Tilbake til bloggen

Løgnens vitenskap, del 2

Moderne militære propagandateknikker


Av Thierry Meyssan

 

Propaganda i satellitt og digital-alderen


Tre fenomener er kombinert i løpet av de siste tjuefem årene - underholdningsindustrien, satellittene og fremveksten av digital teknologi.

 

1. Underholdningsindustrien


Siden fjernsynet påvirker oss med levende bilder, forutsetter propagandaen organiseringen av spektakulære hendelser. For eksempel, for å presentere gjenopprettelsen av Kuwait og Irak som krigsaggressor (1990), ansatte USAs forsvarsdepartement et PR-firma, Hill and Knowlton, som produserte intervjuet av en påstått sykepleier. Hun hevdet at hun hadde sett irakiske soldater stjele kuvøser fra en fødeavdeling i Kuwait og på den måten sørget for at 312 nyfødte døde.

 

nayirah.jpg

Fra PR-sendingen arrangert av Hill and Knowlton. Den angivelige sykepleieren om Iraks tyveri av kuvøser.


I 1999 ble propagandaen tatt enda et skritt videre - NATO organiserte en enorm hendelse for pressebyråene og for filming og samtidig sørget for deres egen iscenesatte fortolkning. På tre dager migrerte 290 000 kosovoalbanere til Makedonia. De bildene dette skapte gjorde det mulig å presentere resultatet av UCK-geriljaens terrorisme, som en plan (fra myndighetenes side, overs.) for utryddelse av muslimer («Operasjon hestesko»), en oppfinnelse av den tyske forsvarsministeren Rudolf Scharping, som derigjennom fikk rettferdiggjort krigen i Kosovo.

 

kosovo.jpeg

Fra flukten mot Makedonia i 1999. Det ble fremstilt som den Jugoslaviske regjeringen stod bak, men var det rett?


Enda større - to fly treffer Tvilling-tårnene i World trade Center som deretter kollapser. Andre uforklarlige hendelse omgir disse hendelsene - en brann herjer kontoret til vise-presidenten, to eksplosjoner skjer i Pentagon og en tredje bygning kollapser i New York. Mangelen på sammenheng i alle disse fortellingene ble brukt til å stanse ethvert spørsmål, mens myndighetene skjulte seg bak motsigelsene som ble overlatt til levende bilde -dekning. I flere dager sendte fjernsynskanalene om og om igjen bildene av de to flyene som traff de to tårnene, og ingenting annet, helt til publikums kritiske evne var utslitt. I sjokk stemte Kongressen over en lov som ga permanent unntakstilstand (Patriotic Act) og en serie med kriger ble deretter satt i verk. Manipulering oppnår perfeksjon når den slår inn budskapet sitt, inviterer tilskuere å akseptere det, og når det avsløres at de er blitt lurt er de likevel nødt til å følge det de nå vet er en løgn.

 

vice_president_cheney_watches_television.jpg

Visepresident Dick Cheney følger begivenhetene 9/11. At hans kontor, slik forfatteren hevder, ble ødelagt av brann denne dagen er det nesten ingen referanser til på nettet.


Så i 2003, ser verden den irakiske ødeleggelsen av statuen av Saddam Hussein. President Bush kommenterte på direkten at synet av en demonstrant som slo på statuens føtter med en slegge, minnet han om lignende bilder da Berlin-muren falt. Budskapet var at Saddam Husseins fall var en frigjøring. Deretter så vi en større del av plassen, som var barrikadert av US Army, og vi så at demonstrantene bare var en liten gruppe skuespillere. Og så fortsatte kommentatorene som om ingenting var forandret.


2. Satellitter


I 1989, ved bruk av nye kommunikasjons-satellitter, omformet US Army en lokal TV-stasjon  i Atlanta til det første internasjonale «24-timers nyhetsnettverket». Poenget var å bruke levende dekning for å sikre sannferdigheten til bildene siden det ikke var tid til å jukse med dem. I virkeligheten er dette ikke mulig å få til.  


CNN fremstilte forsøket på statskupp i China av statsminister Zhao Ziyang som er folkelig opprør som på morderisk vis ble undertrykt på Tienanmen plassen. De glorifiserte fløyelsrevolusjonen i den Tsjekkiske republikken ved å gi inntrykk av at politiet hadde drept en demonstrant. De bekreftet oppdagelsen av massegraver ved Timisoara (Romania, overs.), i virkeligheten kropper som var hentet i et likhus og fremstilt som resultat av politidrap under demonstrasjoner, eller generelt som torturofre, dette for å rettferdiggjøre statskuppet av Ion Iliescu overfor Ceaușescu. etc.

 

pj78.jpg

Fra Timisoara i Romania. Forfatteren hevder at disse massegravene var konstruert.


Utfra det samme prinsippet tok Qatar emiratet over den arabisk-israelske dialog-kanalen Al-Jazeera og omformet den til en høyttaler for Muslim Brotherhood. i 2011 spilte den en sentral rolle i hendelsene under «den arabiske våren». Men publikum fulgte den samme utviklingslinjen som CNNs publikum. Etter å ha hatt en dundrende suksess med sine utrolige scoops, mistet den mye av sitt publikum da løgnene den formidlet ble oppdaget.


Prinsippene for radio som var laget for utlandet ble forbedret av Radio Marti, som CIA sendte fra luften langs Cuba-kysten via AWACS-fly. I 2012 ble det organisert et stort prosjekt som gikk ut på å frakoble Syriske TV-kanaler fra deres satellitter og erstatte dem med falske programmer som skulle annonsere regimest slutt og at lederne hadde flyktet. Dette var forberedt gjennom bruk av kunstige bilder som viste flukten til president Bashar al- Assad. Men da de så reaksjonene fra Syria og Russland ble operasjonen avlyst, selv om et signal fra en NSA-stasjon i Australia allerede hadde erstattet programmet til det syriske fjernsynet på ArabSat.


3. Digital


I løpet av den samme perioden har utviklingen av digitale teknikker, spesielt den kraftig utvidete bruken og spredningen av datamaskiner og Internet forårsaket en oppblomstring av individets rolle, men uten at massefenomenet gikk i oppløsning.


I 2007 sendte CIA anonyme SMS-meldinger til et område i Kenya som var bebodd av Luo-folket, hvor Kikuyuene ble beskyldt for å ha jukset under presidentvalget. Luoene spredte dette budskapet vidt omkring noe som førte til opptøyer. Mer enn tusen mennesker ble drept og 300 000 måtte flykte. Gjennom meglingen som ble følgene av opptøyene, kom Raila Odinga til makten.

 

kenya-elections.jpg

Fra opprøret i Kenya i 2007


Samme år testet CIA troverdigheten knyttet til anonyme videoer filmet av mobiltelefoner. Den smale vinkelen gir ikke rom for at bildene viser i hvilken sammenheng de inngår i og deres uklare opprinnelse gjør det umulig å vite hvor opptaket er gjort. Og likevel ble bilder av munker som tente på seg selv eller scener fra militær undertrykkelse under «safran opprøret» i Myanmar regnet som autentiske. De ble formidlet av fjernsynskanaler over hele verden.


Samlingen av løgner


Propagandateknikker har ikke utviklet seg de siste årene. Men de er blitt forsterket gjennom at en samler flere løgner. Frem til nå har hver stat organisert sin egen kampanje, men under krigen mot Irak i 2002, ble det satt opp en koordinering mellom forsvardepartementene i USA, UK og Israel som deretter ble utvidet til Qatar og Saudi-Arabia. Denne koalisjonen forsøkte først av alt å manipulere FN-inspektørene i Irak til å tro på eksistensen av masseødeleggelsesvåpen. Dernest, siden dette ikke lyktes, begynte de å forgifte de internasjonale mediene.


I 2011 i et friluft-studio i Qatar, var det denne koalisjonen som filmet de bildene som viste ankomsten til opprørerne til Martyr-plassen i Tripoli. De ble media-formidlet først av den britiske kanalen Sky News og førte til at libyerne trodde at slaget var over, mens det faktiske akkurat var begynt. Som resultat av dette ble NATO i stand til å ta byen uten nevneverdige tap (men 40 000 døde libyere). Saif al-Islam Kadhafi var nødt til selv å gå ned på denne plassen og la seg bli hyldet av sine tilhengere for å motbevise bildene som tilsynelatende var filmet der kvelden før av Sky.


Denne samlingen av løgner kom i gang under krigen mot Syria som startet med deltagelse av 120 stater og 16 internasjonale organisasjoner - den største koalisjonen i verdenshistorien.


I oktober 2011, konstruerte NATO en fremvisnings-by, Jabal al-Zouia, nord i landet. En etter en ble vestlige journalister brakt dit av PR-tjenesten til den tyrkiske statsministeren. Der ble de tilsynelatende vitne til den Frie Syriske Hærens støtte av sivilbefolkningen. Operasjonen tok imidlertid slutt da en spansk journalist gjenkjente lederne av denne «Frie Syriske Hæren» - som lederne for al-Qaida i Libya, Abdelhakim Bekhaj og Mahdi al-Harati. Men uansett fortalte disse bildene en  historie om at det virkelig fantes en stor hær sammensatt av avhoppere, x-soldater til den syriske arabiske hæren.


I 2012, i en hel måned, ble verden vist Baba Amr sine revolusjonære som var beleiret og bombet av av regimets hær. I virkeligheten, selv om området var beleiret, hadde det ikke vært bombet fordi det var 72 syriske soldater som var omringet på et supermarked. Jihadistene sprengte i luften husene til kristne for å forårsake ødeleggelser de kunne bruke til å skylde på den Syriske Arabiske Republikken. Dekk ble brent på hustak slik at vitner skulle kunne se skyer av tjukk svart røyk. France24 (fransk nyhetskanal, overs.) og Al-Jazeera betalte «borger-journalister» som skulle være «på-stedet-korrespondenter» og slik være vitner til et Revolusjons-tribunal (opprørnes tribunal, overs.). Kroppene til 150 martyrer som tribunalet hadde dømt til døden ved overskjæring av strupene deres i full offentlighet, ble vist på skjermer og fremstilt som offer for den angivelige bombingen. På samme sted erklærte en fetert fransk-israelsk-USA skribent, Jonathan Littell, at revolusjonen var en vakker sak. Endelig var det fremkommet bilder og vitnemål om «regimets grusomhet».

 

6892305659_90385e255b_b.jpg

Forfatteren hevder at røyken ikke skyldtes bombing, slik vestlige medier hevdet, men brennende bildekk på tak som skulle gi inntrykk av bombing.


I 2013 skapte Storbritannia InCoStrat, et kommunikasjons-selskap som skulle betjene jihadist-grupper. De designet logo, laget video-snutter til mobiltelefoner, og trykke brosjyrer for et hundretall av disse gruppene, for på den måten å gi inntrykk av et folkelig opprør mot republikken. For eksempel laget de et opptog sammen med SAS (spesialstyrke i den britiske hæren, overs.) for den viktigste gruppen, Jaysh al-Islam (Islams hær). Saudi-Arabia sørget for tanks som ble levert fra Jordan. Uniformer ble produsert i Spania og levert til jihadistene under en seremoni for offisers-forfremmelser. Alt dette ble koreografert av profesjonelle for å gi inntrykk av at hæren var organisert som regulære styrker og var i stand til å yppe seg med den syriske arabiske hæren. Dermed var forestillingen plantet om at dette virkelig var en borgerkrig, selv om bildene bare viste noe få hundre hvor de fleste var utlendinger.


Oversatt av Knut Lindtner

 

Les del 1 her

Løgnens vitenskap, del 1

Moderne militære propagandateknikker


Av Thierry Meyssan


Propagandaen er like gammel som samfunnet. Den har imidlertid utviklet seg betydelig i løpet av det moderne samfunnet og følger nå strenge regler. Thierry Meyssan ser på historien og prinsippene for løgnens vitenskap.


ZOOM


Propaganda er en militær teknikk som må skilles fra et strategisk påfunn. I det første tilfellet forsøker en å lure sin egen side, vanligvis for å få støtte. I det siste tilfellet, hvis urform er den trojanske hesten, tar en sikte på å skade motstanderen. Slik det ofte viser seg, har denne militære teknikken mange sivile anvendelsesmåter, både kommersielt og politisk.


Til å begynne med var de oligarkiske og monarkiske regimene fornøyd med å vise frem makten sin, særlig gjennom seremonier og offentlige konstruksjoner (bygninger etc.). Men de demokratiske regimene tok i bruk propaganda med det samme de oppstod. Slik viste det seg at det Athenske demokratiet fremhevet sofismen. Med andre ord, den filosofiske skolen som forsøkte å fremstille enhver antagelse eller forestilling som logisk. (På grunn av deres slagferdighet og sans for det oppsiktsvekkende, er disse blitt sammenlignet med dagens tabloidjournalister, fra Wikipedia, overs.)

 

theprocessionofthetrojanhorseintroybygiovannidomenicotiepolo.jpg

Trojansk hest. Er blitt et begrep for et strategisk knep for å lure sine fiender.


På 15-hundretallet oppfant finans-familien, mediciene, en egen måte å omskrive historien, og slik klarte de dermed å skape en adelig opprinnelse for seg. For å få dette til brukte de «kunstnerisk beskyttelse», ved å betale de fremste kunstnerne til å fremstille disse løgnene i sine kunstverk.


Seinere, når religionskrigene var spredt over hele Europa, skapte pave Gregory XV, da han stod overfor det protestantiske gjennombruddet, et ministerium for å forsvare og utvide den katolske kirkens tro. Dette var «menigheten for utbredelsen av troen» (Congregatio de Propaganda Fide), som er opprinnelsen til ordet «propaganda».


Propaganda i industrialderen


Industrialderen var en massiv reise ut fra landsbygda som skapte byer og arbeiderklassen. Fordi massene gikk inn i politikken, studerte den franske sosiologen Gustave le Bon massenes psykologi, med andre ord, infantiliseringen av individet som del av en større gruppe. På den måten identifiserte han de grunnleggende trekkene ved moderne propaganda - for å kunne være manipulerbar må individet først være nedsenket i mengden.


I begynnelsen av første verdenskrig, i september 1914, skapte britene i all hemmelighet «Kontoret for krigs-propaganda» («Wellington house») som en grein av utenriksdepartementet. Ved å gjenskape Medicienes modell, rekrutterte de den tids fremste forfattere, slike som Arthur Conan Doyle, H.G.Wells og Rudyard Kipling - for å publisere tekster som tilla de tiltenkte tyske fiendene forbryterske handlinger - og også malere som gjorde det sammen i billedform. Dessuten rekrutterte de lederne for de viktigste dagsavisene - The Times, Daily Mail, Daily Express, Daily Chronicle - for å sikre seg at disse offentliggjorde deres falsknerier.

 

how_britain_prepared.jpg

Britisk krigspropaganda under 1. verdenskrig


Denne modellen ble deretter brukt av president Woodrow Wilson (USA, overs.) som i april 1917 skapte Komiteen for Offentlig Kommunikasjon. Denne organisasjonen er berømt for å ha ansatt tusenvis av lokale ledere for å spre regjeringens evangelium (the «Four Minute Men»)(4 minutters propagandataler over hele landet for krigsdeltagelse, overs.). Den utviklet visuell propaganda ved å skape en avdeling som var dedikert til å lage plakater, hvor  «I want you»-plakaten er spesielt berømt. En annen gruppe produserte også filmer. Fremfor alt, istedet for å samle forfattere, samlet de en gruppe psykologer og journalister rundt Edward Bernays (Sigmund Freuds nevø) og Walter Lippman. Gruppen produserte daglig helt spesielle, fryktelige og leservennlige historier som de så publiserte i samarbeid med Presse-moguler. På denne måten ble den litterære retningen som kunstnerne (i England) fikk av makten, erstattet i USA med «oppdiktete fortellinger» som ble systematisk fabrikkert i samsvar med bestemte vitenskapelige regler.

 

i_want_you.jpg

Denne plakaten er en klassiker


Mens anglo-saxerne bare tok sikte på å pirre fantasien og få popularisert en tilslutning til krigen på den måten, eksperimenterte tyskerne med måter å tvinge frem aktiv krigsdeltagelse gjennom de historiene som ble formidlet. De gjorde vidstrakt bruk av uniformer som ga individene muligheter til deltagelse og organiserte svære grandiose forestillinger - politiske og sportslige - som presenterte flertalls-oppfatningene. Dette var uten tvil det øyeblikket da «den moderne propagandaen» ble oppfunnet - med andre ord, formidlingen av tanker som ikke kunne kritiseres og som det ikke kunne tviles på. Individene som hadde deltatt i en svart uniform og marsjert i  lykte-parader kunne ikke lenger stille spørsmål ved sin nazistiske tro uten å stille spørsmål om seg selv og på nytt måtte tenke gjennom sin fortid og tanker om fremtiden. Josef Goebbels institusjonaliserte en daglig orientering i Informasjonsministeriet hvor han definerte «de språklige elementene» som journalistene ble beordret å bruke. Det dreide seg ikke bare om å overbevise folk, men å «modifisere» massens referanser. I tillegg var tyskerne de første som mestret de nye kommunikasjonsmidlene, radio og kino. Slik inviterte de seg inn i hjemmene til folk ved å installere televisjon. 

 

51a74c680a2d33809a0291f2947a86c9.jpg

Gjennom de store massemøtene i Tyskland før 2. verdenkrig ble den moderne propaganden født

 


Goebbels så på propagandaens kunst som en kamp mot individualiteten. Han understrekte betydningen av repetisjon og «hjernevask» for å kunne bryte ned intellektuell motstand. Dette var enda viktigere enn bruken av televisjon brakt til massene gjennom enkeltindividene.


Mot slutten av andre verdenskrig vedtok FNs generalforsamling etter anmodning av Sovjetunionen og Frankrike, en serie med resolusjoner som forbød propaganda og som skulle sikre tilgang til alternativ informasjon. Hvert medlem skrev disse prinsippene inn i sine nasjonale lover. Men vanligvis kan metoder mot propaganda bare initieres av en offentlig instans, med andre ord staten, mens propaganda mer enn alt annet er formidlet av staten. Dermed forandret ingenting seg.


Under den kalde krigen, var Sovjet og USA rivaler vedrørende propaganda. I motsetning til den meget utbredte forestillingen, gjorde Sovjet få nyskapninger med unntak av omskriving av historien. Ved å retusjere offisielle fotografier, visket de ut den ene eller andre tankeretningen og sørget for at lederne som representerte dem «forsvant». For USAs del sørget de for radiosendinger rettet mot Sovjet (Radio Free Europe) og andre medietiltak som var rettet mot allierte (Hollywood). Samtidig skapte de permanente organisasjoner og «tenke tanker»- angivelig private og vitenskaplig dreide - med den rettferdiggjøringen og forutsetningen at de var rettet mot offentlig politikk. Slik navnene antyder er formålet med disse gruppene ikke å undersøke og komme med forslag, slik universitetslærere gjør, men å prøve ut argumentasjon i den sofistiske betydningen (hvordan en kan påvirke med ord, hvilke argumenter som virker, overs.)

 

stalin_2095634i.jpg

Sovjets mest kjente propagandametode var å retusjere personer som var falt i unåde fra offisielle bilder, slik de to bildene over er eksempel på.


Det som er mer interessant er at da de stod overfor nasjonalistiske opprør i den tredje verden, brukte USAs hær propaganda-teknikker for å ydmyke de kommunistiske opprørerne og opprettholde de ny-koloniale regimene. Frem til det tidspunkt hadde psykologisk krigføring blitt brukt for å få motstanderne til å tro at de ikke kunne stole på sine ledere og at de derfor måtte akseptere nederlag som uunngåelig. For eksempel oppfant og iscenesatte general Edward Lansdale et mytologisk monster på Filippinene som hjemsøkte skogene og spiste mennesker. På den måten svekket han lokalbefolkningens vilje til å hjelpe motstanderne som gjemte seg i skogen.

Oversatt av Knut Lindtner

 

Les del 2 her

Erdogan fikk medhold

Tysk komiker dømt


En rettsinstans i Hamburg har utstedt en midlertidig forføyning hvor 18 av de 24 versene i nid-visen som i form av et smedeskrift offentlig kritiserer Tyrkias president Erdogan. Det er altså nå forbudt å fremføre disse 18 linjene som blir beskrevet som baktalende og fornærmende.


Selv om teksten refererer til rasistiske fordommer og religiøs bakvaskelse og seksuelle vaner, går teksten utover det som den som har klaget, altså president Erdogan, kan tolerere, slår Hamburg-retten fast.


Dommen sier at beslutningen var nødvendig for å balansere retten til kunstnerisk frihet med de personlige rettene til den tyrkiske lederen, men føyde til at vedtaket kan appelleres. Brudd på rettens beslutning kan resultere en bot på opp til 250 000 euro eller en fengsling på inn til seks måneder, rapporterte Spiegel online.


Erdogans advokat var fornøyd med vedtaket, mens komikerens forsvarer understreket at versene må sees på som en helhet og hevdet at de var tatt ut av sin sammenheng.


Versene som ble fremført på tysk fjernsyn av komikeren Jan Boehmermann i slutten av mars, har blitt et stridens eple for kansler Merkel, for det europeiske publikum og media. Etter at den tyrkiske presidenten forlangte at tyske myndigheter skulle stille komikeren for retten for å ha fornærmet Erdogan, har Merkel gitt grønt lys for at saken kan prøves for tysk domstol.


jan-boehmermann-erdogan.jpg

Jan Boehmermann


Det pågår en separat klage om den samme saken i den vest-tyske byen Maintz og her sier anklageren at det fortsatt er uklart om en fortsetter med den saken.


Kommentar: Jeg har tidligere påpekt at den eneste grunnen til at denne saken kommer for retten i Tyskland er at Tyrkia har et politisk nakketak på Merkel, Tyskland og EU. De er NATO-allierte og Tyrkia kan skru på og av migrantstrømmen og dermed true EUs stabilitet. Dessuten var Merkel sammen med lederen for det tyske industriforbundet en av pådriverne for denne strømmen mennesker, på grunn av synkende fødselstall og mangel på billig arbeidskraft i Tyskland.


Hadde Putin klaget på alt som er publisert om han de siste årene, hadde argumentet om ytringfrihet kommet opp. Så her brukes argumentene politisk, altså når det passer, og ikke prinsipielt. Det er en ynkelig forestilling som sier alt om de «kritiske mediene» og våre politikere.


Propaganda og medier

Denne artikkelen tar opp propagandaens elementer - hvordan de brukes for å oppnå en effekt. Men en forutsetning er at de ledende mediene er blitt redskapene til den herskende eliten - slik situasjonen er blitt over hele vesten. Denne artikkelen er hentet fra nettstedet Midt i Fleisen.


Anatomi av en propaganda-offensiv


Av David Cromwell og David Edwards


Vi lever i en tid da staten og de store mediebedriftene samarbeider for å lage propaganda-offensiver, en blitz, som har til hensikt å øke offentlig støtte til demonisering og ødeleggelse av elitens fiender.


Nedenfor kommer vi til å undersøke fem nøkkelkomponenter i en effektiv propagandakampanje av denne typen.


1: Dramatiske nye bevis

En propaganda-blitz blir ofte lansert rett etter «dramatiske nye bevis» blir funnet, som er et tegn på at establishmentets fiende bør sees på som unikt avskyelig og målet for «handling».


Blair-regjeringens beryktede dossier fra september 2002 om irakiske masseødeleggelsesvåpen nevnte fire ganger påstanden om at Irak var i stand til å bruke disse våpnene mot britiske statsborgere innen 45 minutter etter at en ordre hadde blitt gitt. Men høytstående etterretningsfolk avslørte at den opprinnelige påstanden om 45-minutter henviste til hvor lang tid det kan ha tatt irakerne å fylle drivstoff og sende opp en Scud rakett. Den opprinnelige etterretningen sa ingenting om hvorvidt Irak faktisk hadde de kjemiske eller biologiske våpnene som skulle lastes i disse våpnene. Regjeringen hadde omgjort en rent hypotetisk fare til en umiddelbar og dødelig trussel.


Les hele artikkelen her

Litt mer om journalistdrap i Ukraina

Vi offentliggjør denne artikkelen om drapene på journalister i Ukraina selv om den er mer enn et år gammel. Den er aktuell om ikke direkte - men som del av den pågående politiske konflikten som ikke bare er regional konflikt: Ukraina/Russland, men er en del av den internasjonale maktkampen. Her er nå tydeligvis MGP trukket inn. Jeg viser dessuten til den nylig publiserte artikkelen på derimot.no :http://www.derimot.no/blog/heksejakt-i-ukraina-på-journalister.


Knut Lindtner



Personlege detaljar om myrda journalist og eks-parlamentsmedlem funne blant postane i ukrainsk 'fiendar av staten’-database


Først publisert på RT 17. april, 2015

 


Journalist og tidlegare parlamentsmedlem, Oles Buzina, som vart skoten ned i Kiev denne veka var oppført i ein 'fiendar av staten'-database – ei sosialt medium-nettside støtta av assistenten til innanriksministeren i Ukraina. Bloggarane har også ein Twitter-konto for deling av 'suksessar'.

 

Nettsida, som er laga av frivillege og kallar seg sjølv 'Mirotvorec' (Fredsvaktar), postar veldig grundig og omfattande informasjon om kven som no måtte hamne på lista – journalistar, aktivistar, parlamentsmedlemmar som er i opposisjon til dei noverande styresmaktene i Kiev sin politikk og rebellar i aust som kjempar mot regjeringa. Postane inkluderer adressene deira, linkar til kontoar på sosiale media, ein rikhaldig biografi og omtalar i ukrainsk presse. Der er også merkelappsetting involvert, t.d. «terrorist; supporter av føderalisering» og andre tag'ar.

 

Nettsida viser at informasjonen om politikaren Oleg Kalashnikov og journalisten Oles Buzina vart publisert på sida ikkje lenger enn 48 timar før begge vart funne daude.

 

4365745687.jpg

Fire journalister som ble drept i fjor: Øverst fra venstre Oleg Kalashnikov Oles Buzina. Under:  Olga Moroz og Sergej Sukhobok.

 

Nettsida har sin eigen konto på sosiale media som ofte twitrar kryptiske meldingar om «vellukka oppdrag».

 

Агент "404" вновь отличился. За успешное выполнение сегодняшнего боевого задания ему предоставлен краткосрочный отпуск. (vato-News)

— центр МИРОТВОРЕЦЬ (@psb4ukr) 16 апреля 2015


Tweet-omsetting: Agent 404 har gjort det igjen. For vellukka fullføring av dagens oppdrag, har han fått innvilga nokre fridagar (vato-News) - Peacemaker center, 16 April 2015.


Nettsida nyt støtte frå minst ein høgprofilert ukrainsk embetsmann: Anton Gerasjtsjenko, ein av konsulentane til innanriksministeren og sjølv medlem av det ukrainske parlamentet. I eit av Facebook-innlegga sine oppmoda han folk til å poste oppdateringar på nettsida.

 

Medan han hyllar nettsida for å hjelpe han med den tunge børa av informasjon om «terroristar» og «separatistar», går Gerasjtsjenko til angrep på det synet at å dele omfattande personleg informasjon er eit brot mot privatlivets fred.

 

«Ikkje i det heile tatt!» seier han og siterer artikkel 17 i den ukrainske grunnlova, som slår fast, i følge han, at «forsvaret av den nasjonale suvereniteten og den territoriale integriteten til Ukraina, sikring av økonomisk og informasjonsmessig tryggleik er ein av dei eksterne funksjonane til staten, og er ei sak for heile det ukrainske folket... Alle som rapporterer eit namn til nettsida, eller ein annan [ressurs] gjer den rette tingen,» skriv Gerasjtsjenko.

 

Den radikale organisasjonen Ukrainas opprørar-armé (UPA) tok på seg ansvaret for morda på Kalashnikov og Buzina. Det vart gjort ved eit brev til den ukrainske politiske analytikaren Vladimir Fesenko, som seier han har mottatt det.

 

45_tn.jpg

Vladimir  Fesenko

 

Ukrainas nasjonale tryggingsteneste SBU har sagt at brevet vart sendt frå ei internett-teneste med tysk vert, ved hjelp av ein anonymiserar, slik som Tor. Etter å ha føretatt ei lingvistisk gransking av teksten, hevda byrået at forfattaren såg ut til å vere nokon som ikkje var innfødd ukrainar, at brevet var pepra med lånord frå russisk.

 

Berre denne veka har vi sett minst fire drap på opposisjonsfigurar i Ukraina. Det heile starta den 13. april med nedslaktinga av journalisten Sergej Sukhobok – følgt av Kalashnikov to dagar seinare og Buzina dagen etter det att – på den 16.

 

Det siste mordet skjedde i går kveld, då ein annan journalist, Olga Moroz – sjefredaktør for den ukrainske avisa Neteshinskiy Vestnik – vart funnen daud i heimen sin, rapporterte RBK Ukraina.

 

Kroppen hennar viste teikn på ein voldsam død. Nokre eigedelar var sakna frå bustaden, i følge politiet. Sjølv om arbeidet hennar er lista opp som moglege årsaker dei har undersøkt, så seier politiet at dei ikkje har mottatt nokre meldingar om press eller truslar om vald frå journalisten.

 

Mordet på Buzina har ført til kraftig fordømming frå OSSE-representant for frie medier, Dunja Mijatovic.

 

«Denne avskyelege gjerninga er endå ei påminning om farane assosiert med yrket journalisme. Dette drapet må umiddelbart bli grundig etterforska av kompetente autoritetar... Mine oppriktige kondolansar går ut til familien og kollegaene til Buzina.»

«Eg gjentar mitt krav til styresmaktene om å allokere alle nøvendige ressursar til å etterforske alle angrepa på journalistar,» sa ho. «Gjerningsmennene og hjernane bak vald mot mediefolk kan ikkje få gå ustraffa for det dei har gjort.»

 

Talspersonen kommenterte og mordet på Sukhobok, som var medgrunnleggar av ei rekke nyheitsportalar på nettet og bidragsytar til mange andre ukrainske medie-kjelder. Ei etterforsking er på veg.

 

Fredag sende FN-sekretær Nan Ki Moon ut ei erklæring der han uttrykte «alvorleg bekymring» over dei mange morda i Ukraina og kravde ei grundig etterforsking som kunne gjenopprette «lova sin forrang».

 

Mijatovic og Ban sine kommentarar er dei siste i ei lang rekke av internasjonal fordømming av den alarmerande auken i media-drap.

 

I februar etterlyste EU ein strengare observasjon av ytringsfridommen i media for alle sider i den ukrainske konflikten.

 

«Vi vil framleis fordømme og kreve ein slutt på angrepa på journalistar spesielt i austre Ukraina, inkludert drap og bortføringar,» stod det å lese i erklæringa.


Kjelde: https://www.rt.com/news/250529-ukraine-journalists-killed-database/

Omsett av Monica Sortland

BBC: MH17 ble skutt ned av jagerfly

Den britiske avisen Express:

 

20151013-mh17-article1.jpg

Slik forklarer den offisielle undersøkelsesrapporten nedkytingen uten å si noe om hvem som står bak


BBC  med dokumentar: MH17 ble skutt ned av jagerfly!


Ifølge den britiske avisen Express under overskriften: «Sjokkerende påstand!» vil BBC komme med en dokumenter som hevder at det var et ukrainsk jagerfly som skjøt ned det Malaysiske passasjerflyet over Ukraina for 2 år siden. Denne hendelsen som var et sivilt massemord, uansett hvem som stod bak, utløste den «økonomiske straffetiltakene overfor Russland», lenge før det var klart hvem som var ansvarlig. Men hendelsen ble hengt på Russland umiddelbart fordi det var politisk tjenlig for de som ønsket en forverring av det internasjonale klimaet. De vestlig massemediene fulgte godt opp uten noen form for kritisk journalistikk - og det er ingen grunn til å forvente noen selvrefleksjon i ettertid heller.

 

putin_killed_my_son.jpg

Men mediene visste hvem som var ansvarlig med en gang


Men altså - Ifølge Express vil BBC nå legge frem nye opplysninger. Ifølge avisen skal dokumentaren bl.a. baseres på vitneopplysninger fra Ukraina. Vitner rett under det eksploderende flyet rapporterer å ha sett i det minste et jagerfly. Natasha Beronina: 


«Det var sommer, innhøstningstid. Vi hørte et smell. Først så vi svart røyk og to fly, små som sølv-leketøy. Et fløy rett fremover og det andre snudde og fløy tilbake samme veien det kom fra etter smellet.»

 

images_62.jpeg

Den ene etter den andre


Den tyske undersøkende journalisten Billy Six intervjuet 100 vitner og syv av dem sa at de hadde sett et jagerfly. Six fortalte:


«En av dem fortalte meg til og med at han så avfyringen av en rakett. Det var som en liten smal strek på himmelen som gikk inn i skyene. Så hørte han et stort smell.» Han tror at to jagerfly skjøt det ned - en som brukte en maskinkanon bakfra inn i cockpiten for å drepe besetningen.


Deretter fyrte det andre flyet av en til luft til luft rakett. I den intense propagandakrigen mellom Ukraina og Moskva ga Russland ut navnet på den de trodde var ansvarlig for hendelsen, men han benektet beskyldningen som baserte seg på vitneprov fra en mekaniker på den basen flyet han tilhørte.

 

b01119c5f766c81f516834ba4d8dabde.jpg

Og enda en. I land etter land i vesten visste mediene hvem som var skyldig. Og landet han representerte måtte få svi.


Ifølge avisen skal programmet presenteres på BBC 2 den 3. mai. Det er skrevet og produsert av Mike Rydin. Denne angivelige dokumentaren skal altså sendes neste uke.  


Kommentar: Her er det fortsatt mye som er uklart. Jeg er ganske sikker på at det i denne saken er presentert villedende informasjon fra kilder som ikke ønsker oppklaring og som ønsker å skape forvirring. Jeg har tidligere sett meldinger det har vært fristende å publisere, men som jeg har utelatt fordi jeg synes de virket tvilsomme. F.eks. er det publisert satellittbilder som angivelig viser at flyet skytes ned av et jagerfly.


Den nederlandsk-ledete undersøkelseskommisjonen som har arbeidet med saken har f.eks. konkludert anderledes, altså at flyet ble skutt ned av en russiskprodusert bakke-til-luft rakett. Men de har ikke hengt ansvaret på noen av de involverte offisielt. Hvis det er riktig er det bare to mulige ansvarlige: Ukraina eller opprørene i Donbass. Bortsett fra at et nederlandsk parlamentsmedlem, Pieter Omtzigt, har sendt en twitter-melding etter å ha vært på et lukket informasjonsmøte om saken hvor han skriver rett ut at «bare Ukraina kunne gjort det».

 

article-6727-hero.jpg

Denne hendelsen fikk ingen politiske konsekvenser. USA skjøt ned et Iransk passasjerfly med 290 passasjerer.


Personlig tror jeg at det var noen i Ukraina som stod bak. Russland har hatt ingenting å tjene på hendelsen, noe alt som har skjedd i ettertid har vist.


Egentlig er det heller ingen sensasjonelle opplysninger i det å intervjue øyenvitner, noe som ble gjort av russiske medier da saken var fersk. Men da ble de fullstendig ignorert av vestlige medier. For da skulle straffetiltakene gjennomføres og det politiske klimaet skulle fryses ned.


Hvis det er riktig at en slik dokumentar viser Ukrainas ansvar her reises en del andre spørsmål - f.eks. om ikke straffetiltakene er satt ut i livet på feil grunnlag og må oppheves. Eller om dette er ledd i en kampanje for å kvitte seg med den politiske ledelsen i Ukraina som i økende grad er en belastning for sine vestlige sponsorer.


Men er det riktig at BBC kommer med en slik dokumentar, er det et positivt politisk steg. Det kommer overhode ikke for tidlig.

Bare 6% har tillit til mediene i USA

Meningsmåling: fakta er nøkkelen til amerikanernes tillit til media.


Av Carole Feldman og Emily Swanson


Bare 6 % av befolkningen i USA sier de har tillit til media.  De synes nyhetsproduksjonen er på linje med det som foregår i Kongressen, og har enda lavere mening om andre institusjoner.  I presidentkampanjen som foregår stoler demokratene mer på nyhetene enn republikanerne og de uavhengige.


Men tillit i dag går lenger enn journalistiske prinsipper om nøyaktighet, balanse og rettferdighet.


Etter hvert som de oversvømmes av fler og fler informasjonskilder, stoler amerikanerne mer på nyheter som er oppdaterte og kommer fra konsise kilder og dokumenter fra eksperter.  


i-want-you-e1425044181221.jpg

En kjent propagandaplakat for å få folk til å verve seg


Dette viser en meningsmåling som er foretatt av Media Inside Project og American Press Institute.


De nye konsumentene har store forventninger, derfor må ferdighetene til journalistene bli bedre.  Nøyaktighet er viktigst for tilliten.


Nesten 90 % av amerikanerne sier at det er ekstremt viktig at media kommer med korrekte fakta.  Omtrent 4 av 10 sier de kan huske spesielle hendelser som svekket deres tillit til media.  Oftest var det hendelser som var gjengitt ensidig.  


Blundere de har festet seg ved er for eksempel Høyesteretts kjennelse om president Obamas lov om helsevesenet eller bombingen av Boston Maraton.  Eller som da ukemagasinet Rolling Stone i 2014 måtte trekke tilbake en detaljert rapport om en påstått gjengvoldtekt i et selskap ved University of Virginia.


Det viktigste nyhetsredaksjonene kan gjøre er å være nøyaktige.  Selv om det går ut over konkurransen må de være villige til å vente for å være korrekte.


Leserne vil også ha balanse.  Er det kilder nok til at de kan få et helhetlig bilde av en sak?  Og de vil ha åpenhet.


Afro-amerikanere, spansktalende og de som følger med på lovbrudd og offentlig sikkerhet vil sannsynligvis mene at det er svært viktig for dem hvordan det rapporteres fra deres områder.


Omtrent 6 av 10 amerikanere leser eller hører på nyheter flere ganger om dagen.  Datamaskiner, smarttelefoner og nettbrett gjør det lett for folk å følge med når de måtte ønske.  En stor del av befolkningen får nyheter fra sosiale medier, oftest fra Facebook.  Der trenger du ikke lete etter nyhetene - de kommer til deg.  Allikevel er det bare 12 % av de som bruker Facebook som sier at de stoler på nyheter og informasjon de får der.  


12909608-mmmain.jpg

Det mange opplever som en massiv overvåkning av fra regjeringen bidrar heller ikke til tillit


Det er færre som får nyheter på Twitter.  Omtrent 18 % stoler på nyheter de leser der.  Det er stor skepsis også på andre sosiale medier.  Det er altså stor skepsis på nyhetsformidlingen fra disse kildene.


Folk vil kunne navigere i nyhetsapper og websider fort og lett uten å måtte vasse gjennom påtrengende og irriterende reklame.  Reklamen sinker nedlasting og gjør navigering vanskeligere.  Dette skaper et problem for utgiverne.  De må balansere mellom annonsørene og publikum.  Disse vil kanskje forlate siden hvis de synes den er frustrerende.


Denne undersøkelsen ble gjort i 2014 med spørsmål til rundt 2000 innbyggere i USA. Det er liten grunn til å tro at tilliten har øket siden den gang.

Panama Papers har en helt annen hensikt

Hvorfor Panama Papers?

 

Av Thierry Meyssan


I motsetning til det mange tenker er tilfellet, vil «Panama Papers»- kampanjen ikke føre til noen innstramning av pengeunderslagene, heller ikke til en utvidelse av frihetene, men til nøyaktig det motsatte. Systemet vil konsolidere seg noe mer rundt UK, Nederland, USA og Israel, slik at disse og bare de vil kontrollere det. Ved å bryte prinsippet om likhet for loven og deres profesjonelle etikk, har medlemmene i den internasjonale sammenslutningen for undersøkende journalister (ICIJ) stilt seg til tjeneste for frihetens fiender og de som forsvarer storkapitalen. Det faktum at de under prosessen har naglet noen få kjeltringer vil ikke endre noe som helst.


Den økonomiske strategien til USA


I starten av sin presidentperiode, ansatte Obama historikeren Christina Romer til å lede komiteen for økonomiske rådgivere. Denne professoren er ekspert på 1929-krisen. Ifølge henne var det hverken Roosevelts New Deal og heller ikke andre verdenskrig som førte USA ut av resesjonen (økonomisk nedgang, overs.), men heller tilstrømmingen av europeisk kapital fra 1936 som ville komme unna de «voksende farene».

 

christina-romer.jpg

Historikeren Christina Romer


Det er på dette grunnlaget Barack Obama legger opp sin økonomiske politikk. Først grep han inn for å stenge skatteparadisene som ikke var under Washington eller Londons kontroll. Deretter organiserte han destabiliseringen av Hellas og Kypros slik at europeisk kapital søkte tilflukt i anglo-saxiske skatteparadiser.


Det begynte i Hellas i desember 2008 med demonstrasjoner etter at en politimann myrdet en tenåring. CIA organiserte busslaster med bråkmakere fra Kosovo for å ødelegge en demonstrasjon og starte en begynnende kaos-politikk. Finansdepartementet bekreftet etter dette at gresk kapital begynte å forlate landet. Da dette var sikkert, besluttet Det Hvite Hus å senke denne skjøre staten ned i en finansiell og økonomisk krise som utfordret eksistensen av hele Eurosonen. Som antatt - hver gang vi lurer på om Hellas til sist vil bli sparket ut av eurosonen eller om eurosonen vil bli avviklet, flytter europeisk kapital seg raskt over i et skatteparadis, enten britisk, i USA eller nederlandsk. I 2012 ble en annen operasjon satt i gang overfor et kypriotisk skatteparadis. Alle bankinnskudd over 100 000 euro ble konfiskert. Dette var første og eneste gang en har vært vitne til denne formen for nasjonalisering i en kapitalistisk økonomi.


I løpet av de siste åtte årene har vi vært til stede på en rekke G8 og G20 møter som har laget alle slags internasjonale regler, angivelig for å avverge skatteunndragelser. Med en gang alle har godtatt disse reglene har USA - og i mindre grad Israel, Nederland og UK -laget unntak i forhold til dem.


Skatteparadiser


Hvert skatteparadis har sitt eget lovlige styresett - fullstendig absurd. Akkurat nå er de viktigste skatteparadisene, den uavhengige staten «City of London» (medlem i det forente kongedømmet Storbritannia og Nord-Irland), staten Delaware (medlem i USA) og Israel. Men det eksisterer også andre skatteparadis, spesielt britiske. Vi kan nevne øyene Jersey og Guernsey (en del av Hertugdømmet Normandie og dermed plassert under den engelske dronningens autoritet uten hverken å være medlem av Storbritannia eller EU), Gibraltar ( et spansk territorium hvis grunneiendom er engelsk og som UK okkuperer ulovlig); Anguilla, Bermuda, Cayman øyene, Turks, Jomfruøyene eller Montserrat. Noen av disse er også tilknyttet Nederland: Aruba, Curacao eller Sint Maarten.

 

image_1.jpg

Fra skatteparadiset Jersey i den engelske kanalen.


Alle skatteparadiser har «frihandels-soner» lagt til rette, som dekker hele landet. Imidlertid er den kollektive forestillingen den at en slik sone er uunnværlig for økonomien mens skatteparadiser er en ulykke. Men begge disse innretningen henger sammen. Naturligvis misbruker visse forretninger frihandelssonene for å unngå å betale skatt mens andre misbruker skatteparadisene. Dette er imidlertid ikke grunn til å utfordre eksistensen av disse innretningene som er så viktige for internasjonal handel.


I sin kamp mot ikke-anglo-saxiske paradiser har USA rettet et spesielt slag mot Sveits. Dette landet hadde utviklet et strengt bank-hemmelighold som gjorde det mulig for «småfiskene» å utføre transaksjoner i hemmelighet for de store spillerne. Ved å tvinge Sveits til å offentliggjøre sine bank-hemmeligheter har USA utvidet sin masse-overvåkning vedrørende økonomiske transaksjoner. På den måten kan de lett bedra i konkurransen og sabotere virksomheten til «småfiskene».


«Panama-Papirene»


Det er i denne sammenhengen at Washington har utstyrt Süddeutsche Zeitung med 11 500 000 computer-filer som er hacket fra det fjerde største advokatfirmaet i verden av de som driver med tilrettelegging for etablering av offshore-selskaper. I og med at denne innhentingen av informasjon er en forbrytelse, har de angivelige «varslerne» som utførte den, forblitt anonyme. Og etter som Washington først omhyggelig har silt ut og fjernet alle filene som har tilknytning til USA, både nasjonalt og forretningsmessig og sannsynligvis dessuten de som er knyttet opp mot USAs nære allierte, har det faktum at noen av landets antatte allierte er havnet i en vanskelig stilling - f.eks. som Ukrainas president Petro Porosjenko - bekrefter for oss at de nettopp er blitt droppet av deres store beskytter.


Mens Panama er et spansk-talende land og Süddeutche Zeitung er en tysk publikasjon, har spionene gitt de stjålne filene et engelsk navn: «The Panama Papers».


Forresten forsøker arkitektene bak dette skuespillet å overbevise oss om at alle mennesker som gjør opprør mot Washington er røvere. Vi husker f.eks. kampanjen som ble satt i gang mot Fidel Castro hvor han ble beskyldt for å drive med narkotikahandel og Forbes førte han på liste som en av verdens rikeste. Etter å ha observert hvordan Castro-familien levde på Cuba måtte jeg spørre meg selv om hva som fikk noen til å konstruere en slik løgn. Det følger av dette at de nye hemmelige magnatene vil bli Vladimir Putin, Bashar al-Assad og Mahamoud Ahmadinejad - men deres nøysomhet er legendairisk.

 

191130-2-9-5d86b.jpg

For noen år siden beskyldte magasinet Forbes Cubas leder, Fidel Castro, for å være en av verdens rikeste. Nå vet vi at det var en blank løgn.


Propagandaen mot politiske motstandere er ganske enkelt toppen av isberget. Det viktige her er fremtiden til det internasjonale finans-systemet.


Bruddet på journalistisk etikk


Süddeutsche Zeitung er er medlem i en internasjonal sammenslutning av undersøkende journalister (ICIJ), en sammenslutning som spesialiserer seg, ikke på undersøkende journalistikk slik navnet leder oss å tro, men i å avdekke finansielle forbrytelser.


I republikker må loven være den samme for alle. Men ICIJ som har offentliggjort mer enn 15 millioner computerfiler siden de ble etablert, har aldri skadet USAs økonomiske interesser. Derfor kan de bestemt ikke hevde at deres handlinger er drevet utfra en omsorg for rettferdighet. 


Videre følger det forpliktelser for journalister i vår type samfunn. Disse er formalisert i Munchen Charteret fra 1971 av alle profesjonelle fagforeninger i Fellesmarkedet (nå EU, overs.), og utvidet til resten av verden gjennom den Internasjonale Journalist-føderasjonen.


Jeg forstår fullt ut at disse retningslinjene tidvis begrenser meg på en måte som jeg vanskelig kan overholde. Jeg var naturligvis blant de som for noen år siden fant det nyttig å kunne bryte dem enkelte ganger. Men erfaringen viser at ved å bryte disse åpner vi opp døren for andre overtredelser som slår tilbake mot borgerne.


Journalistene i den internasjonale sammenslutningen for undersøkende journalistikk har ikke stilt seg dette etiske spørsmålet. De har akseptert å arbeide med dokumenter som er blitt stjålet og forhåndssortert uten den ringeste mulighet for bekreftelse av deres ekthet.


München-charteret slår fast at journalister bare skal offentliggjøre informasjon hvis opprinnelse er kjent; at de ikke skal holde tilbake vesentlig informasjon og heller ikke endre tekst og dokumenter; til sist at de ikke skal bruke uærlige metoder for å skaffe seg informasjon, fotografier eller dokumenter. Er en fullt vitende om disse tre kravene og at en har overtrådt disse, skal det være nok til å sette bom for profesjonell virksomhet og fjerning av lederne fra BBC, France-Télévisions, NRK og hvorfor ikke fra Radio Free Europe/Radio Liberty (radiokanalene til CIA som også selv er medlemmer av journalist-sammenslutningen).


Dette er ikke den internasjonale sammenslutningen for undersøkende journalister sin første sak. Det var denne gruppen som i 2013 offentliggjorde 2,5 millioner data-filer som var stjålet fra offshoreselskaper. Dessuten var det de samme som avslørte i 2014 kontraktene som var undertegnet mellom multinasjonale og Luxemburg for å kunne tjene på et fordelaktig skatteregime. Og det var den samme gruppen som avslørte, i 2015, kontoene til den britiske banken HSBC i Sveits.


Vi mistenker at den internasjonale sammenslutningen a undersøkende journalister er finansiert av en rekke organisasjoner med tilknytning til CIA, slik som Ford Foundation og George Soros foundation. Dette siste eksemplet er det mest interessante: medlemmene i ICIJ godtar ikke det synet at hr. Soros penger kommer fra CIA, men fra hans finansielle spekulasjoner på bekostning av befolkningen. Dette virker mer respektabelt.


Det blir ikke mer motstand hvis skatteparadiser som ikke er anglosaksiske blir borte.

At Hezbollah innehar selskaper og hemmelige kontoer i Panama og andre steder kommer ikke som noen overraskelse. I en seinere artikkel tok jeg opp spørsmålet om den libanesiske motstandsbevegelsens selv-finansiering uten å være avhengig av tilskudd fra Iran. Den kompliserte finansielle konstruksjon som den er underlagt ville måtte fullstendig rekonstrueres for å unngå at Libanon på nytt ble et offer for sine israelske naboer. At president Ahmadinejad har etablert offshore selskaper for å selge olje og for å omgå embargoen som landet hans var offer for, er ingen forbrytelse men er motsatt fullstendig til hans ære.

 

887.jpg

Rami Makhlouf, Syrias president sin fetter: Han regnes for å være en av Syrias rikeste menn.


At Makhlouf-familien, fetteren til president al-Assad, har benyttet seg av en finansiell konstruksjon for å omgå den ulovlige embargoen fra de vestlige landene og for å gi syrerne muligheten til å spise under de fem årene med aggressiv krig, er også fullstendig lovlig.


Hva blir resultatet av denne store utgytelsen? Først av alt vil Panamas rykte bli ødelagt, noe det vil ta lang tid å reparere. Deretter, småkriminelle som har systematisk har misbrukt systemet vil bli rettsforfulgt, mens en rekke ærlige næringsdrivende vil måtte  rettferdiggjøre seg selv i det vide og brede for ulike rettsinstansstanser. Men helt motsatt av hva det ser ut, vil de som har satt i verk dette teateret sørge for at ingenting er forandret. Systemet vil dermed forbli intakt, men fra nå av vil det ha som funksjon å være til fordel for UK, Nederland, USA og Israel. Mens de som har deltatt i denne kampanjen har trodd at de har forsvart deres frihet, har de i virkeligheten fått den redusert.


Oversatt av Knut Lindtner

Korrupsjon som propagandavåpen

Mainstream journalistikk og propaganda har blitt vanskelig å skille fra hverandre, med mengden av «korrupsjonspåstander»  rettet mot Russlands Putin og andre demoniserte utenlandske ledere, skriver veteranjournalist Robert Parry.


Dessverre har noen av journalistikkens viktige oppgaver, som for eksempel å bruke objektive standarder angående brudd på menneskerettigheter og økonomisk korrupsjon, blitt så ødelagt av kravene til statlig propaganda – og karrierene til mange av skribentene – at jeg nå blir mistenksom når mainstream media utbasunerer en eller annen sensasjonell historie rettet mot en «utpekt skurk.»


Les hele artikkelen i Midt i Fleisen

Historien som propaganda

Historien som propaganda:

Hvorfor Sovjetunionen ikke «vant» 2. verdenskrig.  Del 2.


av Michael Jabara Carley

Han er Professor i  historie ved Universitetet i Montreal.


Mens MSM ( Mainstream Media) legger skylden på Stalins «allianse» med Hitler som starten på 2. verdenskrig, tar de den motsatte versjon når gjelder kampene under krigen, ved totalt å overser Sovjets rolle i å ødelegge Nazi-Tyskland. Den Røde Arme er praktisk talt usynlig.  

 

auton126066-21782.jpg

Professor Michael Jabara Carley


Den 22. juni 1941 invaderte mer enn 3 millioner tyske soldater Sovjetunionen.  Fronten strakte seg fra de baltiske stater til Svartehavet.  Den Røde Arme ble totalt tatt på sengen, fordi Stalin ikke ville tro på sine egne etterretningsrapporter. De hadde advart mot en tysk invasjon.  Stalin ba en av sine egne dyktige agenter i Berlin «go f*** his mother» da denne advarte mot en snarlig invasjon.  Det var en allment kjent hemmelighet i Europa at Hitler ville angripe Sovjetunionen.  


Det ser ut som Stalin var den eneste regjeringssjefen som nektet å tro det.  Etterretning i USA og Storbritannia regnet ikke med at Den Røde Arme ville holde ut  mer enn tre - fire uker.  Dette var tyskernes beregninger også.


I kampens første seks måneder mistet Den Røde Arme tre millioner soldater.  177 divisjoner ble utslettet.  Men i stedet for å overgi seg etter tre - fire uker, fortsatte Den Røde Arme å kjempe, til tross for utenkelige katastrofer, som Kievs fall i september 1941.  For å gjøre skrekken enda verre sendte Tyskland inn «einsatzgruppen», dødsskvadroner som skulle drepe kommunister, jøder, sovjetbyråkrater, intellektuelle, eller enhver som de kom over.  Kvinner ble kledt nakne og måtte stille seg i kø for å bli skutt.  Ukrainere og baltere hjalp til.  Hundretusener, senere millioner av Sovjet-borgere døde.  

 

dunkirk02495.jpg.opt553x387o00s553x387.jpg

Ved Dunkirk led Frankrike og Storbritannia et fryktelig nederlag i mai-juni 1940


Det var allikevel ikke en enkel jobb for Wehrmacht.  De vant store arealer, men mistet rundt 7000 soldater hver dag.  Dette var en ny erfaring for tyskerne.  Fram til da hadde de knust all motstand med relativt små tap.  Polen ble i praksis slått på fire dager, Frankrike på seks dager.  Den britiske hæren var jaget ut av Europa, først i Dunkirk hvor de måtte legge igjen alle sine våpen, så i Grekenland og på Kreta, som var britiske fiaskoer.  Senere også i Nord-Afrika.  Wehrmacht ble til slutt slått i kampen om Moskva i desember 1941, lenge etter at britisk og USA-etterretning regnet med at kampen var over.  Det var første gang Wehrmacht gikk på et strategisk tap. 


Blitzkrigen mot Sovjetunionen  hadde feilet.


Britene var lykkelige over å ha en alliert som ikke overga seg i løpet av tre - fire uker. Churchill serverte sigarer og konjakk da han fikk nyheten om invasjonen, og holdt en inspirerende tale i BBC.  Men i løpet av sommeren 1941 tvilte den britiske regjeringen mer på å benevne Sovjetunionen som en «alliert», og Churchill var ubøyelig i kravet om at BBC  ikke skulle spille den sovjetiske nasjonalsangen, Internasjonalen, på søndagskveldene, når de spilte nasjonalsangene til de andre britiske allierte. Churchill ga seg på dette punktet først etter kampen om Moskva.

 

katyuskabarrageatthestartofoperationbagrationjune22nd1944.jpg 

Et av sovjetunionens frytktede våpen, Katyuska-raketter, eller "Stalin-orgel" de gjerne ble kalt på grunn av lyden


1942 ble et nytt år med sorger og offer for Sovjetunionen.  Alle visste at Den Røde Arme alene bar byrdene i kampen mot Tyskland. Om høsten kjempet sovjetiske styrker med ryggen mot veggen i Stalingrad.  Noen sa at Stalingrad var helvete.  «Nei, nei», svarte en annen. »Det var ti ganger verre enn helvete».  Den Røde Arme vant denne ville kampen og de siste tyske styrkene overga seg den 3. februar 1943, femten måneder før landgangen i Normandie. Fram til den dagen var det ikke en eneste britisk eller amerikansk divisjon som hadde kjempet på europeisk jord, ikke én.  I mars 1943 var tallet på tyske og aksemaktenes tap enorme.  68 tyske divisjoner, 19 fra Romania, 10 fra Ungarn og 10 italienske, var maltraktert eller ødelagt.  Det var 43 % av aksemaktenes styrker i øst.  Mange historikere og samtidige, fra det britiske utenriksdepartementet til president Franklin Roosevelt i Washington mente at Stalingrad var vendepunktet i krigen mot Hitler.

Du får ikke lest mye om dette i MSM, selv om noen historikere har rett om denne hendelsen.  MSM vil fortelle deg at Den Røde Arme ikke kunne ha slått Wehrmacht uten USAs Lend Lease program,  verdt milliarder av dollar.  Det MSM ikke forteller er at mesteparten av Lend Lease ikke kom fram før etter Stalingrad, da var Hitlers skjebne allerede beseglet.  De forteller ikke at allerede i 1942 produserte sovjetisk industri flere våpen enn Nazi-Tyskland, lenge før Lend Lease begynte å gjøre en forskjell.  USA betalte prisen for krigen med Studebaker lastebiler og aluminium.  Tusen takk, svarte russerne, mens Sovjetunionen betalte med elver av blod og tårer.

 

panzers.jpg

Slaget ved Kursk-buen som svært få i vesten kjenner til, var et av historiens største panserslag, og sannsynligvis det luftslag i historien som medførte de største tap i løpet av én dag


Den britiske regjeringen prøvde på sin side å overbevise den allmenne opinion, for den forsto betydningen av Den Røde Armes kamp mot Hitler, at de faktisk bidro til kampene. Britenes innsats var den «strategiske bombingen», selv om den ikke var så strategisk eller nøyaktig heller.  En britisk studie antydet at bare én av tre bombefly kom så nært som 8 - 9 kilometer fra det planlagte målet.  Så britene og amerikanerne begynte å bombe byer og drepte et stort antall sivile.  I et raid mot Hamburg i 1943 drepte de 40 000 mennesker.  Berlin ble også truffet, med et stadig økende antall sivile.  Vel, jeg antar det var verdt noe med hensyn til moralen i Den Røde Arme.


Men mot midten av 1943 var moralen i Den Røde Arme bra.  Kampen om Kursk i juli var begynnelsen på en stor mot-offensiv.  Det førte til at Kiev ble frigjort, og lenger nord Smolensk høsten 1943.  Wehrmacht var slått ett år før landingen i Normandie.  Den Røde hær ble en ustoppelig kraft.  «Mot vest!»  lød ropet.


Det Stalin virkelig ønsket var en «annen front» i Frankrike.

 

invasion-of-normandy.jpg

Starten av den 2. front i juni 1944. Landgangen i Normandie. Men da var krigen allerede avgjort.


Amerikanerne og britene  kom med løfter som de verken kunne eller ville holde.  Churchill var schizofren når det gjaldt Sovjetunionen.  Noen ganger så han på dem som allierte, andre ganger kalte han russerne «barbarer» og bolsjeviker  som måtte holdes ute av det østlige og sentrale Europa.  Hans ide var å invadere Italia (september 1943), ikke  Frankrike, bevege seg raskt nordover den italienske støvel og så dreie østover for å holde Den Røde Hær ute av Balkan.  Det så ut som en god ide på papiret, men i virkeligheten var det en flopp. De allierte styrkene nådde ikke Roma før i juni 1944.  Italia viste seg å være en prøvelse for de  allierte styrkene, mye mer enn for Wehrmacht.  Stalin presset stadig på for en «annen front» i Frankrike, det ville være den korteste veien inn til hjertet av Tyskland.  Han fikk til slutt løfte om det på konferansen i Teheran høsten 1943.  Det ble operasjon Overlord.


Naturligvis, hvis du bor i Vesten, var landingen i Normandie en avgjørende hending i 2. verdenskrig, den som satte en stopper for Hitlers skjebne.  Alle i Vesten har hørt om operasjon Overlord.  Men spør en studentklasse på et hvilket som helst universitet om de noen gang har hørt om operasjon Bagration, som startet to uker senere.  Når jeg spør studentene om dette får jeg rådville øyekast i stedet for opprakte hender.  Mens vestlige allierte var innesperret i lommer i Normandie knuste Den Røde Arme de viktigste tyske linjene i øst og avanserte 500 kilometer vestover på få uker.  Den tyske propagandaen nektet for Wehrmachts nederlag. For å  latterliggjøre dem ble 57 000 tyske krigsfanger, resultat av operasjon Bagration, vist fram i Moskva i juli 1944.  Det var det eneste tyskerne fikk se av den sovjetiske hovedstaden.  

 

kenburns.jpg

Ken Burns, dokumentar-filmskaper.


Ken Burns er en dyktig amerikansk skaper av dokumentarfilmer.  I filmen The War, om USAs erfaringer i 2. verdenskrig, erklærer han at «uten amerikanske krefter og uten offer av amerikanske liv, ville utfallet  av kampene i Europa blitt annerledes».  Dette er sant, men ikke slik Burns hadde ment det.  Uten «amerikanske krefter» var det Den Røde Hær som ville hatt æren av å plante det røde flagget på Normandies strender, og frigjøre hele Europa med støtte av antifascistiske motstandsbevegelser.  Dette var det utfallet som Churchill, blant andre, var fast bestemt på å unngå.  


Etter Overlord og Bagration var det bare et spørsmål om tid før Nazi-Tyskland falt sammen, det visste alle.


Jo sterkere vissheten om seier over nazismen var, jo svakere ble alliansen bak den.  Roosevelt døde i april 1945, og før det var gått to uker skiftet USAs politikk til anti-sovjetisk fiendtlighet. I London ba Churchill sine antirussiske generaler om en plan for krig mot Sovjetunionen. Den skulle bestå av amerikanske og britiske styrker, og styrkes med tyske divisjoner - dog uten nazisymboler.  Disse skulle konfrontere Den Røde Arme.  Det ble til og med utarbeidet et dokument, «operasjon Unthinkable», den første versjonen sirkulerte to uker etter seiersdagen. «Det generelle eller politiske målet» skrev Churchills generaler «må være å få russerne til å bøye seg for viljen til De Forente Stater og det britiske samveldet».  Russerne kunne bøye seg for dere vilje, eller de kunne la være.  Men «hvis de ønsker en total krig, kan de få den». Å ja, generalene kunne skryte!  Planen var halvferdig, ugjennomførlig og totalt forkastelig.  Til slutt ble den lagt på hyllen.  «Unthinkable» var begynnelsen på det som skulle bli en offisiell kampanje som har fortsatt fram til i dag.  Den gir Stalin ansvaret for årsaken til krigen, og vil skjule Den Røde Armes innsats for å ha ødelagt Wehrmacht.  Det er bare å se på en vestlig meningsmåling om «hvem vant 2. verdenskrig». I Vesten mener folk flest at det var amerikanerne.  Denne forvrengning av virkeligheten har hjulpet enkelte øst-europeere, som mener at krigen mot Nazi-Tyskland var et stort feilgrep. Hvis bare ikke Hitler hadde vært så urimelig.

 

mte1oda0otcxnzcxodu2mzk3.jpg

Særlig etter at president Franklin D. Roosevelt døde, forverret forholdet mellom Sovjetunionen og USA seg.


På noen måter har ingen ting forandret seg siden 1945. De forente Stater og deres lojale vasall Storbritannia prøver fremdeles å true sin vilje på Russland.  General Buck Turgidson-Breedlove,  en slags Dr. Strangelove (hvordan jeg sluttet å bekymre meg og elske Bomben), som er leder for NATOs Europa-styrker, sa bare for noen uker siden at NATO var klar «til å slåss og til å vinne» en krig mot Russland.  Det høres ut som «Unthinkable» nok en gang.  Europaparlamentet og OSSE leder progagandaen som peker på Stalin som Hitlers viktigste medsammensvorne og startet 2. verdenskrig.  Husk Stalin, glem Den Røde Arme!  Det er Vestens strategi for å forandre historien om den 2. verdenskrig til en russiskfiendtlig fortelling.  Man kan forstå hvorfor Vesten dyrker denne strategien. Den sanne historien om begynnelsen og slutten på 2. verdenskrig passer ikke inn i eventyrhistorien om det vestlige lammet og den sovjetiske ulven.  Den Røde Armes og det sovjetiske folkets seier over Nazi-Tyskland er så ekstraordinær og inspirerende at vestlig propaganda,  mangfoldig og velfundert,  ikke har vært i stand til å slette den ut.  Og det vil de aldri greie…….



Oversatt og bearbeidet av Ingunn Kvil Gamst

Suppekokernes forening

Suppekokernes forening

 

"Klerkenes forræderi».


Dess eldre jeg blir, dess tydeligere står det for meg at Julien Benda med sin bok Klerkenes Forræderi fra 1927 har gjort en ufortruffen studie i hvor upålitelige og uredelig man kan være i skrivernes klasse - blant akademikere, journalister og skribenter. Bare de får nok penger, status og oppmerksomhet er de villige til å lansere hvilken som helst dustete ide, hevder Brenda.


Benda har i mitt hode meldt seg på igjen ved lesning av Frank Rossavik i Aftenposten 23 mars 2016 og John Olav Egeland i Dagbladet 2 april. For noen suppekokere.


6428-004-dc7deb77.jpg

Julien Benda


Rossavik begynner med å skylde på politiet for at de ikke har "kontroll i disse områdene" Molenbeek og Schaerbeek i Belgia og også i Frankrike og Storbritannia som "har farlige parallellsamfunn og terrorangrep.»


Rossavik har åpenbart ikke fått med seg at politiet i ethvert europeisk land går på direktiv og gjør akkurat det de får beskjed om. Hvis direktivet hadde vært å knekke vold og narkokriminalitet i ghettoene, parallellsamfunnene, så hadde politiet gjort det. Men noe sånt direktiv foreligger ikke og derfor må en spørre: hvorfor?


I Norge har hun som er sjef for seksuelle forbrytelser i norsk politi nektet å gå ut med tall og statistikk om hvem som voldtar. Talsmenn for fengselsvesenet får ikke lov til å fortelle hvilke folkegrupper det er som sitter i norske fengsler. Dette er politiske direktiver.


Fra midten av 1970 skjøt dialogen mellom EU og Organizationen for Islamic States fart. Begge parter var innstilt på samarbeid, men OIC satte visse krav: EU måtte omlegge politikken sin i Israel-Palestina konflikten for en mer arabisk posisjon og det andre var at den muslimske diasporaen i Europa måtte få lov til å dyrke sin kultur, religion utfra egen arabisk identitet. Innbakt i dette var det fritt fram av bygging av moskeer, barnehager, islamske kultursentra.


Jeg skal med glede legge fram dokumenter fra disse samtalene om noen trenger det. Poenget er: såfremt man i Europa gikk inn for å destruere disse enorme ghettoene som finnes, ville mektige OIC si: dere Europeere holder ikke avtalene vi har inngått om kulturell autonomi for muslimer.


Dette er problemets kjerne og forklaring, at intet blir gjort med ghettoene selv om Mølmø og Gøteborg er drapszoner. Marseilles tør jeg ikke snakke om.


Det andre var jo det at Vestens høvding, Obama Hussein, ønsket å bringe prominente MuslimBrødre på første parkett da han i Cairo 4 juni 2009 henvendte seg til religiøst islam og sa at Vesten og islam inngår en allianse. Det var mer enn en israelsk Midtøstenkjenner som ramla av stolen da. Det gjorde det ikke bedre at Obamas Counter Terrorism rådgiver, John Brennan, gikk rundt i media og sa: "Islamists and Jihadists are not our enemy.»


o-john-brennan-drones-facebook.jpg

John Brennan: "Islamists and Jihadists are not our enemy.» Fra 8. mars 2013 direktør for CIA. Han var tidligere sjefsrådgiveren innen kontraterrorisme (fra mai 2009) til USAs president. (Wikipedia)


Dette var jo helt riktig da islamister hadde vært Natos fotsoldater helt fra 1979 i Afghanistankrigen og deretter i Tsjetsjenia,Balkan,Libya og Syria.


Jan Olav Egeland driver og tenker rundt en bok som tre politisk korrekte har skrevet: Islamisme. Av Øistein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik Brandal. Skal en tro Egelands anmeldelse og kommentarer tyder alt på at det ikke står noen avsnitt i den boka om hvem som har væpnet og trent Jihadister fra 1979 til 2016 der.


Spørsmålet om islamsk terrorisme henger nærmest som en gåte i løse lufta fullstendig adskilt fra Vestens kriger og strategier rundt oljekildene i den muslimske verden. Dette er hva som innen psykologisk krigføring kalles "perception management" og "cover ups».


De intellektuelle har som oppgave å styre unna alt hva Nato/USA har av tungt ansvar for at verden pr.idag er en krigsscene og at de krigene Vesten har kastet ut i den islamske verden kommer tilbake til opphavslandene som en bomerang. De har tatt livet av over en million muslimer og så vil man helst ikke berøre temaet.


Norge har som ivrig amerikansk delstat medvirket i dem alle, men våre klerker hevder fortsatt at vi driver med fred. Norge solgte våpen til 2,4 milliarder kroner i 2015 og er verdens tiende største eksportør. Milliarder av kroner har forsvunnet i Natos nykoloniale kriger i den muslimske verden, men skal man tro de norske klerkene driver Norge bare foredling av verdenspolitikken og utøver massiv godhet hvorhen de ferdes.


Vilke suppekokere.


Jan Hårstad


Korleis dei hjernevaskar oss

 Korleis dei hjernevaskar oss  


Av Paul Craig Roberts 

Roberts har tidligere arbeidet i USAs finansdepartement og har vært medredaktør i Wall Street Journal. Hans siste bøker er The Failure of Laissez Faire Capitalism and Economic Dissolution of the West og How America Was Lost.

Omsett av Monica Sortland


Kvar og ein som følgjer litt med på dei US-amerikanske «nyheitssendingane» kan sjå korleis «nyhenda» blir brukte til å kontrollere persepsjonen vår for å sikre at folket aksepterer oligarkiet sin agenda.

Til dømes vann Bernie Sanders nyss seks av sju primærval, i nokre tilfelle med så mykje som 70 og 82 prosent av stemmene, men sigrane til Sanders fekk i stor grad passere urapporterte. Årsaka er openlys. Oligarkiet vil ikkje at folk skal få inntrykket av at Sanders sin kampanje skyt fart og faktisk kan true Hillary sitt forsprang i Demokratane sin nominasjon. Her er FAIR sitt syn på media si ignorering av Sanders sine sigrar: http://fair.org/home/as-sanders-surges-cable-news-runs-prison-reality-show-jesus-documentary/


chant2.jpg

Tanke-stopp teknikk


Vi kan observere den same forsømminga frå media si side når det gjeld utanrikssaker. Den syriske hæren har med støtte frå russisk flyvåpen nyleg frigjort Palmyra frå ISIS-troppar som var sende av Washington for å styrte den syriske regjeringa. Sjølv om dei latar som dei kjempar mot IS, så held Washington og London stille om denne sigeren for kva som liksom skal vere ein felles front mot terrorgruppa.


Det har blitt overlatt til «The Independent»,  RT (Russia Today) og borgarmeisteren av London å bryte tystnaden.


Kva teiinga om sigeren frå Washington/London fortel meg, er at Washington framleis har til hensikt å avsette Assad. Grunnen til utanriksminister Kerry sine reiser til Moskva er mest sannsynleg at han vil prøve å forhandle fram ein avtale der Washington aksepterer tap for ISIS i bytte mot at Moskva aksepterer fjerninga av Assad. Dei nykonservative har ikkje tapt kontrollen over Obama-regimet og dei forblir dedikerte til jobben med å få fjerna Assad til Israels fordel. Moskva ønsker å kome overeins med Washington, og dersom Moskva ikkje er forsiktige med å stole på Washington, så kan dei fort kome til å tape i diplomatiet den krigen dei har vunne på slagmarka.


I går fastna eg foran Fox «News» i nokre minutt før og etter klokka 1:00 om dagen US Austkyst-tid. Det var ei av dei blonde og ein eller annan type presentert som terrorisme- eller IS-ekspert. På meg verka det som om hensikten var å førebu amerikanarane på neste falskt-flagg-angrep. IS, vart vi fortalde, vil forgreine seg og bringe bombeåtaka sine til Amerika.


1_1_1.jpg

Uten kommentarer


Alle desse bombeåtaka har avvik som media aldri nemner. Kva enn embetsfolka seier, blir det framstilt som fakta. Korleis desse bombingane tener Washington sin agenda blir aldri nemnt. Bombingane følger ofte det same mønsteret -- brør som legg att ID-papira sin på åstaden. Eg går ut ifrå at sidan dei har funne ei forklaring som har slått an, så bruker dei denne forklaringa gjentatte gonger.


Liberalismen har hjelpt til med å gjere vestlege folk blinde ved å skape den trua at noble intensjonar er meir hyppig førekomande enn korrupte intensjonar. Denne falske trua gjer folk blinde for den rolla som bedrag og tvang spelar i styre og stell. Som ei følge av dette blir ikkje sanne fakta oppfatta og styresmakter kan fortsette med sine skjulte agendaer ved å manipulere nyheitssendingane.

Opptøyer i Stockholm

Opptøyer i Stockholm


For andre natt på rad har det vært opptøyer i Stockholm. Det er i en drabantby sør for Stockholm, Alby, at dette har funnet sted. Protestanter har satt fyr på biler og pepret politiet og nødhjelp-tjenestene med steiner og påtente gjenstander.


Torsdag kveld patruljerte politiet i forstaden hvor det bor store syriske, armenske og i den seinere tiden irakiske innflyttere. Politibilen ble truffet av en stein som knuste bakruten på bilen. Da politiet gikk for å søke etter gjerningspersonene satt andre fyr på bildekk på en bro og tømte bensin over parkerte biler som deretter ble satt i brann.


Natt til lørdag opplevde politiet nye sammenstøt med beboere, selv om det ikke kan bekreftes at det er noen sammenheng mellom de ulike urolighetene. Men det ville være rart om det ikke var det.


De siste urolighetene i Sverige fant sted i 2013. Disse ble utløst av et tilfelle av påstått politibrutalitet. Det har også i de seinere årene vært en serie med hendelser av ulike slag i forhold til migranter, f.eks. i forhold til seksuelle overgrep.

 

_67788650_018095570.jpg

Fra uroen i Rinkeby 2013


Sverige tok imot nærmere 170 000 asylsøkere i 2015, det høyeste antallet pr. innbygger av samtlige EU-statene. Og siden Sverige har et forbud mot å oppgi etnisk bakgrunn til de som står bak uroen vil en ikke få informasjon om dette.  


Kommentar: Jan Hårstad har på derimot.no lenge orientert om situasjonen i Sverige og eller i Europa vedrørende asylantene som ankom i stort antall i 2015. Grunnen til at denne meldingen legges ut henger sammen med det. Hårstad har advart mot en sommer hvor EU - og Sverige - risikerer uro og opptøyer som er knyttet til den store asyltilstrømningen.


Men det viktigste er her at dette ikke meldes i våre medier. Hverken Dagbladet, VG eller NRK (både sending og tekst) har med noe stoff om det som er i ferd med å utvikle seg i vårt naboland. Og det er påfallende, for hadde dette skjedd i Russland ville vi hatt kjempeoverskrifter. Og tar en i betraktning det som har funnet sted i Brüssel er det ganske utrolig at en ikke forstår at hele EU risikerer å bli et mål for lignende aksjoner.


Holder en opp det som Kong Abdullah II i Jordan sier, er frysningene på ryggen noe som ikke lar seg stoppe.

Kapitalen er trollet som beskytter alle sine hoder.

Hvem er i seng med hvem?


Clintons e-poster fra hennes private server ble frigjort allerede i mai i fjor, men det var først nylig at de var i et format som gjorde det mulig å søke på dem. Det er altså over 30 000 e-poster og  7570 skal være skrevet av Hillary Clinton sjøl.


Frigjøringen av disse ble krevet med utgangspunkt i «Freedom of Information Act» og en er egentlig WikiLeaks takk skyldig for at en har fått tilgang til dette stoffet. Og for en gangs skyld er det mulig å se en topp-politiker litt nærmere i kortene. Vi har allerede offentliggjort en artikkel om saken her på dette nettstedet. Den viser at USAs egentlige motiv for Syria-krigen var noe helt annet enn det som offisielt ble brukt som begrunnelse. Her skal en kunne søke på dem.


I virkeligheten avslører dette Hillary Clinton som en kynisk maktpolitiker som bruker alle midler for å få gjennom sin politiske vilje («krigen er billig», eller på vanlig språk: «den vil ikke koste mange av våre liv»). Den avslører en lang rekke feilvurderinger som har fått katastrofale konsekvenser. Og dette skulle være mer enn nok til å diskvalifisere henne som en fremtidig president i USA.


564139a8290000da004dc8e1.jpeg

Hillary Clinton er våpenindustrienes kandidat


Det som er skremmende oppe i det hele er at at, ifølge WikiLeaks, det ser ut til at maktorganene nå smelter sammen i sine felles interesser - de beskytter hverandre. Maktens ypperste sirkler har nå sluppet inn Facebook i den den hellige gral, ifølge WikiLeaks. Organisasjonen beskylder nå facebook for sensur, idet de hevder at nettstedet nå blokkerer tilgang til de siste tilgjengelig Clinton e-postene.


For de av oss som fortsatt har tro på systemet er disse opplysningene naturligvis en gedigen skuffelse. For oss andre som har mistet illusjonene er ikke dette noen bombe, snarere en bekreftelse på noe vi har ant ganske lenge.


At Hillary Clinton som er en politisk representant for finanskapitalen og USAs rustningsindustri går til sengs med facebook er derfor ingen overraskelse. De trenger hverandre og beskytter også derfor hverandre.

Tyrkiske krigsbrotsverk? Nei, dei er i NATO!

Tyrkiske krigsbrotsverk? Ver ikkje absurd -- dei er i NATO!


Av Neil Clark


Neil Clark er journalist, skribent, kringkastar og bloggar. Han har skrive for mange aviser og tidsskrifter i Stor-Britannia og andre land. i  Han er fast ekspertkommentator på RT og har også dukka opp på BBC tv og radio, Sky News, Press TV og the Voice of Russia. Han er medgrunnleggar av Campaign For Public Ownership @PublicOwnership. 


Omsett til norsk av Monica Sortland


Cizre-kurdarar har skulda tyrkiske styrkar for å ha utført ein massakre på sivile. Etter det som er opplyst er 150 menneske brent ihjel i ein kjellar og sivile har blitt nekta tilgang til mat og medisinar.


Eit RT film-crew kom nyleg til den øydelagte byen. Midt i scenen av destruksjon skuldar eit kvinneleg vitne på tyrkiske styrkar for å ha drepe 'tre-fire-kanskje fem hundre menneske'. Der har også vore forurolegande påstandar om at nokre av vitna var halshøgde.


RT har levert opptaka sine frå Cizre til leiande internasjonale menneskerettsorganisasjonar og etterlyst ei fullstendig undersøking.


Amnesty International har, til si ære, allreie kritisert Tyrkia for brot på menneskerettane i deira såkalla 'anti-terrorist'-operasjonar i kurdiske område.


belgrado-bombe-2.jpg

NATO-bombingen av Jugoslavia varte i 78 dager. Norge bidro med sitt.


'Vi skal sjå nærare på det' er Amnesty sitt svar på RT sin «rettferd for kurderne»-petisjon etter Moskva sine bebreidingar.


Men til trass for ei veksande mengde bevis for tyrkiske krigsbrotsverk, så er det bortimot null sjanse for at Erdogan vil måtte stå til ansvar overfor ein internasjonal domstol for det som militæret hans har drive med. Den triste sanninga er at tyrkiske styrkar vil kunne massakrere eit tusental sivile dei neste vekene og månadane og det ville ikkje gjere nokon skilnad. Grunnen er enkel. Tyrkia er medlem av NATO -- og NATO-medlemsland og deira allierte er 'dei gode'; dei driv ikkje med krigsbrotsverk. Det er berre leiarar for land som NATO ikkje likar som treng å frykte ein ein-vegs billett til Haag.


Berre samanlikn den svært forskjellige vestlege reaksjonen på Tyrkia sine 'anti-terrorist'-operasjonar mot kurdarane med dei jugoslaviske 'anti-terrorist'-operasjonane mot den 'kosovanske frigjeringshæren' i 1998/99.


Den gong førte dei jugoslaviske handlingane til ein 'humanitær' 78-dagars bombingskampanje. Jugoslavia sin leiar Slobodan Milosevic fekk stempelet 'Slaktaren frå Beograd' og vart likna med Hitler. Han vart skulda for krigsbrotsverk og etter at eit vestleg-finansiert 'regime-skifte' tok plass i Jugoslavia i 2000 vart han kidnappa og sendt til Haag der han døydde brått for 10 år sidan denne veka.


kosovo_liberation_army1.png

UCK-geriljaen dukket opp av ingenting, utstyrt med uniformer og våpen. Hvem stod bak?


Dei 'liberale intervensjonistane' som fortalte oss at dei måtte bombe Jugoslavia for å verne Kosovo-albanarane i 1999 har ikkje vist spor av lyst til ei 'humanitær' bombing av Tyrkia for å stoppe drapa på kurdarane. Og om der har vore motførestellingar frå prominente nykonservative som krev arrest/tiltale av Erdogan, så må dei ha gått meg hus forbi. Oddsen for at Erdogan vil ende opp som Slobo og døy i ei fengselscelle i Scheveningen er minst 1000 til 1 (Tyrkia har dessutan ikkje ein gong skrive under på Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstolen).


Skilnaden mellom dei to sakene er at Jugoslavia i 1999 ikkje var medlem av NATO -- det var eit uavhengig land som ikkje hadde noko ønske om å vere medlem av den vestlege militæralliansen. Tyrkia er medlem i 'Klubben' og kan dermed gjere som dei vil.


Viss du er i NATO -- eller ein alliert av NATO -- så er dine 'anti-terroristiske' operasjonar sett på som totalt legitime, uansett kor omsynslause dei er. Men om du derimot er eit uavhengig land på NATO si hit-liste, så vil alt du gjer for å bekjempe terrorisme (vanlegvis vest-støtta terrorisme) få merkelappen 'folkemord' eller 'krigsbrotsverk' av NATO-politikarar og deira stenografar i media.


Berre sju år etter NATO-intervensjonen i Jugoslavia støtta desse same humanitære haukane, som heia på NATO i Jugoslavia, Israel si 'anti-terroristiske' bombing av Libanon.


«Vi er her for å vise solidaritet og støtte til Israel», sa Hillary Clinton i ei pro-israelsk samling i New York, «Vi vil stå med Israel, fordi Israel står for amerikanske verdiar så vel som israelske.»


«Fru Clinton og dei andre talarane fokuserte nesten utelukkande på Israel sin rett til å handle militært og unilateralt, og talane var lidenskapelege og resolutte med lite fokus på dei sivile i Libanon og Gaza som har blitt skadde i kamphandlingane», noterte New York Times.


ml_suharto_thumb_20131219084430561532.jpg

Indonesiske Souharto stod bak en av de største folkemordene på 1900-tallet. En regner med at han stod bak drapet på 1 million mennesker. Ingen snakket om å stille han for internasjonale domstoler.


Sju år tidlegare hadde den same Hillary Clinton drive på mannen sin for å tilskunde bombing av Jugoslavia som respons på Jugoslavia sin eigen 'anti-terrorist'-operasjon.


Samtidig nekta Tony Blair, den britiske statsministeren på den tida NATO bomba Jugoslavia, å kritisere Israel sine handlingar og avslo førespurnadar om snarleg våpenkvile, som ville ha redda sivile liv.


For Blair og Clinton hadde Jugoslavia absolutt ingen rett til å svare med makt då vest-støtta Kosovos Frigjeringshær (UCK) drap eller kidnappa posttilsette, politifolk og andre offisielle statstenestemenn, men Israel har all rett til å bombardere Libanon etter at deira soldatar vart drepne eller kidnappa.


Opptil 1300 libanesarar døydde i Israel sin militære 'anti-terrorist'-kampanje -- dei fleste av dei sivile. Men det vart rekna for ei legitim handling, fordi Israel er ein NATO-alliert.


Det var sjølvsagt den same dobbeltmoralske historia med Operation Cast Lead og Operation Protective Edge.


2013-06-03-basbakan_erdogan.jpg

President Erdogan er vår NATO-allierte. Bekjemper han terrorister eller er det frihetskjempere?


Du kan vere den mest blodtørstige despoten som finst, men om du er alliert med NATO-makter så slepp du unna med dine kriminelle gjerningar. Eit anna klassisk døme ser vi med den indonesiske diktatoren Suharto, som etter eikvar objektiv vurdering må vere ein av dei største massemordarane på slutten av det tjuande århundret. Men du har kanskje ikkje lese så mykje om han, for han var støtta av Vesten, og ikkje av Sovjetunionen.


Den prisvinnande journalisten John Pilger kastar i filmen sin ‘The New Rulers of the World’ ( «Verdens nye herskere», NRK 1, 2001) lys over kva som skjedde i Indonesia under Suharto sitt diktatur.


«I 1965 tiltvinga Suharto seg makta i Indonesia i eit blodbad som tok meir enn ein million liv. CIA rappoterte: «Med tanke på tal drepne, rangerer denne massakren som eit av dei verste massemorda på 1900-talet», skriv Pilger.


Eit tiår seinare kom det til eit nytt blodbad etter at Suharto annekterte Aust-Timor.


«Terroren som følgde har få parallellar; ikkje heller Pol Pot lukkast i å drepe, relativt, like mange kambodsjanarar som Suharto og hans medgeneralar drepte i Aust-Timor. Av ein populasjon på nesten ein million vart oppimot ein tredel utrydda», seier Pilger.


Suharto vart aldri tiltalt for krigsbrotsverk, og døydde i den modne alder av 86 år i 2008. I eit blogginnlegg etter hans død gjorde eg merksam på kor stille vestlege nykonservative heldt om Suhartos kriminelle gjerningar -- samanlikna med det store bråket dei lagde rundt Milosevic.


I dag, når tyrkiske styrkar drep kurdarar, blir det rapportert om at MI6 og britisk politi er i Syria for å leite etter bevis for krigsbrotsverk utført av -- ja, du har gjetta det -- Russland!


Ifølge Mail on Sunday «held etterretningstenester på med å sette saman eit hemmeleg dossier om spesifike overgrep, som kan føre til at den russiske presidenten blir stilt overfor påstandar om brotsverk mot menneskeslekta i ein internasjonal tribunal».


Dette kjem på toppen av nyhende om at ICC skal undersøke moglege brotsverk Russland kan ha gjort seg skuldig i i konflikten mellom Georgia og Russland i 2008.


I eit OpEdge-stykke eg skreiv i fjor, gjekk eg detaljert inn på korleis politisk motiverte krigsbrotsskuldingar har blitt brukt av vesten for å prøve å føye uavhengige land -- og deira leiarar -- inn i rekkene.


Ingenting ville gledd neokonservative meir enn å sjå Putin stilt for retten for krigsbrotsverk -- ettersom det ville understøtta den kampanjen deira som går ut på å portrettere den russiske leiaren som ein som har trakka over grensa.


paintingalgorithm.jpg

"Brillene" som blant annet mediene skrur fast inne i hodene våre bidrar til hvordan verden oppfattes.


Men om nokon har overskride grenser, er det dei nykonservative sjølve. Dei har blodet til hundretusenvis uskuldige folk i Irak, Libya og Syria -- og andre stader -- på sine hender.


I ei ekte rettvis verd skulle vi ha eit genuint uavhengig organ til å etterforske alle påstandar om krigsbrot, uavhengig av kven gjerningsmennene skulle vere. Men det vi har i dag er eit system der eit sett land kan utføre krigsbrott og brott mot menneskeslekta utan å frykte rettslege konsekvensar, medan andre, som ikkje tilhøyrer den privilegerte gruppa, blir trua med tiltale om dei vågar å tre ut av rekkene.


Erdogan veit at han er i 'Klubben' og såleis kan handle ustraffa. Men om han nokon gong skulle finne på å skifte kurs om Syria og distansere seg og landet sitt frå NATO, så ville det snart bli høyrt rop om å stille Erdogan for retten for krigsbrotsverk, og Vestens 'humanitære intervensjonistar' skulle fortelle oss med dei mest alvorstynga miner: «Noko må gjerast med Tyrkia!»

Nytt senter for informasjonsmanipulering

Obama skaper nytt system for å manipulere informasjon.


President Obama har bestemt seg for å erstatte «Center for Strategic Counterterrorism Communication», som ble opprettet i 2011, med et «Global Engagement Center».  14. mars 2016 undertegnet han en hemmelig resolusjon til det formålet - men en kopi er allerede sendt ut.


Det nye senteret skal ha som oppdrag å kjempe mot rekruttering til terroristgrupper.  Det skal fremdeles være en del av  av utenriksdepartementet, men skal ledes av Michael D. Lumpkin.  Det skal, med andre ord, være et slags råd, en blanding av representanter fra forskjellige departementer og byråer som arbeider med etterretning og propaganda.  Det har et årlig budsjett på 20 millioner dollar.  Pengene skal ikke bare brukes til å produsere meldinger, men også, så diskret som mulig, gi støtte til mulige bloggere eller meningsfeller som har et budskap det synes er nyttige.  GEC vil utelukkende arbeide i utlandet.  



arton190822-8a97d.jpg

Lederen for det nye senteret, Michael D. Lumpkin



La oss huske at USA uoffisielt støtter visse grupper som blir regnet som «terrorister», og også grupper som motarbeider imperialisme.  Det er derfor dette senteret er tilknyttet utenriksdepartementet, og skal ledes av en erfaren offentlig tjenestemann i forsvaret, som Michael D. Lumpkin.  Han er for tiden assisterende forsvarsminister for «Spesialoperasjoner og «Lav - intensitets - konflikter».


Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Historien utkjempes i gatene

USA - Tyskland

 

Morderisk polarisering pågår.


Norskingene i stort er så steinnaive at de tror ikke Verden kommer til Norge, men at de med sin overgodhet kan klare å bygge et Kardemomme By multikultursamfunn i landet. Det vil enda ta noen år før det går opp for norskingene at dette er en vakker utopisk drøm som er dømt til å mislykkes.


Sannferdig kunnskap om det som skjer i Sverige,Tyskland og USA ville ha brakt norskingene på andre tanker, men vi har da de offisielle media som skal forhindre dypere innsikter. Der hvor Urix er god, er tørken i indre Etiopia, men ikke volden i Sverige - gud forby.


201406061872-full.jpg

Antifa demonstrasjon i Frankrike


Det som nå skjer i USA er at det er "in" å si at den hvite rase er noe dritt, i særdeleshet den hvite arbeiderklassen. Både fra akademikere og talsmenn for Blacks heter det at det at Whitey ikke fortjener noe annet enn å dø.Trend nå!

Tusenvis av websider markedsfører nå tanken om at Donald Trump bør drepes. Og denne Dimassimo som faktisk forsøkte seg med et attentat på Trump, ja han løftes fram i CNN og FOX tv som en autentisk amerikansk hero.


trump-crosshairs-business-insider.jpg

Dette er nærmest en oppfordring til å drepe Trump


Hvis nå en gruppe tullinger eller en tulling klarer å drepe Trump så skyldes dette alle de etablerte TV-selskapene som unisont forteller at Trump er en ny Hitler. Men helt åpenbart skjønner etterhvert det amerikanske folket at det er ingen forskjell mellom pengeoligarkiet i Wall Street og TV-selskapene. De siste er de førstes hjernevaskinstrument.


De som arrangerte sabotasje av Chicago-møtet forleden er Black Lives Matter, Mexicanos og voldsvenstre og tv-selskapene kjører disse opptakene uavlatelig for å framstille det slik at det er Trump som lager vold. Den går ikke inn. Siste meldinger forteller at Trump har hele 53% oppslutning. Food-stamps ordningen i USA for sultne har nå vart i 56 måneder og hele 45 millioner går på Food-stamps. Det er ekstrem forskjell på hvordan en mett tenker og hvordan en sulten tenker.


usa-election-trump.jpg

Og her, Dimassimo, som angrep Trump på et valgmøte


Det som har skjedd i Tyskland etter brakvalget for Alternative für Deutschland i tre delstater, er naturligvis at Zentralrat für Muslimen i Tyskland har gått ut og sagt at AfD er det samme som NAZIPARTIET.


Dette er heller ikke til å overraskes over for de etablerte partiene har dekket bordet for en så Jihadsk uttalelse. Horrible saker ble sagt om AfD som jeg som nær sagt eneste skriver i Norge, har redgjort grundig for i måneder. SPD ville ha partiet ut av tv og overført til overvåkningstjenestens pleie. Alle partier deltok i demonisering og de som er blitt kalt Merkels KINDERSOLDATEN, dvs Antifa-Voldsvenstre, har fysisk gått løs på partikontorer og møter. Akkurat som blåkopier av nazister. Men beskyttet av etablissementet akkurat som voldsmann Dimassimo i USA.


Venstresida i Tyskland, Die Linke, har jo som alle andre selvutnevnte "venstresider" i Europa, fjesket for jihad, islam, masseinnvandring med det resultat at Linke er utradert i 2 av de 3 delstatene. Bare i Sachsen holder de stand.


salafists.jpg

Jihadist-demonstrasjon i Malmø


Ett av selvbedragene innen offisiell politikk er å tro at historien utformes i snakket mellom ulike partier i parlamentet. Med en slik manisk vinkling vil man naturligvis ikke forstå hva som foregår på fabrikkene og i gata. Der var der krigen mellom nazister og kommunister ble utkjempet fra 1920-33. Ingen ser ut til å ta lærdom av det.


Jeg leser med største interesse kampen om ShariaZonen i Wien Brigittenau hvor afghanere og tsjetsjenere kniver ned hverandre jevnlig for hvilken gruppe islamister som skal ha kontrollen over Brigittenau. Wiener-befolkningen har også oppdaget at dette er alvor og tok til gatene i tusentalls i helga.


Ingenting fortoner seg som så farlig for våre makthavere som alternativ "hvit" makt, dvs de innfødtes selvoppholdelsesreflekser i form av borgervern. Spøkelset om DOBBELTMAKT i kim dukker fram. O redsel.


30c7451600000578-3426685-image-a-49_1454424064720.jpg

Borgerverngruppen Odins soldater - dette fra Finland

Som der refereres fra Stockholm sist helg da Soldiers of Odin dukket opp i Swerabia, også i Jønkøping og Trelleborg. I Stockholm ble de punktbevakade av politiet og stoppet tre ganger mens innvandrergjengene fikk herje fritt i City.


I Østersund finnes det ikke noe Soldiers of Odin, men foreldrene til unge piker/damer patruljerer nå rundt restauranger og diskotek - av bekymring og omsorg. Det nytter ikke hvor mye politiet punktbevaker dette, det lar seg simpelthen ikke stoppe. Siste tall fra Østerrike er 11 sex-angrep om dagen.


At Muslimenes Zentralrat i Tyskland erklærte AfD som nazister vil ikke bli oppfattet som noe annet enn en Declaration of War, eine Krigserklärung mot millioner tyske innfødte.


Det vil det da også bli. Både her og der.


Jan Hårstad


Utsikten til verden kan skjules bak en avis

AfD fram i Tyskland.

 

Utsikten til verden kan tildekkes med en avis.


Det er absolutt ingenting som skjer i Europa som gleder den norske globalist-eliten. Dyp uro hersker og denne gir seg utslag i det valget at vi må for guds skyld ikke fortelle norskingene om hvordan dette utvikler seg. Norske medias dekning av naboland som Sverige og Tyskland er skandaløs dårlig. Helt bevisst dårlig.


Skrekk og gru for multikulturglobalistene i Tyskland: kommunevalget i Hessen i helga innevarsler at Alternative für Deutschland kommer til å gjøre et meget godt valg i tre delstatsvalg allerede 13 mars. AfD fikk 13,2% av stemmene og ble tredje største parti.


bosch.jpg

Virkeligheten er mangfoldig. Det er best for folk i Norge at de ikke får vite det som skjer.


Men her skjer også andre saker som vi ikke kan få viet nok oppmerksomhet. Vi må ha klart for oss at den europeiske ANTIFA-bevegelsen av anarkister og voldelige venstreekstreme ikke er en begrenset lokal bevegelse, men er organisert internasjonalt med en felles internasjonal politikk. For så vidt ikke annerledes enn den Kommunistiske Internasjonale av 1919 med Moskva som base.


Før eller senere vil også det norske ANTIFA komme på banen med beslektede metoder som svensk og tysk Antifa og det gjelder å analysere utviklingen.


Det som skjedde natt til søndag i Stuttgart var at hjemmet til en AfD landdagskandidat, Alexander Beresowski med røtter i jødisk Ukraina, ble totalrasert av Antifa med dødstrusler av alle tenkelige slag: "hier wird scharf geschossen",plakater og malte rødfarger som symboliserte blodig framtid: "rechtern Hetzer" - "geistigern Brandstifter»etc.


Alt dette kunne overhodet ikke funnet sted om det ikke var for at hele det politiske etablissementet fra A til Å hetser og demoniserer AfD på tv hver eneste dag. Her er det ingen dissens.


Dette er det naturligvis flere årsaker til, men en sentral er at AfD forut for masseinnvandringen lå på 3% oppslutning og nå er det fare for at delstatsvalget 13 mars rett og slett omkalfatrer maktforholdene i høyere tysk politikk. Mange sosialdemokrater - ikke minst - vil miste de fine toppjobbene sine.

antifa_aktivisten-440x228.jpg

Antifa.


Derfor har Bettina Røhl helt rett da hun for noen uker siden skrev at "Linke Gewalt ist SystemGewalt" (venstrevold er systemvold). Jeg har notert meg noen uttalelser om dette høyst oppsiktsvekkende fenomen fra tyske analytikere:

Den linken Strassenmob opptrer som beskyttere av Merkels politikk. Merkels Staat ist in Wahrheit ein Staat der Autonomen.(Merkels stat er i sannhet en stat for ytterste venstre.)


Merkel lar sine KINDERSOLDATEN von der ANTIFA aufmarschieren og banker opp (niederprügeln) enhver som ytrer uenighet. Dette er en Masterplan for Zerstörung der deutschen Nation. DDR har stått opp fra graven.


Det andre jeg syns er interessant i israelske media er klagingen over den voksende anti-semittismen i Europa. Som mange påpeker: anti-semittisme er en sentral bjelke i den islamske verdensanskuelsen, noe en muslim får inn med morsmelka.


Ikke desto mindre er de sentrale jødiske organisasjonene i Tyskland/Frankrike for islamsk masseinnvandring,ikke ulikt det Ervin Kohn har framført på Vårt Lands «verdidebatt». Ved dette oppnår offisiell jødedom to ting: import av glødende anti-semitter fra den islamske verden til EU og også uenighet med millioner av etniske europeere som slett ikke vil ha tredje-verden-isering av Europa. Offisiell jødisk politikk i Europa fungerer som et redskap for økt anti-semittisme i objektivt henseende. Forstå det den som kan.


2f10306982faf0c5a5e44a564da2e3fe.jpg

Det er ikke alltid like lett å se det som skjer. (Ill. René Magritte)


En annen aktuell melding som sjokkerer Brüssel. Slovakia har en anti-immigrasjons og anti-islamsk regjering ledet av Robert Fico som er mest opptatt av å bygge grensesperringer. Som om dette ikke var nok, dukker det opp et virkelig hardcore parti i Slovakia, Folkepartiet Vårt Slovakia, som vinner 8% oppslutning i helgens valg.


Den første forutsetningen for at lille Norge skal kunne mestre disse politiske brottsjøene som vil velte innover oss, er at vi studerer utviklingen i Sverige og Europa og lærer noe hver dag. Det er ikke linja i det offisielle Norge.


Vår elite mener at befolkningen i Norge er best tjent med en selektiv virkelighetsforståelse som i effekt skal få norskingene til å tro at alt går seg til og at de like godt kan gå og legge seg igjen.


Dessverre: dette er en reprise på Stortinget i april 1940 hvor man diskuterte hvor mye smør det skulle være i margarinen.

Intet nytt under solen.


Utsikten til verden kan du skjule med en avis.


Jan Hårstad


Prostituert presse i arbeid

Prostituert presse (presstitute) i arbeid


Paul Craig Roberts


Dr. Paul Craig Roberts har tidligere arbeidet i USAs finansdepartement og har vært medredaktør i Wall Street Journal. Hans siste bøker er The Failure of Laissez Faire Capitalism and Economic Dissolution of the West og How America Was Lost


I dag morges ble jeg sittende foran en Fox «News»sending en kort periode, og så med et NPR (National Public Radio) nyhetsprogram.  Det var nok til å overbevise meg om at nazipropaganda under Hitlers tredje rike var mild sammenlignet med den konstante strømmen av farlige løgner som hele tiden blir pumpet ut i amerikanske medier.


New York Times, Washington Post og et par andre tenketanker er representert i NPR.  De leverer den groveste propaganda man kan tenke seg og stiller ingen spørsmål vedrørende USA regjerings uttalelser.


Visste du at Russland og Assad er skyld i problemene i Syria?  USA er uten skyld.  USA prøver å bekjempe ISIS (som USA skapte, støtter og medvirker til), mens de onde russerne og Assad slåss mot uskyldige «demokratiske opprørere» (valgt av et stort flertall!).  Russerne bomber også  skoler og sykehus. Det heter «utilsiktet skade» når USA gjør det, men «krigsforbrytelser» når Russland blir anklaget for å ha gjort det.   Anklagerne har ingen bevis for sine beskyldninger mot Russland bortsett fra ubekreftede meldinger fra USAs regjering.  Til tross for «masseødeleggelsesvåpen» i Irak, ikke-eksisterende atombomber i Iran og ikke-eksisterende kjemiske våpen som Assad skal ha brukt «mot sitt eget folk»  ber tv-reporterne oss akseptere  uten videre alt USAs regjering sier.  Jeg ble spesielt skuffet over Karen deYoung.  Som ung reporter dekket hun aggressivt de neokonservatives problemer i Nicaragua.  Men så ble hun Washington Post sin senior utenriksmedarbeider, så nå har hun gitt opp og sluttet seg til den prostituerte pressen («presstitute»).

 

get-attachment-aspx.jpg

Maleri av Antony Freda. Trenger ingen forklaring.

 

Visste du at Kina militariserte Sør-Kina-havet ved å bygge opp atoller for å lage rullebaner og plassere våpen på dem?  Det er ikke militarisering når et «eksepsjonelt land» sender 60 % av den store flåten sin til Stillehavet og erklærer at Sør-Kina-havet, som er tusener av mil fra Amerika, for et område som er av «amerikansk nasjonal interesse».  De sender krigsskip for å patruljere området.  Det er ganske enkelt for «å møte den kinesiske trussel.»


Visste du at kravet fra det britiske folk om å melde Storbritannia ut av EU ikke ha noen ting å gjøre med å bevare Storbritannias suverenitet og lovlig beskyttelse av britisk sivil frihet?  Å nei, det er bare for å nekte flyktninger adgang, et tegn på rasisme.

 

presstitute.jpg

Heller ikke dette.

 

Fox «News» fortalte oss at på grunn av sin viktige tjeneste til nasjonen vår, løy (nylig avdøde, overs) høyesterettsadvokat Antonin Scalia i Høyesterett om at han var blitt hyllet av både regjeringsrepresentanter og ofre for politietaten for det arbeidet han hadde vært arkitekt for. Under republikansk ledelse har Høyesterett hjulpet den utøvende makt  til å heve seg over den autoriteten som er bestemt i USAs grunnlov.  De nekter til og med å høre på innvendinger og protester om fengsling på ubestemt tid.  Blant Scalias  avgjørelser er:


•Å stoppe opptellingen i Florida for å få innsatt Geroge W. Bush som president

•Kentucky mot King:  Politiet skal ha større adgang  til å bryte seg inn i hus uten fullmakt

•Florence mot Burlington: Å tillate fengselsansatte å gjøre hva de vil er viktigere enn å beskytte amerikanske borgere fra fornedrende nakenundersøkelser.  


Akkurat som Høyesterett har de «presstituerte» rettet seg inn etter de rike og mektige.  Fox «News» rapporterte at Marco Rubio, en av presidentkandidatene for det republikanske partiet, skal ha erklært at å gjøre de fattige rike  vil gjøre de rike fattige, og vi må ikke gjøre de rike fattige.  Antakelig tror Fox «News» at å plassere Rubio med de 1 prosent rikeste skal hjelpe han i hans politiske karriere.  Fox viste Rubios publikum som ropte hurra og applauderte hans forsvar for 1%klubben.


Dette er «det demokratiske Amerika» der folket ikke er representert.


Oversettelse og bearbeiding for derimot.no

Ingunn Kvil Gamst

Er Aleppo falt eller befridd?

Litt mer om hvordan propagandaen fungerer. Eksemplet er hentet fra Den tyske Dagsrevyen men det som omtales kan enhver kjenne igjen fra den norske NRKs dagsrevy. Bakgrunnen er brev til ledelsen for nyhetskanalen om systematisk fordreiing og omskriving av virkeligheten med ulike teknikker, bl.a. bruken av ord. F.eks. blir ikke Aleppo befridd, men er falt. Men det Al-Qaida som holder byen. Er ikke byen befridd for Al-Qaida?


Protest mot Dagsrevyen på tysk, 15/2-2016: Kampen om Aleppo: 

Propaganda er et begrep som tradisjonelt brukes om nyheter fra politiske motstandere. I sin tid var nyheter fra DDR alltid `kommunist-propaganda`. RIAS-sendingene fra amerikansk sektor i Vest-Berlin, 1946 - 1993, var derimot alltid `stemmen fra den frie verden` om `onde russere, som ble forsvart av gode, vestlige frihetskjempere`! 

 

I den kommersialiserte og høyrevridde Springer-pressen ble det daglig sendt bekreftelser av dette ensidige fiendebildet. Det måtte ikke oppfattes som propaganda, men obligatorisk kunnskap. Og det måtte spres raskt og effektivt til alle verdenshjørner. I Norge gjorde NRK, VG, regions-aviser med `sikkerhetsklarerte` journalister og AP-aviser samme jobb under den kalde krigen. 

 

Hvordan er det i dag? Nå aktiveres den kalde krigens kadaver på nytt, for russerne bomber lovlig og med effekt i Syria! Men for å være sikre på at alle nå vet det riktige om aggressive russere, tvinges velskolerte journalister i hoved-mediene til å danse på en umulig line. De må gjøre IS og like brutale terrorister om til `moderate opprørere`. De må få oss til å tro at IS-bastionen Aleppo ikke ble `befridd`, men `falt`. Slike leverer `frie medier` ny og raffinert propaganda i dag. 

 

Friedrich Klinkhammer og Volker Bräutigam er tidligere medarbeidere i tysk NRK (ARD). I et åpent brev til ARD-ledelsen protesterer de mot det de mener er `ren krigspropaganda som det blir stadig mer av på tysk dagsrevy`!  

 

war_is_peace_by_bloodleach-d3im67l.jpg

For at propaganda skal virke må en har kontroll over informasjonen. Da kan en få slike omskrivinger som her.

 

 Sak: Kampene om Aleppo: 

Til rådet for tysk rikskringkasting, Nord-tysk kringkastingsråd, NDR, Rothenbaumchaussee 132, 20149 Hamburg.

 

Til ARD-ledelsen, Innslagene i Dagsrevyen bryter med retningslinjene, bygger på påstander og er partiske: De forvrenger og bagatelliserer ved å omtale Aleppo-okkupanter `opposisjon` eller `regjeringsmotstandere`. Volker Schwenck bekreftet nylig hva vi har hevdet i ukevis, men trass i fakta har Dagsrevyen med hensikt holdt seerne i uvitenhet: `Nettopp i Aleppo-regionen dominerer al-Nusra, som er så å si totalt sammenfiltret med andre opprørsgrupper. Det er umulig å skille mellom moderate og vanlige terror-opprørere. Om det framover blir bombet mot Aleppo, kan Russland og Syria si: `Vi bomber al-Nusra. Ingen av dem som var med ved forhandlingsbordet i München, kan protestere mot det`. 

 

Sagt i klartekst: Det finnes ingen `opprørere` eller Assad-motstandere i Aleppo eller ellers i Syria, som på bakken ikke har forbindelse med IS og mordere fra al-Qaida-filialen, al-Nusra. I tillegg finnes et par andre grupper, men de er uten militær betydning i borgerkrigen som raser. Uansett må de betegnes som kollaboratører med terror-gruppene under al-Qaida. 

 

Også andre tyske hovedstrøms-medier bruker propaganda-ordet `opposisjonelle opprørere`. I klartekst: Ingen av dem som offisielt støttes av Vesten og kalles `opprørere` og `opposisjon` i Syria, er uavhengig av al-Qaida som er den faktiske kjernen i `opposisjonen`. 

 

Nå kan vi bare vente på hvilke konsekvenser denne erkjennelsen får i propaganda-håndverket til tysk NRK. I de siste Dagsrevy-innslagene ser vi dessverre ennå ingen tegn til endring: Det beklages derimot at `alle regjeringsmotstandere kalles `terrorister` av Syrias regulære armé`.  Med russer-frykt i blikket gjentas USA-jamring over at `russernes og Syria-regjeringens kamp mot al-Qaida-terrorister kun eskalerer konflikten med opposisjonen`, altså at `kampen mot de islamske terroristene blir enda verre enn den ville ha blitt uten kamp`. 

 

pro_demoman_propaganda_poster_by_tanktaur.jpg

Dette er primitiv propanganda. Nermest en parodi. I dag brukes langt mer raffinerte teknikker i vår del av verden.

 

Pågående rettssaker mot tyske og norske terrorist-hjelpere blir da indirekte Assad-støtte, for de gjør det da enda vanskeligere for den syriske `opposisjonen`. 

 

Fram til nå er det ennå ikke dokumentert det nyhetsoppleserne sier om regjeringstroppenes forsøk på å få Aleppo under kontroll og bevisst utsulting av sivile. Slik `human touch` skal åpenbart vekke til live følelser hos seerne mot fæle russere og Assad-tilhengere, for de sulter ut folket og knekker militært underlegne opprørere. Dette er primitiv propaganda. 

 

Innslaget er på kollisjonskurs med retningslinjer om objektivitet og plikten for journalister til å søke etter sannheten i journalistisk arbeid. 

 

Med vennlig hilsen, 

Volker Bräutigam og Friedhelm Klinkhammer.  

Volker Bräutigam var redaktør i NDR-sentralen i Hamburg fra 1975 til 1985, så i ARD-(nrk)-ledelsen fram til 1995 som journalist. I dag skriver han for tidsskriftet Ossietzky, som prøver å leve opp til idealene til redaktøren av Weltbühne som fikk fredsprisen, men ikke kunne motta den, grunnet opphold i Hitlers KZ-sykehus. 

Friedhelm Klinkhammer var i mange år personal-ansvarlig i NDR.   

Oversatt for Friheten og radio Arbeidet, 15/2-2016, oversettelse Per Lothar Lindtner. Kilde: dkp/uz/anti-militarisme, 14/2-16. 


Å utestenge nyheter = desinformasjon

ARD, det tyske NRK: Desinformasjon ved å stenge ute nyheter:

Vi presenterer denne klagen for å illustrere litt a de metodene som ledende medier bruker for å få frem en spesiell beskrivelse av virkeligheten eom egentelig er falsk, fordi vesentlige informasjonbiter er utelatt. Det kunne like godt vært skrevet i Norge.


Klage til ARD-sjef Lutz Marmor


Hvorfor får vi ikke vite at over 1 million syrere er på vei hjem: 

Kjære Lutz Marmor i ARD,

Også nyheter som ikke sendes på en statskanal gir grunnlag for klage. Vi klager fordi ARD ikke har sendt et ord om uttalelsen til Russlands utenriksminister Lavrov om at mer enn 1 million syrere på flukt i utlandet fra IS-terror nå har vendt hjem igjen. Prosessen startet med den russiske luftstøtten til Syria-arméen mot ulike terror-jihadistiske bander.

 

Informasjonen kommer fra det internasjonale nyhetsbyrået Sputniknews, 11/11-15, og viser til russiske og syriske kilder. Utvilsomt må en slik nyhet ha stor interesse i Tyskland, som nå har `flyktningekrise`. Den får betydning for opinionsdanningen overfor russiske inngrep i Syria. 


Vi kan tenke oss til innvendingene fra redaksjonen i ARDs nyheter om at dette er informasjon som ikke kan kontrolleres og trolig er propagandistisk. Men svaret kan være at ARD-aktuell (tysk dagsrevy) for tida ikke kan kontrollere forhold i Syria og at sendingene av samme grunn baseres på tvilsomme kilder, som basert på penger fra US-etterretning stadig brukes av dere uten å sjekke troverdighet. Eksempelvis Syrian Observatory for Human Rights brukes ofte som sikker kilde, men sender sine observasjoner fra et privat hjem i London.   


king-world-news-paul-craig-roberts-governments-and-media-lying-to-people-as-elites-enslave-humanity-864x400_c.jpg


Enøyd velger redaksjonsstaben ofte slike kilder når de vil informere om Syria. Eksemplet taler for seg selv. Det styrker mistanken om at redaksjonen i ARD ikke en gang leser annen informasjon fra kilder som sputniknews, for ikke å snakke om kilder på internett. 


Grunnlag for statlig nyhetsformidling forplikter journalister i nyhets - og aktualitetsformidling til `anerkjente journalistiske grunnregler`. Utvilsomt hører det til grunnreglene at rapporter fra kriger og konflikter alltid må ta med begge sider og ulike perspektiv. Gapet mellom grunn-reglene og det vi får se på tysk dagsrevy er umulig å overse. Etter vår oppfatning skyldes det ikke tilfeldig feilinformasjon eller skjødesløshet. Det skjer med overlegg. Stats-kanalen ARD tjener transatlantiske propaganda-mål. Redaksjonen vil ikke bidra til bedre forståelse av det som skjer, men vil at publikum skal tenke i tråd med en mer aggressiv EU-USA-forståelse. 


Retningslinjene er begrunnet slik: `Bilder skal ikke lyge. TV skal kun forholde seg til kjens-gjerninger, TV er en innretning der løgnen er bannlyst`. Men ser vi på programoppdrag og retningslinjene, er det tydelig hvor stor kløften er mellom krav og virkelighet. 


emperor_clothes_01.jpg

Fra H.C Andersens eventyr "keiserens nye klær" (Ill. Vilhelm Pederen). Eventyret forteller hvordan en ved hjelp av sosislt press, og holdningene "underkastelse og servilitet" kan få folk til å godta hva som helst.


Ifølge retningslinjer skal den nordtyske statskanalen NDR `fremme internasjonal forståelse, sosial rettferdighet og alltid forholde seg til sannheten`. Stadig tales om at `TV-sendinger skal fremme folks vurderingsevne. Professor Heinz Buddemeier sier det slik i Illusjoner og manipulasjon, 1987: `I virkeligheten hindrer nyhets-TV utvikling av folks vurderingsevne. Ikke noe virker mer effektivt manipulerende enn nettopp nyhets-TV`.  


Å endre denne sannheten i kommunikasjonsvitenskap som for minst 25 år siden ble empirisk dokumentert, gjør heller ikke dagens utgaver av statskanalenes redaksjonelle produkter. Vi ber deg derfor, Lutz Marmor, undersøke grunnlaget for klagene utfra forpliktelsene som ligger i statskanalenes retningslinjer.  

 

Med vennlige hilsener,

Volker Bräutigam, Friedhelm Klinkhammer.     

Kilder: Sputniknews - Syriaolidaritymovement. Volker Bräutigam var fra 1975 til 1985 redaktør i Tagesschau-Zentrale Hamburg, til 1991 var han som freelancer i NDRs personal-råd, fram til 1995 var han aktiv i hovedavdelingen som redaktør for kultur i NDR. Idag skriver han for det politiske tidsskriftet Ossietzky. Friedrich Klinkhammer var i mange år leder for hele personalet i NDR.   

Oversettelse fra dkps avis Unsere Zeit (uz), Per Lothar Lindtner, 28/11-15. 

Brevet er noe forkortet.

 


Tysk TV-kanal betalte for å lyge

Tysk TV-stasjon betalte for å lyge om Putin


I midten av desember slapp «Russian Insider (RI)» en melding om at at tysk fjernsynstasjon ZDF hadde betalt en ung russisk mann til å lyge om «å ha kjempet i Ukraina» i en ondsinnet film om Putin som het «Maktmennesket Putin» ("Machtmensch Putin»).


Det som skjedde var, ifølge RI at ZDF sin ledende TV-korrespondent, Dietmar Schumann betalte den fyrstelige summen av 50 000 rubler (ca. $ 800) til en ung, alkoholisert omstreifer. Deretter loset de han inn i studioet, strammet han opp og fortalte han hva han skulle si osv. 


pc7dogq9i.jpg


Russia Insider forestilte seg at denne avsløringen skulle være «det strået som knekket kamelens rygg.»


I realiteten hadde saken faktisk et potensiale i seg til å bli en virkelig media-skandale, en ledende fjernsynskanal betaler folk for å lyge: Skandale! Men så langt har den «kokt bort» i alt julemaset i mediene og deretter av overgrepsaken (Køln og andre tyske byer) som fortsatt fyller mediene.


Personen som rapporterte saken til Russia Insider vil fortsatt være anonym. Når han blir spurt om hvorfor det ikke får større medieoppslag sier han at mediene for det første lyger hele tiden. Folk er blitt så vant til det at de etterhvert er blitt døve for alt søppelet som kommer fra den kanten.


Den andre årsaken er at Køln-hendelsene har opprørte folk så mye at denne historien bleknet og dermed ikke fikk oppmerksomhet. Det som gjør folk virkelig forbannet akkurat nå er medienes (særlig ARD og ZDF) sine forsøk på å omskrive og nedtone disse hendelsene som skjedde rett foran inngangsdørene deres.


polygr10.jpg


Han sier at mange i Tyskland er redde og håpet hele høsten at det ville bli en ordning på «flyktningproblemet». Nyttårsaften-begivenhetene har vært et sjokk for mange. Mange er redde for hva som vil skje fremover, men samtidig har det også vært en oppvåkning for mange om den manipuleringen av dem som skjer i mediene.  


Medietrykket er så konstant og stort at det er meget vanskelig å stå frem for da risikerer å bli stemplet som «høyrepopulist» eller «nazist». Men det kan også føre til problemer på jobben. Systemet fungere som et system med indirekte «meningsterror».


Etter Køln arbeider nå mediene på høytrykk for å fremstå i rollen som kritiske og undersøkende.


Men historien om at en betalte for lå få folk til å lyge om Putin en nok ikke over enda. Det er innlevert et lite skred av offisielle klager på ZDF for denne historien som skal behandles - da får en se hva som skjer.

Alt er bare løgn

Alt de forteller oss er løgn!!



Av Paul Craig Roberts.

Roberts har tidligere arbeidet i USAs finansdepartement og har vært medredaktør i Wall Street Journal. Hans siste bøker er The Failure of Laissez Faire Capitalism and Economic Dissolution of the West og How America Was Lost.


En undersøkelse den britiske regjeringen har foretatt har konkludert med at den russiske president Putin «sannsynligvis godkjente» drapet på Alexander Litvinenko med poloniumforgiftning.    


Da det ikke er framskaffet bevis for denne antakelsen, kan vi konkludere med at denne rapporten om en uløst hendelse som skjedde for omtrent ti år siden, er en del av de løgner som blir brukt av vesten for å demonisere Putin, slik som løgner om MH-17 og «Russland invaderer Ukraina».

 

473b5c623ec2ba14f7755cdbbd2a8917.jpg


Litvinenkos bror og far sier sier at de «er sikre på at russiske myndigheter ikke er innblandet.  «Det er bare et påfunn for å legge press på den russiske regjeringen». Maksim Litvinenko avviser den britiske rapporten som bakvaskelse av Putin. 


Slik er det.


«Vår» (USAs overs.) regjering ikke bare lyver om økonomi og kriger, de lyver også om så å si alt.  For eksempel, husker du folkemordet i Rwanda?  Historien vi ble fortalt er det motsatte av sannheten. I dag er gjerningsmannen bak folkemordet, Paul Kagame, president i Rwanda.  


Vestlige regjeringer og media har dekket til hans kriminelle handlinger og lovpriser han som en stor humanitær person som har helbredet Rwanda og er fullstendig støttet av folket.  Sannheten er at Kagame har vist seg som en verre totalitær leder enn en kombinasjon av Hitler, Stalin og Pol Pot.  Han har forvandlet Rwanda til et fryktelig psykologisk fengsel.  Anjan Sundaram, en journalist som drev en journalistutdanning i Rwanda, beskriver i detalj hvordan Kagame undertrykker all sannhet og all uavhengig tenking i Rwanda. Han har nylig gitt ut en bok  hos Doubleday, Bad news: Last Journalists In A Dictatorship.  Der beskriver han de grusomme detaljene om hvordan rwandere,med medvirkning av vesten, har blitt mer psykologisk kontrollert enn Winston Smith i Geroge Orwells bok: 1984.

 

1408708198-0.jpg


Kagame brukte mord, frykt, bestikkelser og utrenskninger blant sine egne tilhengere for å fjerne alle uttrykk for individuell tenkning i Rwanda.  Ja, i Rwanda har individet forsvunnet.  Folk har blitt smeltet sammen med staten.  Sundaram skriver om en samtale med en rwander som har blitt «rekonstruert»  etter mønster av Winston Smith.  Denne personen fortalte Sundaram : «Det er et slags land hvor vi ikke vet hvor staten slutter og hvor vi begynner.  Og hvis jeg ikke vet hvor jeg begynner, er jeg ikke verdt noe. Jeg har ingen rettigheter.  Vi er ikke individer, vi er statens  agenter.»


Ingen av de totalitære regimer i Vesten i det 20. århundre gikk noen gang så langt.  Det var motstand overalt.  Hitlers egne generaler sammensverget seg mot han.  I Sovjetunionen og i Maos Kina fantes  dissidenter, til og med høyt plasserte medlemmer av kommunistpartiet.  Men i Rwanda er til og med tanken på opposisjon forsvunnet.

 

christian-rex-van-minnen-painting-23.jpg


Når jeg leser Bad News bringer tankene meg til paralleller i USA. I Rwanda er straffer ikke resultat av lover, men fra «ord av autoritet.  Enkle ord har oppnådd slik makt.»  Dette minner oss om enkle ord fra presidenten i USA som har resultert i vilkårlig fengsling og avretting av USA-borgere uten rettssak og dom.  Underdanigheten til vestlige journalister har blitt skapt av staten, likedan som undertrykkingen av uavhengig journalistikk i Rwanda.  Det blir brukt bestikkelser, både med penger og tilgang til nyheter.  Faren for å bli sagt opp og forbli arbeidsløs som journalist blir brukt.  I enkelte tilfeller har til og med mord blitt blitt brukt som den uløste saken om USA-journalisten der bilen hans plutselig økte farten og kræsjet i høy fart.  Andre journalister har blitt truet med fengsel.


Det urovekkende faktum er at det Anglo-Zionistiske imperium har støttet Kagame, en folkemorder som «har drept mer enn fem ganger så mange som Idi Amin» og kanskje er en indikasjon på hva det Anglo-Zionistiske imperium kan tenke seg å gjøre med resten av oss. 


 Oversatt av Ingunn Kvil Gamst


Fra forbryter til offer

Fra forbryter til offer.


En historie om hvordan mediene styres, ikke som formidler av sannheten, men som talerør for de interessegrupper som betaler.


Der Spiegel er fylt av indignasjon over en mediekampanje som i sin tid pågikk til støtte for arresterte Julia Timosjenko. Den tidligere regjeringssjefen i Ukraina ble i sin tid dømt til flere års fengsel for misbruk av stilling og skal ha beriket seg selv med flere hundre millioner dollar. 


Men tyske medier drev i sin tid en unison kampanje for løslatelsen av henne, dvs. en korrupt politiker.  Fra Hamburg til München ble hun framstilt som Kievs svar på Jeanne d`Arc, en kvinnelig martyr for demokrati og menneskerettigheter i Ukraina. All kritikk var bannlyst. 


Berlins Charité-sykehus ga attest på at hun hadde en alvorlig rygglidelse, som ville ta livet av henne om hun ikke ble operert i Tyskland. President Joachim Gauck avbrøt sin Ukraina-reise.  Kansler Merkel deltok ikke i fotball-EM i Polen og Ukraina (Lviv, Kiev, Kharkiv og Donetsk) sommeren 2012. Flere EU-utenriksministrer appellerte i New York Times, om at «Kiev må stanse undertrykkelsen av opposisjonen, for det kan sette EU-integrasjonen i fare».  

   

For å danne meg (Frank Schumann) et eget bilde i en unison meningsmur, dro jeg våren 2012 til Ukraina. Et nytt innblikk bak kulissene endte i boka: En kvinnelig svindler - tilfellet Timosjenko. 


Junge Welt kalte boka en «finans-thriller, politisk thriller og artikulert medie-provokasjon». Tydelig rystet: «Hvordan en forbryter kan forvandles til offer får hårene til å reise seg», skrev de  27/10-2012. 


Selv om flere 10-talls redaksjoner anbefalte boka, kom ingen omtale. Den var også oversatt til fransk, russisk og ukrainsk. 


Jeg spurte om begrunnelse i tause redaksjoner. Overalt fikk jeg det samme svaret. En Spiegel-redaktør og kjenner av stoffet likte at Timosjenko endelig hadde fått så hatten passet, men drøfte boka ville han ikke: Tenoren hadde ikke fulgt notebladet. Ingen tilbakemelding.


screen-shot-2015-02-14-at-3.40.54-pm.png

Kontrollerer du mediene kan du få mange til å tro nesten hva som helst.


Nå avslører der Spiegel: Med 500 000 euro fra Ukraina, betalt i to avdrag, ble det satt i gang en mediekampanje i Tyskland for Timosjenko. Sentral person i kampanjen var Arsen Avakov, som var Kiev-kuppmakernes innenriksminister fra 27/2-2014. 


Allerede i mars 2012 ble Avakov anklaget for makt-misbruk og personlig berikelse ved å ta til seg tomteland ulovlig og ble arrestert i Roma i samarbeid mellom Ukraina under Janukovitsj og Interpol. Appellretten i Roma opphevet arrestordren etter få dager, begrunnet med at den var politisk motivert. 


Russland ba i 2014 Interpol offisielt om å ta Avakov for krigsforbrytelser, drap, hindring av journalisters profesjonelle virksomhet og bortføringer. I november 2014 ble Avakov fordømt av den ledende rabbien, Yaakov Bleich, for å ha utnevnt kommandøren i Asov-bataljonen (nu-nazistisk frikorps i Ukraina, overs.) og leder av nazi-partiet Ukrainas patrioter, Vadim Troyan, som politisjef i Kiev. Bleich krevde Avakovs avgang, om han fortsatte å peke ut folk preget av fascistiske og høyre-ekstreme holdninger.    

 

Den samme Arsen Avakov hadde altså i følge der Spiegel-rapporten, nr. 52/2015, tatt kontakt med lobbyister i Berlin en gang i 2011.  


Først skulle Timosjenko styrkes i mediene. 12/12-2011 intervjuet Bild datteren: `Min mor dør om dere ikke hjelper henne`! Der Spiegel, som da var velvillig, er rystet nå: «Kampanjen for Timosjenko var et lære-stykke i lobby-arbeid.»


Drap på journalister og stenging av medier       


Etter at Janunkovitsj-regjeringen ble erstattet av Porosjenko-regimet i 2014, er Timosjenko  blitt et like lite aktuelt tema som presse -og ytringsfriheten i Ukraina. Vi husker jo hvor hardt, ifølge våre tyske medier, medier i Ukraina ble undertrykket under diktatoren Janukovitsj. 


Riktignok hevder ulike kilder at bare i 2015 har det vært 224 attentat av mot journalister og medier som ikke følger dagens regjeringslinje i Kiev. 


45-årige journalist og historiker Oles Buzina ble skutt i Kiev 16/4-2015. Han gikk ut mot korrupsjon og støttet et føderalt Ukraina. Etterforskningen har til i dag ikke ført til noe. 


3 dager før ble journalisten Sergei Suchobok myrdet: Også han var erklært motstander av loven som erklærte ukrainske nazister under 2. verdenskrig (UPA) som frihetskjempere, vedtatt av parlamentet, 9/4-15. 


imagination_by_distorted_colours-d69le5n.jpg

Gjennom mediene kan også virkeligheten pyntes f.eks. med farger og eventyr slik at den blir slik se som betaler vil.


Buzina, Suchobok, Olga Moros, sjefsredaktør i Neteschinski Westnik, andre myrdete eller journalister som ikke lenger våget tale, ble samtidig hånet som «fredsaktivister»: De ville også ha en slutt på borgerkrigen.


Nå ser det ut som om regimet opptrer mer subtilt overfor kritikere. Det viser tilfellet med radio -og TV-kanalen 112 Ukraina. Den var i virksomhet fra november 2013 under starten av Maidan-protestene. Via kabel og satelitt når den om lag 75 % av Ukrainas territorium med  450 medarbeidere. Kanalen ga både regjering -og opposisjonspolitikere en talerstol. 


Det var nok å true 112 Ukraina gjentatte ganger med lisens-tap og straffeforfølgelse. Det var nasjonalrådet for radio og TV i Ukraina, som kontrolleres av Porosjenko, som tok i bruk en slik framgangsmåte. 


Presidenten selv kan ha sett seg tjent med å  kutte ut en framgangsrik konkurrent. Selv eide han kanal 5, som i ranking lå bak 112 Ukraina, blant Ukrainas 10 største TV-stasjoner. 

 

Men mer skjuler seg bak dette scenariet: Frykten for et nytt Maidan. Porosjenko, som ifølge ukrainske medie-rapporter skal ha ha økt sin formue 7 ganger, vil for enhver pris beholde sin makt. I opposisjonskretser sies nå at Kiev er så langt vekke fra europeiske verdier som presse -og ytringsfrihet som for 10 år siden da Timosjenko var statsminister. Har penger igjen begynt å flyte fra Ukraina til en ny PR-kampanje?

 

Oversatt og bearbeidet av Per Lothar Lindtner, 5/1-2016. Kilde: JW/Frank Schumann, 24/12-15.          

Aftenkampen

 

Lese-bemerkninger


Det pågår som kjent en nedslakting av journaliststanden i Norge og en av de sentrale grunnene er synkende opplagstall. Jeg er ganske sikker på at fortsetter dette propagandistiske sølet av politisk korrekthet, vil det bli ytterligere nedbemanninger i 2017.


Aftenposten har gått den motsatte vei og hyrt en kar fra Bergenspressen som heter Frank Rossavik. Åpenbart fordi denne personen av styret i avisa rangeres som en størrelse. Av den grunn tok jeg meg på tak og leste hans artikkel 9 januar 2016 "Tsar Vladimirs krig».


Det er da helt normal Nato-skriving om Putin. Rossavik har også fått det for seg at det mangler demokrati og fri presse i Russland, slik at Putin på uberegnelig vis kan drive verdenspolitikk på egen hånd.


Det er utenkelig for Nato-skribentene å forestille seg at Medvedev, Lavrov og Putin har satt sammen et Nasjonalt Sikkerhetsråd som består av de aller beste og mest kunnskapsrike politiske hjernene i Russland. At Putin ikke løfter en finger for den minste bevegelse er gjennomdrøftet grundig i Sikkerhetsrådet. Sånn virker det på meg, men jeg er da heller ikke Nato-skribent.

 

cdn_well_v_17661_large.jpg

I Nato-pressen blandes likt og ulikt. Dette er reine informasjonsalkymien.

 

Så svinger Rossavik innom gassangrepet utenfor Damaskus i sin tid, i Ghouta. Her heter det at "Da Assad så trolig gjorde nettopp dette,ble Obama sittende i ro."

Styret i Aftenposten har kjøpt en billig tredjerangs spiss. Ikke noen som løfter avisa over vanlig propagandavirksomhet. Pinlig allerede nå.


Det som er viktig og interessant er at partimedlemmer og journalister som har framlagt grundig beviser for det, sitter i fengsel hos NatoTyrkia for høyforræderi og kriminalitet mot regimet. Disse har nemlig påpekt at kjemimassakren var et samarbeid mellom den berømte etterretningstjenesten MIT og Qaida. Disse politikere og journalister er i livsfare under islamofascismen.


En avis med moralske standarder ville ha skrevet nettopp dette, men som Stanghelle også bedrev forleden dag: avisa hvitvasker Erdogan med skrullete påstander, at han skulle ha stoppet flyktningene til Hellas og blitt ridder i krig mot IS. Det som foregår i Tyrkia er at Nato-landet fører en morderisk nedslakting av kurderne i deres byer og bydeler. Ikke noe for Aftenposten, kurderne ødelegger IS-Tyrkia alliansen.

 

ed4c180cbdb640d8a8b0bfbc0998b324.jpg

Det er ikke korrekt inforamsjon som teller, men om det selger. Uansett hva som kokes sammen.

 

I Paris var det stor kurderminnedemonstrasjon lørdag 9 januar for treårsdagen for mordet på tre kvinnelige PKK-ledere. Hersker ingen dissens om at den mest mistenkte er den livsfarlige tyrkiske etterretningstjenesten MIT.


Klassekampen står til høyre for det meste som skrives i norsk presse og er en statsavis i særklasse. 38 millioner subsidiekroner. Selv ikke Aftenposten klarer å overgå "venstresida" i troen på den multikulturelle globalismens velsignelser.

Her er det da en Erle Marie Sørheim som 9 januar dukker opp med omtale av sex-overgrepene som fant sted i alle storbyer i Tyskland, ikke bare Köln. Her heter det:

"Det meste tyder på at det er snakk om kriminelle kjenninger (!) av politiet, og langt fra tusen begikk de avskyelige handlingene.»


Og: "Heldigvis finnes det ikke noe tysk Human Rights Service som har klippekort inn i tyske avisspalter hver gang ordet "muslim" dukker opp, men på internet finner du mange av deres meningsfeller.»


"Er det et land jeg tror vil kunne takle dette, så er det Tyskland".(Merkel politikken)

Klassekampen er så livredde for ikke å være politisk korrekte at de ikke engang gidder å sette seg inn i det indre livet i Merkels eget parti (CDU) hvor en stor fraksjon mener hun må gå da kaos og sammenbrudd preger Tyskland. Dette er nå mainstream oppfatninger selv i korrekte storaviser.


Absolutt ikke noe for globalistfrelste muslimblekke: Al-Klassekampen.


Jan Hårstad


Hysj!!!

Hysj!!!


«Diktator med folkets blod på hendene»


«Massemorder Assad må gå»


«Presidenten i Syria må gå før det kan bli fred i landet. Han leder et brutalt styre som folket vil ha vekk. Det er derfor det er opprør og borgerkrig.»


assad_bashar01.jpg

Syrias president Bashar Al-Assad har faktisk flertallet i Syria bak seg. Det må holdes hemmelig i vesten.


Nå er det slik at det ikke finnes noen virkelig demokratiske regjeringer i Midt-Østen - hvordan en snur og vender på det. De som kommer nærmest er Iran, Israel og palestinernes selvstyremyndigheter (de siste for 10-15 år siden). I Saudi-Arabia sitter et kongehus som praktisere den statsform som IS vil skape. Men de er våre nære handelpartnere og den viktigste økonomiske sponsoren til IS.


Og det er vanskelig å forstå og enda vanskeligere å forklare at Assad har klart seg så lenge uten folkets støtte - for det er ikke han personlig som sloss. Det er noe her som ikke stemmer.


Her er litt av den informasjonen vi ikke får:


I juni 2015 ble det gjort en opinionsundersøkelse i Syria av et britisk markedsfirma, ORB International. I de områdene i Syria dette firmaet opererte hadde Assad en støtte på 47%. Ved et valg ville han altså få reint flertall i første valgomgang, kanskje 2/3 flertall fordi ikke alle deltar.


Dette er en så ubehagelig sannhet at den ikke kan offentliggjøres i våre medier for da faller hele politikken overfor Syria sammen. Assad har flertallet i sitt eget folk bak seg. Hvorfor skal han da fjernes?


En like ubehagelig sannhet som også har vært holdt unna offentlighet er denne: I mai 2013 hadde Nato samlet sine egne data og kommet til den samme konklusjonen. Her ble det bekreftet at Assad hadde 70% bak seg. 20% hadde ingen klar mening og 10% støttet opprørerne. Og det er naturligvis den viktigste årsaken til at han nå vinner krigen.


Det kan også være interessant å høre hvordan opinionen villedes av f.eks. CIA slik det skjedde i Jugoslavia på 1990-tallet. Her legger x-CIA-agenten Robert Baer ut om hvordan opinionen, journalister, politikere og militære ble systematisk feilinformert for å skape et inntrykk - en opinion som muliggjorde Nato-krigen i X-Jugoslavia.


images_29.jpeg 

X-CIA Robert Baer forteller om hvordan CIA løy til alle for å skape stemning for Nato-krig i Jugoslavia.


Kritiske stemmer og problemstillinger i større medier finnes ikke lenger i Imperiet. Det viktigste er å holde på opinionen - selv om den systematisk skeivinformeres - så lenge det varer.

Spyttslikking på høyt nivå

Motsetningene i USAs ledelse


Forvirringen hos mange som prøver å forstå USAs politikk for tiden er åpenbar. For den ene dage sier den ene i USA noe som motsies neste dag av en annen. Men det er få som kommenterer dette iøynefallende faktum. Dette gjelder særlig Syria-politikken. Men vi har kunnet observere det også vedrørende Ukraina-politikken hvor Kerry sier en ting som blir omgjort eller motsagt når han kommer hjem. Enhver som tenker seg om vil måtte forstå at dette betyr at det er stor kamp innad i USAs ledelse om politikkens retning.


Det mest påfallende her er mangelen på analyser av hva dette egentlig kan bety, i det hele tatt mangelen på omtale av dette fenomenet. Det forteller om en servilitetskultur i de dominerende mediene. Og denne ukritiske holdningen får naturligvis konsekvenser for forståelsen av det som skjer. Denne underkastelses-tenkningen preger også vår regjerings forhold til USA. Ikke et kritisk ord skal ytres - det er å banne i kirken - det er helligbrøde. Alle journalister som kan tenkes å fremme egne eller kritiske synspunkter er luket bort.


Men historien viser oss at vasaller ikke offisielt omtaler spenninger innad i keiserens hoff - det ansees som en fornærmelse og mangel på respekt. Og det er viktig å inngi et inntrykk av enighet som signaliserer styrke. Dette er en gammel regel som alle grupper nesten uten unntak forholder seg til. Dermed bekrefter denne grunnleggende ukritiske holdningen til vår viktigste allierte vår vasall-status samtidig.


Et eksempel fra dagens situasjon:


Tidligere forsvarsminister Chuck Hagel sier i et intervju at: «Ledelsen i det Hvite Hus prøvde å ødelegge meg». Ikke nok med dette, det fremgår av artikkelen at også hans forgjengere Robert Gates and Leon Panetta har klaget over akkurat det samme. Hva er det motsetningen dreier seg om? I artikkelen nevnes først og fremst retningen på Syria-politikken og hvordan de skal håndtere fangeleiren på Guantanamo.

 

images_23.jpeg

Chuck Hagel

 

Hagel sier at presidentens beslutning om ikke å følge opp etter at Bashar al-Assad hadde krysset den «røde linjen», «skadet troverdigheten ved presidentens ord».


Nå var det jo opprørerne som stod bakk gassangrepene, slik ettertiden viser. Men bortsett fra dette understreker det Hagel sier nettopp flere poenger. For det første at det er store spenninger i USAs ledelse. For det andre at våre medier ikke rapporterer dette, heller ikke regjeringen som henger på slep uansett hvilken retning ferden tar.


Enda et eksempel. USAs utenriksminister Kerry uttaler nå:


«USA er ikke ute etter regime-endring i Syria, men Assad må gå».


Hva denne motsetningfulle uttalelsen betyr vil naturligvis ikke hverken politikere eller medier ta opp. Men at han her motsier seg selv i en og samme setning betyr naturligvis at det er motsetninger innad i keiserens hoff og at begge sider skal tilfredsstilles.


Konsekvensen av denne måten å oppfatte det som skjer på, er et en ikke skjønner noe som helst. Det er naturligvis alvorlig og vil over tid føre til mistillit både til politikere og medier, noe vi kan konstatere er i ferd med å skje. 


Men det kan også være uttrykk for et dobbelt bokholderi: En er i en viss grad klar over det som skjer, men formidler ikke dette til den befolkningen som en skal informere og som en vil ha til å stole på seg. Resultatet blir det samme - en økende mistillit mellom befolkningen og medier/politikere.


Jeg tror det er en kombinasjon av disse forholdene, og den blandingen er ekstra giftig. Den er uttrykk for at det finnes en stor gruppe naive mediefolk og politikere - altså folk som ikke forstår det de holder på med. De kritiske er luket ut. Men det viser også en form for kynisme - «jeg forstår hva som skjer, men av hensyn til egen karriere sier jeg det som er forventet av meg.» I imperiet gjør ikke vasaller opprør, da ender de i galgen eller på skafottet. Dette kalles næringsvett.

 

coronation_of_nicholas_ii.jpg

Ved keiserens hoff var der mange karrierister og spyttslikkere

 

Norges politikk overfor både det som skjer i Syria og Ukraina illustrerer dette forbilledlig. Vi nikker og støtter enhver kursendring selv om det er slosskamper i styrehuset på USA-båten som vi henger på slep bak, og kursen endres alt etter hvem som sitter med roret.


Ingen som vil opp og frem legger seg ut med imperiet. Det er en del av karriereplanleggingen.

Heler like god som stjeler?

Heler like god som stjeler.


Omsetter og videreformidler Tyrkia IS-olje?


Dette har vært et brennende stridstema siden Tyrkia skjøt ned et russisk bombefly i Syria. President Erdogan i Tyrkia har fortalt at kan Russland bevise dette vil han fratre stillingen. USA har hevdet at de har bombet kolonnen med tankbiler, men kan ikke vise bilder av dette. Det de viser er bilder av den russiske bombingen. 


Noen påstår at både sønn og svigersønn er involvert. I den israelske avisen Haaretz skriver de at  «ingen stille spørsmål ved det faktum at presidentens sønn er sjef for et av de største energiselskapene og at svigersønnen har fått stillingen som energiminister. En fantastisk familieforretning.»


Erdogan sa at Tyrkia ikke produserte olje fra annet enn sikre (lovlige) kilder.


USAs dilemma her er at de må ha visst om dette hele tiden uten å gjøre noe med det. Og nylig kom den indirekte bekreftelsen på det da de vedgikk at de ikke hadde bombet tankbilkolonnene av bl.a. miljøhensyn. Nå bekrefter de dette i en ny offisiell uttalelse når USAs spesialutsending og koordinator for internasjonal energivirksomhet uttaler:


«Jeg tror ikke det er noen smugling mellom IS-kontrollerte områder og Tyrkia  i noe særlig betydelig omfang.»


Det som skjer her er at en bekrefter at en har visst om det, men nå reduseres betydningen til en bagatell. Hvis det var en bagatell ville miljøhensyn heller ikke ha betydning. En hopper fra det ene til det andre argumentet nå - et tegn på en dårlig sak.


Kommentar:


Det dreier seg dermed om flere ting.  


For det første om forholdet mellom USA og Tyrkia. Det kan skades hvis USA støtter Russlands beskyldninger. Men her møter de seg selv i døren. Hvis de visste det, hvorfor gjorde de ikke noe med det?


For det andre om USAs troverdighet. Hvis det er riktig det Russland skriver står USA med et stort troverdighetsproblem. Bekjemper de IS eller er det bare snakk for å villede? Hva er i så fall USAs egentlige målsetting? Mange spørsmål melder seg hvis en løfter litt på lokket her.


De vestlige medienes unnfallenhet. Dette er en politisk skandale av dimensjoner - ikke minst nå når Russland leverer bevisene. Men saken begraves journalistisk.  I noen medier gjøres den om til et forhold mellom Erdogan og Putin. Kritisk journalistikk finner du i vest nå bare som en fortidslevning, som fossil.


NATOs rolle må det også stilles spørsmål med. De stiller seg bak nedskytingen av russisk fly på Syrisk territorium? Russland leverte flyruten på forhånd for å unngå dette. Alt tyder på at det var et planlagt bakholdsangrep som Nato har visst om. Det må derfor oppfattes som en del av Natos politikk.


Men det viktigste som trer meg i øynene når jeg nå følger denne saken og alle uttalelsene fra vestlige politikere og omtalen i mediene er dette: De er ikke sannhetsøkere. Tvert imot vrir og vrenger de på virkeligheten. Det de gjør er meget ødeleggende for dem selv. De ødelegger sin egen troverdighet.  

Dødslekene: Et anti-autoritært opprør

Dødslekene (The hunger games):

Skuespiller og regissør Donald Sutherland:


Ungdommen som ser denne filmen må forstå at «en blind tro på sine ledere», som Bruce Springsteen sa, «vil føre til døden», sier Sutherland.


Skuespiller Donald Sutherland har nettopp sluppet en «bombe» i hodet på det militær-industrielle komplekset. 


(militær-industrielle kompleks, interessefellesskapet og samarbeidet i USA mellom det militære apparatet og de store virksomheter innenfor rustningsindustrien, hvis produksjon forutsetter langsiktig planlegging og store statlige bevilgninger., Store danske leksikon, overs.) 


Sutherland, som spiller president Coriolanus Snow i kjempesuksessen «Dødslekene», ble for ikke lenge siden spurt om hva denne serien egentlig handlet om - og han sparte ikke på kruttet.


Hvis det er spørsmål om hva dette egentlig dreier seg om, så skal jeg si det rett ut:


Det dreier seg om de som tjener penger på alt mulig.


Krig dreier seg om penger. Den handler ikke om «å redde demokratiet i verden» eller om «kongen og fedrelandet». Slikt er bare drittpreik.


Det handler om fortjenesten til de 10% rikeste, og ungdommen som ser denne filmen må forstå at for fremtiden er «en blind tro på lederne, noe som vil føre til at en blir drept», som Bruce Springsteen sier.


De som har våknet opp og forstår hva krigsmaskinen egentlig dreier seg om, og som har sett filmene eller lest bøkene, har uten tvil sett det bakenforliggende temaet om motstand mot autoriteter og krigskrefter. De som enda ikke har fått dette med seg ennå må merke seg det Sutherland sier.


Det er ingen tvil om at krig dreier seg om fortjenesten til noen ytterst få mennesker. I virkeligheten er det helt rett det generalmajor Smedley Butler, to ganger mottager av tapperhetsmedaljen, sa i en tale:


«Krig er svindel. Det har det alltid vært.»


Den er sannsynligvis den eldste virksomheten, den mest lukrative og ihvertfall den mest ondsinnete som finnes. Det er den eneste internasjonale virksomheten av virkelig betydning. Det er den eneste hvor fortjenesten regnes i dollar og tapene i antallet døde.


Denne typen svindel er best beskrevet som noe som ikke er det som det ser ut til for flertallet i   befolkningen. Bare en liten «utvalgt» gruppe vet hva det egentlig dreiser seg om. Den er organisert for at noen få skal kunne tjene på det, på bekostning av alle andre. Krigen gir enorme fortjenester til noen ytterst få mennesker. Under 1. verdenskrig økte antallet millionærer og milliardærer i USA med 21 000. Mange ofret både blod og skattepenger i denne krigen. Hvor mange av krigsmillionærene som svindlet på skatten, er det ingen som har tall på.


Hvor mange av disse millionærene brukte gevær? Hvor mange av dem gravde skyttergrav? Hvor mange av dem erfarte hva det ville si å leve sulten i rotteinfiserte skyttergraver? Hvor mange av dem tilbrakte søvnløse og fryktelige netter men de prøvde å finn skjul for granater og kuler? Hvor mange av dem sloss med bajonetter (kniver festet til geværet, overs.) mot fienden? Hvor mange av dem ble såret eller drept i kamp?


Sutherland tar feil om en ting. Det er ikke 10% av befolkningen som tjener på krig. De som tjener på krigen er en ytterst liten gruppe, ikke i nærheten av 10%. Det er den herskende eliten. Det er våpenprodusentene, våpenhandlerne, topp-politikerne og selve staten. Alle andre, inkludert de som dør i krigen, er egentlig bønder på sjakkbrettet (altså, de kan ofres, overs.). De er tannhjulene i maskineriet - det maskineriet som bare er bygget for å spre død og ødeleggelse.


Det er viktig at så mange som mulig blir klar over det budskapet «dødslekene" egentlig bærer med seg - å beskrive eliten som det de egentlig er: kriminelle.


Denne artikkelen er skrevet av Matt Agorist og oversatt av Knut Lindtner

Også tyske statskanaler desinformerer

Det tyske ARD, tilsvarer NRK: 

Gjelder: Desinformasjon ved å stenge ute nyheter: 

Nedenfor gjengis en klage som er sendt til ARD-sjef Lutz Marmor av to meget erfarne journalister. Det de forteller er sansynligvis ganske likt situasjonen i Norge i forhold til NRK. Det er i denne sammenheng også nødvendig å minne om tidligere redaktør i Frankfurter Algemeine (en av Tysklands største aviser), Udo Ulfcottes bok, "Løgnpresse".

Her beskriver han hvordan han ble gradvis omgjort til et redskap for CIA som spredte ferdigskrevne artikler på deres (CIA)s vegne til alle avisens lesere. Ikke nok med det. Han påstod at de fleste ledende tyske journalister var i den samme situasjonen.

Boken ble en bestselger i Tyskland selv om ingen aviser eller andre større medier har omtalt den. Den var totalt boikottet av de "demokratiske" mediene. Ingen norske medier har heller omtalt den, av hva jeg vet. Og dermed melder spørsmålet seg om den situasjonen Ulfcotte beskriver er unik for Tyskland - kanskje gjelder den også for andre vestlige land, f.eks. Norge. (Knut Lindtner)

 

Her er brevet til det "tyske NRK", altså ARD:

 

Hvorfor får vi ikke vite at over 1 million syrere er på vei hjem? 


Kjære Lutz Marmor i ARD,

Også nyheter som ikke sendes på en statskanal gir grunnlag for klage. Vi klager fordi ARD ikke har sendt et ord om uttalelsen til Russlands utenriksminister Lavrov om at mer enn 1 million syrere på flukt i utlandet fra IS-terror nå har vendt hjem igjen. Prosessen startet med den russiske luftstøtten til Syria-arméen mot ulike terror-jihadistiske bander.  

Informasjonen kommer fra det internasjonale nyhetsbyrået Sputniknews, 11/11-15, og viser til russiske og syriske kilder. Utvilsomt må en slik nyhet ha stor interesse i Tyskland, som nå har `flyktningekrise`. Den får betydning for opinionsdanningen overfor russiske inngrep i Syria. 

Vi kan tenke oss til innvendingene fra redaksjonen i ARDs nyheter om at dette er informasjon som ikke kan kontrolleres og trolig er propagandistisk. Men svaret kan være at ARD-aktuell (tysk dagsrevy) for tida ikke kan kontrollere forhold i Syria og at sendingene av samme grunn baseres på tvilsomme kilder, som basert på penger fra US-etterretning stadig brukes av dere uten å sjekke troverdighet. Eksempelvis Syrian Observatory for Human Rights brukes ofte som sikker kilde, men sender sine observasjoner fra et privat hjem i London.   

Enøyd velger redaksjonsstaben ofte slike kilder når de vil informere om Syria. Eksemplet taler for seg selv. Det styrker mistanken om at redaksjonen i ARD ikke en gang leser annen informasjon fra kilder som sputniknews, for ikke å snakke om kilder på internett. 

Grunnlag for statlig nyhetsformidling forplikter journalister i nyhets - og aktualitetsformidling til `anerkjente journalistiske grunnregler`. Utvilsomt hører det til grunnreglene at rapporter fra kriger og konflikter alltid må ta med begge sider og ulike perspektiv. Gapet mellom grunn-reglene og det vi får se på tysk dagsrevy er umulig å overse. Etter vår oppfatning skyldes det ikke tilfeldig feilinformasjon eller skjødesløshet. Det skjer med overlegg. Stats-kanalen ARD tjener transatlantiske propaganda-mål. Redaksjonen vil ikke bidra til bedre forståelse av det som skjer, men vil at publikum skal tenke i tråd med en mer aggressiv EU-USA-forståelse. 

Retningslinjene er begrunnet slik: `Bilder skal ikke lyge. TV skal kun forholde seg til kjens-gjerninger, TV er en innretning der løgnen er bannlyst`. Men ser vi på programoppdrag og retningslinjene, er det tydelig hvor stor kløften er mellom krav og virkelighet. 

Ifølge retningslinjer skal den nordtyske statskanalen NDR `fremme internasjonal forståelse, sosial rettferdighet og alltid forholde seg til sannheten`. Stadig tales om at `TV-sendinger skal fremme folks vurderingsevne. Professor Heinz Buddemeier sier det slik i Illusjoner og manipulasjon, 1987: `I virkeligheten hindrer nyhets-TV utvikling av folks vurderingsevne. Ikke noe virker mer effektivt manipulerende enn nettopp nyhets-TV`.  

Å endre denne sannheten i kommunikasjonsvitenskap som for minst 25 år siden ble empirisk dokumentert, gjør heller ikke dagens utgaver av statskanalenes redaksjonelle produkter. Vi ber deg derfor, Lutz Marmor, undersøke grunnlaget for klagene utfra forpliktelsene som ligger i statskanalenes retningslinjer:  

§5 Program-oppdraget: NDR; den nordtyske statskanalen (del av ARD) skal gi objektive og omfattende overblikk over alt som er viktig for folks liv internasjonalt, i Europa, nasjonalt og på delstatsnivå.  

§8 Utforming av sendingene: Det er mål for all informasjon at den gir saklig og omfattende innføring og bidrar til å utvikle selvstendig vurderingsevne blant mottakerne. (2) Reportasjer og informasjon skal være i overensstemmelse med anerkjente journalistiske grunnprinsipper.  Også bruk av virtuelle elementer skal være uavhengig og saklig. Informasjon må kontrolleres på utbredelse og etter forholdene på nøyaktighet, sannhetsgehalt og kildebakgrunn.  

Med vennlige hilsener,

Volker Bräutigam, Friedhelm Klinkhammer.     

Kilder: Sputniknews - Syriaolidaritymovement. Volker Bräutigam var fra 1975 til 1985 redaktør i Tagesschau-Zentrale Hamburg, til 1991 var han som freelancer i NDRs personal-råd, fram til 1995 var han aktiv i hovedavdelingen som redaktør for kultur i NDR. Idag skriver han for det politiske tidsskriftet Ossietzky. Friedrich Klinkhammer var i mange år leder for hele personalet i NDR.   

Oversettelse fra dkps avis Unsere Zeit (uz), Perlo, 28/11-15. 

 


Statlig finansiert medieenfold

Denne artikkelen er hentet fra Ove Bengt Berg sin blogg, Politikus. Den er skrevet 25.10.15

Redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, argumenterer i sin leder 24. oktober for pressestøtten, fordi den gjør det mulig med det norske «meningsmangfoldet». 308 millioner årlig i pressestøtte «er en billig samfunnsmessig livsforsikring for å opprettholde mediemangfoldet som er så avgjørende for demokratiet og den offentlige debatten», skriver Braanen. Han underslår at mediene er fritatt for merverdiavgift. Med samme salg som i dag utgjør momsfritaket hele 1,7 milliarder kroner årlig. Så pressestøtten er betydelig.

Det prinsipielle spørsmålet er hvorfor alle i Norge skal være med på å gjøre avisene billigere. Det er jo bare en subsidiering for at landets mest taleføre og velstående mennesker skal få avisene billigere for å lese sine egne resirkulerte meninger. Er det noen som har råd til å betale for det avisene koster å produsere, er jo det de mange høyreorienterte politiserende professorene og litteraturdoktorandene.

Mediemangfold er det ikke snakk om. Libya-krigen viste jo nettopp at avisene og deres redaktører og journalister går i flokk og er særdeles ukritiske. I alle de viktige politiske sakene, som den aktuelle masseinnvandringa. Redaktørene og debattredaktørene i de viktigste såkalte meningsbærende avisene mener det samme, og skifter posisjoner som andre skifter skjorter. Debattredaktørene siler innlegg og vil diktere innlegg de ikke liker, på samme vis som de krever ekstra kraftig dokumentasjon av motforestillinger til egne fordommer. Å gå i flokk og være ukritisk til makta er sjølve kjernen i det å drive medievirksomhet, det viser erfaringene de siste århundrene i hele den vestlige verden. Som en innrømmelse av journalistenes ukritiskhet har de oppretta et eget særkritisk utvalg, SKUP (Stiftelsen for kritisk og undersøkende journalistikk), som de fyller med de mest ukritiske journalistene av alle (Runar Henriksen Jørstad og Daniel G. Butenschøn.)

Med pressestøtten bidrar staten til å opprettholde aviser som ikke nok innbyggere vil bruke penger på, altså aviser som det ikke er et marked for. Klassekampen er en avis med en formell sosialistisk revolusjonær målsetting, men fungerer i virkeligheten som talerør for en kristen/muslimsk politikk og arbeider for å opprettholde myten om at Ap står for noe annet en aggressiv markedsøkonomi og internasjonal krigslyst. Ispedd en stor dose reaksjonær «humanisme». Avisa bruker også statsstøtten til å sette på trykk innlegg som vil sende meningsmotstanderne sine til Mars.

Uten statens subsidiering av Klassekampen, Dagsavisen og Vårt Land, indirekte av landets mest velstående og innflytelsesrike personer, ville de for lengst ha slått seg sammen til en avis, sammenfallende synspunkter som disse avisene har. Dagbladet, VG og Aftenposten mottok i 2000 nær en halv milliard i statsstøtte i form av momsfritak. Helt meningsløst sløseri. Statsmaktenes eget medium, NRK, burde hvertfall strippes for sin ukritiske maktlojale politiske funksjon/avdeling. Om ikke helt.

Sannheten er at Stortinget og regjeringa trenger en statssubsidiert presse for å sikre seg mot kritikk. At det finnes mediemangfold, er en myte. Pressestøtten er viktigst for statsapparatet og de mektigste, ikke for leserne. Derfor er pressen så ensidig.

Ove Bengt Berg

​Et nytt delt Norge?

Blir klasseskiller erstattet av tenkeskiller?


Mon tro om det ikke utvikler seg slik at den norske befolkningen i 2016 deler seg i to leire som definitivt ikke trenger å ha noe med klasseskiller av gammel modell å gjøre?

Pr. idag er det slik at flesteparten av norskingene, som forøvrig er i verdensklassen når det gjelder naivitet og godtroenhet, innbiller seg at vår offisielle presse og tv gir et høyst sannferdig bilde av verden. Det faller dem ikke inn engang å tro at de er utsatt for en systematisk psykologisk krigføring, også kalt "mind control" og "perception management" som skal frambringe den tenkning som makten har bestilt.

I tilfellet Syriakrigen har det etter min mening vært direkte grotesk og er det fremdeles.Opposisjonspartiene i Tyrkia kjører nå fram material som anklager Tyrkia for å være arkitekten bak det berømte kjemiangrepet utenfor Damaskus i sin tid og som FN hadde en undersøkelseskommisjon på. (Carla Ponte sa vel noe sant og fikk ødelagt sin internasjonale karriere.) Dette interesserer selvfølgelig ikke norske massemedia det aller minste da de i utenrikspolitikk anser det som sin sentrale oppgave å markedsføre Nato-propaganda.

Bashar al-Assad ga i 2015 en serie intervjuer i vestlig presse hvor han sa viktige saker om Syriakrigen. Ikke ett eneste av disse dybde-intervjuene ble trykket i en norsk avis, heller ikke Klassekampen som har slått seg på statsstøttet Nato-propaganda og andre fiksjoner.

Nei, det har vært fritt fram for Pål T. Jørgensen i samfulle fire år å drive den mest uttalte krigspropaganda for Natos leide Jihadister som det går an å tenke seg. Og ingen kritikk av hjernevasken.

Akkurat det samme ser vi nå rundt flyktningestrømmen. De mest horrible saker finner sted i naboland som Sverige og Tyskland, så vanvittige at en tror knapt sine egne øyne og ører. Norsk presse har total informasjonsboikott om hva som skjer tiltross for at dette problemet også er og vil bli et skjebnespørsmål for nasjonen Norge så langt en kan se framover.

I Køln på lørdag hadde en utkommandert en hær på 3 500 politifolk som skulle adskille 7 ulike demonstrasjonstog med rundt 25 000 deltagere. Helikoptre og vannkanoner. I Dresden sier sosialburgermeisterin: "Eventuell müssen wir unsere Wohnungen øffnen" (vi må åpne våre hjem for flyktningene eventuelt) Sosialdemokratene beskylder Alternative für Deutschland for ikke å adskille seg fra nynazistene.

6 av 10 svensker ønsker seg nå full innvandringsstopp og Sverige er i ubalanse på nær sagt alle nivåer. Østerrike har hatt det største våpensalget i manns minne i 2015 og det er kvinner som fortrinnsvis har kjøpt de 70 000 våpen for å forsvare seg mot innbrudd og voldtekter.

Såfremt Norge fortsetter den kursen de nå holder, vil Norge få akkurat den samme polariseringen og de samme problemene som Tyskland og Sverige nå har.

Og da er dagens hovedtema for meg: i øyeblikket er den norske befolkningen delt i to kategorier. De som har nysgjerrighet nok til å skaffe seg litt kunnskap om det som foregår i Sverige og Tyskland og de som kapitulerer for den norske boikotten av informasjon fra nevnte stater, og tror verden er slik de offisielle media vinkler den. Offer for den politisk korrekte mind control.

Dette vil bli det nye skillet som splitter det norske folk. Kjøpere av politisk korrekt propaganda på den ene side og skeptikere og selvtenkende på den andre sida som sniker seg til å se svenske webber og denslags som nå er like forbudt som BBC under krigen.Stemmen fra London og alt det der.

Og ikke kom og si at dette er framtidige konflikter.

De utspilles daglig i debattene overalt i Norge. Vi står bare ved begynnelsen til et splittet Norge som vi må tilbake til andre verdenskrig for å finne sammenligninger med.

Jan Hårstad

Vestlige medier: en samling mennesker som lever av å lyve.

MH-17 rapporten  Paul Craig Roberts

Roberts har tidligere arbeidet i USAs finansdepartement og har vært medredaktør i Wall Street Journal. Hans siste bøker er The Failure of Laissez Faire Capitalism and Economic Dissolution of the West og How America Was Lost.

Da jeg leste at rapporten om nedskytingen av det malayiske flyet over Ukraina var overlatt til Nederland visste jeg at det ikke ville bli noen etterforskning og ikke noen oppmerksomhet rundt fakta.

Og det ble det ikke.

Jeg hadde ikke tenkt å skrive om rapporten fordi Washingtons propaganda allerede hadde lyktes, i hvert fall i den vestlige verden, med sitt formål å legge skylden på Russland.  Men den feilaktige framstillingen av den nederlandske rapporten i vestlige medier, slik som i National Public Radio, er så opprørende fordi media konstruerer en historie, og ikke viser til rapporten.

For eksempel; jeg hørte akkurat NPR´s moskvakorrespondent, Corey Flintoff, si at raketten som traff flyet ble avfyrt av ukrainske separatister som manglet den tekniske evnen til å betjene et slikt system.  Derfor måtte raketten ha blitt avfyrt av en russer.

Det er ikke noe i den nederlandske rapporten som gir en slik konklusjon.  Flintoff er enten inkompetent eller han lyver eller han uttrykker sitt eget syn, og ikke rapportens konklusjon.

Den eneste konklusjonen rapporten gir er det vi allerede vet: hvis det var en Buk-rakett som skjøt ned flyet, var det en rakett som var laget i Russland.  Den nederlandske rapporten sier ingen ting om hvem som avfyrte den.

Ja, rapporten klandrer ikke Russland, men klandrer Ukraina for ikke å ha stengt luftrommet over en krigssone.  Advokater har uttalt som svar på rapporten  at familiene til de som omkom, og Malaysian Airline selv, sannsynligvis kan gå til sak mot Ukraina for uaktsomhet.

Naturligvis var det ingenting av dette i Flintoffs rapport.

Som jeg skrev da saken ble kjent, hadde vestlige medier allerede hatt «Russland gjorde det»-versjonen ferdig i det øyeblikket det ble klart at flyet var skutt ned.  Historien var svært nyttig for Washington, for å forsterke presset på sine europeiske vasallstater når det gjaldt sanksjoner  mot Russland.  Det Washington aldri forklarte og vestlige medier aldri spurte om var: hvilket motiv hadde separatistene og Russland for å skyte ned et malayisk fly?

Den russiske regjeringen ville aldri ha tillatt noe slikt.  Putin ville øyeblikkelig flådd de ansvarlige.

Washingtons historie gir absolutt ingen mening.  Bare en idiot kunne tro på den.

Hvilke motiv hadde Washington?  Mange.  Demoniseringen av Russland gjorde et umulig for europeiske regjeringer å motstå eller avlyse de økonomiske sanksjonene Washington bruker for å bryte økonomiske og politiske forhold mellom Europa og Russland.  

Den russiske produsenten av Buk-raketter har bevist at hvis en Buk-rakett ble brukt, var det en gammel versjon som bare eksisterer hos det ukrainske militæret.  I noen år har det russiske militærets raketter blitt erstattet med en versjon som har en annen signatur i sin destruktive virkning.  Skaden på de malaysiske flyet er ikke i overensstemmelse med Buk-rakettene som brukes i Russland i dag.  Rapporten ble gitt til Nederland, men det ble ikke gjort noe forsøk på å reprodusere eller verifisere gyldigheten til de testene som ble gjennomført av produsenten av raketten.  Ja, den nederlandske rapporten vurderer ikke en gang om flyet ble skutt ned av ukrainske  jagerfly.  Rapporten er like ubrukelig som 9/11-kommisjonens rapport.

Ikke vent noen anerkjennelse av dette i vestlige media, en samling mennesker som lever av å lyve.

Grunnen til at Vesten ikke har noen fremtid er at de ikke har noen medier, bare propagandister for regjeringer og storselskaper og folk som unnskylder deres kriminelle handlinger.  Hver dag er det kjøp-og- salg i media som i filmen «The Matrix» som viser Vestens mennesker som politisk impotente.

Vestens medier har ingen uavhengighet.  En redaktør i en større tysk avis (Udo Ulfcotte, overs.) har skrevet en bok, en best-selger utgitt i Tyskland, der han skriver at ikke bare han jobbet for CIA, men at alle betydelige journalister i Europa også gjør det.

Selvsagt har ikke boken hans blitt oversatt og utgitt i Amerika.

Jeg arbeidet med president Reagan mot slutten av den kalde krigen og med datidens atomtrusler. Jeg er forferdet over at vestlige medier har sviktet livet på jorden med å tilrettelegge for en mulig kjernefysisk dommedag.

Denne artikkelen er oversatt og noe forkortet av Ingunn Kvil Gamst

 

Mediehusene på kollisjonskurs med befolkningen

Demokratenes TV-debatt i USA:


Media: 

Hillary knuste Sanders, Hillary ryddet bordet osv. Leser en mediekommentarene, altså de store kommentatorene i USA er det slike overskrifter som fremkommer. Her er noen overskrifter:

NYT (New York Times): 

Hillary Clinton Turns Up Heat on Bernie Sanders in a Sharp Debate

The New Yorker:

Hillary Clinton won because all of her opponents are terrible

CNN:

Hillary Clinton's big night on the debate stage

Politico:

Insiders: A runaway victory for Clinton

Slate:

Yes, Hillary Clinton Won the Debate …

New York Magazine:

The Hillary Clinton Panic May Have Just Ended

Og sist, men ikke minst er det denne godbiten fra Vox:

But most of all, Clinton reminded Democrats why they like her. With the attention focused on policy rather than email, she showed off her superior range and depth of knowledge and repeatedly reminded the party faithful of her long record as a fighter for the causes she believes in. Sanders held his own and will continue to be a hero to his fan base, but did nothing to really hurt her or expand his appeal.

Meningsmålingene etter debatten:


CNN Focus gruppe: Sanders vant

Fusion Focus gruppe sitt panel: 8 til Sanders. 3 til Clinton.

Fox News Focus gruppe: Sanders Was Big Winner at Democratic Debate

Slate online Poll: Sanders 68%, Clinton 15%

CNN/Time online poll: Sanders 59%, Clinton 12%

9News Colorado: 11000 stemmer til Sanders, 2600 til Clinton

The street online Poll: 80% Sanders, 15% Clinton

Fox5 Poll: Sanders 79%, Clinton14,5%

conservative Drudge online poll: Sanders 53,8%, Clinton 9,2%

Libaral daily kos online: Sanders 13254, Clinton 8536

Det interessante spørsmålet her er naturligvis hva som forårsaker en så total skivebom fra ekspertene og de store mediehusene. Her er det fritt frem med forslag og ideer.

Tenk deg medieoppslaget om 250 000 hadde demonstrert i Moskva

250 000 i demonstrasjon mot TTIP 


Med parolene `Stopp TTIP og CETA` - `For en rettferdig verdenshandel` protesterer 250 000 mot frihandelsavtalen mellom EU og USA (TTIP) og Canada (CETA) den 10. oktober 2015. Aldri før har så mange protestert mot disse planene. Deltakerantallet oversteg arrangørenes forventning.  

«I dag er en stor dag for demokratiet», sa arrangørene. Like før demonstrasjonen kom følgende budskap: «Vi står opp mot TTIP og CETA. I fellesskap forsvarer vi demokratiet vårt og går på gatene for å forsvare en rettferdig handel. Forhandlinger om TTIP utfra dagens mandater må stoppes. Foreliggende forslag om CETA-avtale må ikke ratifiseres». 


På demo-møtet i Berlin krevde talerne at EU-kommisjon, Tysklands regjering, forbundsdag og andre EU-land å lytte til demonstrantenes krav. Forhandlinger om internasjonale avtaler må være åpne og baseres på demokrati og rettsstatsprinsipper, ikke tilpasses interessene til store multinasjonale konsern. I fellesskap krevde demonstrantene sikre og utvidete rettigheter for arbeidstakere og forsvar av velferd, miljø -og forbrukerinteresser: «Kun rettferdig handel kan gi sosial omfordeling, sikre miljøvennlig økonomi og kulturelt mangfold», het det.

 

25 biler med TV og høyttalere var del av en mangfoldig og fantasifull demo, som beveget seg med paroler og faner fra sentralbanestasjonen via riksdagsbygningen til seierssøylen i Berlin. En brei allianse av over 170 organisasjoner fra nesten alle samfunnsmessige lag samlet seg bak oppropet. Sentralt sto tysk LO, Attac, kulturråd, Campact,  Folkehjelpsorganisasjoner,   Foodwatch, Mer Demokrati, Brød til verden, Greenpeace, WWF og naturvennene. Flagg og faner fra DKP, Venstrepartiet Linke og de Grønne var også med. 

Onsdag, 7/10, ble det overlevert mer enn 3 millioner underskrifter til EU-kommisjonen. De er samlet inn det siste året over hele Europa mot TTIP og CETA. Innsamling av underskrifter er organisert av det europeiske borgerinitiativet `Stopp TTIP`, som ble organisert etterat EU-kommisjonen avviste et offisielt europeisk borgerinitiativ. Med 3 millioner underskrifter har `Stopp TTIP` fått flere underskrifter enn noen andre tilsvarende borgerinitiativ noensinne. 

Litt  om politiske forkortelser: 


CETA:  Comprehensive Economic and Trade Agreement; markedsliberal avtale mellom EU og Canada. 

TTIP: Transatlantic Trade and Investment Partnership; En avtale, forhandlet fram mellom EU og USA fra juli 2013. Kritikken fra de 250 000 i Berlin: Avtalen sikrer interessene til transnasjonal kapital med bl.a. investor-stat-tvisteløsninger, som gjør det mulig for storkapitalen å saksøke de nasjonale og lokale folkevalgte organ. 3 millioner underskrifter krever at avtalen legges åpent fram, fordi folket må være suverent til å hindre ratifikasjon. 

TISA: Trade in Services Agreement: Avtale om privatisering av offentlige tjenester. En del av framstøtet på å etablere en avtale til fordel for de transnasjonale i EU og USA. Den forsterker privatisering innen service; bank, helse, utdanning, oppvekst, kultur, post, vannverk og transport. I praksis betyr det at demokratisk valgte organ ikke kan styre innsats med offentlige tjenester. 

Som TTIP og CETA mangler åpenhet rundt forhandlingene som kan knytte Norge og 50 land til denne avtalen, som følger opp de andre avtalene mellom EU og Nord-Amerika, basert på `monopolkapitalens` ideologi og praksis, globalt. 

Per Lothar Lindtner, 13/10-2015. Kilde: dkp/uz/RedGlobe, 11/10-15.

Media. Vaktbikkje eller...

Denne artikkelen er hentet fra bloggen politikus.no

I Klassekampen skreiv i forgårs redaktør Bjørgulv Braanen om at pressen sviktet sin oppgave under den norske krigen mot Libya. I en FOKUS-artikkel «Propagandakrigen». Å gå med på en sånn påstand, er å gå med på at pressens reelle rolle er å være kritisk, som et ledd i skrytinga av sin egen næringsgrein. En påstand som den til Braanen hevder pressefolk støtt og stadig.

I 1999 hevda også avdøde professor Anders Bratholm i boka si om boomerangsakene i Bergen, at pressen hadde svikta oppgaven sin. For bergensavisene var nemlig ensidige krakilske talerør for politiet, og kjørte kampanjer mot kritikerne. Jeg skreiv da et innlegg om dette i Aftenposten,  08.09.99, der jeg hevda at pressen ikke svikta, og at Bratholms påstand var en helt urimelig og feil kritikk av mediene. Samtidig brukte mediearbeiderne i sin sjølskryt at de var «den fjerde statsmakt». Men dette er jo en avsløring av at de ikke er kritiske, for en statsmakt kan jo ikke motarbeide statsmakten. Nå har mediearbeiderne smart nok slutta med alt dette sjølskrytende snakket om «den fjerde statsmakt». Nå snakker de bare om at de er «kritiske». Og noen av de mest ukritiske fyller også merkelig nok opp vervene i det som skal være pressens «ukritiske» glansnummer, SKUP-utvalget. 

I 1999 skreiv jeg (litt tilbakefornorska av Aftenpostens fordansking): 

«Ser en litt grovt på det siste århundrets dramatiske begivenheter, begivenheter som har påført millioner av mennesker lidelser og massedød, har ikke hovedtyngden av mediene i noen tilfeller virket kritisk inn mot kriger og totalitære bevegelser, eller andre mål som mektige økonomiske samfunnsgrupperinger har hatt. I hovedsak har mediene virket som en katalysator som har styrka makta til de fra før av mektiges interesser og deres handlinger. Mediearbeidere har trivdes svært godt under pressesensur [som under krigen i Norge]. Men hovedregelen har vært at de tre andre statsmaktene ikke har hatt behov for å beordre sensur. Journalistene har så fin nese for maktens interesser at de frivillig «skjønner» hvilke interesser de skal tjene: Å benekte nazistenes konsentrasjonsleire og hylle Goebbels på hans 50-års dag i 30-årene, eller fortie Nato-motstanden.» 

Dette er en kritikk som ikke er blitt svekka med åra, heller styrka. Og der Harald Stanghelle, Aftenposten og NRK, er fjerde, eller femte statsmakt?

Så snart det dukker opp kritikk av sentrale maktinteresser og deres politikk, er de politiske journalistene over dem med kampanjejournalistikk for å sverte dem. Som VGs kritikk av Pål Steigans utspill om grenser. Som ensidigheten om innvandringsbølgen mot Europa, også uten at det stilles spørsmål om denne bølgen kan være organisert av noen. Men når faktisk Norge går til krig, uten regjeringsbeslutning og uten at det tas opp i Stortinget, og åpenbart misbruker et FN-mandat etter pålegg fra USAs fredsprisvinnende president, tier de «kritiske». Underdanigheten av makta er typisk og regelen. Når kommer det motforestillinger mot EØS-avtalen, som det i to folkeavstemninger i realiteten er sagt nei til?

Så den ukritiske holdninga til Libya-krigen er regelen, ikke unntaket. Mer interessant er spørsmålet: Hvorfor er mediene er så ukritisk maktlojale?

Norske mediene er statsfinansierte, noen til dels i betydelig grad. Med direkte produksjonsstøtte i mangemillionersklassen, og fritak for merverdiavgift. Dette er for å lokke folk som har nok penger til å betale for avisa, blant de mest velstående i Norge, til å få avisene sine enda billigere. Likevel er det neppe redselen for å miste statsstøtten som driver mediene til deres ensidighet. Det må være noe med holdninga, ånden og kulturen i medieredaksjonene som kanaliserer dem inn i dette. Nå må en være svært maktlojal, eller ukritisk til Arbeiderpartiet, for i det hele tatt å kunne bli en politisk journalist i noe medium i Norge, kanskje med unntak for Dag og Tid, og muligens Finansavisen og Nettavisen også. Men også de som er ganske kritisk til både Nato og EU sosialiseres uhyre raskt inn i en ukritisk rolle, eller så oppfatter de ganske raskt at grunnleggende maktkritikk er noe de skal holde kjeft om. 

Det finnes stater med medier som er vesentlig mer ensretta enn dem i Norge, og der statslederne har en helt annen makt over hva journalistene kan få lov til å skrive. Som i Hviterussland, Tyrkia, Russland og Nord-Korea, for å nevne noen få blant svært mange land. De er nok veldig misunnelige på hvordan Norge kan framstille seg som et land med fri og kritisk presse, mens de faktisk er like ukritiske som i de nevnte landa, jf EØS-avtalen og Libya-krigen.

Ove Bengt Berg

Snipp, snapp snute…

Nytt eventyr.

Men eventyrboka blir den samme.


Norge har levet i en eventyrverden i mange år. Vi har fått prinsessen og halve kongeriket og levet lykkelig… Dette er den virkelighetsbeskrivelsen vi har vokset opp med. Men nå må den endres. Vi får realitetene i hodet. Russerne slår ihjel trollet og Tyrkia har sluppet løs en million av flyktningene på oss. Mange, ikke alle naturligvis, er terrorister.

Eventyrene i vår historiebok har vært de samme i lang tid, men snart vil dette forandre seg. 

Fra historien kjenner vi mange tilfeller av endring av virkelighetsbeskrivelser. Et av de beste eksemplene er fra etter avslutningen av 2. verdenskrig. Under 2. verdenskrig var Sovjetunionen alliert og venn. Men etter at krigen tok slutt, måtte denne fortellingen endres. Dette ble gjort på ulike måter, men helt avgjørende var bruken av de sentrale mediene. Fra å være venn og alliert ble landet som ofret mest for vårt demokrati og frihet i løpet av få år omdefinert som uvenn og fiende. Teknikkene som ble brukt var mange, men det som var forutsetningen for opinionsendringen var kontrollen over de dominerende mediene. Uten kontroll over eventyrfortellerne mister eventyrene taket på befolkningen.

Etter all råskapen som vår nærmeste allierte, USA, fremviste over Sør-Øst Asia på 1960-70 tallet, men massiv bombing (teppebombing) av store områder i Vietnam, Kampuchea og Laos, en gigantisk kjemisk sprøyting av store skogsområder for å fjerne vegetasjonen, bruken av napalmbomber og ellers en massiv krigsinnsats (på det meste mer enn 500 000 USA-tropper i landet), mer enn 2 millioner drepte vietnamesere - fortsatte våre medier i etterkant å fremstille USA og vår del verden (NATO) som forkjempere for frihet, demokrati og menneskerettigheter. Vietnamkrigen (USAs krig i Vietnam) (Ca. 1960-1975) var bare et feilgrep. Tenk det: et feilgrep i 15 år. Realiteten er naturligvis en annen. Det var en villet politikk som stort sett alle ledende internasjonale og norske medier støttet - helt til det ikke lenger var mulig.

Da USA var militært slått i 1975 måtte omskrivingen begynne. Da startet mediene sin endring av beskrivelsen av virkeligheten. USA var naturligvis eventyrhelten, fortsatt en forkjemper for demokrati, frihet og menneskerettigheter, til tross for at virkeligheten fortalte noe helt annet.  Krigen i Indo-Kina var bare et feilgrep. Forøvrig er det blitt upassende å nevne denne krigen. Dette var et eventyr som måtte omskrives og helst glemmes så fort som mulig.

Som følge av forråelsen under det som ble kalt Vietnamkrigen, men som egentlig var en krig også mot Laos og Kampuchea, førte maktovertagelsen i Kampuchea til et terrorregime i Kampuchea (Røde Khmer). Da Vietnam etter noe få år befridde Kampuchea for et regime som begikk et av de verste folkemordene (mot egen befolkning) verden kjenner, ble Vietnam fordømt av USA med Norge på slep og av Kina. Kina invaderte dessuten Vietnam.

Foranledningen var at Vietnam tidigere hadde invadert Kambodsja og styrtet Røde Khmer fra makten. Kina invaderte Vietnam og truet med å erobre hovedstaden Hanoi. De ble møtt av hard motstand fra vietnamesiske styrker og kineserne slo retrett etter noen ukers kamphandlinger. Kinas offisielle forklaring er at man hadde ment å «gi Vietnam en lærepenge». (Fra Wikipedia)

Etter at Røde Khmer ble kastet ut av Kampuchea og Vietnam og i realiteten reddet store deler av Kampucheas befolkning, fortsatte USA og Kina å støtte restene av Røde Khmer som befant seg i leierer i Kampucheas naboland Thailand. Herfra foretok de terrorraid inn i Kampuchea. Dette pågikk i en årrekke. Dessuten ble Røde Khmer fortsatt anerkjent i FN, med støtte fra USA, Kina og bl.a. Norge, som Kampucheas rettmessige representant.

Dette eventyret finnes ikke i boka. Det passer ikke inn. Leser en norskutgaven av Wikipedia eller nettutgaven av Store Norske Leksikon finnes ikke eventyret om Norges regjerings støtte til terrororganisasjonen Røde Khmer. Å nevne dette er fortsatt et politisk tabu. Alle eventyr skal slutte med: så levde de lykkelig…

Her er vi ved enda et eksempel på desinformasjon. Blir virkeligheten for vanskelig og pinlig nevnes den ikke. Tausheten er da det beste virkemidlet. Historien om hvordan Norges regjering støttet folkemorderne i Kampuchea i FN, er et meget godt eksempel på dette. Hvordan kan en feil rettes hvis den ikke snakkes om og erkjennes?

Hvorfor skjedde dette? Ja, svaret på det er åpenbart: Dette er en del av virkeligheten som ikke passer inn i eventyrboka vår. Den passer ikke inn i solskinnshistorien om Norge og USA. Den fører til dissonans og ubehagelige spørsmål. Folk kan begynne å tvile på om Espen Askeladd er den vi liker å fremstille han som. Igjen svikter mediene, som er fullstendig servile. Tausheten er bare effektiv hvis det ikke er noen som bryter den.

I vår tid er det eventyret om USAs bruk av fremmekrigere (terrorister) eller leiesoldater som må skrives om. I våre medier er disse blitt fremstilt som frihetskjempere da de sloss mot de sovjetiske styrkene i Afghanistan. «Ridderne mot dragen». De var trent og utstyrt av USA og ideologisk skolert, betalt og religiøst «ruset og forgiftet» av Saudi-Arabia. 

Etter den vellykkete bruken av disse jihadistene I Afghanistan, har de fortsatt å fungere under merkelappen «frihetskjempere», og de er satt inn i en rekke kriger. (Bosnia, Tsjetsjenia, Jemen, Libya) Sist og ikke minst i Syria. 

Det skal bli interessant å se hvordan mediene vil omskrive det som nå skjer i Syria. «Moderate terrorister» (blant Askeladdens gode hjelpere), er en av de komiske betegnelsen vi kan se i den overgangstiden vi befinner oss i nå. Det vi kan være sikker på er at mediene vil arbeide på spreng for at ikke dette eventyret kommer på kant med eventyrboka i vår del av verden: Vi er de snille, vi hjelper de snille og vi sloss drabelig mot de slemme!

Det er en formidabel snuoperasjon vi nå står overfor. Og det er mange som vil få vondt i hodet.

​Komisk krigspropaganda

Norge i informasjonskrigen.



Det står jo akkurat det samme i alle norske aviser,inkludert Al-Klassekampen,så en trenger ikke lese seg ihjel for å vite hva den norske politiske eliten mener. Det som pågår nå er krigshissing mot Russland og Putin og det er å anta at dette er som mental opptrapping til Natos storkriger mot Russland-Kina.

Jeg holder meg da med Aftenposten som jamrer seg på lederplass 3 oktober 2015 om at Vladimir Putin skuffer i Syria fordi han skulle ha skutt på "moderate syriske opprørere". Dette er den norske versjonen av president Obamas "the moderate Sunni opposition.»

Første bud for et menneske som skal opp og fram i norsk politikk og media er dette: Du skal aldri mene noe annet enn den amerikanske presidenten.

Avdøde Georg Johannessen skrev allerede på 1960-tallet mye om det komiske og provinsielle ved dette fenomen i Norge. Nato er Gud og den til enhver tid sittende amerikanske president er Jesus.

På samme dag utdyper en Kampesæter dette med 500 millioner dollar programmet til USA i å trene disse "moderate" -av CIA i Qatar og Saudi-Arabia.

Når dette pr-jippoet i idag,i 2015, i det hele tatt går,kommer det av at det norske folk er massivt hjernevasket og elitene overhodet ikke tør skrive et sant ord om hva som har vært USAs sentrale krigsstrategi helt fra 1950 årene av.

Det var seg slik at da Nasserismen, Baathpartiene vokste fram i Midtøsten, fikk de konservative religiøse statene i Gulfen fullstendig panikk og en allianse vokste fram med USA om nedkjempelse av det sekulære- nasjonalistiske Midtøsten. Også det syriske regimet.

Første gang denne alliansen laget verdenshistorie var krigen i Afghanistan 1979-89. Der skipet man inn de første globale Jihadister i et antall på 30-40 000, sendte dem veltrente inn i Jihadgruppene til de mest blodtørstige fundamentalistene som fantes i Afghanistan, av typen Hekmatyar. "Moderate islamister" ble ikke brukt i det hele tatt. Dess grusommere,dess bedre.

USA/Nato var helt rusa over hvor vellykket denne Islamist-Nato alliansen med Saudiene og Gulfen var,og gikk umiddelbart til nye kriger med nøyaktig samme oppskrift. To Tsjetsjeniakriger i Kaukasus på 1990-tallet,deretter Balkankrigene hvor man kjørte inn rundt 4000 medlemmer av Qaida.

Libyakrigen av 2011 var også av samme modell.

Når da det vekker oppsikt at general Petraeus uttaler seg på amerikansk tv at USA bør utdype alliansen med Qaida i Syria,Nusra-Front, skyldes dette at folk flest er fullstendig uvitende om at USA allerede har hatt nært militært samarbeid med Qaida. I årevis.

Ambassadør Stevenson som ble massakrert med sin CIA-stab i Benghazi jobbet med Qaida-Nusra for våpensalg og våpeneksport fra Libya til Syria,men havnet åpenbart i klemme mellom ulike fraksjoner Jihadister. I USA har det vært umulig å få opp denne hendelsen til utdypet gransking da den vil bringe opp ubekveme sannheter.

Så når mektige kriger John McCain nå skriker fra sin topposisjon i Militærkomiteen,at de syriske "moderate" bør få luftskyts slik at de kan skyte ned russiske fly, henviser han til erfaringene med STINGER i Afghanistan.

Det som hisser opp USA er at Russland bomber Qaida-Nusra. USAs militærdoktrine under Obama har vært: Leading from behind. Uten de milliarder av dollar som Saudi Arabia,Qatar,Kuwait og Tyrkia har brukt på denne organisasjonen, hadde den naturligvis brutt sammen for mange år siden. Det er en leiehær i likhet med Islamsk Stat.

Israelske etterretningsweb Debka har gjennom årene navngitt de warrooms i Jordan,SaudiAarabia,Tyrkia som styrer Syriakrigen og her befinner generalene fra USA seg som den avgjørende ledende krigsmyndighet. Også over Tyrkia og Gulfstatene.

John McCain var jo avfotografert på besøk inni Syria sammen med alle topplederne fra islamistbevegelsene der, i kjempehumør tydeligvis, også i nærvær av sjefen for Islamsk Stat.

Det er bare i et uvitende og hjernevasket folk at denne primitive krigspropagandaen kan fungere. Både Aftenposten og Klassekampen skrev at de 30 000 leiesoldatene fra over 100 forskjellige land var "Spaniakjempere."

Med den skrullete mytologien om de "moderate syriske opprørere" fortsetter media langs denne linja. Det er noe edelt og heroisk med betalte islamske terrorister.

I Norway går alt.

Jan Hårstad

Hvem er SOHR?

Hvem står bak «Syrian Observatory for Human Rights»(SOHR)?

Denne kilden har vært brukt i stor utstrekning som et sannhetsvitne fra slagmarken i Syria. Men hvem er det som står bak denne organisasjonen? Journalisten Nimrod Kamer har forsøkt å undersøke dette.

Denne organisasjonene er en av de viktige forsyningkildene vedrørende informasjon om Syriakrigen til de vestlige «main-stream- mediene», altså alle aviser, radio, fjernsynstasjonene som støtter den vestlige virkelighetsbeskrivelsen av det som skjer i verden. De fleste av disse er privateid og dermed underlagt store kapitalinteressers virkelighetsbeskrivelse.

Den siste nyheten som kom derfra (SOHR) var at russiske krigsfly hadde drept 30 sivile, derav kvinner og barn i Homs. Det ble meget raskt en hovednyhet i disse mediene. 

Dette «prestasjonen» skulle de ha klart før de tok av fra flyplassen der de var stasjonert. I forbifarten vil jeg også nevne at Thierry Meyssan fra Voltairenet har forutsagt at meldinger om drepte sivile, både kvinner og barn, vil det bli mange av etter at Russland kommer i gang med bombingen av terroristgruppene. Men at de skulle komme før bombingen var begynt…

RT (Russia Today) besluttet å undersøke SOHR og satt Nimrod Kamer på jobben. Det viser seg at organisasjonen drives av en mann, Rami Abdul Rahman, fra sin toromsleilighet i Coventry. Ingen vet hvem som er på bakken i Syria og informerer han, men nyhetene flyter inn og ut hele tiden, men lite detaljerte. Men ingen Kamer snakket med i Coventry, visste om denne kilden til avgjørende informasjon om Syria.

Kamer ville gjerne snakke med sjefen for SOHR, men Rahman avviste han og sa:

«Jeg er ingen medie-organisasjon: Jeg arbeider fra mitt private hjem.»

Og da han ville intervjue han om organisasjonen ble han også avvist: " de er ute etter å drepe meg". Han ba Kamer sende han navnet sitt og andre personlige informasjoner slik at det kunne videresendes politiet.

Enhver får tenke sitt om hvor troverdige en av hovedkildene til de store vestlige mediene er vedrørende Syriakrigen. X-CIA-agent Ray McGovern har karakterisert denne typen informasjon som «fullstendig upålitelig verktøy.»

​Hvordan virker mediemanipuleringen?

Ryktebørsen startet for en uke siden med en artikkel fra Israel en om «tusenvis av russiske tropper» i Syria i den nærmeste fremtid, men uten kilder. Dette ble fulgt opp på websiden til utenrikskomiteen i USA av Eliot Abrams: «Putin i Syria». Men heller ikke nå ble det vist til kilder. Så dukket Michael Weiss opp

http://www.thedailybeast.com/articles/2015/09/01/r...

Han viste til Adams. Michael Weiss er en person som lenge har vært på lønningslisten og i lommen på anti-Putin oligarken, Michael Khodorkovsky.

Og slik fungerer det hele. Det starter med en artikkel uten kilder som blir referert og som brukes som sannhetsvitne for en serie artikler i mange medier som viser til hverandre. Dermed er det etablert en dokumentert sannhet som baserer seg på luft. Dette er er velkjent problem fra f.eks. samfunnsforskningen hvor kildehenvisninger ofte går i ring. De viser til hverandre og i store mengder, men få  har en primærkilde. Men det virker imponerende for de som ikke undersøker - og det gjør nesten ingen, for det tar lang tid.

Men tilbake til de russiske troppene. Nå kommer Det Hvite Hus på banen. Ifølge en artikkel i franske «Agence France Press» sjekket det hvite Hus etterretningsrapporter om at russerne var aktive i Syria. Men noen slike rapporter finnes ikke. Artikkelen sa ikke noe om hvilke disse var og det gjorde heller ikke det Hvite Hus. Legg merke til formuleringene her. Ingen sier at det er russere der, men inntrykket gies likevel.

Men Det Hvite Huset fulgte opp med uttalelser om at russisk involvering i Syria ville virke destabiliserende og lite hensiktsmessig. Dermed så det ut som en faktisk sannhet som de fleste som følger med tror på. Som sagt er det svært få som orker å sjekke primærkildene.  Etter en viss tid er det ofte umulig å vite hvem eller hva dette er.

Og siden denne historien viser at dette skjer denne gangen, hvordan kan en vite om ikke dette er tilfelle også vedrørende andre historier? Men det vet vi. Bombingen av Libya startet med en slik løgn, basert på en gjengivelse av en tale til president Gadafi som ble grundig forfalsket i vest for å ha et påskudd til å gi opprørerne (i dag IS) den flystøtten de trengte for å vinne krigen. Resultatet ser vi i dag: det som var den fremste afrikanske velferdsstat, Libya, er i oppløsning og er blitt et stort bidrag til den katastrofen som daglig utspiller seg i Middelhavet.

http://www.dn.no/meninger/kommentarer/2015/04/22/2...

Men igjen. Hvordan kan det ha seg at USAs regjering bekymrer seg for om Russland deltar i nedkjempingen av IS. Å nedkjempe IS er i dag et offisielt uttalt mål til USAs regjering. Nå er det slik at den Syriske regjeringen ikke tror på USA i denne saken:

http://www.derimot.no/blog/et-alternativt-syn-på-s...

Og det er det heller ikke ikke grunn for. Landets bekymring for russisk nedkjemping av IS lukter lange veier av dobbeltmoral. Ikke vil USA samarbeide med den syriske regjeringen om dette uttalte målet og russerne må holde seg langt unna. Alt tyder på at USA ikke kjemper mot IS selv om de sier de gjør dette. Det samme gjelder i enda større grad for den tyrkiske regjeringen som i praksis har administrert IS helt frem til nå. Tyrkia er mest av alt opptatt av å bekjempe sin egen kurdiske befolkning.

I praksis ville det være rimelig at Russland bekjempet IS i Syria, fremfor å vente til de kommer til Kaukasus eller Krim. For det er allerede etablert et samarbeid mellom den tyrkiske og ukrainske regjeringen om å bruke IS-folk i kampen mot Russland og opprørerne i Øst-Ukraina. 

http://www.voltairenet.org/article188381.html

Russland har dessuten landets eneste utenlandske militærbase i Syria. Det er altså allerede russiske militære der.

Men USA vil bare samarbeide med de statene som har finansiert, utstyrt og organisert, altså hjulpet IS frem til i dag og som fortsatt støtter dem. I praksis utenom USA, er dette Gulf-statene, Saudi-Arabia, Israel og Tyrkia. Denne bekymringen for russisk involvering dreier seg derfor ikke om å sloss mot IS, men om kampen mot IS skal bli effektivisert.

Når pressen fortsatt ikke klarer å stille helt elementære spørsmål om denne såkalte «borgerkrigen» som i dag , langt tydeligere enn tidligere, er en krig som føres med utenlandske leiesoldater, men lager et oppstyr om Russland og tropper i Syria - da kan vi være sikker på at det er noe annet som ligger bak. Og en trenger ikke være særlig kritisk for å se at den knapt halvhjertete innsatsen til USA for å bekjempe IS, egentlig er et ønske om å både kvitte seg med IS og den Syriske regjeringen. Først og fremst den syriske regjeringen som fortsatt er internasjonalt anerkjent.

For det har vært USAs primære mål hele tiden, selv om kanskje IS, som de selv har skapt, er blitt «A pain in the ass» (en liten hodepine).

Presseoppslagene er et godt eksempel på hvordan det etableres et faktum i opinionen uten dekning i virkeligheten. Det illustrerer også hvordan pressen brukes til bestemte politiske formål. Pressen blir dermed et redskap for den til enhver tids rådende makt i USA og NATO. Pressens kritiske forhold til virkeligheten forbeholdes andre deler av verden og får gjerne en dobbelmoralsk og løgnaktig funksjon fordi den er blind for «his masters voice».

Pressefriheten i vår del av verden blir dermed ofte retten til å feilinformere, virkelighetsfornekte - og forvrenge, retten til ukritisk å formidle den herskende makt sin virkelighetsoppfatning og stadig oftere retten til å lyge.

Artikkelen jeg baserer denne historien på finnes her:

http://www.ronpaulinstitute.org/archives/peace-and...

CIA og media


I en større artikkel på Global Research skriver professor James F. Tracy en artikkel om dette tema. Han innleder slik:


«Siden andre verdenskrig har CIA vært en hovedkraft i USA og overfor utenlandske nyhetsmedier, hvor organisasjonen har utøvet en betydelig innflytelse over det opinionen får se, høre og lese til enhver tid. CIAs medarbeidere og journalister vil forsikre (offentlig, overs.) om at de har få, om noen, relasjoner (til mediene). Likevel viser den sjeldne erkjente historien om deres intime samrøre en helt annen fortelling, en som medie-historikere er meget uvillig til å undersøke.»


free-speechgif
Hvis journalister utfordrer den rådende fortellingen er det fort gjort å få en slutt på karrieren. Det er ingen som sier hva de ikke skal skrive eller skrive - så primitivt er det ikke, men har du sosial teft merkes det for hva om er tillatt.


Prof. Tracy viser i denne artikkelen til en rekke avgjørende begivenheter for verdensutviklingen de siste årene hvor de dominerende medienes kritiske holdning har sviktet fullstendig: f.eks. medienes systematiske «cover up» av valgjukset i USA i 2000 og 2004 (der Bush vant), 9/11 (sprengingen av Twin Towers), invasjonen av Afghanistan, Irak, destabiliseringen av Syria og etableringen av IS. 


I informasjonsalderen hvor nyheter kan spres raskt og til hele verden må spørsmålet stilles om hvorfor denne uoverensstemmelsen mellom teknologi og mangelen på kritisk journalistikk eksisterer.


I akademiske og andre kretser forklares denne svikten i kritisk journalistikk med en rekke ulike mekanismer: nyhetsredaksjons - sosiologi, press fra annonsører, monopoleierskap, nyhetsredaksjoner som bare får informasjon fra offentlige kilder og journalistenes karriere-ambisjoner. Det er heller ikke tvil om at PR-byråer påvirker med ulike typer utspill.


dream-burning-man22-599x445png
Den kritiske journalismen er mer en fjern drøm i dag, til tross for alle de tekniske mulighetene som foreligger. Kapitalkreftene kontrollerer nå de store mediene fullt og helt.

Men den rungende tausheten vedrørende svært viktige og avgjørende begivenheter viser at det i tillegg til de kreftene som er nevnt over også er en kraft ingen vil snakke om. Det dreier seg om CIA og andre hemmelige tjenester som kontinuerlig er involvert i nyhetsmediene for å forme disse på en måte som kan skape den ønskede opinionen uten at det merkes av folk flest hvordan de påvirkes.


Deretter følger en liste fra Professor Tracy på 50 begivenheter i årene etter 2. verdenskrig hvor han fremlegger historiske fakta og begivenheter som viser hvordan denne makten former opinionen og det som blir den offentlige historien og sannheten over tid, og hvordan også respektable offentlige institusjoner  blir påvirket og underlagt denne samme kraften.


Denne listen starter med etableringen av operasjon «Mockingbird» (spottefugl), som var en hjørnestein i etterretningstjenesten sitt forhold til de ledende nyhetsmediene i USA. Han viser til at tidligere CIA-direktør Richard Helms var rekruttert fra pressekorpset av sin veileder ved United Press International sitt Berlin-byrå.


r_10jpeg
Richard Helms


Fra midten av 50-tallet har CIA på ulike måter søkt å unngår direkte kritikk overfor deres skjulte virksomhet gjennom ulike påvirkningtiltak overfor mediene. Bl.a. påvirket de redaksjonelle personaldisponeringer. F.eks forut for USA-kuppet (ledet av CIA) av Arbenz -regjeringen i Guatemala, fikk de sørget for at New York Times reporter, Sydney Gruson, ble flyttet fra Guatemala til Mexico City.


Siden tidlig på 1950-tallet har de dessuten betalt en rekke utenlandske presse-tjenester, tidsskrifter og aviser, som fungerte som utmerkete skjulesteder for CIA-operatører. Et slikt skjulested var «Rome Daily American, hvor CIAs eierandel var på 40%.


Særlig nevnes CIAs relasjon til «Time» som særlig verdifull, ikke minst i perioden fra 1950 til 1966 hvor ikke mindre enn 10 CIA-ansatte skjulte seg i dette tidsskriftet. Arrangementet var godkjent av utgiveren Arthur Hays Sulzberger.


arthur-hays-sulzberger-4jpg


CBSs (Stor nyhetskanal) medarbeider Paley arbeidet nært med CIA og tillot tjenesten på ulikt vis å nytte kanalens ressurser og personell. Veteranen innen radio-journalistikk, Daniel Schorr skrev i  1977: «Mitt inntrykk var at en relasjon av tiltro og tillit hadde eksistert mellom han og CIA». Schorr pekte på forhold og tegn som indikerte at CBS var blitt infiltrert og viste eksempler på dette.


En rekke av CIA-virksomhetene overfor mediene han tar opp i artikkelen dreier seg om systematisk manipulering og kontroll over aviser, radiokanaler, TV-selskap, forsøk på å stoppe eller påvirke bokutgivelser, plassering av egne folk innen media osv.


F.eks skriver han at tidligere CIA-offiser, Robert David Steele, bekrefter at CIAs mediemanipulering er verre i 2010 enn på 1970-tallet da Bernstein skrev «The CIA and The Media». Denne CIA-agenten hevder at CIA er fullt ut istand til å manipulere mediene og har finansielle ordninger med mediene, med kongressen og med alle andre.


hqdefault_34jpg
Robert David Steele


Og denne prosessen fortsetter frem til nå. Det skulle være tilstrekkelig å minne om  intervjuet med Udo Ulfcotte som ga ut boken «Kjøpt journalistikk» hvor han beskriver hvordan han endte opp nesten som et avskrivingsbyrå for CIA-produserte artikler i sitt eget navn:

 http://www.derimot.no/blog/intervju-med-udo-ulfcot...


I samme gate er avsløringene til Edward Snowdon som bare forteller at videreføringen av denne virksomheten fortsetter i høyt og høyteknologisk tempo.


På det norske Stortinget sitter det i dag dessverre stort sett bare nikkedukker som er så redde for å bli stemplet som «konspirasjonsteoretiker» at de ikke klarer å stille et kritisk spørsmål om denne virksomheten som er en virkelig trussel mot demokrati og folkestyre.


puppetjpg
Nikkedukker


Hele artikkelen til prof. Tracy kan leses her:

http://www.globalresearch.ca/the-cia-and-the-media...


En annen artikkel av Prof. Tracy om samme tema kan leses her:

http://www.derimot.no/blog/krig-mediepropaganda-og...


I denne artikkelen tar prof. Tracy hvordan regjeringen i USA helt fra 1. verdenskrig i økende grad har påvirket og forsøkt benyttet mediene til å få oppslutning om sin politikk i befolkningen.


great-wall-battle-illustrationjpg
Den kinesiske murens oppgave var å forsvare den kinesiske keisermakten mot inntrengere. Mediene har den samme oppgaven, men mer skjult: å forsvare kapitalismen


For min egen del vil jeg gjerne føye til at det nå er en organisk sammenvoksing økonomisk mellom rustningsindustrien, Wall Street (finanskapitalen) og mediene. Hele komplekset eies og drives av de ultrarike i USA og enhver regjering må regjere på deres nåde.


Å snakke om mediene i dag som en egen statsmakt er å lukke øynene for de faktiske forholdene. De dominerende mediene i vesten, særlig i USA (eies av 6 mediegiganter) er en del av den kapitalistiske makten og deres hovedoppgave er å forsvare det rådende systemet.


Oversatt, bearbeidet og kommentert av Knut Lindtner
Bilder/tekst: Knut Lindtner

Tilbake til Forsiden

Teater for å sverte Assad.

Var det kidnapping eller var det hele teater for å sverte Assad?


I løpet av 2012 var det mange i USA som presset på for at USA skulle iverksette en invasjon, i det minste bombing av Syria, dette til tross for at Assad hadde hjulpet USA i «krigen mot terror.» Spørsmålet om «vi skal vi hjelpe den frie Syriske Armeen»(FSA) ble flittig debattert. Begrunnelsen var at de var vestlige og demokratiske. Både Hillary Clinton og seinere John Kerry støttet militære midler mot Syria. Hillary: «… for at Syrias folk skal få en bedre fremtid.»

Etterhvert viste det seg at fortellingen om den moderate Frie Syriske Hæren(FSA) var en myte. De som mest effektivt bekjempet Assad var langt fra moderate. (I dag har de ulike navn men vi kjenner dem som ISIL, IS eller Daesh som f.eks. den syriske regjeringen kaller dem. I virkeligheten skjer det raske metamorfoser i Midt-Østen - nye grupper nye navn, men det er de samme kreftene som står bak og forsyner dem med våpen og penger: Saudi-Arabia, Tyrkia, Israel og USA er de viktigste, men med ulike begrunnelser og målsettinger.)(Oversetter)


I desember 2012 da kravet om intervensjon økte i styrke, ble en gruppe journalister fra NBC News, derav stjernereporter Richard Engel, kidnappet inne i Syria. De ble holdt fanget i fem dager med drapstrusler hengende over seg, behandlet dårlig og Engel ble tvunget til å uttale seg på en video der han ba om at USA sluttet å være deltager i konflikten i Syria. På veggen bak dem var det pro-syrisk grafitti med henvisning til shia-forståelser av Koranen.

Hensikten var åpenbart å vise at disse journalistene var kidnappet av pro-Assad styrker. Kidnapperne gjorde store anstrengelser for at fangene skulle få denne forståelsen av situasjonen. Engel og hans medfanger fikk naturligvis også denne forståelsen av situasjonen og at de ble befridd av opprørere. 

Etter befrielsen sa de først at de var fanget av en ukjent gruppe. Seinere føyde de til at de var befridd av anti-Assad-opprørere og at kidnapperne var pro-Assad. Dette ble fort et udiskutabelt faktum av NBC. I et intervju den 21. desember 2012 på «The Rachel Maddow show» gikk han i detaljer gjennom det som hadde skjedd. Fangenskapet endte først da de havnet opp i en av opprørernes kontrollposter hvor opprørerne heroisk drepte noen av Assads folk og etterpå ga dem en meget human behandling. Han uttalte:

«Jeg vet ikke hvem disse folkene var, vi snakket litt med dem og det ble klart at det var opprørere. De ga oss en meget pen behandling….. De brakte oss tilbake til hovedkvarteret. Ga oss mat og vann og lot oss ta telefonen. Og så eskorterte de oss personlig til grensen.»


Tre dager tidligere den 18. desember, hadde Engel på Maddows show, beskrevet hvor forferdelige kidnapperne hadde behandlet dem. Og han hadde knyttet dem både til Iran og Hesbollah. 

På dette tidspunktet var det gode grunner til å anta at dette kunne være svindel (ikke av Engel og hans medfanger) og et forsøk på å henge bortføringen på Assad. Flere uavhengige journalister uttalte skepsis til denne historien, men de slapp ikke til på NBC. Den 18. desember offentliggjorde professor AbuKhalil en e-post fra en «kunnskapsrik vestlig journalist»hvor det ble pekt på en rekke grunner til å tvile på at de som hadde tatt journalistene hadde noe med Assad å gjøre. Han argumenterte med at bortføringen minnet svært om et arrangement (setup) som om kidnapperne ville få de til å tro at det var shiaer som stod bak. Han skriver om videoen:

«Jeg har sett på videoen og det er helt åpenbart et arrangement. Slagordene er uten tvil falske og har som hensikt å vise at det var shiaer som stod bak og at disse var villmenn. Hvis dette står til troende er jeg en tannlege.

Naturligvis sier jeg ikke at Engel var med på dette plottet, men at kidnapperne var fra den «frie syriske armeen (FSA) og løy til dem om sin identitet, noe som har skjedd tidligere.»


Og det er dette som nå viser seg er tilfellet. Nylig har Engel offentliggjort en erklæring på NBC News sin web-side hvor han bekrefter at det ser ut til at de som befridde dem hadde noe med de som kidnappet dem å gjøre. Gruppen som kidnappet dem var sunnier. 

Så langt er alt greit. Ingen kan klandre Engel, som snakker flytende arabisk, for å ha blitt lurt. 

Men dette gjelder ikke for de som stod bak i NBC News ledelse. New York Times som hadde forfulgt saken, skrev nemlig at det var god grunn til å tro at NBCs ledelse visste at det var grunn til å være mistenksom på hvilke opprørere som stod bak bortførelsen, men at de tross dette lot Engels få holde på å fortelle sin historie uten spørsmål eller innsigelser. New York Times skrev at det var nærmest sikkert at Engels team var tatt av kriminelle Sunni-elementer med tilknytning til «den frie syriske armeen», en løs allianse opprørere som kjempet mot Assad:

«NBC - lederne var informert om Mr. Ajouj og Mr. Qassabs mulige involvering i bortførelsen både under og etter hendelsen. Dette har de (NYT) både fra tidligere og nåværende ansatte i NBC og andre som var med i leitingen av Engel m/medarbeidere, inkludert både aktivister og profesjonelle innen sikkerhet. Til tross for dette var nettverket (NBC) raske med å få Engel på luften hvor han beskyldte Shiaene uten å presentere noen andre mulige forklaringer.»


NBC -ledelsen visste altså at det var sannsynlig at det var opprørere mot Assad som stod bak. Likevel lot de Engel og mange andre personer fra NBC og MSNBC (stor mediekanal i USA) gang på gang og utvetydig henge bortførelsen på Assad-regimet samtidig som de forherliget opprørerne. På toppen av det hele hengte de også bortførelsen også på Iran og Hesbollah. NBC-ledelsen har så langt nektet å besvare henvendelser fra NYT (New York Times) om denne saken.

Denne saken er svært alvorlig fordi den brakte brennstoff til det bålet som mange prøvde å få i stand: direkte militært angrep fra USA på Assad-regjeringen i Syria. USA vurderte på samme tidspunkt om de skulle anerkjenne opprørerne som Syrias lovlige og formelle representanter.

NBC skylder å komme med en forklaring her, men nekter altså. Og dette er blant de mediene som kritiserer andre for hemmelighold. Denne historien bidro altså til å støtte tilhengerne av krig og regime-endring i Syria og til å sverte Iran og Hesbollah, ved hjelp av falske anklager. Og hvis ikke ledelsen i NBC visste at den var falsk da de startet kampanjen, må de allerede da ha visst at det var god grunn til å anta det. Derfor er dette en stor journalistisk skandale.

Professor AbuKhalil har nylig sendt en ny e-post om denne historien der han skriver:

«Dette er en kultur: de var alle en del av et narrespill for å blåse opp og gi heltestatus til «Den Frie Syriske Hæren» mens denne samme hæren kidnappet uskyldige shiaer og av sekteriske grunner drepte andre mennesker. Og de ønsket ikke å tro det.»

Han viser også til en e-post fra en vestlig korrespondent i området som skriver: «Alle visste det var en sunni - gruppe med tilknytning til det frie syriske hæren (FSA) som hadde kidnappet Engel i sammen øyeblikk det skjedde. Folk snakket om det i Sør-Tyrkia, journalister og opposisjonsfolk.»


I en annen sammenheng skriver han (AbuKhalil) at Engel gjentatte ganger forteller at hans befriere drepte noen av pro - Assadfolkene som hadde tatt han til fange. Dette fremgår f.eks. i en Vanity Fair artikkel (Magasin i USA) han skrev. Men New York Times skriver nå at Engel innrømmer at han aldri så noen drepte:

«I sin Vanity Fair artikkel beskriver han at en av han fangevoktere lå død. I intervjuet på onsdag innrømmer han nå at han så ingen døde kropper da han ble befridd.»

«Jeg gikk ut av bilen på den ene siden mens en medprodusent, Aziz Akyavas, gikk ut på den andre og ifølge han, skrevet han over en kropp. En skjeggete mann med skytevåpen sa at vi nå var trygge. Han sa at han og hans menn hadde drept to kidnappere. Jeg gikk ut fra at det var rett og tok det som et faktum som jeg rapporterte videre, ikke minst fordi Aziz sa det han sa,»


Dette er mer enn dårlig. Det er denne typen systematisk journalistisk bedrag og propaganda vi ser gang på gang, alltid ensidig i tjeneste til den amerikanske regjeringen i dens endeløse krig mot terror.

Hele historien kan leses på engelsk her: https://firstlook.org/theintercept/2015/04/16/nbcs...

​Krig, mediepropaganda og politistaten.

Krig, mediepropaganda og politistaten.

Av professor James F Tracy.


jamestracytn-165x200jpg

Professor Tracy underviser ved Florida Atlantic University. Han underviser om for eksempel konspirasjoner og forholdet mellom kommersielle medier og alternative medier i forbindelse med sosiopolitiske tema og hendelser. Han er utgiver av tidsskriftet Democratic Communiqué, som er tidsskriftet for Foreningen for demokratisk kommunikasjon. Han er også tilsluttet Project Censored og er fast bidragsyter til nettstedet Global Research.


(Jeg forstår det slik at han i denne artikkelen forholder seg til utviklingen i USA. Men det er liten grunn til ikke å anta at en tilsvarende utvikling har funnet sted i andre land, varierende noe landene imellom.) Denne artikkelen er oversatt og bearbeidet av Knut Lindtner. Den har tidligere vært offentliggjort på denne bloggen, men er universell på den måten at den ikke er knyttet til en aktuell situasjon og er enda mer gyldig nå enn tidligere.

Jeg velger å offentliggjøre denne artikkelen på nytt fordi den har stadig økende aktualitet i forbindelse med de som kalles "fake news". Hovedpoenget og det som mer og mer trer fram som et faktisk forhold er at det skjer en sammensmeltning mellom statsmakten, mediene og de sterkeste kapitalkreftene sine interesser. 


hqdefault_33jpg


Krig, mediepropaganda og politistaten


Moderne propagandateknikker som benyttes av storkapitalen til å frembringe anti- demokratisk og destruktiv politikk, inneholder produksjon og manipulasjon av nyheter. Hensikten er å forme opinionen, eller som Edward Bernays (pioner i PR og propaganda) formulerte det, å «arrangere enighet» for å oppnå et mål. Slike hendelser er ikke bare åpne politiske appeller, men også begivenheter som tilsynelatende spontan terrorisme og militarisme, som gjennom traumatiske hendelser påvirker opinionen, slik at den godtar falske fortellinger som politiske og historiske realiteter.

 

Vestlige staters utvikling og bruk av propaganda følges av en parallell svekkelse av politisk stemmerett og engasjement utover i det 20 århundre (1900-tallet). President Woodrow Wilson, som var akademiker fra Princeton og som ble trimmet for politiske oppdrag av Wall Street bankierer, samlet f.eks. progressive venstre-journalister og publisister, for å «selge første verdenskrig» til amerikanerne.

 

 

images-6_10jpeg

Ved siden av å manipulere informasjonen og svekke demokratiske rettigheter øker overvåkningen i samfunnet.

 

George Creel, Walter Lippmann, Edward Bernays og Harold Lasswell spilte alle en viktige rolle i den nyopprettede Komite for Offentlig Informasjon (CPI), og var hovedpersoner i politisk tenking, PR og forskning på psykologisk krigføring. Salgsanstrengelsene var uten sidestykke både i omfang og raffinement. CPI var ikke bare i stand å sensurere offentlige nyheter og informasjon, men i praksis skapte de også informasjon. I rollen som mangesidig reklameagent, undersøkte Creed «ulike veier som informasjon fløt ut til befolkningen på og oversvømmet disse kanalene med pro-krigs-materiale.»

 

images-5_9jpeg

Walter Lippmann

 

CPIs USA – organisasjon hadde 19 underavdelinger. Hver av dem hadde ansvaret for en bestemt type propaganda. En av disse var «Avdelingen for Nyheter» som sendte ut over 6000 pressemeldinger og dermed fungerte som hovedstrømmen for krigs-relatert informasjon. I en gjennomsnittsuke hadde avisene samlet mer enn 20000 spalter som inneholdt data som var frembrakt gjennom CPIs propaganda. Avdelingen for Forfattere brukte skribenter, essayister og populære forfattere. Hovedgruppen av utgivere presenterte den ønskete politiske linjen på en enkel måte og nådde ut til 12 millioner lesere hver måned. Lignende bestrebelser ble satt i verk overfor film, annen underholdning og utstrakt reklamering overalt.

 

Med utgangspunkt i den erfaringen disse markedsførerne for krig samlet og utviklet i løpet av 1920-årene, fikk de sammen med deres oppdragsgivere ganske klart for seg at stemningen ute blant folk, altså den offentlig opinionen, var langt mer påvirkelig for «overtalelse» enn det de tidligere hadde forstått. De foreslåtte løsningene for å sikre noe som så ut som demokrati i en økende uoversiktlig verden, var «objektiv journalisme» som ble ledet av organisert etterretning (Lippmann) og propaganda, eller det Edward Bernays kalte «PR».

 

images-3_13jpeg

Edward Bernays

 

Lippmann som var rådgiver i Wilsonregjeringen og ellers hadde andre viktige oppgaver, mente at det som ble kalt «folkestyret» stadig vekk ble hjemsøkt av det han oppfattet som feil- informasjon til befolkningen, som var ute av stand til å forstå den økende kompleksiteten ved et moderne samfunn. Bare eksperter kunne stoles på når de tilkjennega informasjon og handlet med utgangspunkt innen deres spesialfelt.

 

Langs disse retningslinjene skulle journalistikken utfolde seg i samsvar med ekspertisen til etablerte autoriteter. Nyheter og informasjon skulle parallelt bli analysert, redigert og koordinert for å sikre at journalistene fulgte nøyaktig de samme teknokratiske metodene. Selv om Lippmann ikke helt presis anga hvilket organ som skulle overvåke denne prosessen med «organisert kunnskap», gir hans etterkrigsaktiviterer og tilknytninger et holdepunkt.

 

Edward Bernays argumenter for styring av den offentlige opinionen (folkemeningen) er langt mer praktisk og åpen. Mens Lippmann antyder et strengt system via teknokratiske nyheter og bearbeidet informasjon, argumenterer Bernays for den privilegerte elitens rett til utilslørt manipulasjon av hvordan offentligheten skal oppfatte virkeligheten. En slik manipulasjon nødvendiggjør at en kan håndtere forbindelser, personer og hendelser som opptrer spontant. «En hvilken som helst person eller organisasjon er i siste instans avhengig av offentlighetens godkjenning, skriver Bernays,

 

«... og står derfor overfor problemet om å få til en offentlig godkjenning av et program eller mål ... Vi er imot regjerings-autorisasjon eller -styring, men er villige å bli overbevist av det skrevne eller talte ord. Konstruering av enighet er egentlig kjernen i den demokratiske prosessen, friheten til å overtale og foreslå.»

 


Bernays synes å ha en tiltrekning til Lippmanns antagelse om elitens hensiktsmessighet når den prøver å få privilegier og gjennomføre beslutninger, som befolkningen stort sett ikke kan gis tillit til å ha meninger om. I slike tilfeller

 

«må demokratiske ledere ta deres rolle som veiledere for offentligheten gjennom å få til samtykke til sosialt konstruktive mål og verdier. Denne rollen påtvinger dem naturlig kravet om å bruke pedagogiske prosesser, men også andre tilgjengelige teknikker for å få en så fullstendig forståelse som mulig.»


I og med at dette er skrevet tidlig på 50-tallet, blir disse betraktningene særlig passende for siste halvdel av 1900-tallet hvor USA blir en typisk hoved - aggressor i utenrikspolitikken. Hva mener f.eks. Bernays om utdanningsprosesser? En antydning kan finnes når en ser på hans sentrale rolle for å fremme bruk av tobakk, kommunal fluorisering av vannet og i kuppet av den demokratisk valgte Arbenz regjering i Guatemala.

 

Med utgangspunkt i den nasjonale sikkerhetssituasjonen i 1947, oppstår det hemmelige programmer hvor befolkningen som følge av sakens natur, bevisst ikke blir informert om statens egentlige grunner og mål.

 

Naturligvis er det en haug med historiske eksempler som antyder hvorledes «konstruksjon av enighet» er fullstendig kalkulerende og anti-demokratisk, og hvor krisene som krever drastiske og umiddelbare PR-kampanjer og militære tiltak, er et resultat at den samme ledelsens politikk og handlinger. USAs økonomiske provokasjon overfor Japan forut for Pearl Harbor og Tonkinbukt-episoden som gikk forut for USA militære okkupasjon av Vietnam, er åpenbare eksempler på slike ferdigproduserte hendelser.

148ece17dcdf0022b492bbe35f682979jpg
Tonkin-bukt-episoden. USA påstod at Nord-Vietnam hadde angrepet et krigsskip fra USA. Dette ga USA påskudd til en forferdelig bombekrig mot hele Indo-Kina. USA har gjort dette både før og siden. Det er en velbrukt metode for å kunne starte en krig, men den forutsetter ukritiske medier.

 

Lignende teknikker er til stede i de viktigste politiske drapene på 60-tallet, hvor offentligheten er forsøkt overtalt til å godta den falske historien at Lee Harvey Oswald var den eneste skyldige i mordet på president John F. Kennedy, likedan at Sirhan Sirhan var ansvarlig for mordet på broren, senator Robert F. Kennedy.

 

I hvert tilfelle er det overveldende bevis som peker mot CIAs involvering i tilrettelegging for drapene samtidig som de trente og brukte James F Tracy Lee Harvey Oswald og Sirhan Sirhan og sørget for at de ble presentert som drapsmenn.


o-lee-harvey-oswald-facebookjpg
Lee Harvey Oswald, utpekt som drapsmannen til John F. Kennedy. bare ekstremt godtroende mennesker kan ha tillit til noe slikt i dag. Sannsynligvis var deler av "The Deep State" involvert i dette drapet, bl.a. CIA som Kennedy ville omorganisere etter det mislykkete invasjonsforsøket på Cuba.

 

Den amerikanske regjeringens likvidering av Martin Luther King Jr., sannsynligvis den mest innflytelsesrike afro-amerikanske offentlige personen i det 20. århundre, er ikke engang noe å diskutere, i og med at regjeringens medvirkning er grundig bevist i retten. Men som i tilfellet John F. Kennedy er det en virkelig PR-prestasjon at en stor del av befolkningen i USA ikke bryr seg om de underliggende kreftene bak disse politiske drapene, at de blir rutinemessig oversett eller unøyaktig beskrevet i offentlige diskusjoner.

I denne sammenheng, i den historiske konteksten til Operasjon Gladio, Oklahomabomberen, 9/11 2001, Londonbombene i T-banen 2005 og mindre episoder som «sko» - og «undertøy-bomberne», har konstruksjonen av enighet nådd nye høyder, hvor den stats-iscenesatte terrorismen er brukt for å forme opinionen til å godta politisk-militære operasjoner, en økende svekkelse av sivile rettigheter, og et vedvarende hovedangrep mot moderate land i Midtøsten.

 

images_25jpeg

Resultatet av bomben i Oklahoma City

 

Igjen blir offentligheten presset til å tro at politisk ekstremisme i den ene eller andre formen er årsaken til disse hendelsene, selv i lys av åpenbart komplekse handlinger, f.eks. Oklahoma- bomben og 9/11-angrepet, og at de derfor peker mot at krefter på et langt høyre nivå har vært i sving. Hvis en forsøker å grave under PR-fortellingen om hver av disse hendelsene, den seinere Newtown massakren og Boston Maraton bombene, viser det seg at de fremstår med en bredere agenda, og hvor offentligheten nok en gang med hensikt blir villedet.

 

Vanlige journalister og akademikere kvir seg for å omtale offentlig slike fenomener, på grunn av frykten for å bli stemplet som «konspirasjonsteoretikere». I akademisk sammenheng fører dette til en svært alvorlig innskrenkning av kritisk gransking av slike hendelser, hvor en i stedet begrenser seg til ufarlige disputter om tema som er adskilt fra en virkelighet som roper etter kritisk blikk.

 

Moderne PRs prestasjoner og resultater er helt åpenbare både i Warren- og 9/11 kommisjonen. De har klart å spinne fantastiske myter som fortsatt lever i beste velgående i den offentlig bevissthet og debatt.

 

Faktisk gjennomførte CIA en «konspirasjonsteori-kampanje» fra midten av 60-tallet for å motvirke kritikk av Warrenkommisjonens rapport (Kennedy-drapet). Denne kampanjen som er kjent under navnet Mockingbird, gikk ut på at hundrevis av journalister og redaktører spredte desinformasjon fra CIA. Den overordnete effekten av disse kombinerte operasjonene har vært et enormt suksessfullt program som fortsatt skaper rammen for media-realitetene i USA.

 

De nåværende sosiopolitiske forholdene og undertrykkelsen av folkestyret er triumfer for moderne propagandateknikker. Dessuten er de også uttrykk for den korporative statens (storselskapenes stat) anstrengelser for å forme offentligheten til å godta, uten protest, bedrag om genetisk modifiserte organismer som mat, giftig polyfarmasi kamuflert som medisin, en politistat og en «krig mot terror» som prøver å ivareta «USAs nasjonale sikkerhet».

Intervju med Udo Ulfcotte. Kjøpt Journalistikk.

 

For å forstå hvordan meningene dannes og hvilken rolle mediene spiller er dette intervjuet av Udo Ulfcotte helt sentralt. Det er lenge siden at mediene var kritiske og enda lenger siden den var «frie» hvis de noen sinne har vært det. Det er alltid styrt og kontrollert av noen som har sin agenda, sin hensikt med driften av dem. Selv om hensikten bare er å «tjene penger» betyr det at en er avhengig ikke bare av de som tilegner seg den informasjonen mediene bringer (de som leser, ser eller hører), men i kanskje enda større grad de som annonserer i dem.


I dag er det noe få selskapsgrupper (6 i USA) som kontrollerer det meste av den informasjon/underholdning som produseres. Disse har sine forgreininger gjennom eierskap i datterselskap og aksjer over hele vår del av verden. Den informasjonen, både form og innhold, som disse formidler er ikke nøytral men tjener bestemte formål.

 

media_mind_controlpng

6 medieselskap kontrollerer 90 av medieinformasjonen i USA. Hvordan er eier-strukturen?

Mange oppdager gradvis, og dette er svært smertelig for mange, at de er ført bak lyset av mediene. F.eks. oppdaget Udo Ulfcotte dette. Det er han vi bringer et to år gammelt intervju av her. Situasjonen han beskriver er ikke blitt bedre i løpet av de siste to årene - tvert imot.


Hvordan CIA infiltrerte Tysklands ledende medier.


Ulfcotte ga ut en bok for et par år siden som het "Kjøpt Journalistikk". Her beskriver han hvordan store deler av de ledende tyske mediene er styrt av CIA - også det han selv jobbet i, dels som redaktør, Frankfurter Allgemeine Zeitung. Dette er en storavis i Tyskland og etter at Ulfcotte hadde utgitt boken sin mistet den mange lesere. Han navnga også en rekke journalister og mediefolk, men ingen - utfra det jeg vet- har stevnet han for ærekrenkelser eller lignende.

Strategien har altså vært: "Ti han ihjel"! Boka hans ble altså fullstendig fortiet i tyske medier - også norske. I Tyskland er den tross dette blitt en bestselger. I Norge - slik jeg har oppfattet det: ingen vet om den. Jeg legger derfor på nytt ut detteto  års-gamle intervjuet som jeg anser som ekstremt viktig hvis en virkelig vil forstå hvilke krefter som styret de oppfatningene av virkeligheten vi får - som smyger "brillene" sine umerkelig på nesene våre.

 

Dette intervjuet har jeg oversatt fra en artikkel på Global Research her: http://www.globalresearch.ca/how- the-cia-infiltrated-germanys-mainstream-media/5408833.


Knut Lindtner

 

Den nederlandske journalisten Eric van de Beek intervjuer en ledende tysk redaktør som lager sensasjon gjennom sine påstander at CIA betaler profesjonelle medarbeidere i tyske medier til å «konstruere fortellinger» som er til støtte for USAs regjerings målsettinger.

 

udo_ulfkotte-480x432jpg

Udo Ulfcotte

 

Udo Ulfcotte avslører i sin bestselger Kjøpt Journalistikk hvordan han ble «lært opp til å lyge, bedra og ikke fortelle publikum sannheten.»

 

Den tidligere redaktøren av Frankfurter Allgemeine Zeitung, en av Tysklands største aviser, var i all hemmelighet på lønningslisten til CIA og Tysklands hemmelige tjenester, hvor han produserte nyheter som var bra for USA og dårlig for motstanderne.

 

I sitt siste intervju påstår Ulfcotte at noen medier er ikke annet enn propagandamaskiner til politiske partier, de hemmelige tjenestene, internasjonale tenketanker og deler av den internasjonale finanseliten.

 

Etter å ha brutt med disse ulike virksomhetene og organisasjonene som manipulerer nyhetene, sier Ulfcotte, «jeg skammer meg over at jeg var med på dette. Dessverre kan jeg ikke reversere det jeg har gjort.»

 

Her er noe at det som fremkommer i intervjuet med Ulfcotte:


-  Jeg publiserte artikler under mitt navn som var skrevet av CIA, eller andre hemmelige tjenester, særlig den tyske.


-  De fleste journalister fra respekterte og store mediekonsern er nært knyttet opp mot Det tyske Marshall fondet, Atlanterhavsbroen (Atlantic-Brücke) eller andre såkalte transatlantiske organisasjoner... når du først er knyttet opp, blir du venner med utvalgte amerikanere. Du tror du er vennen deres og begynner å samarbeide. De dyrker egoet ditt, får deg til å føle deg betydningsfull og en dag spør de deg om en tjeneste...

-  Når jeg fortalte Frankfurter Allgemeine at jeg skulle publisere boken, sendte juristene deres truende brev om alle slags juridiske konsekvenser hvis jeg offentliggjorde noen navn eller hemmeligheter – men jeg bryr meg ikke.

-  Frankfurter her ikke saksøkt meg. De vet jeg har bevis for alt.

- Ingen journalist i sentrale medier i Tyskland kan omtale boken min. Hvis de gjør det mister de jobben. Så vi har en bestselger som ingen tysk journalist kan skrive eller snakke om.

 

mind-control3-blujpg

Hjernevask eksisterer i den forstand at all den informasjon du bombarderes av påvirker deg. De som kontrollerer den informasjonen kontrollerer også hvordan mange mennesker skal reagere

 

Her er mer fra intervjuet:

I (Eric van der Beek): «Kjøpte journalister», hvem er de?

 

S (Udo Ulfcotte): Vi snakker om marionetter (puppets on a string), journalister som skriver eller sier det sjefene forteller at de skal gjøre. Hvis du ser hvordan sentrale medier dekker Ukrainakonflikten og du samtidig vet det som foregår, har du et inntrykk av det om skjer. Sjefene i bakgrunnen presser på for en krig med Russland og vestlige journalister tar på seg hjelmene.

 

I: Og du var en av dem, og nå er du den første som varsler om det som skjer?

 

S: Jeg skjemmes over å ha vært del av dette. Jeg kan dessverre ikke gjøre det om. Selv om mine overordnede i Frankfurter Allgemeine Zeitung bifalt det jeg gjorde, er ansvaret mitt. Og ja, jeg er den første som anklager meg selv, for å vise at det er mange andre som også skulle ha gjort det.

 

I: Hvordan ble du kjøpt journalist?

 

S: Det begynte raskt etter at jeg startet i jobb i Frankfurter Allgemeine Zeitung. Jeg lærte fort å sette pris på luksuriøse invitasjoner som helt akseptabelt, og å skrive positive artikler i retur. Seinere ble jeg invitert av USAs tyske Marshall Fond til en tur til USA. De betalte alle utgifter og satt meg i forbindelse med amerikanere de ønsket at jeg skulle treffe. Egentlig er de fleste journalistene fra respekterte og store mediekonsern nært knyttet opp mot det tyske Marshall Fondet, Atlantik-Brücke eller andre såkalte transatlantiske organisasjoner. Mange av dem er til og med medlemmer eller laugsmedlemmer.

 

1669961_876544899058638_7591020098475537559_opng

På side 2 refererte Bild en erklæring med bilde fra Atlantik-Brücke. Men det bildet de gjenga (til venstre) hadde utelatt sjefsredaktøren av Bild, Kai Diekmann, som også var på møtet. (Se bildet til høyre). Men tilliten til denne typen medier fortsetter likevel hos mange. Alternativet er for fryktelig: et verdensbilde faller i grus.

 

Jeg er et laugsmedlem i det tyske Marshall fondet. Saken er den, at er du først blitt tilknyttet, blir du venner med utvalgte amerikanere. Du tror du er vennen deres og du begynner å samarbeide. De jobber med egoet ditt og får deg til å føle deg betydningsfull. Og en dag spør en av dem: «Vil du gjøre meg en tjeneste?», og så vil en annen spørre deg om det samme. Litt etter litt blir du fullstendig hjernevasket. Jeg endte opp med å offentliggjøre artikler i mitt navn, men skrevet av CIA-agenter eller fra andre etterretningstjenester, særlig den tyske.

 

17197183519_92e7369e82_kjpg

Fra et møte i det tyske Marshall fondet (GMF) ifølge Ulfcotte ble han bl.a. vervet her gjennom "venner" fra USA

 

I: Du sa at sjefene dine bifalt dette?

 

S: Det gjorde de. Når jeg ser tilbake på det, kan jeg si at jeg opplevde at de sendte meg for å spionere. I 1988 satt de meg på et fly til Irak og der dro jeg til grensen mot Iran. På den tiden ble Saddam Hussain sett på som en «god gutt», en av USAs nære allierte. Amerikanerne støttet han i krigen mot Iran. Omtrent 35 km fra grensen, et sted i Iran som heter Zubaidad, var jeg vitne til at irakere drepte og såret tusenvis av iranere ved å slippe giftgass på dem.

 

Jeg gjorde akkurat det jeg hadde fått beskjed om. Jeg fotograferte gassangrepene. Da jeg var tilbake i Frankfurt viste det seg at mine overordnete ikke hadde særlig interesse av de grusomheter jeg hadde vært vitne til. De lot meg skrive en artikkel om det, men de begrenset størrelsen på artikkelen vesentlig som om det var uvesentligheter jeg kom med. Samtidig ba de meg overlevere fotoene jeg hadde tatt, til industriforbundet for kjemisk industri i Frankfurt, «verband der Chemischen industrie.» Giftgassen som hadde drept så mange iranere var produsert i Tyskland.

 

I: Hva er din mening om turer for pressen? Journalister unnskylder seg vanligvis med å si at de er fullt ut i stand til å vurdere selv, de er uavhengige, og ikke avhengig hverken av folk eller omstendigheter.

 

S: Jeg har vært med på tusen turer for pressen og aldri rapportert noe negativt om de som har dekket alle utgiftene. Du biter ikke hånden som forer deg. Det er der korrupsjonen starter. Og det er også grunnen til at magasiner som Der Spiegel ikke tillater deres journalister å ta imot invitasjoner til turer for pressen, så fremst de ikke får betale utgiftene sjøl.

 

I: Konsekvensene ved å være en «varsler» kan være alvorlige. Har du merket noen eksempler på at folk har prøvd å hindre utgivelsen av boken din?

 

S: Da jeg fortalte Frankfurter Allgemeine at jeg skulle publisere boken, sendte juristene deres truende brev om alle slags juridiske konsekvenser hvis jeg offentliggjorde noen navn eller hemmeligheter – men jeg bryr meg ikke. Du skjønner, jeg har ikke barn å ta hensyn til. Og du må også forstå at jeg ble alvorlig skadet av det gassangrepet jeg var vitne til i Iran i 1988. Jeg er den eneste tyske overlevende fra et angrep med tysk giftgass. Jeg har fortsatt plager som følge av dette. Jeg har hatt tre hjerteinfarkt, så jeg regner ikke å leve mer enn noen få år til.

 

frankfurter-allgemeine-2jpg

Frankfurter Allgemeine er en tysk storavis

 

I: I boken din nevner du mange navn på kjøpte journalister. Hvordan går det med dem? Har de fått sparken? Prøver de å reinvaske seg?

 

S: Nei. Ingen journalist i sentrale medier i Tyskland kan omtale boken min. Hvis de gjør det mister de jobben. Så vi har en bestselger som ingen tysk journalist kan skrive eller snakke om. Mer sjokkerende: Vi har respekterte journalister som har gått under jorden i lang tid. Det er en interessant situasjon. Jeg hadde håpet at de ville saksøke meg og få meg for retten. Men de vet ikke hva de skal gjøre. Den respekterte Frankfurter Allgemeine har nettopp offentliggjort at de vi si opp 200 medarbeidere, fordi de mister abonnenter svært fort og i stort antall. Men de saksøker meg ikke. Det vet at jeg har bevis for alt sammen. 


Artikkelen er oversatt av Knut Lindtner som også har valgt bilder og lagt til tekst

Tilbake til forsiden