Tilbake til bloggen

Tyrkia og USA militært på kollisjonskurs

Her er to "kjeltringer" ute på ulovlig virksomhet. Ingen av dem har noe hverken i Syria eller Irak å gjøre, men driver med sin kriminelle virksomhet ut fra snevre egeninteresser. USA for å stykke opp Syria og Irak slik at landene blir lettere å kontrollere - Tyrkia er livredd sin egen kurdiske minoritet og at den skal kunne hente styrke fra nabolandene.


main-qimg-435fe77e098d8884508046200dcaa162-cjpeg
Tyrkia er NATOs nest sterkeste konvensjonelle militærmakt. De er helt avgjørende for NATO styrkeoppbygging overfor Russland.

Men nå kolliderer egeninteressene. Begge er NATO-land, nr. 1. og 2 både i folketall og militære styrker. Nå brenner det virkelig i rosenes leir.

Knut Lindtner


Spenningen vokser mellom USA og Tyrkia langs den syriske grensen


Tyrkia truer med flere angrep på USAs kurder-allierte


Av Jason Ditz


USA svarte på Tyrkias angrep siste uke på deres kurdiske allierte styrker i både Irak og Syria med å plassere ut et økende antall USA-tropper i pansrete kjøretøy langs den Syrisk-Tyrkiske grensen. Hensikten var på den måten å sørge for en form for buffer for å forhindre flere tyrkiske angrep.


ypgkurdishstrugglejpg
USA har satset militært på de kurdiske styrkene nord i Syria (YPG/YPJ) noe Tyrkia oppfatter som en provokasjon og en trussel. Ingen av disse to landene tar hensyn til lovlige syriske regjeringens oppfatning.


Det ser ikke ut til å ha fungert, og hvis noe fungerer så er det at spenningen mellom den tyrkiske regjeringen og USA vokser, hvor tyrkiske offisielle representanter ikke er glade for at USA stiller seg i veien for dem. De oppfatter det som at USA stiller seg på kurdernes side mot dem.


Den tyrkiske presidenten Erdogan insisterer på at han er «djupt såra» ved å se at USAs flagg henger side om side med «terroristenes» fra den kurdiske YPG. Han sier at har til hensikt å kreve at president Trump stopper støtten til kurderne nå han besøker Det Hvite Huset og føyer til at dette må stoppes med en gang.


56b86ca9c3618890198b4587_1jpg
President Erdogan er rasende over USAs støtte til de syriske og irakiske kurderne


I mellomtiden hevder han at USAs nærvær ikke kommer til å stanse de tyrkiske angrepene og at Tyrkia vil forbeholde seg retten til å angripe kurdiske styrker enten i Irak eller i Syria, eller i begge landene, også i fremtiden uansett hva USA mener om det.


Oversettelse/bilder/tekst: Knut Lindtner



Tilbake til Forsiden 

Israel på farten igjen

Israel bomber i Syria


1356413jpg


Av Jan Hårstad  


Imorres torsdag 27 april 2017 bombet det israelske flyvåpenet utkanten av Damaskus International Airport i 5 registrerte eksplosjoner.


  Hvordan kan noe så uhørt og folkerettslig finne sted?


  Det første vi må løfte fram er at den dyre og påkostete Jihad-terrorkrigen som USA-Nato-Israel samt Tyrkia-Qatar-SaudiArabia igangsatte fra 2011, er totalt mislykket.


  Som Thierry Meyssan bemerker 22 april:

"Det er absurd å tro at det vil bli lett å bekjempe internasjonal terrorisme når den står under kommando av våre egne Nato-allierte.»


  Syrias store forbrytelse sett fra Nato og Israels side var at den syriske staten allierte seg med shia Iran og Hizballah og muliggjorde at Iran kunne få en korridor helt fram til Middelhavet og sette opp en maritim base ved Syriakysten - ikke langt fra den russiske i Tartus. Det er dette det egentlig handler om.


1033282582jpg
Iran er en stormakt og kan vanskelig overvinnes unntatt kanskje med atomvåpen.


  Den påståtte krigen mot IS-Qaida er en fake som gjør det mulig å legge hele Syria i ruiner. Det er så absolutt en målsetting.

 

  Dronekriger Obama skal imidlertid ha ros for at han langt på vei holdt Israel i tømme, noe som forandret seg totalt ved Donald Trump hvis team er fullblodszionister. Ikke engang av det sekulære slaget, men mange sogner til den ekstreme religiøse sekten CHABAD som selv mainstream jøder betrakter som galskap.Inkarnert.


  Så da Trump fyrte av et femtitall Tomahawk kryssermissiler mot en flyplass inni Syria 6 april, eksploderte den globale zionismen av glede. Hundrevis av rabbinere i Forward ba om mer krig, og de zionistiske neocons av Paul Wolfowitz og Robert Kagan-typen proppet opp som rådgivere for mer krig fra Trump-teamet.


wolfowitzjpg
Paul Dundes Wolfowitz er en amerikansk diplomat og politiker. Han er mest kjent som viseforsvarsminister i USA og som direktør for Verdensbanken (Wikipedia)


  Som veteran-analytiker Kurt Nimmo skrev 24 april:

"Trumps neocon Conversion almost Complete."


  Besettelsen som rir global zionisme er storkrigen mot Iran, men den kan ikke igangsettes før Iran har mistet sin strategiske dybde. Den libanesiske shia-militsen Hizballah må knuses og alle pro-iranske styrker som står i Syria må vekk, samt at Bashar al-Assad må styrtes.


 Bombingen i hjertet av Syria som fant sted i dag er starten på denne nye fase av krigen. Og Israel hadde ikke våget å igangsette den om de ikke visste at de hadde ryggdekning og grønt lys fra Trumps administrasjon. Og vi kan legge til: også fra Norways sentrale partiledere.


standard_10314048616_a7afa84753_ojpg
Norges regjering støtter alltid USA - uansett!


  USA på krigsstien er en gavepakke til Israel - slik ser zionistene det. For med Mad Dog Mattis som forsvarsminister vet de at USA må kompensere sine militære svakheter med ulovlige og ekstreme våpen. Det er allerede varslet med MOAB bomben over Afghanistan 13 april 2017 som veier 11 tonn og som tilintetgjør alt i en diameter på flere kilometer.


  Mad Dog Mattis fikk sitt kallenavn etter å ha lagt Fallujah flat med forbudte våpen og den dag i dag fødes barn med misdannelser der.


  Onsdag kveld hadde generalene hos Trump innkalt 100 senatorer til Eisenhower building ved det Hvite Hus for å redegjøre for krigen mot Nord-Korea. Ingen mobiltelefoner eller annen elektronikk slapp inn.


  Hangarskipet Carl Vinson og ubåt USS Michigan er nå i Sør-Korea hvor det bygges THAAD raketter rettet mot NordKorea.


usscarlvinson1jpg
Hangarskipet Carl Vinson skal bidra til spenningsoppbyggingen overfor Nord-Korea. Ikke noe snakk om avspenning og freds-samtaler her, nei!


  Kina som har forsøkt å megle og dempe konflikten, er rasende over disse rakettene som USA setter opp og her kan alt skje.


 

  Helt åpenbart har Trump innsett at dette med verdens geopolitikk er altfor vanskelig for ham og overlatt styring av den slags til generalene. Kissinger pleide å si at militære folk ikke var spesielt intelligente og den kjøper jeg.


  USA involverer seg i krig over hele verden. Og dette har de verken penger eller folkelig oppslutning om og USAs fiender er erfarne krigere.


  Det paradoksale er at antatt intelligente folk i Norge heier på USAs krigsprosjekter uten å se at dette nå demonstrerer lavmål av politisk innsikt og kunnskap om en helt forandret verden.


  Det er dumhet i permanens.


stupidityjpg
Dumhet kan ta mange former.


Og verken Solberg, Støre, Brende har noen innvendinger.


  neoconblog: foreignpolicyi.org


Bilder/tekst: Knut Lindtner

Tilbake til Forsiden

Iran er målet og veien er krig.

Dette innlegget er hentet fra nettstedet Midt I Fleisen


Ikke en Monty Python-sketsj:

Pentagon og IS tar begge sikte på Iran


Av Pepe Escobar


tehran111-2jpg
Alle veier fører til Teheran

Sjefen for CENTCOM, det amerikanske hovedkvarteret for Midtøsten, general Joseph Votel, etterlignet Doktor Strangelove da han var i Senatets forsvarskomité forrige onsdag.



«Vi trenger å se på muligheter der vi kan forstyrre [Iran] gjennom militære midler eller andre midler.»



Uansett hvor orwellsk vår tidsalder er, teller dette fortsatt som en krigserklæring. Med den medfølgende konsekvensen at FNs atomavtale med Iran fra sommeren 2015 skal knuses i småbiter.



Joseph Strangelove gadd ikke bruke diplomatiske ord.


general-joseph-voteljpg
General Joseph Votel. Ved at forfatteren gir han tilnavnet Strangelove i denne artikkelen, viser han til en en svart filmkomedie fra 1963 av Stanley Kubrick, med Peter Sellers i hovedrollen. Dr. Strangelove, som tidligere hadde vært tysk vitenskapsmann under Hitler, førte verden ut i atomkrig.



Iran er en av de største truslene mot USA i dag (I følge Pentagons offisielle doktrine, er landet nummer fire etter Russland, Kina og Nord-Korea). Iran har økt sin «destabiliserende rolle» og utgjør «den største langsiktige trusselen mot stabilitet» i hele Midtøsten.



Iranerne er sleipe: «Jeg tror at Iran jobber i det jeg kaller en gråsone.» Og det er «et område mellom normal konkurranse mellom stater – og det er bare rett før åpen konflikt.»



Iran er involvert i «tilrettelegging av dødelig bistand»; bruk av «surrogat-styrker»; masse «cyberaktiviteter.»



USA har «ikke sett noen bedring i Irans oppførsel.» Den slemme gutten/landet det er snakk om, utgjør fortsatt en «troverdig trussel» gjennom sitt «potensiale for atomvåpen» og «robuste» rakettprogram.



Så sånn er det; vi kommer til å ta knekken på dem.


6165571_14630612227717_rid5jpg

Dr. Strangelove satt i rullestol som følge av skader under 2. verdenskrig. Men den kunstige høyrearmen hans spratt refleksivt opp i Hitler-hilsen når han ble opphisset.



CENTCOMS EVIGE JIHAD



Den enkle forklaringer ville være å beskrive dette barnslige gangsterpratet som betalt av petrodollar fra kongehuset Saud. Eller å minne på om at general Joseph Strangelove talte til den samme forsamlingen som kraftig fordømte «Irans kjernefysiske trussel,» til tross for avkreftelser fra 17 e-tjenester, hver med mange milliarder i budsjett. De 17 fortalte dem det samme om og om igjen: at Iran ikke har, og ikke planla å skaffe atomvåpen.



Men virkeligheten overgår alltid fantasien. Ingen andre enn selve Den islamske staten/Daesh publiserte en video på farsi – komplett med en melding til øverste leder ayatolla Khamenei – der de erklære krig mot Iran fordi de er frafalne sjiamuslimer og fordi de «tolererer» jøder.



Nei, dette er ikke en sketsj fra Monty Python. Faktisk har vi fått den meget merkelige situasjonen det vi har et CENTCOM som invaderte og okkuperte Afghanistan og Irak; spredte død og ødeleggelse overalt, skapte en enorm flyktningkrise; er tilbake på krigsstien i Irak; fremdeles er innblandet i regimeendring ‘med alle midler’ i Syria og «leder bakfra» i Saudi-Arabias ødeleggelse av Jemen – og som nå er i en de facto allianse, nå sagt høyt, med IS – for å ta knekken på Iran. Ikke at Pentagon gjorde så mye mot Daesh (IS) før.


centcom-mapjpg

U.S. Central Command er en av de ni felles hovedkommandoene i det amerikanske forsvarsdepartementet. Kommandoen ble opprettet i 1983 og har et geografisk ansvarsområde som omfatter Midtøsten, Øst-Afrika og Sentral-Asia.



Du kan gjerne kalle det CENTCOMs jihad.



Opptredenen fra Joseph Strangelove kom akkurat da de de nykonservative/nyliberal-konservative hysterisk prøvde å selge sin russofobi – og iranofobi – fra deres egen tankeverden til resten av verden. Den ble feiret med en velsmakende geopolitisk godbit: Irans president Hassan Rouhani skal møte Russlands president Vladimir Putin på storslått vis i det store Kremlpalasset i Moskva. Eller, som stenografer for de nykonservative formulerer det, “mullaene” møter “Hitler”.



Møtet vil omfatte mange forutsigbare ting. Utenriksminister Javad Zarif bekreftet at det russiske militæret får lov til bruke flybaser i Iran fra ’tilfelle til tilfelle’ – i hovedsak mot salafi-jihadistene i Syria, slik tilfellet var i august i fjor, da Tu-22M3 langtrekkende bombefly og Su -34 fløy oppdrag fra flybasen Hamadan.


000_n21f3-e1490705438137jpg



Men, som Rouhani og Putin gjorde det helt klart, møtet gikk langt utover bare samarbeidet om en ekte bakkekrig mot terror.



Samarbeidet omfatter nå økt handel; energiinvesteringer; vitenskapelig utveksling; Russland skal bygge to nye atomkraftverk i Bushehr, stedet der Irans første reaktor er; det kommende medlemskapet til Iran i Shanghaigruppen (SCO); og i nær fremtid, muligheten for at Russland/Kina skal bidra til iranske bankinstitusjoner.



Mens Det hvite hus forsøker å få orden i sakene før utenriksminister “T.Rex” Tillerson sin første offisielle reise til Russland om to uker, blir russiske “tilnærmelser til Iran” nå beskrevet som ett av de viktigste problemene som hindrer en form avtale – sammen med det samme gamle memet om “russisk aggresjon” i Ukraina, Øst-Europa og cyberspace.



For Pentagon, er et samarbeid mellom Iran og Russland bannlyst – i Syria eller andre steder, spesielt etter Aleppo. Det passer ganske godt med verdensbildet til Steve Bannon, Det hvite hus sin egen Richelieu/Machiavelli. Bannon var marineoffiser under gisselkrisen i Iran og anser Iran som en eksistensiell trussel, like mye som toppledelsen i Pentagon gjør det.


49316786cachedjpg

Steve Bannon



Så framstillingen som nå selges til den interne amerikanske opinionen kunne ikke ha vært mer skremmende; Iran “destabiliserer” hele Midtøsten, mens Russland “destabiliserer” Øst-Europa, Vest-Balkan, Ukraina, faktisk hele planeten.



HVILKEN ATOMAVTALE?


I det minste er Washingtons veikart fremover angående Iran tydeligere; mer – og tøffere – sanksjoner; stadig trakassering kombinert med hjernevasking av den vestlige opinionen; ‘hemmelige’ operasjoner; og sist men ikke minst, regelrett krig.



Senator Bob Corker, formann i Senatets utenrikskomité, fremmer ivrig ‘Loven om Bekjempelse av Irans Destabiliserende Aktiviteter’. Hvis den blir vedtatt, vil den begrave den amerikanske satsingen på en FN-sponset kjernefysiske avtale; stemple den islamske revolusjonsgarden (IRGC) som en terroristorganisasjon; og åpne slusene for enda en flom av sanksjoner.


f41eab59-ca64-4942-ac2c-672cad7b0da2jpeg
Revolusjonsgarden i Iran paraderer



Det kan like godt være et tilfelle av storkjeftethet. Alle som har sett skriften på veggen i den politiske eliten vet at det strategiske partnerskapet mellom Iran og Russland er ett av de tre viktige knutepunktene, sammen med Kina, i den store historien om det fortsatt unge 21. århundre. Historien vil handle om eurasisk integrasjon, der Russland og Iran løser energiproblemene og Kina er lokomotiv for investeringer. Og det er ikke så mye de kan gjøre for å forhindre det.



Så igjen bjeffer og hyler hundene til de er hese mens den eurasiske handelskaravanen drar forbi.

Pepe Escobar er vandrende korrespondent for Asia Times i Hong Kong, analytiker for RT og TomDispatch, og en hyppig bidragsyter til nettsteder og radioprogrammer som strekker seg fra USA til Asia. Født i Brasil, han har vært utenrikskorrespondent siden 1985, og har bodd i London, Paris, Milano, Los Angeles, Washington, Bangkok og Hong Kong.

Bilder/tekst: Knut Lindtner 

Tilbake til Forsiden

Det er visst ikke enighet i NATO om IS

Øydelegge IS?


av Thierry Meyssan
Voltairenet, 29. mars 2017

Medan Washington gir stadig fleire signal som bekreftar intensjonane deira om å øydelegge IS, så tenker britane og franskmenna, følgde av resten av europearane, på å gå sine eigne vegar. London og Paris kan ha koordinert angrepa sine på Damaskus og Hama for å tvinge Den syrisk-arabiske hæren til å rykke ut og forsvare desse, og dermed svekke hæren si stilling rundt Rakka. Europearane håpar på å organisere flukten til jihadistane mot den tyrkiske grensa.


1-5338-f9c91-7-0dcddjpg



Møtet til anti-IS-koalisjonen i Washington den 22. - 23. mars gjekk svært dårleg. Sjølv om dei 68 medlemmane for galleriet atter forsikra om viljen sin til å kjempe mot denne organisasjonen, så viste dei i røynda berre forskjellane seg imellom.



USAs utanriksminister Rex Tillerson minna Kongressen om president Trumps engasjement for å øydelegge IS, og ikkje lenger berre å redusere dei, slik Obama-administrasjonen hadde slått fast. Med dette stilte han koalisjonsmedlemmane overfor eit fait accompli – utan diskusjon.


7d2e838a-4d81-437c-8e73-05225e924a95_16x9_600x338jpg
USAs utenriksminister Rex Tillerson



Første problem: korleis kan europearane generelt, og spesielt britane, redde sine eigne jihadistar, dersom det ikkje lenger er eit spørsmål om å jage dei bort, men å eliminere dei.


Rex Tillerson og den irakiske statsministeren, Haïder al-Abadi, gav ein rapport om kampen om Mosul. Sjølv om dei verka svært så nøgde, står det klart for alle militær-ekspertar at kampane ikkje vil vere over på mange lange månadar enno. For i Mosul har nesten kvar familie eit medlem som er med i IS.



På det militære planet er situasjone i Rakka mykje enklare. Jihadistane der er utlendingar, så det er nok å kutte forsyningslinjene deira og deretter skilje dei frå den syriske populasjonen.


27af5d3800000578-3296561-image-a-54_1446207787694jpg
IS i Raqqa er for en stor del utlendinger i motsetning til Mosul hvor de har mer lokal forankring



Andre problem: USAs hær må først skaffe løyve frå Kongressen, deretter frå Damaskus, for å engasjere seg på syrisk territorium. Generalane James Mattis (forsvarsminister) og John Dunford (Joint Chief of Staff) har prøvd å overtyde parlamentarikarane, men vil kanskje ikkje vinne fram. I så fall vil dei måtte forhandle med Damaskus og avklare alt som treng avklaring.



Då han vart spurt av europearane om kva Washington tenker gjere med eit frigjort Rakka, gav Rex Tillerson dette merkverdige svaret: at han ville bringe tilbake folka som hadde blitt jagd bort eller dratt for å søke ly andre stadar. Europearane konkluderte derfor med at sidan folket der er massivt pro Damaskus, så har Washington til hensikt å gi tilbake territoriet til Den syriske arabiske republikken.


augusto-santos-silvajpg
Portugals utenriksminister Augusto Santos Silva



Portugals utanriksminister Augusto Santos Silva, tok då til ordet for å poengtere at denne erklæringa gjekk imot alt som tidlegare hadde vorte bestemt. Europearane har den moralske plikta, understreka han, til å halde fram med forsøket på å verne flyktningane som hadde rømt frå «det blodige diktaturet». Sjølv om byen skulle frigjerast, så ville Rakka ikkje vere i ei trygg sone, sidan Den syrisk-arabiske hæren ville vere verre enn IS.



Valet som europearane gjorde med å overlate denne intervensjonen til Portugal, er ikkje upartisk. Den portugisiske eks-statsministeren, som Santos Silva var minister under, António Guterres, er tidlegare høgkommisær for flyktningar og noverande generalsekretær for FN. Han har i tillegg vore president for Den sosialistiske internasjonalen, ein organisasjon totalt kontrollert av Hillary Clinton og Madeleine Albright. Kort sagt er han Jeffrey Feltman sin paraply i FN og også i den krigshissande klanen. [Jeffrey Feltman er US-amerikansk visegeneraldirektør for politiske saker i FN, oms].


625231feltman_brief_1_1jpg
Jeffrey Feltman en av USAs plasserte neocons helt sentralt i FN


Tredje problem: frigjere Rakka frå IS. Ikkje noko problem, men i følge europearane ikkje nok å gi byen tilbake til Damaskus. Det fører oss til det franske overbodet.



Straks deretter fekk vi sjå jihadistane frå Jobar angripe senteret av hovudstaden, og dei frå Hama angripe isolerte landsbyar. Kanskje var det for dei eit desperat forsøk på å få seg ein trøstepremie i Astana eller Geneve før spelet er over. Kanskje er det ein strategi koordinert av London med Paris.


isis54jpg
Vil NATO prøve å redde IS fra ødeleggelse fordi de kan brukes til andre operasjoner seinere?



I så fall kan vi vente oss ein brei operasjon av kolonimaktene i Rakka. London og Paris kan angripe byen før den blir kringsett, slik at dei kan tvinge IS ut derifrå for å redde dei. IS kunne forflytte seg tilbake til tyrkiske grenseområde, eller til og med inn i Tyrkia.Organisasjonen ville då bli øydeleggaren av kurdarane, til fordel for Recep Tayyip Erdogan.


Omsett av Monica Sortland
Bilder/tekst: Knut Lindtner

Tilbake til Forsiden

Det er alltid godt å ha noen å skylde på

Israelske medier skylder på Putin for Syrias beslutning om å forsvare seg mot israelske luftangrep.


Av Rudy Panko


Dette tar kaka når det gjelder «skyld på Russland».
 

De stakkars israelske flyene ble angrepet mens de bombet Syria. Hva er det verden holder på med?


«Den alvorlige skytingen med raketter mot hverandre mellom Israel og Syria tidlig fredag morgen reflekterer Assad-regimets forsøk på å forandre på spillets uoffisielle regler». Slik begynner en artikkel i den israelske avisen Haaretz. Avisen refererer naturligvis til at israelske fly «brøt seg inn i syrisk luftrom i dag morges og angrep et militært mål nær Palmyra», antakelig i et forsøk på «hjelpe» styrkene fra Den Islamske Staten.



Ifølge rapporten er det mistanke om at den syriske hæren svarte på dette «innbruddet» med å avfyre noen få S-200-raketter.


s-200_03jpg
S-200 bakke-til-luft missiler er fra 1960-tallet og har svært lang rekkevidde. I dag er det langt mere effektive systemer, f.eks S-300 eller S-400. På tegnebrettet holder Russland på å utvikle S-500 system som noen hevder vil skape en "ugjennomtrengelig kuppel" rundt de områdene som systemet skal forsvare.



Dette åpenbare bruddet på Israels rett til å bombe Syria uten videre «har forandret spillereglene», skriver Haaretz. Hvilket spill - og hvilke regler? Vi lar leserne selv fundere over disse to spørsmålene.



Men Haaretz sparer det beste utspillet til slutt:



Antakelig var den syriske antilufts-skytsen et signal til Israel om at regimets politikk om å la være å gå imot luftangrep ikke vil være som før. President Bashar al-Assads nylige suksesser - først og fremst ved å ha erobret Aleppo - ser ut til å ha økt diktatorens selvtillit. Israel vil måtte bestemme seg for operasjonell nødvendighet - enten det å hindre at flere våpen kommer inn til Hizbollah - noe som innebærer en betydelig risiko for at de kan skyte ned israelske kampfly - eller at en bredere konflikt utvikler seg i Syria.


Det er et interessant spørsmål om radarsystemet som skal oppdage fly ble utplassert av Israels nye store venn Russland, nøyaktig én uke etter at statsminister Benjamin Netanyahu kom tilbake fra Moskva etter nok et vellykket besøk hos president Vladimir Putin.


f120625ffms06-640x400jpg

Fra det nylige møtet i Moskva. Det som har skjedd i ettertid får naturligvis israelske aviser til å fundere over hvor vellykket det egentlig var.


Man kan også lure på om etterretningstjenestene vil være interessert i å få vite om den syriske beslutningen om å skyte tilbake er samordnet med Assads samarbeidspartnere: Russland, Iran og Hizbollah.


Her er mye som må vurderes:

  1 Syrias beslutning om å forsvare seg mot fiendtlige, fremmede fly som slipper bomber i Syria er mangel på «tilbakeholdenhet» fra Assads side, ifølge Haaretz.
  2 Hvem eller hva er det som tvinger Israel til å bruke sitt rakettskjold. Antakelig Russland, og slett ikke israelerne som bombet et fremmed land og trodde at det ikke ville ha noen konsekvenser. Jo, dette gir mening - iallfall hvis du skriver for Haaretz.
  3 Man kan jo tenke seg at hele verden vil være interessert i å vite hvorfor Israel mener de kan bombe en selvstendig nasjon uten konsekvenser.
  4 Syria besluttet å forsvare sitt eget land mot ulovlige israelske luftangrep? Putin forrådte Netanyahu! Putin forrådte Israel!



Netanyahu er virkelig verdens dårligste taper.



Oversatt av Ingunn Kvil Gamst
Bilder/tekst: Knut Lindtner

Tilbake til Forsiden

Først Hezbollah, så Iran

Litt om Palestina og Hezbollah.



Jan Hårstad

Det hersker i internasjonale media ingen dissens om at USA-Israel-Gulfen forbereder en storkrig mot Iran.



  Men forut for noe så drastisk må i det minste Hizballah ryddes av veien. Jeg har tidligere skrevet at dette blir alt annet enn enkelt og skal utdype dette litt.


 
  I 2006-krigen hadde Hizballah satt opp sine raketter og gravd seg ned i bunkere i SørLibanon hvis  folk er hovedsakelig Shiaer. Landsbyene der ble da delvis jevnet med jorda og Hizballah sto i fare for å bli uglesett som hadde brakt krig inn blant sivilibefolkningen.


20100330170931_full-merkavadestroyedinsouthoflebanon2jpg
En israelsk tank som ble ødelagt av Hezbollah under krigen i 2006 da Israel invaderte Sør-Libanon, men ble tvunget å trekke seg tilbake. Israel tapte den krigen og Hezbollah er vesentlig sterkere nå.



    Iran måtte trø til med millioner av dollar til oppbygging av ødelagte landsbyer for å gjenvinne tillit.



    Helt åpenbart har Hizballah lært av dette og gjør nå noe helt nytt.



Grensen mellom Libanon og Syria utgjøres av det høye snøfjellet Qalamoun som bare har to småveier på mitt kart.



    Her har nå Hizballah flyttet rakettene sine og andre militære fasiliteter. Om man ser på en oversikt over israelske bomberaid under Syriakrigen,har disse funnet sted stort sett i dalen på sørsida, Syriasida, av Qalamoun. Zabadani-dalen tror jeg det heter.


zabadani-valleyjpg

Fra Zabadani-dalen



    En trenger ikke noen militær utdannelse for å forstå at det nesten er en umulig oppgave å "ta ut" Hizballah nedgravd i og rundt Qalamoun, også i byene Quseir og Zabadani.



    Med dette nye opplegget skåner man shiaene i SørLibanon, i alle fall teoretisk.Men så mener Israel at den offentlige Libanesiske Armeen også er en samarbeidspartner med Hizballah og derfor er hele det offentlige Libanon en fiende. En snakker derfor i ramme alvor om å jevne Beirut med jorda, en by med 1 million innbyggere hvor SørBeirut er politisk hovedkvarter for Hizballah.



  Uten tvil har palestinske bønder og arbeidere vært noe av det mest undertrykte verden har hatt etter andre verdenskrig. Undertrykt ikke bare av israelsk zionisme, men også av arabiske stater og de palestinske politiske klassene som har ledet dem.



  Jeg skal ikke begi meg inn i omfattende analyse av dette, men det nåværende PA/PLO er forhatt både av islamistene og nasjonale revolusjonære i Palestina. Gjennomkorrupte saker som utviklet sikkerhetssamarbeid med Israel med den følge at en kan like godt havne i et PLO-fengsel som i et israelsk fengsel. I effekt er det minimal forskjell.


 
  En veldig populær aktivist Basel al-Araj ble drept av Israelerne 6 mars og forut for dette satt han i et PLO/PA fengsel. Her raser da demonstrasjoner mot PA/Abbas hvis politi skyter med skarpt og PFLP nekter å delta i PA-organiserte valg 13 mai. Kaos hersker. Og hat palestinere imellom.


2017_3_6-basel-al-arajjpg
Basel al-Araj



  I den store palestinske leiren Ain al-Hilweh i SørLibanon er man nettopp ferdig med en av de mange runder med dødelig borgerkrig mellom Fatah og islamister.
Blodet flyter i brødrekrig.



  Så har da Hamas fått en ny leder i Yahya Sinwar som sammen med Mohammed al-Deif, leder av Qassembrigadene, har dratt Hamas nærmere Iran og Hizballah.



  Hamas har bebudet at i april skal det foreligge et nytt politisk Manifest for partiet hvor det vil bli snakket mye om et Palestina bygget på 1967-grensene. Det gamle Manifestet av august 1988 har faktisk gjort mye skade for Hamas da det er fanatisk islamistisk og tar sikte på total utradering av Israel.



  Helt åpenbart vil det nye Manifestet være skrevet med tanke på Vesten og internasjonal politikk. Her lanseres etter alt å dømme Hamas som en pragmatisk organisasjon som det går an å forhandle med.



  Men internt på arabisk er det intet nytt hos Hamas. 6 mars var leder Mahmoud al-Zahhar på Hamas-tv hvor han sier:
  "Koranen forteller oss at vi skal drive jødene ut av hele Palestina." Som det var før 1948.


zaharjpg
Mahmoud al-Zahhar



    Kåre Willoch som i sin tid forsøkte seg som ekspert på palestinsk politikk og sa sympatiske saker til støtte, forsto aldri at palestinsk politikk på engelsk og arabisk var to vidt forskjellige saker.



    Vi ruster oss mentalt for å forstå krigsutviklingene i Midtøsten.


Bilder/tekst: Knut Lindtner

Tilbake til Forsiden

Hva gjør persiske skip i persisk territorialfarvann?

Denne meldingen forteller hvor informasjons-dopet vi er i hodet. Ingen reagerer på at USA patruljerer inne i andre lands territorialfarvann så langt unna USA som en kan komme. Hadde russerne eller kineserne patruljert stredet mellom Florida (USA) og Cuba hadde mediene skreket over seg om russisk aggresjon. USAs regjering hadde handlet umiddelbart og forårsaket en farlig internasjonal krise. 

Dette gjorde de i 1962 under den såkalte Cuba-krisen da Sovjetunionen etter anmodning fra Cubas regjering sendte raketter til Cuba som kunne nå USA. Cubanerne ønsket å beskytte seg etter det mislykkete invasjonsforsøket fra USA (CIAs) side i Grisebukta på Cuba (1961). Verden var på randen av atomkrig. 


maxresdefault_65jpg
Under Cubakrisen i oktober 1962 sa USA at de ville borde sovjetiske lasteskip på vei til Cuba i internasjonalt farvann. Det er jamngodt med en krigserklæring. Sovjetunionen bøyde av.


Internasjonale regler og overenskomster skal være almene - altså gjelde både for store og små stater. I dag er vi i den situasjonen at de bare gjelder for de som har makt til å sette bak dem. For Norge er det en meget farlig situasjon, men heldigvis for oss har vi en stor nabo som forholder seg til regler - eks. avtalen og delelinjen i nord. USA bryter reglene når det passer dem og Norge sier ikke et ord. Hunden lystrer sin herre, logrer og venter på klapp og godbit fordi den var snill. 


Knut Lindtner


USAs marina var sjokkert over å finne persiske skip i Persiagulfen.


Av Ricky Twinsdale

Iran skal angivelig ha truet en marinefartøy fra USA i Hormuz-stredet. Men hva har USA å gjøre der i det hele tatt?



iran_close_up_sea_lanes__slideshowjpg

Det var en hendelse i Hormuz-stredet den 6. mars mellom et marinefartøy fra USA og flere iranske patruljebåter (eller «raske angrepsbåter», slik USA beskriver det for å gjøre Iran til aggressoren).


Her er meldingen fra Reuters hvor de siterer USAs marine:

Flere raske angrepsbåter fra Irans Revolusjonsgarde sitt korps kom nær et marineskip fra USA i Hormuz-stredet sist lørdag og tvang det til å skifte retning, sa en offisiell representant fra USA til Reuters på mandag.

Representanten, som ville være anonym, fortalte at båtene var bare 600 meter fra USAs marineskip USNS Invincible, og stoppet. Invincible og tre skip fra den Britiske Kongelige Marinen som fulgte det, måtte skifte kurs.


usns-invincible-1200jpg
USNS Invincible. Enhver kan se at dette er et overvåknings-fartøy som opererer inn i Irans territorialfarvann. Iranerne må oppfatte det som en rein provokasjon.



Under forutsetning av at de iranske båtene opptrådte ansvarsløst og satte sikkerheten til USAs og britiske marinefartøy i fare, er det rimelig at det ble reagert. Hormuz-stredet er en internasjonal skipsled, men det befinner seg også innenfor territorialfarvannet til til Iran (og Oman). Siden jeg ikke er en ekspert på havrett kan jeg ikke si med sikkerhet om Iran har rett til inspeksjon av fartøy som beveger seg i deres farvann, men der virker rimelig.


879775jpg
USA-barer rundt Iran. Hvor mange baser har Iran rundt USA?



Uansett reiser spørsmålet seg selv: Hvorfor patruljerer fartøy fra USA aggressivt bare sjømil fra den Iranske kysten? De påstår kanskje at de på den måten beskytter den internasjonale oljefrakten, men det foreligger ingen bevis for at den internasjonale sjøtransporten er i fare - særlig ikke fra Iran som har mer en nok av egen olje å selge.



Uansett har USA lite å frykte fra Iran siden landet ikke har angrepet noe annet land siden 1826. En kan ikke akkurat si det samme om USA.



c6p2jlhvaaa3yaljpg-smalljpeg
På verdenskartet blir det enda tydeligere hvor provokativt USA opptrer.



For å unngå å svare på spørsmålet om hvorfor de så aggressivt patruljerer i den Persiske Gulfen (Iran er historisk kjent som Persia), inkludert det over-traffikerte Hormuz-stredet, har USAs marine besluttet ensidig å omdøpe et internasjonalt sjøfarvann, ved å kalle det den Arabiske Gulf som en gest til USAs arabiske allierte, middelalder-despotene i de arabiske Gulf-statene.



Navnet «Den Persiske Gulfen» er det internasjonalt anerkjente navnet i FN, i hvert eneste annet oppslagsverk eller ordbok, og til og med i den øvrige delen av USAs regjering. Bare ikke USAs marine.



Oversatt og noe forkortet av Knut Lindtner
Bilder/tekst: Knut Lindtner


Tilbake til Forsiden

Vi lever ikke i år 500 f.kr.

Jeg kunne ikke dy meg. Tar med en kort notis fra Russia Insider om Netanyshus statsbesøk i Moskva. Det sier egentlig alt om hvor håpløs den israelske Midt-Østen-politikken er.

Knut Lindtner



Putin ber Netanyahu returnere til denne verden:


Putin ble lei Netanyahus bibel-historier og inviterte den israelske lederen til å konsentrere seg om det som skjer i dag.


Netanyahus «dårlige-taper» toppmøte med Putin i Moskva gikk ikke helt som planlagt.


Den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu kom torsdag til Moskva for å beklage seg over store, stygge Iran og hvor tragisk det er at Teheran ødelegger legioner med «moderate» opprørere og fanatikere fra IS i Syria.


showimageashx_9jpeg



Her forteller Netanyahu Putin noe fra bibel-historien:

Mange takk for din hilsen til den forestående Purim-helligdagen. I det gamle Persia ble det gjort et forsøk på å ødelegge det jødiske folket for 2500 år siden, men det mislyktes. Det er hvorfor helligdagen feires. I dag fortsetter det gamle Persia sine etterfølgere å ødelegge den jødiske staten.



Putin svarte at han han noterte seg de begivenheter som hadde funnet sted «i det femte århundre før Kristus» og la til at «vi lever nå i en helt annerledes verden» og foreslo at de diskuterte de faktiske og nåværende problemene i regionen.


purim-hebron-getty-1jpg

Feiringen av Purim-helligdagen i Israel



Kan dere tenke dere hvor langtekkelige og smålige internasjonale relasjoner ville bli hvis hvert land på jorda kom trekkende med hendelser for 2500 år siden som begrunnelse for sine geopolitiske standpunkter.

Ja, vi lever i en annen verden. Den virkelige verden.

 

Artikkelen er oversatt, bearbeidet og forkortet av Knut Lindtner
Bilder/tekst: Knut Lindtner

Tilbake til Forsiden

Konflikten USA-Iran forsterkes

Irankrigen


Jan Hårstad

I dag dukker den israelske forsvarsminister Avigdor Lieberman opp i Washington for samtaler med toppene i Trump-administrasjonen. Hva står på programmet? Iran og Syria.


avgidor-liberman-e1405478396196jpg
Avigdor Lieberman er et sovjetiskfødt israelsk politiker. En politisk hauk.



    Torsdag 9 mars dukker Netanyahu opp i Moskva for å snakke med Putin: hva er dagsorden? Iran og Syria.


 
  Det som har skjedd av nytt i det siste er at Trumpadministrasjonen har fått kalde føtter for sin overveldende omfavning av Israels ekspansjon på Vestbredden og ny amerikansk ambassade i Jerusalem etc.



  Med rette følte palestinerne seg dolket i ryggen siden USA droppet retorikken om to-stats løsningen og umiddelbart skjøt det opp en Intifada-Jihad stemning blant palestinerne. Og ikke nok med det: masse gammelt diplomati ble lagt bort til fordel for nærkontakt med Iran. For Hamas del: en allianse med Hizballah og Iran.



  Og meldingene fra Iran? Palestinere: forbered dere på Intifada og Jihad.


first_intifadajpg
Fra den første intifadaen



   Faktisk er det slik at krigen mot Iran pågår som proxykrig i Jemen nå hvor både israelske og amerikanske special forces er på banen selv om dette ikke er noe for norsk presse.



  Men i helgen skjøt Iran opp to ballistic missiles og på mandag ble en amerikansk fregatt omringet av iranske speedbåter.



    Trumpguttene har forstått at det kanskje ikke var så lurt å totalrevolusjonere Israel-Palestina politikken. De som hadde glede av dette var på den palestinske scenen Jihad-haukene og Iran-vennene. Det blåser deres vei nå.


herzl_greater_israeljpg
Noen har drømt om et Stor-Israel. Men er det realistisk politikk i dag?



    Derfor har Trumps sendt et brev om at Israel ikke gir  noe grønt lys for å annektere Vestbredden. Stopp det der! Klar melding. Noen må ha forklart Trumpene der at omfavnelsen av Stor-Israel kanskje ikke var så klokt allikevel.



    Iran på sin side gjør ingen hemmelighet av hvordan den forestående krigen skal forløpe. Det viktigste: den skal ikke finne sted i våre hjem i Iran.



    Men Iran vil ikke løsne det første skudd. Når så er skjedd vil Iran angripe alle amerikanske baser i hele den Persiske Gulf og sogar i Afghanistan som har et anseelig antall proIranske Shiaer. Bagram-basen står på lista allerede. Også Incirlik i Tyrkia og Al-Udeid basen i Qatar.


bagrampng
Fra Bagrambasen i Afghanistan



    En bør komme i hu at i Shia-eskatologi er det slik at den frelsende gjenfødte Mahdi dukker opp under apokalyptiske tider med ild og krig. Og såfremt man ofrer seg for Allah og islam påskyndes muligheten for at Mahdi inntar scenen.



    De unge iranske shia-soldatene som nå utgjør den store hæren er innpodet med dette religiøse bildet: «Allah, gi oss martyriet for din sak.»



    Eller som Khomeini sa da Irak bombet Iran til filler velsignet av Nato i 1980-88:
"Det spiller ingen rolle om Iran går opp i røyk og ild bare Islam seirer."


130960e8a92558f9522e5122e202da2djpg
Fra slaget ved Marathon. Perserne er kjent fra historien som et krigerfolk. Perserriket var på sitt høyeste 500 år f.kr. Krigen mellom romerne og perserne varte i 721 år, den lengste konflikten i menneskehetens historie.



    Mye tyder på at det meste av amerikansk dominert tenkning om hvordan knuse Iran, kommer til å ende i en verre katastrofe enn noen av de andre mislykkede Midtøstenkrigene Pentagon har regissert.



    Hvis vi overlever får vi se.


Bilder/tekst: Knut Lindtner

Tilbake til Forsiden

Det skjer mye i Midt-Østen som ikke mediene rapporterer om

Neste Gazakrig- en skisse.


Jan Hårstad

Nå er hendelsesutviklingen i Midtøsten så komplisert at en kan ikke gjøre seg illusjoner om noe annet enn å framlegge en skisse av konfliktene.



  Stikk i strid med hva som står på lederplass i norske aviser, går det overhodet ikke i retning av fredsløsninger, men mot nye kriger i Libanon, Syria og Irak.



1204351_xljpg
Satellittbilde fra den russiske flåtebasen i Tartus, Syria


  Det Israel opplever som et mareritt er om den persiske aksen, Iran-Syria-Hizballah vokser seg så sterk at Iran - i likhet med Russland - får skaffet seg en maritim base ved Middelhavet. Israel er godt i gang med å utvinne gass fra havet i disse områdene og frykter sabotasje av anleggene.




  Som det har vært mye av de siste månedene, utveksler Hizballah og Israel trusler mot hverandre av aller hardeste slag.


133871460551374511a_bjpg
Dimona-anlegget i Negevørkenen


  Hizballah offentliggjør videoer som viser hvordan de har tenkt å sende raketter på alle Israels atomfasiliteter, særskilt Dimona, og en sprengning av dette vil naturligvis frambringe gift og død og hele Israel.



  Israel på sin side truer med å jevne Beirut med jorda og forsøker å mobilisere libanesiske sunnier og kristne mot Hizballah.



    Annet oppsiktsvekkende er dette: Hamas på Gaza har fått en ny leder, Yaha Sinwar, som er iferd med å legge om kursen for Hamas.


halevi_hamas_web-1024x693jpg
Hamas i Gaza by 2014


    Hamas er som vi vet den palestinske grenen av Muslim Brotherhood som under Syriakrigen deltok i kampene mot det syriske regimet. Hamas ble beordret ut av Damaskus og flakket i mange år rundt i Midtøsten for å finne nye allierte.



    Nå er alt dette historie. Med den nye ledelsen planter Hamas seg i den iranske blokken og får som motytelse penger og raketter. De nye rakettene som en antar at Hamas nå har - M 302 - kan nå Tel Aviv og Ben Gurion Airport.



    Det er ikke spørsmål om det blir krig Israel-Hamas, men om når den blir.



De som i de siste ukene har avfyrt raketter mot Israel er utbrytere fra Hamas som støtter Islamsk Stat. Noen forskere hevder at det dreier seg om 1000 utbrytere, andre 3000, og visstnok 550 sitter i Hamas fengsler på Gaza.


schenker_jordan_lebanon_refugees_rtx11qhfjpg
Mennesker som lever under forhold som dette, altså i enorme flyktningleirer, gir naturligvis muligheter for rekruttering av nye krigere f.eks. mot Israel.


  Akkurat samme utvikling finner sted i den store Ain al-Hilweh flyktningeleir i Libanon hvor islamister og PLOere har drevet borgerkrig mot hverandre med døde og sårete.



  Sett fra Israels synspunkt kan en ikke ha en situasjon hvor både Hizballah og Hamas kriger mot Israel samtidig. Siste Gaza- krig varte i hele 50 dager og det antaes at den forestående krigen vil bli kort og definitiv: en forventer at Hamas heiser det hvite flagget for kapitulasjon. Det kan også vise seg å bli ønsketenkning.



  Vi så under Gazakrigen i 2014 at også Oslo sto på hue av Norges første Intifada. Jeg hadde spilt en forestilling på Nationaltheatret og da jeg kom ut sto de norske ungjihadene på trappa ved Saga Kino og ropte Allah Akhbar. Dette er et historisk øyeblikk, tenkte jeg da.



  Situasjonen i USA er at det er voldelige sammenstøt på universitetene mellom pro-palestinske og pro-israelske studenter. Så veltes det gravsteiner på jødiske kirkegårder og en antatt gjerningsmann,Thompson, er en black muslim. Rettsak forestår.


jdl-patrol-at-sephardic-kehila-centre-sept-24-2014-624x832-e1423749192236-574x357jpg
Jewish Defense League i Montreal


  I Belgia og Frankrike patruljerer Jewish Defence League de jødiske kvartalene og den 26 mars skal den årlige AIPAC-konferansen avholdes i Washington; det er Israel-lobbyens storhending. Her mobiliserer nå Jewish Defence League til å konfrontere den pro-palestinske sanksjons og boikottbevegelsen.


  Det som er tindrende klart er at den forestående Gazakrigen kommer til å framstå som en global internasjonal krig som vil få voldelige følger overalt i verden, også i Oslo i et mye større omfang en vandalismen i 2014 som etter norsk målestokk den gang var dramatisk.


  Det ingen i det politiske etablissementet ser ut til å tenke på med importen av flyktninger er at man også importerer konflikter mellom kurdere og tyrkere, mellom shiaer og sunnier, mellom muslimer og kristne, mellom palestinere og israelere.


  Ifølge offisiell norsk tenkning så vil alt ordne seg på en usvensk måte.



De skal få se når neste Gazakrigen finner sted.


Bilder/Tekst: Knut Lindtner

Tilbake til Forsiden

Bygges det opp mot en krig mot Iran?

Krigen mot Iran


Jan Hårstad

 

  Store deler av offentlighet og folkelige meninger i Israel ser jo på Donald Trump som en gave til Israel. Avisene skriver at to statsledere er hjertevenner, noe både Netanyahu og Trump sier så ofte de kan.



whatsapp-image-2016-09-25-at-193455-e1474821593376jpeg
Hjertevenner?

 

  Men det er enkelte stemmer av tenksomme jøder/israelere som er av den oppfatningen at alliansen dem imellom samt Zionist Organization of America, ikke kan føre til noe annet enn en katastrofe for jøder.

     
Redaktøren av Forward, Peter Beinart, skriver 24 januar:
"Unless they change course, Donald Trump and Benjamin Netanyahu are going to get Jews killed.
      Jeg sier ikke at det er det de ønsker...men begge to hisser hverandre opp."
   

Det framgår av israelsk presse er herrene manisk opptatt av å få knekket Iran som en mulig atommakt og regional størrelse.
     

Men hvordan skal dette gjøres?


Den 25 januar undertegnet Trump et dekret som ga Pentagon i oppdrag å planlegge en SAFE ZONE i Syria. Iranske Fars var raskt ute med å si at noe sånt var meningsløst uten en reell FLY SONE. Og la til: "It would mean war With Syria and Russia.»(26.1)


peter-beinartjpg

Peter Beinart mener at tospannet Trump-Natanyahu ikke er bra for jøder. De hisser hverandre opp.


    Skal vi tro israelske Debka har Tyrkia-USA-Russland blitt enige om å dele Syria inn i sine respektive innflytelsessoner og - hovedpoenget - at Iran skal forlate Syria!!! Hvis dette er sant betyr dette en ny større krig i seg selv. Iran har Hizballah som er dypt forankret i Shia-landsbyer i Libanon/Syria, her finnes internasjonale Shia-militser og selv deler av den iranske Revolusjonsgarden.



      Den israelske hauk Avigdor Lieberman sier at i neste krig skal Hamas pulveriseres helt til de heiser det hvite flagget. Krigsretorikk fra alle hold trappes opp.



    Som om dette ikke var nok melder middleeasteye.net den 27.1 at til den uka som kommer, vil en armada av vestlige krigsfartøy gå inn i den Persiske Gulf i WAR GAMES.


Det er britiske Royal Navy anført av HMS Ocean som leder en joint strike Group av amerikanske, britiske og franske krigsskip i et enormt antall.



hmsoceanl12jpg

Britiske HMS Ocean



      Men så opphetet som herrene Trump-Netanyahu har gjort situasjonen er War games nå det samme som å leke med ilden.



      For kort tid siden ble den amerikanske destroyer Mahan konfrontert av iranske patruljebåter og spenningen i Gulfen steg.



      Ganske nylig var også tre kinesiske krigsskip på besøk i Gulfen. For første gang på lenge.



Ett av de aller største prosjektene Kina har gående er China-Pakistan Economic Corridor til en pris av 46 milliarder dollar. Den strekker seg fra det vestlige Kina til den pakistanske havnebyen GWADAR som ligger nær den iranske grensa.



      Meningen med dette ultradyre prosjektet er å gjøre Iran til den sentrale leverandør av olje og gass til Kina samt utvikle en strategisk allianse innen handel. En militærpakt de to imellom foreligger allerede.


gwadar-regional-reachjpg
Kartet illustrerer Gwandars strategiske beliggenhet



      Så når man leser at Israel-USA kan få med seg Tyrkia-Qatar-SaudiArabia på krigen mot Iran, skjønner man at dette kan bli krigen som definitivt ryster hele verden.



      En rekke Nato-land er jo nå godt i gang med økonomisk samkvem med Iran og har ingen interesse av å ødelegge sine investeringer. Vil det bli splittelser?



     
Og hva med Russland? Hvordan vil Moskva forholde seg?



Vi skal forsøke å holde leserne orientert om krigsforberedelsene som allerede pågår nå.


Tilbake til Forsiden

Ny Tyrkisk politisk snuoperasjon?

Våpenhvile i Syria?


Avtale mellom Tyrkia og Russland.

I en artikkel i theDuran skriver i dag Alexander Mercouris om at det nå lekker ut pressemeldinger om en mulig fremforhandlet avtale mellom Russland og Tyrkia om våpenhvile i Syria. Meldinger om dette skal ha kommet både fra det iranske pressebyrået Fars og disse er i samsvar med tilsvarende meldinger fra det tyrkisk-språklige nyhetsbyrået Andalou.


afp_ja7w7-1886jpg

Ifølge disse meldingene skal det tre i kraft i våpenhvile fra midnatt den 29. desember som vil omfatte alle områder som ikke har jihadist-nærvær. Våpenhvilen vil ikke gjelde områder som er under IS-kontroll eller områder hvor den syriske A-Qaida greinen Al-Sham og Jabhat Fateh Al-Sham befinner seg. Som motytelse for dette skal den syriske regjeringen organisere hjelpekonvoier til de beleirete byene Madaya og Al-Zabadini.

Tidligere har president Erdogan ikke benektet at Tyrkia støttet Jabhat Al-Nusrah, men han benektet at det vat en terror-organisasjon. Det som skjer nå, under forutsetning av at det er korrekt, er derfor en stor politisk snuoperasjon fra tyrkisk side.

Vi vet at det har pågått forhandlinger både offisielt og uoffisielt mellom den tyrkiske og russiske regjeringen i desember. Hvis disse meldingene viser seg å være korrekte må det sies å være et stort skritt frem mot fred i Syria.


thumbs_b_c_ed9bbace5d07496a1d1511acb1ec4c24jpg

Det viktigste her ikke de militære konsekvensene av en slik avtale, for den omfatter ikke de to sterkeste militære gruppene inne i Syria. Det viktigste er de politiske følgene av en evt. avtale, for den vil plassere Tyrkia politisk på en annen side enn det landet har befunnet seg til nå. Det vil også bekrefte og forsterke signalene om en dyptgripende splittelse mellom Tyrkia og USA som begge er NATO-land - altså en farlig splittelse innad i NATO.

De langsiktige følgene for en slik politisk prosess er uoversiktlige, men det er klart at det svekker USAs posisjon i Midt-Østen.

Det får også negative konsekvenser for USAs allierte regionen, særlig Saudi-Arabia og Israel.

I praksis ser vi nå at USAs politikk de siste 15 årene, som startet med invasjonen i Afghanistan, er i ferd med å falle fra hverandre. Verden er virkelig i forandring.


Tilbake til forsiden

Nytt diplomat-mord?

Jeg tar med denne meldingen fordi det skjer svært mye nå som ikke meddeles i våre medier. Drapet på den russiske ambassadøren stilnet fort hen i mediene, men i denne korte meldingen under, kobles dette drapet til utenriksministermøtet i Moskva den 20 desember. At disse nå møtes i Moskva og gir ut en fellesuttalelse om hvordan Syriakonflikten må løses og evakueringen av Aleppo må gjennomføres, forteller om en politisk prosess som nå skyter fart.

russian_ambassador_assassinatedjpeg
Drapet på den russiske ambassadøren i Ankara


En må være ganske blind hvis en ikke forstår at dette truer mange aktører i Midt-Østen sin politikk, ja, faktisk kanskje også NATOs enhet. Tyrkia har lenge drevet sin egen politikk på tvers av USAs ønsker. Det forteller om en politisk snøball som nå er begynt å rulle og har fått ekstra fart av jihadist-nederlaget i Aleppo.

I kjølvannet av denne rullende "politiske snøballen" vil det naturligvis skje en del ekstraordinære hendelser som våre medier ikke vil koble sammen, men som virkelig henger i hop.

Knut Lindtner


Høytstående russisk diplomat funnet skutt i Moskva.


Denne morgenen, den 20. desember, ble en høytstående russisk diplomat funnet død i sin leilighet i Moskva, drept av et skudd mot hodet. Ifølge politiets foreløpige undersøkelser kan dødsfallet enten skyldes selvmord eller mord.

1048795029jpg

Tar en med i betraktning drapet på den russiske ambassadøren som fant sted i Ankara i går og forsøkene fra de som sponser krigen mot Syria på å sabotere møtet i Moskva som er berammet i dag mellom utenriksministrene fra Iran, Tyrkia og Russland, er det satt i verk omfattende sikkerhetstiltak.


Oversatt av Knut Lindtner

Gå til forsiden: Derimot.no

Full skjæring mellom Egypt og Saudi-Arabia

Egypt støtter den irakiske, libyske og syriske hæren.


Den 23. november, 2016, sa den egyptiske presidenten Abdel-Fattah el-Sissi da han talte på den portugisiske fjernsynskanalen RTV: «Det må bli en internasjonal støtte til de nasjonale armeene i Libya, Irak og Syria for å sørge for sikkerheten i landene de tilhører.»

abdel-fattah-el-sisijpg

President el-Sissi brøt dermed en til nå godt skjult hemmelighet: Egypt har sendt våpen til de lojale, nasjonale styrkene til tross for saudiske truslene.

Den 8. oktober stemte Egypt i Sikkerhetsrådet til støtte for et russisk forslag vedrørende krigen i Syria. Saudi-Arabia reagerte umiddelbart ved å stenge drivstofftilførselen til landet.

Oversatt av Knut Lindtner

Kurdernes skiftende situasjon i Midt-østen

Frankrike og Tyrkia mot kurderne


Av Thierry Meyssan

Vestlige medier er ikke i stand til å forklare krigene som herjer i «den kompliserte Orienten» fordi de nekter å se på dem i en regional sammenheng. Heller det enn å diskutere om hendelsene i Syria er en revolusjon, en borgerkrig eller en aggresjon, eller om undertrykkingen i Tyrkia er rettferdig eller ikke. Thierry Meyssan foreslår en annen måte å lese fakta på ved å presentere eksemplet med kurderne.


Vestlige medier behandler hendelsene i Det Nære Østen stat for stat. Leserne som nesten ikke vet noe om regionens historie er ikke overrasket over dette. Men de er ikke i stand til å forstå dette «kompliserte Orienten» som befinner seg i en evigvarende krigstilstand.

middle_east_1914_englishjpg
Slik så kartet ut over Det Nære Østen like før 1. verdenskrig, i 1912

Men Det Nære Østen kan ikke sammenliknes med Europa, for eksempel. Det kan mer sammenliknes med Afrika, fordi grensene ikke er basert på geografiske realiteter, men etter arrangementer av kolonimakter. I det forrige århundre arbeidet statene i Det Nære Østen hardt for å forandre innbyggerne til sanne Folkeslag. Men kun Egypt, Syria og Irak fikk dette til.

I de siste fem årene har den vestlige pressen derfor skrevet om påstått «demokratisk revolusjon» i Tunisia, Libya, Egypt og Syria, antatt «iransk innblanding» i Bahrein, Libanon og Jemen, og «terrorisme» i Irak. Men tvert imot - på bakken har alle involverte krefter fordømt denne tolkningen, unntatt olje-diktatorene i Gulfen. De lokale kreftene har et totalt annerledes syn på den regionale situasjonen.

940x528jpeg
PKKs (Tyrkia) mangeårige leder, Abdullah Öcalan, sitter nå i tyrkisk fangenskap. Han støttet, sammen med de syriske kurderne, Sovjetunionen mot USA under den kalde krigen.

La oss for eksempel se på kurderne. Jeg kunne også forklare situasjonen til Daesh (IS) på samme måte, men dette andre eksemplet ville være mye vanskeligere å gå med på for mine vestlige lesere.  

Ifølge vestlig presse har kurderne et lykkelig liv i Irak. Der har de nesten totalt selvstyre i et føderalt system som beleilig nok er pålagt dem av USA. De kjemper i Syria, både mot alawit -diktatoren Assad og hans familie, og mot sunni-undertrykkelsen til IS. De er brutalt undertrykket i Tyrkia. Allikevel er de et folkeslag som har rett til en uavhengig stat i Syria, men ikke i Tyrkia.
 
For kurderne selv er virkeligheten totalt annerledes. Kurderne har en felles kultur, men de har ikke felles språk og ikke en felles historie. For å forklare dette ganske enkelt: Kurderne i Irak var helt pro-USA i den kalde krigen, mens kurderne i Tyrkia og Syria var pro-Sovjet. Fordi man var bekymret for en sterk populær støtte til USSR i Tyrkia, organiserte De Forente Stater først en organisert masse-emigrasjon til Tyskland, slik at Tyrkia ikke ville være fristet til å bryte båndene til NATO. Så oppfordret de til undertrykkelse av kurderne i PKK. I løpet av borgerkrigen på 1980-tallet, tok hundretusener av tyrkiske kurdere tilflukt i Syria sammen med sin leder Abdullah Öcalan, og ble beskyttet der. I 2011 tok de imot tilbudet om syrisk statsborgerskap.

mesut-barzanijpg
Den irakiske kurderlederen Massoud Barzani, støttet og var støttet av USA mot Sovjetunionen. Han har i alle år vært USA fortrukne mann blant kurderne.

La oss nå gå til kjernen i saken. Ingen nevnte det kurdiske spørsmålet i den første syriske krigen - den krigen som hadde til mål å utvide «den arabiske våren» og som brukte teknikkene til en 4.generasjons krigføring. Så bygde alt seg opp til Den Andre Syriske krigen, den som startet med konferansen til de såkalte «Venner av Syria» i Paris i juli 2012.

Erklæringen fra lederne i NATO-landene antok at Den Syrisk-Arabiske Republikken snart ville være styrtet, og at Det Muslimske Brorskap ville ta makten, slik de hadde greidd i Tunisia, Libya og Egypt. Tyrkia inviterte så befolkningen i Nord-Syria til å flytte inn i Tyrkia for å skjerme dem fra traumaet med en «revolusjon». I september utnevnte Ankara en «wali» - Veysel Dalmaz. En «wali» er en tyrkisk regional guvernør, men betegnelsen stammer fra Det Ottomanske imperiet og var undertrykket av sultanen. Under direkte overoppsyn fra president Erdogan, delte Dalmaz ut milliarder av olje-diktatorenes dollar til «flyktningene».

svasvalsjpg
Veysel Dalmaz

Samtidig var alle vitne til forsøkene på å svekke Syria, ingen forsto det underliggende motivet for denne folkeforflytningen. Men en nær kollega av FN-ambassadør Samantha Powell, Kelly M. Greenhill, har skrevet en universitets-artikkel med tittelen: «Strategisk prosjekt med migrasjon som et våpen i krig» som burde ha vakt oppsikt. Tyrkia bygde nye byer som skulle huse syrerne, men merkelig nok ble de ikke tilgjengelige. De står fortsatt tomme. Ankara begynte å sortere flyktningene etter deres politiske meninger. Enten ble de holdt tilbake i leire der de kunne få militær opplæring før de ble sendt tilbake for å kjempe hjemme, eller de ble tillatt å blande seg med den tyrkiske befolkningen, og på den måten ble de utnyttet til arbeid.

I Nord-Syria besto den gjenværende befolkningen stort sett av kristne, kurdere og turkmenere. De siste ble massivt tvunget inn i tjeneste for Tyrkia, og ble overvåket av «De Grå Ulver», en fascist-militia som ble grunnlagt i 1968 på vegne av NATO. Fra sin side skapte Damaskus kristne og kurdiske militser for å sikre området. I to år kjempet alle de syriske kurderne under ordre av Den Syriske Arabiske Republikken.

Abdullah Öcalan - grunnleggeren av PKK - og hans kurdiske brødre ble forrådt, og en av disse mennene, den syriske Salih Muslim fornyet sine bånd med Tyrkia, til tross for det faktum at de hadde massakrert deler av hans familie på 1980-tallet. Den 31. oktober 2014 deltok han i et hemmelig møte med president Erdogan og den franske president Holland, og inngikk en pakt med dem. Frankrike og Tyrkia var enige om å godkjenne en uavhengig stat i Nord-Syria, der Salih Muslim skulle bli president. Til gjengjeld gikk han med på å «rense» området ved å massakrere den kristen befolkningen, slik andre kurdere hadde massakrert kristne for ottomanene et århundre tidligere. Han måtte også gå med på å utvise medlemmer av det tyrkiske PKK fra sitt område, mens syriske sunni-flyktninger skulle erstatte dem i de kurdiske områdene i Tyrkia.

salih-mslim-1jpg
Den syriske kurderlederen, Salih Muslim, som nå er havnet mellom barken og veden. Først inngikk han en hemmelig avtale i Paris om etableringen av en egen kurdisk stat i Nord-Syria, til tross for at befolkningsflertallet er kristne og arabere. Nå er han etterlyst av tyrkiske myndigheter og har liten støtte for denne planen blant sine egne.

Denne planen har en lang historie - den ble gjenopptatt av Ahmet Davuoglu og han franske motpart Alain Juppé i 2011, før Tyrkia gikk med i krigen mot Libya og før hendelsene i Syria. Planen ble offentlig akseptert av Pentagon i september 2013, da Robin Wright i New York Times viste kartet over denne framtidige staten og området som skulle bli Daesh sitt kalifat. Den første staten ble naturligvis kalt «Kurdistan», selv om ikke på langt nær var lik området til det historiske Kurdistan, slik det var spesifisert av King-Crane-kommisjonen (1919) og godkjent ved traktaten i Sevres (1920). Den andre staten staten skulle hete «Sunnistan» og skulle ligge i grenseområdet mellom Irak og Syria, og definitivt kutte «Silkeveien».

Denne planen følger opp målsettingene til sultan Abdülhamid II, ungtyrkerne og Lausanne-traktaten (1923) - for å skape et Tyrkia som skulle være eksklusivt sunni-muslimsk, og som skulle utvise eller massakrere all annen befolkning. Det var presis for å hindre gjennomføringen av denne planen, og fordømme de som allerede hadde begynt å fullføre den ved å massakrere armenerne og pontic-grekerne, at Raphael Lemkins skapte begrepet «folkemord» - et begrep som gjelder i dag for de ansvarlige - de herrer Juppé og Holland, akkurat som de herrer Davuoglu og Erdogan.

raphael-lemkin-invented-the-word-genocidejpg
Raphael Lemkins, skaperen av begrepet folkemord i 1944.

Vær så snill og ikke misforstå det jeg skriver - men uansett hvor mye Paris og Ankara ønsker å skape et eksklusivt sunni-muslimsk Tyrkia, så er flertallet av sunniene likevel mot ideen. Og dette er grunnen til det vi nå er vitne til, en voldsom undertrykkelse både i Tyrkia og i IS sitt kalifat.

I juli 2015 sendte Erdogans regjering IS for å utføre et angrep i Suruc (Tyrkia), der de drepte både kurdere og alevierer - den lokale grenen av syrernes alawitter - og som uttrykker støtte til Den Syriske Arabiske Republikk. Denne hendelsen ødela våpenhvilen fra 2009. Samtidig stanset den tyrkiske regjeringen tilførselen av mat og støtte til en nøye utplukket del av de syriske flyktningene. Dette var begynnelsen på Tyrkias drap på planen. Og begynnelsen på Tyrkias vei ned i helvete.

I august trykket Tyrkia på for å sende syriske flyktninger som ikke hadde noen ressurser igjen over til Den Europeiske Unionen. I oktober angrep Salih Muslims menn assyriske kristne samfunn i Syria og prøvde å «kurdisere» skolene deres med tvang. Samtidig ødela Erdogans AKP (regjeringspartiet, overs.) 128 lokale kontorer til det pro-kurdiske HDP i Tyrkia, i tillegg til mer enn 300 små kurdisk-eide forretninger. De tyrkiske spesialstyrkene massakrerte mer enn 2000 tyrkiske kurdere, og ødela delvis byene Cizre og Silopi. Kanskje leserne våre kan ha fulgt med på disse hendelsene mens de skjedde, men vestlige medier har ikke nevnt dem. Bare nå - ett år senere - begynner de å skrive om martyrene i Cizre og Silopi.

dc5hur-6m9hudx89km152zrlevx_originaldhajpg
Ifølge forfatteren var migrasjon-strømmen til Europa fra Tyrkia ingen spontan handling, men nøye planlagt med en politisk hensikt.

Med hjelp av Massoud Barzani - «livstids»-president i det irakiske Kurdistan - innførte Salih Muslim obligatorisk verneplikt for unge syriske kurdere for å øke rekkene i troppene sine og skape et terrorstyre. Heller ikke denne saken ble noen gang nevnt i vestlige medier. De foretrakk den romantiske stemningen ved grunnleggelsen av staten Rojava. (kurdiskdominert område i Syria, overs.) Likevel gjorde disse unge syrerne opprør en masse, og sluttet seg til Syrian Defence Force. (Pro-regjering milits, overs.)

I september 2016 annonserte president Erdogan at Tyrkia skulle naturalisere noen av de syriske flyktningen som oppholdt seg i landet - de som støttet planen om et ekslusivt sunni-Tyrkia. De skulle få leiligheter som var bygd for fire år siden, og som sto klare til dem.

Salih Muslim var fanget mellom sine personlige ambisjoner og solidariteten til troppene sine med hans tyrkiske brødre. Samarbeidspartneren Salih Muslim vendte seg mot Ankara, som så sendte ut en arrestordre på han i november. Etter å ha mottatt besøk av NATOs generalsekretær, annonserte president Erdogan at han aktet å «reforhandle» Lausanne-traktaten. Han vil også annektere noen greske øyer, Nord-Kypros, en del av Syria og Irak, og i 2023 gjenskape Det Tyrkisk-Mongolske Imperium.

5685f90fc461883e4b8b4605jpg

Allerede gnager den tyrkiske hæren seg inn i Syria (Jarabulus) og i Irak (Bashiqa). Da Iraks statsminister Haidar al-Abadi advarte Tyrkia mot denne krigshandlingen bemerket president Erdogan arrogant at al-Abadi «ikke var på hans nivå», og ba han «bli på sin plass». To ganger ble den tyrkiske FN-ambassadøren og den tidligere tyrkiske utenriksministeren Feridun H. Sinirlioglu utspurt av Sikkerhetsrådet. De svarte at landet deres kun handlet til det beste for befolkningen, og at Irak ikke har noen rett til å rope på internasjonale lover eller å klage.

Til slutt kan det bare være to leire på slagmarken, ikke tre. Den pågående krigen har Tyrkia på den ene siden, som har til hensikt å inndele befolkningen etter hvilket samfunn de tilhører og sikre seg ensidig overhøyhet over alle de andre. På den andre siden står Den Syriske Arabiske Republikk, som forsvarer fred og blanding av alle slags samfunn.

Hvilken side står du på?

Iraks hær sliter

Det går dårlig for Iraks hær i Mosul


Spesialstyrkene har en viss fremgang, men ellers er det stoppet opp.

Av Jason Ditz
Oversatt av Knut Lindtner

Irakiske offiserer presenterte invasjonen av Mosul som uunngåelig. Etter forhånd-skryting om at de allerede var foran skjemaet tidlig i invasjonsforløpet av denne sentrale byen, og med sine mer enn 50 000 krigere anså de seg selv som ganske enkelt overveldende for IS-forsvarerne, som var gitt måneder med forberedelser av hindringer og tunneler i området.

85_2jpeg
Det går ikke særlig bra med irakiske hæren i Mosul

Men det er ikke slik det fungerer. Etter seks uker har irakiske spesialstyrker klart å komme frem til byens utkanter hvor det har vært intense kamper. De hevder at de har fortsatt fremgang, selv om det går med museskritt, men disse små spesialstyrkene er ingen målestokk på det overordnete store slaget.

De vanlige milits-enhetene har fortsatt stanset opp langt utenfor byen, og det ser ut til at de ikke er i stand til å håndtere selv den begrensete motstanden de har møtt så langt unna. De militære sjefene skylder på mangelen på erfaring og hevder at mesteparten av troppene ikke er utstyrt for krigføring i byer.

Det burde ikke være noen overraskelse at de står overfor by-krigføring i og med at de skal invadere Iraks nest største by, og tabbene understreker dermed det irakiske militærets begrensninger. I de oppståtte situasjonen ligger det også en antydning om alvorlige feil i den USA-ledete planleggingen av invasjonen.

d803ed65-2ad7-4e3e-ae8b-3ce1caaaacbf_16x9_788x442jpg
Iraks statsminister  Hayder Abadi

Statsminister Hayder Abadi har sagt at seks måneder er den maksimale tidsrammen for å okkupere Mosul. Dette så ut som svært god tid da offensiven begynte og myndighetene antydet at dette var gjort med hensikt å gi en så vid tidsramme for å være på den sikre siden. Mangelen på fremgang gjør at denne lange tidsrammen virker mer realistisk.

Kommentar Knut Lindtner: I motsetning til Syria (hvor religionen er sekulær, dvs. noe staten ikke har noe med og hvor religiøs diskriminering er forbudt), er Irak et land hvor religionen spiller en stor rolle. Landet er mer delt etter religiøse og etniske skillelinjer. Det er en av grunnene til at en lar shia-militser delta i operasjonen.

Det er kommet en rekke meldinger om disse har begått overgrep mot sunni-befolkningen i noen av landsbyene rundt Mosul som disse militsene har overtatt. Det er et meget urovekkende tegn at regjeringen i Irak nå lar disse militsgruppene omgjøres til en del av den ordinære hæren. Men det forteller også sitt om hærens tilstand.

f-chemarms-a-20160928jpg
Milits-soldat tøffer seg med ansikt-skjerf. Dessverre meldes det at disse gruppene nå går løs på sivilbefolkningen.

Den gamle irakiske hæren under Saddam Hussains styre var i stor grad bestående av sunni-offiserer med høy utdanning og status. Det er disse som nå utgjør den militære kjernen i IS. Etter USA-invasjonen av landet mistet de alt, da USA oppløste den irakiske hæren.

Vi merker oss at meldingene fra NRK og andre USA-lojale norske medier nå har «glemt» Mosul-angrepet som skulle gå som fot i hose. Istedet har de tatt opp igjen fordømmelsen av Syrias frigjøring av sin egen største by fra al-Qaida, som de bekvemt kaller «opprørere» for at folk i Norge ikke skal forstå hva dette dreier seg om.

Forbereder Tyrkia unnsetningsaksjon til Øst-Aleppo?

Syria benekter angrep på tyrkiske tropper.


De beskylder Erdogan for å forberede et angrep mot Aleppo.


Av Alexander Mercouris

Mens konflikten mellom Tyrkia og Syria forsterker seg, benekter Syrias utenriksminister, Walid al Muallem, kategorisk at det har vært kontakt mellom syriske og tyrkiske militære styrker og beskylder Tyrkia for aggresjon og for å støtte terrorister.

afp-11jpgWalid al Muallem

Syriske militære benekter nå at det Syriske flyvåpenet har utført luftangrep på tyrkiske tropper nord for al-Bab som Tyrkia hever førte til av flere av deres soldater ble drept.

Hvis det syrerne hevder er riktig, da gir de tyrkiske meldingene om luftangrep virkelig grunn til bekymring, ikke minst fordi disse rapportene i et slikt tilfelle må ha blitt avgitt som en bevisst provokasjon fra tyrkisk side, enten som et forsøk på å bortforklare tapene Tyrkias militære styrker har overfor den kurdiske militsen YPG nær al-Bab, eller for å forberede den tyrkiske opinionen på et angrep mot de syriske styrkene nær Aleppo.

Syrerne sier det samme. Al-Masdar, et nyhetsbyrå som er knyttet opp mot den syriske regjeringen, refererer en offisiell representant for det militære i Syria som sier:

«Ingen syriske fly bombet den tyrkiske hæren i nærheten av Al-Bab den 23. november - alle rapporter som heder dette er løgnaktige. Tyrkia planlegger noe i øst-Aleppo og bruker dette angivelige angrepet som et påskudd for å trappe opp situasjonen.» (uthevelser av art.forfatter)

Dette følger i umiddelbar etterkant av syriske rapporter om at tyrkisk artilleri har skutt granater mot syriske militærstyrker mens de utførte en offensiv mot jihadister i Lattakia provinsen.

Disse rapporterte sammenstøtene mellom syriske og tyrkiske militærenheter, selv om noen av dem kan være oppkonstruert av tyrkerne, beviser fullt og helt at det ikke er noe samarbeid eller koordinering mellom tyrkiske og syriske militærenheter i Syria.

Vår samarbeidspartner, Eva Bartlett - som nylig har reist rundt i Syria - har nettopp sendt oss informasjon om en pressekonferanse som ble avholdt for noen få dager siden av den syriske utenriksministeren, Walid al Muallem, hvor ha sa nettopp dette. Under pressekonferansen ble Muallem spesielt spurt om om det var noen som helst kontakt mellom det syriske og tyrkiske militære for å forhindre tilfeldige trefninger mellom disse partene. Ikke bare benektet han dette kategorisk, men han kritiserte også Tyrkia ganske sterkt for å utføre aggresjon mot Syria og for å støtte terrorister i Syria.

eva_bartlettjpg

I kontrast til det fullstendige fraværet av kontakt mellom militære i Syria og Tyrkia, så er det kontakt mellom representanter for den tyrkiske og russiske militærmakten. Stabsjefene til tyrkiske og russiske militære har møttes to ganger siden september, den ene gangen i Ankara og den andre i Moskva. Det som imidlertid er klart at selv om disse diskusjonene har kommet til dette nivået, og bortsett fra at det er i etterkant av det mislykkete kuppforsøket i juli, så har det som er igjen av den militære ledelsen i Tyrkia, nå mistet enhver evne de kunne ha hatt til å sette en stopper for Erdogans regionale ambisjoner.

Det er faktisk ganske tydelig at det er Erdogan som nå fatter de viktige beslutningene i Ankara, og slik den megalomane (storhets-vanvittige, overs.) talen hans nylig i Busra viser, ser det ut til at han etter kuppforsøket har sluppet alle tidligere hemninger han kunne ha hatt overbord. Det virker nå som om han er økende innstilt på å risikere konfrontasjoner i Syria og Irak for å realisere sine geopolitiske ambisjoner. Dette forklarer hvorfor situasjonen nå er blitt så farlig.

Oversettelse og bilder: Knut Lindtner


Ny farlig opptrapping?

Tyrkia anklager Syria for angrep på tyrkiske tropper.


Artikkelen er hentet fra Midt i Fleisen.

 

Ved Jordan Shilton

Både Tyrkias statsminister og landets væpnede styrker anklaget det syriske regimet til Bashar al-Assad for å ha gjennomført et luftangrep på tyrkiske soldater. Angrepet skal ha skjedd torsdag i nærheten av byen al-Bab, nord i landet, og ha resultert i tre døde.

Hendelsen truer med å øke de allerede skarpe spenningene mellom Ankara og Damaskus til en full krig. Dette skaper en svært reell risiko for direkte sammenstøt mellom stormaktene.

Tyrkias statsminister Binali Yildirim advarte i kommentarer til avisen Hurriyet at angrepet «ikke skal stå ubesvart.» Tyrkiske krigsfly på flybasen i Gaziantep ble satt i beredskap.

190520161311056792489jpg

En direkte tyrkisk angrep på syriske regjeringsstyrker ville raskt trekke Russland, en viktig alliert av Assad-regimet, enda dypere inn i konflikten. Tyrkia, som medlem av NATO, kan be alliansen om støtte i henhold til artikkel 5, som pålegger alliansens medlemmer å komme til forsvar for en NATO-stat under angrep. Et slikt vedtak ville bety krig mellom NATO og Russland.

Tyrkiske tropper startet operasjon Euphrates Shield (tyr:Fırat Kalkanı Harekâtı) i det nordlige Syria i slutten av august, i allianse med opposisjonsmilitser organisert i Den frie syriske armé (FSA).

Målet var å hindre etableringen av en kurdisk enklave på den tyrkiske grensen av de kurdiske militsene (YPG), som er forbundet med Det kurdiske demokratiske enhetspartiet (PYD). Den syriske regjeringen fordømte intervensjonen som en krenkelse av sin territorielle suverenitet.

Ankaras påståtte angrep skjedde mens tyrkiske tropper forsøkte å trenge inn i al-Bab, en by holdt av Den islamske staten, før den ble erobret kurdiske styrker. Å få kontroll over al-Bab ville gjøre Tyrkia i stand til å ha en stor innflytelse over offensiven for å gjenerobre Raqqa, hovedstaden til ISIS. Dette er også et viktig forsøk på hindre YPG-militsen å koble sammen de to kurdisk-kontrollerte områdene i det nordlige Syria (se kart).

syria-i-dagpng

Den syriske regjeringen antydet også nylig at den kanskje forbereder starten på en offensiv mot al-Bab, som øke utsiktene til en kamp på flere fronter om byen. Enkelte rapporter sier at regjeringsstyrker konsentreres i sør.

En anonym vestlig diplomat, i en utalelse til radiokanalen Voice of America, sa at det mulige syriske angrepet risikerer å forårsake en «potensielt katastrofal opptrapping av krigen.»

Selv om det er fullt mulig at syriske fly utførte angrepet, er det sterke bevis som tyder på at Tyrkia søker å gi skylden på Damaskus for å legitimere sitt pågående angrep. Det syriske observatoriet for menneskerettigheter, en organisasjon forbundet med opposisjonen og som vanskelig kan bli anklaget for å ha et varmt forhold til Assad-regjeringen, rapporterte onsdag at de tyrkiske tapene faktisk var forårsaket av et selvmordsangrep fra ISIS. For sin del, innførte den tyrkiske regjeringen en munnkurv på media om angrepet. Den syriske regjeringen har ikke kommentert hendelsen, og det har ikke vært noen uavhengig bekreftelse av Ankaras påstander.

Den amerikanske responsen på hendelsen var også dempet, noe som antyder den pågående spenningen mellom Washington og Ankara angående politikken i Syria. I forrige uke, kunngjorde Pentagon at de ville trekke tilbake sine spesialstyrker, som hadde vært med i Euphrates Shield-oppdraget siden starten i august. En talsmann for Pentagon fortalte en tyrkisk avis mandag at offensiven av tyrkiske og FSA-styrker mot al-Bab ikke ble gjennomført som en del av den internasjonale koalisjonens innsats for å gjenerobre Raqqa.

3-men-isil-al-bab-6-7-2014jpg
Al-Bab, en by med over 60 000 innbyggere i Aleppo-provinsen. Her forbereder IS seg på å henrette tre menn i byen.

USA, som organiserte den syriske krigen i 2011, med målet å styrte Assad, bærer hovedansvaret for de mer enn 300.000 dødsfallene som har skjedd siden da og de fordypete rivaliseringene i regionen. Selv om de i utgangspunktet støttet Tyrkias Euphrates Shield, fortsetter USA å være sterkt avhengig av YPG, som de har bevæpnet og støttet med opp til 500 amerikanske spesialstyrker. Som en antydning om den store kamprollen disse styrkene har tatt på i fremstøtet Raqqa, ble den første amerikanske falne i kampene offentliggjort i går. En amerikansk soldat fra spesialstyrkene ble drept av en veibombe plantet av ISIS.

Kurdiske YPG, som sammen med en rekke mindre militser er organisert i paraplyorganisasjonen Syrian Democratic Forces (SDF), kunngjorde tidligere denne måneden starten på operasjoner for å gjenerobre Raqqa. Men de har vært i intensive sammenstøt den siste uken med tyrkisk-støttete FSA styrker. Tyrkia har startet en rekke luftangrep mot YPG-kjempere som prøver å nå al-Bab fra den nærliggende byen Manbij. Tyrkiske soldater har også tatt ledelsen i angrepet på al-Bab. I tidligere kamper har de kun brukt sine stråmenn i FSA. Tyrkia betrakter YPG og PYD som en forlengelse av den forbudte kurdiske separatistbevegelsen PKK, og har lovet å fortsette framrykkingen og gjenerobre Manbij fra kurderne etter å ha erobret al-Bab fra ISIS.

En rapport fra nettstedet til tankesmia Stratfor, som har nære bånd til amerikansk etterretning, bemerket tidligere denne uken at Washington var blitt bekymret for at tyrkiske sammenstøt med kurderne kunne «undergrave Raqqa-innsatsen helt.» Rapporten nevnte også muligheten for sammenstøt mellom den tyrkisk-støttete FSA og syriske regjeringsstyrker, som er støttet av iranske styrker og Russland, hvis Tyrkias framrykking i Aleppo-provinsen fortsetter.

04321bbb-6605-45c0-b6cc-e0530b737dfbjpg
Tyrkiske tropper inne i Syria.

Som the World Socialist Web Site tidligere har nevnt, er det klart at USA ønsker å skape nye ‘fakta på bakken’ ved å eskalere konflikten før Donald Trump overtar makten. Han har enda ikke gjort sine hensikter klare i Syria, men har antydet muligheten for bedre forbindelser med Russland. Tidligere denne uken. kom det fram at bærbare luftvernraketter, såkalte MANPADS, hadde blitt gitt til den USA-støttede Ansar al-Islam, en ekstremistisk islamittisk milits med forbindelser til al-Qaida i Syria.

Denne utviklingen understreker uvørenheten i den amerikansk imperialismens forsøk på å etablere et uimotsagt herredømme over det energirike Midtøsten. I løpet av mer enn to tiår med nesten uavbrutt krig, har det brakt regionen til et punkt hvor en rekke konfliktpunkter i den syriske borgerkrigen kan utløse en bredere krig, med katastrofale konsekvenser for befolkningen i regionen og resten av verden. Det samme gjelder for Irak, hvor sekteriske konflikter om kontroll av Mosul kan gi det samme resultatet.

På onsdag, oppfordret utenriksdepartementets talsmann, Mark Toner, Washingtons europeiske allierte til å blokkere russiske oljetankere fra å bruke deres havner på vei til Syria for å levere drivstoff for russiske luftangrep. Samme dag, avduket EU en plan for å undersøke Russland for et påstått brudd på EU-sanksjoner mot Syria på grunn av sin bruk av et kypriotisk havn i oktober for transport av flydrivstoff til Assad-regimet.

mark-tonerjpg
Mark Toner

Det russiske forsvarsdepartementets talsmann, generalmajor Igor Konasjenkov, slo tilbake torsdag, og anklager USA for å ha oppfordret andre land til å blokkere russiske antiterrorist-operasjoner i Syria. Konasjenkov uttalte at USA hadde hindret russiske operasjoner i månedsvis «gjennom å drøye ut alle samtaler, manglende oppfylling av forpliktelser til å skille opposisjonen fra terrorister og stadige løfter om å en dag gi informasjon om de militante. Nå har det amerikanske utenriksdepartementet åpent oppfordret andre land til å hindre vårt luftvåpen i kampen mot internasjonal terrorisme i Syria.»

Ved å intervenere militært for å støtte Assad-regimet, landets eneste arabiske allierte i Midtøsten, øker Russland bare sannsynligheten for et katastrofalt militært sammenstøt mellom stormaktene.
Moskva har fortsatt sin støtte for den syriske hærens offensiv mot sivile områder i det østlige Aleppo for å sparke ut jihadist-opprørere, dominert av den al-Qaida-tilknyttede an-Nuṣra-fronten. Siden de direkte angrepene på byen begynte på nytt den 15. november, har syriske og russiske luftangrep, inkludert rakettangrep fra russiske hangarskip i Middelhavet, drept over 140 sivile. Dusinvis har også blitt drept og såret i regjeringskontrollerte områdene av vilkårlig beskytning utført av islamistene.

Bilder: Knut Lindtner

Rydder Obama opp?

Hvem er som snikmyrder Al-Qaida offiserer?

Det har pågått siden 9 november.


Siden nederlaget til Hillary Clinton i presidentvalget i USA har en rekke jihadist-offiserer blitt snikmyrdet - ikke bare i øst-Aleppo, men også i idlib, al-Raqqa og i Irak.

Akkurat nå er det ikke klart om drapene er et resultat av intern rivalisering, eller om Obama-administrasjonen fjerner beviser på sine forbrytelser før Donald Trump formelt blir innsatt som president.

Siden 1978 har USA og Saudi-Arabia rekruttert og organisert jihadister mot Sovjetunionen, deretter mot Russland i strid mot FN-resolusjon 2625 og FN-charteret. Under krigene i Afghanistan, Jugoslavia, Algerie, Tsjetsjenia, Irak, Libya og Syria er mer enn en million mennesker drept av jihadistene.

Oversatt av Knut Lindtner


http://www.voltairenet.org/article194035.html

Er Russland, Tyrkia og Israel sant?

Russland, Tyrkia og Israel vil skape en ny maktbalanse i Midt-Østen.


k8july2016jpg

Av William Engdahl

Hvis naturen avskyr vakuum, så gjør verdenspolitikken det enda mer. Flertallet i avstemmingen i Storbritannia for å forlate den dysfunksjonelle konstruksjonen som er kalt Den Europeiske Unionen er et symptom på noe dypere og er mer av et jordskjelv. Det er som om en stor dam har sprukket og flodbølgen forandrer hele verdensbildet. Dammen er uovervinneligheten i Washington og De Forente Stater som verdens eneste supermakt, verdenshersker, som desperat prøver å holde verdensflommen tilbake. Tomrommet som er skapt av den stupbratte nedgangen av USAs globale makt blir besvart over hele verden. Mest overraskende er kanskje den tilsynelatende enigheten mellom Vladimir Putin, Bibi Netanyahu og, av alle mennesker, Recep Tayyip Erdogan.

Dette skrittet i internasjonal utvikling og svikten til USA for å skaffe et overbevisende og konstruktivt lederskap i de siste årene - markert etter september 2001 - skaper raskt det Washington og oligarkene som kontrollerer dem ser som sitt verste mareritt: slutten på det amerikanske århundre.

Brexit som trosset «ordre» til det britiske folket i april fra presidenten i De Forente Stater om å forbli i EU, viser at det nå er mulig å kaste av seg amerikanske diktater. Nå har Russland, Israel og av alle land, Tyrkia åpnet opp for tresidige samtaler for å få til nytt samarbeid om saker så omfattende og strategiske som en naturgassledning til Europa, få slutt på Tyrkias politiske og militære støtte til DAESH (IS), og samarbeide og dele etterretning blant de tre for å få slutt på den syriske konflikten. Men sist november, da et tyrkisk jetfly skjøt ned et russisk kampfly over syrisk område - og Erdogan nektet å komme med en unnskyldning, ville slike samtaler vært totalt umulig  

USAs utenriksminister John Kerry og visepresident Joe Biden har vært intenst involvert i de siste månedene for å overbevise Tyrkia og Israel for å gjenoppta forholdet, delvis med blikket på de store mengdene israelsk gass fra Leviathan-feltet. Dette burde erstatte iallfall en stor del av gassen Tyrkia for en stor del er avhengig av fra Russlands Gazprom.

Sist juni, flere dager etter det britiske exit-avstemmingen, annonserte Israel og Tyrkia at de hadde kommet til en forsoningsavtale. Den gjenoppretter full normalisering mellom Israel og Tyrkia etter seks års fiendtlighet. Samarbeid om etterretning og samarbeid om sikkerhet, felles militærøvelser og investering i energi og forsvar er del av den omfattende avtalen.

I følge en DEBKA-fil (israelsk etterretning overs.), en online blogg nær israelsk etterretning, er den nye avtalen del av en større agenda av liknende avtaler som involverer Israel, Tyrkia, Egypt og Jordan som har som mål å gå etter det notoriske Muslimske Brorskap, som er så høyt elsket av Obama-administrasjonen, av Hillary Clinton og av Davis Petraeus (tidligere offiser og leder for CIA , overs.). Det Muslimske brorskap var fokus i min siste bok - Det Tapte Hegemoni: De gudene ville ødelegge. De har vært nøye knyttet til CIA siden tidlig 1950-tallet, og er moderorganisasjonen som kom fra de afghanske Mujahedin på 1980-tallet, al Qaida til bin Laden, al Nusra-fronten i Syria og DAESH - eller IS. Det ser ut som om de er overalt disse dagene.
7-muslim-brotherhood-gettyjpg
Det Muslimske brorskapet opprettet 1928. Avsluttet 1947. Gjenopprettet av MI6 og CIA i 1951.

 
Sentralt i den israelsk-tyrkiske avtalen er en bestemmelse om at Tyrkia skal kjøpe betydelige mengder av Israels offshore-gass fra deres Leviathan-felt.

Den brune bjørnen i suppa.

 
John Kerry har vært febrilsk involvert for å megle i gjenopptakelsen av båndene mellom Israel og Tyrkia. Den 26. juni innkalte han Netanyahu til Roma for å avslutte avtalen med Tyrkia som nylig er annonsert. Washingtons motiver er alt annet enn fredelige. De ønsker at israelsk gass skal erstatte russisk gass i Tyrkia - i dag utgjør det 60 % av hele Tyrkias gassforbruk . Og de vil at Israel skal stille opp i Syria sammen med Tyrkia mot Bashar al Assad. Dette for å åpne for Washington slik at USA får kontroll over gassen i Midt-Østen, og oljeledningene gjennom Syria. Dette vil være en enorm geopolitisk pris som Washington har gått glipp av i de siste fem årene i deres mislykte krig.

Tenk deg da skrekken på John Kerrys askebleke ansikt, da han fikk greie på en annen utvikling som angikk Israel og Tyrkia. Erdogan ga, på Israels oppfordring, en offentlig unnskyldning til Russland for nedskytingen av et russisk fly i november 2015. Og de var enige om å betale en kompensasjon til den russiske staten og til familien til den drepte piloten. Erdogan gjorde det uventede. Han unnskyldte offentlig og møtte alle de russiske forutsetningene for å gjenoppta diplomatiske forbindelser. Det er et gammelt New York-uttrykk: «En flue i suppa», som antyder en detalj som ødelegger suppa. For Kerry, Washington og oligarkene som styrer dem, har Putin nå blitt den store brune bjørnen i USAs Midt-Østen-suppe.

525_1_04p5730_brown_bear_lake_clark_national_park_alaskajpg
En brun bjørn, men ikke i Midt-Østen suppen, akkurat.

Tyrkia unnskylder, åpne samtaler med Russland.


Samme dag som Israel og Tyrkia skrev under forsoningsavtalen, annonserte den russiske presidentens talsmann Dmitry Peskov, at den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan hadde sendt en melding til den russiske presidenten Vladimir Putin der han sier «Jeg beklager» for at vi skjøt ned et russisk fly. Erdogan uttrykte sin «sympati og dype kondolanser» til familien til den drepte piloten, og han «ba om å bli tilgitt». Tyrkia gikk også med på å betale erstatning. Dette var et svært «ydmykende tiltak» for den tyrkiske presidenten.

 Det er rapportert at det var Israel som sto bak denne meglingen, noe som absolutt ikke sto på Washingtons agenda. Det var tilsynelatende fokus på en serie stadig mer vennligsinnede møter de siste månedene mellom den israelske statsministeren i Russland og Putin. Avtalen, slik den er nå, inkluderer Russland, Tyrkia og Israel i en totalt ny politisk justering, som vil strekke seg langt lenger enn Syria eller gassfeltene i regionen.

Som jeg skrev på den tiden, i april, da møtene mellom Netanyahu og Putin fant sted: «Netanyahu og Putin diskuterte en potensiell rolle for Russlands statseide Gazprom, verdens største naturgassprodusent og selger, som en mulig interessent i Israels Leviathan naturgassfelt. Russisk involvering i den fastlåste israelske gassproduksjonen ville redusere finansiell risiko for Israels offshore gassproduksjon og øke sikkerheten på gassfeltet. Dette slik at russiske allierte som Hizbollah i Libanon eller Iran ikke ville prøve å angripe et russisk ‘joint venture’.  
 
«Hvis de russiske rapportene er nøyaktige, vil det varsle en kjempestort skritt i Putins geopolitikk for energi i Midt-Østen, noe som vil påføre Washington et svært tap i deres stadig økende udugelige forsøk på å kontrollere verdens sentre for olje og gass».

gas-plant1jpg

Dette er det som skjer nå. Hvis det er sant, er det ett av de djerveste geopolitiske sjakktrekk fra Russland som vi noen gang har sett. Langt fra Erdogans anti-russiske trekk om å kjøpe israelsk gass og skyve Gazprom ut, er Russland, Israel og Tyrkia nå i samtaler for i samlet styrke fokusere på det enorme gassmarkedet i EU. Ved å forsyne dem både med israelsk gass og russisk gass gjennom Tyrkia, kan Erdogan få oppfylt sin drøm om et tyrkisk gass-senter, uavhengig av det han måtte behøve å stjele fra Syria eller Irak.

DEBKA-filen hadde også en tidligere rapport som nå er fjernet. En del av avtalen mellom Putin og Erdogan skulle også inkludere slutt på Tyrkias hjelp til DAESH - IS i Syria. Utviklingen av russiske Gazproms deltakelse i Israels Leviathan-gass, nå med en rørledning til Tyrkia, ville til syvende og sist bringe israelsk gass sammen med Gazprom til EU-markedet, kombinert med en gjenoppliving av prosjektet Tyrkia-Gazproms Turkish Stream. Dette innebar å føre russisk gass under Svartehavet, gjennom Tyrkia og til den greske grensen. Russland ville få en mye større innflytelse i Midt-Østen, verdens mest ustabile region, fordi dette er regionen med den største overflod av olje og gass. Dette mens USAs innflytelse kollapser litt etter litt.

Det er kanskje ingen tilfeldighet at 48 timer etter både den tyrkisk-russiske gjenforeningen og utviklingen mellom Israel - Tyrkia- og Russland ble kjent i verden, angrep en større selvmordsbomber Istanbuls Internasjonale Flyplass og drepte mer enn 40 og såret hundrevis. Samme dag fant det sted et angrep i russisk Dagestan av et sovende DAESH (IS). De kom med en deklarasjon mot russiske spesialstyrkers operasjoner i de tre fjellregionene i Dagestan som grenser mot Tsjetsjenia. Kan det være John Kerrys   ‘false flag' (hemmelige operasjon) en måte å takke både Erdogan og Putin? Hvis det er så, er det patetisk.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

USA stemte ikke mot boikott av Cuba i FN

 USA avstår fra å stemme i FN mot Cuba-embargo


Av Jason Ditz

Handelsboikotten forblir sterkt omstridt innad i USA


featured-image-indexjpg

For aller første gang har USA avholdt seg fra å stemme om den pågående handelsboikotten av Cuba i FNs hovedforsamling. Avstemningen ga resultatet 191-0 (191 for å avslutte boikotten og ingen imot, overs.), med USA og Israel som de eneste som avsto fra å stemme.

I FN har det vært stemt med overveldende flertall mot embargo i flere ti-år, men det er bare de siste årene det har skjedd en endring. President Obama har begynt å kritisere embargoen og har tatt skritt for lette på de langvarige restriksjonene overfor øy-nasjonen.

Saken er imidlertid i høyeste grad politisk betent innad i USA, hvor mange republikanere i den republikansk kontrollerte kongressen fordømmer Det hvite Hus for å lette på restriksjonene, og ledelsen i kongressen har frem til nå forhindret enhver lette i handelsrestriksjonene.

FN-resolusjonen er ikke bindende og dens faktiske betydning er ikke at den gikk igjennom, men at USA denne gangen avstod. Dette viser ikke bare at regjeringens posisjon er uvanlig, men det er også en indirekte kritikk av kongressen i USA.


Kommentar Knut Lindtner: Vi skal også merke oss at Israel følger USA som en hund i dette spørsmålet. Hunden gjør som herren befaler.

At den snart 55 år lange handelsboikotten av Cuba nå kanskje går mot slutten skal vi bare glede oss over. Cuba har klart seg tross alle odds - en fantastisk prestasjon i seg selv. De har skapt Latin-Amerikas beste utdannings-system og helsestell på tross av boikotten. Det er et system som mange, særlig fattige, i USA misunner.

images_82jpeg
I USA er det millioner fattige. Disse ville hatt fri tilgang til helsetjeneste på Cuba.


I motsetning til Haiti er det nesten ingen som omkommer under orkaner, noe som forteller om et gjennom-organisert samfunn som tar vare på menneskene.

Ingen diktaturstat på den vestlige halvkule ville kunnet overleve på tross av USA. Hele historien om Cuba forteller om et heroisk folk, hvor flertallet har reist nakken og nektet å bøye seg for den store nabostatens krav til underkastelse.

Har de problemer? Ja, naturligvis. Store til og med. Trengs omstilling? Ja, og sikkert hele tiden. Og den er det Cubas folk som har ansvaret for, ikke regjeringen i USA. Men hovedsaken er likevel at de ikke har latt seg knekke.

USA leter etter en syndebukk i Midt-Østen

Å finne en syndebukk.

Av Thierry Meyssan

I Berlin gjorde Tyskland, Frankrike, Russland og Ukraina et forsøk på å greie opp i konfliktene i Ukraina og Syria. Men fra Russlands synspunkt eksisterer disse blokadene kun fordi de er et påfunn fra De Forente Stater. De er ikke noe forsvar for demokrati, slik USA skryter av selv. De er der for å hindre utviklingen i Russland og Kina og for å få slutt på Silkeveien. Siden de nå disponerer konvensjonell overlegenhet gjorde derfor Moskva alt de kunne for å knytte Midt-Østen til Øst-Europa. De greidde det ved å bytte ut en utvidelse av våpenhvilen i Syria med å få slutt på blokaden av Minsk-avtalen. Mens Washington fremdeles prøver å laste all sin skyld over på sine allierte. Etter å ha feilet i Tyrkia, har CIA nå vendt seg til Saudi-Arabia.

tayyip_1jpg 
Ifølge Meyssan ønsker USA å fjerne presidenten i Tyrkia, men de vil fortsatt ha Tyrkia som alliert. Kuppet i sommer var et forsøk på dette. men det var ikke første gang de prøvde seg.


Konflikten der Russland og Kina er i opposisjon til De Forente Stater utvikler seg på to fronter. På den ene siden leter Washington etter en mulig syndebukk som skal bære ansvaret for krigen mot Syria. Og på den andre siden har vi Moskva som allerede er knyttet til situasjonen i Syria og Jemen. De prøver nå å knytte dem til spørsmålet om Ukraina.


Washington vil ha en syndebukk.

For å frigjøre seg fra sitt engasjement uten å miste ansikt, har USA måttet skylde på en av sine allierte for sine forbrytelser. De har tre muligheter - det er å skylde på Tyrkia, Saudi-Arabia, eller begge.
Tyrkia er til stede i Syria og i Ukraina, men ikke i Jemen, mens Saudi-Arabia er til stede i Syria og Jemen, men ikke i Ukraina.  

Tyrkia.

Vi skal nå komme med den verifiserte informasjonen om hva som virkelig hendte i Tyrkia den 15. juli. Disse opplysningene tvinger oss til å revidere vårt første inntrykk.

Først av alt, det begynte da Tyrkia skulle ta seg av jihadist-hordene etter angrepet som såret den saudiske prins Bandar bin Sultan, det var ikke uten problemer. Mens Bandar var en lydig mellommann, fulgte Erdogan sin egen strategi om å gjenskape det 17. tyrkisk-mongolske imperium. Det fikk han til ved å bruke jihadistene til sitt oppdrag.

I tillegg til dette kunne USA ikke unngå å kreve sanksjoner mot president Erdogan for å blande sitt land økonomisk sammen med Russland mens han fremdeles var et militært medlem av NATO.

Til slutt, med krisen i strukturen om verdensmaktene, ble Erdogan den ideelle syndebukken for USA for å frikjenne seg selv i Syria-krisen.

Fra USAs synspunkt er ikke problemet Tyrkia, som er en uunnværlig regional alliert, heller ikke Hakan Fidans MIT (de hemmelige tjenestene) som organiserer verdens jihadist-bevegelser, men Recep Tayyip Erdogan selv.

hakan-fidan-kimdir-darbe-gecesijpgavgyafnxjpg
Sjefen for Tyrkias hemmelige tjenester, Hakan Fidan


Som en konsekvens prøvde National Endowment for Democracy (NED) først av alt å få til en fargerevolusjon i august 2013. De organiserte demonstrasjoner i Cezi-parken i Istanbul. Enten mislyktes planen, eller USA forandret mening.
 
Det ble tatt en beslutning ved avstemming om å styrte islamistenes Justice and Development Party (AKP) (Erdogans parti overs.). CIA hadde organisert People’s Democratic Party (HDP) til et minoritetsparti, og forberedte også en allianse mellom dem og sosialistene i Republican People’s Party (CHP). HDP vedtok et vidt program til forsvar for etniske minoriteter (kurderne) og sosiale minoriteter (feminister og homoseksuelle) og inkluderte et økologisk kapitel. CHP ble reorganisert av to grunner - å dekke over overrepresentasjonen av Alevis (en mystisk gren av islam overs,) i partiet, og med en tanke om å fremme kandidaturet til eks-presidenten i høyesterett. AKP tapte valget i juli 2015, men det viste seg umulig å få til en allianse mellom CHP og HDP. Som et resultat ble det holdt en ny runde med valg i november 2015, men det ble brutalt manipulert av Recep Tayiip Erdogan.

Washington bestemte seg derfor å fjerne hr. Erdogan. Tre drapsforsøk ble gjort mellom november 2015 og juli 2016. I motsetning til det som er blitt rapportert, var ikke operasjonen den 15. juli 2016 et forsøk på statskupp, men et forsøk på å fjerne Erdogan alene. CIA brukte tyrkisk-USA industrielle og militære forbindelser for å rekruttere et lite team innenfor luftforsvaret for å henrette presidenten mens han var på ferie. Men dette teamet ble forrådt av islamist-offiserer (som representerte nesten en fjerdedel av hærens personell). Og presidenten ble advart en time før kommandogruppen ankom. Han ble derfor overført under beskyttelse av en lojal militæreskorte.


De var klar over de overskuelige konsekvensene av sine feil, allikevel gjennomførte konspiratørene sitt statskupp uten noen forberedelser og mens gatene i Istanbul fremdeles var fulle av folk. Åpenbart nok mislyktes de. Den undertrykkelsen som fulgte var ikke bare bare å arrestere de som hadde stått bak mordforsøket, ikke bare soldatene som hadde samlet seg for å improvisere statskuppet, men alle USA-vennlige aktivister. Først av alle de sekulære Kemalistene, så islamistene i Fethulla-Gulen-bevegelsen. Totalt ble mer enn 70 000 mennesker anklaget, og de vanlige fangene måtte slippes ut for å få plass til å fengsle de USA-vennlige fangene.


fethullah-gulen-750jpg

Fethullah Gülen

President Erdogans stormannsgalskap, hans sinnssyke hvite palass, hans manipulering av valgene og hans totale undertrykkelse gjør han til den ideelle syndebukken for feilene som har blitt gjort i Syria. Men hans motstand mot en fargerevolusjon og de fire mordforsøkene antyder at det ikke vil være mulig å bli kvitt han så fort.

 Saudi-Arabia.

Saudi-Arabia er like uunnværlig for De Forente Stater som Tyrkia av tre grunner. Først på grunn av oljereservene som har en eksepsjonell kvalitet og eksepsjonell kvantitet (selv om Washington ikke lenger trenger å bruke dem, men bare for å kontrollere salget). Deretter for sine finansielle reserver (selv om disse reservene har falt med 70 %) som gjør dem i stand til å finansiere hemmelige operasjoner som i all stillhet er kontrollert av Kongressen. Og til slutt deres grep om kildene til jihadisme. Faktisk har Riyadh finansiert Muslim World League siden 1962, og de var også med på å grunnlegge denne. Og finansieringen har blitt gjort på vegne av CIA, Det Muslimske Brorskap Naqshbandis, de to organisasjonene som forsyner absolutt alle jihadist-offiserer i hele verden.

Men den anakronistiske karakteren i denne staten er at den er den private eiendommen til den kongelige familien, som er fremmede for det allment aksepterte prinsippet om ytringsfrihet og religionsfrihet. Her kreves det radikale forandringer.

CIA organiserte derfor etterfølgeren etter kong Abdullah i januar 2015. Den natten statsoverhodet døde ble flertallet av de ineffektive offentlig ansatte løst fra sine funksjoner, og landet ble omorganisert etter en på forhånd etablert plan Fra nå av skulle makten deles mellom de tre hovedklanene, Kong Salmane ( og hans elskede sønn prins Mohammed), sønnen til prins Nayef (den andre prins Mohammed), og til slutt sønnen til den avdøde kongen, prins Mutaib, (kommandør for nasjonalgarden).

I praksis lar kong Salmane (81 år gammel) sønnen, den flotte prins Mohammed ( 31 år gammel) styre i hans sted. Mohammed økte det saudiske engasjementet i Syria, deretter gikk han til krig mot Jemen. I tillegg kom han med et enormt program med økonomiske og sosiale reformer som han kalte «Vision for 2030».

14436433981jpg

Kong Salmane er over 80 og har i praksis overlatt makten til sin sønn

Dessverre ble ikke resultatene så strålende som ventet. Kongedømmet var nå engasjert både i Syria og i Jemen. Denne siste krigen er blitt slått tilbake med angrep fra Houtiene på saudiske områder og med tap for hæren hans. Fra et økonomisk synspunkt er de sikre oljereservene gått ned, og tapene i Jemen hindrer han i å utnytte «The Empty Quarter». Det er ørkenregionen som grenser til begge land. Fallet i oljeprisene har ganske sikkert fjernet et antall konkurrenter, men har også tørket inn det saudiske finansdepartementet, som nå ser seg nødt til å låne på det internasjonale markedet.

Saudi-Arabia har aldri vært så mektig som nå, og samtidig så sårbart. Den politiske undertrykkelsen nådde sitt høydepunkt med halshoggingen av lederen for opposisjonen, sjeik Al-Nimr. I shia-minoritetene forberedes nå opprør, men også i sunni-provinsene vest i landet. På internasjonalt nivå ser den arabiske koalisjonen imponerende nok ut. Men den har falt fra hverandre etter at Egypt trakk seg ut. Den offentlige tilnærmingen til Israel mot Iran har reist et ramaskrik i den arabiske og muslimske verden. Heller enn gå inn for en ny allianse, illustrerer dette panikken som har grepet den kongelig familien, som nå er hatet overalt.

Sett fra Washington er øyeblikket kommet for å velge ut de elementene i Saudi-Arabia som er verdt å redde, og å bli kvitt de andre. Rent logisk ville det være å gå tilbake til den tidligere måten, å dele makten mellom Sudariene (men uten prins Mohammed bin Salman, som hadde vist seg ubrukbar) og Chamar (stammen til den avdøde kong Abdullah).

bin-salman-saudijpg

Sønnen til Kong Salmane, prins  Mohammed bin Salman som startet Jemen-krigen


Den beste løsningen for både Washington og det saudiske folket ville være at kong Salmane døde. Sønnen hans, Mohammed ville bli isolert og vekk fra makten. Den ville bli betrodd den andre prins Mohammed (sønnen til Nayef). Prins Mutaib ville beholde sin posisjon. Denne arvefølgen ville bli lettere å styre for Washington hvis den fant sted før innsettelsen av den neste presidenten den 6. januar 2017. Kandidatene ville da kunne anklage den ubrukelige kongen som ansvarlig for alle feil, og så annonsere fred i Syria og Jemen. Dette er CIAs nåværende prosjekt.

I Arabia, som i Tyrkia og i andre nasjoner, søker CIA å opprettholde status quo. Til det formålet prøver de å organisere forsøk på å bytte ut ledere uten å røre strukturene selv. Den kosmetiske måten til disse justeringene gjøres på, gjør det lettere å garantere hvor usynlig arbeidet er.


Moskva prøver å lenke sammen Midt-Østen og Ukraina i forhandlingene.
 
Russland har prøvd å lenke sammen den syriske og jemenittiske slagmarken. Mens deres styrker offisielt har vært utplassert i Levanten i et år, har de uoffisielt vært til sted i Jemen i tre måneder, og tar nå aktivt del i kampene. Ved samtidig å forhandle om en våpenhvile i Aleppo og Jemen, har de tvunget USA til gå med på at det er en sammenheng mellom disse to krigsteatrene. I begge disse landene har hæren vist sin overlegenhet med konvensjonelt utstyr når de står ansikt til ansikt med USAs allierte, men har samtidig unngått en direkte konfrontasjon med Pentagon. Disse omgåelsene hindrer Moskva i å investere i Irak, til tross for deres historiske forløpere i dette tredje landet.

Men opprinnelsen til krangelen mellom de to store maktene er i utgangspunktet blokaden av de to Silkeveiene - en i Syria, og en i Ukraina. Logisk nok prøver derfor Moskva å lenke disse to sakene sammen i sine forhandlinger med Washington. Men det er enda mer logisk at CIA selv allerede har skapt en tilknytning mellom de to kamp-plassene via Tyrkia.


silk-roadjpg


Da han dro til Berlin den 19. oktober håpet den russiske president, Vladimir Putin, og hans utenriksminister, Sergej Lavrov, å kunne overbevise Tyskland og Frankrike, om ikke De Forente Stater, om å forene disse sakene. De diskuterte utvidelse av våpenhvilen i Syria og slutt på den ukrainske blokaden av Minsk-avtalen. Disse forretningene må ha irritert Washington, som vil gjøre alt som står i deres makt for å sabotere det.

Naturligvis vil Berlin og Paris til slutt rette seg etter NATOs politikk. Men fra Moskvas synspunkt er en frossen konflikt bedre enn et tap (i Ukraina, som i Transnistria, for eksempel). Og alt som kan skade enheten i NATO er signaler på slutten av USAs overlegenhet.




http://www.voltairenet.org/article193819.html

  

Er separatisme den nye politikken?

Vestmaktene nærer til ny separatisme i Syria og Irak


USA, Tyrkia og Israel blåser til ilden - alle tre statene oppmuntrer til nye separasjoner, noe som ikke er lagt merke til så langt, men som kan bidra til oppstykkingen av Irak og Syria.


Bare med noen få dagers mellomrom har yezidiene, de kristne og turkmenerne i Irak hver for seg krevet sin egen autonome region, slik kurderne allerede har gjort.


Jesidismen er en religion som springer ut fra den eldgamle Mithraïsmen, som også praktiseres av noen av de irakiske kurderne.


Turkmenerne utgjør den tredje etnisk gruppen i Irak (etter araberne og kurderne). De teller mer enn 3 millioner av 34 millioner irakere.


Kravet deres er åpenbart knyttet til en del av planen som er lagt for å drive IS fra Mosul mot Syria og særlig til å få slutt på det ulovlige nærværet av tyrkiske soldater i Irak. Den irakiske regjeringen har mangedoblet initiativene for å få til en tilbaketrekning av de tyrkiske militære styrkene fra landet sitt, men har ikke lyktes med dette så langt.


Nå er imidlertid flertallet av de irakiske turkmenerne lei av Tyrkia. I august 2014 ble en av deres byer, Amerli (12 000 innbyggere), beleiret av IS, uten at de ble tilbud noen hjelp hverken fra regjeringen i Bagdad eller i Ankara. Tvert imot forsynte Tyrkia IS med våpen som de kunne benytte mot turkmenerne.


images_80.jpeg

Dette bildet er av IS-krigere som beleirer Amerli


I tillegg til dette er en sterk minoritet av turkmenerne tilhenger av shia-retningen. Det skaper derfor bekymring i tilknytning til den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogans siste erklæringer hvor det fremgår at han vil fortsette sunniseringen av Mosul, noe som ble startet av IS. Det legges merke til med uro, den pågående undertrykkingen av enhver opposisjon og av minoritetene i Tyrkia.


Samtidig i Syria forsøker den israelske Mossad å skape en drusisk uavhengighetsgruppe i tilknytning til den libanesiske lederen Walid Joumblatt. Så langt har de ikke klart dette.


 Oversatt av Knut Lindtner

Selektiv humanisme?

Anders Romesjö: Er det riktig å bekjempe terrorisme i Mosul, men ikke i Aleppo?

 

Massemedier forteller inngående og positivt om en planlagt frigjøring av Iraks storby Mosul, som terrorister har holdt i 2 år etter en svært lett seier. Det skal skje med innsats av Iraks armé og kurdisk peshmerga og sågar med innsats fra USA og andre allierte. Det advares mot sivile ofre og IS-bruk av menneskelige skjold. 

 

Samtidig strir Syria og Russland mot al-Nusrah-frontens terrorister i Øst-Aleppo, som bruker menneskelige skjold og beskyter Vest-Aleppo. Nyhetene våre fordømmer denne kampen mot terror. Mediene og ledende politikere skriver og sier uten dekning i fakta at Syria og Russland bevisst bomber sykehus og sivile. Derimot skades sykehus i krig mot terror, som i alle andre kriger. Anslagsvis drepes 1000 mennesker hver uke i denne krigen. Ifølge ble vel 300 drept i Aleppo i løpet av de siste 2 ukene ifølge aviser, dvs 15 % av det gjennomsnittlige antallet ofre hver uke i Syria i følge den vestlig-orienterte organisasjonen `Leger uten grenser`. EU er i en særstilling med EU-Observers påstand: `Russland er ansvarlig for en massakre av historiske dimensjoner i Aleppo`.  Søk etter fakta. Ikke la dere underkaste av ensidig vestlig propaganda.  

 

b6c0f3be-5b7a-46a6-b4b1-9050eea55308_cx0_cy9_cw0_w987_r1_s_r1.jpg

Fra Aleppo. Her brukes de resterende sivile også som skjold av terroristene, slik en er redd for vil skje i Mosul.

 

 Russlands og Syrias kamp mot terrorister støttes av gjentatte vedtak på FN-nivå som også USA har stilt seg bak. - USA har vært villig til å skille ut moderate opprørere, som ikke skal angripes, men har ikke fulgt opp det løftet.  – 17/10 truer utenriksministrene John Kerry og Boris Johnson Russland og Syria med nye økonomiske sanksjoner på grunn av deres kamp mot terrorister i Aleppo. På linje med Jonas Sjöstedt (V) foreslår de flyforbudssone i Syria. 

 

Kommer nye sanksjoner fra USA & UK mot dem som bekjemper terrorister? 

 

Russland står sammen med Syria bak FN-mekleren Misturas forslag om å gi terrorist-krigerne fritt leide ut av Aleppo med våpen for å beskytte sivile. De proklamerer stans i bombingen 20/10. AP skriver om `tilbudet om humanitær pause for at sivile og væpnete trygt skal kunne forlate Øst-Aleppo og flytte syke og sårete til nabo-provinsen Idlib`. Det kreves at president Assad, som leder kampen mot terror og utenlandsk aggresjon i Syria, skal gå av, men stilles ikke samme  krav til Iraks president eller USA-presidenter som står bak krigspolitikken i Midtøsten. 

 

US- utenriksminister Kerry mener at de som bekjemper terrorismen i Øst-Aleppo, som i lang tid har fått hjelp fra USA, Saudi-Arabia og Qatar, begår krigsforbrytelser, men slett ikke at Irak og USA som på tilsvarende måte skal bekjempe IS-terrorisme i Mosul, vil bli krigsforbrytere. 

 

john-kerry-state-department-ap-john-dharapak_0.jpg

USAs utenriksminister John Kerry mener at krigsforbrytere er de som bekjemper USAs terrorister

 

Vi må også få vite hva som vil skje når IS-krigere får lov til å dra fra Mosul til Europa, noe den ansvarlige EU-kommissæren advarer mot. Vil IS-krigere få lov til å flykte fra Mosul og Syria?  Cecilie Uddén som er journalist hos peshmerga-styrkene sier til SR Nyheter 18/10 at det er en korridor for IS-krigere fra Mosul til Raqqa i Syria. Og våre etablerte medier gjengir konstant USAs versjoner av det som skjer uten kritisk distanse. Dermed sviker de kravet om objektivitet og lurer millioner av mennesker. 


Ja, hvorfor har IS og al-Qaida vokst seg sterkere nettopp etter at USA proklamerte krig mot terror?

 

I en fersk Hillary Clinton-e-post lekkasje erkjennes det utfra vestlige e-tjenester at de USA-støttete regimene i Saudi-Arabia og Qatar har hjulpet IS. Det fører til voksende mengde bevis på at de teokratiske Gulf-kongedømmene har bidratt til den kraftige økningen av ekstremist-grupper i hele Midtøsten. I en annen e-post fra januar 2016 mener Hillary i en tale fra 2013 at `saudiene har eksportert mer ekstrem ideologi enn noe annet sted på jorden i løpet av de siste 30 år`: 

»Saudis and others are shipping large amounts of weapons - and pretty indiscriminately - not at all targeted toward the people that we think would be the more moderate, least likely, to cause problems in the future.«

 

 wahhabism.jpg

Saudiene og de andre gulf-statene er utstyrer ikke terroristene bare med avanserte våpen, men også med en spesiell religiøs ideologi som er nødvendig for å rettferdiggjøre virksomheten: Wahabismen, som er en Islam-variant terroristene ruser seg på.

 

  1. I et intervju i TV-programmet Democracy Now, mars 2007, sa ex-NATO-kommandant og general, presidentkandidat Wesley Clark at han høsten 2001 leste et Pentagon-dokument som viste at USA planla å destabilisere Syria, Irak og Libya. 

  2. Vinner av Pulitzerprisen, Seymour Hersh sa det samme i artikkelen `The Redirection` i The New Yorker.  

  3. Ifølge dokument fra Wikileaks har USAs UD finansiert opposisjonen mot Syrias regjering siden 2006.  

  4. 1. April 2012 besluttet USA og litt over 70 andre stater, deriblant Sverige, å støtte det splittete syriske opprørsrådet med våpen og beløp som tilsvarer 130-140 millioner svenske kroner. Mest fra USA. 

  5. Al-Qaida som opprinnelig er skapt av CIA, erklærte i februar 2012 via sin lederen Ayman al-Zawahri at det støttet de syriske opprørerne.  

  6. Samme måned framholdt Hillary Clinton at både al-Qaida og USA ville styrte Assad-regimet.  

  7. New York Times meldte 4/8-12 at Tyrkia, Saudi-Arabia og Qatar skaffer våpen via CIA-folk som trener og mottar opprørere og arbeider med ansatte i USAs UD.  

  8. I en artikkel, 24/3-13, leverer New York Times flere bevis for kraftig økning i våpenstøtten fra USA og allierte til opprørerne i Syria: `Gjennom CIA har arabiske regjeringer og Tyrkia kraftig økt støtten til opprørerne i Syria gjennom en luftbro av våpen og utrustning for opprøret mot Assad, jf opplysninger om flytrafikk, intervju med tjenestemenn i flere land og opplysninger fra opprørerne`. 

  9. Svenske DN gjenga 13/5 et intervju med president Obama i den London-baserte arabisk-språklige Asharq al-Awsat. Der sa Obama: `IS er en forlengelse av den USA-innledete invasjonen av Irak` 

  10. I en tale til studenter på Harvard, 2/10-14, sa US-visepresident Joe Biden at `IS er et produkt av USAs allierte: `Asked about US policy in Syria, Biden touched on the dirty secret of the current US-led war against the Islamic State in Iraq and Syria. ISIS is essentially the creation its allies who fomented civil war in Syria against the government of President Bashar al-Assad,  referring to Turkey, Saudi Arabia and the United Arab Emirates`.  

  11. I et intervju våren 2015 innrømmer generalløytnant Michael Flynn at US-administrasjonen bevisst har sluppet fram Al-Qaida og IS i Syria og Irak. Flynn var sjef for USA Defense Intelligence Agency (DIA).  Det framgår av en rapport som ble offentlig av Judical Watch ved hjelp av loven om Freedom of Information. Rapporten fra august 2012 viser at USAs ledelse allerede da visste at den syriske opposisjonen hadde utviklet seg i sekteristisk-terroristisk retning. 


20ec22d0-3b29-4e62-9fd6-bfd9c058d9c6.jpeg

Generalløytnant Michael Flynn innrømmet at USA bevisst hjalp Al-Qaida og IS i Syria og Irak for å oppnå sine poltiske mål

 

USA-general: Vi har bevisst sluppet fram al-Qaida og IS, helt på det rene med at vi dermed sendte store mengder våpen til det vi kalte `moderate opprørere`, en stadig svakere gruppe som følge av at den ikke hadde noen lokal forankring og at det pågikk overganger til al-Qaida, al-Nusra og senere IS.  Vårt overordnete mål var å styrte den altfor selvstendige Assad og sette grenser for Iran. 

Et bidrag til svar på spørsmål i overskriften

Massemedienes helt motsatte rapporter om kampen mot terrorismen i Aleppo og Mosul henger sammen med en helt ukritisk framstilling av USAs agenda som vil fjerne den selvstendige syriske presidenten i følge dokumenter fra Pentagon. Det gjelder også å demonisere Russland mest mulig. USA kjører denne linjen for å få EU med på sin politikk i Ukraina, i Europa og resten av verden. Det er en politikk som tar sikte på opprustning, krig og handelsavtaler til fordel for USAs storselskap. 

Det pågår en psykologisk krigføring, helt dominert av USA. Journalisten Lars Bern diskuterer også dette. Ensidig propaganda i mediene ruller videre. Her inngår også oppkjøp av journalister ifølge de avhoppete CIA-agentene Philip Agee og Udo Ulfcotte, Edward Snowdens forgjengere. Jeg påstår ikke dermed at svenske journalister er direkte kjøpt, men de er avhengige av og sterkt påvirket av medienes linje. Jeg behandler det i artiklene på bloggen min om Edgar Snowdens föregångare og Köpta journalister.   

Anders Romesjö, 18/10-2016. Fra hans blogg, bearbeidet for derimot.no, Per Lothar Lindtner, 19/10-16. 

Bilder m/tekst: Knut Lindtner


En sjø av blod

Jemen-massakren


yemen-bombing-ft-article-header.jpg

Her traff bombene


Bilder derfra viser fragmenter av USA-produserte bomber.


Biter av det som ser ut til å være USA-produserte bomber er funnet på det stedet hvor en av de mest forferdelige sivile massakrene i Saudi-Arabias 18 måneder gamle luft-krig mot Jemen har skjedd.


Fly fra den saudisk ledete koalisjonen bombet et samfunnshus i Sanaa, Jemens hovedstad, hvor tusenvis av mennesker hadde samlet seg til begravelse av Sjeik Ali al-Rawishan, faren til en opprørs-utnevnt innenriksminister. Flyene traff huset fire ganger og drepte mer enn 140 mennesker og såret 525. En lokal helsearbeider beskrev scenen etter bombeangrepet som «en sjø av blod».


cua5pehwiaakvm6.jpg

En av bitene som er funnet


Mange av bitene etter bombene bekrefter bruken av USA-produserte MK-82 «styre-bomber» (guided bombs). På en av bitene som ble lagt ut på facebook av en fremstående advokat i Jemen står det: «FOR USE ON MK-82 FIN, GUIDED BOMB:»


ITV News korrespondenten, Neil Connery, oppsøkte stedet kort etter angrepet, og fant en lignende bit fra en av bombene. Connery sa til en representant for Jemen at det viste seg å være en MK-82 bombe.


MK-82 er et 500-pund eksplosivt våpen (bombe, overs.) som produseres i USA. Koden «96214» indikerer at den produseres av Raytheon, den tredje største våpenprodusenten i USA. Saudi-Arabias bombekrig i Jemen startet i mars 2015 etter at Houthi-opprørere avsatte den USA- og Saudi-støttete diktatoren, Abd Rabbuh Mansur Hadi. Siden krigen begynte har Saudi-Arabia helt målrettet angrepet utallige boliger, fabrikker, markedsplasser, skoler og sykehus.


mk80-family.jpg

Her er "reklamen" for bombene


USA har forsynt Saudi-Arabia med våpen til mer enn 20 milliarder dollar i løpet av Jemen-krigen, av dette disse MK-82 bombene. I november godkjente utenriksdepartementet et salg på 8020 nye MK-82 bomber som del av en kontrakt på 1,29 milliarder-dollar levering av luft til bakke-våpen.


I løpet av sin president-periode har president Obama solgt for mer enn 115 milliarder dollar i våpen til Saudiene - mer enn noen annen tidligere president. Men etter lørdagens massakre, truet for første gang Det Hvite Hus offentlig med å kutte støtten.


1422012574934.cached.jpg

Kong Salman, Saudi-Arabia.


«USAs sikkerhets-samarbeid med Saudi-Arabia er ikke en blankofullmakt», sa pressetalsperson for Det Hvite Hus, Ned Price. Price la til at administrasjonen er «innstilt på å justere støtten slik at den er bedre i samsvar med USAs prinsipper, verdier og interesser.»


Mandag rapporterte Reuters at Obama-administrasjonens jurister ikke hadde kommet frem til en konklusjon om USA var en «med-krigførende» i konflikten ifølge internasjonal lov, noe som i så fall medfører både en juridisk risiko og forpliktelser. Men siden USA har flydd med tankfly for saudiske bombefly og forsynt Saudi-Arabia med våpen og etterretning for mulige bombemål, er de medskyldig i Saudi-Arabias grusomheter utfra enhver normal definisjon.


Som Bruce Riedel, en 30årig medarbeider ved Brookings indtituttet  og CIA offiser, sa i april: «Hvis USA og Storbritannia i kveld fortalte kong Salman (Saudi-Arabia) «at krigen måtte avsluttes», vil den avsluttes i morgen. det kongelige Saudiske luftvåpenet kan ikke fungere uten støtte fra USA og Storbritannia.»


cia_vet_bruce_riedel_the_brookings_institution.png

Bruce Riedel


Kommentar Knut Lindtner: Det passer derfor vestmaktene utmerket å snakke høyt om den russiske flystøtten til den Syrisk hæren i Aleppo som røykteppe for deres egen krigsforbrytelser i en typisk angrepskrig på den Arabiske halvøyen. Russland og Syria sin krig er mot leiesoldater fra akkurat de samme landene. Det er en forsvarskrig på samme måten som Houtiene i Jemen forsvarer seg mot angrep fra utlandet.


Oversettelse, bilder/tekst av Knut Lindtner

De kurdiske konflikten

Kurdistan-prosjektene


av Thierry Meyssan


Det nåværende Kurdistan-prosjektet som er støttet av Frankrike og USA har ingen sammenheng med det lovlige prosjektet som var anerkjent av de samme landene på Sévres-konferansen i 1920.  Det handler ikke en gang om det samme området!  Dette psevdo-Kurdistan er ikke annet enn en vestlig bestikkelse som har til hensikt å vende de syriske kurderne mot Damaskus.  Det er ikke ment å løse det kurdiske spørsmålet, og vil provosere fram en konflikt maken til den som vi har funnet i mellom Israel og Palestina i de siste 70 årene.  For å gjøre greie for den nåværende situasjonen, gjør Thierry Meyssan greie for de motstridende synspunktene til de ni viktigste utenforstående maktene som er blandet inn i denne saken.


193082-1-3-74e61.jpg

Kurderne er en integrert del av det syriske samfunnet. Dette er statuen av den kurdiske generalen Saldin den Storslåtte ved inngangen til gamlebyen i Damaskus. Han frigjorde Damskus i 1174 og etablerte Ayyoubidenes dynasti. (Bilde og tekst fra Voltairenet)


Utplasseringen av styrker og kampene sist sommer nord i Syria kan se usammenhengende ut for noen av de som ser det, men hver styrke følger standhaftig sitt eget mål.


Mens alle påstår at de kjemper mot Daesh, dro Den Islamske Staten seg unna, men bare ut i ørkenen.  Den virkelige målet med disse hendelsene er en eventuell opprettelse av et Kurdistan til skade for arabiske og kristne innbyggere.


Her følger en analyse av krigsmålene til den nåværende hovedstyrken - men la oss først minne om at Syria er en suveren stat, og ingen av de som er listet opp her har noen slags rett til å amputere den for å skape en ny stat.


Ni svar på det kurdiske spørsmålet - hvorav syv er ulovlige.


1. IS vil ikke støtte opprettelse av et Kurdistan, så lenge det ikke er plassert øst for Eufrat.


Den Islamske Staten - skapt av John Negroponte, og så av general Davis Petraeus i Irak - er fremdeles under hans kontroll.  Han har gitt Tyrkia kommandoen over over dette i samarbeid med Det Muslimske Brorskap, Naqshbadis (en stor sunnimuslimsk åndelig orden av Sufisme) og sunni-stammer i den syrisk-irakiske ørkenen.  


Så da den tyrkiske hæren tok Jarablus fra Daesh, dro jihadistene seg tilbake uten kamp, i lydighet overfor sin tyrkiske mentor.


Etter kampen ved Aïn al-Arab (Kobane), aksepterte IS prinsippet om et Kurdistan, men ikke øst for Eufrat.  


2.  USA støtter nå en opprettelse av et Kurdistan i Syria.


I løpet av første verdenskrig spesifiserte  USAs president  Woodrow Wilson at han ville opprette stater i Armenia, Israel og Kurdistan.  På slutten av konflikten sendte han King-Crane-kommisjonen  for å evaluere situasjonen.  Deres rapport var som følger:


«Kurderne krever et svært stort område fordi de er tilstede der.  Men siden de er blandet med  armenere, tyrker og andre, og uenige seg imellom (shiaer og sunnier) i Kizilbash (et bredt spekter av sjia militante grupper), vil det være fordelaktig å begrense dem til en naturlig geografisk sone mellom det armenske forslaget i nord og Mesopotamia i sør.  Dette er en grøft med Eufrat og Tigris som en vestlig grense og den persiske grensen som den østlige grensen.  Siden tyrkerne og armenerne ikke er tallrike der, vil det være mulig å forflytte disse frivillig ut av denne sonen og opprette en provins med omtrent én og en halv million innbyggere, der nesten alle vil være kurdere.  Sikkerheten til kaldeerne, nestorianerne og de syriske kristne i regionen må garanteres».


King-Crane-kommisjonen besøkte regionen like etter en massakre på kristne, som varte fra 1894 til 1923,  utført først av det ottomanske imperiet, og så av Young Turks, assistert av Tysklands andre rike og Weimar-republikken.  Kommisjonen var svært betenkt på å bosette armenere i en kurdisk stat, siden Tyrkia hadde brukt kurdiske stridende til å massakrere de kristne.  Siden november 2015 har kurderne fra YPD (et hjemmelaget forsvar av den kurdiske delen av Syria) med makt prøvd å gjøre kurdere av assyriske kristne i Nord-Syria og har dermed åpnet gamle sår.


I alle fall, et Kurdistan ble skapt på papir ved Sèvres-konferansen (1920).  Men når det førte til tyrkisk opprør ledet av Mustafa Kemal, ble det aldri noe av det, og USA ga opp tanken ved Lausanne-traktaten (1923).


Vi kan se på dette kartet, lånt fra nettsiden Les Cles du Moyen-Orient (nøkkelen til Midt-Østen) at president Wilson hadde  planlagt å skape et Kurdistan i det som nå er Tyrkia og en liten del av det nåværende irakisk Kurdistan.  Det nåværende Syria var absolutt ikke med i dette prosjektet.


1_-_1_1_-261-3f233.jpg

  

Rødt: Kurdisk stat planlagt ved Sèvre-avtalen i 1920.

Blått: Område under fransk mandat i 1920, tatt tilbake av tyrkiske nasjonalister.

Brunt: Område under britisk mandat , tatt tilbake av tyrkiske nasjonalister

Grønt: Område gitt til Armenia i 1920, tatt tilbake av tyrkiske nasjonalister.


I løpet av den tyrkiske borgerkrigen ga Syrias Hafez el-Assad støtte til PKK på bakgrunn av  president Wilsons forslag.  De ga politisk asyl til lederen for PKK, Abdullah Öcalan, som ga sitt skriftlige løfte på at han aldri ville kreve syrisk område.   Ifølge en folketelling i 1962 var det bare 162 000 kurdere i Syria.  En million tyrkiske kurdere søkte tilflukt der og fikk politisk asyl.  De teller 2 millioner i dag, og fikk syrisk statsborgerskap i 2011.  Ved begynnelsen av krigen kjempet de for å forsvare Syria mot islamistiske leiesoldater med våpen og lønn skaffet fra Damaskus.


Så forandret USA mening, og lovet kurdiske ledere i Irak, Syria og Tyrkia at de ville skape en stat for dem i Syria hvis de ville vende seg mot Damaskus.  Noen av dem aksepterte dette tilbudet.


Ved begynnelsen av 2014, da David Petraeus sin gruppe planla utviklingen av IS og invasjonen av al-Anbar (Irak), ga han Den Kurdiske Regionale regjeringen i Irak tillatelse til å  erobre oljefeltene i Kirkuk.  Dette ble gjort uten noen slags internasjonale protester, siden den offentlige opinion bare ble vist forbrytelser begått av IS.


3.  Russland støtter rettighetene til de kurdiske minoritetene.


Aller først støttet Russland prosjektet om en autonom kurdisk region i Syria. etter en modell av en egen autonom republikk.  YPG-representasjon ble åpnet i Moskva sist februar.


Men da de ble konfrontert med reaksjonen fra syrerne, gikk det opp for dem at situasjonen i Syria var forskjellig fra den i deres eget land.  De syriske minoritetene er sammenhengende på en slik måte at det finnes ikke én region der de er i flertall.  I årtusener har forsvaret av landet blitt organisert  fra denne blandingen av befolkningen, slik at overalt har en minoritet som kunne  forbindes med en potensiell inntrenger  blitt beskyttet av resten av befolkningen.  Derfor garanterer ikke den syriske staten rettighetene til minoritetene ved å gi dem styre over en bestemt region, men ved å organisere institusjoner og administrasjon på en sekulær måte, både på religiøst og  etnisk nivå.


Idag ser Russland derfor på det kurdiske spørsmålet anderledes.  De har engasjert seg for å forsvare rettighetene til minoritetene generelt, og dette spørsmålet spesielt, men ber dem velge side - enten for eller mot islamistene.  I øyeblikket kjemper kurdere av alle  slag islamistene - ikke fordi de er islamister, men for å ta tilbake områder som er under jihadist-kontroll og erobre dem for seg selv og til sin egen fordel.  Russland har derfor forlangt at de gjør det klart hvem de er allierte med - Washington eller Moskva.  


4.  Tyrkia vil ha et Kurdistan i Syria, administrert av Barzani-klanen.


Ankara nekter å akseptere muligheten for et syrisk Kurdistan som kan operere som en base for PKK og så spre sin innflytelse til å skade Tyrkia.  Ankara opprettholder utmerkede forhold til Den Kurdiske Regionale regjeringen i Irak, og har ingen grunn til å gå mot opprettelsen av et syrisk Kurdistan.  Derfor har president Recep Tayyio Erdogan inngått en hemmelig avtale med én av de to presidentene for det syriske YPG, der de støtter denne staten.  Men denne avtalen vil ikke omfatte de tyrkiske kurderne etter at de gjorde det så bra i valget i juni 2015.


Det tyrkiske ytre høyre, enten de omfatter MHP( Nationalist Handling parti) og de Grå Ulver eller  presidents Erdogans Milli Görüs foretrekker raseideologi.  Ifølge disse partiene og deres militser må Tyrkia være islamistisk og grunnlagt på den tyrkisk-mongolske rasen.  Dette utelukker kristne og kurdere.  Opposisjonen deler ikke dette synet, så et stort antall kurdere er perfekt integrert.

Da grunnleggeren av De Grå Ulver, Alparslan Türkes ble visestatsminister, og offentlig  gikk inn for en mulig utslettelse av kurderne etter modell av nedslaktingen av de kristne under folkemordet på armenerne og de pontiske grekerne, dannet Abdullah Öcalan PKK.  Han fikk politisk asyl  i Damaskus frem til 1998. Da truet Ankara med å knuse sin nabo hvis de fortsatte å gi han ly.  Hafez el-Assad ba Öcalan finne et annet land som kunne gi han asyl.  Han ble til slutt kidnappet i Kenya av Mossad, med hjelp av kurdere fra PDK (Kurdistans demokratiske parti)


5.  Iran er mot opprettelsen av et Kurdistan.


Omtrent 4,5 millioner kurdere er iranere.  De bor i et område der de er i flertall.  Selv om de har lovlig likestilling, er området fremdeles gjenstand for diskriminering, og er mindre utviklet enn områder som er bebodd av persere.


Den islamske staten liker ikke upresise grenser, særlig hvis opprettelsen av en ny stat vil føre til separatisme fra andre minoriteter, som Baloch (område i Iran).


Iran er også en alliert til Syria, og vil ikke akseptere at et Kurdistan blir opprettet til skade for Syria.



6.  Den kurdiske regionale regjeringen i Irak er for opprettelsen av et Stor-Kurdistan i Irak og Syria.


Den Kurdiske Regionale regjeringen i Irak er krigerske mot kurderne i Syria.  De to folkegruppene snakker faktisk ikke samme språk (gorani og kurmanji), og har en historisk konflikt som stammer fra den kalde krigen.  De irakiske kurderne kontrollerer grensen til området til de syriske kurderne, og nekter adgang til de som de fortsatt mistenker er knyttet til det tyrkiske PKK.


President Massoud Barzani grep makten i 2012, og har siden blokkert valg.  Han satte opp et korrupt og autoritært regime, og nølte ikke med å få drept sine motstandere.  Han har utvidet sitt område med 40 % med hjelp av IS, han har annektert oljefeltene i Kirkuk, og transporterte oljen, stjålet av IS, gjennom sine egne oljeledninger. Erobringen av sonen på kartet nedenfor viser den geografiske sammenhengen mellom hans område og et eventuelt Kurdistan i Nord-Syria. 


 1_-_1-425-9c6ee.jpg

Grønt: Sone der PKK er aktive.

Stiplet grønt: Syrisk-kurdisk område kontrollert av PYD 

Rødt: Det autonome irakiske Kurdistan

Stiplet rødt:  Område de facto kontrollert av PDK og UPK.


Etter å ha støttet Daesh i kampen om Aïn al-Arab (Kobane), nærmet Den Kurdiske Regionale regjeringen seg YPG, etter anmodning  av Washington, og tilbød en symbolsk hjelp.  President Massoud Barzani annonserer med jevne mellomrom at hans region er i ferd med å erklære sin uavhengighet, og  ser så for seg å annektere en del av Syria.  Men han blir vedvarende  motarbeidet til opprettelsen av et Kurdistan. Det skal  styres av Saleh Muslim.



7.  Israel er for en opprettelse av et Stor-Kurdistan i Irak og Syria, men ikke i Tyrkia.


For sin egen sikkerhet har Israel gått inn for opprettelsen av en demilitarisert sone ved sine grenser, på bekostning av sine naboer - det egyptiske Sinai og Sør-Libanon.  Men med utviklingen av rakett-teknologien har de forlatt denne strategien og evakuert både Sinai og Sør-Libanon.  Siden 1982 har de utviklet en strategi som består av kontroll av «bakdøren» fra de tre store maktene i regionen - Egypt, Syria og Irak.  For å opprettholde denne kontrollen har de arbeidet for å opprette en uavhengig stat, Sør-Sudan, og  trykker på for å etablere et Stor-Kurdistan i Syria og Irak.


Siden den kalde krigen har Israel beholdt svært nære bånd til Barzani-klanen, de som idag har makten i irakisk Kurdistan.


8.  Frankrike er for resolusjonen om det kurdiske problemet uten at det omfatter tyrkiske områder.


I 2011 undertegnet de franske og den tyrkiske utenriksministrene Alain Juppé og Ahmet Davutoglu en avtale som planla tyrkisk støtte til krigene i Libya og i Syria (som ennå ikke hadde startet) i bytte mot Frankrikes støtte for et tyrkisk medlemskap i den Europeiske Unionen og en løsning på de  kurdiske spørsmålet til skade for Tyrkias naboer.  Med andre ord, Frankrike var enige i å opprette en uavhengig stat, enten i Syria eller i Irak, eller iallfall ta litt fra hvert av de to landene.  Dette for å være i stand til å utvise medlemmer av PKK.  Denne avtalen, som planlegger forbrytelser mot menneskeheten, har naturlig nok blitt holdt hemmelig, og har ikke blitt ratifisert av deres respektive parlamenter.


Den 31. oktober 2014 mottok president Francois Hollande Recep Tayyio Erdogan i Elysée-palasset.  En av de to medpresidentene i det syriske YPG, Saleh Muslim, sluttet seg til møtet i all hemmelighet.  De tre mennene ble enige om å skape et Kurdistan i Syria, til skade for de nåværende innbyggerne. Der vil Saleh Muslim ble «nominert» som president.


Men etter kampen ved Aïn al-Arab (Kobane på kumanji kurdisk) mottok president Hollande, etter at USA forlangte det, den andre medpresidenten i YPG, Asya Abdullah - offisielt denne gangen.  Dette fikk Ankara til å tenne (8. februar 2015).  Madam Abdullah er nemlig kjent for å være trofast mot lederen for PKK, Abdullah Öcalan, og derfor i opposisjon til presidentskapet til Saleh Muslim.


Etter å ha ombestemt seg nok en gang etter angrepene på Paris, presset Frankrike på for å godkjenne Sikkerhetsrådets resolusjon 2249, som går inn for militære aksjoner mot IS, et ypperlig alibi for å skape den nye staten.  Men USA og Russland gikk mot det franske prosjektet i  siste øyeblikk.  Så Paris kan ikke blande seg inn i Syria uten tillatelse fra Damaskus.



9. De tre største kurdiske fraksjonene er for et opprettelse av et Kurdistan, hvor som helst, på den betingelse at det ikke skal kontrolleres av deres rivaler, men av dem selv.


I den kalde krigen var kurderne delt mellom de pro-USA (PDK) og de pro-russiske (PKK) med YPG som representerte PKK-flyktningene i Syria.  I tillegg til disse fundamentale splittelsene kom det andre. I dag eksisterer det omtrent tjue kurdiske politiske partier.


De kurdiske samfunn er organisert som et klan-system som kan minne om det sørlige Italia, slik at deres politiske lojalitet er bestemt av familien, ikke av individet.


I det 18. og 19. århundre ga kurdiske ledere alltid privilegier til allianser med store makter, heller enn befolkningen de levde blant.  På den måten greidde de å overleve uten å skade sine egne folk - en situasjon som likner oppførselen til de maronittiske lederne i Libanon.


I 1974-75 var de irakiske kurderne alliert med USA mot Ahmad Hassan al-Bakr.  Men USA blandet seg ikke inn da al-Bakr knuste kurderne.  Da han ble spurt av en senator-komite om han ikke skammet seg over å ha sviktet kurderne svarte utenriksminister Henry Kissinger kaldt «USAs utenrikspolitikk er ikke noen filantropisk  bestrebelse».  


De kurdiske lederne, som har akseptert USAs prosjekt i håp om å få adgang til viktige funksjoner i en framtidig stat, nekter å bære ansvaret for Nakba (palestinernes katastrofedag) hvis de må distansere seg fra framtidige maktstrukturer.  Faktisk ville det være nødvendig å utvise eller massakrere arabere og assyriske kristne som bodde i Nord-Syria og som har gitt den beskyttelse.



Nylig bruk av makt for å fremme hvert av disse prosjektene.


I løpet av sommeren 2016 ga USA direkte assistanse til FDS (med andre ord medlemmer av YPG og noen få arabiske og kristne leiesoldater) for å ta byen Manjib fra IS, som de faktisk indirekte støttet via Tyrkia.  Så snart seieren var sikret, tvang Pentagon YPG til å forlate byen de nettopp hadde vunnet, til fordel for grupper som sto i opposisjon til Damaskus.


193082-2-2-72ea7.jpg

Den 23. august avtalte Tyrkias president, Recep Tayyip Erdogan, og hans motpart, Massoud Barzani, lederen av de irakiske kurderne, en allianse mot de andre kurdiske partiene. Avtalen ble gjort i Det Hvite Huset (presidentpalasset).   

(Bildet og tekst er hentet fra VoltaireNet)

Den 23. august ble presidenten i den kurdiske regionale regjeringen, Massoud Barzani, mottatt med æresbevisninger av de viktigste tyrkiske lederne.  Spesielt hadde han et to timer langt møte med president Erdogan.  Irakisk Kurdistan ga sin støtte til Tyrkia mot kurderne i PKK, og utarbeidet en plan sammen med Tyrkia for å ødelegge installasjoner i fjellene i Irak.  Videre snakket begge parter om et energisamarbeid - antakelig hvordan de kan fortsette å utnytte oljen som IS har stjålet.


Den samme dagen gikk den tyrkiske hæren inn i Syria og tok byen Jarablus ( mellom grensen og Manjib) fra IS.  Operasjonen ble gjennomført uten kamp, siden IS adlyder sin tyrkiske mentor.  Faktisk har det fram til nå ikke vært noen kamper mellom den tyrkiske hæren og IS, verken her eller andre steder.


De prøvde å bruke fordelen sin, den tyrkiske hæren, da de tok landsbyer mens de rykket fram til Manjib.  Selv om USA beordret dem til å stanse, fortsatte de framrykkingen.  Så ga CIA anti-tank-raketter til YPG, som brukte dem - først mot tyrkiske tanks (men ikke i Jarablus), så mot den tyrkiske flybasen ved Diyarbakir.  Den tyrkiske hæren forsto meldingen, og trakk seg tilbake til Jarablus, og overlot landsbyene sør for byen til turkmensk milits, som denne gangen slåss under  det ledige flagget til den frie syriske hæren.


Dagen etter besøket til Massoud Barzani reiste også USAs visepresident Joe Biden til Tyrkia.  Mens han var senator leverte Biden inn et lovforslag som hadde til hensikt å proklamere uavhengighet til irakisk Kurdistan.  Han annonserte at han hadde bedt YPG om trekke seg ut fra vest for Eufrat - et område som inkluderte Manjib - ellers ville  Washington slutte med all støtte til kurderne.  Men siden IS allerede har gjort det klart at de ikke vil tillate YPG å slå seg ned øst for Eufrat, er det vanskelig å finne ut hva slags territorium de har igjen.


Til slutt, det er inngått en stille avtale mellom Ankara og Damaskus for å forhindre et Kurdistan administrert av YPG, mens det er inngått andre offisielle avtaler mellom Pentagon og YPG for å forhindre dem i å skyte på hverandre.  Dette til tross for Washingtons endrede holdning mot opprettelsen av et Kurdistan.



Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Pentagon til Tyrkia: Stopp nå!

Pentagon:

Kampene mellom Tyrkia, og de syriske kurderne er uakseptable.


Av Jason Ditz, oversatt av Knut Lindtner


Den tyrkiske invasjonen i Nord-Syria i forrige uke bidro til ytterligere å komplisere USAs involvering i krigen i Syria, en krig som allerede inneholder et stort antall ulike USA-støttete grupper som sitter og river i strupene på hverandre. Antallet vokser med Tyrkias militære i direkte kamp med den kurdiske YPG.


a5063b79238843ffb569116aa8b1d9c8_18.jpg

Bildet viser USA-soldater med YPG-effekter, noen som ble oppfattet tidligere i år av den tyrkiske regjeringen som en provokasjon.


Etter at Tyrkia med sine tilknyttete militser erobret IS-byen Jarabulus på grensen, varte det ikke lenge før de var i kamp i kurdiske landsbyer og involvert i direkte strid med YPG (de syrisk-kurdiske styrkene) om territorier langs elven Eufrat.


Offisielle tyrkiske representanter har ikke lagt skjul på at dette var hovedmålet for operasjonene.


Offisielle representanter for Pentagon (USAs forsvarsdept., overs.) støttet den tyrkiske invasjonen til å begynne med og bidro med et par luftangrep og sa at kurderne måtte gi fra seg noen områder. Nå sier de imidlertid at sammenstøtene er uakseptable og krever at partene stanser umiddelbart.


Fordi det ikke er i USAs interesser å være uvenner med noen av partene, høres dette kravet ganske hult ut, særlig siden ingen er innstilt på å trekke seg. Tyrkia insisterer på at de kommer til å ta alt vest for Eufrat fra kurderne, mens kurderne på sin side forbereder seg på forsvar og forhindre at det overtas av tyrkiske styrker. Det er det området som USA nylig hjalp de syriske kurderene i YPG å erobre.


Pentagon insisterer på at fokus må rette seg utelukkende mot IS, noe de ironisk nok ikke var interessert i tidligere denne måneden da den kurdiske YPG angrep syriske militære i Hasakeh. YPG støtter med ord det Pentagon mener (kamp mot IS, overs.), men realitetene er at med tyrkisk fremgang vil YPG ha mindre og mindre kontakt med områder hvor de tidligere har kjempet mot IS.


cqdj5-eweaalr23.jpg

YPG-soldater etter kamper med den syriske regjeringshæren i Hasakeh for 6 dager siden. Situasjonen endres raskt nå.


Kommentar av Knut Lindtner: Hele historien bekrefter det som tidligere har vært antydet, at dette for øyeblikket er en suppe som mange kokker rører i. Ledelsen i YPG har støttet seg til USA som tydeligvis forfølger plan B om å få etablert en egen kurdisk stat i området. Dette er en direkte trussel mot det NATO-allierte Tyrkia oppfatter som sine nasjonale interesser. Og det er også en direkte trussel mot Syrias enhet. Det skjønner alle. Men med Nato-Tyrkia som motstander må USA plutselig manøvrere. 


lugano019.jpg

Jo flere kokker, desto mer søl?


Tyrkias regjering har ført en krig mot sin egen store kurdiske befolkning i et år nå. De fleste syriske kurdere er egentlig etterkommere av tyrkiske kurdere som flyktet til Syria for 30 år siden. De utgjøre heller ikke majoriteten i det området de kontrollerer, men området er oljerikt og er dermed en fristelse for noen og enhver.


USAs visepresident Bidens nylige støtte til den Tyrkiske invasjonen av Syria må dermed betraktes som en ikke-ment uttalelse - snarere et forsøk på å holde NATO sammen. Men når Tyrkia nå truer USAs plan B, gir Pentagon beskjed. Dette som nå skjer bidrar dermed til forsterket konflikt innad i NATO, til en svekkelse av de syriske kurdernes sak og til en farlig opptrapping av Midt-Østen-konflikten.

Et verdensbilde står for fall

Allianse mellom Tyrkia, Iran, Syria og Russland?

 

Denne artikkelen er oversatt, bearbeidet og litt forkortet av Knut Lindtner, som også har lagt til bilder m/tekst.

Tyrkia vurderer en koalisjon med Russland og Iran mot terroristene i Syria. President Erdogan vil om kort tid besøke Iran for å diskutere saken. Besøket forventes også å normalisere forholdet mellom Tyrkia og Iran. Begge maktene søker å oppnå dominans i regionen.


Neste uke vil Erdogan besøke Teheran for å diskutere en russisk-tyrkisk-iransk koalisjon for å bekjempe terrorismen i Syria, rapporterer Fars nyhetsbyrå (iransk, overs.).

 

isis-620018.jpg

Stenger Tyrkia grensene for disse folkene og forsyningene deres, er krigen i Syria fort over.


Under sin siste reise til Russland hadde den tyrkiske presidenten samtaler med den russiske lederen Vladimir Putin, bl.a. om situasjonen i Syria. Tidligere denne uken brukte Russland Hamadan-flyplassen i Iran for sine strategiske bombeangrep i syriakrigen.


Ifølge avisen Al-Hayat har Erdogan allerede hatt et kort besøk i Iran. Den rapporterte at etter det mislykkete militærkuppet i Tyrkia har Erdogan vært på telefonen både med Putin og deretter med Irans president Hassan Rouhani.


Tidligere denne uken ble det rapportert at Ankara kunne skifter posisjon overfor Syria og inngå en allianse med Russland og Iran. Dessuten sa den tyrkiske statsministeren Binali Yildirim at det var nå tiden for  Ankara til å normalisere båndene til Damaskus og løse Syria-krisen i samarbeid med andre regionale makter.

 

hassan-rouhani_2677343b.jpg

Den iranske presidenten Hassan Rouhani.


Både Tyrkia og Iran søker  oppnå en dominerende stilling i regionen og av den grunn har de vært uenige i en rekke konflikt-tema, f.eks. vedrørende Syria og Jemen.


Tyrkia har støttet den Saudi-ledete koalisjonen og den militære kampanjen de har ført i Jemen mens Iran har vært imot den. I tillegg har Iran støttet Bashar al-Assad og Tyrkia har lenge insistert på at han skal gå av.


Alexander Sotnichenko som er ekspert på tyrkisk-russiske relasjoner, sier at en mulig koalisjon mellom Tyrkia og Iran vedrørende Syria er mulig, men vanskelig å få til i praktisk politikk.

 

-310.jpg

Alexander Sotnichenko


«En slik allianse mellom hovedaktørene er helt avgjørende for et fredelig resultat i Midt-Østen. Samtidig støtter Tyrkia på den ene side og Russland/Iran på den andre ulike sider i Syria-konflikten. Den seineste utviklingen i Aleppo viser at Ankara fortsatt støtter terroristene,» sa Sotnichenko til den russiske online-avisen Vzglyad.


I en tid der Tyrkia har problemer med vesten forstår Erdogan at han trenger gode relasjoner med Russland og Iran.


Samtidig er det for tidlig å slå fast at Erdogan vil bryte med NATO.


«NATO er en gjennom-integrert militær allianse. På sin side kan ikke Moskva tilby en tilsvarende grad av partnerskap til Tyrkia», sa han.


Stanislav Tarasov som er sjefen for Midt-Østen/Kaukasus tenketank, understreker at vesten nå lar Tyrkia stå aleine med alvorlige problemer, bl.a. kuppforsøket og flyktningekrisen. «Det er derfor ingen bombe at Erdogan ser etter partnere I Russland og Iran,» sier han.


Tarasov peker også på at til tross for tallrike konflikt-tema mellom Ankara og Teheran har de felles-interesser vedrørende det kurdiske problemet. Begge parter er interessert i å bevare sin territorielle integritet. Akkurat nå er det kurdiske spørsmålet et av de viktigste temaene for Ankara. For å kunne løse det må Erdogan vende seg mot Teheran.

 

1427451455_1403858166_stanislav-tarasov111.jpg

Stanislav Tarasov


Tarasov antok også at Erdogan lett kunne oppgi båndene til IS og avslutte støtten til terroristgruppen i Syria.


«Den nåværende situasjonen innad i Tyrkia truer Erdogans makt. Den tyrkiske presidenten vil strekke seg langt for å kunne beholde makten,» konkluderte analytikeren.


Kommentar av Knut Lindtner: Hele situasjonen i Midt-Østen er nå i voldsom endring. Det er ikke mer enn et år siden sanksjonene mot Iran ble opphevet. Det er mindre enn et år siden den russiske direkte involveringen (bombingen) i Syriakrigen startet.


Og nå snakker en om en koalisjon mellom Tyrkia, Iran og Russland. Vår medier og politikere må ha det vanskelig akkurat nå. Hele det globale sjakkbrettet er under endring og en trenger ikke være spesielt begavet for å forstå at det er USA, NATO og EU som er taperen.


Og bakom suser det i den kinesiske økonomien som frister langt mer enn straffetiltakene overfor Russland, som rammer europeerne mer enn russerne nå. Den herskende klassen i Storbritannia har skjønt det. Samme dag som et flertall stemte for Brexit gikk India og Pakistan inn i Shanghai-samarbeidet. Denne økonomiske motoren nevnes ikke i våre medier, men den øver allerede en betydelig og voksende innflytelse på verdensøkonomien.

 

css-analyses-66-shanghai-cooperation-organisation.jpg

Shanghai-samarbeidet før India og Pakistan gikk inn i juni i år. Dette skrives det ikke noe om i våre medier til tross for at det nå omfatter rundt 3 millarder mennesker. Uten å kjenne til hva for økonomiske fordeler dette samarbeidet kan by på, vil en ikke forstå hvorfor en rekke europeiske land nå vil avslutte straffetiltakene overfor Russland. En gulrot er som regel mer effetiv enn en pisk.


Det som driver medier og politikken i vår del av verden er dessverre virkelighets-vegring. En prøver krampaktig å holde fast ved et verdenbilde som går i oppløsning i ekspressfart. Slike oppfatninger kan ikke holde særlig lenge. Da vil det bli blå-mandag for noen og enhver.

 

Verden i endring

 Russland har nettopp snudd maktbalansen i Middelhavet.


av Alexander Mercouris

 

alexander_mercouris-275x200_c_2.jpg

Alexander Mercouris

 

Bilder og kommenterene til disse er lagt til av Knut Lindtner


En avtale  har skaffet Russland permanente baserettigheter i Syria, og for første gang utfordres USAs strategiske dominans i det østlige Middelhavet.


Selv om det har vært bemerkelsesverdig lite diskusjon om denne saken i vestlige medier, har Russland siste uke i all stillhet for første gang i moderne historie skaffet seg en permanent base i Middelhavet.  Dette er en følge av forhandlinger mellom den syriske regjeringen og Russland, og er en avtale datert til 2015 som nå er ratifisert av Russland, og som gjør den russiske luftbasen ved Khneimim i Syria til en permanent base.  Med andre ord vil Russland beholde basen ved Khmeimim etter at Syriakonflikten er slutt, og russernes tilstedeværelse der har nettopp blitt permanent.  

 

5613f212c3618892408b45ee.jpg

Fra Khneimim-flyplassen i Syria

 

At den syriske regjeringen har ønsket å overlate basen til Russland på permanent basis har vært kjent en stund.  Fra Syrias synspunkt vil den russiske basen ikke bare garantere russisk støtte til den syriske regjeringen, men også skaffe Syria en beskyttelse de ikke har hatt før mot israelske luftangrep. Disse har vært en stadig realitet i tiår, og Syria har manglet kapasitet til å forhindre dem.  Russerne har denne kapasiteten, og Syria håper nå at denne basen kan brukes til å beskytte Syria mot israelske luftangrep.  Rapporter antyder at antallet israelske luftangrep har minsket betydelig etter at Russian Aerospace Forces  ble utplassert i Syria sist høst, og at israelerne nå er nøye med å informere russerne om sine flyvinger.


Mens den syriske regjeringen har vært ivrige etter å gi russerne en permanent base, har russerne vært mindre sikre. Å etablere en permanent base i utlandet - i Syria - har vært et skritt vekk fra deres tidligere politikk om at russisk militære skal ha hovedfokus på å forsvare russisk område, heller enn å  støtte russiske militære prosjekter langt utenfor Russlands grenser.


Noen ansatte i det russiske militæret har også stilt spørsmål ved militært bruk av en syrisk base, de peker på at de østlige Middelhavet, der basen ligger, ligger godt innenfor rekkevidden av russiske ballistiske og cruise-raketter.  Viktig er det at blant kommentarene i desember i fjor var at en av de viktigste skeptikerne var ingen annen enn Putin selv:


«Det er forskjellige meninger om denne basen, vet du.  Noen i Europa og i USA har gjentatte ganger sagt at våre interesser vil bli respektert, og at våre (militære) baser kan få bli der hvis vi ønsker.  Men jeg vet ikke om vi trenger en base der.  En militærbase vil bety betydelig infrastruktur og store investeringer.


Det vi har der i dag er tross alt våre fly og midlertidige moduler. Det er slikt som en kafeteria og sovesaler.  Vi kan pakke sammen på to dager, få alt ombord på et Antei transportfly og reise hjem.  Skal basen bli permanent blir det noe helt annet.

 

putin-looks-quizzical.jpg

Ifølge forfatteren skal Putin lenge ha vært skeptisk til basen


Noen tror, også her i Russland, at vi må ha en base der. Jeg er ikke sikker. Hvorfor?  Mine europeiske kolleger har sagt at jeg antakelig har slike ideer.  Jeg har spurt dem hvorfor, og de sier: så du kan kontrollere tingene der.  Hvorfor skulle vi ønske å kontrollere tingene der? Dette er et viktig spørsmål.


Vi har vist at vi faktisk ikke har noen mellomdistanseraketter. Vi ødela dem, fordi alle vi hadde var bakke-baserte mellomdistanseraketter.  Amerikanerne har også ødelagt sine Pershing  bakkebaserte mellomdistanseraketter.  Men de har beholdt sine sjø- og luft-baserte Tomahawks.  Vi hadde ikke slike raketter, men det har vi nå  - en sjøbasert Kalibr rakett med rekkevidde på 1500 kilometer, og en fly-basert Kh-101-rakett med rekkevidde på 4500 kilometer.  Så hvorfor skulle vi behøve en base der?  Skulle vi trenge å nå noen, kan vi gjøre det uten base. Det kan bety noe, jeg er ikke sikker. Vi må tenke litt på det. Kanskje vi trenger en midlertidig base, men å slå rot der og ble tungt involvert har ingen mening, tror jeg. Vi skal tenke litt på det».


Disse kommentarene,  som lar saken forbli åpen, antyder en tydelig mangel på entusiasme for ideen om en permanent base og den pågående debatten om saken i det russiske lederskapet.  Kanskje det var denne tvilen og denne debatten som utsatte ratifiseringen av baseavtalen så lenge.  Men det er klart at debatten har ført til enighet, avtalen er ratifisert og beslutningen er til slutt tatt for å gjøre Khmeimim til en permanent base.


Det må sies at det dette klart er en viktig avgjørelse.  Tsar-Russland hadde marinebaser på de greske øyer og i Piedmont i Italia i det nittende århundre, og Sovjetunionen forhandlet til tider om marine-og flybaser i Albania, Jugoslavia, Syria og Egypt, men alle falt i fisk som permanente marine-og flybaser.  Sovjetunionen søkte ved slutten andre verdenskrig vestlig enighet om en russisk base i Libya, men ikke overraskende ble dette avslått.

 

tartous.jpg

Havnen i Tartus. Ifølge forfatteren kan dette ikke kalles en base, men snarere en flåtehavn.


Alle disse tidligere prosjektene viste seg å være flyktige og dødfødte.  Russiske forsøk på å få til midlertidige arrangementer med forskjellige middelhavsland ble alltid avvist fordi disse landene alltid vendte seg mot vest.  Det eneste unntaket var russiske flåtefasiliteter i den syriske havnen Tartus fra 1971. Selv om den tiltrakk seg stor oppmerksomhet i løpet av Syria-konflikten, som alle andre anlegg Sovjetunionen hadde skaffet seg i Middelhavsområdet i løpet av den kalde krigen, var de ikke på noen måte baser.  Til og med BBC har vært nødt til å innrømme at Tartus på sitt beste er en støtte-og forsyningsbase for russiske skip i Middelhavet.  Den er for liten til å ha plass til russiske krigsskip fra fregatt-størrelse og oppover, og har ikke muligheter til å være vertskap for et stort antall russiske sjømenn eller personell en slik base ville behøve.  


Den militære realiteten er at siden 1943 er det USAs marine, sammen med marine-allierte (i hovedsak Storbritannia og Frankrike) som har vært den overveldende dominerende militærmakten i Middelhavet.  Siden andre verdenskrig har Middelhavet i militært språk vært en amerikansk sjø.

 

mediterranean_relief.jpg

I militært språk har Middelhavet lenge vært å betrakte som et USAansk innhav


Men Khmeimim-basen   er forskjellig fra alt som har eksistert tidligere.  Ikke bare har den en formidabel flyangrepsstyrke som kan sammenliknes med den til USAs hangarskips angrepsstyrke.  Den er også tungt utstyrt med formidable forsvarsmuligheter, inkludert S400, BUK og Pantsir antiluftvåpen-raketter.  Den har  radar, elektronisk utstyr og kommandoutstyr.   Den er også forsvart av en formidabel mengde russiske bakkestyrker, det er sagt så mye som en bataljon.  Videre er det snakk om at basen skal bli betydelig utvidet, slik at den kan ta imot enda tyngre angrepsfly, muligens TU22M3s.  Khmeimim blir også en del av det som blir et mektig kompleks av russiske militærbaser og fasiliteter i Syria.  Det vil også inkludere de marine fasilitetene i Tartus  (som nå kan bli utvidet), og en topp hemmelig russisk lyttepost som ryktet sier finnes et sted i Latakia-provinsen.  


Til sammen er dette base-komplekset noe Russland aldri tidligere har hatt i Middelhavet, og som når har blitt permanent.

 

6cb28a4bde7533c73fe25c988a60f8cd.jpg

Den viktige Incirlik-flybasen til NATO i Tyrkia. Skulle USA bli utestengt herfra som følge av konflikten med Tyrkia, vil det sammen med den nye russiske flybasen i Syria være en betydelig forskyvning av de militære maktforholdene i Middelhavet.


Den russiske basen i Syria kan ikke utfordre den overlegenheten USAs marine har i hele Middelhavsområdet.  Men det har potensiale til drastisk å forandre det politiske og militære synet på den østlige delen.  Det kan nå skje at russiske kampfly kan fly over det østlige Middelhavet i regulære patruljer, sjekke USAs krigsskip og fly i området, og skape russisk tilstedeværelse i et område der de aldri har vært før.  Èn ting er å vite at russiske ballistiske og krysserraketter rent teoretisk kan nå området.  Noe helt annet vil det være å faktisk se russiske kampfly  der. Den psykologiske og politiske virkningen dette vil ha på de land som ligger rundt det østlige Middelhavet (Grekenland, Tyrkia, Kypros, Libanon og Israel) og på USAs marine (i et område der de i lang tid har vært vant til å seile uforstyrret)  kan ikke overdrives, og vil bli enorm.


Alt dette avhenger naturligvis av det eventuelle  resultatet av konflikten i Syria.  Ved å etablere en permanent base der har Russland økt innsatsen, et faktum som utvilsomt forklarer intensiteten i konflikten. 


Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Linjeskift i Tyrkia?

Iran og Tyrkia er enig om et tettere samarbeid om Syria


Utenriksministrene enig om at begge land skal støtte «territorial integritet»


Artikkelen er skrevet av Jason Ditz og er oversatt av Knut Lindtner.


Den tyrkiske utenriksministeren, Mevlut Cavusoglu, og hans iranske motpart, Javad Zarif, hadde et møte i Ankara nylig og ble enige om at de to statene vil prøve å få til et bredere samarbeid vedrørende den syriske borgerkrigen. Dette til tross for deres støtte til hver sin side i konflikten.


_39850.jpg

Irans utenriksminister Mohammad Javad Zarif


Iran er Syrias nærmeste allierte, mens Tyrkia har støttet opprørerne helt fra starten av. De to utenriksministrene har til tross for dette blitt enig om å holde «tettere kontakt» vedrørende konflikten, og nå viser det seg at begge har felles interesse i å støtte den «territoriale integriteten til Syria.»


Dette er et betydelig linjeskift og det kommer umiddelbart i etterkant av en tilsvarende enighet mellom den tyrkiske regjeringen og Russland når det gjelder Syria. I praksis betyr dette at Erdogan-regjeringen er i ferd med et dramatisk linjeskift vedrørende syriakrigen.


Det kan godt være at Tyrkia nå jamrer seg over at deres tidligere satsing på at de arabiske nasjonalistene raskt skulle erobre Syria, og at de deretter ville slå ned det kurdiske presset for å oppnå autonomi, har vært mislykket.  Nå sitter de med islamistiske opprørere som kontrollerer halvparten av den tyrkisk-syriske grensen og en uavhengig kurdisk gruppe som holder stort sett resten.


kurds-aleppo.jpg

Syriske kurdere i Aleppo


Kommentar fra Knut Lindtner: Den uoversiktlige konflikten i Midt-Østen tar nå de mest overraskende vendinger. Men den militære fremgangen til den syriske regjeringen i samarbeid med Russland, Iran og Hezbollah, slår nå politisk ut. Det USA-støttet kuppforsøket nylig har forsterket tendensen til et linjeskift i Tyrkias utenrikspolitikk.


Fortsetter denne utviklingen er det et betydelig tilbakeslag for USAs Midt-Østen-politikk. Den truer faktisk NATO-alliansen. Det kan godt hende at dette er et varsel om NATOs  oppløsning. Og bakom lokker store økonomiske gevinster fra den fremvoksende kinesiske silkeveien hvor Tyrkia ligger midt i leia.

Irak bombet bilkonvoi

Imot USAs råd, bombet Irak en IS-konvoi


Da kampene om Fallujah gikk mot slutten ble en konvoi på rundt 500 kjøretøy tillat å flykte fra byen og inn i Syria.


Pentagon nektet å bombe konvoien fordi kjøretøyene tilhørte sivile og fordi de sannsynligvis transporterte ektefeller og barn til noen av jihadistene.


Imidlertid besluttet den irakiske hæren å bombe den og slik ødela den mer enn 200 kjøretøy og alle som var i dem.


Irakiske soldater er overbevist om at Pentagon hadde fått instruksjon om at CIA-rådgiverne som trente jihadistene skulle få slippe unna.



Oversatt av Knut Lindtner

Irak - på randen av kollaps

Er Irak på randen til kollaps?


av Zaid al-Ali


Zaid al-Ali er foreleser og venn av Woodrow Wilson School of Public and International Affairs ved Princeton universitet.  Dette er en redigert versjon av intervjuet med han ved Tom Switzer fra Between the Lines.



Den islamske statens militante er i tilbakegang i Irak, men svakheter gjør de gjenværende gruppene sterkere. Og selv om sektens avdelinger skaper overskrifter, er korrupsjon i regjeringen, inkompetanse og egeninteresse langt mer skadelig.  Dette sier Zaid al-Ali ved Princeton Universitet.


saddamhussein225.jpg

Irak under Saddam Husseins regjering, var et rikt og velfungerende land. USAs invasjon har ødelagt landet og brakt udugelige, korrupte og kunnskapsløse politikere til makten - hevder forfatteren.


Min far var offentlig ansatt i mange år i Irak i 1960-årene. Han var i eksil én gang, og så tatt inn igjen i 1973.  Da ble han diplomat.  Da Irak invaderte Iran i 1980 bestemte han seg for at han ikke kunne fortsette, så han sa opp stillingen og dro fra landet for andre gang.  Da var jeg fire år, og jeg kunne ikke vende tilbake til Irak.  Fra1980 til 2003 kunne jeg ikke reise til Irak, og kunne ikke ha noen kontakt med min familie der.

 

iran-iraq-war.jpg

Krigen mellom Irak og Iran på 1980-tallet, oppmuntret av USA som den gangen var Iraks allierte og våpenleverandør, førte til ufattelige lidelser. Dette er glemt nå - men viktig som bakteppe for å forstå USAs skiftende allianser og hvor mye de er å stole på.


Etter krigen i 2003, som både faren min og jeg var mot, reiste først min far, og så jeg tilbake til Irak.  Først dro vi på besøk, men så ville jeg arbeide i landet for på en eller annen måte å gjenoppbygge samfunnet.  Jeg tok en jobb i FN som juridisk rådgiver. Den jobben hadde jeg fra 2005 til 2010.  


Men i 2010 var jeg totalt overbevist om at det var bortkastet tid.  Landet var ledet av samfunnets verste elementer.  De menneskene som hadde ansvaret var en gjeng av kjeltringer, kriminelle og inkompetente.  Alt vi prøvde å gjøre, ethvert initiativ, ble blokkert av dem.


Så jeg dro i fortvilelse.  Jeg mente alt var meningsløst.  Og dessverre ser det ikke ut som noe er forandret fram til i dag.  


Noen av faktorene er utenfor enhver kontroll i dag.  Noe skyldes det Saddam Hussein og Ba’ath-partiet gjorde før 2003, den sjåvinistiske militærkulturen som helt fram til i dag beskriver en god del av våre kulturelle verdier i Irak.  Dette er det vanskelig å vinne over.  Dessuten ble det gjort en hel del feil etter 2003.  De som ble satt til å føre kontroll med statlige institusjoner var en gjeng som tidligere hadde vært i eksil.  De hadde stort sett vært arbeidsledige  i to tiår før 2003 og var uten noen slags ferdigheter.


Da  disse menneskene fikk lov til å overta den irakiske staten, fortsatte de bare å gjøre tingene på sin måte, som var å fortsette å ikke få til noe.  De fortsatte med å fylle sine egne lommer og sikre seg at alle regler ble tilpasset i deres favør så de kunne sitte med makten så lenge som mulig.  Og disse individene sitter fortsatt med makten i dag.  De fortsetter å gjøre ingenting for den vanlige iraker.

 

who-is-the-new-iraqi-prime-minister.jpg

Haider al-Abadi er Iraks statminister fra 2014

 

Da Haider al-Adabi ble statsminister spurte mange meg hva jeg syntes om det.  Jeg hadde arbeidet sammen med han med et prosjekt i parlamentet, så jeg kjenner han ganske godt, men ikke svært godt.


På grunnlag av denne erfaringen var min vurdering at han ikke på noen måte var i stand til å oppnå noe som helst på grunn av sin karakter.  Han er ganske lat, han forstår ikke hvordan en regjering arbeider, han innrømmer aldri å ha gjort noen feil.  Alt det jeg antok var rett om han da, og det er fortsatt rett i dag.

  

Disse menneskene har intet håp om å få til noen slags reform.  De krangler seg imellom om hvem som skal være ansvarlig. Å arbeide for reformer er de ikke interessert i.  Hvis de hadde gjort det, ville de endt opp i fengsel, fordi en hel del av dem har vært åpent innblandet i korrupsjon.   Det finnes et betydelig antall irakiske politikere som har opptrådt på nasjonalt fjernsyn eller har skrevet om hvor mye penger de har stjålet.  Disse burde vært tiltalt etter irakisk lov, men det skjer aldri.


Den andre grunnen til at det ikke vil skje noe er at disse personene ikke har den fjerneste ide om hvordan det skal gjøres.  De eier ikke erfaring som kan få dem til å forstå hva som behøves  for å forandre den irakiske staten ved å etablere et virkelig  ansvarlig statsapparat.  

 

cfa32732bd7d7b45a810a61887ff12b1cd69de90373064668b98d977be3a3161_1.jpg

Dette bildet forteller alt om befrielsen av Irak i 2003. Kameraet er her trukket tilbake slik at en tydelig ser at det ikke er store folkemengder som fjerner statuen av Saddam Hussein, men USAs tropper og skuespillere som spiller opphisset folkemengde.

 

Ikke før man tilfører den irakiske staten nytt blod gjennom nye valg etter andre regler eller andre mekanismer vil noe skje.


Disse uenighetene har ikke noen direkte  påvirkning på kampen mot ISIS fordi de politiske partiene som sitter i parlamentet ikke har særlig innflytelse på forsøkene på å bygge opp en irakisk hær eller kampanjen mot ISIS.  De har ingen innflytelse på dette.


En av grunnene kan være at det er dyp splittelse mellom de forskjellige religiøse gruppene i Irak nå, forverret av Iraks politiske klasser.  De stoler på  økende religiøse forskjeller for å skjule sine egne feil.


Det er ikke bare sunniene som mistror regjeringen.  Alle mistror regjeringen.  Byer som Tikrit og Ramadi har sin egen forskjellige dynamikk.  Etter at Tikrit ble frigjort fra ISIS har byen blitt fullstendig befolket igjen.


De tolerer Shia-styre.  Saken er ikke om ledelsen er Shia eller ikke, det er hva slags styre de har fått.  Alt er absolutt bedre enn ISIS, men det er langt fra godt nok.  Det Baghdad må gjøre er å forsikre seg om at sunnier og shiaer og kristne og ateister er fornøyd med styret sitt om de reformerer institusjonene fullt og helt.  


Så langt har er dette noe Baghdad ikke har vært i stand til å gjøre.  Før dette skjer vil Irak være ekstremt sårbart mot terroristangrep,  infiltratører og sivil uro.  Dette kan komme til å skje i løpet av de neste årene.


Oversatt av Ingunn kvil Gamst

Saudisk presse: USA sprengde World Trade Center for å skape 'War On Terror'

av Deborah Danan, 22. mai, 2016

TEL AVIV – Saudisk presse er framleis rasande over at det US-amerikanske Senatet einstemmig har vedtatt ei lov som lèt familiane til 9/11-offera saksøke Saudi-Arabia. Denne gongen hevdar den London-baserte dagsavisa Al-Hayat at USA planla angrepa på World Trade Center for å skape ein global krig mot terror.


Artikkelen, skriven av den saudiske jus-eksperten Katib al-Shammari og omsett av MEMRI, påstår at amerikanske truslar om å offentleggjere dokument som beviser saudisk medverknad i angrepa er del av ein lenge brukt US-amerikansk politikk som han kallar 'siger ved hjelp av arkivfiler'.

Al-Shammari hevdar at USA vel å halde nokre kort nær brystet for å kunne bruke dei på seinare tidspunkt. Eit døme er at dei valde å ikkje invadere Irak på 1990-talet og å halde leiaren deira, Saddam Hussein, i live til bruk som «forhandlingskort» mot andre Gulf-statar. Først då shiismen trua med å erobre heile regionen gjekk USA til aksjon for å bli kvitt Hussein «sidan dei ikkje lenger såg han som eit ess i ermet».

Han meiner 9/11-angrepa var endå eit slikt kort som gjer at USA kan kaste skulda på kven det skulle vere av passande syndebukkar når dei skulle trenge det; først skulda dei på al-Qaida og Taliban, deretter Saddam Husseins regime i Irak, og no Saudi-Arabia.

11. september er eitt av vinnarkorta i dei amerikanske arkiva, for alle dei kloke folka i verda som er ekspertar på amerikansk politikk og som analyserer bilda og filmopptaka [frå 9/11] er einstemmig einige om at det som hende i [Tvilling-] Tårna var ei reint amerikansk handling, planlagt og gjennomført innanfrå USA. Bevis på dette er sekvensen av uavbrotne eksplosjonar som dramatisk flerra gjennom begge bygga. ... Ingeniørar som er ekspertar på strukturelle [konstruksjonar] reiv dei ned med sprengstoff, medan flya som krasja [inn i dei] berre gav grønt lys for detonasjonen – dei var ikkje årsaka til kollapsen. Men USA sprer framleis skuld i alle retningar.

Formålet med angrepa, skriv al-Shammari i sin konspirasjons-artikkel, var å skape «ein dunkel fiende – terrorisme – som blei den som US-amerikanske presidentar gav skulda for alle sine mistak» og som kunne rettferdiggjere einkvan «skiten operasjon» i andre land.

 

scapegoatsuksess.jpg

Syndebukk -- løyndommen bak suksess er å vite kven ein skal skulde på

 

 

Terrorstempelet vart plassert på muslimar sjølv om det var muslimar som hjelpte USA med å nedkjempe sovjetarane og få ende på Den kalde krigen, skriv han. Problemet, påstår al-Shammari, er at USA alltid må finne ei ny drivkraft for å ha ein motstandar, for «USA sin natur er at dei ikkje kan eksistere utan ein fiende.»

Al-Shammari sin artikkel kjem midt i ein straum av høgrøysta artiklar i den saudiske pressa som strekk seg frå å skulde USA for å vere «schizofrene» og i ledtog med Iran, til å publisere åtvaringar om at dersom den går igjennom, så vil denne «sataniske» lova «opne helvetes portar».


Omsett av Monica Sortland


Skaper Tyrkia Kurdistan inne i Syria?

Tabbe av  Washington og Moskva


Av Thierry Meyssan


thierry_meyssan_04-fbf2d-e1427240513179-1bf19-3-fe8cd.jpg

 Thierry Meyssan


Washington og Moskva samarbeider for å utvikle den militære styrken til de syriske kurderne, angivelig for å bekjempe IS, men i virkeligheten for å bekjempe president Erdogan, som begge stormaktene vil være glade for å få fjernet. Men læregutt-diktatoren i Ankara forbereder seg på å snu bordet. Han er begynt å blande befolkningen på den syriske grensen for å sette de tyrkiske kurderne i klemme, og i disse forberedelsene bruker han sin kurdiske spion, Salih Muslim, væpnet av USA og Russland, for å skape et Kurdistan inne i Syria hvor han kan sende tyrkiske kurdere.


I desember 2015 avtalte USA og Russland at de ville fjerne president Erdogan.


Fra russisk side er raseriet utløst av Erdogans støtte til vennene i NGOene IHH og Imlander - altså til kaukasiske jihadister fra 1995 til slutten av år 2000, og i dag Recep Tayyip Erdogans personlige støtte til IS og endelig den planlagte nedskytingen av Soukhoien over Syria i november i fjor. Tar en i betraktning at det tyrkisk-mongolske imperiet alltid har vært historiske fiender til Russland, er ikke Moskva bekymret for landets fremtid (Tyrkia, overs.), men ønsker å skifte ut lederen for enhver pris.


USA skiller på sin side mellom NATO-allierte Tyrkia og president Erdogan, en autokrat som bader seg i vrangforestillinger om storhet og valser over vestlige idealer. Å få han kastet er en nødvendighet, delvis for å kunne fortsette å fremstille NATO som en forsvarer av demokratiet, og delvis fordi ingen leder tillates å gå mot Washington uten å straffes.


turkey-palace-getty_custom-1de5c735ec041c48e5a8c239551a117b4ab2d546-s900-c85_1.jpg

Den nye presidentboligen i Ankara, gjerne kalt "det hvite palasset".


CIA sørget for at han tapte valget sist juni med å etablere HDP (opposisjonsparti, overs.) fra ingenting, men han vant som følge av det massive stemmeseddel-jukset ved valget i september. Barak Obama og Vladimir Putin er således blitt enige om å støtte de syriske kurderne mot IS, med det utgangspunkt at de etter hvert kan utvikles til en militær kraft som vil kunne forstyrre maskineriet til læregutt-diktatoren i Ankara. Og faktisk har Recep Tayyip Erdogan heftig fordømt Pentagons støtte til YPG (Folkets beskyttelses-enheter, kurdisk overs.), Syria-besøkene til av sjefen for anti-IS koalisjonen, Brett McGurk, og sjefen for CentCom (U.S. Central Command er en av de ni felles hovedkommandoene i det amerikanske forsvarsdepartementet, overs.), general Joseph Votel. Som følge av dette har de hemmelige tjenestene i Tyrkia (MIT) trappet opp hjelpen til IS for å kunne stå imot invasjonen.


Men det ser ut til at Det Hvite Hus og Kreml har feiltolket deres motpart. Tvert imot å betrakte YPG som farlig, har president Erdogan integrert den i sin strategi. USAnerne og russerne tror, helt feilaktig, at de syriske kurderne utgjør en enhetlig gruppe. Men i virkeligheten er YPG den væpnete delen av PYD ( Demokratiske unions-partiet), som har to presidenter - en kvinne, Asya Abdullah, og en man, Salih Muslim. Asya Abdullah holder fast ved prinsippene til Abdullah Öcalan - grunnleggeren av PKK (Kurdistans arbeiderparti) - og har til hensikt å skape et Kurdistan på tyrkisk område. Salih Muslim er en forræder som i et hemmelig møte i Elysée den 31. oktober fremforhandlet en avtale med presidentene Hollande og Erdogan. Som følge av betingelsene denne avtalen har Recep Tayyip Erdogan til hensikt å snu til sin egen fordel den fellen som er satt opp for han av USA og Russland.


n_72677_1.jpg

Den syriske kurderlederen Salih Muslim


På hans ordrer har politiet og den tyrkiske hæren satt igang operasjoner mot kurderne i PKK. Disse undertrykkelses-styrkene har allerede ødelagt flere landsbyer og terrorisert befolkningen i andre og tvunget dem til å flykte. I løpet av de siste ukene har denne terrorkampanjen forårsaket en forflytning av den kurdiske befolkningen i en rekke tyrkiske landsbyer på grensen til Syria. «Det hvite palasset» (Erdogans presidentbolig, overs.) har deretter tilbudt deres boliger til syriske sunni-flyktninger som han tror er positiv innstilt til jihadistene. Dette er hvordan forflytningen langs den syrisk/tyrkiske grensen begynte.


For å forstå hva president Erdogan gjør må vi huske at mot slutten av det 19. århundre (1800-tallet, overs.) oppfordret sultan Abdülhamid II - som ville «homogenisere» den tyrkiske befolkningen - kurderne til å kaste ut de kristne, til og med å massakrere dem. Dette programmet vokste i styrke med fremveksten av «Ung-tyrkerne», som massakrerte halvannen million pontiske grekere (bodde på sørkysten av Svartehavet, overs.) og Armenere. Slutten på dette programmet forutsatte at kurderne skulle være de eneste som skulle kastes ut denne gangen og bli erstattet av tyrkere, eller hvis det ikke gikk, av sunni-arabere.


c53c0f78-420d-4b6a-a8c1-d0e4f6629870_mw1024_s_n.jpg

Arkivbilde fra Armenia/Øst-Tyrkia for ca. 100 år siden - litt av det den tyske nasjonalforsamlingen nylig har kalt folkemord.


Det er dette programmet som Frankrike i 2011 gikk med på å sette ut i livet sammen med Tyrkia i håp om å avgrense massakrene. Ifølge en hemmelig avtale undertegnet av utenriksministrene Alain Juppe og Ahmet Davutoglu, skulle Paris og Ankara etablere en ny stat i Syria de kunne overflytte kurderne til PKK til. Dette er avtalen som Francois Hollande gikk med på å slutte seg til i Elysée under møtet mellom Erdogan-Muslim. Og det er denne avtalen som Washington og Moskva, uten å vite det, holder på å fullføre.



Oversetter Knut Lindtner

Saudi-Arabia + Israel = sant

Saudi-Arabia bygger ambassade i Israel.


Kongedømmet Saudi-Arabia har startet konstruksjonen av en gigantisk ambassade i Israel, sannsynligvis den viktigste i Tel-Aviv. Offisielt har de to statene ingen diplomatiske forbindelser på grunn av utdrivningen av flertallet av den palestinske befolkningen i 1948 (al-Nakba).


Quincy pakten, signert av president Roosevelt og kong Abdelaziz i 1945 og fornyet av president Bush og kong Fahd i 2005, slår imidlertid fast blant annet, at kongedømmet ikke vil sette seg imot det jødiske hjemlandet i Palestina (den fremtidige israelske staten).


Det var ikke USA men kong Abdalla som finansierte den israelske operasjonen «støpt bly» (cast lead) i 2008-09 mot Gaza.

 

omdead.jpg

Fra operasjonen "cast lead" som Israel førte mot Gaza i 2008-09


Denne tilnærmingen gjorde slutt på «pereferi-doktrinen» som gikk ut på at Tel-Aviv skulle forsøke å forene de ikke-arabiske maktene i regionen (Iran, Tyrkia, Etiopia) mot de arabiske landene.


President Shimon Peres snakket over videolink til Sikkerhetsrådet i Gulfen i november 2013. Medlemmene av rådet kunne ikke stille han direkte spørsmål, men via mellom-mannen Terje Rød-Larsen.


Akkurat nå driver disse to landene en krig sammen i Jemen fra et kommandosenter i den ikke-anerkjente staten Somaliland.

 

661853106.jpg

Både Saudi-Arabia og Israel driver en felles krig i Jemen.


Den felles «arabiske» forsvars-styrken gjenskaper forestillingen om Bagdadpakten (Bagdadpakten, forsvarsavtale mellom Tyrkia og Irak, inngått 1955 i Bagdad etter påtrykk fra Storbritannia og USA. Fra store norske leksikon, overs.), som også var militært kommandert av et ikke-medlemsland (i dette tilfellet av USA).


De planlegger sammen flere operasjoner for utvinning av oljereservene i Jemen og på Afrikas Horn.


Kong Salmane har utnevnt prins Walid Ben Talal (verdens 5. største formue med Citygroup, Mövenpick, Four Seasons) som kongedømmets neste ambassadør i Tel-Aviv.


Oversettelse Knut Lindtner

Store endringer kommer nå til Midt-Østen

Det foreldreløse Nære Østen


Av Thierry Meyssan


Verden forandres plutselig, men vi legger ikke merke til dette faktum før lenge etterpå. Thierry Meyssan som i 2012 annonserte Russlands inntreden i Syria - noe vi først så tre år seinere - annonserer i dag tilbaketrekningen av de to supermaktene fra det Nære Østen.


I løpet av de neste få årene vil det Nære Østen måtte løse sine problemer sjøl. USA som har trumpet gjennom viljen sin helt siden 2. verdenskrig, og Russland som har bekjempet jihadistene i Syria - ingen av disse ønsker å ha noen hovedrolle der. Menneskene i regionen som kolonimaktene har behandlet som barn i århundrer ved å sette dem opp mot hverandre, må nå begynne å opptre som voksne.


De to stormaktene sliter samtidig nå med alvorlige økonomiske problemer. Washington som ønsket å gjøre det 21. århundre «amerikansk» i George W. Bush perioden, har ikke lenger råd til dette. USA er blitt tvunget å gi rom for Russland og China. I dag må de konsentrere kreftene i det fjerne østen mens de fortsatt kan.

 

abc_tw_clip_goldberg_130616_wg.jpg

Jeffrey Goldberg som gjorde, ifølge Meyssan, en uendelig artikkel ut fra tre intervjuer av Obama.


President Obama har gitt tre lange intervju med Jeffrey Goldberg som har gjort en sammenfatning av disse i en uendelig artikkel offentliggjort av The Atlantic. De avslører kvintessensen av de siste syv årene i det hvite hus - å holde de væpnete styrkene under kontroll og unngå å bli involvert i det Nære Østen under noen som helst påskudd. Quincy-pakten (Avtale inngått 14. februar 1945 mellom kong Abdulaziz og USAs president Franklin Roosevelt på krysseren USS Quincy. USA garanterte å forsvare Saudi-Arabia mot alle ytre trusler mot at kongedømmet sørget for USAs energibehov. George W. Bush videreførte avtalen i 2005. overs.), signert av Roosevelt i 1945 og fornyet etter 60 år av G. W. Bush i 2005, er det ikke lenger behov for - USA trenger ikke lenger den saudiske oljen og kaster bort tid og krefter på wahabistene som ikke er i stand til å tilpasse seg den moderne verden. Ifølge Carter-doktrinen fra 1980 skulle Pentagon ha oppgaven å kontrollere oljefeltene i det Nære Østen. Doktrinen som var fødselhjelper til CentCom (U.S. Central Command er en av de ni felles hovedkommandoene i det amerikanske forsvarsdepartementet. Kommandoen ble opprettet i 1983 og har et geografisk ansvarsområde som omfatter Midtøsten, Øst-Afrika og Sentral-Asia. Hentet fra Wikipedia overs.), er nå død. Selv om en fortsatt må sørge for Israels sikkerhet - kan ikke Tel Aviv lenger regne med USAs hjelp til sitt prosjekt om å ekspandere fra Nilen til Eufrat.

 

abd_al-aziz_ibn_saud1927.jpg

Kong Abdulaziz som underskrev Quincy-pakten med USAs Roosevelt i 1945


Under sin maraton TV-sending på direkten, var den russiske presidenten Putin minst like klar. Som følge av vestlige sanksjoner har landet hans opplevet en tilbakegang det siste året på 3,7% og forventer en tilbakegang dette året på ca. 1,8%, før veksten vil ta til igjen. I og med at sentralbanken bare har 387 milliarder rubler i kapitalisering må Russland være så økonomisk forsiktig som mulig for å kunne overleve denne stormen.


Det er grunnen til at de har hentet hjem bombeflyene fra Syria og ikke vil sende dem tilbake. Før de dro, ga Russland den syriske arabisk hæren (SSA) moderne utstyr og trente dem i bruken av det. Ifølge Putin har SSA alt den trenger for å gjenvinne tapte områder uten noen form for hjelp.


Det eneste som holder Russland i området nå - og det samme gjelder for USA - er behovet for å fjerne president Erdogan før hans politikk om rasistisk overlegenhet og hans bevæpning av terrorismen forårsaker en en global katastrofe. Resultatet i dag er at Moskva og Washington forsyner kurderne mot Erdogan, og hvis han skulle gå inn i en konflikt med Syria, vil ingen av de to stormaktene involvere seg.


Så uforutsett og plutselig som det virker, er det at de to stormaktene trekker seg ut allerede et faktum. Det gjør det Nære Østen foreldreløs. Siden naturen alltid fyller et tomrom sloss nå Saudi-Arabia og Iran om å utvide sin innflytelse.


Oversettelse Knut Lindtner

Jordans konge: Tyrkia blander jihadister blant migranter

Jordans konge beskylder Tyrkia for å forberede jihad i Europa


Den 11. januar 2016 deltok kong Abdallah av Jordan på et møte med medlemmer fra tre senats-komiteer (etterretnings- utenriks- og forsvarskomiteen). Ifølge David Hearst - x-journalist for «The Scotsman», deretter «The Guardian» og nå sjefsredaktør for «The Middle East Eye» - som har vært til stede under dette korte møtet, beskyldte kongen president Recep Tayyip Erdogan for å ha organisert bølgen med migranter mot Europa, og helt bevisst har blandet jihadister inn i denne.


Vedrørende Syria bekreftet kongen at Tyrkia arbeider for en løsning basert på religiøs tro, noe som er i motsetning til Jordans anstrengelser.


37337f32-0895-11e5-_917018c.jpg

Tyrkia står bak jihadister i flere land


Kongen bekreftet dessuten Tyrkias ansvar for trafikken med stjålet olje fra IS. Etter å ha påpekt at den tyrkiske hæren trener den somaliske hæren, beskyldte kongen Tyrkia for å kontrollere jihadist-gruppene ikke bare Syria og Irak, men også i Libya og i Somalia. 


Og til slutt stilte kongen spørsmål med EUs løfte (iverksatt etter møtet 17. og 18. mars) å betale 3 milliarder euro til Tyrkia som betaling for hjelp til flyktningkrisen. Han merket seg den skjeve karakteren ved hjelpen og derigjennom antydet at EU indirekte finansierte Tyrkias ambisjoner.


Artikkelen som er et sammendrag en kan finne her: http://www.voltairenet.org/article190947.html,er oversatt av Knut Lindtner. Den opprinnelige artikkelen finner en her:


 http://www.middleeasteye.net/news/jordans-king-accuses-turkey-sending-terrorists-europe-1687591648


Private atombomber?

Det kjernefysiske Nære Østen!


Av Thierry Meyssan


Mens vesten har presset Iran til oppgi sitt sivile kjernefysiske program, har saudiene kjøpt atomvåpen fra Israel eller Pakistan. Fra og med nå, til alles overraskelse, har det Nære Østen blitt en kjernvåpen-sone dominert av Israel og Saudi-Arabia.


I 1979 fullførte Israel sine siste justeringer til sine atombomber, i samarbeid med apartheid-regimet i Sør-Afrika. Den hebraiske staten har aldri undertegnet Ikke-Sprednings-Avtalen, og har alltid unngått å svare på spørsmål om sitt kjernefysiske program. Helt siden 1980 har FNs Generalforsamling vedtatt resolusjoner om å gjøre Midt-Østen til en region fri for kjernefysiske våpen. Denne resolusjonen har hatt til hensikt å oppmuntre Israel til å fjerne sine bomber og se til at ikke andre stater ender opp i et atomvåpenkappløp. 


Under Sjahen hadde også Iran et kjernefysisk program, men det ble bare marginalt fulgt opp etter revolusjonen i 1979 på grunn av krigen mot Irak (1980-88). Det var imidlertid først etter at denne krigen ble avsluttet at ayatolla Rouhollah Khomeini gikk imot masseødeleggelsesvåpen og derigjennom forbød både produksjon og det å inneha og å bruke atomvåpen.

 

220px-__.jpg

Khomeini forbød masseødeleggelsesvåpen - både produksjon, lagring og bruk.

 

Dermed begynte forhandlinger for tilbakebetaling av de 1180 milliarder dollar i iranske investeringer i Eurodif-komplekset for anrikning av uran i Tricastin. Denne uoverensstemmelsen ble imidlertid aldri løst. Resultatet ble at som følge av oppløsningen av Eurodif i 2010, eier Irans Islamske Republikk fortsatt 10% av kapitalen. Det er sannsynlig at  den fortsatt har krav på deler av selskapet for anrikning av uran i Tricastin.


Fra 2003 til 2005 ledet sjeik Hassan Rohani de kjernefysiske forhandlingene for Iran. Han var en religiøs leder som stod presidentene Rafsandjani og Khatami nær. Europeerne krevde at det ble lagt inn en setning som sa at Iran skulle avvikle undervisningen i kjernefysikk, slik at de ikke var i stand til å gjenstarte sitt kjernefysiske program.

 

hassan-rohani2.jpg

Hassan Rohani forhandlet frem er avtale men fikk først sparken.

 

Da imidlertid Mahmoud Ahmadinejad, en som kjempet for oppfrisking av den Khomeiniske revolusjonen, kom til makten, forkastet han avtalen gjort av sjeik Rohani og sparket han. Han gjenoppstartet undervisningen i kjernefysikk og iverksatte et forskningsprogram som var rettet spesielt mot å finne en måte å produsere el-kraft fra fusjon og ikke fisjon. Den sistnevnte metoden brukes av en rekke stater i dag.


Gjennom beskyldninger mot president Ahmadinejad om at det ble «forberedt en Apokalypse for å vende tilbake til Mahdi»(NB), (dommedag, overs.) iverksatte Israel en internasjonal pressekampanje som hadde til hensikt å isolere Iran. I virkeligheten deler ikke Ahmadinejad den jødiske visjonen om en ond verden som må ødelegges og deretter gjenoppbygges, men den om gradvis modning av den kollektive bevisstheten frem mot Parousia, tilbakevendingen av Mahdi og profetene. Samtidig drev Mossad med snikmord, ett etter ett, på en del iranske vitenskapsfolk innen kjernefysikk. På sin side vedtok vestmaktene og FNs sikkerhetsråd stadig mer omfattende sanksjoner helt til Iran var fullstendig isolert på det økonomiske og finansielle feltet.

 

mahmoud-ahmadinejad.jpeg

President Ahmadinejad som ikke ville bøye av for vestens krav

 

I 2013,  ble ayatolla Ali Khameinei, veiviseren for revolusjonen, enig om en runde hemmelige samtaler med Washington i Oman. Fordi han var overbevist om at han var nødt til å få løsnet de båndene som var i ferd  med å kvele landet, overveiet han et provisorisk ti-års arrangement. Etter en innledende enighet, ble ikke Ahmadinejads kandidatur til presidentvalget godkjent og sjeik Hassan Rohani ble valgt.


Han gjenopptok forhandlingene som ble avbrutt i 2005 og godkjente de vestlige betingelsene som innbefattet forbudet mot anrikning av uran til 20%, noe som satte en stopp for forskning på kjernefysisk fusjon. I November 2013 organiserte Saudi-Arabia et hemmelig møte som samlet medlemmene av «Gulf - samarbeidsrådet» og de vennligsinnete muslimske statene. I nærvær av  delegater fra FNs generalsekretariat sluttet Israels Shimon Peres seg til dem via video-konferanse. Konferansen konkluderte med at faren ikke var den israelske bomben, men den som Iran en eller annen gang kunne utvikle. Saudiene forsikret sine samtalepartnere at de ville ta de nødvendige initiativ.


5+1-arrangementet ble ikke offentliggjort før på midten av 2015. Mens forhandlingene pågikk mangedoblet Saudi-Arabia antallet erklæringer om at landet ville sette i verk et våpen-kappløp hvis det internasjonale samfunnet ikke klarte tvinge Iran til å avvikle det kjernefysiske programmet.


 

Den 25. mars 2015 startet Saudi-Arabia sin operasjon «Decisive Tempest» i Jemen, med det offisielle målet å gjeninnsette Jemens president. Han var kastet gjennom et folkelig opprør. I virkeligheten var operasjonen  iverksettingen av en hemmelig avtale mellom Israel og Saudi-Arabia om utnyttelse av Rub ál-Khali sine oljefelt.

 

empty_quarter_arabia.png

Krigen mot Jemen dreier seg om oljefelt i dette området

 

Den 30. mars 2015 ble det satt opp en felles militær stab av Israel i Somaliland, en stat som ikke er anerkjent. Fra første dag har Saudi-Arabia, Egypt, De Forente Arabiske Emirater, Jordan, Marokko og Sudan deltatt under israelsk kommando.


To dager seinere, den 1. april 2015, under Sharm el-sheik møtet, sluttet den den arabiske liga seg til prinsippet om en «Felles-arabisk styrke». Offisielt var dette for å iverksette den Arabiske Forsvarsavtalen fra 1950 for å bekjempe terrorisme. I praksis har Ligaen godkjent at den nye arabiske militæralliansen er under israelsk kommando.


Den 15. februar 2016 bekreftet den saudiske analytikeren Dahham Al-’Anzi på arabisk til Russia Today at landet hans hadde hatt kjernefysiske våpen i to år for beskytte arabere og at de viktigste atom-maktene visste dette.


Erklæringen fra den saudiske analytikeren Dahham Al-Ánzi, den 15 februar 2016 på Russia Today, som øyeblikkelig ble oversatt og kringkastet av den israelske MEMRI (Middle East Media Research Institute) - forårsaket et betydelig rabalder i den arabiske medie-verdenen. Men ikke en eneste internasjonal politisk leder, selv ikke en saudier, kommenterte saken. Og Russia Today har slettet den fra Internetsiden.



Erklæringene til Dahham Al-Ánzi - en intellektuell som står prins Mohamed ben Salman nær - får oss til å tenke at det ikke var snakk om et strategisk atomvåpen (A-bombe eller H-bombe) men en taktisk bombe (N-bombe). Det er virkelig vanskelig å forestille seg hvordan Saudi-Arabia kunne «beskytte arabere» fra det syriske «diktaturet» ved å bruke en strategisk kjernefysisk bombe. Dessuten samsvarer dette med det vi allerede har kunnet observere i Jemen. Ingenting er imidlertid sikkert.

 

saudis-nuclear-bomb.png

Dahham Al-Ánzi annonserer at Saudi-Arabia har atombomber

 

Det er åpenbart usannsynlig at Saudi-Arabia har bygget denne typen våpen selv. På den andre siden er det mulig at det har kjøpt våpenet fra en stat som ikke har undertegnet ikkespredningsavtalen, Israel eller Pakistan. Hvis vi skal tro Duane Clarridge (X-CIA, overs.) må det har vært Islamabad som har solgt teknologien, men  så fall kan ikke våpenet ha vært en nøytronbombe.


Siden Saudi-Arabia har signert ikke-sprednings-avtalen (TNP) har det ikke rett til å anskaffe seg våpenet, enten det er en taktisk eller strategisk bombe. Men det vil være nok for kong Salman å erklære at han har kjøpt våpenet i sitt navn for å unngå å bekymre seg for avtalen. Vi vet at staten Saudi-Arabia er kongens private eiendom og hans budsjett  bare representerer en del av den kongelige «skattekisten». Dette betyr at vi har gått inn i en fase med privatisering av kjernefysiske våpen - et scenario som til nå har vært utenkelig. Denne utviklingen må taes meget alvorlig.


Og til slutt - alt leder oss til å tro at saudiene handlet innen rammen av USAs politikk, men at de gikk for langt gjennom overtredelsen av TNP. Ved å gjøre dette har de lagt grunnlaget for en kjernefysisk opprustning i det Nære Østen hvor Iran ikke lenge kan spille rolle som sjeik Rohani hadde håpet å gjeninnta, den om å være «den regionale politi-styrken» for sine Anglo - saksiske venner.


Artikkelen er oversatt og bearbeidet av Knut Lindtner

Pasienter flykter fra sykehus

Flykter fra helsevesenet.


I Jemen er situasjonen blitt helt motsatt av det folk flest forestiller seg. I landet flykter nå pasienter fra helseinstitusjoner og andre nekter å legge seg inn i slike innretninger.


Årsak? Systematisk bombing av slike institusjoner fra Saudi-Arabias side. I den pågående krigen som Saudi-Arabia startet i fjor er mer enn enn hundre slike institusjoner blitt utsatt for luftangrep fra naboen i nord.


En uke etter at en rakett traff Shiara hospitalet og drepte 6 og skadet 7, unngår nå folk slike steder og vil for alt i verden ikke ligge der over tid. Det ansees som en alvorlig risiko. Eneste unntak er akutt-tilfeller. Men lengre sengeopphold ansees som en fare for livet.


I og med at intelligens er jamt fordelt over hele kloden oppfatter også menneskene i Jemen det som skjer. De ser at sykehus og andre helseinstitusjoner er et mål for luftkrigen som Saudi-Arabia driver mot nabolandet. Dette Shiara - sykehuset er truffet av raketter tre ganger det siste året, sier Juan Prieto som er hovedkoordinator for leger uten grenser sine prosjekter i Jemen.


«Vi har registrert 130 institusjoner (helse) som er truffet av granater fra bakken eller raketter fra luftangrep,» sier Prieto.


Som et resultat av de vedvarende bombeangrepene mot helsetiltak er det virksomheten blitt avbrutt, noe som er i ferd med å føre til en «helsekatastrofe» i dette krigsødelagte landet.


«Det er ikke lett for helsepersonell å gå tilbake på jobb hvis de føler sterkt ubehag eller seg direkte truet», sier han.


I denne sammenhengen merker vi oss at Storbritannias regjering åpent støtter Saudi-Arabias luftkrig i Jemen og avviser at landet (saudiene) finansierer IS.


569cce3cc46188d01f8b4592.jpg


«Vårt forhold til Saudi-Arabia er viktig for vår egen sikkerhet», sier statsminister Cameron. «De er motstandere av IS og denne ekstreme terrorismen.»


Og så slipper han katta av sekken: «Men tanke på våpeneksport så tror jeg vi har noen av verdens strengeste kontroller og vi sørger også for at de alltid er fullstendig etterlevet.»


Noen kan få sagt det.

Saudi-Arabia på kanten av stupet

Mot Saudi-Arabias sammenbrudd

 

Av Thierry Meyssan


Mens Saud-familien nyter sine siste øyeblikk som diktatorer, fratar halshuggingen av opposisjonslederen Nimr al-Nimr halve befolkningen alt håp. Slik Thierry Meyssan ser det, er kongedømmets fall uunngåelig. Det vil sannsynligvis følges av en lang periode med ekstrem vold.


På ett år har den nye kongen i Saudi-Arabia, Salman, den 25. sønnen av dynastiets grunnlegger, klart å konsolidere sin personlige autoritet på bekostning av andre greiner i familien, derav klanen til prins Bandar ben Sultan og den til gamle kong Abdallah.


Vi vet imidlertid ikke hva Washington har lovet taperne for å fraråde dem til å gjøre forsøk på å få tilbake noe av makten de har tapt. Uansett leder visse anonyme brev som er offentliggjort i britisk presse oss til å tro at de ikke har oppgitt sine ambisjoner. I og med at han var tvunget av sine brødre til å nominere prins Mohamad ben Nayef som arving, fikk kong Salman isolert han og begrenset makten hans til fordel for sin egen sønn, prins Mohamad ben Salman. Hans hensynsløse og brutale natur er ikke blitt hemmet av familie-rådet som ikke lenger har møter. I praksis er det han og hans far som regjerer aleine som autokrater uten motstand og det i et land som aldri har valgt parlament og hvor politiske partier er forbudt.

 

1-5305-9db1c.jpg

Prins Mohammad bin Salman Al Saud, 30 år gammel, i praksis kronprins, fungerende visestatsminister, statsminister, forsvarsminister, generalsekretær i det kongelige hoff, president i rådet for økonomiske forretninger og utvikling.

 

Så har vi sett at prins Mohammed ben Salman har tatt over ledelsen i «Rådet for økonomiske forretninger og utvikling»,  tvunget frem en ny retning på Ben laden gruppen og tatt kontroll over Aramco. Hver gang har målet vært å få fetterne lenger unna makten og plassere lojale vasaller i ledelsen for kongens viktigste selskaper.


I kraft av sin egen innenrikspolitikk favoriserer regimet bare sunnier eller wahhabister (ekstrem retning innen sunni-islam, overs.). Samtidig diskrimineres den andre halvdelen i befolkningen. Prins Mohammed ben Salman rådet faren til å halshugge Nimr Baqir al-Nimr fordi han hadde våget  å trosse han. Med andre ord dømte staten lederen av opposisjonen til døden og avrettet han. Hans eneste forbrytelse hadde vært å å formulere og gjenta slagordet - «Despoti er ulovlig». Det faktum at denne lederen var en sjeik for sjia-bevegelsen forsterker bare følelsen av apartheid overfor ikke-sunnier, som er forbudt religiøs virksomhet og det er også forbudt for slike å inneha offentlige verv. Ikke-muslimer, omtrent en tredjedel av befolkningen, har ikke lov å praktisere sin religion og kan ikke regne med Saudisk statsborgerskap.

 

2-188-cd8e8.jpg

Slik beskriver Sjeikh al-Nimr livet til sjiaene i Saudi-Arabia - «Fra det øyeblikket du er født, er du omgitt av frykt, ydmykelser, forfølgelse og overgrep. Vi er alle født inn i en atmosfære av ydmykelse. Vi er til og med redd veggene.  Hvem av oss er ikke kjent med ydmykelsen og urettferdigheten som vi har vært utsatt for i dette landet? Jeg er 55 år gammel, mer enn et halvt århundre. Fra den dagen jeg ble født frem til nå, har jeg aldri følt meg trygg i dette landet. Du blir alltid anklaget for noe. Du er alltid utsatt for trusler. Sjefen for Statens sikkerhet innrømmet såpass for meg. Han fortalte meg da jeg ble arrestert: «Alle dere sjiaer skulle vært drept.» Det er deres logikk.


På den internasjonale scenen utfører prins Mohammed og faren kong Salman en politikk som bygger på beduin-stammene i kongedømmet. Dette er den eneste måten å forstå både den vedvarende finansieringen av den afghanske Taliban og den «libanesiske framtidsbevegelsen», den saudiske undertrykkelsen av revolusjonen i Bahreïn, deres støtte til jihadistene i Syria og Irak og invasjonen av Jemen. Saudiene støtter alltid sunnier som de anser stå nærmest deres stats-wahhabisme, ikke bare mot sjiaer, men primært mot opplyste sunnier og alle andre religioner. Fremfor alt og alltid støtter de utvalgte ledere fra de sentrale saudiske sunni-stammene.


Vi kan forresten merke oss at avrettingen av sjeik al-Nimr følger etter dannelsen av en stor anti-terrorist organisasjon på 34 stater ledet av Riyadh. Siden vi vet at offeret, som alltid var imot bruken av vold, var dømt for «terroristiske» handlinger (NB!), må vi kokludere med at dette er en sunni-allianse mot alle andre religioner.

 

3-146-a2130.jpg

Saad Hariri, dobbel nasjonalitet, saudi-libaneser. Leder for «Fremtidsbevegelsen». Offisielt sønn av Rafic Hariri, uoffisielt en prins av den saudiske kongelige familien.



Prins Mohammed bestemte sjøl å starte krig mot Jemen med påskuddet om å hjelpe president Abd Rabbo Mansour Hadi som var styrtet av en allianse mellom Houti-bevegelsen og styrkene til x-president Ali Abdallah Saleh. I virkeligheten ble krigen startet for å få tak i oljefeltene og utnytte dem sammen med Israel. Som en kunne forvente gikk det dårlig med krigen, og opprørerne iverksatte streifangrep inne i Saudi-Arabia, hvor hæren flyktet og forlot utstyret sitt.


Saudi-Arabia er derfor den eneste staten i verden som er eiendommen til en enkelt mann, styrt av en autokrat og hans sønn, som nekter enhver form ideologisk debatt, som ikke vil godta noen form for opposisjon og som bare godtar stamme-livegenskap. Det som i mange år er blitt ansett som en fortidsetterlevning som var forventet å tilpasse seg den moderne verden, har således gradvis stivnet helt, til det er blitt den levende definisjonen på et anakronistisk kongedømme.


Huset Sauds fall kan utløses av fallende oljepriser. Siden de er ute av stand til å reformere sin livs-stil, brenner kongedømmet nå sitt lys i begge ender i en slik grad, ifølge finansanalytikere, at det sannsynligvis vil kollapse i løpet av to år. Delsalget av Aramco kan midlertidig utsette utfallet, med det blir i så fall bare mulig på bekostning av tap av autonomi.


Halshuggingen av sjeik al-Nimr kan ha vært strået som førte til at kamelen brakk sin rygg. Saudi-Arabias fall er nå uunngåelig fordi det ikke lenger finnes håp for for menneskene som bor der. Landet vil bli kastet ut i en blanding av stammeopprør og sosiale revolusjoner som vil bli langt blodigere enn de tidligere Midt-Østen konfliktene.


Siden de er langt unna ethvert forsøk på å forhindre det som nå utvikler seg, sitter USA, som har vært regimets beskyttere, utålmodig og venter. De priser uavlatelig prins Mohammeds «visdom», nesten som for å oppmuntre han til å begå flere feil. Allerede i september 2001 arbeidet «the US Committee of the Chiefs of Staff» med et kart for å omforme «det større Midt-Østen», og i det planla de å dele opp landet i fem stater. I Juli 2002 vurderte Washington måter de kunne kvitte seg med Saud-familien på. Fra nå av er det bare et spørsmål om tid.


Husk: USA har klart å løse spørsmålet om etterfølgeren av kong Abdallah, men i dag forsøker de å få Saudi-Arabia til å gjøre feil. Målet deres er å dele landet i fem stater. Wahhabismen er statsreligion, men makten til Saud-familien, både utad og innad, baserer seg på utelukkende sunni-stammer mens de utsetter resten av befolkningen på apartheid. Kong Salman (80) har overlatt makten til et av sine barn, prins Mohammed (30). Prinsen har tatt kontroll over landets viktigste selskaper, har erklært krig mor Jemen og har nettopp avrettet lederen for opposisjonen, sjeik al-Nimr.


Oversatt av Knut Lindtner

USA senator: Saudi-Arabia og Tyrkia farlig for freden

Republikansk senator:


Den største fare for verdensfreden: Saudi-Arabia og Tyrkia


Dette sier senator Dick Black fra Virginia i et intervju med Russia Today. «Saudi-Arabias barbari oversees på grunn av det langvarige vennskapet med USA.»


«Jeg tror Saudi-Arabia og Tyrkia utgjør de to største truslene mot verdensfreden», sier han og føyer til at « det er Saudi-Arabia gjennom den wahhabbistiske doktrinen som sprer terrorisme over hele kloden, ikke Iran eller Syria.»

 

eric_ze_old_alchemist_by_sealinne-d8p2qg1.jpg

Saudi-Arabia sponser en ideologi som ligger til grunn for terrorismen

 

Saudi-Arabias stats-sponsete opplæring av Wahhabismen fremmer en ultra-konservativ, steng og rigid versjon av sunni-islam. Forøvrig sa han at den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan sin hensikt var å skaffe seg absolutt diktatoriske fullmakter.


 «Erdogan har en drøm om det nye Ottomanske imperiet», sa han. «Han er meget beregnende, svært ondsinnet og jeg tror han er meget farlig. Erdogan vant flertallet i det tyrkiske parlamentet noe som vil sette han i stand til å endre den tyrkiske grunnloven. Med en gang han har fullstendig makt til å innfører diktatur - noe han sikter mot - og han har sagt offentlig at hans modell er den til Adolf Hitler.»


Kommentaren om Adolf Hitler viser til et intervju tidligere i januar da Erdogan fortalte journalister at han ville omforme sitt embete til en USA-lignende stil med en utøvende «super-president». Dette skulle skje gjennom konstitusjonelle reformer.


«I et enhetlig system (slik som Tyrkia) vil et system med president fungere perfekt», sa Erdogan. «Det er allerede historiske eksempler. Du ser det når du ser på Hitlers Tyskland.»


Erdogans parti har imidlertid ikke to tredjedels flertall som kreves for å endre konstitusjonen. Han trenger derfor støtte fra andre partier for å få dette til.


Kommentar: Når en republikansk senator ser dette er det ganske påfallende at ingen norske politikere eller heller ingen ledende medier klarer å se elefanten i rommet. Det er ikke Iran eller Syria som er problemet, men våre venner og allierte.

 

charlie-and-pablo-11-pics_2.jpg

Ikke alle venner skal en stole på

 

I ettertiden vil det bli skrevet kilometer med spalteanalyser om hvordan det gikk an å bli så forblindet som våre ledere er blitt. Men hvor kommer denne politiske blindheten og feigheten fra?


Bulgaria: en våpen og narkolanger

Hvordan Bulgaria forsynte Al-Qaida og IS med våpen og narkotika


Av Thierry Meyssan


De best skjulte hemmeligheter blir alltid avslørt til slutt. Mafiakartellet som styrer Bulgaria er tatt på fersken mens de forsynte Al-Qaida og IS med våpen og narkotika etter krav fra CIA, både til Libya og Syria. Denne forretningen er den mest alvorlige siden Bulgaria ble medlem av Nato og EU.


Det ser ut til at det hele startet ved en tilfeldighet. For tredve år siden ble fenethylline (et amfetaminlignende stoff brukt til behandling av bl.a. hyperaktivitet, overs.) brukt som er prestasjonsfremmende legemiddel i den Vest-Tyske idretten. Ifølge trener Peter Neururer tok mer enn halvparten av idrettsutøverne det fast. Bulgarske narko-selgere så denne situasjonen som en mulighet, og fra Sovjetunionen ble oppløst og frem til Bulgaria ble medlem i EU, begynte de å produsere stoffet illegalt for eksport til Tyskland under navnet Captagon.

 

b9318993062z.1_20150924130703_000_ghoc1gc27.1-0.jpg

Her: både våpen og narkotika og fellesnevneren deres: penger

 

To mafia-grupper var fastlåst i en alvorlig konkurranse - Vasil Iliev Security (VIS) og Sikkerhets -forsikringselskapet (SIC), det selskapet som ansatte karatekjemperen Boiko Borissov. Denne topp-atleten som var professor ved politiakademiet, skapte et sikkerhetselskap for beskyttelse av viktige personer, og ble body-guard for den prosovjetiske x-presidenten Todor Jivkov, dessuten for pro-USA Simeon II Saxe-Cobourg-Gotha. Så fort som Simon II ble statsminister, ble Borissov utnevnt som leder for innenriksdepartementet, seinere ble han valgt til borgermester i Sofia.


I 2006 klargjorde den daværende USA-ambassadøren (og fremtidige ambassadøren i Russland), John Beryle, denne mannens karrakter i en hemmelig melding som ble avslørt av Wikileaks. Han presenterte Borissov som en som var tilknyttet de to sentrale mafiabossene, Mladen Mihalev (alias «Madzho») og Roumen Nikolov (alias «The Pacha»), altså grunnleggerne av SIC.


I 2007 påsto The U.S Congressional Quarterly (et magsin overs.) som baserte artikkelen sin på en rapport som var utarbeidet av et stort sveitsisk selskap, at han (Borissov) hadde stanset en rekke undersøkelser fra innenriksministeren og og var selv innblandet i 28 mafia-mord. Han ble tilsynelatende en medarbeider til John E. McLaughlin, visedirektør i CIA. Det er sagt at han satt opp et hemmelig fengsel for Bulgarias etterretningstjeneste, og hjalp til slik at de fikk en militærbase som skulle brukes som en del av prosjektet for et angrep på Iran, igjen ifølge Quarterly.


I 2008 karakteriserte den tyske spesialisten på organisert kriminalitet, Jürgen Roth, Borissov som «Bulgarias Al Capone».


Etter å ha blitt statsminister, og ettersom landet allerede var medlem av NATO og EU, ble han anmodet av «byrået»(CIA, overs.) om å hjelpe til i den hemmelige krigen mot Mouamar el-Kadhafi. Boiko Borissov sørget for forsyninger av Captagon, produsert av SIC, til al-Qaida jihadistene i Libya. CIA sørget for å gjøre dette syntetiske narkotiske stoffet mer tiltrekkende og kraftig ved å blande det med hasj, et naturlig narkotisk middel, noe som førte til at det var lettere å manipulere krigerne og få dem til å bli voldsommere, noe som var i tråd med arbeidene til Bernard Lewis. (Britisk-Amerikansk historiker spesialisert på studier om orienten, overs.) Etter dette utvidet Borissov markedet til Syria.


Men det viktigste var at CIA benyttet seg av utstyret til et tidligere Warszawa-pakt medlem som nettopp var tilknyttet NATO, ved at de kjøpte tidligere Sovjet-våpen av han for 500 millioner dollar og transporterte det til Syria - hovedsaklig 18 800 flyttbare anti-tank granatkastere og 700 Konkurs anti-tank rakettsystemer.

 

hmmwv-036.jpg

En Tow rakett er heller ikke å forakte - effektiv men rådyr

 

Da Hezbollah sendte et team til Bulgaria for å skaffe informasjon om denne trafikken, ble en busslast med israelske ferieturister målet for et terroristangrep i Burgos med 32 sårete. Benjamin Netanyahu og Boiko Borissov beskyldte øyeblikkelig den libanesiske motstandsbevegelsen for dette, mens den Atlantiske Pressen (Nato-mediene, overs.) publiserte en rekke beskyldninger om det antatte selvmordsangrepet fra Hezbollah. Dr. Galina Mileva som var rettsmedisiner og som undersøkte skadene, slo fast at de ikke var forenelig med vitneutsagnene - mens en sjef for kontra - etterretningen, oberst Lubomir Dimitrov, konstaterte at det ikke dreide seg om selvmordsangrep fordi bomben hadde blitt utløst fra avstand.


Pressen beskyldte to arabere med Canadisk og Australsk statsborgerskap, mens Sofia News Agency (engelskspråklig nettsted i Bulgaria, overs.) siterte en USA-medskyldig som var kjent under pseudonymet David Jefferson. Resultatet ble at da EU forsøkte å bruke historien for å få klassifisert Hezbollah som en «terroristorganisasjon», gjorde utenriksministeren, Kristian Vigenine, det klart i en kort periode da Borissov var fratatt makten, at det var ikke funnet noe som kunne knytte angrepet til den Libanesiske motstandsbevegelsen.


Mot slutten av 2014 avsluttet CIA sine bestillinger og ble erstattet av Saudi-Arabia som på denne måten kunne kjøpe våpen som ikke lenger var gamle avdankete fra Sovjettiden, men moderne NATO-materiell, slike som trådstyrte anti-tank BGM-71 TOW raketter. Ganske fort fikk Riyadh følge av De Forenede Arabiske Emiratene. Disse to Gulf-statene sørget alene for levering til Al-Qaida og IS, via Saudi Arabian Cargo og og Etihad Cargo, enten fra Tabuk ved den Saudi - Jordanske grensen eller til Emiratenes USA-base i Al-Dhafra.

 

ord_bgm-71_tow_family_lg.jpg

Her er de utstilt på våpenmessens supermarked. Har du penger nok kan du kjøpe deg en krig.

 

I juni 2014 skrudde CIA opp trykket. Denne gangen forbød de Bulgaria å la Russland videreføre gassrørledningen, South Stream, som kunne ha vært en tilførselslinje til Vest-Europa. Denne avgjørelsen som fratok Bulgaria fra en svært viktig inntektskilde, bidro ikke bare til å svekke veksten i EU, slik det er beskrevet i Wolfowitz plan, men var også en tilslutning til de europeiske sanksjonene som var iverksatt med begrunnelse i krisen i Ukraina. Dette ble gjort for å kunne utnytte forekomstene av skifergass i Øst-Europa og ikke minst for å støtte de interessene som lå bak forsøkene på å velte den Syrisk Arabiske Republikken, en mulig storeksportør av gass.


De siste meldingene er at Bulgaria - et medlemsland både i NATO og EU - fortsetter med ulovlige forsyninger av narkotika og våpen til Al-Qaida, til tross for den siste resolusjonen 2253 som ble enstemmig vedtatt av FNs sikkerhetsråd.


Denne artikkelen er oversatt av Knut Lindtner

IS er vår velfortjente straff

Virkeligheten er alltid konkret - alltid. For å forstå den verden vi lever i må vi vite konkret hva som foregår. Det betyr ikke at teori er uviktig - tvert imot - men det betyr at det må være et forhold mellom virkeligheten og teorien om den. Uten teori blir virkeligheten usammenhengende, uten mening. Denne forferdelige historien forteller oss om en flik av virkeligheten og vil forhåpentligvis bidra til å utvide forståelsen til det som nå skjer. (oversetter)



«JEG VAR MED PÅ Å SKAPE IS»


av Vincent  Emanuele.


Etter 14 års «Krig mot terror» har Vesten vært dyktige  til å skape barbari og til å skape mislykkede stater.


I flere år har folk rundt i verden spurt seg «Hvor kommer ISIS fra?»  Forklaringene varierer, men det viktigste fokus  er på geopolitiske (USA hegemoni), religiøse (sunni - shia), ideologiske (Wahhabism), eller økologiske (klimaflyktninger) årsaker. Mange kommentatorer og til og med militære, mener bestemt at krigen i Irak er den viktigste grunnen til å utløse de kreftene vi nå kjenner som ISIS, ISIL, Daesh osv.  Jeg kan legge til noen nyttige refleksjoner og anekdoter.


Det mesopotamiske marerittet.


Da jeg var stasjonert i Irak med 1. bataljon, 7. marinekorps i 2003 - 2005 visste jeg ikke hva ettervirkningen av krigen ville bli.  Men jeg visste at det ville bli en oppgjørets time.  Den velfortjente straff, ellers kjent som den uventede effekten  ser vi nå rundt omkring i verden (Irak, Afganistan, Jemen, Libya, Egypt, Libanon, Syria, Frankrike, Tunisia, California og flere) uten å se noen ende på det.


1000px-the_historical_city_of_babylon.jpg

Historiske Babylon lå i nåværende Irak, I nærheten av Bagdad, søkklastet med kultur og minnesmerker.


Tilbake til det jeg rutinemessig så og tok del i av uanstendigheter.  Naturligvis er krigens ondskap aldri blitt skikkelig anerkjent i Vesten.  Utvilsomt  prøver anerkjente antikrigs-organisasjoner  å fortelle om krigens grusomheter i Irak, men hovedstrømmen av media, det etablerte samfunn og de politiske styrende krefter i Vesten tillot aldri en skikkelig undersøkelse av den største krigsforbrytelse i det 21. århundre.


Da vi patruljerte den enorme regionen i Iraks Al-Anbar provinsen kastet vi MRE (Meal Ready to Eat) ut av kjøretøyene.  Jeg tenkte aldri på hvordan vi ville bli husket i historiebøkene, jeg ville bare ha litt ekstra plass i min HUMVEE.  Årevis senere, da jeg satt på et kurs om den vestlige sivilisasjons historie på universitetet og lyttet  til professoren som foreleste om sivilisasjonens vugge, tenkte jeg på MRE-søppelet i den mesopotamiske ørkenen.


Når jeg undersøker nylige hendelser i Syria og Irak, kan jeg ikke unngå å tenke på de små ungene som mine kompiser i marinen ville bombardere med godterier fra disse MRE-pakkene.  Godterier var ikke det eneste vi kastet til barna.  Vannflasker fylte med urin, steiner, rester og forskjellige andre saker ble også kastet ut til dem.  Jeg har ofte lurt på hvor mange medlemmer av IS og forskjellige andre terroristgrupper som husker slike hendelser.


Videre tenker jeg på de hundrevis av fanger vi tok og torturerte i provisoriske fengsler, bemannet med tenåringer fra Tennessee, New York og Oregon.  Jeg var aldri så uheldig å jobbe i disse provisoriske fengslene, men jeg husker historiene.  Jeg husker klart marinejegere som fortalte meg om slag, klasking i ansiktet, sparking, bruk av  albuer og knær og slag mot hodet til irakere.  Jeg kan huske beretninger om seksuell tortur, hvor man tvang irakiske menn til å utføre seksuelle handlinger på hverandre, mens marinejegerne holdt kniver mot testiklene deres, og noen ganger brukte batonger til seksuelle handlinger.


etemenanki-ziqquratsurroundings_5167773.jpg

Historiske Babylon var virkelig en fantstisk by


Men før disse vederstyggelighetene kunne finne sted hadde vi i infanterienhetene fornøyelsen av å arrestere irakere på nattpatruljer.  Vi bandt hendene deres med strips, tok svarte hetter over hodet på dem og kastet dem bak i bilene våre mens koner og barn falt på knærne og jamret seg.  Noen ganger plukket vi dem opp om dagen.  Som regel gjorde de ikke motstand.  Noen av dem måtte holde hendene i været mens marinejegerne slo dem i ansiktet med geværkolben.  Når de en gang kom til et fengsel ble de holdt der i dagevis, ukevis eller månedsvis.  Familiene fikk aldri vite noe.  Og når de så ble løslatt kunne vi kjøre dem fra FOB ( Forward Operating Base) til midten av ørkenen og slippe dem løs milevis fra hjemstedet.  


Etter at vi løsnet stripsen og tok av  den svarte hetten kunne noen av de mer sinnsforvirrede marinejegerne fyre av runder fra sine AR-15 opp i luften eller på bakken for å skremme den nylig befridde fangen.    Alltid mens de lo.  De fleste irakere ville flykte, fremdeles gråtende etter de mange prøvelsene i fengselet, og håpe på at en eller annen slags frihet ventet på dem.  Hvem vet hvor lenge de overlevde.  Men ingen brydde seg.  Vi vet en tidligere USA-fange som overlevde : Abu Bakr al-Baghdadi, lederen for ISIS.


Forbløffende nok, etter at evnen til å avhumanisere det irakiske folket nådde sitt toppunkt med kuler og eksplosjoner, brukte mange av marinejegerne fritiden til å ta bilder av de døde, ofte lemlestet de likene for moro skyld eller stakk i de oppsvulmede kroppene med pinner til billig latter.  Fordi Iphoner ikke fantes på den tiden kom mange marinejegere til Irak med digitale kameraer.  Disse kameraene inneholder en ikke fortalt historie om krigen i Irak, en historie Vesten håper verden vil glemme.  Den historien og disse kameraene inneholder også opptak av ville massakre og talløse andre krigsforbrytelser, realiteter som irakerne ikke har gleden av å glemme.


Dessverre kan jeg huske talløse grusomme anekdoter fra min tid i Irak.  Uskyldige mennesker ble ikke bare rutinemessig tatt til fange, torturert og fengslet, de ble også brent i hundretusenvis, noen studier antyder millioner.


Bare irakerne selv forstår den rene ondskapen som ble utøvet mot deres nasjon.  De husker Vestens rolle i den åtte år lange krigen mellom Irak og Iran.  De husker Clintons sanksjoner i 1990, politikk som resulterte i over 500 000 døde, for det meste kvinner og barn.  Så kom 2003 og Vesten fullførte jobben.   I dag er Irak en fullstendig knust nasjon.  Folk er forgiftet og  lemlestet og naturen er giftig etter bomber med utarmet uran.  Etter fjorten år med krig mot terror er én ting klart, Vesten har vært dyktige  til å skape barbari og til å skape mislykkede stater.


Å leve med spøkelser.


De varme og glassaktige øynene til irakiske barn forfølger meg stadig, slik de skal.  Ansiktene til dem jeg har drept, eller iallfall de kroppene som var så nær at jeg kunne se dem vil alltid forfølge meg.  Mine nattlige mareritt og daglige refleksjoner minner meg om hvor IS kommer fra og nøyaktig hvorfor de hater oss.  Hatet, som er forståelig men beklagelig, vil være rettet mot Vesten i årevis, ja i tiår framover.  Er det annet å vente?


Igjen, omfanget av ødeleggelsene Vesten hår påført Midt-Østen er helt ubegripelig for folk flest i utviklede land.  Poenget kan aldri bli overdrevet når Vesten om igjen og om igjen like naivt spør »Hvorfor hater de oss?»


_79533540_79527991.jpg

Irakiske kvinner i nasjonaldrakter  fra historiske kilder


Kriger, revolusjoner, kontrarevolusjoner har alltid funnet sted, og generasjoner har levd med resultatene.  Sivilisasjoner, samfunn, kulturer, nasjoner og individer overlever eller går under.  Det er slik historien virker.  Framtiden vil for en stor del avhenge av hvordan Vesten takler terrorisme og vil være avhengig av om Vesten fortsetter sin terroraktige oppførsel.  Den åpenbare måten å hindre framtidige ISIS-lignende organisasjoner å oppstå er å gå imot vestlig militarisme i all sin forferdelige form:  CIA-kupp,  stedfortredende kriger, droneangrep, kriger med ujevnt styrkeforhold, økonomisk krigføring osv.


I mellomtiden må de av oss som deltok direkte i den folkemord kampanjen i Irak leve med krigens spøkelser.


Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Rottene forlater det synkende skipet.

Reversering av situasjonen i Det Nære Østen


Av Thierry Meyssan


Dagene med «Arabisk vår» er omtrent forbi. Nå redesigner Washington og Kreml konturene av Midt-Østen. Enigheten deres som var klargjort allerede før den russiske bombekampanjen, kan fortsatt modifiseres som følge av endringer i maktbalansen. Det er ikke noe som beviser at Moskva vil akseptere stabilisering av Syria eller overse den oppdelingen av Tyrkia og Saudi-Arabia som snart skal begynne. Uansett hva som enn skjer, vil de omveltninger som kommer, gjøre noe med den status quo som har eksistert de siste 5 årene. De fleste av de som er involvert prøver i høyt tempo å skifte side før de andre gjør dette.

Uansett land er pressen fortløpende opptatt av å analysere sitt eget lands stilling i Midt-Østen, heller enn å merke seg de pågående globale forhandlinger som skjer mellom Det Hvite Hus og Kreml. Resultat av dette blir feiltolkning av noen sekundære hendelser. For å klargjøre de pågående diplomatiske tildragelsene må se nærmere på avtalen mellom USA og Russland i september.

Denne offentlige delen av avtalen ble gitt FNs sikkerhetsråd 29. september og inneholder:

- en henvendelse om etterlevelse av sikkerhetsrådets resolusjoner om at Israel skal trekke seg tilbake til 1967-grensene, 

- og å bekjempe terroristenes ideologi - med andre ord å bekjempe Det Muslimske Brorskapet som ble skapt av Storbritannia og ble støttet av Tyrkia, og ble propagandert for gjennom Wahabismen til Saudi-Arabia.

Den 20. oktober mottok president Putin sin syriske motpart Bashar al-Assad i Moskva sammen med noen av de andre russiske topplederne. Møtet dreide seg om en tilslutning til USA-Russland planen.

Etter å ha bekreftet av begge parter hadde den samme forståelsen av Geneve-kommunikeet av 30. juni 2012 ble USA og Russland enig om å få de andre involverte statene med på dette, altså Frankrike, Tyrkia og Saudi-Arabia. Etter å ha erkjent at Frankrikes deltagelse ikke bygget på virkelige egeninteresser, men var delvis en følge av bestikkelser fra tyrkiske og saudiske penger, ble USA og Russland enig om bare å forholde seg til problemets kilde, nemlig Tyrkia og Saudi-Arabia. Den 23. oktober møtte derfor Kerry og Lavrov sine saudiske og tyrkiske motparter i Wien. Ingen sluttdokumenter ble publisert. Det ser imidlertid ut til at Russland truet sien to motparter uten at USA kom dem til unnsetning.

Redselen for en mulig enighet mellom USA og Russland mot Tyrkia og Saudi-Arabia fikk Frankrike til å innkalle til en «arbeidsmiddag» i Paris. Tyskland, Saudi-Arabia, De Forente Arabiske Emiratene, USA, Italia, Jordan, Qatar, UK og Tyrkia «så for seg» Syrias skjebne. Det at de var tvunget til å invitere USA «forgiftet» møtets atmosfære og ingen tekst ble offentliggjort.

Og endelig den 30. oktober samlet USA og Russland en langt bredere forsamling som også inkluderte Egypt, China, Irak, Iran, Libanon, Oman, EU og FN.

Deltagerne ble alle tvunget å undertegne en slutterklæring som bare Russland og Iran så det hensiktsmessig å offentliggjøre. Det er en viktig grunn for denne gjennomgangen fordi den signaliserer nederlaget til USA-haukene. I punkt 8 i teksten brukes uttrykket «politisk prosess». Den tidligere formuleringen som haukene, Frankrike, Tyrkia og Saudi-Arabia har arbeidet etter er «fullstendig og betingelsesløs kapitulasjon til den Syrisk Arabisk Republikken.»

USA-prosjektet fortsetter til tross for enigheten med Russland.

Når det gjelder Tyrkia, uansett valgresultat 1. november, og særlig hvis AKP vinner, vil sannsynligvis borgerkrigen fortsette og spre seg helt til landet er delt i to, fulgt av en sammensmelting mellom tyrkisk Kurdistan, irakisk Kurdistan og territoriet til Syria som okkuperes av syriske kurdere og USA. Allerede nå samarbeider YPS (kurdisk milits) og USA for å erobre arabisk territorium i Nord-Syria. YPG som tidligere fikk våpen fra Damaskus, har nå vendt seg mot den syriske regjeringen. Militsen deres invaderer og erobrer landsbyer, utviser lærere og påtvinger skolene en «kurderisering». Kurdisk som tidligere ble undervist i skolene er nå det eneste og obligatoriske språket. 

Kong Salman i Saudi-Arabia må svelge et nederlag i Jemen, et land han har invadert offisielt for å støtte en fraværende president, men i virkeligheten, sammen med Israel, for å utnytte oljen i dette «tomme området». En etter en, Emiratene og Egypt, har trukket seg fra koalisjonen; de første etter store tap og Egypt mer diskret ved å overlate de militære operasjonene til Israel.

De saudiske soldatene, nesten alle er utlendinger som sloss under saudisk flagg, har desertert i stor skala noe som har tvunget kongen til å utstede en stående ordre mot desertering. For å unngå en militær katastrofe har Saudi-Arabia anmodet om hjelp av nye allierte. Mot betaling har Senegal sendt 6000 menn og Sudan 2000. Mauretania nøler med å sende.

Fiaskoen er direkte knyttet til prins Mohammed ben Salmane som var drivkraften bak krigen. Slik har han svekket sin fars autoritet, kong Salman, og forårsaket misnøye i de to andre klanene som ikke har makt, de til x-kong Abdallah og prins Bandar. Logisk skulle dette føre til en deling av arven mellom disse tre klanene og dermed en oppdeling av landet i tre separate stater.

Rottene forlater det synkende skipet



Mens de dårlige taperne uten å blunke sier at den militære intervensjonen i Syria ikke har frembrakt det resultatet som Moskva ønsker, samler de flyktende jihadistene seg i Irak og i Tyrkia.

Vi tvinges til den erkjennelsen at deltagerne i alliansen mot Syria ikke bare vil tape i Syria, men at NATO ikke lenger kan late som om de kan utføre global dominans. Som et resultat av dette vil det nå blåse opp en storm i regjeringkontorer hvor en vil kreve en fredelig løsning, selv om de for kort tid siden tenkte annerledes. 

Primært vil holdningen til Iran og Russland gjennomgå en u-sving. Begge er nå militære stormakter, Iran regionalt og Russland globalt. Den sekundære konsekvensen er at Bashar al-Assad vil bli sittende med makten, mannen som de siste 5 årene alle har proklamert «måtte gå».

I Frankrike kommer nå opprøret til den politiske klassen. De fire politiske lederne på høyrefløyen, Dominique Villepin, Francois Fillon, Alain Juppè og Nicolas Sarkoszy har hver og en erklært at det er meningsløst å utestenge Russland og ikke innrømme nederlaget i Syria. På venstresiden planlegger nå en rekke ledere turer til Damaskus i den nærmeste fremtid.

Panikken rundt disse åpenbare endringene er i virkeligheten altomfattende. Nicolas Sarkozy sammen med vise-kansler Sigmund Gabriel står nå på president Putins side. De sier at det er på tide å legge til side uenighet og bitterhet i fortiden og fornye dialogen med Russland. Det er på tide.

Denne artikkelen er oversatt, bearbeidet og forkortet av Knut Lindtner

​Bruker sivile i bur som skjold

Ifølge meldinger sist fredag ble 89 mennesker, blant dem mange sivile, drept da en rakett traff en markedsplass i forstaden til Damaskus, Douma, som er opprørskontrollert. Dette skapte bekymring om mulig fremtidige store dødsfall når opprørskontrollerte distrikt ble bombardert.

Andre har også skrevet om at dette vil kunne skje (Voltairenet) bl.a. fordi IS sine kommandanter har flere konkubiner og barn som de tar med seg og omgir seg med.

Reyters forteller nå om et program som opprørgrupper benytter hvor de frakter familiemedlemmer til regjerings-soldater og andre sivile med seg i bur for å forhindre bombardement fra regjerings-styrkene. Burene plasseres ofte på offentlige plasser eller på steder som opprørsgruppene bruker til utskyting av raketter for forhindre gjengjeldelse.

Det er uklart om slike skjold av sivile var satt opp da markedsplassen i Douma ble truffet.

  

Vil Tyskland trekke seg?

Tyskland prøver å trekke seg fra Syriakonflikten.

Tyskland vil ut av den rollen landet har fått i Syriakonflikten. Utenriksminister, Frank-Walter Steinmeier, prøver nå å organisere et toppmøte for å fremforhandle en fredsavtale. Men dette blir et vanskelig prosjekt å få i havn delvis fordi Tyskland bærer et stort ansvar for krigen og delvis fordi Frankrike fortsatt insisterer på å ødelegge den Syriske arabiske republikken.

Da USA første gang angrep Syria i 2003 ba de Tyskland og Israel om hjelp før de ga oppdraget til Frankrike og Storbritannia. Den gangen samarbeidet den tyske etterretningstjenesten med Mossad om drapet på Rafic Hariri (i Libanon, overs.) ved at de leverte et våpen som bare de hadde. Tanken var å få i stand en folkelig anti-Syrisk oppstand (i Libanon, overs.) og med det utgangspunktet å sende inn «the Marines» for å drive ut okkupanten, som var Syria. Dette var en tanke som var i overensstemmelse med planen til USAs "komite for et fritt Libanon" og som også  andre hadde fremmet.

Operasjonen mislyktes imidlertid. 

Tyskland spilte fortsatt en avgjørende rolle sammen med Israel da USAs ambassadør Jeffrey Feltman organiserte den «Internasjonalt Uavhengige Undersøkelseskommisjonen», en oppgave som formelt ble gitt av Ban Ki-moon for å finne sannheten om drapet på Hariri. Berlin sendte Dethlev Mehlis som tidligere hadde arbeidet for CIA og tidligere politisjef og agent Lehmann som seinere ble innblandet i CIA sine forbrytelser i deres hemmelige fengsler. Men også denne gangen mislyktes operasjonen. Etter å ha beskyldt president Emile Lahoud ( i Libanon, overs.) og Bashar al-Assad for å ha planlagt drapet på Rafic Hariri, falt Mehlis kommisjonen sammen som følge av en skandale med med falske vitneprov.

Tyskland involveres på nytt i krigen som nå er i gang, denne gangen på Fransk og Britisk side ved å ta på seg å lede møtet til «Arbeidsgruppen for økonomisk fremgang og utvikling» som «Syrias Venner» arrangerte.  I 2012 foreslo toppdiplomaten Clemens von Goetze på dette møtet å dele Syrias rikdommer mellom de statene som sa seg villige til å sabotere Geneve-konferansen. Selv før den Syriske Arabiske republikken var nedkjempet delte de allierte ut konsesjoner for utvinning av syrisk gass. Den tyske forsvarsministeren, Wolfgang Schäuble, etablerte et permanent sekretariat og utstyrt det med et budsjett på 600000 Euro, for å forberede plyndringen av Syrias hydrokarboner. Denne jobben fikk Gunnar Wälzholz som også hadde utført en tilsvarende oppgave overfor Afghanistan.

Da Frankrike saboterte Geneve-konferansen hjalp Tyskland til med å virkeliggjøre den planen som ble unnfanget av John Negroponte, dengang direktør for USAs nasjonale etterretningstjeneste, om en Nicaraguansk type krig. Planen forutsatte en mangedobling av terroristgruppene for at landet skulle «forblø seg tørr». Til dette formålet sørget landet (Tyskland) for en internasjonal koordinering av «Muslim Brotherhood» i Aix-la-Chapelle, som hadde fungert siden den kalde krigen. Det er herfra nå tilbaketoget til Al-Qaida, IS og andre terroristgrupper organiseres.

Og i dag, når Merkeregjeringen oppdager effektiviteten til den russiske bombingen, USAs nøling og endringen i den internasjonale strategiske balansen, det er i den situasjonen at Merkel forsøker å trekke seg etter sine tapte slag og få til fred med Syria. Denne kursendringen samsvarer med den lenge ventede tilnærmingen - noe Washington i stor grad frykter - mellom Berlin og Moskva.

Denne utviklingen kan forklares for befolkningen ved hjelp av emigrantkrisen. I og med at den var forberedt i et år på forhånd etter krav fra sjefen for Tysklands tungindustri, Ulrich Grillo, og iverksatt av Tyrkias president Erdogan, FNs høykommissær for flyktninger, Antonio Guterres og spekulanten George Soros, har hundretusenvis mennesker krysset Balkan for å komme for å arbeide i Tyskland til reduserte lønner.

Imidlertid ble operasjonen avbrutt av den russiske militære intervensjonen, fordi Tyskland fryktet at  jihadister som flyktet fra bombingen skulle blande seg med immigranter og flyktninger. Og akkurat nå er den tyske befolkningen imot tilstrømmingen av utlendinger fordi «big business» har utnyttet anledningen til å avskaffe minstelønn i flere av delstatene. Som resultat av dette kan flyktningkrisen levere et mulig alibi for endring av politikken vedrørende Syria.

Det er naturligvis vanskelig å forhandle frem en tilnærming mellom Tyskland og Syria. Utenriksminister Frank-Walter Steinmeier håper å organisere et tilsvarende møte (5+1) som førte til Iran-avtalen for å få løst Syriakonflikten. Men Russland tvinger frem en mer ambisiøs målsetting. De vil ha frem Putin, Merkel, Hollande og Bashar al-Assad for å få til noe lignende som Ukraina-avtalen.

Thierry Meyssan

Denne artikkelen er oversatt, noe forkortet og bearbeidet av Knut Lindtner. Den har fotnoter som viser til tidligere offentliggjorte artikler. De finnes under artikkelen på nettstedet voltairenet.org

 

​Å pressa ein tørr sitron

Netanyahus verbale akrobatikk har igjen ført til at Stormuftien av Jerusalem igjen er løfta fram i offentleg ordskifte. Igjen skal denne sitronen skvisast - for å skapa den grovt løgnaktige assosiasjonen "Arafat = Hitler". Greitt nok.

i 1916 inngjekk leiarane for internasjonal sionisme – med Chaim Weizmann i spissen – ein «gentlemans agreement» som førde til Balfourerklæringa eitt år etter. På dette tidspunktet hadde sionistane nokre spreidde fotfeste i Palestina, men utgjorde ein forsvinnande liten del av innbyggjartalet i landet. I følgje denne avtalen skulle sionistane få Palestina i byte mot at sionistane hjalp til med å dra USA inn i krigen.

Kvifor kom denne avtalen?

Då avtalen vart inngått førde Woodrow Wilson valkamp på parolen «he kept us out of the war”. Motstanden mot at USA skulle gå inn i krigen på amerikansk side var sterk. Særleg tre grupper i det amerikanske samfunnet utmerkte seg når det galdt motstand mot krigen. Det galdt sjølvsagt amerikanarar med bakgrunn frå Tyskland. Det galdt irsk-amerikanarar, som ikkje ønskte å hjelpa eit Storbritannia som framleis heldt Irland i lenkjer. Og det galdt jødar, som ikkje ønskte å hjelpa Ententen så lenge han var basert på allianse med eit tsar-Russland som offisielt diskriminerte jødar.

Å føra krig er ekstremt kostbart – særleg krigar i dette formatet. Tyskland hadde den mest moderne industrien i Europa, og produserte til sjølvkost. Men våpen- og matforsyningane til Frankrike og Storbritannia var annleis. Båe landa kjøpte store mengder våpen, ammunisjon og anna krigsrelevant produksjon i USA – der krigen førde til kraftig vekst etter nokre månader med utryggleik.

Sidan ententens krigsøkonomi var basert på store mengder import, måtte importen finansierast. USA hadde heile attenhundretalet vore nettomottakar av lån og verdipapir frå Europa – som hadde finansiert USAs gigantiske landnåm. No byrja Storbritannia og Frankrike systematisk å likvidera slike verdipapir for å realisera dei som likviditet – som betalte for importen.

Dette gjekk ei stund. Men så byrja dei disponible, økonomiske ressursane å turka ut. I staden gjekk ein over på å lånefinansiera det heile – med J. P. Morgan som den sentrale arkitekten.

Men også slike privatlån har si grense. Særleg når den jødiskeigde delen av amerikansk finansnæring – med Jacob Schiff som den sentrale personlegdomen – ikkje ønskte å gje lån så lenge Russland var ein del av ententen. Våren 1916 byrja varsellampene å blenka – og alt tydde på at Storbritannia gjekk mot eit finansielt kollaps vinteren 1916-17.

I denne stoda var amerikansk isolasjonisme framleis sterk, og dei amerikanske krigsmotstandarane stod sentralt i det politiske fundamentet til Wilson. Dei fikk dytta på han valkampslagordet «He kept us out of the War» - og valkampen 1916 var slett ikkje nokon siger for dei kreftene som ønskte amerikansk intervensjon. Samstundes var det berre ein slik intervensjon som kunne hindra det finansielle kollapset – lånesummane var så enorme, og vaks så raskt at ingen privat bank lenger kunne bera dette.

Dette var bakgrunnen for tingingane mellom Mark Sykes og sionistane hausten 1916. Amerikanske jødar utgjorde ei hindring for amerikansk intervensjon som måtte ryddjast til side om Ententen ønskte å unngå fredsforhandlingar. Då trong ein legitimitet for intervensjon i jødiske miljø – og gjennom å lova bort Palestina til jødane ønskte Sykes å gje gode kort til dei som kunne bidra til eit slikt stemningsskifte. Dette galdt alt frå AFL-leiaren Samuel Gompers til sionistleiaren Stephen Wise som etter avtalen snudde 180 grader og byrja demonisera sine tidlegare vener i AUAM (Americans United Against Militarism). Og etter litt att og fram greidde Wilson losa USA fram til krigserklæring våren 1917.

Sionistane kunne altså jubla. Men fanst det nokre taparar i denne kjøpslåinga? Først og fremst tre. Tyskland hadde satsa mykje på å få i gang fredstingingar vinteren 1916-17. Dei ønskte eit maktforlik basert på status quo, som tok vare på det eksisterande statssystemet i Europa – med Tyskland i ei leiarrolle. Det vaklande ryggstøet til Storbritannia såg ut til å gje grunnlag for dette – hausten 1916 var den kritiske tida i britisk politikk der til og med elitefolk som lord Landsdowne byrja ta til orde for .tingingar. Men det tyske oppspelet vart møtt med togn frå det nøytrale USA – og den nye regjeringa i London greidde å ta livet av fredsinitiativet trass i ein utsett posisjon. Då fredsinitiativa stranda byrja børsen i New York igjen å veksa.

Men det fanst to taparar til. For det første dei som budde i Palestina: No vart det plutseleg laga ein internasjonal avtale som gav bort landet deira til innvandrarar som for det meste ikkje hadde kome enno.

For det andre dei tradisjonelle innanfor jødiske miljø. For Weizmann braut eit viktig tabu i jødisk tradisjon. Rike jødar hadde i lang tid spela på lag med politiske leiarar – som td. Bleichröder si støtte til Bismarck. Men det hadde vore tabu å mobilisera jødane som gruppe bak politiske prosjekt. Jødane levde som minoritet overalt, og sjølv om det kunne vera positivt for jødar å bli identifisert med ei eller anna «sak» i ei stormakt kunne dette slå tilbake på jødar i den stormakta som var i konflikt med den første. Den jødiske tradisjonen var djupt og grunnleggjande upolitisk – og dette hadde sikra jødane tryggleik i vanskelege tider. No vart alle slike omsyn kasta på båten.

Storbritannia kunne altså få hjelp til å dra USA inn i krigen, og Tyskland tapte. Tapet førte til at tyskarane var bitre. Ikkje berre avdi dei hadde tapt – men også på grunn av måten dette hadde skjedd på. Det var ikkje på slagmarka Tyskland vart knekt. Vel so viktig var ein britisk hungersblokkade som var ulovleg etter internasjonal rett. USAs «nøytralitet» hadde aldri gjort noko for å gjera slutt på dette grove brotet på internasjonal rett – medan alt Tyskland gjorde i ytterkant av regelverket med ein gong vart møtt med ultimatum frå USA. Blokkadevåpenet vart ikkje berre brukt under krigen – sommaren 1919 vart svolten også brukt som våpen for å tvinga Tyskland til å skriva under på ein avtale som mange oppfatta som ein karikatur av dei «14 punkta» som Wilson hadde proklamert som grunnlag for framtidig fred.

I staden for ei fredsordning basert på det gamle statssystemet gjekk dette systemet i oppløysing. Det austlege Europa gjekk i oppløysing i revolusjon og borgarkrig. Opp av kaoset reiste det seg eit nytt system – Sovjetunionen. I samtida vart desse revolusjonane oppfatta som «jødiske» - ikkje utan grunn. Mange av dei leiande personlegdomane i bolsjevikpartiet var av jødisk bakgrunn (Trotskij, Kamenev, Sinovjev m.fl.). I den kortvarige sovjetregjeringa i Ungarn var om lag tre firedelar av folkekommisærane av jødisk bakgrunn.

Då fredsavtalane var underskrivne byrja Storbritannia å administrera den seige (men legale) utskvisinga av dei opprinnelege innbyggjarane i Palestina. Jord var kjøpt opp, leilendingar kasta ut og jødiske busetjingar etablert i staden. Ei etnisk eksklusiv fagrørsle av sørafrikansk type vart skipa for å «frigjera jødisk arbeid».

Det var denne stoda som førte til eksplosjonen av antisemittisk litteratur og politikk i mellomkrigstida. Jødane var mellom dei svært få vinnarane etter første verdskrig. I Sovjet, der den tidlegare diskrimineringa vart avskaffa, antisemittisme vart straffa med dødsstraff og jødane vart ein synleg del av den nye, sovjetiske eliten i byar som Moskva og Leningrad der jødar tidlegare ikkje hadde hatt adgang.

I Palestina, der det britiske imperiet brukte sine siste krefter på å trenga til sides dei opprinnelege innbyggjarane for å gje plass til jødiske kolonistar.

I USA, der den amerikansk-jødiske eliten var mellom dei som hadde tent gode pengar på krigen og der denne eliten no byrja posisjonera seg andynes det som fram til då hadde vore WASP-eliten sine einemerke.

Då børsen i New York kollapsa i 1929 var det denne underliggjande gjæringa som kom opp til overflata – og som sette dagsorden for dei politiske ulukkene i tiåret som følgde.

Og stormuftien? Som ein kjent forfattar kommenterte – det einaste som var «stort» med muftien var tittelen. Han var den viktigaste talsmannen for palestinarane. I mellomkrigstida oppstod det krise etter krise i forvaltninga av Palestina. Dei lokale administratorane freista finna løysingar som gav rettferd båe vegar – til palestinarane, og til dei jødiske kolonistane. Kvar gong ei slik skisse til løysing kom til London vart ho skote ned av den jødiske lobbyen. Så var det «tilbake til start». Palestinarane mista til slutt tolmodet – og i 1936 byrja det første store palestinske opprøret. Det vart knekt med massiv bruk av militærmakt – og stormuftien hamna i eksil.

Og som så mange eksilleiarar mista han røyndomskontak – og lot seg bruka i eit politisk spel som Berlin organiserte. Han var ikkje åleine – sjølv eit naboland som Finland lot seg innrullera som medskuldig. Blokkaden av Leningrad – som førde til at ein million menneske svalt i hel – ville ikkje vore mogleg utan finsk hjelp.

Resten av historia kjenner vi. 700 000 menneske vart fordrivne frå Palestina med makt. Palmach-soldatar som fekk dagsordren frå Abba Kovner som bad om å slå hard til «i namnet til dei seks millionane» reagerte med avsky. Dei hadde vakse opp i landet, og visste at dei dei fordreiv ikkje hadde vore medskuldige i noko brotsverk mot jødane. Ein skulle liksom la palestinarane få smaka hemnen for det tyskarane hadde gjort? Den som les hebraisk litteratur frå perioden vil sjå den kognitive dissonansen desse soldatane opplevde. Mange syntes det var eit drittarbeid å bruka våpenmakt for å få kvinner og barn til å flykta frå hus og heim, og ville mykje heller møta fienden i strid. Men korta var spela, og bordet fanga. Det nye, israelske samfunnet måtte læra seg kunsten å teia, og gløyma. Og dei lærte seg etter kvart denne kunsten.

Så kva skal ein seia om «Stormuftien»? Ein liten og nokså forvirra mann, som lot frustrasjonen i si landflukt slå ut i forvirra politikk og hatefull tale. Knapt nok verdt å bruka tid på. Historias taparar brukar vera slik.

Historias vinnarar var dei som dreiv hestehandel og intrigar i 1916 – Weizmann og sionistane. Det var dei som skapte historie. Intrigane deira førde fram til staten Israel – og Holocaust.

Hans Olav Brendberg

Jordan snur nå

Jordan slutter seg til Russland i Syriakrigen.

Etter at Jordan har huset treningsentre for jihadister, drevet bl.a. av USA, kommer nå meldingen om at landet faktisk snur i Syriakrigen. Russland og Syria er blitt enig om å etablere et koordineringsenter i Amman, Jordans hovedstad, for å koordinere og dele informasjon om kontra-terrorisme operasjoner, ifølge den russiske utenriksminister Lavrov.

Russland har allerede et tilsvarende senter i Bagdad for tilsvarende koordinering mellom Iran, Irak og Syria.

Den russiske utenriksministeren sier at et slikt senter vil være viktig også for å få til en politisk løsning mellom den syriske regjeringen og opposisjonen innad i Syria, men også med representanter for opposisjonen utenfor Syria.

Kommentar:

Dette er en bekreftelse på at den militære og politiske utviklingen i Syria beveger seg meget hurtig. Det betyr, slik jeg oppfatter det, at den jordanske regjeringen nå ser skriften på veggen som betyr at IS blir slått militært. Det vil være et stort problem for dem at mange IS-krigere er trent i Jordan og vil flykte tilbake dit. Denne avtalen vil bidra til å svekke den mulige negative innflytelsen en slik opphopning av jihadister vil ha for landet. I verste fall kunne de faktisk bidra til politisk omveltning i Jordan.

Det store bildet er nå temmelig tydelig. IS vil bli nedkjempet i Syria, det er bare et spørsmål om tid. Det er konsekvensene for nabostatene som blir et tema fremover - og for de europeiske statene som følge av flyktningstrømmen.

"Forelsket i Putin"

Geo-strategisk sammenbrudd? 

Den russiske intervensjonen mot IS setter USA på sidelinjen. Moskva styrker alliansen mellom Iran, Syria og Libanon. 

«Forelsket i Putin»: I utenrikspolitisk perspektiv finnes knapt større suksess enn det vi ser nå: 

«Vi opplever en utrolig, bunnløs og stivbeint inkompetanse overfor en utpekt motstander, stikk i strid mot enhver fornuft, skinnhellig ansvarsløshet fra USA og Vesten som sammen med Saudi-Arabia og Qatar har prøvd å dra geo-strategiske fordeler av en krise, som nå er i ferd med å nærme seg et paradigme-skifte». 

Slik vurderes situasjonen i Zero Hedge, en internett-portal for finansanalyser i USA: 

«Når USA med sine vestallierte, Saudi-Arabia og Qatar gjør feilslag med forferdelige følger, blir hundretusenvis drept og millioner flykter. Vi må `tilgis` om vi er litt forelsket i russerne etter den siste utviklingen, for med et usedvanlig elegant, geopolitisk sjakktrekk har Putin for det første avslørt USA-strategenes sanne hensikter, og dermed også hvorfor de ikke er interessert i å eliminere IS. For det andre markerer Putin et triumftog tilbake på verdensscenen. For det tredje har Russland nå styrket kontaktene til Teheran og det samtidig med at Iran igjen får en plass som betydelig faktor i verdens energi-økonomi. For det fjerde styrkes Syrias president Bashar Al-Assad. Med betydelig russisk tilstedeværelse i Midtøsten har Assad igjen fått en sentral rolle i regionen. Og alt skjer i løpet av bare 3 uker», konstaterer finansanalytikere i Zero Hedge i åpen beundring.  

Vi finner samme reaksjoner hos andre engelskspråklige analytikere, ikke sjelden kombinert med harme mot Obama-regjeingen og USA-haukene. Det går for langt for anstendige hurra-patrioter som sjefskommentator i CNN, Fareed Zakaria. Sist søndag er Zakaria ute med en kommentar i Washington Post under tittelen: 

"Stans svermeriet for Putin!". Han advarer mot  alle som "beundrer besluttsomheten til Putin, som nå har satt seg i førersetet i Midtøsten".             

«Er Putins tale, 28/9, i New York i anledning 70-årsjubileet for etablering av FN, begynnelsen på slutten på USA-hegemoniet?» 

Slik stiller, ex-statssekretær under Reagan-administrasjonen (1981-89) Paul Craig Roberts spørsmålet. Han er ikke alene. Overalt gleder kommentatorer seg over at endelig har noen satt de skinnhellige i USA på sidelinjen. 

De siste 25 år satser Pentagon stadig mer på vilkårlig maktbruk, blottet for tilbakeholdenhet, mot dem som ikke vil innordne seg. De skader liv og lemmer for å skremme. Motstand mot USA fører lynraskt til gjengjeldelse. I Midtøsten og Afrika med sanksjoner som ødelegger økonomien i hele land. 

Kun få dager etter appellen om å respektere folkeretten og statenes nasjonale suverenitet og retten til å bestemme sin egen utvikling og det klare utsagnet om at Russland ikke godtar «fargete revolusjoner», organisert av vestlige sponsorer, følger Putin opp sine ord med handlinger: 

I politisk og militært samarbeid med den rettmessige regjeringen i Damaskus og landets regulære armé, samt væpnete styrker fra allierte, som libanesiske Hisbollah med erfaring fra hus-til-hus-gerilja, irakiske og iranske tropper. 

Alle forbløffes av presisjon og virkning av de russiske angrepene mot tungt befestete IS-posisjoner, den syriske Al-Qaida-avleggeren Al-Nusra-fronten og andre vestlige støttete «moderate» terrorgrupper. Det samme gjelder koordinering av fly -og bakkeangrep og et friksjonsløst samspill i fellesoperasjonene for å befri okkuperte og utplyndrete områder fra opprørere av de mest ulike avskygninger. 

Alt før den egentlige bakkeoffensive fra den syriske regjeringshæren sammen med de allierte kreftene, oppnår 3 dagers vedvarende russiske flyangrep tydeligvis mer mot IS og Al-Qaida enn det mektige US Air Force klarer på over 1 år. Til dels i kaotisk oppløsning flykter IS -og Al-Qaida-medlemmer i hundretall ut av festningene sine.

«Keiseren i Washington» er med ett helt naken foran verdens øyne. I siste instans hjalp USA med å gi den «islamske staten» en glorie og nimbus som uslåelig, fordi det så ut som om det nærmest allmektige amerikanske flyvåpen på 13 måneder ikke kunne stanse IS-frammarsjen. Den russiske evnen til å bryte gjennom med suksess, fører bare til at det i Irak stilles spørsmål om USA i det hele tatt mente alvor med å gå til angrep på terrorist-styrkene. 

Reaksjonene i Vesten er betegnende. På grunn av en overbevisende framgang for russisk fly-våpen og en koordinert bakkeoffensiv fra Syria-arméen og dens allierte ser USA, Frankrike, UK, Tyrkia, Saudi-Arabia og Qatar at Syrias president Bashar Al-Assad styrkes. Han de satset på ville bukke under. Rasende hyler de om at Russland bombarderer sine moderate terrorister og truer Moskva med alle mulige konsekvenser. Men å gjennomføre de truslene kan de ikke, uten selv å løpe enda større risk.  

Gjennom det politisk-militære samarbeid mellom Iran og Russland, som for øvrig får politisk støtte fra Kina, legges et fundament for en fast kontakt mellom Iran, Irak, Syria og Libanon.  Geo-strategiske kart i Midtøsten er dermed endret. Iran er på god vei til å fortrenge Saudi-Arabia som tonegivende regionalmakt. 

Samtidig får Russland en stigende stjerne i Midtøsten og utenfor området, mens USAs renommé stadig svekkes. Washington må velge; Enten satse enda sterkere og mer åpenlyst på terror-staten IS og deres allierte og dermed risikere krig med Russland, noe Obamas regjering ikke vil likevel. Eller USA må redde ansiktet sitt og kjempe på russisk siden sammen med Iran og Syria mot IS og co.                      

Oversatt / bearbeidet for Friheten / radio Arbeidet, Per Lothar Lindtner, 22/10-15. Kilde: JW/R. Rupp, 20/10-15.

​USA i hellig krig

Syriske opprørere får nye leveranser av ammunisjon og forsterker fronten med nye krigere mot de syriske regjeringstroppene. 

USA har nå åpen kurs i retning stedfortrederkrig mot Russland. Knapt 2 uker etter start på aksjonen fra russisk flyvåpen og marine, dropper USA ammunisjon til sine allierte jihadister. Amerikanske militære transportfly skal ha sluppet ned gevær-ammunisjon, 11/10, over nord-Syria for å hjelpe «moderate i kampen mot IS», heter det på militært hold i Washington. Det dreier seg faktisk om å prøve å ruste opp til krig mot den syriske regjerings-hæren. Opprørere, alliert med Vesten og arabiske føydal-diktatur, er under press etter at regjeringsstyrkene med hjelp av russiske luftangrep, har startet bakkeoffensiv. 

Coventry-baserte SOHR; Syrian Observatory for Human Rights (Observatører for menneske-rettigheter i Syria) er i lang tid blitt kritisert fordi de kun fokuserte på voldelige aksjoner fra regjeringen mot opposisjonen de første 2 årene av SOHRs eksistens. Kritikken i 2013 fra til dømes det romersk-katolske institutt for utenlandstjenester sier sågar at «SOHR fortsetter å forsvare islamistiske ekstremister for ikke å miste støtte fra opprørsstyrkene». Nå hevder dette Coventry-baserte observatoriet for menneskerettigheter at «gode opprørere» styrker stillingene sine ved fronten ved hjelp av tilførsler av tropper og våpen, blant annet panservern-raketter for å stå i mot stormen fra Damaskus. 

Disse våpendroppene er del av en ny kurs, for i slutten av forrige uke måtte USA gi opp et i stor grad mislykket utdannings- og utrustningsprogram for «moderate opprørere». Hvem som nå konkret kan ta i mot ammunisjonen og hva det nøyaktig dreier seg om, ble det ikke sagt noe om. «En stor del av våpenleveransene kommer til å havne hos terrororganisasjoner», sier den russiske utenriksminister Sergei Lavrov i følge nyhetsbyrået RIA. 

Al-Nusra-fronten, i realiteten Al-Qaida i Syria, oppfordrer parallelt med de amerikanske hjelpetiltakene jihadister i Kaukasus til hevnaksjoner: «Om de russiske stridskreftene tar livet av befolkningen i Syria, oppfordrer vi til å ta russiske liv! Og dreper dere våre soldater, da tar vi liv av russiske soldater! Øye for øye», heter det i appellen fra Al-Nusra-sjefen Abu Mohammed Al-Dsjolani, som i en melding, publisert som video-opptak: «Krigen i Syria vil få fryktelige konsekvenser for Russland. Troppene derfra vil knuses på syrisk jord». Det slo inn 2 raketter i den russiske Damaskus-ambassaden 13/10 uten at personer ble skadet. 

Eneste gruppe som samarbeider med USA og har militær framgang, er kurdernes milits, YPG. Den har kontroll i den autonome sonen i Nord-Syria. Amnesty International anklager nå YPG for krigsforbrytelser: De skal ha drevet ikke-kurdiske innbyggere fra hus og grunn i områder kurderne har kontroll over. En talsperson for YPG tilbakeviser dette. 

Russlands president Putin anklager i Moskva, 13/10, USA for manglende vilje til å samarbeide under Syria-krigen. Han tilføyer: «Jeg tror at noen av våre partnere ikke klarer å tenke klart». Putin understreker at Russland ber først USA om en liste på angrepsmål. Det avvises av USA. Washington anklager samtidig Moskva for å angripe feilaktige mål: «Derfor har vi tenkt over det nok en gang og stilt et nytt spørsmål: Kan dere heller fotelle oss hva vi ikke skal angripe?»

Men heller ikke det har Moskva fått svar på fra Washington.

Per Lothar Lindtner, 18/10-15. Kilde: AFP / Reuters / JWs Arnold Schölzel, 14710-15.