Tilbake til bloggen

Russland er alltid skurken

Hvorfor er det alltid Russland som er skyteskiven? 


Det er fordi Washington frykter et forent Eurasia.


Av Pepe Escobar.

Pepe Escobar (f.1954) er en brasiliansk journalist. Han har en fast spalte for Asia Times Online og arbeider som analytiker for RT, Irans Press TV og tidligere for Al Jazeera. Han har fokus på Sentral-Asia og Midt-Østen og har dekket Iran kontinuerlig siden slutten av 1990-tallet.


0_4jpg

Pepe Escobar


Den kalde krigen 2.0 må sees for det den er: Krigspartiets primære frykt for eurasisk integrasjon.


Det var knapt en null-stilling; heller en slags foreløpig pause i Den Kalde Krigen 2.0. Uendelige dager med støy og raseri slepte seg av gårde da president Trump til slutt bestemte seg for at NATO «ikke lenger var foreldet». Men fremdeles ønsker han å «komme overens» med Russland.


Like før møtet med USAs utenriksminister Rex Tillerson i Moskva, hadde president Vladimir Putin understreket på russisk TV at tilliten (mellom Russland og USA) er «på et brukbart nivå, spesielt når det gjelder militære saker. Men det har ikke blitt noe bedre. Tvert imot, har det blitt dårligere». Han la vekt på ordet «brukbar», men enda mer på ordet «dårligere» - siden National Security Council kom med en rapport der de i hovedsak beskyldte Moskva for å spre falske nyheter.


Toppen av Russlands-gate-hysteriet kom til og med før den ekstremt kontroversielle kjemikal-hendelsen og det påfølgende Tomahawk-showet - en diskutabelt filmatisk forestilling - en Trump-dirigert null-stilling mot Russland. 


syria_3jpg

Her skytes Tomahawk-rakettene ut fra US-krigsskip i Middelhavet 


Likevel er det bare en dr. Strangelove (fra en kjent film med Peter Sellers i 4 roller, overs.) i lenestolen sin som vil påstå at det er i USAs nasjonale interesse å risikere en direkte full krig mot Russland - og Iran - og i Syria. Russland har så å si vunnet krigen i Syria på egen hånd ved at de har forhindret framveksten av et emirat av Takfiristan (ønsket av Saudi-Arabia, overs.)


dr-strangelove-8-e1411042420230jpg
Dr. Stangelove fra filmen med samme navn. Han var en strateg som tidligere tjente Hitler, men nå var i USAs tjeneste. Den kunstige armen hans (krigsskade) skulle hele tiden opp i Hitlerhilsen (bildet over).


Forestillingen om at Tillerson skulle være i stand til å komme med et ultimatum overfor Russlands utenriksminister Sergej Lavrov - enten støtter dere oss eller Damaskus og Teheran - er latterlig. Moskva kommer ganske enkelt aldri til å gi opp sin hardt ervervede innflytelse i Sørvest-Asia til Trump-administrasjonen eller til USAs ‘deep state’. Det Moskva gjerne vil vite er hvem som står for Russland-politikken i Washington. Og nå har de fått svaret.


Og så er det den Store Oversikten. Det strategiske partnerskapet mellom Russland og Iran er ett av tre knutepunkter. Sammen med Kina er dette den store historien fra det unge 21. århundre; eurasisk integrering, der Russland og Iran står for energien og der Kina er investerings- lokomotivet.


Dette fører oss til sakens kjerne: Krigspartiets frykt for eurasisk integrering. Det er det som uunngåelig viser seg som den akutte Russland-fobien.

 

Men Russland-fobien er ikke ubøyelig eller uregulerbar. Det finnes rom for uenighet, og til og med for siviliserte refleksjoner.


b407132b519b0d27648e8fc981ec0969320a3b2ajpg

 

 Så kom dr. K inn.


Det første vi kan studere er Henry Kissinger, som er en livsvarig tillitsmann, og som nylig talte ved et årlig møte ved Trilateral Commission i Washington.  


Trilateral Commission ble skapt av avdøde David Rockefeller i 1974. Medlemmene er omhyggelig utvalgt av Dr. Zbigniew Brzezinski (Den store sjakkspilleren). Hele hans karriere har vært en mindre variasjon over temaet om at USA alltid skal hindre framveksten av «en liknende konkurrent» i Eurasia, eller enda verre, som i dag, en eurasisk allianse.


Kissinger er den eneste geopolitiske utøveren som greier å få president Trumps udelte oppmerksomhet. Han har så langt vært den viktigste tilretteleggeren av en dialog - og en mulig ny begynnelse - mellom Washington og Moskva. Jeg har ment at dette er del av hans fornyede maktbalanse - splitt og hersk-strategien. Den består i å få Russland vekk fra Kina med det endelige mål å hindre eurasisk integrasjon.


Kissinger følte seg tvunget il å fortelle sine antatt velinformerte tilhørere at Putin ikke er en Hitler-etterligning, han har ingen imperialistiske ønsker, og å beskrive han som en ondskapsfull globalist er en «feiltakelse» både når det gjelder «perspektiv og innhold».


henry_kissinger4-620x412_1jpg
Dr. Henry Kissinger (Dr. K)

 

Så Kissinger går inn for dialog - selv om han insisterer på at Moskva ikke kan slå Washington militært. Hans betingelser er: Ukraina må forbli uavhengig, men uten å komme inn i NATO; Krim skal det ikke forhandles om. Nøkkelproblemet er Syria: Kissinger er ubøyelig om at Russland ikke skal tillates å bli en stor støttespiller i Midt-Østen (selv om Moskva allerede støtter Damaskus militært og sto for fredsforhandlingene i Astana). Underforstått er dette det vanskelige når det gjelder å forhandle fram en total «pakke» for Russland.


Sammenlign så Kissinger med Lavrov: «Dannelsen av en utstrakt internasjonal ordning er en objektiv prosess. Det er i vår felles interesse å gjøre den mer stabil og forutsigbar». Nok en gang handler alt om å integrere Eurasia.


Putin hadde allerede for fem år siden skissert dette i detalj, til og med før kineserne fullt ut hadde lansert sitt One Belt, One Road (OBOR) konsept i 2013. OBOR kan ganske sikkert forstås som en enda mer ambisiøs variant av Putins idé: «Russland er en umistelig og organisk del av Stor-Europa og europeisk sivilisasjon … Det er derfor Russland foreslår å skape et felles økonomisk rom fra Atlanterhavet til Stillehavet, et samfunn som russiske eksperter referer til som «Europeisk Union». Dette vil styrke Russlands potensiale når de økonomisk vender seg til ‘det nye Asia’».


oborjpg
OBOR eller den nye Silkeveien slik den er tenkt (bildet), vil bidra til sterk kommunikativ og økonomisk integrasjon av Eurasia.

Vesten - eller for å være mer presis, NATO, stemte ned Russland. Og dette utløste øyeblikkelig det strategiske samarbeidet mellom Russland og Kina, og myriader av senere benektelser. Det er dette samarbeidet som har ført til den nylige rapporten fra USA om Kinas økonomiske og sikkerhetsmessige kommisjon om å la Russland og Kina få lov til å holde på med det de påstår er deres «beste periode med tosidig [militært] samarbeid».


Krigspartiet sover aldri.

 

Det andre som må studeres på linje med Kissingers understreking om at Putin ikke er noen Hitler, er det som kommer frem i et ganske bemerkelsesverdig essay av Robert English ved University of Southern California, og doktor i politikk ved Princeton. I forsiktige vendinger er den uunngåelige konklusjonen til professor English å gjøre noe som er svært enkelt, men likevel uhørt: Med «nøye kunnskap» utfordrer han «den rådende gruppetenkningen» og de «inngrodde meningene» i hele USAs utenrikspolitikk, de som er blitt helt avhengige av Russlands-fobi.


Det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina forener Pentagon i synet på de to alvorligste truslene mot USA. Men partnerskapet har ikke underskrevet noen avtale med pomp og prakt. Det er umulig å vite de dypere vilkårene Beijing og Moskva har blitt enige om i de talløse møtene mellom Xi og Putin.


bn-eu285_0930cp_p_20140930164214_1jpg
Hva er det Putin og Xi egentlig er enige om? Har de en militær allianse?


Det er mulig at det har vært en diplomatisk lekkasje at det har blitt levert et hemmelig budskap til NATO om at hvis et av deres strategiske medlemmer har blitt trakassert - det være seg i Ukraina eller i Sør-Kina-Havet, så må NATO ta hand om begge deler. Når det gjelder Tomahawk-showet, kan det ha vært en engangshendelse. Pentagon ga Moskva en advarsel, og Tillerson i Moskva garanterte at Trump-administrasjonen fortsatt vil holde kommunikasjons-kanalene åpne.


Men Krigspartiet sover likevel aldri. Notorisk degraderte neo-konservative fikk ny energi med Trumps Tomahawk-show, og nå sikler de etter et Irak-sjokk og ny innsats i Syria.  


Krigspartiets viktigste sak er fremdeles krigen mot Iran, og det passer sammen med de neokonservativ-liberales Russlands-fobi, noe som de plasserer sammen med den «svekkede», men ennå ikke helt forsvunne ideen om et Russlands-gate. Likevel er Russlands-gate en virkelig mørk historie. Det handler faktisk om en Orwellsk overvåknings-makt fra USAs ‘deep state’, slik det blir understreket av tidligere CIA-analytiker Ray McGovern og varsleren Bill Binney. Det som kom ut av det til slutt, var et turbulent to timer langt møte mellom Putin, Lavrov og Tillerson. 


cz-xn4sxcaiqxd5jpg

Russland-fobien er dypt rotfestet i USA 


Det betyr at Russland-fobien, og dens sidegren Iran-fobien, ikke vil forsvinne fra USAs og NATOs geopolitiske forestillinger. Spesielt nå som Trump har vist sitt sanne ansikt, «en husrein hund overfor de neokonservative dogmene».


Maskene har falt - til slutt. Og disse nådeløse antydningene om en Kald Krig 2.0 må sees på for hva det i virkeligheten er: Krigs-partiets grunnleggende frykt for eurasisk integrasjon.



Oversatt, bearbeidet og litt forkortet av Ingunn Kvil Gamst
Bilder/tekst: Knut Lindtner


Tilbake til Forsiden 

Det vil bli store endringer

Beijing advarer om «grunnleggende forandringer» i verdensordenen.


Av Rudy Panko

Kinas statsminister har advart om at verden går inn i en periode med grunnleggende politiske og økonomiske omveltninger.



Kina ser til naboene sine etter hvert som Washington blir mer fiendtlig.


1369122631_li-kequiangjpg
Li Keqiang



Da han talte i Folkets Store Hall i Beijing ved åpningen av den årlige nasjonale folkekongressen sa Li Keqiang, statsminister i Kinas Stats Råd blant annet:  

«Det er mange usikkerheter om i hvilken retning den økonomiske politikken går og hvilke ringvirkninger den gir. Vi kan se at faktorer som kan forårsake ustabilitet og usikkerhet øker».



«Når vi står ansikt til ansikt med de grunnleggende forandringene i det politiske og økonomiske landskapet, vil Kina alltid stå på den siden som ønsker fred og stabilitet. Vi vil alltid være forpliktet til å støtte likestilling og rettferdighet, og vi vil alltid arbeide for verdensfred, bidra til global utvikling og til å opprettholde internasjonal orden», sa Li.

Statsministeren la til at Kina må forberede seg på «en mer komplisert og alvorlig situasjon» som et resultat av utviklingen «både inni og utenfor Kina».


49196459cachedjpg



Media påstår at dette er en tydelig advarsel til Donald Trump og hans ide om «America First». Det er nok noe i det. Men det ligger mye mer her. Trumps harde holdning mot Beijing har ikke gått ubemerket hen. I talen sin sa Li Keqiang at Kina vil «gå imot proteksjonisme av alle slag og bli mer involvert i global styring».


Dette er en klar hentydning til Trump og Brexit.


Men det er ingen overraskelse at Beijing går mot enhver form for proteksjonisme som er til fordel for USAs produksjon - Kina er Washingtons største handelspartner. Kina handler nå med USA for totalt 598 milliarder dollar (det går begge veier) i 2015. Eksporten beløp seg til 116 milliarder dollar, mens importen var på 482 milliarder dollar. USAs handelsunderskudd med Kina var på 366 milliarder dollar i 2015.



Men hva du helst ikke vil lese i The Guardian: Hvis proteksjonisme skader Kinas markedsandel i forhold til USA og Europa, hva er da Beijings beredskapsplan?


755x285_fill_naom_580015dc0b166jpg

Lederne for BRICS-landene



Et sterkere og mer integrert Eurasia. Mer handel med Russland. The Silk Road Economic Belt vil bli påskyndet. Eller for å si det enkelt: BRICS. (Samarbeidet Brasil, Russland, India, China og Sør-Afrika, overs.) For ikke å snakke om de andre østlige økonomiske initiativene, inkludert Eurasian Economic Union og Shanghai Cooperation Organization.  



Det er nok så at Kina ikke liker vestlig proteksjonisme, men de har allerede nye markeder og kunder å handle med. Ser man bort fra Trumps planer om proteksjonisme, vil de voksende økonomiene - spesielt i Østen, forandre verden både økonomisk og politisk.



Som en av våre elskede kommentatorer «Greg» påpekte:

«I år 2000 sto USA og deres satellittstater (G7) for 44 % av verdens BNP. BRICS til sammen sto ikke for mer enn 18 %.

Så fort fram til 2015. Nå har BRICS oppnådd LIKEVEKT! - 31 % mot 31 % - et historisk øyeblikk.


china-number-onejpg



Ser vi fram til 2030 antas BRICS å ha doblet sitt BNP i forhold til G7, inkludert USA.



Og USA som ønsker å diktere verdenspolitikken? Og si meg på hvilket grunnlag? Som den største militærstaten? Lukk igjen øynene nok en gang, og det vil også være forbi.



USAs politikere lever i en verden fra 2000, da Russland var på knærne, Kina var kun en brøkdel av USAs økonomi og India var et null. Men den verden er forbi. Verden vil ikke tolerere en USA-styrt verdensorden mye lenger.



Ja, Kina opponerer mot vestlig proteksjonisme. Men om tjue år vil det ikke være mye igjen for vesten å beskytte. Det vil bli forandring. Beijing ber oss spenne fast sikkerhetsbeltene.



Oversatt av Ingunn Kvil Gamst
Bilder/tekst: Knut Lindtner

 Tilbake til Forsiden

Hvilke muligheter har Trump til å påvirke Russland-Kina relasjonen?

Russland ofrer ikke alliansen med Kina for å behage Donald Trump

bn-eu285_0930cp_p_20140930164214jpg


Av Alexander Mercouris
Artikkelen er oversatt av Knut Lindtner
Bilder/tekst: Knut Lindtner


Russlands politiske og økonomiske interesser i tillegg til styrken og dybden i alliansen med Kina, gjør det utenkelig at de ville skape større avstand til Beijing for å behage Donald Trump.

Mens samtalene fortsette om en mulig tilnærming mellom et USA ledet av Donald Trump og Russland, så har det vært spekulert hvordan det vil påvirke de russisk-kinesiske relasjonene.

Den overordnete geopolitiske utviklingen i løpet av årene med Obama som president, er at den allerede begynnende russisk-kinesiske alliansen nå har fått utvikle en fullstendig form. Det som i 2008 fortsatt var først og fremst et diplomatisk arrangement hvor begge landene informerte hverandre om deres utenrikspolitiske posisjoner slik at de kunne koordinere dem med hverandre på steder som i FNs sikkerhetsråd - det har nå utviklet seg til en fullt utviklet, mangesidig allianse som strekker seg fra omfattende militært samarbeid, utveksling av etterretningsmateriale, utenrikspolitisk samarbeid og et fullt utviklet økonomisk partnerskap.

001ec949c22b13d4170802jpg
Bare de gigantiske avtalene om levering av gass fra Sibir til Kina gjennom gass-ledninger, knytter landene sammen i et "jern-grep".

Det siste som er underveis av de to landenes felles-prosjekter, er å utvikle en flåte av store passasjerfly for å kunne konkurrere Airbus og Boeing, og dette er bare et eksempel på de eksisterende nære relasjonene.

Selv om begge landene fortsatt forsøker å unngå - selv om det er stadig vanskeligere - å kalle hverandre for allierte, så er det i praksis det som er realiteten.

Det er ingen tvil om at Obama-regjeringens politikk har fungert som en sterk pådriver til denne prosessen. Selv om de dårlige relasjonene mellom USA og Russland de siste årene av Obamas president-tid er et alment anerkjent faktum, så er det forholdet at USA har forsøkt å posisjonere seg i opposisjon til Kina i Øst-Asia ved å bygge opp et nettverk av anti-kinesiske allianser som en del av «vendingen mot Asia» (pivot to Asia) - dette er faktisk vel så viktig i utforming av de nåværende internasjonale relasjonene.

Resultatet er at mens det er i USAs interesse å holde Russland og Kina fra hverandre, så har USAs politikk under Obama-perioden ført til konfrontasjoner med Russland i Europa og i Midt-Østen, og til konfrontasjoner med Kina i Sør-Kina-Havet og i Øst-Asia. Dermed har han oppnådd det motsatte - å drive de to landene tettere sammen.

Selv om den fremtidige utenrikspolitikken til Trump-administrasjonen fortsatt er uklar, ser det nå ut til at innstiller seg på en virkelig forbedring av forholdet til Russland, mens han vil innta en enda hardere kurs overfor Kina enn det Obama gjorde, med mindre vekt på militære tiltak i Sør-Kina-havet og mer på økonomiske restriksjoner på den kinesiske handelen med USA.

Spørsmålet som melder seg er om en slik omlegging vil forbedre forholdet til Russland samtidig som avstanden til Kina blir større og forholdet der forverres?

Det korte svaret på dette er ganske sikkert nei. Alliansen mellom Russland og Kina har nå utviklet seg til et slikt omfang - mye lenger på alle måter enn deres tidligere allianse på 1950-tallet - at det er utenkelig at en forbedring i relasjonen til en av partene med USA, vil forårsake at alliansen mellom dem påvirkes. Uansett har begge landene har planlagt deres økonomiske fremtid i en så stor utstrekning i tilknytning til hverandre, at USA realistisk sett ikke kan endre dette.

silkevei2-jfogfja3my-1024x1024jpg
Den nye silkeveien mellom Kina og Europa er så omfattende at den knytter Russland og Kina sammen på et utall måter.

I Russlands tilfelle er det den tilleggsfaktoren at russerne ikke kan være sikker på hvor langt en tilnærming med et Trump-ledet USA vil komme og hvor lenge det vil vare. Selv om Trump personlig ønsker en tilnærming til Russland, så kan ikke russerne være sikker på at Trump vil være i stand til å få hele USAs «establishment» med seg, eller om en slik tilnærming vil overleve hans presidentperiode.

Den nyere historien har gitt russerne rikelige advarsler vedrørende farene ved å stole for mye på USAs avspennings-tilnærmelser. Dette har skjedd tidligere - på det tidlige 70-tallet under perioden kjent som «detente» (avspenning, overs.), mot slutten av 80-tallet og under Obamas første periode. Uten unntak har alle sluttet med skuffelse.

Fro russerne og særlig for president Putin, må erfaringen med Obamas null-stilling (reset) av relasjonene mellom USA og Russland være en spesielt lærerik historie. En prosess som hadde til hensikt å forbedre relasjonene endte opp med at de ble vesentlig forverret.

obama-putin-shake-575x384jpg
Kroppspråket til Putin overfor Obama fra møtet i Peru nylig forteller alt om hvordan forholdet dem imellom har utviklet seg.

Dette betyr at hvis Trump sitter på noen håp om å kunne få trukket Russland vekk fra Kina - slik åpenbart Japans statsminister Shinzo Abe har - så vil han ganske sikkert bli skuffet.

President Putin har ganske sikkert allerede gjort dette helt klart og gitt personlige forsikringer i dette henseende til Kinas president Xi Jinping, som han nylig møtte på APEC-toppmøtet i Peru. Og ved at han har takket og tatt imot Xi sin invitasjon til å besøke Kina i mai neste år, så har Putin hevet Russlands vedvarende allianse-tilknytning til Kina over enhver tvil.

Hva dette betyr i praksis er at hvis Trump faktisk reiser til Russland for å treffe Putin kort tid etter tiltredelsen, så vil Putin kunne informere kineserne om detaljene fra møtet med den nye presidenten i USA, uansett hva forhandlingene føre med seg, kort tid etter møtet med Trump når han besøker Beijing.

Er Imperiet i ferd med å sprekke opp?

Sprekker i Imperiet


Av Paul Craig Roberts

 

Roberts har tidligere arbeidet i USAs finansdepartement og har vært medredaktør i Wall Street Journal. Hans siste bøker er The Failure of Laissez Faire Capitalism and Economic Dissolution of the West og How America Was Lost.

 

paulcraigroberts2.jpg

Paul Craig Roberts


Hvis du lurer på hva alle terrorhandlingen i Frankrike og Tyskland handler om finner du svaret her

 

Washington har øket medlemskontingenten i deres imperium for mye. Vasaller som Frankrike og Tyskland begynner å utøve litt uavhengig politikk overfor Russland. I og med at Washington har  merket seg disse sprekkene i sitt Imperium, har de besluttet å binde opp disse vasallene med terror. Mest sannsynlig er det vi nå er vitne til av angrep i Frankrike og Tyskland som følge av Operasjon Gladio.


(Operasjon Gladio (lat. sverd), eller Stay Behind er blitt samlebetegnelser på de hemmelige «Stay Behind»-grupper som ble opprettet i de fleste vesteuropeiske land tidlig under den kalde krigen, fra 1948 og utover. I Norge gikk slike grupper under dekknavnet ROC… fra Wikipedia, overs.)

 

gladio.png

Gladio var kodenavnet for NATOs hemmelige "stay behind"-grupper, særlig i Italia. Dette var bevæpnete grupper utenfor demokratisk kontroll. Disse fantes også i Norge.


Washingtons politikk overfor Russland som ble tvunget på hele Europa, er ikke til fordel for noen andre enn en håndfull USA-ideologer kjent under navnet som neokonservative.


De neokonservative er galne psykopater som er villig til å ødelegge Jorden for at USA skal kunne ha hegemoniet.


En delegasjon av medlemmer i den franske nasjonalforsamlingen og senatet dro til Krim for å være til stede under «Den russiske flåtens dag» den 28. juli. Thierry Mariani som var leder for delegasjonen sa i en tale til parlamentet på Krim at det var ingen grunn for Frankrike å støtte Washingtons ulovlige sanksjoner overfor Russland.

 

mariani2.jpg

Thierry Mariani


Som «Det Strategiske Kulturfondet» rapporterer er «dette en utvikling som nå finner sted over hele Europa.»


Den 8. juni vedtok det franske senatet med stort flertall å oppfordre regjeringen til gradvis å redusere de økonomiske sanksjonene overfor Russland, dette som en del av en voksende motstand mot disse straffetiltakene over hele Europa. Den franske nasjonalforsamlingen vedtok i slutten av april å fjerne sanksjonene.


Politikere i Italia, Belgia og på Kypros beveger seg i den samme retningen. Politikere i Hellas og i Ungarn stiller også spørsmål om hensiktsmessigheten ved sanksjonene.


Dette gjør også Donald Trump og det er grunnen til at den servile pressen i USA prøver å gjøre han uspiselig og få han ut av presidentkappløpet. Demokratiske web-sider sprer nå det ryktet at Trump aldri hadde til hensikt å vinne nominasjonen. Hans mål var å bli nummer to. Kampanjen hans var bare en måte å styrke navnet sitt, slik at han stod sterkere i forretninger. Men rådgiverne hans feilbedømte misnøyen blant velgerne til «Establishment»-partiene og dermed vant han.


Demokratiske web-sider heder nå at Trump prøver å få seg selv så mislikt ved å kritisere krigshelter i muslimske familier og kvinner for aborter, at han kan trekke seg og på den måten gjøre det mulig for Republikanerne å velge en kandidat som kan fungere som rival til Hitlery overfor de herskende oligarkene og «prostituerte» mediene.

 

tumblr_inline_n6x3qeari21rn72uw.jpg

Oligarki er et styre av noen få personer, et fåmannsvelde. Det er det vi nå har i USA. Den rikeste eliten bestemmer hvem som skal forvalte (styre) deres interesser, på deres vegne. Det er utenkelig at andre kan vinne slik sytemet er lagt opp.


Tar en i betraktning degeneringen i USA, kan dette faktisk være sant.


Men foreløpig tviler vi på dette og tilskriver det anstrengelsene for å svekke Trump med støttespillere. Den ondskapen som styrer i USA har bestemt at de skal ha sin egen tjener i Det Hvite Hus, og den tjeneren er Hitlery.

 

Denne artikkelen er oversatt av Knut Lindtner som også har valgt bilder og tekst til disse.

Hvem styrer verden?

Utdraget er hentet fra Noam Chomsky sin nye bok «Hvem styrer verden?» 

 

Når vi spør «Hvem styrer verden?», vil vi vanligvis ta i bruk den vanlige konvensjonen at aktørene i internasjonal politikk er stater, først og fremst stormaktene, og så analyserer vi beslutningene deres og forholdet mellom dem. Dette er ikke feil. Men vi gjør klokt i å huske på at dette nivået av abstraksjon også kan være svært misvisende.

 

Stater har selvfølgelig komplekse interne strukturer, og valgene og beslutningene til den politiske ledelsen er sterkt påvirket av interne maktkonsentrasjoner, mens befolkningen ofte er marginalisert. Det gjelder også for mer demokratiske samfunn, og åpenbart for andre.

 

Vi kan ikke få en realistisk forståelse av hvem styrer verden og overse «menneskehetens herrer», som Adam Smith kalte dem: i hans tid, handelsmennene og industriherrene i England; i våre dager, multinasjonale konglomerater, store finansinstitusjoner, detaljhandel-imperier og lignende. Likevel, hvis vi ser hva Smith skrev, er det også lurt legge merke til «den ekle leveregelen» som «menneskehetens herrer» følger: «Alt for oss selv og ingenting for andre mennesker» – en doktrine ellers kjent som en bitter og uopphørlig klassekamp, ofte ensidig, til stor skade for folket i hjemlandet og verden.

 

Les hele artikkelen fra Midt i Fleisen her

Å ri to hester

Russland får tillatelse å bombe IS Irak.


Ifølge en ledende irakisk offiser har Russland nå fått godkjennelse til å bombe konvoier fra Syria inne i Irak. Dette er en del av den felles sikkerhets-koordineringen mellom Irak, Syria, Iran og Russland.

Hakem al-Zamli som er leder for det irakiske parlamentets forsvarskomite uttalte dessuten at de håpet et slik tiltak ville bidra til å svekke IS ved at tilførselsrutene ble kuttet.

Kommentar: Tydeligere kan det vel ikke staves for selv de som er gjennomgrillet av NATO-propagandaen at USA sin bombeinnsats mot IS ikke har vært vellykket - de må ha sluppet bombene sine i ørkenen, eller så har satellitter og etterretning sviktet totalt. 

Etter tre uker i Syria ber nå altså Iraks regjering om at Russland utvider virksomheten sin dit.

Ved siden av at dette må oppfattes som en mistillit til USAs evner og/eller innsats, er det samtidig et signal om at styrkeforholdet i regionen nå er i rask endring. 

En kan ikke særlig lenge stå på to hester som ikke trekker i den samme retningen, slik USA har gjort i Midtøsten. IS er USAs monsterbarn - en videreføring av Al-Qaida som de skapte for krigen mot Sovjetunionen i Afghanistan. Men IS er ikke et viljeløst redskap - de har sin egen agenda og ser nå på USA som en fiende. 

Men USA har trengt IS for «å fjerne Assad» som tydeligvis har vært prioritering nr.1. Å fjerne Assad er det opp til det syriske folket å gjøre - ikke USA, men bare tankegangen forteller alt om en stormakt som lenge har fått herje på som den selv ville. Den tiden er nå forbi.

Dessuten er en viktig årsak til USAs handlingslammelse - ved siden av en motsigelsefull politikk - at det er store motsetninger innad i USAs ledelse. Dette formidles aldri av våre medier - det er informasjon som bare formidles gjennom andre kanaler. Obama har kvittet seg med de verste krigshaukene (eks. Hillary Clinton), men det militær-industrielle komplekset med sine politiske, økonomiske og medie-støttespillere ønsker naturligvis mer konfrontasjon.

Å ri to hester som trekker hver sin vei…

"There will be blood."

En avgjørende endring av maktballansen


I en kort artikkel med denne overskriften skriver Paul Craig Roberts dette. Dette ble offentliggjort gjennom Putins FN-tale og materialisert gjennom den russiske flystøtten til regjeringen i Syria. Den russiske flystøtten fungerer nå i praksis som en del av et koordinert angrep på alle terrorister i Syria.

Roberts skriver også at Russlands praksis har utløst et voldsomt raseri blant haukene og neocons i USA. Disse har vært pådriverne for den katastrofale politikken som har brakt store deler av Midt-Østen inn i en kaotisk tilstand med kriger, interne konflikter og et arnested for muslimsk fascisme, gjerne kalt IS, Al-Qaida eller Al-Nusra. Noen som kaller seg venstreorienterte hevder at Norge skal støtte moderat fascisme - et standpunkt som i praksis er politisk selvødeleggende.

Ifølge Roberts er det nå rådgivere i Obamas krets som bidrar til dette nye standpunktet. Dette er nøyaktig det sammen som Meyssan hevder. I løpet av årene etter gjenvalget, har Obama fjernet de verste krigshaukene, Clinton, Petraeus og andre. Dette er de samme som nå sitter på sidelinjen og skriker om å vise muskler, om å utruste Al-Qaida med anti-luft missiler slik de gjorde i Afghanistan mot Sovjetunionens styrker der på 80-tallet, om å innføre flyforbudsone over Syria (altså krig mot Russland) osv.

Det er altså ikke disse folkene som lenger sitter i førersetet for USAs politikk i Midt-Østen. Våre ledende medier har ennå ikke oppfattet dette, derfor fortsette mediene med den samme fortellingen, om alt det gale russerne foretar seg og hva det kan føre til. Men medienes blåmandag vil også komme og det er tydelig at noen er begynt med oppmykingsøvelser. (NRK, Bergens Tidende, Klassekampen)

Roberts skriver dessuten at denne skrikingen og demoniseringen av russerne, som også lederne av noen av USAs vasallstater i Europa bedriver, i praksis vil virke mot sin hensikt. Den vil bare understreke ens egen maktesløshet - for ord uten handling blir i lengden ganske tomme selv om de romler som tomme tønner en stund.

I Syria vil det skje mye i tiden fremover, det er her det hele materialiserer seg akkurat nå. De offisielle uttalelsene er for publikum og er som bølgene på havet - helt på overflaten. Tidevannstrømmene er viktigst og disse er det bare et fåtall som har tilgang til. Men det vi kan se er at strømmen nå tar en annen retning - kreftene som driver dette under overflaten er fortsatt uklare.

Noen trekk peker seg ut. Tyrkia går mot sterkere indre uro, kanskje borgerkrig. Iran vil styrke sin posisjon og gjør det nå. Saudi-Arabia sliter nå med økonomien som er landets viktigste bærebjelke.  Uroen i Israel vokser og USA er ikke lenger den samme vokteren som før. Bildet i denne regionen endrer seg fort nå.

Den ukontrollerte tilstrømmingen av innvandrere til Europa vil også endre mye i vår del av verden. Vi vil få flyktningleirer, men under andre navn også her. Vi vil få økende uro og konflikter. I en tid med økende arbeidsløshet og angrep på alle sosiale velferdsordninger vil en masse mennesker uten noen forhold til fagorganiseringens betydning, fungere som bensin på bålet. De vil bli syndebukker for en politikk som er ønsket av kapitalkreftene. Dessuten vil de bidra til raseriet ved gjennom sin uorganiserte kamp på arbeidsmarkedet om de dårligst betalte jobbene - noe som presse prisen på arbeidskraft (lønnen) ned. Uroen vil også komme hit: «There will be blood!»

Vesten, med imperiet USA i spissen og vasallene på slep (derav Norge), går nå inn i den politiske aftensolen. Der kaster selv politiske dverger lange skygger. Norges Storting er stappfullt av dem - støtten til alle USAs kriger viser dette for alle som vil se.