker å beskrive dette som «fremme av et transatlantisk partnerskap» og å skape og opprettholde ‘åpne samfunn’.


En dag vil historikere lure på hvordan det har seg at EU, et velstående og tilsynelatende enhetlig område med en befolkning på over 500 millioner mennesker og en ekstremt dyp og sofistikert historie av intellektuell produksjon og tankegang, kom til å ha sin offentlige samtale dominert av de smale og ofte ganske sneversynte bekymringene til elitene i et annet land som ligger halvveis rundt verden (helt ned til deres absurde og i stor grad ubetingete hengivenhet til en liten og krigersk apartheidstat i Midtøsten).


Og hvis disse historikerne er skarpe, vil de fokusere på hva det var som skjedde i redaksjoner og andre sentre for medieproduksjon (eller snarere, i styrerommene som fastla deres politiske meninger) i Europa i løpet av det første tiåret av det 21. århundre.


USAs ønske om å spre den trans-atlantiske trosbekjennelsen er ikke noe nytt. Den hevder i hovedsak at livet for europeere er best når de sublimerer sine økonomiske og strategiske interesser med interessene til amerikanske våpenprodusenter og finansbedrifter. Faktisk har det vært en av de viktigste anliggende til amerikansk diplomati og etterretningsvirksomhet i Europa siden slutten av andre verdenskrig.


Karrieren til sjefredaktør Joffe, preget av [perioder ved amerikanske tenketanker og opptredener på godt betalte TV-show], gir tydelig vitnesbyrd om fordelene som tilfaller de som er villige til å fremme det amerikanske synet på virkeligheten til sine europeiske landsmenn på en daglig basis.


josef-joffe--644x362.jpg

Josef Joffe


Det som er annerledes i dag, er den relative tyngden av denne ideologien i kontinentets menings-dannende offentlighet. Denne ideologien har en forkjærlighet til militærmakt og finansielle tvangsmidler, på den ene siden, og en krass likegyldighet til de klare langsiktige interessene til det aller meste av den europeiske befolkningen (f.eks. å lage livlige kulturelle kontakter og handelsveier med Russland eller den grunnleggende fysiske helsen til grekerne) på den andre. Mens nesegruse pro-amerikanere som Joffe bruke å være en stemme blant mange, er de og deres syn på utenrikspolitikk nå dominerende i de fleste store europeiske avisene.


Hvordan skjedde dette?


For de med et behov for å tro på – og det er dessverre fortsatt mange – den egentlige godlynte naturen av amerikansk utenrikspolitikk og eksistensen av en mer eller mindre fri og ubundet «markedsplass av ideer» i USA og Europa, er svaret enkelt. Mens de ble eldre og mer velstående, ble europeere mer konservative og begynte å kreve tilstedeværelsen i store medier av mennesker med ideer som reflekterte deres egne skiftende ståsted.


Men for de som forstår den enorme betydningen som den etterkrigs-amerikanske eliten alltid har vektlagt på styring av offentlighetens oppfatninger, “perception management”,  mangler en slik forklaring troverdighet. Tenk på hvor viktig en del informasjonskrigføring er i begrepet til Rumsfeld «Full Spectrum Dominance» – dominans på alle områder.


fullspectrumdominance-680.jpg


For eksempel, er det egentlig meningen at vi skal tro at av alle de intelligente, erfarne og bereiste folkene tilgjengelig i det tradisjonelt pro-palestinske landet Spania, er den personen best rustet til å tjene som El País sin utenrikspolitiske guru, Moisés Naim, en sionistisk tidligere minister for den erkekorrupte venezuelanske regjeringen til Carlos Andrés Pérez, tidligere administrerende direktør i Verdensbanken, og lenge redaktør i  Foreign Policy, den den uoffisielle bibelen til mainstream amerikansk imperialistisk utenrikspolitikk? Tror vi virkelig at avisens kjerne av sosialistiske lesere, som tradisjonelt er for velferdsstaten og meget sterkt i mot militære intervensjoner i utlandet, ønsket dette veldig?


maxresdefault_21.jpg

Moisés Naim


Hvis ikke alt dette skal virke for spekulativt, foreslår jeg at du ser et intervju med Udo Ulfkotte, en tysk veteranreporter og tidligere assisterende redaktør i Frankfurter Allgemeine Zeitung, utført i 2014. I det, snakker han om hvordan han og andre europeiske journalister var – og fortsatt blir – rutinemessig kjøpt av av amerikanske agenter av et eller annet slag.


Han går så langt som å beskrive sitt land, Tyskland, som en «bananrepublikk» og også en «amerikansk koloni», hvor journalister som tjener interessene til «trans-atlantiske» organisasjoner blir belønnet meget pent, og der de som ikke spiller på lag lider store konsekvenser.


udo-ulfcotte-journalist-cia-whistleblower.png

Udo Ulfkotte


Intervjuet fant sted i anledning utgivelsen hans bok Gekaufte Journalisten, «Kjøpte journalister», der han går i stor detalj om disse sakene. Det er interessant å merke seg at til tross for å ha blitt publisert for to år siden og raskt steg til en bestselger i Tyskland, er den fortsatt ikke tilgjengelig på engelsk eller andre europeiske språk. Det har vært snakk om en stund nå av en «kommende» engelske versjonen av boken. Men hver gang jeg sjekker det, synes utgivelsesdatoen å ha blitt skjøvet tilbake enda noen måneder.


Kan man tenke seg at press blir lagt på menneskene som har ansvar for å bringe den engelske oversettelsen av boken ut på markedet?

Europe’s “Bought Journalists”

Natos informasjonskrig

NATOs informasjonskrigføring mot sin egen befolkning

 

Av Southfront/ J.Hawk, Daniel Deiss, Edwin Watson

Begynnelsen av interessen i informasjons-operasjoner etter den kalde krigen kan spores tilbake til FN-intervensjonen i Somalia og folkemordet i Rwanda. Forholdsvis ærlig og direkte rapportering fra disse krigssonene innebar at opinionen vestlige land var en faktor som måtte tas med i betraktning av de politiske klassene.

 

Det var grunnen til klagene på den tiden om den såkalte «CNN Effekten», som tvang politikerne til å sende og/eller trekke tilbake tropper uansett hva elitene egentlig ønsket skulle skje akkurat da.

 

De tidlige metodene for å påvirke opinionen ved å manipulere media, selv om de var rimelig effektive, var ikke nok. Vi har sett deres styrke og begrensninger under begge krigene mot Irak, der mesteparten av media i realiteten ble sjanghaiet gjennom prosessen med hyppige pressekonferanser (med ingen mangel på videoer som viser NATOs bomber mens de, uten å bomme, faller mot sine åpenbart onde mål). Vi så også «embedding», der de – for det meste mannlige – journalistene får følge med militære enheter som gjester. Dette hadde naturligvis den doble effekten av å styrke deres selvfølelse og at de ser ting fra militærets synsvinkel.

 

Likevel, på tross av alt dette, viste det seg umulig å kontrollere fortellingen («narrativen»), og offentlig støtte for de ulike amerikanske og NATO-krigene kollapset under presset fra ubeleilige nyheter som kom selv fra mainstream media, som åpenbart opprettholdt en grad av uavhengighet.

 

Men hvis du spoler frem ti år, til dagens kriger i Libya, Syria, Jemen, Irak, Ukraina og andre, er det klart at noe har endret seg. Det finnes en dominerende fortelling som blir forsøkt pådyttet oss av bokstavelig talt alle kilder i mainstream media, uavhengig av deres angivelige ideologiske ståsted. Uansett hvor du snur deg, leser du eller hører du om Assads «tønnebomber», Gadafis «massakre», eller «russisk aggresjon.»

 

2011-634339778590912814-91.jpg

Gadafi, Libyas diktator, bygget opp Afrikas fremste velferdstad ved hjelp av landets enorme oljeinntekter. Ingen i vest har fremhevet dette forholdet som var det viktigste for befolkningen i landet. Han hadde sansynligvis stor støtte innad i folket , men en slik type informasjon ville revet vekk grunnlaget for vestens invasjon av landet.

 

Disse rapportene representerer alltid et synspunkt som ikke bare er helt ensidig, men også saklig feil selv om de mest grunnleggende problemer. Hvordan klarte USA og NATO å oppnå en slik fantastisk disiplin innenfor den tilsynelatende frie og uavhengige vestlige pressen?

 

Det er i hovedsak tre deler på svaret: statlig kontroll av media; å få enkelte journalister på lag; og å spre propaganda gjennom skjulte midler. De to første er opplagte nok, og har lenge vært praktisert.

 

Mediebedriftene er nettopp det – bedrifter, underlagt ulike lover og forskrifter som kan brukes til å lose de enkelte bedriftene til å velge et ønsket synspunkt.

 

De enkelte reporterens spesialitet er «tilgang» på fortrolig informasjon, som kan gis eller holdes tilbake avhengig av deres effektivitet som statlig propaganda.

 

Den tredje, den hemmelige formidlingen av propaganda, er ny, og denne faktoren forklarer sannsynligvis mangelen på variasjon fra et medium til et annet.

 

Mediene blir ikke lenger bare oppfordret til å følge den offisielle linjen – de får historier plantet, slik at mediene kan plukke dem opp gjennom sosiale medier og andre uoffisielle kanaler.

 

De såkalte undersøkelsen av MH17-katastrofen er et godt eksempel, men en ganske plumpt og lite spissfindig sådant, på grunn til Ukrainas plumpe metoder for informasjonskrigføring. Men det er tydelig at nesten alle «bevis» som impliserer Russland eller opprørerne i Novorossija, ble utarbeidet av de ukrainske hemmelige tjenestene, for deretter å renses gjennom sosiale medier, før de ble presentert for et vestlig publikum som sannheten, den eneste sannhet, og ingenting annet enn sannheten.

 

151013084732-malaysia-airlines-mh17-russian-view-00005101-large-169.jpg

Nedskytingen av MH 17 ble i vestlige medier presentert umiddelbart som om det var russerne som hadde gjort det - uten bevis. Men da var fortellingen i folks bevissthet etablert - det var det viktigste, ikke om det var sant.

 

NATO gjennomfører tilsvarende virksomhet som er vanskeligere å identifisere og motsi, fordi den er mer sofistikert, bedre organisert, og skaffet til veie med høyere nivåer av finansiering.

 

Storbritannia, for eksempel, opprettholder den 77. brigade med under-enheter som inkluderer Gruppen for media-operasjoner og den skyggefulle 15. gruppe for psykologiske operasjoner, som har blitt kalt «Twitter-avdelingen.»

 

Tyskland har etablert ZOpKomBw, eller Bundeswehrs senter for operativ kommunikasjon.

 

I USA, ser det ut som informasjons-operasjoner mot den amerikanske befolkningen er ansvaret til etterretningstjenesten. Dette er forståelig med tanke på tabuet mot amerikanske militære operasjoner på amerikansk territorium. Som sådan, forblir de i stor grad ute av offentlighetens søkelys, selv om deres arbeid lett kan sees i form av rapporter som ikke kan etterprøves fra en rekke krigssoner, og selv å plassere spesielt forberedte «vitner» foran Kongressens komiteer.

 

Selv land som ikke er medlem av NATO, som Sverige, følger etter, ved å etablere egne enheter for informasjons-operasjoner, som er beregnet på å føre informasjonskrig mot sin egen befolkning. På NATO-nivå, blir informasjons-operasjoner koordinert av NATO doktrinen JP 13-3, angående informasjons-operasjoner. Den praktiske anvendelsen er finslipt av allianseomfattende øvelser. som Multinational Information Operations Experiment(MNIOE).

 

ahumans-love-repetition.jpg

Goebbles var en av den morderne propagandaens mestere. Ved at en stadig repeterer det samme budskapet går det inn i en stor del av befolkningen som en sannhet, selv om det er en løgn. Slik fungerer våre større medier i dag. Når alle gjentar den samme løgnen tror mange at det er sant. Det gir falsk trygghet.

 

Vestlige velgere har godtatt alle disse tiltakene fordi de ble solgt til dem som en del av deres lands tiltak mot terrorisme. Hva de ikke tenkte på, er at terrorisme er et fenomen som ikke kjenner noen grenser, der fienden allerede er til stede i vestlige samfunn. Hvilket betyr at hvis informasjonsoperasjonene mot terrorisme skal være effektive, de må også være rettet mot den vestlige offentligheten.

 

På kort sikt kan informasjons-operasjoner være effektive i å produsere folkelig støtte for en politikk som ellers ikke noe fritt samfunn ville akseptere. På lengre sikt, betyr det å gå utenom folkemeningen, at elitene nå er friere enn noensinne å ta fatt på svært farlige internasjonale eventyr, som trolig vil slå tilbake og ytterligere senke den allerede lave anseelsen til elitene.

 

Derfor betyr det faktum at elitene i den såkalte «frie verden» stadig må ty til slike skitne triks for å holde seg ved makten, at deres grep om makten langsomt svekkes.

 

 

CIA styrer mediene.

Denne artikkelen er hentet fra nettstedet Midt i Fleisen. Den er bare unik i den forstand at den forteller en historie som lenge har vært kjent for de som er informert, men ikke for det vanlige publikum. Folk tror det ikke - for gjør de det, faller bunnen ut av en del av deres virkelighetsoppfatning. Men den bekreftes fra mange hold f.eks. i nyere tid fra den tidligere redaktøren av den tyske storavien Frankfurter Allgemeine, Udo Ulfcotte. Intervjuet av han kan leses her. Også andre har vist at dette har vært en langsiktig politikk fra USAs myndigheter - faktisk helt tilbake til 1. verdenskrig. 

At denne artikkelen først og fremst omhandler Østerrike betyr ikke at lignende forhold ikke har funnet sted i andre land. Det er all mulig grunn til å anta at dette har vært tilfellet over hele vesten, også i Norge. Det er f.eks. påfallende at regionalvisen på vestlandet, Bergens Tidende, i dag bare leverer utenriksstoff fra den danske Politikken. Stoffet er så ukritisk til det som skjer - og ofte helt på etterkudd - at det gir grunn til å tenke at dette er masseprodusert. Enhver får tenke sitt.

Knut Lindtner

 

Sjefredaktører og CIA: en historie fra den kalde krigens dager

 

Wien-Guide.jpg

Fra Swisspropaganda

Det hemmelige samarbeidet mellom vestlige etterretningsorganisasjoner og media, tankesmier og frivillige organisasjoner, har lenge vært kjent og godt dokumentert. Otto Schulmeister et godt eksempel på hvor tett og omfattende samarbeidet var med ledende tyskspråklige journalister. Schulmeister var i mange år sjefredaktør for die Presse, en av de største og mest tradisjonsrike avisene i Østerrike. I 2009, ble hans CIA-mappe fra tidsperioden under den kalde krigen offentliggjort – med hårreisende detaljer om et hemmelig samarbeid.

Den østerrikske nyhetsmagasinet Profil rapporterte som følger:

«Dokumentasjonen beviser et problematisk, strengt tatt forbudt, forhold mellom en journalist og CIA, som mente han utførte et oppdrag: Schulmeister (alias GRCAMERA) skrev lederartikler der han utformet argumentene sine i henhold til ønskene til CIA; han skjulte historier når de skadet USAs posisjon; oppfordret sine redaktører til å ha kontakter med representanter for amerikanske myndigheter i Wien – middags-sammenkomster, den såkalte Herrenrunde – og ga dem informasjon fra bakgrunnssamtaler med østerrikske politikere og ambassadører fra sovjetblokken.»

Rekrutteringen begynte med de vanlige spørsmålene via tredjeparter og leting etter biografiske sårbarheter som kunne brukes hvis det trengtes mot vedkommende.

Fra da av gikk de nødvendige instruksjonene fra CIA direkte til sjefredaktørens kontor, for eksempel hvordan man burde bedømme den ene eller den andre politiske situasjonen. Hvis det hastet og ikke var tid til et personlig møte, ble papirene levert til Schulmeister med ilbud.

Den 29 Oktober 1962, rapporterte CIA «Overleverte materiale. En lederartikkel ble publisert etter våre instruksjoner.»

Den 28. desember 1962 sto det: «Middagen [der Herrenabend] lønnet seg. Den politiske linja i die Presse kunne knapt ha vært bedre fra vårt synspunkt. () Vi kan få publisert artikler. Etter å ha mottatt instruksjoner fra hovedkvarteret var dette ønskelig om Cubakrisen. () Jeg møtte GRCAMERA samme dag og ga ham materiale hovedkvarteret ønsket publisert. Historien dukket opp i på forsiden av søndagsutgaven, i form av en lederartikkel skrevet av ham. () GRCAMERA har bedt om hjelp, slik at sønnen kan få et Kvekerstipendium , () det  ser det ikke ut som om han ble godtatt, men også dette er nyttige midler for å konsolidere forbindelsen.»

Den 17. desember 1962, rapporterte CIA, at man var bekymret over en artikkel som Washington-korrespondenten for die Presse ønsket å offentliggjøre. Den handlet om hemmelig amerikansk støtte for den østerrikske hæren. «Historien er sann, (), men bør ikke bli kjent for offentligheten på det nåværende tidspunkt, for å unngå uroligheter angående Østerrikes nøytralitet. () Jeg overbeviste GRCAMERA om at dette bare ville være til nytte for Sovjet. GRCAMERA var enig i at historien ikke burde komme ut () GRCAMERA er fornøyd med at han vil være den første journalisten som vil bli mottatt av den nye amerikanske ambassadøren til Wien. () For ham er dette et skup.»

19. September 1963, ønsket CIA å forhindre rapportering om en pinlig spionasjehistorie i innenriksministeriet »GRCAMERA () lovet ikke å publisere noe om denne saken».

Den 3 april 1964, fikk han igjen ros for orienteringen av innholdet i avisen, Det «etterlater lite å ønske». Ofte forutser Schulmeister instruksene fra hovedkvarteret («sentralen»). Bare avisens USA-korrespondent forårsaket lettere irritasjon. «Det betyr ikke at Schulmeister er vår agent. (), Men vi kan lede ham, akkurat som om han var vår agent ().»

Den 19. januar 1965 ble Schulmeister gitt materiale angående Kongokrisen. »GRCAMERA sa han ikke trengte bli overbevist av at [det fantes] amerikanske interesser i Kongo, men () New York Times publiserte nylig en rapport fra den kongolesiske regjeringen angående en massakre av opprørere der, som også fikk pressedekning i Østerrike. Dette bringer hans avis i den ubehagelige situasjonen at han publiserer historier som er i strid med versjonen i New York Times. () GRCAMERA sa vi burde bringe New York Times på linje.»

I løpet av 1965, får CIA enda en fortrolig mann i avisen, som Schulmeister ikke vet noe om, står det å lese i rapporten fra 12. oktober 1965.

I de påfølgende årene, havnet mange CIA -dokumenter om krigen i Vietnam og andre områder angående USAs politikk på pulten til sjefredaktøren. Schulmeister spurte også ofte av eget initiativ om passende analyser. I 1968 ble Schulmeister invitert til USA som en del av et VIP-program, på det røde teppet.

Da det tidlig på syttitallet var tegn på avspenning mellom blokkene, begynte det å knake i forholdet mellom Schulmeister og CIA. () Han oppførte seg som en «rømt fugl». CIA hadde allerede på dette tidspunktet en ny, angivelig «mindre unnvikende» fortrolig person, som i papirene kaltes IDENTITY. Ifølge beskrivelsen – innenrikspolitisk redaktør, studier i USA, feriehus i Niederösterreich – kan det ha dreid seg om den fremtidige sjefredaktør i die Presse, Thomas Chorherr.

Thomas Chorherr sa dette til tidskriftet Profil: «Jeg hadde sannsynligvis ofte samkvem med folk fra den amerikanske ambassaden, men at CIA var involvert, visste jeg ikke. Jeg hadde ingen mistanke, og jeg har god samvittighet.» Han kunne ikke tro at Schulmeister hadde opprettholdt kontakt med CIA. «Jeg burde ha innsett det», sier Chorherr.

Ifølge den offisielle framstillingen på hjemmesiden til die Presse, gjorde Schulmeister på sekstitallet avisen til et «reservat for uavhengige tanker».

I Schulmeister-filene er det også funnet bevis for at CIA hadde fortrolige i andre kjente medier i Østerrike, som i statsfjernsynet ORF, de store avisene Kurier og Salzburger Nachrichten.

***

Men det er ikke bare i Østerrike, men i andre europeiske land, at det tette samarbeidet mellom respektere medier og de hemmelige tjenestene er godt dokumentert:

«Faktum er at også vestlige medier var involvert i den kalde krigen etterretnings-strategier og handlinger. Tallrike journalistiske fagbøker og selvbiografier gir detaljert innsikt i hvor tett sammenvevd etterretningsorganisasjoner og enkelte massemedier og flere journalister i Vesten var. I flere tiår forsket den australske etterretningseksperten Phillip Knightley på etterretningstjenestene i Storbritannia. Hans konklusjon: De dominerende elitejournalistene – fra BBC og hele spekteret høyre-venstre, fra høyreavisene The Daily Telegraph, The Daily Mail og The Sunday Times til venstreorienterte Guardian – ble i stor grad infiltrert under den kalde krigen av de britiske etterretningstjenestene MI5 og MI6. ()

Etterretningstjenestene var tilsynelatende like travelt opptatt i Vest-Tyskland om hva som ble publisert. Erich Schmidt-Eenbooms bok «Undercover. Hvordan BND [vesttysk etterretning] kontrollerer tyske media (1999)«er delvis basert på dokumenter fra tjenestene selv. Boken har en liste over 230 navn på fremtredende journalister som skal ha samarbeidet med BND i perioden under den kalde krigen»

Jeg lurer på hva konstituert sjefredaktører i [andre aviser] – der kontaktene med forskjellige etterretningstjenester er like vel dokumentert – har å si?

 

 

Irak og Rupert Murdoch-forbindelsen: Media-mogulens nettverk av de som støttet krigen

av Andy McSmith

for the Indepentent, 8. juli, 2016

 

Tilbake i 2003 slo Murdoch-pressen på stortromma for Irak-krigen.  Men få av nøkkelspillerne er nevnt i Chilcot-rapporten.

 

chilcotreport.jpg

Granskingsrapporten om Englands rolle i Irak-krigen, den såkalte Chilcot-rapporten (etter lederen for undersøkelseskommisjonen, sir John Chilcot), ble publisert den 6. juli i år.

 

rupert-murdoch.jpg

Medie-mogulen Rupert Murdoch

 

For fjorten år siden hjalp hr. Murdoch til med å forberede folkeopinionen på begge sider av Atlanteren på en invasjon av Irak.


De skrikende overskriftene i dagens The Sun er med på å ødelegge Tony Blairs rykte.  «Masseødeleggelsesvåpen» tordner de.  Det er litt frekt, når man tar i betraktning den rollen The Sun og resten av det verdensomspennende mediaimperiet til Rupert Murdoch skrev i forkant av Irak-krigen.

thesunforsideblair.jpg

Forsida til the Sun, 8. juli. "Massebedragsvåpen" er et ordspill rundt det engelske begrepet "weapons of mass destruction", masseødeleggelsesvåpen.

 

Paul Dacre, redaktør i Daily Mail, summerte det opp i sitt bevis i til Leveson-utspørringen (om etikk i britisk presse).  «Jeg er ikke sikker på om Blair-regjeringen - eller Tony Blair - hadde vært i stand til å få britene med på krig hvis det ikke hadde vært for den fantastiske støtten de fikk fra Murdoch-avisene.  Det er ikke tvil om at dette kom fra Murdoch selv».

 

 

foxwatching-fox-news-again.jpg

"Har du sett på Fox News nå igjen?"

 

På den ene siden av Atlanteren hisset  TV-kanalen Fox News, eid av Murdoch, opp stemningen mens de slo på stortromma for en Irak-krig.  I slutten av mars 2003 hadde de 5,6 millioner seere i beste sendetid, sammenliknet med CNNs 4,4 millioner.  På vår side av havet hadde de fire avisene hans en liknende funksjon, og da teller en ikke med alle de andre overskriftene i avisene hans verden over, som skrev om saken med bemerkelsesverdig enighet.  En analytiker har regnet ut at 175 redaktører rundt omkring i verden, gladelig delte Murdochs entusiasme for invasjonen.


Få av de som var med på å spre denne entusiasmen i Storbritannia blir nevnt i Chilcot-rapporten,   selv om deres samlede innflytelse på saken var enorm.  Og mange av nøkkelpersonene har fortsatt, lykkelige, å arbeide for Murdoch.

 

Rupert Murdoch

 

Tony Blairs forhold til Washington i oppløpet til krigen var ikke alltid lett.  En fraksjon i Det Hvite Hus, inkludert USAs utenriksminister Donald Rumsfeld, brydde seg ikke om Storbritannia ville være med på invasjonen eller ikke.  Åtte dager før invasjonen, i mars 2003, ble Blair desperat da  Rumsfeld på en pressekonferanse gjorde kjent at USA kunne sette i gang invasjonen uten britene.  Den kvelden fikk den utslitte statsministeren en uventet telefonoppringning fra Rupert Murdoch.  Chilcot-rapporten skriver at Downing Street ikke har noen data om denne oppringningen, noe som antyder at mediemogulen ikke behøvde å gå gjennom Downing Streets sentralbord.  Ifølge dagboken til Blairs spin-doktor Alastair Campbell, «presset Murdoch på timingen, han fortalte hvordan News International ville støtte oss, og så videre.  Både TB og jeg følte at dette kom fra Washington, og var nok et eksempel på deres mer enn grove diplomati».

murdochsmeideimperium.jpg

Murdochs medieimperium, verdi år 2010

 

 

Rupert Murdoch har langvarige bånd til USAs republikanske parti.  Det er bra for forretningene hans og passer bra til hans høyrevridde meninger.  For fjorten år siden hjalp han til med å forberede folkeopinionen på begge sider av Atlanteren på invasjonen av Irak.  Han uttalte også at  en av fordelene med invasjonen var det ville bli billigere olje. 


Nå er han en svoren støttespiller for Donald Trump.  I mars giftet han seg med den tidligere modellen Jerry Hall, hans fjerde kone.  Han er 85, hun er 60.

 


Rebekah Wade (nå Brooks)

brooks-blair-hacki_1947185i.jpg

Rebekah Wade/Brooks var redaktør for the Sun under Irak-krigen. Hun er nå sjef for News International. Her sammen med Tony Blair.

 

Hun ble ansatt som redaktør  i The Sun i januar 2003.  Hun var tidligere redaktør i News of the World, og hun ser ut til å ha vært enda ivrigere med i «krigen mot terror» enn sin spektakulært sjåvinistiske forgjenger David Yelland.  The Sun argumenterte med at «en rask og suksessfull krig vil bevise for verden hvilken dødelig trussel Saddam har vært i årevis, og det vil sikre Blairs plass i historien»


Da liberaldemokratenes leder Charles Kennedy sto fram som leder for opposisjonen mot krigen, kjørte The Sun bildet hans opp på forsiden med en slange i bakgrunnen, og med  bildeteksten «Se på forskjellen.  Den ene er et reptil uten ryggrad.  Den andre er en giftig slange».


Andre som var mot krigen - Jacques Chirac, Robin Cook, Clare Short - ble også  brutalt fordømt.


Etter at hun ble utnevnt til utøvende sjef for News International i 2009, gikk Brooks av etter skandalen om telefonavlytting i 2011.  I 2014 ble hun frikjent fra å ha hatt noen forbindelse med skandalen. (Men hennes tidligere elsker, Andy Coulson, ble dømt).  Hun ble gjeninnsatt som administrerende direktør sist september.


 

Robert Thomson

robertthomson.jpg

Robert Thomson, som redaktør for The Times, sørget for at avisa støttet å gå til krig mot Irak. Han ble senere konsernsjef i News Corp.

 

Den publikumssky australieren, som tidligere var redaktør i The Times, er blitt sagt å stå nærmere Murdoch enn noen annen mann.  I 2002 og 2003 svingte han The Times mot å stille seg bak krigen.


Ifølge Chilcot-rapporten refererte John Williams, sjef for nyhetene fra FCO (Foreign and  Commonwealth Office) bifallende til The Times sin dekning i et budskap til Jack Straws private kontor (11. mars 2003), der de skriver at «prosessen med å forberede media og folkeopinionen på aksjon i Irak er i gang».  


Thomsons avis forble entusiastisk da invasjonen var i gang, og den 10. april 2003 hadde de en kjempeoverskrift med tittelen «Seier i 21-dagers-krigen».

  

Thomson forlot The Times på slutten av 2007, og flyttet til USA.  Etter en periode som sjefsredaktør i Dow Jones og administrerende redaktør i Wall Street Journal (begge eid av Murdoch), ble han konsernsjef i News Corp i januar 2013.


Michael Gove

michaelgove.jpg

 Michael Gove, assisterende redaktør for The Times og ivrig krigshisser. Ikke nevnt i rapporten.

 

 I 2003 var Gove assisterende redaktør i The Times.  Han var så ivrig for en militær intervensjon at Tony Blair nesten framsto som en pasifist til sammenlikning.  I en artikkel den 3. desember 2002 fordømte han «den ulykkelige delen av den britiske venstresiden, hvis antipati mot vestlig politikk gjorde dem til Saddams nyttige idioter».  Han spurte:»Hvorfor er det slik at så mange av de med en slik politisk overbevisning er drevet av et ønske om å frigjøre de som lider, men de velger å gå mot en aksjon som vil frigjøre millioner fra elendighet?».


Nå er han bedre kjent for sin lidenskapelige, veltalende og ukvalifiserte støtte til et annet risikabelt eventyr - Brexit.  Gove var ikke  verdt å nevne i Chilcot-rapporten.  Men tidligere denne uken ble tory-veteranen og parlamentsmedlemmet Ken Clarke fanget opp av et kamera da han ga sin vurdering av Michael Gove.  Denne var da fortsatt med i lederstriden i det konservative partiet.  «Med Michael som statsminister kommer vi til å gå til krig mot minst tre land samtidig», spøkte Clarke.

 

Sir John Scarlett

sirjohnscarlett.jpg

Sir John Scarlett var en av de få som fikk tyn i rapporten. Tidligere styreleder i Joint Intelligence Committee (JIC) og sjef for MI6. Nå direktør for Times Newspaper Holdings.

 

Få mennesker kommer så dårlig ut av Chilcot-rapporten som lederen for regjeringens etterretningskomite (JIC).  Han blir alvorlig kritisert, spesielt for å ha oversett muligheten for at Irak kanskje ikke hadde masseødeleggelsesvåpen.  «Ikke på noe grunnlag var hypotesen om at Irak hadde kjemiske, biologiske eller atomvåpen undersøkt av JIC.  Iraks påstand om at de ikke hadde noen slik våpen og heller ikke planer om det ble avvist som bevis på strategisk nektelse».  Scarlett,som også var ansvarlig for å produsere dette «uærlige dokumentet» ble senere adlet og ansatt som leder for MI6.  Etter at han gikk av fra den stillingen i 2009 har han funnet seg en rekke lukrative roller - inkludert en som direktør for Times Newspaper Holdings.  Han har også skrevet artikler for The Times.


José Maria Aznar

josmaraaznar.jpg

José Maria Aznar, statsminister i Spania i 2003. Alltid lojal mot USA. Vraket ved valget i 2004. Nå styremedlem av News Corporation.

Den eneste europeiske regjeringssjefen som konkurrerte med Tony Blair om å holde seg inne med Washington var den spanske statsministeren.  Ifølge meningsmålinger var 91 % av den spanske befolkningen mot krigen.  Men Aznar brukte Spanias plass i FNs sikkerhetsråd til å støtte USA.  Han måtte gå etter et valg i 2004.  Spania er nevnt sju ganger i Chilcot-rapporten, alltid som en trofast alliert til USA og Storbritannia.  Aznar ble i 2006 et av styremedlemmene i News Corporation.

newscorporationbygg.jpg

Mediekonsernet News Corporation ble grunnlagt av Rupert Murdoch i 1979. Murdoch er også selskapets største eier og administrerende direktør.

 

 

Andy McSmith

for the Independent, 8. juli, 2016

 

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

 


Lagre

Lagre

EU-propaganda mot Russland

Voltaire network | 5. juli, 2016




Det Europeiske parlamentet vil den 12. juli, 2016, sannsynlegvis vedta ein resolusjon om «EUs strategiske kommunikasjon».

På initiativet til Zbigniew Brzeziński og fleire polske figurar, som allereie har starta eit «initiativ for informasjonskrig» mot Russland i hjertet til senteret for analyse av europeisk politikk, Center for European Policy Analysis (CEPA) i Washington, har NATO etablert eit senter for strategisk kommunikasjon i Latvia, og EU vil mest sannsynleg velge ein liknande struktur.


zbigniewbrzeziskiogcepa.jpg

Zbigniew Brzeziński er ein av arkitektane bak «initiativ for informasjonskrig» mot Russland ved senteret for analyse av europeisk politikk, Center for European Policy Analysis (CEPA) i Washington



Ideen er å sentralisere alt arbeidet med medie-manipulasjon, som hittil har vore delt opp i felt som psykologisk krigføring, propaganda osv.

Det opprinnelege programmet var kun retta mot Russland. Men i løpet av dei siste månadane har dei lagt til ein komponent mot Daesh (same som ISIS) (ikkje mot Jihadisme, heilag krig).

I dei interne dokumenta til NATO og EU, var vi overraska over å lese at ein av forfattarane til Voltaire Network var ein av leiarane innan russisk propaganda i Europa; eit teikn på at anti-russisk arbeid ikkje er veldig seriøst.

På noverande tidspunkt har EU ei arbeidsgruppe for strategisk kommunikasjon mot aust (East StratCom Task Force), ei avdeling under Tenesta for ekstern aksjon (European External Action Service (EEAS)). Denne cella sender e-post-meldingar to gonger i veka til mange hundre journalistar for å få putta inn sine artiklar for å diskreditere russiske media.

Trass eit svært budsjett for sponsing av media, er Unionen spesielt bekymra for å tape kontrollen over Euro-nyhenda og over å bevitne utviklinga til Sputnik og RT sitt publikum.

Resolusjonen om å skape ei veritabel teneste for strategisk kommunikasjon innanfor Unionen vil bli introdusert gjennom ein rapport av den tidlegare polske utanriksministeren, Anna Fotgya Elzbieta.



Omsett av Monica Sortland

Kjelde: http://www.voltairenet.org/article192761.html

Lagre

Når mediene lyger deg rett i fjeset

Jeg tenkte på å skrive dette essayet da jeg jobbet i irakisk Kurdistan, ikke langt fra byen Mosul, ett av områdene erobret av ISIS.

journalism.jpg

 


 

Av Andre Vltchek

Siden mitt forrige besøk, i slutten av 2014, har hele «Kurdistan-regionen» kollapset. Arbeidsledigheten har vært på vei oppover, uoffisielt nådde den 50%, fattigdommen florerer, de offisielle tallene er manipulert. Lønn har ikke blitt betalt på månedsvis, og tilstrømningen av flyktninger som ankommer fra Mosul, ofte i en tilstand av nær sult, kan kun stole på sine slektninger og venner for hjelp.

Men Vesten har sunget lovsanger om denne lydige delen av Irak. Det er fordi – som flere land i Afrika eller Indonesia – Kurdistan-regionen har vært villig til å ofre sitt eget folk. Så lenge vestlige og tyrkiske selskaper kunne tjene penger her, og så lenge de var fornøyd, hvorfor skulle de bry seg med lokalbefolkningen og deres elendighet?

Dette er en realitet – en som kan bli sett og bekreftet; den kan bli beskrevet av lokalbefolkningen hvis man tar seg bryet med å lytte.

Den andre virkeligheten er den som er bygget av vestlig propaganda. Her har Kurdistan-regionen blitt fremstilt som trygg, sekulær, demokratisk og vest-vennlig.

Les hele artikkelen her:

Er vår sorg størst?

Orlando og Palestina:  Selektiv sorg.


av Robert Fantina

 

1439975937-i360v1-robert-fantina-511bb01e12c16.jpg

Robert Fantina


Vel, så har De Forente Stater, verdens våpenhovedstad, hatt nok en masseskyting.  Denne gangen tok den femti liv på en nattklubb i Orlando, Florida.  Det er ikke tvil om at dette er en forferdelig tragedie, en som vil føre til at kongressmedlemmer og presidenten vil rope på økt våpensikkerhet, men uten at noe skjer.  Vi vet at det ikke vil komme noe ut av det, fordi «The National Rifle Association» er så sterke, kombinert med frykt for en svak kongress.  Men det er emne for en annen artikkel.


Forfatteren ser ikke mye på fjernsyn.  Men om morgenen, når han trimmer på sitt lokale treningssenter, er det tv-skjermer foran han, CTV News.  Det er vanligvis mer underholdning enn nyheter.  I tillegg zapper han gjennom uavhengige nettsteder, og sjekker CNN, bastionen av partiskhet, tjener for forretningsgudene, for å se hva de rapporterer som «nyheter».

 

2016-06-12t19-16-00-766z--1280x720.nbcnews-ux-1080-600.jpg

Orlando massakren fikk meget bred mediedekning - som rett og rimelig var.


Som ventet, og som rett var, var grusomhetene i Florida på topp.  Det er nyheter om at nok en galning har fått tak i et våpen og brukt det mot  mengder av uskyldige mennesker.  Det neste logiske skrittet, skulle man tro, er å finne måter å hindre gjentakelse fra et slikt mentalt forstyrret individ.  Dette i en nasjon som har flere regler om teddybjørner enn om våpen.  Det er også naturlig å se etter et motiv.  Daesh (IS)  har krevd at de er ansvarlige, selv om det ikke fram til i dag er bevist.  


Så mens kongressen babler om våpen, og FBI, et av  USAs godt bevæpnede terrorist-systemer, leter etter et motiv, er de såkalte nyhetskanalene fylt med annen informasjon.  Vi hører om de enkelte ofrenes liv, hvordan de elsket sine familier, dere hengivenhet til andre, hvor de arbeidet og hva deres medarbeidere mente om dem.  Vi blir vist kvalene til foreldre og andre kjære, som allmenn anstendighet burde la være private. Vi ser «selfier» av ofrene som de nylig la ut på sosiale medier.

 

article-p-57f75767-d2c8-4219-af19-fbae0211f273-2ehpivdbllcd663016b85aa1cfca-569_634x356.jpg

Her skrive Kate og William fra det britiske kongehuset sine kondolanser


Forfatteren vil peke ut to navn, og ber leserne tenke etter hvor mye de vet om hver av dem, Maram Abu Ismael og Ibrahim Taha.   Tenk litt på disse navnene et øyeblikk.  Har du hørt om dem i nyhetene?  Vet du hvor de bor, eller hvordan de døde?  Vet du hvem som er ansvarlig for at de døde?  Har du sett noe hjerteskjærende intervju med sørgende overlevende?


Dessverre var disse mordofrene, og det ufødte barnet til Maram, aldri nyheter.  Maram Abu Ismael var en 24 år gammel gravid mor til to.  Ibrahim Taha var hennes 16 år gamle bror.  De ble skutt og drept av israelske soldater ved et sjekkpunkt i Ramallah.  

 

377629c.jpg

Her ligger søskenparet, Maram Abu Ismael og Ibrahim Taha, ved et sjekkpunkt på vestbredden, pepret til døde av israelske soldater. Over innfelt: bildet av Maram Abu Ismael sine to etterlatte barn


Det finnes et øyenvitne til denne kriminelle handlingen, bussjåføren Alaa Soboh.  Han forteller at fru Ismael og herr Taha var ukjente med prosedyrene og ble raskt utfordret ved sjekkpunktet.


«Idet øyeblikket de krysset over, begynte de israelske soldatene å skrike:  Gå tilbake, gå tilbake. og så begynte de å skyte.   Den første de skjøt var kvinnen, gutten prøvde å gå tilbake, men de avfyrte sju skudd mot han».


Et annet vitne forteller at de israelske styrkene skjøt mer en 15 runder inn i kvinnens kropp.  Og for å gjøre de alvorlige, dødelige skadene enda verre, nektet de israelske soldatene/terroristene kvinnen medisinsk hjelp.


Hva har vi hørt i nyhetene om denne ubeskrivelige kriminelle handlingen?  Har vi fått se intervju med den sørgende ektemannen som nå er igjen alene for å ta vare på to små barn?  Ble moren til de to ofrene intervjuet, der hun tårevåt kunne fortelle kameramannen hvor mye hun vil savne sine to barn?  Har president Obama, sammen med presidentkandidatene Hillary Clinton og Donald  Trump fordømt denne forbrytelsen, forlangt en grundig etterforskning av Israel, og erklært seg solidariske med ofrene?

 

izraeli-katonak-agyonlottek-ket-keselo-palesztin-merenylot-hebronban_118094.jpg

Israelske soldater i aksjon. For mange palestinere må disse oppfattes som terrorister. Brukes begrepene slik snues verden opp ned.


Nei, ikke noe av dette har skjedd, fordi ofrene var  palestinere, som topper en lang liste mennesker som USA simpelthen betrakter som undermennesker.


Mordene på fru Ismael og herr Taha kan på noen måter minne om masseskytingen i Orlando.  Det er blitt så vanlig at det knapt registreres lenger.  Mellom 1. oktober 2015 og 21. februar 2016 er minst 180 ubevæpnede palestinere i alderen 8 måneder til 65 år blitt drept av israelske soldater/terrorister, eller av nybyggere/terrorister.  I USAs største presse får bare massemord  betydelig dekning.  Hvis, la oss si, bare fem seks mennesker blir skutt til døde, er det ikke noe for nyhetene, akkurat som daglig nedslakting av palestinske menn, kvinner og barn ikke får oppmerksomhet fra de store mediene som er finansiert av forretningsimperiene.


Allikevel, da fire israelere ble skutt til døde i en restaurant i Tel Aviv for en uke siden, var det i nyhetenes overskrifter.  Enhver tenkende person må jo lure på hvorfor dette er verdig nyhetene, mens mordet på en ung gravid mor til to og hennes tenåringsbror ikke er det.

 

showimage.ashx_2.jpeg

Fra restauranten der fire israelere ble drept. Bare det at vi vet om den hendelsen, men ikke om drapet på vestbredden forteller om mediedekningen i vår del av verden.

 

Det er ikke vanskelig for regjeringen å bestemme hva dere innbyggere skal få vite og hva de skal bry seg om.  Forretningsimperier som donerer ubegrensede pengebeløp til presidentkandidater som gjør som de blir bedt om, eier nyhetene.  Sionister er fremtredende i mange av disse forretningsimperienes styrer.   Derfor er ikke palestinernes død nyheter, mens israelske ofre skal sørges over i hele verden.  


I USAs ledelse finnes ikke noe finansielt alter som er så  lite hellig at politikere og valgte offisielt ansatte ikke vil bøye seg foran det.  Det finnes ikke dollar gjennomtrukket av blod som de ikke vil putte i lommene sine, ingen ofre så tragiske og patetiske at de ikke vil tråkke over dem i  jakten på dollar.  Det er den eneste guden de tilber.


Mellom 2009 og 2015 har israelske lobbyer skaffet nesten 17 millioner dollar til 349 USA-regjeringens ansatte.  Og kongressmedlemmene slår heller ikke hånden av dem som så generøst forer dem, la etikk, moral og jus være glemt.  Det er derfor de viktigste kandidatene har sin årlige pilegrimstur til AIPACs (Apartheid Israel Political Affairs Committee) årsmøte i Washington D.C.

 

1040074601.jpg

Her er et bilde fra en av flere nylig utførte terrorhandlinger i Latakia i Syria. Disse førte til rundt 100 døde. Skrev noen i vest kondolanser til de etterlatte eller til den syriske regjeringen? Hørte vi noen fordømmelse av de som stod bak? 


Denne forfatteren sørger over ofrene i Orlando, slik han sørger over de i Newton, San Bernardino, Virginia Tech, Columbine High School og alle de andre.  Han sørger også over fru Ismael, herr Taha og de titusener av andre ofre som er drept av Israel de siste tiårene.  Dere blod ikke noe annerledes enn de til ofrene i USA, de elsket ikke barna sine mindre, de var ikke mindre elsket av foreldrene sine.  Deres død er en tragedie for dem som elsket dem og for verden.


Nasjonalisme, troen på at ens eget land eller nasjonalitet på en eller annen måte er bedre enn andres, har lenge vært  på agendaen i USA.  Dette kommer fra «Manifest Destiny», et ofte gjentatt konsept om USAs overlegenhet i dag.  Med det følger troen på at de  overlegne kan bestemme hvem som er verdige til å leve, og hvem som må dø.  Talløse millioner mennesker har dødd på grunn av USAs «overlegenhet».  Og dette dødelige konseptet, og alt blodbadet det fører med seg, viser ingen tegn til å avta.

 

grief-reaction.jpg

Er sorgen over våre tap større og viktigere enn hos de andre? Så hvorfor får f.eks. israelske manneskeliv større oppmerksomhet enn palestinske, eller mennsker i USA større enn i Syria?


Farsen med dagen presidentvalg vil bare forverre problemet, med to krigshissere.  Den ene med et bevist rulleblad av død og ødeleggelse, den andre, ser det ut til, kan ikke vente med å få fingeren på avtrekkeren.  En av disse blir den neste presidenten.  Uansett hvem som vinner, nasjonen og verden vil bli tapere.


Oversatt for derimot.no : Ingunn Kvil Gamst