Tilbake til bloggen

Vant folkeavstemningen, men det løser ingen problemer

Skuffet over Trump i Syria. Erdogan drar til Moskva.


Av Alexander Mercouris.


Den tyrkiske presidenten Erdogan har annonsert et besøk i Moskva den 3. mai 2017. Han er skuffet, han hadde håpet på ytterligere USA-innblanding i Syria.


1030845828jpg
Ekspert på linjeskifter, men det er nok uttrykk for Tyrkias og Midt-Østens situasjon akkurat nå 


Den tyrkiske presidenten, nylig seierherre i folkeavstemmingen og nå Tyrkias ukronede sultan, har bekreftet at han skal reise til Moskva den 3. mai 2017. Der skal han møte Russlands president Putin.


Dette vil bli president Erdogans første utenlandsbesøk etter at han fikk grunnlovsmakt som Tyrkias utøvende president. Nyheten om Erdogans reise kom kort tid etter at det har sirkulert nyheter om en avtale der Tyrkia skal kjøpe S-400 luftvern-raketter fra Russland. Dette er så å si avgjort, et faktum ifølge min kollega Adam Garrie , og dette viser seg som nok et tegn på at Tyrkia i øyeblikket vender seg mot Moskva.


President Putin må nå snart være lei disse endeløse forhandlingene med Erdogan. I de siste årene har han flere møter og samtaler med han enn med noen annen leder vi kjenner til. (Putin har kanskje hatt flere samtaler med den kinesiske president Xi Jinping. Men disse har i såfall vært hemmelige).  


I de siste ukene burde russerne lært leksen sin om ikke å stole på Erdogans ord. Det er idiotisk. Først ser det ut som om Erdogan taktisk har støttet al Qaidas nylige offensiv i Damaskus og Hama-provinsen, en åpenlys overtredelse av den syriske våpenhvilen han nylig ble enig med russerne om. For det andre, og enda mer åpenlyst, gikk president Erdogan mot alle avtaler han hadde gjort med Russland etter USAs rakettangrep på Syria. Nok en gang forlangte han sammen med USA en flyforbudssone og mer innblanding fra USA for å skape ‘trygge områder’ der.


no-fly-zone-1jpg
En flyforbud-sone betyr ikke at ingen kan fly. Det betyr at bare NATO får fly - ingen andre. Å innføre noe slikt over andre land er en grov krenkelse av deres suverenitet, men det forutsetter at luftrommet kan kontrolleres. I Syria er det russerne som gjør det, derfor kan ikke noe slikt innføres uten å komme i direkte konflikt med russerne.


Russerne har ingen illusjoner om Erdogan. Dette ble bekreftet i en kommentar fra en tidligere russisk diplomat til Al-Monitor.


En avgått russisk diplomat uttalte til Al-Monitor: «Det ser ut som om Tyrkia har satset på feil hest igjen. De tok først parti for Russland og Iran da det så ut som om balansen gikk i deres favør, så skiftet de tilbake til USA etter rakettangrepene. Men nå ser det ut som om disse angrepene ikke har ført til noen radikal forandring i USAs strategi. Ankara befinner seg nå i en pinlig situasjon når det gjelder fredsprosessen fra Astana».  


Disse kommentarene speiler opinionen til mange eksperter og beslutningstakere i Moskva. Russland trenger fortsatt Tyrkias samarbeid for å løse Syria-konflikten. Men Kreml vil ikke glemme president Recep Tayyip Erdogans nylige politiske paradis-hopping i samtalene mellom Moskva og Ankara.


change-directionjpg
Å skifte politiske kurs slik Erdogan (Tyrkia) gjøre hele tiden skaper mistillit, men det er også uttrykk for noe reelt - Tyrkias (Erdogans og de han representerer) sine konflikter akkurat nå.


Disse kommentarene oppsummerer realiteten i Russlands befatning med Erdogan.Selv om de må være trøtte av hans endeløse dobbeltspill, så vet de at for øyeblikket må de samarbeide med han, siden de trenger han for ordne opp i Syria-krisen. Videre har nok Russland utvilsomt øye for en enda større pris som er Tyrkia selv.


Selv om jeg er sikker på at russerne ikke venter å få løst Tyrkia fra NATO eller fra deres allianse med USA (som har blitt sterkere etter at Donald Trump ble president), vil gode forbindelser med Tyrkia - Russlands nabo i Svartehavet og en stor sivilisasjon og en stor nasjon som ligger mellom Europa og Midt-Østen - være en svært god ting i seg selv. Hvis det å forhandle med Erdogan er det som trenges for å oppnå dette, vil russerne gjøre det.


Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Bilder m/tekst: Knut Lindtner



Tilbake til Forsiden


Politikk og kriminalitet er mange steder to sider av samme sak

Hva sikter Stor-Tyrken til?


Jan Hårstad

Den tyrkiske utenriksminister Casvusoglu lover nå at Europa bryter sammen og får et helvete.


melvut-cavusoglujpg

Mevlüt Çavuşoğlu



    Dette får vår hjemlige småborger og storborgerpresse til å raljere over de tåpelige tyrkerne som taler i tunger - påstår de og - og som burde ha nok med å passe sitt demokratiske Nato-medlemskap.



    Thierry Meyssan holder til i Damaskus og utgir bloggen Voltaire.net. Han omgåes folk fra syrisk og iransk etterretning og kunne derfor skrive for noen uker siden: Nå er det tyrkiske MIT som styrer den globale islamistiske terrorismen.



Det tror jeg også er helt riktig, men naturligvis med partnere fra SaudiArabia og Qatar og…?



    Irakske aviser har det travelt nå med å hevde at USA i de siste dagene har hatt anseelige helikoptergrupper på vingene utenfor Mosul og Deir Ezzur som de hevder plukker opp topper fra Islams Stat. Det tviler jeg heller ikke på for de ønsker seg en ny proxyhær som skal nedkjempe Hizballah i Levanten. Alene er de ikke istand til å klare dette. IS-toppene skal bygges opp igjen.


050126_stallionhelo_filer_hmed_8agrid-6x2jpg

Plukker US-helikoptre opp flyktende IS-styrker for rehabilitering og til bruk i andre kriger?


   
    Det store sjokket for de tyske myndighetene fant sted i Stuttgart i april 2016 hvor landets millionbefolkning av tyrkere feiret Tyrkia med flagg og oppmarsj som aldri tok slutt. 



Det endte med et gateslag mellom kurdere og tyrkere som sendte dusinvis av folk til sykehus. Myndighetene ble tatt på senga da de inntil da ikke hadde forstått at Tyrkia hadde en anseelig 5 Kolonne i Tyskland hvis loyalitet kun lå hos Tyrkia.



    Det andre som er merkelig i den offisielle verden er at man adskiller kriminalitet fra politikk og religion. Det er ikke mulig i Norge å finne en spaltist som ser forbindelseslenker mellom disse sektorene og derfor vil en i nær framtid få det ene sjokket etter det andre.



    Her skriver EUROPOL på sin web nå at 90% av alle asylanter til Europa er smuglet inn av kriminelle og at "migrant smuggling is the fastest growing criminal sector". Disse har satt opp 1150 webber som rekrutterer asylanter og bandene oppgår til rundt 17 400 gangstere.


19442016_303jpg

Her demonstrerer tyrkere i Køln. Men spørsmålet er hvorfor de understreker tilknytningen til Tyrkia. I dagens situasjon kan de lett komme i den klemmen at de må velge tilhørighet, Tyrkia eller Tyskland.



    Så heter det også at det i Europa befinner seg rundt 5000 organized crime gangs.



    Hva har så dette med truslene om Europas sammenbrudd fra Stortyrkerne å gjøre?



    Det er ikke slik som ennå i Norge at etterretningstjeneste bekjemper organisert kriminalitet. Drar vi over Middelhavet er det riktigere å si at organisert kriminalitet er partnere til etterretningstjenestene.



    For Tyrkias del er det slik at MIT og deres fascistiske arm, De Grå Ulvene, har kontroll på den tyrkiske smuglerindustrien - de har sogar inntekter fra den og kan bruke den som et utpressingsvåpen overfor EU også. Politikk og kriminalitet i symbiose.


politicjpg

Tyrkiske kvinner viser "grå ulv"- tegnet.



    Annet interessant fra Europol var "Operation Portu" hvor man hadde rullet opp en våpensmuglerring med et lager på 10 000 Assault rifles, maskingevær for angrep på fly, 400 granater etc.



  Ville Aftenposten plassert dette i kategori Kriminalitet eller Politikk?



Talspersoner for det globale Jihad har jo helt fra Sayyed Qutbs tid sagt at Islam skal erobre Europa. Alle høvdinger innen takfiri salafist Islam sier det, men våre offisielle tenkere avfeier det som hjernespinn. Synd det.


qutb_s01jpg
Sayyed Qutbs



    Europol og den slags har lenge gjort oppmerksom på at Qatar og SaudiArabia har kjøpt opp store landområder i det nordlige Bosnia som avskjermet driver våpenopplæring i asymmetrisk terroristisk krig. Som en teoretiker for Jihad uttalte for mange år siden: vi skal ta Europa i knipetangsmanøver.



  Vi skal lage en strategisk Jihadlinje som strekker seg fra Bosnia-Milano-Marseilles-Barcelona og en som jobber på aksen Wien - Ruhr-Amsterdam.



  Det siste er at Kosovo nå bygger en egen hær og som sagt av observatører fra Balkan: det er verdens aller første muslimske MafiaHær.



    Hvis det er riktig som Thierry Meyssan skriver at tyrkiske MIT er gudfaderen i det globale Jihad, så er det ingen grunn til å le av truslene fra Tyrkia.



pict0061-conference_presse_thierry_meyssanjpg
Thierry Meyssan



    Hovedskavanken ved offisiell norsk tenkning består i å adskille kriminalitet fra politikk.



    Det er nemlig ikke slik at de 5000 organiserte crime gangs i Europa kommer fra venstresidas fiksjonsverden av raseløs multikulturalisme, men er vanligvis tett bundet til de statene familiene har røtter i. En vil ikke for bare sitt liv forstå at stamme og klankultur fra den tredje verden flyttes inn i Europas metropoler.



  Dokumentarfilmen Osmanien Germania fra ZDF forteller alt om dette bedre enn jeg kan skrive om.


Bilder/tekst: Knut Lindtner

Tilbake til Forsiden

General: fare for deling av Tykia

Ingen stater er sikre selv om de har store militære styrker. Det er ikke bare nødvendig å sikre seg mot ytre fiender, men også mot indre - og ikke minst mot sine "venner". Denne artikkelen forteller - om ikke direkte - at NATO-basene med alle forbindelse til ulike krefter innad i Tyrkia de inneholder - er en trussel mot Tyrkias enhet som stat.


18739086_mljpg
Kurdere i Tyrkia feirer sin helligdag Newroz


Nasjonalstat, altså staten for en nasjonalitet, har landet aldri vært. I Europa finnes bare en slik stat, Island. Statsdannelser må derfor alltid legge vekt på nasjonal forsoning og likestilling mellom ulike nasjonaliteter. Tyrkia har en meget stor del av befolkningen, kurderne, men også andre, som ikke regner seg som tyrkere. Å føre krig mot denne store befolkningsgruppen kan umulig være klokt i lengden. I tillegg kommer andre skiller - f.eks. religiøse - som også kan skape konflikter. 


At Tyrkia står i fare for borgerkrig og deling er jeg ikke i tvil om. Det er mange kokker som rører i den tyrkiske gryten nå. 

Knut Lindtner




General İsmail Hakkı Pekin:


Den neste krigen vil skje inne i Tyrkia


Fra VoltaireNet.com

I en rekke lederartikler i dagsavisen, Aydinlik, uttaler general og tidligere sjef for etterretningen, İsmail Hakkı Pekin, at Tyrkias overlevelse (som nasjonalstat) er direkte truet. De som organiserer kaos i Midt-Østen gjør seg klare til å slippe løs en ny krig innad i Tyrkia.


fft81_mf3676122jpeg

İsmail Hakkı Pekin



Generalen, som har vært arrestert i forbindelse med Ergenekon-saken (Ergenekon-saken dreide seg om en angivelig sammensvergelse blant militære og sivile sekularister som planla et statskupp, fra Store Norske, overs.), har bedt president Recep Tayyip Erdogan, slik situasjonen er, om å trekke tilbake forslaget til folkeavstemning over grunnlovsreform, et forslag som han har annonsert.

Etter generalens mening må en gå i allianse med Russland, Iran og Syria for å sikre at Tyrkia overlever som nasjonal enhet.


Oversatt av Knut Lindtner

Tilbake til Forsiden

Tyrkia strammer inn mot religiøse minoriteter.

Tyrkia: AKP lanserer kampanje mot assyriske kristne.


Fra Voltaire Network

Borgermesteren i Diyarbakir som nylig ble utpekt av Yildirim-regjeringen etter at den valgte borgermesteren ble avsatt, har fjernet en assyrisk statue [som hadde blitt reist] overfor rådhuset. Den tidligere borgermesteren (HDP) hadde reist statuen av en okse med vinger, Lamassu, som en anerkjennelse av det assyriske samfunnet. Historisk er Diyarbakir en assyrisk by, som i dag har en stor kurdisk befolkning. HDP, et parti som representerer minoriteter, blir ofte presentert som ett som representerer kurdernes interesser. Men de representerer alle andre minoriteter, slike som assyrerne.



arton194970-f9367jpg

Den 16. november 2016 avsatte Yildirim-regjeringen den eneste assyriske borgermesteren i Tyrkia, mrs. Februniye Akyol (borgermesteren i Mardin) fra embetet.  

Erol Dora er parlamentsmedlem for HD, og hadde bedt om en forklaring fra regjeringen mens parlamentet var samlet. Han har ikke fått noe svar.


defaultjpg
Erol Dora

Assyrerne er etterkommere etter det assyriske imperiet, en av de eldste sivilisasjonene i menneskehetens historie (fra 14 århundre før allmenn tidsregning til det 6 århundre før allmenn tidsregning). I dag er de fleste av dem kristne. Tyrkisk lov forbyr bygging av kristne kirker. Assyrerne er allerede blitt pekt ut som ett av de prioriterte målene for Daesh (IS) i Irak og Syria.


Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

 Tilbake til Forsiden

Russland vil har Tyrkia på sin side, men USA vil forhindre det for enhver pris.

Kan Tyrkia svinge over til den Russiske siden?


Av Thierry Meyssan

Til tross for at Russland historisk har et vanskelig forhold til Tyrkia og selv om de ikke har glemt den personlige rollen som den nåværende president Erdogan hadde og som var til skade under den første Tsjetsjenske krigen, kan ikke landet la være å være interessert i muligheten for at Ankara forlater NATO. På den andre siden er «The deep state» i USA, som fortsatt forfølger sine imperiale ambisjoner, klar til å gjøre det som må til for å holde Tyrkia i den Atlantiske Alliansen(NATO).


erdogan3jpg


For å sikre sin personlige overlevelse har president Recep Tayyip Erdogan iverksatt en stor utrenskning av alle pro-USA elementer i landet sitt - en utrenskning som kommer på toppen av av kampene han allerede er engasjert i mot Syria, mot PKK, og nå også mot sine tidligere leiesoldater fra IS.

Ødeleggelsen av USAs innflytelse begynte med utrenskningen av Fethullah Gülens Hizmet ( betyr egentlig «bevegelsen», overs.) - Gülen er islamist-presten som arbeider for CIA fra Pennsylvania. Den fortsetter i dag med avskjedigelsene og ofte arrestasjonene ikke bare av militært personale som har tilknytning til USA, men også alle sekulære militære i sin alminnelighet. En kan ikke være for forsiktig.

450 av de 600 tyrkiske senior-offiserene som tjenestegjør i NATO er tilbakekalt til Tyrkia. Mer enn 100 av dem har sammen med familiene sin har søkt om politisk asyl i Belgia hvor den Atlantiske Alliansens (NATOs) hovedkvarter ligger.


cyii0yqviaapdknjpg


De første konsekvensene av denne anti-sekulære utrenskningen er at den tyrkiske hæren vil være uten ledelse i lang tid. I løpet av et fem-måneders tidsrom har 44% av generalene fått sparken, til tross for det faktum at i løpet av Ergencon-skandalen (nylig McCarty-lignene forfølgelse i Tyrkia av sekulære i den tyrkiske hæren, overs.), ble 70% av senior-offiserene på samme tid avskjediget, arrestert og fengslet. Fraværet av ledelses-struktur har ført til at operasjon «Euphrates Shield» (Eufrat-skjoldet) (tyrkisk militær intervensjon i Syria, overs.) ikke har fremdrift.

Erdogan er derfor tvunget til å nedtone sine militære ambisjoner for de neste årene - i Syria, Irak og Kypros - tre stater han delvis okkuperer. Han slapp derfor taket i Øst-Aleppo (Syria) - men ikke Idlib - og forbereder seg på tilbaketrekning fra Bachiqa (Irak).

Ut fra Washingtons perspektiv får en mulig tyrkiske utmeldelse av NATO, eller i det minste fra den integrerte militær-kommandoen i den Atlantiske Alliansen, den imperialistiske makten-grupperingen til å kaldsvette. Ser en på størrelsen er den tyrkiske hæren faktisk den nest største NATO-makten etter USA. Imidlertid kan en mulig utmeldelse fra Alliansen føre til en viss lettelse for Donald Trump-grupperingen som anser Tyrkia som et land uten styring.

Dette er motivet til de neo-konservative sitt «press» som tar sikte på å få Tyrkia tilbake til den «historiske retningen» (som betyr det til «New American Century»). Det er derfor viseutenriksminister, Victoria Nuland, forsøker å «tilby» Kypros til Recep Tayyip Erdogan - et prosjekt hun fikk etter valget i november 2015 (i Tyrkia, overs.) da president Barack Obama ga ordre om at den tyrkiske presidenten skulle fjernes.


nulandjpg
Victoria Nuland

Gjennom utpressing av den kypriotiske presidenten Nikos Anastasidadis har Mrs. Nuland presset han til å godta hennes «fredsplan» for Kypros - øya skulle bli gjenforent og demilitarisert (ma. fratatt sin hær) - mens NATO (i realiteten tyrkiske tropper) - skulle utplasseres. På den måten kunne den tyrkiske hæren fullføre sin erobring av øyen uten å måtte kjempe. I det tilfellet at han kom til å nekte denne idiot-avtalen, kunne president Anastasidadis bli stilt for retten i New York som advokat i en forretnings-handel. Denne ble gjort for et selskap som tilhørte hans russiske venn Leonid Lebedev - en to milliarder dollar-sak.

Dermed ville en splittelse med NATO koste Tyrkia den Nord-Østlige delen av Kypros, som de for tiden okkuperer, mens de blir tilbudt hele øya hvis de forblir i den Atlantiske Alliansen.


cyprus-mapjpg


Victoria Nuland blir naturligvis erstattet i løpet av et par uker av den nye utenriksministeren, Rex Tillerson, men den gruppen hun representerer vil sannsynligvis ikke miste all makt. Mrs. Nuland er medlem av de som grunnla prosjektet for a «New American Century» (et nytt århundre for USA, overs.), som var med på planlegging av hendelsene den 11. september 2001. Hennes svigerfar, Donald Kagan, ved Hudson Instituttet, drev opplæring av de ny-konservative og disiplene til Leo Strauss i Spartas militær historie. Hennes svoger, Fredrick Kagan, fra «the American Enterprise Institute» sørget for PR-en til general David Petraeus og John R. Allen. Hennes svigerinne, Kimberly Kagan, etablerte «Instituttet for krigs-studier». Ektemannen hennes, Robert Kagan, er i dag lønnet av x-Emiren av Qatar ved «Brookings Institution» (en hundre år gml. tenketank, overs.). Fire personer, fem tenketanker, men en felles ideologi.

Med hensyn til Victoria Nuland var hun i tur og orden ambassadør til NATO, talskvinne for Hillary Clinton og organisator av statskuppet i Kiev i februar 2014. Hun hjalp presidentene Petro Poroshenko of Erdogan med den offisielle etableringen av den «islamistiske internasjonale brigaden» som organiserte store sabotasje-operasjoner i Russland. Hennes virksomhet vil sannsynligvis fortsette ved hjelp av «deep state i USA» mot Trump administrasjonen.


hq720jpg
Nulands ektefelle, Robert Kagan


Det er denne gruppen som står bak Kaganene som fremmer krigen i Syria med ingen andre motiver enn å holde på makten. Ikke bare var president Obama ute av stand til å få dem fjernet fra sin administrasjon, men en type som Victoria Nuland, som blir ansett for å være gallionsfigur for Bush-administrasjonen, hadde ingen vansker med å stige i gradene i den Demokratiske administrasjonen og organisere en russofobisk bølge. Mens hun samarbeidet nært med Hillary Clinton sluttet hun aldri med å sabotere utenriksminister John Kerry, hjulpet og oppmuntret av vennen Jeffrey Feltman, den som virkelig styrte FN-organisasjonen. (Visegeneralsekretær i FN, overs.)

I og med at de kjenner til Erdogans evne til plutselige strategi-skifter vil Moskva hverken berolige Anastasiádis spenninger og angst eller foreslå noe mer forlokkende for Ankara for å holde dem på plass midt mellom Moskva og Washington.

Oversatt av Knut Lindtner

 

Tilbake til Forsiden

 

Tyrkia skifter retning i Midt-Østen

Tyrkias Helomvending.


Av Thierry Meyssan
arton174732-19434_4jpg

President Putin har offentliggjort at han har avtalt en våpenhvileavtale for Syria med Tyrkia, som til nå har vært hoved-støttespilleren til jihadistene. Hvordan kan vi forklare den forbausende vendingen av begivenhetene? Vil president Erdogan være i stand til å vende landet bort fra den innflytelsen USA har og mer i retning av Russland? Hva er årsaken og konsekvensene til denne dramatiske snuoperasjonen?

Tyrkia er NATO-medlem, alliert med Saudi-Arabia, og har vært en høvding for den internasjonale jihadismen siden prins Bandar ben Sultan ble syk i 2012, og en gudfar for Muslim Brotherhood siden Mohamed Morsi ble styrtet (Egypt overs.) og krangelen mellom Doha og Riyad i 2013-14 (Qatar og Saudi-Arabia, overs.). I tillegg til dette angrep de Russland i november 2015 hvor de ødela et Sukhoi-24 (russisk jagerfly) og forårsaket et brudd i de diplomatiske relasjonene med Moskva.

151124093549-russia-jet-syria-crash-1-super-169jpg

Det er ikke mer enn godt og vel et år siden det nesten brøt ut krig mellom Russland og Tyrkia på grunn av denne hendelsen.



Og likevel er dette det samme Tyrkia som nettopp har sponset våpenhvilen i Syria etter forslag fra Russland? Hvorfor?

Siden 2013 har ikke Washington ansett Recep Tayyip Erdogan som en partner å stole på. CIA har derfor iverksatt ulike operasjoner, ikke mot Tyrkia, men mot Hr. Erdogan personlig. I mai-juni 2013 organiserte de Taksim Gezi Park protest-bevegelsen. Under valget i juni 2015 finansierte og ledet de minoritets-partiet HDP for å avgrense presidentens makt. De brukte den samme taktikken under valget i november 2015, som makten hadde fikset (rigget). CIA beveget seg deretter fra politisk innflytelse til dekk-operasjoner. De organiserte fire drapsforsøk, det siste i juli 2016, som gikk riktig dårlig, hvor de presset Kemalist-offiserer til å forsøke et statskupp som de ikke var forberedt på.

Recep Tayyip Erdogan befinner deg derfor i en lignede situasjon som den italienske statsministeren Aldo Moro var i 1970 - begge mennene ledet et NATO-land og begge stod overfor USAs fiendtlighet. NATO klarte å eliminere italieneren ved å manipulere en ytre venstre-gruppe, men har ikke klart å drepe tyrkeren.

aldo_moro_brjpg

Her den tilfangetatte italienske statsministeren Aldo Moro under Røde Brigade sin fane.



For å vinne valget i november 2015 smigret Erdogan de stor-tyrkiske nasjonalistene ved ensidig å utvide konflikten med den kurdiske minoriteten. Ved å gjøre dette føyde han samtidig de antatte «nasjonalistene» i MHP (et tyrkisk, høyreorientert parti, overs.) til sitt islamistiske velgergrunnlag (AKP). I løpet av noen få måneder forårsaket han at mer enn 3000 etniske tyrkiske kurdere ble drept og ødela en rekke landsbyer, selv noen forsteder til enkelte sentrale byer.

Og ikke mist ved å sørge for våpen til Al-Qaida og IS som ble sendt av Saudi-Arabia, Qatar og NATO, knyttet han seg tett opp mot jihadistiske organisasjoner. Han nølte ikke med å bruke krigen mot Syria for å tjene penger selv. Ført og fremst ved å demontere og plyndre fabrikkene i Aleppo, deretter med frakt av IS-stjålet olje og antikviteter. Gradvis ble hele klanen hans knyttet opp mot jihadistene. For eksempel organiserte hans nåværende statsminister, mafia-gangster Binali Yildirim, fabrikker for produksjon av forfalskete varer fra de områdene som ble administrert av IS.

Imidlertid snudde krigslykken etter Hezbollahs intervensjon under den andre krigen mot Syria fra juli 2012 og deretter den til den russiske føderasjonen, i september 2015. Fra da av mistet den gigantiske koalisjonen «Venner av Syria» en del av de områdene de hadde okkupert og opplevde økende problemer med å rekruttere nye leiesoldater. Tusenvis av jihadister forlot slagmarken og flyktet til Tyrkia.

Men faktum er at at de fleste jihadistene er uforenelige med den tyrkiske sivilisasjonen. Naturligvis er ikke disse jihadistene rekruttert for å inngå i en enhetlig hær, men ganske enkelt for få opp antallet. Det var minst 250 000 av dem, kanskje enda mange flere. Til å begynne med var dette arabiske ungdomsforbrytere som ble veiledet av Muslim Brotherhood.

Gradvis kom det med Naqshbandiske Sufister (Tsjetsjenske jihadister, overs.) fra Kaukasus og Irak og til og med unge fra vestlige land som søkte etter en revolusjon. Denne umulige blandingen kan ikke holde sammen hvis den flyttes til Tyrkia. Først og fremst fordi det separatistene ønsker er deres egen stat og det er åpenbart umulig å proklamere et nytt Kalifat i Tyrkia. Og tillegg alle tenkelige kulturelle grunner. For eksempel - de arabiske jihadistene har tatt til seg Wahabismen til dere Saudiske velgjørere. Ifølge denne ørken-ideologien eksisterer ikke historien. De har derfor ødelagt mange antikke rester, angivelig fordi Koranen forbyr avgudsdyrkelse. Mens dette ikke har forårsaket problemer i Ankara, kommer det ikke på tale å tillate dem å nærme seg tyrkisk-mongolske arven.

Dermed står Recep Tayyip Erdogan overfor tre samtidige fiender, og da regnes ikke Syria med:

- USA og dere tyrkiske allierte, FETÖ (Fetullah-terrorist-bevegelsen) til det islamske borgerskapet til Fethullah Gülen;
- Den kurdiske uavhengighetsbevegelsen, og mer spesifikt PKK;
Sunni-stat-ambisjonene til jihadistene, særlig IS.

pkk-flags-2jpg

PKK er fortsatt en politisk kraft i tyrkisk politikk



Mens Tyrkias selvsagte hovedinteresse vil være å ned-dempe konflikten med PKK og FETÖ, vil Erdogans personlige være å finne en ny alliert. Han var USAs allierte da deres innflytelse var på sitt høyeste, og nå håper han å bli Russlands allierte, landet som nå er den ledende konvensjonelle militærmakten i verden.

Denne helomvendingen ser ut til bli stadig vanskeligere å styre i og med at landet er medlem av den Atlantiske Alliansen (NATO, overs.), en organisasjon ingen til nå har klart å forlate. Han kan kanskje som den første forlate den integrerte militærkommandoen, slik Frankrike gjorde i 1966. Den gangen måtte president Charles De Gaulle oppleve et kupp-forsøk og en rekke forsøk på snikmord fra OAS, en organisasjon som var finansiert av CIA.

Og selv om vi forutsetter at Tyrkia skulle klare å håndtere denne utviklingen, må de likevel fortsatt forholde seg til to hovedproblemer.

For det første vet vi ikke det nøyaktige tallet jihadister i Syria og Irak, men vi anslår at det nå ikke er flere enn mellom 50 000 og 200 000. Under forutsetning at disse leiesoldatene i stor grad ikke er rehabiliterbare, hvordan forholder en seg til dem? Våpenhvile-avtalen, og teksten er her med hensikt upresis, holder åpen muligheten for et angrep mot dem i Idlib. Denne provinsen er okkupert av en flokk av væpnete grupper som har ingen tilknytning til hverandre, men som er samordnet av NATO fra LandCom i Izmir, via visse «humanitære» NGO-er. I motsetning til IS har disse jihadistene ikke lært hvordan de skal organisere seg korrekt og er derfor fortsatt avhengig av assistanse den Atlantiske Alliansen (NATO, overs.). Denne hjelpen kommer til dem over den tyrkiske grensen, som snart kan bli stengt. Mens det på den ene siden er lett å kontrollere lastebiler som kjører på veldefinerte ruter, så er det ikke mulig å kontrollere folk som krysser hvor som helst. Tusenvis, kanskje ti-tusenvis med jihadister kan snart flomme inn i Tyrkia og destabilisere landet.

Tyrkia er allerede nå i ferd med å endre retorikken. President Erdogan beskyldte USA for å fortsette støtten til jihadistene i sin alminnelighet og spesielt til IS, og antydet at det ikke var noe nytt at de var under Washingtons onde innflytelse. Ankara håper å gjøre penger av å få oppdrag om gjenoppbygging av Homs og Aleppo til sine selskaper i bygg- og anleggs-bransjen. Imidlertid er det vanskelig å se hvordan han slippe unna sitt eget ansvar etter å ha betalt hundretusenvis av syrere for å forlate landet sitt, etter at de hadde plyndret Nord-Syria og etter at de hadde støttet jihadistene som har ødelagt dette landet og drept hundretusenvis av syrere.

mideast-syria_horo1-635x357jpg



Tyrkias helomvending, hvis den bekreftes i månedene som kommer, vil utløse en kjedereaksjon av konsekvenser. Det begynner med at Erdogan nå ikke bare presenterer seg som Russlands allierte, men også som en partner til Hezbollah og Den Islamske Republikkene Iran, med andre ord, helten i sjia-verdenen. Dette blir derfor slutten på Tyrkia som sunnienes leder som kjemper mot de frafalne med saudiske penger. Men den kunstige inter-muslimske konflikten vil ikke ta slutt før også Saudiene slipper taket.

Denne usedvanlige kursendringen til Tyrkia er sannsynligvis vanskelig å forstå for folk fra vesten, hvor politikk bli ansett som et offentlig anliggende. Legger vi til side arrestasjonen av tyrkiske offiserer i en NATO-bunker i Øst-Aleppo for to uker siden, så er det lettere å forstå for de som husker den personlige rollen til Recep Tayyip Erdogan under den første Tsjetsjenske krigen, hvor han var leder av Millî Görüs; en rolle som Moskva aldri har nevnt, men hvis virksomhet den russiske ectteretningstjenesten sitte på hauger av dokumenter om. Vladimir Putin foretrekker å omforme en fiende til en alliert, fremfor å fjerne han for deretter å måtte fortsette å sloss mot landet hans. President Bashar Al-Assad, Sayyed Nasrallah (Hezbollah, overs.) og Ayatollah Ali Khanenei følger med glede der han leder an.
 

Oversatt, bilder/tekst av Knut Lindtner

 Tilbake til forsiden

Tyrkia nå aktive mot IS?

Det ser ut til at Tyrkia nå går imot Daesh (IS)


Under en pressekonferanse den 27. desember 2016, erklærte president Recep Tayyip Erdogan, at for å komme videre måtte landet hans forholde seg til tre terrorist-organisasjoner samtidig: Daesh (IS, overs.), PKK (kurderne) og FETÖ (Fethullah Gülen).

«Vestmaktene beskylder oss for å støtte IS. Men det er de som støtter terror-grupper, slike som IS og YPG (kurderne). Dette er fullstendig klargjort. Vi har bevis i form av fotografier og videoer som bekrefter dette,» spesifiserte han.

turkish-solders-are-set-alight-746978jpg

Siden den 10. desember og tilnærmingen overfor Russland, ser det ut til at Tyrkia har stoppet støtten til IS. Som gjengjeldelse for dette, brente jihadist-organisasjonen den 22. desember levende to tyrkiske soldater.


Oversatt av Knut Lindtner

Tilbake til forsiden

Tyrkiske medier: CIA stod bak drapet

Tyrkiske medier hevder CIA stod bak ambassadør-mordet i Ankara


Av Jason Ditz
Oversatt av Knut Lindtner

Sist sommers mislykkete militærkupp i Tyrkia ga gode argument for å fremføre tanken om at det var konspiratorisk planlegging som foregikk mot Tyrkia. Disse forestillingene fra den tyrkiske regjeringens side den gang, kretset rundt tanken at det var den geistlige Fethullah Gülen som stod bak (sitter i eksil i USA, overs.). Offisielle representanter i den tyrkiske regjeringen forholdt seg til Obama-administrasjonens nekt av utlevering som et bevis på at USA var involvert i intrigen. Dessuten spekulerte de fleste mediene i Tyrkia på CIAs rolle.

sz547493_doc6rdy25jh4tebrne5p6rjpg
Fethullah Gülen, lever i eksil i Pennsylvania i USA


Dette fortsatte med det nylige mordet i Ankara på den russiske ambassadøren i Tyrkia, Andrei Karlov. Alt som skulle til var en liten grunnløs spekulasjon av ordføreren i Ankara om at drapsmannen, en offiser fra det tyrkiske opprørspolitiet, tilhørte Gülens organisasjon, for å sette de viktigste pro-regjeringsmediene i sving.

Sentrale aviser som Yeni Safak klandrer ikke bare Gülen for drapet, men anklager også CIA for å stå bak. Naturligvis foreligger det ingen bevis til støtte for en slik spekulasjon, men etter kuppforsøket er de fleste tyrkiske journalistene kommet dit hen at de våger å stille spørsmål ved de offisielle forklaringene - slik at denne påstanden kan bli stående som et faktum det ikke lenger stilles spørsmål ved.

Gülen har allerede tatt avstand og fordømt drapet, og den eneste forbindelsen til drapsmannen er påstander om at han en gang har deltatt på et forberedende kurs ved et universitet som er beskyldt for å være sponset av Gülen. I tiden etter kuppet har utrenskninger berørt alle universitetene i landet, så en slik tilknytning vil i stor utstrekning kunne ramme nesten hvem som helst i landet som har deltatt på et eller annet kurs.

Kommentar Knut Lindtner: For meg ser det ikke lenger ut til at det viktigste er spørsmålet om hvem som stod bak, men om hvilke konsekvenser dette får for NATO og USA. For i går hadde Irans og Tyrkias utenriksministre møte i Moskva (med Russlands Lavrov) og ble enige om en avtale vedrørende Syria.

1048795029_1jpg

Spørsmålet er nok snarere hvor lenge dette kan fortsette. NATOs nest største land er nå i direkte konflikt med med det største, USA. Alliansen kan umulig fortsette lenge under slike forhold hvor sentrale medier i Tyrkia rett ut beskylder CIA for å være direkte involvert i et kuppforsøk mot landets lovlig valgte president.

NATO er helt avhengig av Tyrkia som er en nøkkel-alliert, både på grunn an landets størrelse, men ikke minst på grunn av sin strategiske beliggenhet. Skifter Tyrkia side tror jeg løpet for konfrontasjons-politikken overfor Russland er kjørt.

Tilbake til forsiden

Tom krigserklæring fra Erdogan?

 Den nedenfor refererte uttalelsen er i praksis en krigserklæring mot Syria.

05erdogan-web7-master768jpg

Vi vet i ettertid at han i en telefonsamtale med Putin har beklaget uttalelsen. Innholdet i samtalen er ikke offentliggjort i sin helhet, men russiske referater i ettertid viser at det er det som har skjedd.

Slik er det når en har for mange sprikende staur å bære. Det alvorlige er at han er statsleder for en stat med 80 millioner mennesker som er medlem i NATO. Han har invadert det nordlige Syria og det vestlige Irak og fører en krig mot en stor nasjonal folkegruppe i sitt eget land, kurderne. Han har NATOs nest største hær og huser atomvåpen fra USA i landet sitt.

Normale demokratiske retter er i ferd med å fjernes innad i landet i kjølvannet av kuppforsøket mot han i sommer. Tyrkia under Erdogan er i ferd med å bli et svært ustabil og uforutsigbar stat.

Knut Lindtner

 

Erdogan har plutselig «erklært krig» mot Syria. Russland forlanger en forklaring.


Den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogans nyeste uttalelse om at Tyrkia er i Syria for å styrte den syriske presidenten Bashar al-Assad sammenfaller ikke med Moskvas stilling for å ordne opp i situasjonen i Syria. Kreml håper at Ankara vil komme med en forklaring på denne uttalelsen. Det har den russiske presidentens pressesekretær Dmitry Peskov fortalt journalister.

p0360x84_1jpg


Nylig sa Erdogan at Ankara har satt i gang en militæroperasjon i Syria for å få slutt på styret til Bashar al-Assad.

Peskov sa til journalistene: «Erdogan erklæring er faktisk helt ny. Dett er en svært alvorlig uttalelse, en beslutning som er tvert imot tidligere uttalelser, og en beslutning som går på tvers av vår forståelse av situasjonen. Vi ser på Syria som en stat der deres væpnede styrker er de eneste lovlige på det syriske territoriet til Den Syrisk Arabiske Republikken, med basis i lovlige autoriteters samsvarende appeller. Dette er svært viktig å huske».

Kremls talsperson sa også at det er for tidlig å snakke om mulige følger av Erdogans ord på forholdet mellom Russland og Tyrkia. «Denne uttalelsen er ny. Derfor regner vi med en forklaring på denne for vi kommer med noen dom», la Peskov til.

Talsmannen for utenriksdepartementet i Russland, Maria Zakharova, har tidligere sagt at Moskvas befatning med den syriske situasjonen er på basis av en eksisterende avtale med Tyrkia.

5jpg

«Vi stoler på at de tidligere uttalelsene, som gjentatte ganger har blitt sagt av Ankara, og spesielt offisielt fra lederen av Tyrkia, er hjertet i i den avtalen som Tyrkia er en del av,» understreket diplomaten, og la til at dette ikke bare handler om et bilateralt dokument, men også internasjonale avtaler som Tyrkia har skrevet under på.

Siden sist august har tyrkiske tropper, sammen med den såkalte «frie syriske hæren» holdt på med «Operasjon Eufrat-skjoldet» i Nord-Syria. Offisielt skulle denne operasjonen kaste ISIS-terroristene ut av det 5000 kvadratmeter store området, og etablere en sikkerhetssone for, blant andre ting, å bosette flyktninger. Samtidig gikk Tyrkia mot USAs støtte til syriske kurdere som også kjemper mot ISIS i Nord-Syria.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst
Bilder: Knut Lindtner

Tyrkia truer EU og NATO

Tyrkia truer både EU og NATO


Tyrkias president Erdogan, spiller nå sine kort i alle retninger. Mange hevder han har et nytt Ottomansk rike i tankene og alle hans utspill i ulike retninger må forståes på en slik bakgrunn. Nylig hevdet han at Syria hadde bombet tyrkiske styrker som står inne i Syria, noe de syriske myndighetene på det sterkeste benektet. Dette kunne oppfattes som opptakten til en kommende åpen konflikt med Syria. Det gjenstår å se.

USA er også sterkt kritisert av han fordi de støtter den syrisk/kurdiske geriljaen - som består for det meste av tidligere tyrkiske kurdere som flyktet fra Tyrkia til Syria under borgerkrigen på 1980-tallet - og deres etterkommere. Alle har nå fått syrisk statsborgerskap, men Erdogan oppfatter dem som fortsatt sympatiserende med PKK i Tyrkia og at de har en tilknytning til den bevegelsen.

us_soldiers_spotted_wearing_ypg_badges_h2027_02545jpg
Her er et av de fotoene som har irritert tyrkiske myndigheter. USA-soldater i Nord-Syria som bærer den kurdiske YPG-geriljaen sine merker.

I en viss forstand har han kanskje rett i en slik antagelse.

At USA væpner dem og hjelper dem i kamp mot IS oppfatter Tyrkias Erdogan som en trussel mot Tyrkias enhet og kanskje mot hans Ottomanske drømmer. At USA nekter å utlevere Gülen som bor i USA og som Erdogan oppfatter som sentralt medvirkende til det mislykkete kuppforsøket mot han i sommer - alt dette forsurer Tyrkias forhold til USA.

Nå har han også lagt seg ut overfor EU som ikke vil gi alle tyrkiske statsborger visumfrihet, slik han har ønsket. Vil dere at jeg skal åpne grensene for 3 millioner flyktninger, truer han.

Som NATO-medlem er Tyrkia en hjørnestein. Går landet ut er det mange som tenker at det betyr at NATO går ned. Denne artikkelen tar for seg den muligheten som også er oppstått i kjølvannet av Erdogans utspill. Men det er ikke første gangen han trekker dette kortet. Problemet er at det kan gå troll i ord.

Knut Lindtner

Alternativ til EU? Muligheter for at Tyrkia slutter seg til SCO.

mg30431389433921jpg
Av Murad Sezer fra Reuter.

Det er allerede diskusjoner i Tyrkia om landets muligheter til å bli medlem av Shanghai Cooperation Organization (SCO). (Shanghai Samarbeids-Organisasjon, eller Shanghai-pakten, er en eurasiatisk politisk, økonomisk og militær organisasjon som ble grunnlagt i 2001 av lederne i 6 land, overs.)

Tidligere denne uken sa president Recep Tayyip Erdogan at Ankara vurderer å slutte seg til den seks-medlems-blokken som består av Russland, Kina, Kazakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Uzbekistan. Tyrkia har nå i en dialog-partner-status i denne organisasjonen.

«Brexit kan spre seg. De samme stemmene høres fra Frankrike og Italia.   Under disse forholdene bør Tyrkia forholde seg rolige. Man bør ikke si at Den Europeiske Unionen er den eneste muligheten. Hvorfor kan ikke Tyrkia bli medlem av SCO?» sa Erdogan til journalister på flyturen tilbake fra sitt offisielle besøk til Uzbekistan.

china-warmly-welcomes-pakistan-s-desire-to-be-full-member-in-sco-1377599584-5686jpg

Å slutte seg til SCO ville være «et positivt skritt» for Ankara fordi deres adgang til Den Europeiske Unionen lenge har blitt forsinket, sa Fevzi Sanverdi, en tyrkisk lovgiver fra det regjerende Lov og Rett-partiet (AKP).

Tyrkia undertegnet en assosiasjons-avtale med det da EEC i 1963, og oversendte sin medlemssøknad i 1987. Samtaler om Tyrkias medlemskap i EU startet i 2005.

«Vi har stått ved døren til Den Europeiske Unionen i 50 år. Men perioden med usikkerhet kan vare i 60 år. Europa burde snart kunne bestemme seg. Hvis Tyrkia blir medlem i SCO vil det gi oss mer frihet innenfor denne blokken. Så jeg tror at Tyrkias tiltredelse til SCO vil være et svært positivt skritt», forteller Sanverdi til tyrkiske Sputnik.

Ifølge denne lovgiveren bør Brüssel klargjøre sin holdning til Ankara.

«På hvilken side vil EU stå - på siden til terroristene som truer den tyrkiske staten eller på den siden av Tyrkia som er en viktig NATO-alliert? De bør bestemme seg før dette året er ute», sa han.

fevzi-sanverdijpg
Fevzi Sanverdi

Brüssel har satt opp 72 kriterier som Tyrkia må oppfylle før de blir medlemmer av EU. Ifølge Sanverdi har Ankara gjennomført 71 av disse kriteriene. Unntatt er ett som omhandler forandringer i landets lov om kontraterrorisme, som EU-autoritetene synes er for hard.

«Ingen utenfor Tyrkias regjering kan bestemme hvordan Tyrkia skal beskytte sin integritet og opprettholde nasjonal sikkerhet. Etter en serie terroristangrep i Frankrike i fjor, reiste vår president [Erdogan] til Paris for å delta i en solidaritetsmarsj mot terrorisme. Siden 2015 har bortimot 300 mennesker blitt drept i terroristangrep rundt omkring i Tyrkia. Ingen utenlandske ledere har kommet til vårt land. Dette er dobbeltmoral. Tyrkia er en suveren stat som tar uavhengige avgjørelser, spesielt når det gjelder vår nasjonale interesser», påpekte lovmakeren.

Medlem i Senter for tyrkiske og russiske studier (TURAM) Aydin Sezer, sa at sammenliknet med EU vil SCO gi sine medlemmer mer frihet til å ta suveren avgjørelser.

«Brüssel forlanger at et lands medlemmer og kandidater skal gjøre visse forandringer i sin politiske struktur,og ta skritt sammen med Europa i navnet til europeiske verdier og vestlig sivilisasjon. Dette fører til strukturelle forandringer. EU kan beskrives som en privat klubb med svært strenge medlemskapsregler. Én av disse reglene er å etterkomme de utpekte prinsippene», påpekte Sezer.

Ifølge han er SCO forskjellig fordi medlemslandene beholder sin suverenitet innenfor organisasjonen.

aydinjpg
Aydin Sezer

«Jeg sier ikke at EUs medlemmer og kandidater fullstendig mister sine rettigheter og sin suverenitet. Men de er nødt til å handle etter vestlige verdier og prinsipper. På den måten mister de muligheten til å ta suverene avgjørelser inntil et visst punkt», forklarte han.

Sezer foreslår at tyrkisk medlemsskap i SCO kan bli en mulighet bare hvis Ankara minimerer sine bånd til partnerskapet med Vesten.

«En bør huske at Tyrkia rent teknisk ikke kan opprettholde sine bånd til EU og NATO og til SCO samtidig. Et forsøk på å etablere partnerskap med to blokker samtidig vil bli en svært vanskelig prosess for Ankara», sa han.

Sezers antakelser blir gjentatt av dr. Emre Ersen, assosiert professor ved Marmara Universitets avdeling for politisk vitenskap og internasjonale relasjoner.

«Tyrkia har vært NATO-medlem siden 1952. Dette kompliserer bildet fordi SCO faktisk ble opprettet i hovedsak som et geopolitisk svar på NATO, mer enn mot EU. Når en ser på dette tror jeg ikke at Russland og Kina under de nåværende forholdene vil være villige til å akseptere Tyrkia som et fullt SCO-medlem, hvis Ankara da ikke fryser sine nåværende lenker til NATO», fortalte Ersen til Radio Sputnik.

hqdefault_23jpg
Dr. Emre Ersen

Ersen la til at hovedårsaken til Ankaras vilje til å slutte seg til SCO som fullt medlem er det faktum at Tyrkia «ønsker å følge en mer uavhengig linje i utenrikspolitikken».

I sin tur sa politisk analytiker og kommentator Baris Doster i et intervju med det tyrkiske Sputnik at Erdogans uttalelse om SCO er mer et spill som har til hensikt å påvirke den tyrkiske opinionen.

Ifølge denne eksperten har den tyrkiske regjeringen i de siste fem - seks årene, etter som forholdet til Vesten har surnet, gjentatte ganger, tatt opp tanken om å slutte seg til SCO.

«Folk i Tyrkia på samme måte som andre verdensledere er allerede vant til det faktum at Erdogan med jevne mellomrom snakker om at Tyrkia bør slutte seg til SCO. Vanligvis skjer dette når det oppstår spenninger mellom Ankara og EU. Uansett har det ikke blitt tatt noen konkrete utspill fra regjeringen», påpeker Doster.

hqdefault-2jpg
Baris Doster

Han legger til at selv om Tyrkia bestemmer seg for å trekke seg ut av NATO, vil det ta minst 25 år å minimere den innflytelsen alliansen har på tyrkisk politikk, militærvesen, økonomi og kultur.  

«Jeg tror ikke Erdogans uttalelser kan regnes som regjeringens offisielle intensjoner. Er Tyrkia virkelig klare til å slutte å bruke dollar og euro, noe som spiller en svært viktig rolle i landets økonomi? Det tror jeg ikke. Slike uttalelser er rettet mot folkeopinionen, men reflekterer ikke regjeringens offisielle syn», konkluderte Doster.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst
Bilder/tekst: Knut Lindtner

Erdogans svigersønn bak Oljehandelen med IS

Erdogan-familien og IS


En gruppe tyrkiske hackere, Redhack, har fått tak i e-poster fra energi-ministeren. Det tyrkiske rettsvesen forbød øyeblikkelig offentliggjøring og kopiering av disse e-postene.

Imidlertid ble 20 gigabyte med data analysert av professor Ahmed Yayla, visedirktøren i ICSVE (International Center for the Study of Violent Extremism),(Det internasjonale senteret for studiet av voldelig ekstremisme, overs.). Disse bekrefter vedvarende rykter og gir nye detaljer.

1yjnljf9od9eyimek0wvzlgjpeg
professor Ahmed Yayla 

Oljen som ble stjålet av IS i Syria ble transportert av 8500 tankbiler som var eid av et selskap som het Powertrans, som uten noen anbudsrunde fikk monopol på oljetransport på tyrkisk territorium. Det ble eid av det meget mystiske Grand Fortune Ventures, som var lokalisert i Singapore, men seinere flyttet til Cayman Island.

arton193987-e8eb8jpg
Erdogans svigersønn Berat Albayrak

Bak dette finansielle arrangementet finner vi Calik Holding, selskapet tilhører Berat Albayrak, svigersønnen til president Erdogan som også er hans energiminister.

Tyrkia bomber nå i Syria

Nato-landet Tyrkia bomber for IS. Harde tyrkiske flyangrep mot YPG støtter jihadistene.


_88270373_88270258.jpg

Resultatet av den Tyrkiske bombingen inne i Syria. Store ødeleggelser og mange drepte.

 

Tyrkiske jagerfly-angrep mot syrisk-kurdiske landsbyer, som forsvarer seg mot terror-grupper rundt IS, den `islamske staten`, førte til at minst 14 mennesker ble drept natt til 20/10-16. Ankaras angrep er rettet mot de kreftene som står midt oppe i de hardeste kampene mot jihadistene.  


Det statlige nyhetsbyrået Anadolu meldte torsdag at målet for angrepene var YPG-stillinger i Syria. YPG er kurdiske selvforsvarskreftene, utgått fra de Syria-kurdere i den demokratiske unionen, PYD. Under angrep mot Maarat Umm Hush, nord for Aleppo sier Tyrkia at opp til `200 `terrorister` er drept`

London-baserte observatoriet for menneskerettigheter i Syria, som ligger tett opp til opprørere i Syria, trakk tallene på drepte i tvil. Så vidt de vet er 11 krigere i SDF, Syrias demokratiske krefter, som nå er alliert med YPG, drept. Kurdiske Firat sa 20/10 at 14 var drept, deriblant sivile og militære. 


Ankara anklager PYD, kvinnebataljonen YPJ og YPG for å pleie kontakter med det forbudte kurdiske arbeiderpartiet PKK i Tyrkia. Tyrkia-regjeringen har drevet ubarmhjertig krig mot det kurdiske folket og deres organisasjoner etter at Erdogan brøt fredsavtalen med PKK i juli 2015. Ankara frykter militær framgang og erobring av territorier for kurdiske styrker, som vil styrke kurdernes krav om selvbestemmelse og regional autonomi på ny. 


feature_ypj.jpg

Noen av kvinnene fra den kurdiske YPJ.


Forvaltningsrådet i Rojava, den autonome føderasjonen i Nord-Syria, sammensatt av PYD og deres allierte, fordømte Nato-Tyrkias angrep skarpt: `Med sin handlemåte bekrefter AKP-regjeringen i Tyrkia nok en gang at de ikke bekjemper IS, men dem som slåss mot IS`, `Vi ber folket vårt yte motstand mot Tyrkias invasjon, som truer framtida for vårt folk og land`, heter det videre i erklæringen fra ledelsen i Rojava-rådet, referert av Firat, 20/10-16. 

 

Med angrepene på YPG angriper Tyrkia altså de enhetene i hele området som har vært i de hardeste kampene mot IS, noe til og med USA har måttet innrømme. Ankara hevder `de både bekjemper IS og `terrorister` i YPG`. Men kritikere anklager Erdogan for de siste års støtte til jihadister med store våpenleveranser og finanser. Også tyrkiske flyangrep har først og fremst vært rettet seg mot kurderne de siste årene. Samtidig holder vestlige medier seg innenfor visse etiske grenser: Mens USA/EU fordømmer Syria/Russland for å bombe jihadister i okkuperte Øst-Aleppo, tier de stort sett om Ankaras skitne krig mot kurdiske områder. 


Michael Streitberg, 21/10-2016 i Junge Welt. Oversatt fot derimot.no , 21/10-11, Per Lothar Lindtner.     

Bilder m/tekst: Knut Lindtner

Dramatisk tyrkisk omlegging

Tyrkia - en ny tilnærming til Syria

 

karaalioglu.jpg

Den tyrkiske journalisten Mustafa Karaalioglu


Den tyrkiske statsministeren, Binali Yildirim, erklærte, da han ønsket velkommen til journalisten Mustafa Karaalioglu, at hans regjering hadde utformet en ny tilnærming til det syriske spørsmålet overfor sine iranske samtalepartnere. Den hadde tre punkter:


  • Å opprettholde den territorielle integriteten til Syria ( noe som innebærer å forhindre at det etableres en ny stat i den nordlige delen av landet, så langt det er mulig i og med at Ankara ikke lenger kontrollerer de syriske kurderne som nå sloss mot hverandre.)


  • Å forhindre dominansen til en etnisk gruppe eller religiøs retning (noe som innebærer å opprettholde det sekulære Baath partiet og sørge for at Bashar al-Assad beholder makten.)


  • Å organisere at de syriske flyktningene i Tyrkia kan returnere til sine hjem (i hvert fall noen av dem, fordi andre - som regner seg som sunnier og som er kjent for å være motstandere av republikken - er blitt tilbudt leiligheter som er spesielt bygget til dem i områder i Tyrkia som er befolket av kurdere.) Dette tredje punktet forutsetter ikke en lignende utvikling i Libanon og Jordan, en beslutning som bare kan fattes av disse statene.


Denne positive tilnærmingen er lik den som ble fremført av Tyrkia ved starten av Geneve forhandlingene, men var på det tidspunkt ikke på noen måte i samsvar med holdningen på bakken.

 

Artikkelen er oversatt av Knut Lindtner

Fengslet i Tyrkia - når starter rettsakene?

Erdogans nye fanger kan vansmekte i årevis uten rettssak.


av Robert Fisk

 

fisk.jpg

Robert Fisk


Antallet det dreier seg om er fascinerende.  Det var 187 000 fanger i tyrkiske fengsler i mars.  Etter det mislykte kuppet midt i juli har politiet plukket opp, fengslet eller «holdt tilbake» for forhør minst 23 000 soldater eller sivile - dommere, journalister, lærere og offentlig ansatte.  Tallet kan være så høyt som 32 000, til og med 35 000.


Og nå, ut av det blå, tømmer RecepTayyip Erdogans regjering fengslene,  38 000 innsatte, som var fengslet før 1. juli.  Med andre ord kriminelle som ikke kunne ha deltatt i forsøket på å styrte Erdogan 14 dager senere.


Så 38 000 domfelte spaserte ut av cellene for å rydde plass for sultanens nye  fanger.  Regjeringen insisterte på at det ikke var noe slags amnesti - men naturligvis var det det, siden det ikke syntes å være noe slags system som sikret at de løslatte ikke ville fortsette sin kriminelle løpebane.  Utrolig nok ble løslatelsene beskrevet som del av en «straffereform» i landets 364 fengsler.

 

ob-wp074_0306tu_j_20130306125349.jpg

Fra fengselet i Diyarbakir


Det er også interessant å legge merke til hvor lettvint Tyrkia kan sette fri fengselsinsatte, riktignok ikke innsatte som var skyldige i alvorlige forbrytelser som mord eller voldtekt - men også hvordan er stor politisk krise så raskt  kan overvelde landets sikkerhetssystem.


Da den tyrkiske hæren gjennomførte et kupp i 1980, økte kapasiteten i fengslene fra 55 000 til 80 000 for å få plass til et stort utvalg nye «sikkerhets»-fanger.  Dette var for det meste mannlige fanger, både fra vestresiden og høyresiden i Tyrkia, og som hadde vært med på det som stort sett ble betraktet som en begynnende borgerkrig.  De vansmektet i fengsel i mange år, ofte uten rettssak.  Det er ingen grunn til å tro at de nye innsatte vil få det mye bedre, anklaget som de er for antatte Gulenist-forbrytelser.


Fengslene har allerede blitt beryktet for korrupsjon og sadisme i filmen Midnight Express.  Tyrkias fengsler har et skremmende rykte for grusomheter, noe som går helt tilbake til de ottomanske dager.  Landets mest berømte fange, den kurdiske arbeiderpartilederen Abdullah Ocalan, vil antakelig fortsatt sone sine åtte og et halvt års innesperring på Imrali-øya i Marmarahavet i ensom fengsling.

 

91862f6ef6f1fca665f12489e4eabfdb.jpg

En scene fra filmen Midnight Express


Mens tilhengerne hans ofte har fylt tyrkiske fengsler sør-øst i landet - spesielt i Diyarbakir - har de ville kampene de har deltatt i mot den tyrkiske hæren vært så blodige at det ser ut som de har etterlatt seg flere døde enn fanger.  Mer enn 21 000 kurdere har blitt drept mellom 1984 og 2012, nok 2 000 mellom juli og september i fjor.


Merkelig nok har det samme dekretet som løslot 38 000 fanger også inkluderte avskjeden til 2360 fra politiet, minst 100 flere offiserer og soldater og rundt 190 offentlig ansatte.  Vi kan regne med som gitt - når vi ser på antallet nye innsatte - at fengselsvoktere ikke vil være inkludert i framtidige oppsigelser.

 

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Erdogan truer USA: Dere må velge!

Erdogan: USA må velge: Enten Gülen eller Tyrkia.


Tyrkias president Erdogan sa at Washington må før eller siden velge mellom Ankara og den bevegelsen som er ledet av den religiøse og USA-bosatte Gülens  bevegelse, som er definert som en terror-organisasjon i Tyrkia. I Tyrkia er den definert som den Fethuallistiske Terroristiske Organisasjonen (FETO).


Onsdag fortalte Ilnur Cevik, som er sjef-rådgiveren til Erdogan, til Sputnik at Ankara ikke har til hensikt å stenge Incirlik-basen (Den viktigste NATO-flybasen i Tyrkia, overs.). Det er fra denne basen USAs anti IS-operasjoner flyr fra. Han fortalte at Tyrkia vil fortsette samarbeidet med USA.


ilnur-cevik-kimdir-cumhurbaskani-erdogana-yeni-basdanisman-detaylar_2057217_720_400.jpg

 Ilnur Cevik


«Før eller siden må USA bestemme seg. Enten Tyrkia eller FETO,» sa Erdogan i en tale i Ankara onsdag ifølge det statsdrevne «Anadolu»-byrået. «Enten kupp-terroristene FETO eller det demokratiske landet Tyrkia. De må bestemme seg».


Presidenten la til at han ikke ser noen forskjell mellom jihadistene i IS-gruppene som er fordømt i Russland og noen endre land, og FETO, definert som en terrorgruppe i Tyrkia.


Ankara har beskyld Gülen og hans tilhengere for å ha spilt en nøkkelrolle i kuppforsøket den 15. juli som kostet mer enn 240 mennesker livet.


Tyrkia har bedt USA flere ganger om at Gülen blir utlevert. Denne geistlige lederen som har bodde i Pennsylvania siden 1999, har benektet beskyldningene om at han har iscenesatt kuppet.


Kommentar av Knut Lindtner:  Nå er det brann i rosenes leir. Skreller vi bort honnør- og skjellsordene som demokrati og terror-organisasjoner etc., står vi her overfor en regulær maktkamp innad i Tyrkia, men også mellom Tyrkia og USA. Det er nå åpenbart at det mislykkete kuppet var et betydelig politisk og strategisk nederlag for USAs regjering, uansett hvilken rolle de har hatt i kuppet.


putinerdogan.jpg

Bilder som dette sier mer enn ord om hva som er i ferd med å skje.


Den raske opptiningen av forholdet til Russland forteller dette, men også de indirekte truslene som Erdogan kommer med om Incirlik-basen. «Vi skal ikke stenge basen, men gi oss Gülen …»


Forsvinner Tyrkias aktive NATO-deltagelse, faller også en stor del av bunnen i alliansen ut. Tyrkia trenger ikke melde seg ut, bare slutte å delta. NATOs planer om Svartehavsflåte må i det minste legges på is og Tyrkia er helt sentral i det planlagte rakettskjoldet som reises mot Russland. Spørsmålet hvor mye makt de er villig å legge bak kravene. Her er det mye som står på spill.

Det frosne forholdet mellom Russland og Tyrkia tines raskt

Vladimir Putin undertegner kjempe gass-og atomavtale med Tyrkias president Erdogan.


av Alex Christoforou


npocdsnmjia.jpg

Alex Christoforou


Russland og Tyrkia presser på med Turk Stream rørledningen og mye mer….


Forholdet mellom Russland og Tyrkia er tilbake til normalen.  På sin første reise utenfor Tyrkia etter kuppforsøket valgte president Erdogan å besøke Russland, noe som sikkert vekker sinne hos hans NATO-partnere.  Det som virkelig opprørte Det Hvite Hus og Brüssel var at begge lederne holdt en felles pressekonferanse.


Russlands president Vladimir Putin og Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan annonserte en felles beslutning og å gjenoppta prosjektene med Akkuyu atomkraftanlegg og gassrørledningen Turkish Stream.  


Den kjempemessige gass- og atomavtalen er nok en strek i regningen for den falske historien om å isolere Russland.  Mer enn noensinne viser denne avtalen hvor umulig det er å unngå at Russland likestilles med Europa / Eurasia. Det er nøyaktig det motsatte av hva Det Hvite Hus ønsker som nå har skjedd.  Russland ser nå ut til å bli enda mer involvert i framtidig energiforsyningen på de europeiske og eurasiske landmassene.


akkuyu-nuclear-power-plant1.jpg

Slik ser modellen for det planlagte kjernekraft-anlegget ut.


Nok en seier for Obamas utenrikspolitikk?  La oss se på hvordan de store vestlige medier fabler om dette, om det som har blitt en lang liste over Putins seire over en president som bare leser opp talene sine fra en teleprompter.  Vi er sikker på at Obama mobiliserer før sitt sene talk show for å vise både verter og TV-nyhetene at han vil demonisere begge disse lederne så fort som mulig.  Realpolitikk vinner nok over de neo-liberales økende sinte utfall.


Putin sa på den felles pressekonferansen som fant sted i St.Petersburg:

«Vi har diskutert store felles prosjekter på energiområdet der gjenopptakelse vil kreve politiske avgjørelser.  På tyrkisk side har de allerede tatt  tilsvarende avgjørelser om Akkuyu atomkraftverk og konstruksjonen av Turkish Stream-rørledningen».


«Vi har i utgangspunktet ikke sett Turkish Stream som et alternativ til South Stream, men som en mulighet til å utvide samarbeidet på området med gassforsyning til Europa og til Tyrkia.».

 

«Når det gjelder dette prosjektet med status som investering har vi bedt om dette fra Tyrkia, og dette har Tyrkia innvilget i dag.  Det er prosjekt verdt titalls milliarder dollar, og vi tror at dette kan bli satt i verk, og vi er sikre på at dette vil gå». 


2140646064-2.jpg

Møtet mellom de to lederne bestemte at de skulle gjenoppta byggingen av en gassrørledning til Tyrkia som kan forlenges til Europa via Balkan. Dette vil knytte en rekke EU-land nærmere Russland og undergrave USAs straffetiltak.


 Den tyrkiske president Erdogan har på sin side utarbeidet en liste over samarbeidsprosjekter han gjerne vil ha Russland med på …


«Jeg vil gjerne understreke at vi er villige til å skaffe strategiske investeringer når det gjelder Akkuyu-prosjektet, og Putin og jeg  har akkurat blitt enige om den saken.  Vi har også tenkt å fremme samarbeid når det gjelder forsvarsindustri og produksjon av forsvarsmateriell».  


Når det gjelder Turkish Stream er Erdogan ivrig etter å få dette arbeidet i gang …..


«Å få fart i dette prosjektet er en av våre uløste oppgaver, og jeg tror vi har tatt en riktig avgjørelse».


putinerdogan.jpg

Skal vi tro det som bildet prøver å si oss, at de har blitt venner? Eller er det uttrykk for storpolitikkens omskiftelige forbindelser?


Russia Today rapporterer videre fra pressekonferansen om hva de to lederne er blitt enige om…


Turkish Stream-prosjektet ble parkert sent i fjor på grunn av konflikten  mellom Moskva og Ankara etter at Tyrkia skjøt ned et russisk kampfly i Syria.  Men nå har isfronten mellom dem smeltet når det gjelder dette prosjektet, og det er ventet at arbeidet vil bli tatt opp igjen.  Rørledningen ble annonsert av Vladimir Putin i desember 2014 under et besøk i Tyrkia.  Prosjektet skulle erstatte den skrinlagte South Stream gjennom Bulgaria.


Turkish Stream-rørledningen er ment å levere gass fra den russiske Svartehavskysten til Tyrkia, videre til Grekenland og Sør-Europa.  Russlands Gazprom mente å kunne levere 63 milliarder kubikkmeter gass i året.  Senere ble kapasiteten redusert til 32 milliarder kubikkmeter.  Tyrkia ville ta mot 14 milliarder kubikkmeter, resten skulle gå til Europa.


De to partene har også bestemt seg for å gå videre med Tyrkias første atomkraftverk ved Akkuyu.  Planen er å bygge fire 1200 MW-reaktorer til en total kostnad på 20 milliarder dollar.  Avtalen ble undertegnet i mai 2010.  Før forholdet mellom de to landene brøt sammen var den første reaktoren planlagt ferdig i 2022.


President Putin sa også at Russland vil ta opp igjen chartertrafikken til Tyrkia når Ankara kan garantere sikkerheten til russiske turister.


turtsiya-zashchitit-rossiyskikh-turistov-ot-krizisa.jpg

Russlands boykott av Tyrkia som feriested etter nedskytingen av det russiske jagerflyet i fjor høst førte til fullstendig tørke av russiske turister til Tyrkia. Bombene i Tyrkia tidligere i år og i fjor har nok også gjort sitt. Det skal det ifølge Putin/Erdogan nå bli slutt på.


«Vi har sett på muligheten for å gjenoppta charterflyvingene.  Det er bare spørsmål om formalitet og tid», sa Putin.  Den russiske presidenten la til at antallet russiske turister som besøker Tyrkia snart vil komme opp i samme antall som før krisen.  På tirsdag ble det opplyst at antallet russiske turister som besøkte Antalya hadde falt med 97 % i år.



Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Fører kuppforsøket i Tyrkia til paradigmeskifte?

Tyrkia: Et mislykket kuppforsøk eller et paradigmeskifte i Midt-Østen  - og i verden?


av Peter Koenig 

Peter Koenig er en økonomisk og geopolitisk analytiker.  Han har også vært ansatt i Verdensbanken og har arbeidet verden rundt med spørsmål om miljø og vannressurser.   


peter-koenig1-235x320.jpg

Peter Koenig 


Det er mange teorier rundt det mislykte militærkuppet i Tyrkia - alt fra et mislykket CIA-kupp til ett som er inspirert av Erdogans erkefiende, predikanten Fethullah Gulen, som er i et selverklært eksil i Pennsylvania USA. Kanskje var det en kombinasjon av begge- altså CIA - Gulen - eller kanskje et mislykket kupp satt i verk av Erdogan og hans nærmeste militære allierte.  Eller mange flere - eller kombinasjon av flere konspirasjoner.  Det gamle spørsmålet er Cui Bono (hvem tjener på det).


Som det ser ut nå ser det ut som om Erdogan er den store vinneren.  Han har gjenvunnet populær støtte - han kunne anklage sin ultrarike predikantfiende Gulen - og også Washington som en  mulig arkitekt bak kuppet - og han kan fornye sin allianse med  Russland og fornye vennskapet med Bashar al-Assad.  


Er det så enkelt?  Men ser vi nærmere på hele saken er et mislykket CIA-Mossad-MI6-kupp det mest sannsynlige scenario.


m_id_377704_mossad.jpg

Forfatteren antyder at kuppforsøket i Tyrkia kan ha vært iverksatt av veslig og israelsk etterretning.


Det ser også ut som Russland spilte en avgjørende rolle når dette dumdristige og dårlig planlagte kuppet  ikke lyktes.


Washington og dere europeiske NATO-allierte bli stadig dristigere i forsøket på å skaffe seg verdens-dominans.  Deres arroganse om å være utilnærmelige faller ikke i god jord hos den russiske president Vladimir Putin.


Vi må se tilbake på nedskytingen av det russiske Sukhoi SU-24M -flyet når grensen mellom Syria og Tyrkia den 24. november 2015.  Den ble utført av to USA-bygde F-16-fly fra det tyrkiske luftvåpenet.  De tok av fra den tyrkiske Incirlik luftbasen som også blir brukt av USA og Royal Air Force.  Der har USA utplassert rundt 5000 servicemenn i tillegg til utallige kampfly og krigs-helikoptre.  


Handlet pilotene (indirekte) på vegne av USAs etterretning? (når vi ser på det å skape uenighet mellom Russland og Tyrkia).  Ett av den skjøt ned det russiske flyet.  Piloten døde.


CIA har dusinvis av agenter som er infiltrert i tyrkisk luftvåpen.  Hvordan kunne Pentagon tro at Russland ikke var klar over dette?  Federal Security Service (FSS) i Russland, etterfølgeren til KGB, informerte Kreml.  Putin visse hvem som sto bak forbrytelsen da han kuttet alle bånd til Tyrkia. Men han ventet på at Erdogan skulle reagere.


2764.jpg

Et slikt fly, Sukhoi SU-24M, ble skutt ned av to F16 jagerfly over Nord-Syria. De holdt til på NATO-basen i Incirlik. Forfatteren antyder at selv om flyene var tyrkiske kan det ha vært USA som stod bak.


Putin visste at Erdogan var sårbar.  Han hadde mistet tilliten til Washington og han ble hatet av europeerne for sin stormannsgalskap. De mente han ønsket å bli en ny ottomansk hersker.


Men Washington behøvde Incirlik som NATOs mest strategiske base i regionen - midt mellom Europa og Asia.  Amerikanerne var redde for at Erdogan ville flytte over til den russiske leiren ettersom hans håp om en framtid i Europa  forsvant og etter hvert som han forsto at han kun var en liten brikke for Washington.  Tyrkia tilrettela, finansierte og væpnet IS/Daesh, også kjent som NATOs bakketropper. De holdt grensen til Syria åpen så IS kunne komme inn, de solgte olje som ble stjålet fra Irak, Syria og kurderne til respekterte kunder som Israel.


Etter historien om at SU-24M ble skutt ned etter ordre fra Erdogan, kuttet Russland alle forbindelser med Tyrkia - diplomatiske og handelsmessige. Det siste betød mye for tyrkisk økonomi, spesielt eksporten av landsbruksprodukter (årlig for rundt 1 milliard dollar),  tyrkiske bygningskontrakter i Russland (4,5 - 5 milliarder dollar), og russisk turisme (3,5 milliarder dollar).  Totalt ble dette et årlig tap for Tyrkia på rundt 10 milliarder dollar.


I tillegg står Russland for 55 % av det Tyrkia trenger av naturgass.  Russland har også lagt ned arbeidet med Turkstream gassrørlinje som skulle føre russisk gass til Svartehavet og til Tyrkia og Europa.


rusgazi.jpg

Planlagt gassrørledning til Tyrkia etter at EU, etter press fra USA, kansellerte "South Stream". Den tyrkiske ledningen ble også satt på vent men kan startes opp igjen, kanskje etter møtet mellom Erdogan og Putin.


Erdogan hadde mye å tape ved å spille syndebukk for USA-EU-NATO ved å hjelpe dem til å ødelegge Midt-Østen og gjøre sin «tidligere venn» Assad til en erkefiende.  Beregningen var ikke komplisert.  Og Washington visste det.  Så Erdogan måtte bare stå på. På en eller annen måte.  Nok en gang var «regimeskifte» på sakskartet.  Det var planlagt et kupp i midten av august 2016.  Pentagon - NATO og CIA hadde allerede gjort seg til «venns med « flere tyrkiske militære, politifolk og folk i rettssystemet.  Erdogan visste naturligvis at det var forrædere blant dem som skulle være hans støttespillere. Han trengte kun en grunn til å renske dem ut.


Da Erdogan nylig henvendte seg til Putin for å unnskylde nedskytingen av det russiske flyet, og så dro til Moskva for samtaler med den russiske lederen, visste han da hvem som virkelig sto bak nedskytingen av flyet i november i fjor?  Nå har han iallfall en bekreftelse på hvem hans upålitelige «venner» i Washington er.


I full fart har han gjenopptatt forholdet til Russland (og Syria?), og Putin har kansellert alle «sanksjoner» mot Tyrkia.  Erdogan skal møte Putin i St.Petersburg  den 9. august.


Dette er illevarslende tegn for Washington-NATO-alliansen. CIA-Mossad-MI6-kuppet måtte skje fort, ellers kunne de vestlige væpnede styrkene miste Incilik - måtte Gud forby - til Russland.  Og det etter å ha «mistet» Krim, den russiske Svartehavshavnen, og jumboprisen for å ha gitt Ukraina nazistyre. Det fremvoksende Midt-Østen og Sentraleuropa-scenariet så ikke godt ut.

 

Kort tid før det raske og dårlig forberedte kuppet ble startet den 15. juli informerte Putin Erdogan  om de vestlige planene.  Han sendte en spesiell utsending, via en kompleks antatt rundreise fra Moskva til Ankara. Utsendingen overleverte Erdogan en lang liste med høytstående mistenkte i den tyrkiske administrasjonen.


I det øyeblikket opprøret for å styrte Erdogan startet, mobiliserte han det tyrkiske folket til å ta til gatene for å forsvare han. Paradoksalt og merkelig nok fikk han hjelp av en tyrkisk CNN-reporter, som kringkastet Erdogans rop om støtte via sin smart-telefon over sosiale medier. Den offentlige tyrkiske TRT-kringkasteren var i hendene på opprørssoldatene. Da Erdogan flyktet til Ankara i et helikopter, tok to F-16-jagere opp forfølgelsen - fra den NATO-kontrollerte Incirlik-basen - av alle steder. Men til ingen nytte. Kampflyene fyrte ikke av et eneste skudd mot Erdogans helikopter. Da var saken allerede vært avgjort.


turkey_coup-july2016.jpg

Folk tok til gatene for å stoppe kuppforsøket i Tyrkia 15. juli


Det er mange kontroverser og motsigelser i denne merkelige «kupphistorien» - en historie som  trosser all logikk, spesielt når man vet at de mest perfekte og best øvede kupp-planleggerne er bak den - en allianse full av løgner, bedrag og mord, CIA-Mossad-MI6.  Antakelig hindret deres arroganse dem i å innrømme at det var en sjakkspiller der ute som lurte dem alle.


Erdogan nølte ikke med å anklage Washington for det mislykte kuppforsøket - takket være Putins tidlige advarsel og de sinte folkemengdene i gatene som modig klatret opp opp på tankvognene  som kjørte omkring.  Recep Tayyip Erdogan framsto som Tyrkias populære leder. 


For hvor lenge gjenstår å se. British Independent siterer den tyrkiske statsministeren Binali Yildrim som sa at 265 mennesker døde i de mislykte kuppet, inkludert rundt «100 involverte».

 

La oss si det like ut - Erdogan er ingen helgen.  Hans troverdighet har et frynsete rykte. Det er som et strå i vinden. Han nølte ikke et øyeblikk med å arrestere fiender og mistenkelige - så mange som 70 000. Det var militære, politi, dommere, leger, professorer, lærere - og han foreslo å gjeninnføre dødsstraff. Han vet at disse drastiske og tyranniske tiltakene vil distansere han enda mer fra EU, men han bryr seg ikke. Han har førstehåndskjennskap til hvor korrupt og utrolig EU behandler sine egne innbyggere, for ikke å snakke om folk i MENA-regionen (Midt-Østen og Nord-Afrika).


Mens Putin øyeblikkelig kalte opp Erdogan og ønsket han alt godt og gratulerte han med det mislykte kuppet fløy USAs utenriksminister Kerry til et hasteinnkalt frokostmøte i Brüssel for å konferer med lederne i EU og NATO for å «diskutere en enhetlig holdning til krisen i Tyrkia».


hqdefault_14.jpg

Putin gratulerte Erdogan med at han stopper kuppet, men hva gjorde hans allierte Kerry?


Den franske utenriksministeren Jean-Marc Ayrault spurte om Tyrkia fortsatt kunne være en pålitelig alliert, og lurte på om europeernes støtte til Erdogan mot «kuppmakerne» kunne være gi han «klar bane».   Naturligvis visste de andre bedre - den nye tyrkisk-russiske alliansen kan være et dødsstøt for NATOs selverklærte og den presseerklærte overlegenheten i regionen. Kerry gikk enda lenger og spurte åpent om man måtte vurdere å ekskludere Tyrkia fra NATO.


Dette høres like falskt ut som da den tyske finansministeren Wolfgang Schaeuble truet Grekenland med å bli kastet ut av EU/eurosonen hvis de ikke oppfører seg skikkelig og betaler.  Vi vet at disse løgnene er ren og falsk propaganda for at folk flest skal sluke slike uttalelser i frykt, mens herrene vet at både Grekenland og Tyrkia er viktige for deres kriger og planer om verdensdominans fordi begge disse landene er strategisk viktige NATO-land som absolutt må hindres i å vende seg østover.


Det mislykte kuppet er STORT, mye større en den vestlige pressen vil ha oss i Vesten til å tro.  Det kan absolutt og ugjenkallelig velte maktbalansen i MENA-regionen, kanskje få til et nytt verdensparadigme når en ny og viktig russisk-tyrkisk allianse blir styrket.  Tyrkia kan kanskje få bli med i den utvidede sirkelen til Shanghai Cooperation Organization og i BRICS (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika). Tyrkias geografiske plassering er et av de strategisk viktige veikryss mellom øst og vest, og det gjør det til et geopolitisk viktig punkt.


imgfile2676.gif

De nye handelsveiene, silkeveiene, som Kina frister med, påvirker naturligvis også Tyrkia.


At Tyrkia vender seg østover kan ruinere Vestens planer.  Vi kan bare håpe at det skjer.  Men sjefene og den økonomiske  eliten bak Washington har absolutt ikke til hensikt å tape denne kampen.  Nederlag vil være totalt. Det er de mot resten av verden. Det er alt eller intet.  


Det er mer på spill enn bare Erdogan og Tyrkias overlevelse som en vestlig alliert, mye mer.  Det vil være  arrogant å hvile på laurbærene å vinne en kamp mot Vesten.  Det kan være mye mer  å hente for Tyrkia.


Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Imot både militært statskupp og Erdogans motkupp.

Opposisjonen overkjørt av Erdogan: 

Tyrkias statssjef Erdogan mobiliserer tilhengere og arresterer 10 000. Venstrekrefter og kurdere går ut mot unntakstilstand og undertrykkelse. 

 

photo_1.jpg

Tyrkias president Erdogan motsto militærkupp, men gjennomfører noe som kan minne om et eget kupp. Det er ikke en demokratisk utvikling vi nå ser i Tyrkia.

 

Etter det mislykkete kuppforsøk er over 10 000 arrestert på under en uke. `Det er utferdiget arrestasjonsordrer mot 4060`, sa statssjef Recep Tayyip Erdogan, 16/7 i Ankara. Vi vil kalle  15/7 `martyrenes dag` til minne om ofrene for militæruppet`, anordnet han. Den nye fridagen skal sørge for at `fremtidige generasjoner aldri glemmer heltemotet til sivile, politifolk og soldater som forsvarte demokratiet`. 

 

I flere tyrkiske byer demonstrerte tusenvis for regimet og fulgte Erdogans oppfordring, som ble sendt som en sms-melding til 68 millioner mottakere om å gå til gatene og bli der. Det ble også planlagt et større møte for Erdogan-tilhengere seinere på kvelden. Samtidig advarte opposisjonen mot en mobilisering som ikke forsvarer demokratiet, men har helt andre mål for øyet. Under tidligere `demokrati-marsjer` har bander herjet vilt gjennom kurdisk-alevittiske bydeler i Istanbul og Ankara og gjort gatekvartal om til ørkener`, advarte Kurdisk forening i Tyskland i en pressemelding. Det er mye mer grunn til å spørre om demonstrantene ønsket et  demokrati etter europeisk forbilde eller forsvarte konservative og tyrkisk-nasjonale verdier.

 

I Tyskland så vi tilhengere av Erdogan og ny-fascistiske `grå ulver` angripe  bevegelsen rundt presten, Fethullah Gülen, nå i USA-exil. De gikk blant annet til angrep på et ungdomstreff i Gelsenkirchen i Nordrhein-Westfalen, ifølge Reuters, og truet venstreorienterte, kurdiske og alevittiske lokaler. I denne situasjonen har kurdere oppfordret til demonstrasjoner i flere tyske byer. I oppropet derfra distanserer de seg fra kuppforsøket, de mener i kjernen er del av en maktkamp mellom ulike grupper innenfor maktapparatet. De to gruppene har som felles mål å gjennomføre massakrer på kurder-befolkningen. Det er bakgrunnen for møtene som holdes i Berlin, Hamburg, Nürnberg og Dortmund og krever løslatelse av sjefen for PKK,  Abdullah Öcalan, som holdes i isolat på fangeøya Imrali de 16 siste månedene. Etter kuppforsøket og eskalering av situasjonen med Erdogans tiltak frykter Öcalan-tilhengerne for Öcalans liv.

 

ocalan.jpg

Kurderlederen Abdullah Öcalan, helt eller terrorist?

   

I Tyrkia ble venstrekreftene først ble overkjørt av hendelsene. Nå gjør de det de kan for å få fram sitt budskap. Fagbevegelsen DISK kom 22/7 med en uttalelse om at unntakstilstanden kan føre til mer utarming av arbeiderne uten at de går til motstand i gater, rettssystem eller parlament. Samme dag sendte det kurdiske nyhetsbyrået ANF ut et opprop fra eksekutiv-komiteen i det illegale kurdiske arbeiderpartiet, PKK: `Det kurdiske folket og demokratiske krefter i Tyrkia må danne en blokk for å stille opp samlet mot statskupp, men også mot den politikken det herskende oligarkiet står for`. 

 

Oversatt av Per Lothar Lindtner for derimot.no, 23/7-2016. Kilde JW/ André Scheer, 23/7-16. .                 

Tyrkia: endres det globale sjakkbrettet?

Dette innlegget er hentet fra nettstedet Midt i Fleisen

Erdoğan setter sjakk matt: Det CIA-støttete kuppet mislykkes, det globale sjakkbrettet forandres

 

tumblr_o4cq7ld12E1uscofmo1_1280

Av Eric Draitser

Det mislykkede kuppet i Tyrkia i forrige uke var et politisk og geopolitisk jordskjelv som har potensial til å fundamentalt endre Midtøsten, NATO og potensielt den globale maktbalansen. Mens de ferskeste konsekvensene er klare, er det som faktisk skjedde på natten mellom 15. og 16. juli fortsatt noe uklart. Men hvorfor er det slik? Hvorfor blir forbindelsene for det meste ikke trukket av vestlige forståsegpåere og journalister?

Her møter vi igjen de store mediebedriftene, et medieapparat som er dominert og kontrollert av de samme interessene som dominerer regjeringene i USA og EU, og med sin utrolige kraft til å feilinformere. Som den skarpe analytikeren Michael Parenti skrev:

«[medienes] jobb er ikke å informere, men å desinformere; ikke å fremme den demokratiske samtalen, men å fortynne og dempe den. Deres oppgave er å gi ethvert inntrykk av å være samvittighetsfullt bekymret om dagens hendelser. De sier så mye, men som betyr så lite. De tilbyr så mange kalorier, men med så få næringsstoffer.»

Parenti sin påstand er ingen stedet mer sant enn angående statskuppet i Tyrkia. For mens media ganske riktig har rapportert påstandene fra president Erdogan og hans regjering, om den skjulte hånden til den USA-baserte milliardæren Fetullah Gülen, har nesten ingen av de store mediene gjort de nødvendige undersøkelsene for å avdekke den virkelige betydningen av Gülen og hans bevegelse.

Av særlig betydning, og nesten som med bruk av tryllestav, er det nesten ingen omtale av Gülens mangeårige tilknytning til CIA og hans infiltrasjon av de ulike institusjonene i den tyrkiske staten. Det er heller ikke noen seriøs gransking av det økonomiske nettverket og forbindelsene som går fra Gülen til nesten hvert hjørne av den islamske (og ikke-islamske) verden.

Gülen, sammen med mange nykonservative i USA, har spredt framstillingen («narrativen») at president Erdogan og hans folk selv iscenesatte kuppet for å rettferdiggjøre den pågående aksjonen mot politiske rivaler, sekulære krefter og andre anti-Erdogan krefter. Media har i det store og hele ikke koblet hendelsene i Tyrkia til deres større geopolitiske betydning, som ville ha kastet lys over hva som kan ha skjedd. I en ytterligere pliktforsømmelse, har media også valgt å overse den svært viktige detaljen at amerikansk etterretning og NATO sannsynligvis hadde en finger med i spillet.

HISTORIEN SOM PEKEPINN

Fra Iran i 1953 til Chile i 1973 og utallige andre land, har CIA og dets brødre i etterretningsorganisasjoner i NATO-land vært involvert i utallige kupp lik det som fant sted i Tyrkia forrige uke. Men man måtte være uoppmerksom for ikke å legge merke til de slående likhetene mellom kuppet i 2016 og det som fant sted den 12. september 1980.

På midten og slutten av 1970-tallet, opplevde Tyrkia et markant oppsving i terrorisme og vold. Mye av dette ble tilskrevet fascistiske formasjoner som «De grå ulver», sammen med andre grupper. Men det som nå er kjent, er at mye av denne volden tok form av provokasjoner, som mange eksperter hevder ble orkestrert av CIA-tilknyttede personer og nettverk.

Kanskje den viktigste av disse var Paul Henze, en mann som hadde brukt flere tiår som etterretningskoordinator i Etiopia, Tyrkia og andre steder under hele den kalde krigen. Som Daniele Ganser  bemerket i sin bok NATOs hemmelige armeer: Operasjon Gladio og terrorisme i Vest-Europa:

«Et høyreekstremist som ble stilt for retten, hevdet senere – troverdig – at massakrene og skrekkhistoriene fra 1970-årene hadde vært en strategi for å bringe [kupplederen general] Evren og det militæret til makten: «massakrene var en provokasjon fra det [tyrkiske etterretnings-byrået] MIT. Med provokasjoner av MIT og CIA, var grunnlaget forberedt for kuppet den 12, september.» (S. 239)

LES OGSÅ: INTERVJU MED DANIELE GANSER

Men selvfølgelig, skjer disse handlingene ikke i et vakuum; det var etterretningsfolk på plass som tilrettela hendelsene. Som den kjent forfatteren og mediekritikeren Edward Herman skrev i 1986:

«Paul Henze begynte sin lange CIA karriere med dekke som en» utenriksrådgiver» i forsvarsdepartementet i 1950. To år senere, begynte han en seks års periode som politisk rådgiver for Radio Free Europe i München. I 1969, var Henze CIA-sjef for stasjonen i Etiopia, og han fungerte som stasjonssjef i Tyrkia i perioden 1974-1977. Da Zbigniew Brzezinski samlet sitt team for Det nasjonale sikkerhetsrådet under president Jimmy Carter, ble Henze ansatt som CIAs representant i sikkerhetsrådets kontor i det hvite hus.»

Tatt i betraktning den nære sammenhengen mellom Henze og Brzezinski, er det ikke vanskelig å se at Henze hovedsaklig var involvert i den samme globale operasjonen som Brzezinski, nemlig å gjøre terrorisme om til et strategisk våpen mot Sovjetunionen.

Mens Brzezinski er velkjent som hjernen bak etableringen av mujahedin i Afghanistan, hadde Henze allerede oppnådd lignende resultater i Tyrkia, der han organiserte høyreradikale krefter beregnet på destabilisering. I sin bok, siterer Ganser antiterror-forsker og ekspert på Gladio, Selhattin Celik, som skrev i 1999:

«[Da USAs president Jimmy Carter] hørte om [kuppet i Tyrkia i 1980] ringte han Paul Henze, tidligere sjef for CIA-stasjonen i Tyrkia, som hadde forlatt Ankara kort tid før kuppet til å bli en sikkerhetsrådgiver for president Carter i Washington, med ansvar for CIAs Tyrkia-avdeling … Carter fortalte Henze hva sistnevnte allerede visste: «dine folk har akkurat gjennomført et kupp!». Presidenten hadde rett. Paul Henze hadde dagen etter kuppet skrytt til sine CIA-kolleger i Washington: «Våre gutter klarte det»! [our boys did it!]

Celik refererte rett ut til Henze som «hovedarkitekten bak kuppet den 12, september 1980.» Det er ikke vanskelig å se hvorfor. Fra å ha vært utstasjonert der på midten av 1970-tallet, ble han så en koordinator i Washington. Samtidig var han Tyrkia-ansvarlig for Det nasjonale sikkerhetsrådet under Brzezinski, Det var tydelig at Henze var viktig i gjennomføringen av kuppet. I følge Celik, «støttet Brzezinski Henzes stilling. Under en diskusjon i Det nasjonale sikkerhetsrådet av situasjonen i Iran, hvor Khomeini hadde grepet makten i 1979, uttrykte Brzezinski sin oppfatning at «for Tyrkia, som for Brasil, ville en militær regjering være den beste løsningen.»

Dette bør komme som en overraskelse for noen som er det minste kjent med hvordan amerikansk etterretning bruktes under den kalde krigen, Men dybden av forbindelsene mellom amerikansk etterretning, dens NATO-brødre, og det tyrkiske militæret og ‘dype staten’, er kanskje en åpenbaring. Som den tyrkiske politikeren og sosial aktivisten Ertugrul Kurkcu skrev i Covert Action Quarterly i 1997:

«De nære båndene mellom de tyrkiske og amerikanske militære- og etterretnings-kretsene, sammen med amerikanske bekymringer over Tyrkias militære samarbeid, har vært store hindringer i Tyrkias vei til et bredere demokrati. [Tyrkisk politiker og journalist Fikri] Saglar anklager at amerikanske interesser i tyrkiske anliggender ikke er begrenset til offisielle forbindelser, som gjennom NATO og handel. Han peker på den beryktede meldingen fra CIAs daværende sjef i Tyrkia, Paul Henze, da han skrøt til sine kolleger i Washington dagen etter kuppet i 1980 «Våre gutter greide det!». Saglar konkluderer med at utenlandske etterretningsorganisasjoner, inkludert CIA, har huket tak i samarbeidspartnere blant høyreekstreme miljøer, og utnyttet dem for deres formål.»

I praksis er hva 1980-kuppet viste mer enn noe annet, at det tyrkiske militæret, så vel som de høyrefascistiske terrorgjengene som De grå ulver, på ulike måter er kontrollert av USA og amerikansk etterretning – «assets».

Man kan sikkert diskutere litt i hvilken grad de er helt kontrollert, stedfortredere, eller bare mangeårige samarbeidspartnere, men dette skillet er av mindre betydning. Det som betyr noe er at de historiske kildene tydelig viser samarbeidet mellom det tyrkiske militæret og den tyrkiske ‘dype staten’ og CIA.

Men alt dette er historie, ikke sant? Disse nettverkene og forbindelsene må ha blitt svekket ettersom tiden går, og hva som skjedde i 1980 er av bare underordnet betydning for den interne politikken i Tyrkia og den pågående maktkampen. Tja ….

 

PA712__39697.1345653826.1280.1280.jpg

HVEM ER HVEM PÅ DET TYRKISKE SJAKKBRETTET?

I prøver å gi analyse av hva som nettopp skjedde i Tyrkia, må man ha en viss forståelse av de politiske fraksjonene som kjemper om makten i Tyrkia. De kan grovt deles inn i tre leire, selv om grensene er litt flytende.

Den første fraksjonen er president Erdogan og hans Rettferdighets- og utviklingsparti (AKP). Erdogan og AKP har sin bakgrunn i det «moderate islamistiske» miljøet i Det muslimske brorskapet, som har brukt mange år på å kjempe mot det militante sekulære tyrkiske militæret og statsapparatet. Som doktor Essam al-Erian, en leder i Det muslimske brorskapet, forklarte i 2007, «Det muslimske brorskapet er en islamsk gruppe som har et nært forhold til alle moderate islamister, det mest fremtredende av disse er Rettferdighets- og utviklingspartiet.»

Dette punktet er av avgjørende betydning fordi det kobler Erdogan og hans politiske maskineri til et mye bredere internasjonalt nettverk aktivt i hele Midtøsten og Nord-Afrika. Det gir en forklaring på Erdogans tilsynelatende fanatisme angående krigen i Syria og fjerningen av president Bashar al-Assad. Assads far, Hafiz, knuste det syriske muslimske brorskapet i 1982. Dette forklarer også Erdogans urokkelige støtte for tidligere egyptiske president Morsi, lederen for Det muslimske brorskapet, som ble styrtet av nåværende president Sisi.

Den andre fraksjonen er kemalistene, med sin makt hovedsaklig basert i militæret og elementer av den dype staten. De ser seg selv som voktere av arven etter Mustafa Kemal Atatürk, grunnleggeren av republikken Tyrkia. Kemalistene er dypt forbundet med de store kapitalistene i landet, og har en lang historie med samarbeid med USA og NATO. Som nevnt ovenfor, har det tyrkiske militæret langvarige bånd til både CIA og NATO-etterretning, og har lenge vært betraktet som en av de mest pålitelige amerikanske NATO-partnerne.

Den tredje politiske fraksjonen av betydning tilhører den tyrkisk milliardæren Fetullah Gülen. Hans globale nettverk av skoler har gjort ham til en av de mektigste enkeltpersonene i regionen, selv om han styrer sitt nettverk fra hans komfortable hjem i Pennsylvania. Ikke bare har nettverket til Gülen skaffet seg betydelige støttespillere i nesten hver eneste statlige institusjon i Tyrkia, men det har også stor innflytelse i USA, både i form av langvarige bånd til amerikansk etterretning, og kanskje like viktig, en storstilt lobbyvirksomhet. Faktisk, i 2010 gikk seks store tyrkisk-amerikanske forbund med tilknytning til Gülen-bevegelsen sammen for å lage Forsamlingen av tyrkiske amerikanske føderasjoner (ATAF), en ikke-statlig organisasjon som har blitt en av de mer betydningsfulle lobbygruppene i Washington når det gjelder arbeidet med tyrkere og andre tyrkiske folkeslag (i Sentral-Asia).

Det er viktig å huske på at selv om det er kjent at forrige ukes kupp ble utført av militæret, er det uklart nøyaktig hvilke fraksjon de representerer, eller om det var en kombinasjon av to grupperinger. Men her er det nyttig å undersøke den nyere historien av Gülen-nettverket (kjent som Hizmet) og dets infiltrering av statlige institusjoner, for å vurdere hvilken mulig rolle den kan ha spilt i kuppet.

3657FC4F00000578-3693386-Gulen_lives_in_Saylorsburg_Pennsylvania_on_a_26_acre_compound_ca-a-84_1468694341405.jpg
Gülens asyl i Pennsylvania

HAR BÅDE FETULLAH GÜLEN OG CIA FINGERAVTRYKK PÅ KUPPET I TYRKIA?

Mens det er lett å peke fingeren på USA og NATO sin etterretning for alt som skjer i verden – Imperiets rekkevidde er virkelig globalt – man må være forsiktig med å bare hevde amerikansk skyld uten å vise til de konkrete forbindelsene. Og i dette tilfellet, er det dobbelt sant. Men det er her at Gülens betydning virkelig kommer inn i bildet, for det er hans vidtrekkende nettverk av kontakter, frontorganisasjoner og stedfortredere som har infiltrert nesten hver eneste statlig institusjon av betydning.

Lenge før det mislykkede kuppet, hadde analytikere trukket forbindelsen mellom Gülen, infiltrasjon av den tyrkiske staten, og CIA. Som politisk analytiker Osman Softic skrev i 2014:

«Gitt at Hizmet-sympatisører på dyktig vis infiltrerte noen av de mest sensitive statlige strukturene, som politiet, etterretning, rettsvesenet og den offentlig påtalemyndigheten, er det ganske sannsynlig at denne bevegelsen kan ha fungert som en praktisk mekanisme for destabilisering og selv styrting av Erdoğan-regjeringen, sammen med mye sterkere og skumle internasjonale aktører … Gülen selv kan ha blitt en praktisk brikke i deres forsøk på å destabilisere Tyrkia.»

Påstanden om at Gülen har infiltrert hele den tyrkiske staten, er ikke noe nytt. Faktisk har slike påstander hengt rundt Gülen og Hizmet i minst to tiår.

Men det er forbindelse til amerikansk etterretning og eliten i amerikansk utenrikspolitikk som virkelig gjør bildet fullstendig.

Graham Fuller, tidligere nestleder i CIAs National Intelligence Council, har lenge hatt forbindelser til Gülenbevegelsen. Fuller har gått så langt som å forsvare Gülen [i aviser] de siste dagene i en artikkel med tittelen ‘Gülen-bevegelsen er ikke en kult – Den er i dag en av de mest positive av Islams ansikter‘, der han innrømmer – han hadde ikke noe valg siden det er veldokumentert – at han skrev et brev til støtte for Gülens oppholdstillatelse til USA i 2006. Selv om hans retorikk forsøker å forvrenge naturen av og årsaken bak hans støtte til Gülen, antyder Fuller at Hizmet representerer en sosial bevegelse som er på linje med amerikanske interesser, og er en bevegelse som kan brukes som et mektig våpen i en viktig NATO-alliert.

Fuller unnlater å si at hans forbindelse er mer enn overflatisk. Han har deltatt på mange Gülen-arrangementer, slik som de i regi av Turquoise Council for Americans and Eurasians, en paraplyorganisasjon drevet av Kemal (Kevin) Oksuz, et fremtredende medlem av Gülens nettverk.

I tillegg til Fuller, skrev også den beryktede tidligere CIA-agenten og USAs ambassadør til Tyrkia, Morton Abramowitzet brev som støttet Gülens asylsøknad i USA. Abramowitz var også medforfatter, sammen med de andre nykonservative Eric Edelman og Blaise Misztal, av en glødende kronikk i januar 2014 i Washington Post som så godt som krevde at USA styrtet Erdogans regjering. En meget interessant opplysning.

Så la oss se om vi har fått med det hele:

Gülen driver en forretningsimperium i multimilliard-klassen og et nettverk av privatskoler over hele verden. Han er direkte koblet til to av de mest beryktede CIA-folkene i nyere historie i forholdet mellom USA og Tyrkia. Han har et politisk lobbynettverk med tentakler som strekker seg fra Washington til Sentral-Asia.

Og forresten, i henhold til tidligere tyrkiske etterretningssjef Osman Nuri Gündeş, har Gülens nettverk av skoler i de sentralasiatiske statene Kirgisistan og Usbekistan vært dekke for minst 130 CIA-agenter på  midten og slutten av 90-tallet.

La oss nå legge til at RAND Corporation, en av de mest innflytelsesrike tankesmiene innen amerikanske politiske sirkler, kom med dette forslaget i en detaljert rapport i 2004 ‘Civil Democratic Islam: Partners, Resources, and Strategies‘ at USAs politikk bør:

«Først støtte modernistene, styrke deres visjon av islam over tradisjonalistene, ved å gi dem en bred plattform å artikulere og formidle sine synspunkter. De, ikke tradisjonalistene, bør dyrkes og offentlig framstilles som ansiktet av moderne islam … Støtt sekularistene fra sak til sak.»

Det synes som at for mer enn et tiår siden, på et tidspunkt da Gülen og Erdogan fortsatt var venner og deres organisasjoner fortsatt allierte, at USAs politikk var å fremme Gülen og de moderate islamistene som han og Erdogan representerte. Det virker ganske sannsynlig at striden som brøt ut mellom Erdogan og Gülen hadde mindre å gjøre med person og store ego (selv om det utvilsomt spilte en rolle) enn det handlet om politikk og lojalitet.

gulen-erdogan.jpg
Gülen og Erdogan da de fortsatt var venner på 1990-tallet

 

DEN GEOPOLITISKE OG STRATEGISKE BETYDNINGEN AV DET MISLYKKEDE KUPPET

Til tross for hans fullverdige tjeneste for den amerikanske imperialismen i Syria, inkludert å være vert for både terrorister og amerikansk-støttede syriske krigere, har Erdogan tydeligvis kommet i konflikt med Washington. Kanskje hans mest alvorlige forbrytelse var nylig, da han utstedte en unnskyldning for nedskytningen av et russisk jetfly i november 2015. Men selvfølgelig var det ikke selve denne unnskyldningen som fikk Washington til å reagere; det var vendingen av den tyrkiske utenrikspolitikken bort fra USA, NATO og Europa, og til Russland, Kina, og den framvoksende ikke-vestlige maktblokken. Dette var hans alvorlige synd. Og det var ikke for første gang, selv om Washington utvilsomt ønsket å sørge for at det ville bli hans siste.

Man må huske på at Erdogan har en stygg vane med å inngå avtaler med amerikanske motstandere, inkludert underskrivningen av den massive gassavtalen Turk Streambeslutningen om å kjøpe rakettsystemer fra Kina (som Erdogan senere gikk tilbake på), signeringen av en lukrativ atomenergiavtale med Russland, og mange andre. Kort sagt, for Washington, viste Erdogan seg i beste fall å være en upålitelig alliert, og i verste fall en farlig politisk manipulator. Så som med så mange ledere som kom til å bli betraktet på denne måten av den amerikanske politiske eliten, måtte han bort. Og Gülen-nettverket var da til nytte.

Kanskje en av de mest slående aspektene av hendelsene i det mislykkede kuppet var bruken av NATO-basen Incirlik. Som Los Angeles Times bemerket:

«Tyrkiske tjenestemenn sa de som organiserte opprøret fikk avgjørende hjelp fra offiserene på flybasen Incirlik, et anlegg som er vert for de fleste av de 2500 amerikanske soldatene stasjonert i Tyrkia og en viktig base for den USA-ledede koalisjonens pågående luftkampanje for å bekjempe den militant gruppen ‘Den islamske staten’ i nabolandene Irak og Syria … offisielle medier rapporterte arrestasjonen av den øverste tyrkisk militære tjenestemannen ved Incirlik, general Bekir Ercan Van. Han var blant 10 soldater arrestert på basen. Tyrkiske tjenestemenn sier han var en del av en operasjon som ved hjelp av tank-fly etterfylte drivstoff til F-16 jagerflyene … [som] var en viktig del av kuppforsøket, som ble brukt til å skremme regjeringens støttespillere i gatene.»

Betydningen av denne informasjonen bør ikke undervurderes. Selv om det er fullt mulig at historien ble kokt sammen av Erdogans folk for å gjennomføre en utrenskning av viktige offiserer som kanskje blir sett på som illojale mot Erdogan eller altfor lojale mot de sekulære Kemalistene, er det sannsynlig at det den tyrkiske regjeringen forteller, er riktig.

Hvis det viser seg å være tilfelle, så er den åpenbare betydningen at Incirlik var en base for kuppet, et senter for den tyrkisk militære makten bak kuppet, og de amerikanske etterretningstjenestene og militæret bak dem.

Hvis vi vurderer hvor sentralt Incirlik er for NATOs operasjoner i Midtøsten, er det ikke urimelig å anta at i tillegg til det militære personellet, Incirlik et senter i det globale CIA-nettverket. Faktisk, med tanke på at basen er hjemsted til både amerikanske droner som gjennomfører operasjoner i Syria/Irak, samt et knutepunkt for den amerikanske «extraordinary rendition» programmet, er det nesten en selvfølge at Incirlik er hjem for betydelige CIA-ressurser.

Sett fra dette perspektivet, var Incirlik åpenbart sentralt i det mislykkede kuppforsøket , og har siden blitt avgjørende for Erdogans utrensking av hans rivaler fra det militæret. Dessuten var det lenge et stridens eple mellom Ankara og Washington, der Erdogans regjering ønsket å hevde mer kontroll over basen enn Washington var forberedt på å tillate. På mange måter ble Incirlik bindeleddet i en stor forskyvning i tyrkisk politikk, og i regionens geopolitikk.

Til syvende og sist vil det mislykkede kuppet i Tyrkia i 2016 ha varige konsekvenser som vil ha konsekvenser år og tiår fremover. Med Tyrkia nå klar å bryte med aksen USA -NATO-EU, er det ganske forutsigbart at landet vil forsøke å ikke bare reparere forbindelsene med både Russland og Kina, men å plassere seg selv i den ikke-vestlige leiren som består av en mengde grupperinger, som BRICS, Shanghaigruppen, Kinas strategi ‘Ett belte, en Vei‘, Den asiatiske banken for infrastruktur, osv.

Det mislykkede kuppet er helt klart en fiasko for USA og dets allierte, som ser på Erdogan en motstander, ikke en partner. For hans del, har Erdogan mye kriminell atferd å svare for. Fra hans ulovlige hjelp til oppstarten av krigen i Syria, til utrenskingene og de vilkårlige arrestasjonene som pågår i Tyrkia i dag, til angrepet på sekulære institusjoner og menneskerettigheter, har Erdogan en rulleblad en mil lang. Men selvfølgelig, å dele seng med kriminelle regimer har aldri vært et problem for Washington.

Nei, problemet har vært, og vil fortsette å være, at Erdogan ikke spiller etter reglene; regler fastsatt av USA. Og med dette USA-støttede kuppet, vil han bare bli sterkere. Som sikkert vil gi mange søvnløse netter fremover for de strategiske planleggerne i Washington.

 



http://stopimperialism.org/erdogans-checkmate-cia-backed-coup-turkey-fails-upsets-global-chessboard/

Store endringar på gang i Syria og Tyrkia


av the Saker / Falken

Denne artikkelen vart skriven 22. juli, 2016 for Unz Review: http://www.unz.com/tsaker/syria-and-the-coup-in-turkey/



Unz ReviewDenne veka har vore merka av to store hendingar: USA og Russland vart einige om ein felles plan for koordinering av dei militære styrkane i Syria og det mislukka kuppet i Tyrkia har vorte følgd av ei massiv utreinsking blant dei tyrkiske elitane.



Syria:

Russarane hadde eigentleg ikkje noko anna val enn å akseptere å samarbeide med USA i Syria. Måten dei gjorde det på var svært elegant, men: Lavrov og Kerry har blitt einige om ei felles langvarig våpenkvile der dei eksakte vilkåra skal haldast hemmelege, noko som fortel meg at russarane har tvunge USA til innrømmingar som sistnemnde ikke vil skal offentleggjerast. Korleis veit vi at det var russarane som tvang fram innrømmingar, og ikkje omvendt? Enkelt – der var ingen US-amerikansk «lekkasje» til media og russiske bombefly har gjenopptatt operasjonane sine med auka intensitet. Dessutan er det temmeleg openlyst at i det minste i Syriasaka er det russarane som held alle korta no og Kerry har difor ikkje noko middel til å sette trykk på Russland, sjølv om han hadde villa det.


Men den viktigaste utviklinga for Syria er likevel kuppet i Tyrkia.



Tyrkia:

Det som hende i Tyrkia er svært. Faktisk så stort at til og med eg mistenker at dei tallause ryktene om eit Erdogan-regissert falskt flagg kan ha vore starta av den US-amerikanske propagandamaskina (sidan når har mainstream-medie-kanalar i det heile diskutert falske flagg?). Ikkje alle kjøpte falskt flagg-teorien, ikkje Sibel Edmonds og ikkje M. K. Bhadrakumar. Ikkje berre avviste desse to falskt flagg-teorien, men dei forklarte også i detalj USA si rolle i dette kuppet. Til deires vitnemål kan eg berre legge til at eg har vorte kontakta av fleire velinformerte lesarar frå land som grensar til Tyrkia som også har fortalt meg at i det minste ein «fraksjon» inne i USA har sete på kjennskap til kuppet før det skjedde.


Der finst no rapportar på at også Russland hadde fått varslar om det og at Putin personleg advarte Erdogan. Eg skal ikkje gjengi heile FARS-artikkelen her, men eg vil sterkt anbefale å lese den: http://en.farsnews.com/newstext.aspx?nn=13950430001452


Om alt dette stemmer, kan det også forklare korfor nokre oppriktig har trudd at det kan ha dreidd seg om eit falskt flagg. Dersom russarane verkeleg advarte Erdogan, så ville hans beste trekk ha vore å la kuppet starte, for å få avmaskert alle kospiratørane og sympatisørane deira og først deretter slå ned på dei.


Omfanget av utreinskinga er inkje mindre enn forbløffande: Erdogan er heilt tydeleg engasjert i ein massiv og brutal kampanje med omsynslaus utreinsking av heile sosiale klasser som han, sannsynlegvis med rette, ser på som fiendtlege mot styresettet hans. Så sjølv om vi kan feire at eit USA-støtta kupp har feila, så bør vi ikkje ha nokre illusjonar om den som no har makta i Tyrkia, ein brutal og uforutsigbar stormannsgalning som ein aldri nokon gong bør stole på.


erdoganmhorn.jpg

Omsynslaus, uforutsigbar, megaloman. President Erdogan er ikkje populær blant kritikarane.

 

 

Men der finst objektive grunnar for å også ønske denne utviklinga velkomen.


Først og viktigast er at det tyrkiske militæret no blir kappa hovudet av og blir såleis ikkje i ein tilstand der dei kan prøve å knuse den kurdiske resistansen, for ikkje å snakke om å invadere nord-Syria.


feilakupp.jpg

Per dags dato er det arrestert fleire enn 6000 mistenkte for å ha deltatt i eller sympatisert med kuppforsøket, i følge statsminister Yildirim. Blant dei 9000 som har blitt sparka frå jobben er størstedelen politifolk, men i tillegg kjem 90 guvernørar og ca. 2800 militære, inkludert103 generalar og admiralar (nesten 1/3 av toppleiinga i det tyrkiske militæret). Over 3000 dommarar er suspenderte.

 

 

For det andre er Erdogan og Daesh [ISIS] tilsynelatande på kollisjonskurs (den offisielle tyrkiske versjonen er at ISIS stod bak flyplass-bombinga) og det betyr at ISIS har mista ein viktig støttespelar.

 

For det tredje, no som den tyrkiske trusselen har vorte nøytralisert for overskodeleg framtid (minst fem år), står Russland i ein mykje betre posisjon til å handsame Takfiri-galningane i Syria og Wahabi-støttespelarane deira i Saudi-Arabia og andre Golf-statar.

 

For det fjerde er der ein ikkje uvesentleg sjanse for at Tyrkia no ope vil erklære USA/NATO/EU til fiendar av regimet. Ikkje berre gir USA ly til den CIA-kontrollerte Gülen, men det viser seg at nokre av luftfartya involverte i kuppet tok av frå Incirlik. Med tanke på at Incirlik hovudsakleg er USA-driven, så betyr dette at USA har late etter seg sine fingeravtrykk overalt i kuppet. Akkurat no er Erdogan framleis for svak til å sette seg opp imot USA og NATO, men om han lykkast i å fullstendig reinske ut sine fiendar frå maktsentra i Tyrkia, ser eg det ikkje som umuleg at han kan finne på å heilt gå ut av NATO. Dette er ikkje sannsynleg, berre muleg, men skulle det skje, så hadde det vore eit formidabelt tap for Imperiet.

 

For det femte så finn det stad interessante debattar i det offentlege rom i Russland. Zhirinovski, som ofte vert brukt av Kreml til å teste grobotnen for diverse Kreml-støtta idear, føreslår no at Russland bør opprette ein trilateral militær-allianse med Iran og Tyrkia. Igjen er der mange formidable hinder å overkome før noko slikt kan skje, men, igjen, dette er no i det minste muleg (kanskje ikkje ein allianse, men ei form for samarbeid er sannsynleg).

 

Sju, uansett kva som hender i neste omgang har Tyrkia vorte uhyre svekka ved dette kuppet og den påfølgande utreinskinga. Ikkje berre dét, men dette kuppet er langt ifrå over, Edmonds snakkar til og med om eit muleg «andre bølge-kupp». Men sjølv om det ikkje skjer, og sjølv om Erdogan blir ved makta, vil kurdarane no møte ein mykje svakare fiende og skulle kunne bestemme seg for at det er «no eller aldri» for dei til å prøve å fri seg frå det tyrkiske åket. Så det er ei svært realistisk mulegheit for at Tyrkia rett og slett vil kollapse (igjen, «muleg» er ikkje det same som «sannsynleg»). Men sidan vi framleis er langt unna ei reell materialisering av denne mulegheita, skulle det vere forhasta å gå dit. På den andre sida, sjølv om Tyrkia ikkje fell ihop, så er det meir sannsynleg for eit svekka Tyrkia å måtte gå med på den type innrømmingar som eit mektig Tyrkia aldri ville ha akseptert: dette er ikkje berre sant for kurdarane, men også for russarar og iranarar. Med andre ord, det er no eit ideelt tidpunkt for å starte nokre svært intense og langtrekkande forhandlingar for å prøve å tvinge Tyrkia til å verte ein ansvarleg og forutseieleg aktør i regionen.

 

Det største problemet med alt dette er sjølvsagt oppkomsten av den type neo-osmansk islamisme som Erdogan har tatt til orde for og som infiserer store delar av det tyrkiske samfunnet, at dette skulle kunne kome til makta. Det finst no ein reell risiko for at Tyrkia skal gå same forferdelege veg som Algerie måtte ta for å handsame FIS, seinare GIA (der den store skilnaden ligg i at FIS aldri eigentleg kom til makta). Dette er grunnen til at dei neo-osmanske islamistane no omsynslaust reinskar ut både dei sekulære kemalistane og islammistiske Gülenistar (verkeleg ein sprø de-facto allianse).


Russland og Iran må vere ekstremt proaktive i forsøket på å «kanalisere» Erdogan inn i ei slags halvsunn form for statsislamisme som ikkje ville tene som ei petriskål for den typen uhygge som kostar så mange menneskeliv i Algerie. Dei gode nyhenda er at Tyrkia verkeleg har potensialet til å finne ei unik form for konservativ sunni-islam som ikkje treng finne inspirasjon hos Wahabi-galningane i ISIS eller Det muslimske brorskapet i Egypt. Kanskje kunne Tsjetsjenia under Kadyrov i det minste på nokre område inspirere til ei moderne form for islamsk tradisjonalisme?


Atter ein gong er problemet Erdogan sjølv. Men sidan dette sannsynlegvis ikkje vil endre seg i løpet av overskodeleg framtid, må alle nabolanda til Tyrkia akseptere denne realiteten, kor ukomfortabel den enn måtte vere, og prøve å gjere det beste utav ein radikalt ny situasjon.


Slik situasjonen er no, kan vi vere rimeleg sikre på at Erdogan vil sigre. Om det faktisk skjer, vil han verte altfor travel til å handsame store internasjonale problem. Det som er sikkert, er at Erdogan har erklært krisetilstand for landet i tre månadar og at skal treffe Putin tidleg i august. Om Putin «redda Erdogan», som somme seier, eller om Russland berre gav han ei åtvaring om kuppet på førehand, er det temmeleg forbanna tydeleg at Erdogan no har eit livsviktig behov for støtte frå Putin, og at Putin veit det. Snart vil verda finne ut kva eksakt Putin hadde i tankane då han etter nedskytinga av SU-24 annonserte sanksjonar mot Tyrkia og deretter la til: “Одними помидорами вы не отделаетесь” (de vil ikkje sleppe unna med berre tomatar). Der vil vere ein pris å betale for Erdogan, og Erdogan veit det. Men Putin veit også at det no er tida for å forhandle med Erfogan, så prisen vil bli høg, men rimeleg. På slutten av dagen treng Russland og Tyrkia kvarandre, i det minste for å forhindre ein ny, det ville ha vorte den 13., russisk-tyrkisk krig.

 

Tyrkia - litt mer om situasjonen

Å hente gevinsten fra et mislykket kupp.


Av Vijay Prashad


Han er en indisk journalist, kommentator og marxistisk intellektuell. Han er professor i internasjonale ved Trinity College. I 2013-14 arbeidet han ved det Amerikanske universitet i Beirut.


600094_10151014760326189_1009040468_n_1.jpeg

Vijay Prashad


Som fra ingensteds forsøkte en del av de tyrkiske væpnete styrkene seg på et statskupp den 15. juli. Kl 2200 ble det rapportert om skyting nær generalstabens hovedkvarter i Ankara, Tyrkias hovedstad, og det var starten på bataljen som varte frem til 0230 den 16. juli. Da meldte den tyrkiske nasjonale etterretningstjenesten at kuppet var slått ned. Det hadde vært kaos i de mellomliggende timene. Soldater i tungt kamputstyr hadde kontrollert deler av Ankara og Istanbul, og noen medier og deler av transport-nettverket. To timer etter starten begynte sikkerhetstjenester å fortelle reporterne at uroen var inspirert av den USA-baserte Islamske lærde Fethullah Gülen. Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan gikk ut på FaceTime, en videotelefon-app og oppfordret folk å gå ut i gatene for å nedkjempe kuppet. Fra moskeene oppfordret også imamene folk til å reagere. Kl. 1235 startet Spesialanklageren å formulere tiltalene mot kupp-ledelsen. Det var klart at dette kuppet, det sjette i Tyrkias moderne historie - var mislykket før det hadde klart å befeste seg.


fethullah-glenden-ipek-koza-operasyonu-tepkisi.jpg

Fethullah Gülen


Kupp som en mulighet


Hr. Erdogan som lenge hadde forsøkt å skape lydige statsinstitusjoner, sa at kuppet var «en gave fra Gud til oss fordi dette vil gi oss en anledning til å rense hæren». Regjeringen arresterte mer enn 6000 mennesker fra de væpnete styrkene og andre statsinstitusjoner. Med utgangspunkt i utsagnet om at Gülen-bevegelsen var blitt «en kreftsvulst» i samfunnet, lovet Erdogan å fjerne medlemmene fra maktposisjoner. Den endelige beslutningen om hvem som tilhørte og ikke tilhørte Gülen-bevegelsen ble overlatt til Erdogans tilhengere, som ganske sikkert vil bruke anledningen til å fjerne alle som har vært motstandere av presidentens egen forsøk på å monopolisere makten. Hr. Erdogan knyttet helt bevisst Gülen-bevegelsen til Kurdistans Arbeiderparti (PKK), som den tyrkiske hæren har angrepet basene til sør-øst i Tyrkia og i Irak. Å definere både Gülen bevegelsen og PKK som terrorister er en bekvem måte å feie vekk alle Erdogans fiender og bruke kuppet - en gudegitt gave - som en anledning til å forfølge dem med stor kraft.


Var kuppet et plot av hr. Gülens tilhengere? Så langt har han benektet ethvert ansvar for kuppet og har sagt at militærkupp ikke kan utvikle demokrati. Naturligvis er han egen delaktighet ikke av betydning. Det som betyr noe er at kuppet tillater Hr. Erdogan å fjerne noen av Gülens tilhengere fra maktposisjoner innen militærvesenet og rettsvesenet.


Frakobling av det militære


En ledende militær i Tyrkia fortalte meg at i løpet av det siste halve århundre har Tyrkias militære blitt i økende grad isolert fra samfunnet. Det har bygget parallelle institusjoner og  tror på verdier - delvis republikanske - som står et stykke unna den islamistiske kvelende fromheten til Hr. Erdogans Rettferdighets- og Utviklingsparti (AKP). Denne offiseren sa at det er sannsynlig at noen militære ledere har følt at deres kupp kan føre til at andre blir inspirert til å slutte seg til dem i en felles motstand mot presidentens maktsentralisering. Det amatørmessige ved dette forsøket på å gripe makten viser at enten så har disse soldatene ikke hatt noen ide om hva de holdt på med - og var brukt av andre - eller at disse offiserene trodde at propagandaen om deres bragder ville trekke samfunnet og resten av de militære over på deres side.

Utplasseringen av soldater på Fatih Sultan Mehmet- og Bosporous-broene i Istanbul gjorde ikke særlig inntrykk på befolkningen.


bosphorus_bridge.jpg

Bosporous-broen forbinder Asia og Europa. Ferdigbygget i 1973.


Dette lignet overhode ikke på 1980-militær-kuppet i Tyrkia, heller ikke på det skjulte kuppet i 1993 eller det post-moderne kuppet i 1997. Bare Erdogan tjente på det.


Da Erdogan kom til makten i 2002 var han bekymret over makten til det tyrkiske militæret. Det hadde gjennomført tøffe kupp i fortiden og kanskje var de de som drepte en president i 1993 - og de fjernet en islamistisk koalisjon i 1997. AKP oppstod i den islamistiske tradisjonen og var sårbare for et militære som hadde innebygget den moderne tyrkiske sekularismen. For oppnå immunitet for kupp gjorde Erdogan sitt parti stille og kastet seg inn i arbeidet for å sikre hans anatoliske forretningsfolk et grunnlag og forøkte å få tilslutning til EU som fullverdig medlem - en tilknytning som ikke gjør militærkupp mulig. I tillegg plasserte han lojale islamister i maktposisjoner innad i det militære. Noen av disse var også tilhengere av Gülen. Når Erdogan sier at Hr. Gülen er ansvarlig for kuppet vet han jo godt om den rollen de to spilte sammen for å få det militære på linje med deres type moderne islamisme. Tyrkias militære hadde styrket sin autoritet som følge av krigen mot kurderne, som Erdogan forsøkte å få en slutt på gjennom fredsforhandlingene med PKK-lederen Abdullah Öcalan. Disse tiltakene svekket det militære i det første ti-året med Erdogan som leder av landet, først som statsminister og deretter som president.


pkk-lideri-abdullah-ocalanin-newroz-mesaji-hdpdee329610f570f7e24f612-2.jpg

Abdullah Öcalan


Den syriske påvirkningen


Men alt avslørte seg med Tyrkias Syria-politikk. Hr. Erdogans aggressive trykk overfor regjeringen til Bashar al-Assad i Syria presset frem en krise i Tyrkia. Som en kurderleder sa til meg for noen år siden, så begynte Tyrkia å ligne Pakistan, med Syria som det tilsvarende Afghanistan. Ekstremister krysset den tyrkisk-syriske grensen som ble porøs for både våpen og mennesker. Hensikten var å skape kaos innad i Syria og å få en oppvekst av ekstremistiske celler innad i Tyrkia. Krigen mot kurderne ble gjenåpnet siden de syriske kurderne på grensen gjorde fremskritt mot en syrisk versjon av deres hjemland. Dette kunne ikke Hr. Erdogan tolerere og heller ikke andre i Ankara. Misnøyen vokste innad hos de militære overfor den fåfengte krigen mot kurderne og overfor AKPs tvetydige politikk overfor IS. Hr. Erdogans forsøk på å kvele tyrkisk demokrati til fordel for sine egne president-ambisjoner var også en belastning. Det tyrkiske samfunnet ble i høy grad polarisert, med hr. Erdogans støttespillere mer arrogant som følge av hans seire og hans motstandere stadig mer misfornøyd over mangelen på demokratisk rom.


rtr4md3v.jpg

En av Grenseovergangene mellom Syria og Tyrkia. For IS og våpen til islamistene, har den lenge vært porøs på tyrkisk side.


Ikke et tyrkisk parti støtte kuppet, alle var imot det, inkludert republikanerne og venstresiden. Folkets demokratiske parti (HDP) som er partiet til kurderne og venstresiden sa at de var «motstandere av alle typer kupp. Det er ingen vei utenom demokratiet.» Tyrkisk samfunn ville ha fordel av at det ikke var politisk appetitt for kupp. Likevel er det stor bekymring for et kupp fra Hr. Erdogan for å fremme sin egen agenda. Imamene fra moskeene, ba sin tilhengere ta til gatene om kvelden den 15. juli. Ved begravelses-seremoniene mintes hr. Erdogan oppfordringen til å okkupere offentlig plasser over hele Tyrkia. Vold mot mot politiske motstandere til Hr. Erdogan og AKP er registrert over hele Tyrkia. Det har betydd lite at opinionen er enig. En generøs president ville ha bygget nasjonal enhet rundt akkurat dette. Hr. Erdogan har et smalere perspektiv. Han har brukt polariseringen til sin egen fordel. Kuppet mislyktes denne gangen. Men det ikke slutt på volden. Tyrkia balanserer fortsatt på kanten av stupet.


Oversatt av Knut Lindtner

Tyrkia kryper til korset

Tyrkia ber om unnskyldning.


Den russiske presidenten Vladimir Putin har fått et brev hvor hans tyrkiske motpart, Recep Tayyip Erdogan, unnskylder for dødsfallet til piloten som ble drept da et russisk jagerfly ble skutt ned over den syrisk-tyrkiske grensen i november 2015. Det er Kreml som melder dette.


Erdogan erklærer at han er villig til å gjenopprette relasjonene med Moskva sier en talsperson for den russiske regjeringen, Dimitry Peskov.


p0360x84.jpg

Dimitry Peskov


Hendelsen som førte til nedskytingen av den russiske Su-24 jagerbomberen førte til den verste forverringen i de Tyrkisk-Russiske-relasjonene i nyere tid. Putin karakteriserte den som å bli «stukket i ryggen».


«Lederen for den tyrkiske staten uttrykker dyp sympati og kondolerer til slektningene til den døde russiske piloten og sier han er lei seg,» sa Peskov


I brevet kaller Erdogan Russland «en venn og strategisk partner» til Ankara som de tyrkiske myndighetene ikke vil ødelegge forholdet til.


«Vår hensikt var aldri å skyte ned det russiske flyet», skriver han i brevet, ifølge det som legges frem på den russiske regjeringens webside.


Ifølge innholdet i brevet understrekes det at «Den tyrkiske siden tok store sjanser og gjorde store anstrengelser for å få tak i kroppen til den russiske piloten fra den syriske opposisjonen for å få den til Tyrkia. Organiseringen av gravforberedelsene ble utført i samsvar med alle religiøse og militære prosedyrer.»


Ankara har forholdt seg til familien til den døde piloten som om det skulle være en tyrkisk familie og er «klare til å forholde seg til ethvert initiativ for å lette smerten og dempe effekten av den skaden som er gjort», står det i brevet.


I brevet fremgår det også at det skal innledes kriminalsak mot den personen som er mistenkt for å ha drept den russiske piloten. Han ble angivelig drept da han hang i fallskjermen eller like etter at han landet.


I tillegg uttrykker Erdogan at han er klar til å ordne opp i sikkerhetsutfordringer i regionen og bekjempe terrorismen sammen med Moskva. Den tyrkiske statministeren, Binali Yildirim, har dessuten sagt at Tyrkia er villige til å betale for nedskytingen av flyet. «Brevet er meget tydelig. Vi har gitt uttrykk for vår beklagelse og vil betale for saken», sa han da han besvarte spørsmål fra den tyrkiske mediekanalen TRT. Han føyde til at en forbedring av relasjonene mellom landene ikke var mulig uten også medvirkning fra den russiske siden.


binali-yildirim.jpg

Binali Yildirim


Den tyrkiske avisen Hurriyet meldte at kilder nær Erdogan har bekreftet at brevet med unnskyldninger er sendt til Moskva.


Dette tyrkiske initiativet kommer like før NATO-toppmøtet i Polen i juli. Flere antyder at dette skjer etter press fra USA som har vært redd for direkte militære konfrontasjoner mellom Tyrkia og Russland i Syria.


Kommentar: Brevet er uten tvil et positivt første skritt for å dempe spenningen mellom de to landene. Men skal det være troverdig må det følges opp av handlinger i den samme retningen. Likevel kan brevet sammen med Brexit og uroen i andre EU-land (Frankrike, Italia, Østerrike etc.) vedrørende sanksjonspolitikken overfor Russland, og den åpent uttrykte engstelsen i Tyskland for hva NATO-øvelser på den russiske grense kan føre til - alt dette kan være tegn i tiden på at krigskreftene må ta noen skritt tilbake.


Hvis Tyrkia stanser støtten til terroristene i Syria vil intervensjons-krigen være over på kort tid. Det gjenstår å se. Det er vanskelig å normalisere forholdet til Russland uten å dempe støtten til jihadistene i Syria.

Endringer i tyrkisk ledelse

Tyrkia skifter statsminister


Ifølge tyrkiske medier forbereder president Recep Tayyip Erdoğan å sparke sin statminister, Ahmet Davutoğlu. Det ser ut til at uenigheten mellom dem dreier seg om konstitusjonelle reformer som vil føre til en avskaffelse av funksjonen som statsminister til fordel for et styre av en president.


Den svekkete innflytelsen til Hr. Davutoğlu innad i det tyrkiske regjeringspartiet AKP er allerede registrert den 29. april da han mistet retten til å nominere regionale representanter.


Etterfølgeren hans, ifølge ryktene, er enten transportministeren, Bilal Albyrak (en spesialist på sjøtransport og en Erdogan-lojalist), eller hans svigersønn, Beret Albayrak ( som er gift med Erdogans eldste datter, Esra Erdogan, og som raskt ble forfremmet til energiminister i november 2015).


Som en effektiv universitetsprofessor er Ahmet Davutoğlu blitt gradvis en mer populær politiker, kjent for sine flammende taler. Det er ikke sannsynlig t han vil trekke seg fra det politiske livet - det er derfor grunn til å regne med han i opposisjon innad i AKP.

 

259248.jpg

Ahmet Davutoğlu, Tyrki statsminister som nå skiftes ut.

 


Kommentar: Tyrkia driver en dobbel eller tredobbel krig. Først mot sin egen kurdiske minoritet i sør-øst. Her er det kommet meldinger om direkte massakrer, men våre ledende medier er tause fordi Tyrkia er NATO-alliert og viktig i kampen mot Syrias lovlige regjering, som et flertall i landet støtter. Dessuten skal også Norge delta i treningen av terrorister (omskrevet som moderate opprørere):


Deretter mot Syria - ved trening, forsyning og pleie av IS-krigere. Nylig er to tyrkiske journalister dømt til fem års fengsel for å ha avslørt at regjeringen i Tyrkia har hjulpet IS til å skaffe seg kjemiske våpen.


Og landet har okkupert deler av Irak i vinter, sannsynligvis for å sikre oljetyveriene fra syriske og irakiske oljekilder i samarbeid med de t kurdisk regionale styret i Nord-Irak.


Det trenges virkelig en opposisjon innad i Tyrkia.

 

Tyrkisk overlegenhet

Tyrkisk overlegenhet.


av Thierry Meyssan


Den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan har gjentatte ganger snakket om å ta fra en tidel av befolkningen deres tyrkiske statsborgerskap.  Dette er slett ikke en uttalelse fra domstolene.  Vi står her overfor praktiseringen av en rasistisk teori om overlegenhet fra Milli Görüs, en islamistisk organisasjon, der Erdogan  var en av direktørene, men som han påstår han har forlatt.  Hvis et slikt forslag blir satt i verk, vil det bli en åpen regional krig.  

 

67462.jpg


I følge internasjonale lover har alle rett til å bli beskyttet av en stat.  Men det er rundt 10 millioner statsløse personer i verden.  Blant dem 4,5 millioner palestinere, 1 million burmesiske muslimer, 700 000 burkanesiske flyktninger i Elfenbenskysten, 500 000 thaier og 270 000 russere i Litauen.  FNs høykommisær for flyktninger, Antonio Guterres sier: «Statsløs kan bety et liv uten utdannelse, uten helsehjelp eller formelt arbeid - et liv uten frihet til å bevege seg omkring, uten håp eller utsikter til en framtid».


Når han forfekter en overlegehetsideologi, åpner Recep Tayyip Erdogan døren for å fjerne statsborgeskapet til enhver tyrkisk statsborger som ikke er etnisk tyrker, og fra tyrkere som støtter disse.  Sist juli startet han bevisst opp igjen borgerkrigen, og dermed problematiserte sitt løfte om likhet for alle.  Han har satt i gang militære operasjoner,  brutt våpenhvilen mot forskjellige kurdiske lokaliteter, tatt kristne kirker, og til slutt nøytralisert 5000 terrorister (sic).


Trenger vi å minne om at mens flere kurdere er velintegrerte i de større byene vest i landet, bor de fleste i fattige regioner, og kulturen dere blir trampet på igjen?  Trenger vi minne dere om at flere kristne patriarker bor i Tyrkia, men loven forbyr dem å bygge kirker der?

 

antonioguterresunhcrhighcommissionerforrefugees2.jpg

FNs høykommisær for flyktninger, Antonio Guterres


Den vestlige verden er blindet av hatet mot Syria og støtter tyrkisk ekspansjon og finansiering av krigen mot det syriske folket.  De reagerte knapt da han den 5. april foreslo å strippe de som stemte på HDP (det kurdiske folkets nasjonale parti) for statsborgerskapet. Videre har statsministeren hans, Ahmet Davuoglu på sin reise i Europa forsikret om at dette bare er en mulighet.  


Men den 7. april, da han tok mot offiserene i nasjonalpolitiet, truet herr Erdogan denne gangen tilhengerne av hans tidligere forbundsfelle Fethullah Gülen. Han anklaget dem for å være «terrorister» fordi de nektet å fordømme den kurdiske motstanden.


Han ble spurt ut om dette av journalister da han forlot fredagsbønnen 8. april.  Da klargjorde han hva han hadde tenkt:


«Jeg mente at alle de som er innblandet i terrorisme må bli straffet (….), de er ikke gode nok til å være tyrkiske borgere. De er allerede på jakt etter et annet statsborgerskap, eller å bli statsløse.  Det er uakseptabelt for en borger av Den Tyrkiske Republikk å forråde Tyrkia, det tyrkiske hjemlandet eller republikken Tyrkia.  Jeg synes ikke det er rett at de som forråder Den Tyrkiske Republikk skal få beholde borgerskapet sitt», svarte han.


På den måten vurderer nå president Erdogan å frata statsborgerskapet til de 5 millionene som stemte på HDP.  De fleste av dem tilhører minoriteter, 1 million er Hizmet-sunnier, Gülens bevegelse.  Hvis en slik katastrofe inntreffer, vil det ha en effekt som kan sammenlignes med Nakba (den palestinske katastrofen i Israel), og antakelig føre til en omfattende  væpnet  konflikt i regionen.


Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Økende motsetninger

Obama vil ikke møte Erdogan


Fra 31. desember til og med 1. april skal det holdes et møte i USA om kjernefysisk sikkerhet. Media rapporterer at USAs president ikke vil ha noe personlig møte med president Recep Tayyip Erdogan fra Tyrkia.


Obama har avvist Erdogans henstilling om et felles møte og USA-lederen har ingen planer om direkte møte mellom de to, rapporterer Wall Street Journal med henvisninger offisielle tjenestepersoner i USA.


Avisen antyder at president Erdogan kan få et direkte møte med USAs visepresident, Joe Biden, i stedet for Obama. Obama har sagt at han skal ha et direkte møte med Chinas president Xi Jinping under forhandlingene om kjernefysisk sikkerhet.

 

thumbs_b_c_1fb286f914c07d0f3509f143754000e0.jpg

Her var de venner


Kommentar: Dette forteller om at relasjonene mellom USA og Tyrkia ikke de beste for tiden. En ting er at konflikter mellom allierte holdes skjult så lenge som mulig. Men her bryter de igjennom til overflaten og det betyr at de er store.


At konfliktene er der vet vi fra før gjennom bl.a. uttalelser fra Erdogan vedrørende USAs støtte til de syriske kurderne i YPG som Erdogan regner som terrorister på linje med de i hans hjemland fra PKK. I en viss forstand kan ha rett, i og med at de fleste syriske kurderne er flyktninger fra Tyrkia fra den forrige borgerkrigslignende tilstanden i landet på 1980-tallet. De fikk syrisk statsborgerskap først etter 2010 da krigen i Syria var startet.


Ifølge journalist og nettredaktør Thierry Meyssan foreligger det faktisk nå, om ikke formell avtale, så en gjensidig forståelse mellom Russland og USA om at USA gjennom et statskupp fjerner Erdogan fra den tyrkiske makten. Han skriver:


Sergeï Lavrov klarte å overbevise sin USA-partner å dra fordel av den kommende destabiliseringen av Tyrkia ved å organisere et statskupp mot diktatoren Erdogan.


Også andre kommentatorer vedrørende situasjonen i Midt-Østen er inne på lignende tanker, altså at det ikke er Erdogan som er viktig for USA, men Tyrkia. Men det sier også sitt om den demokratiske holdningen og holdningen til internasjonale rettsforhold, at slike tanker kan fremmes som nesten uproblematiske mellom ledere for to stormakter.

 

n_72193_1.jpg

Nå må han nøye seg med visepresident Joe Biden


Så er spørmålet om det er Tyrkia som står bak bombene i Brussel. Da vil i så fall USA vite dette. For bombene fører til økende destabilisering av EU, noe som ikke er i USAs interesse. 


Disse motsetningene som nå viser seg kan også bety at Obama mot slutten av sin presidentperiode tillater seg i større grad enn tidligere, å legge om en utenrikspolitisk kurs som har vært mislykket. Når ulike opprørsgrupper i Syria nå sloss innbyrdes, den ene med støtte fra CIA, den andre fra Pentagon, forteller dette alt om USAs politiske havari i Syria.

Hvem sto bak Brussel-bombene?

Motivet for angrepene i Paris og Brussel.


Av Thierry Meyssan


Vi vet enda ikke hvem som ga ordre om angrepene i Paris og Brussel. Flere potensielle mulige er nevnt, men bare hypotesen om en operasjon som er besluttet av Tyrkia har seriøs dekning. Thierry beskriver her den skjulte konflikten som de siste fem årene har hjemsøkt relasjonene mellom den Europeiske Unionen (EU), Frankrike og Tyrkia.


Det er for tidlig å navngi sponsoren til angrepene som rammet Paris den 13. november 2015 og Brussel 22. mars 2016. Imidlertid gir de informasjonsbitene som vi nå kommer til å avsløre en rimelig forklaring.


Like etter dødsfallet til grunnleggeren av den tyrkiske islamismen, Necmettin Erbakan, og ved begynnelsen av «den arabiske våren», gjorde Erdogan-regjeringen en hemmelig avtale med Frankrike. Ifølge en diplomat som har studert dokumentet, setter det opp betingelsene for Tyrkias deltagelse i krigen mot Libya (som nettopp hadde startet) og mot Syria (som skulle komme). Frankrike, som var representert med sin utenriksminister, Alain Juppé, var enig i å forholde seg til det «kurdiske spørsmålet» uten «å gå på akkord med Tyrkias territorielle integritet» - en spesiell formulering som betød at et pseudo-Kurdistan skulle bli etablert et annet sted hvor en kunne sende PKK-medlemmer i eksil. Dette prosjektet for etnisk rensing, som ikke er nytt, hadde til den tid bare blitt hold levende i israelsk militær litteratur og beskrev en stat mellom og Syria og Irak.


Den 31. oktober i 2014, benyttet president Francois Hollande anledningen i forbindelse med et offisielt besøk av Recep Tayyip Erdogan til Paris, til å organisere et hemmelig møte på Elysée, med lederen til de syriske kurderne, Salih Muslim. Ved å bedra de tyrkiske kurderne og deres leder Abdullah Öcalan, ble Salim Muslim enig i å bli president i dette pseudo-Kurdistan som skulle etableres i etterkant av at Syrias demokratiske valgte president, Bashar al-Assad, ble styrtet.


190905-1-9-002c5.jpg

I 2011 ble Alain Juppe for Frankrike og Ahmet Davutoglu for Tyrkia i all hemmelighet enige i å iverksette dannelsen av et pseudo-Kurdistan og et Sunnistan som strakk seg på begge sider av grensene mellom Irak og Syria (dette skulle være IS sin jobb) for å skape et mottaksted en kunne sende de tyrkiske kurderne. Dette prosjektet ble støttet av Israel og Storbritannia.


Dette møtet fant sted under slaget om Kobane. I flere måneder hadde de syriske kurderne forsvart byen mot IS. Deres seier over jihadistene skulle ryste det politiske sjakkbrettet - enhver som virkelig ville bekjempe jihadistene ville måtte alliere seg med kurderne. Imidlertid fikk de syriske kurderne sitt statsborgerskap først i begynnelsen av krigen. Frem til da hadde de vært politiske flyktninger fra Tyrkia i Syria som var jaget fra sitt eget land under undertrykkelsen på 1980-tallet. På den tiden anså NATO-landene PKK, den viktigste kurdiske organisasjonen, som en terrorist-organisasjon. Men fra da av, skilte de mellom den «dårlige» tyrkiske PKK og den «gode» syriske YPG, til tross for det faktum at begge disse organisasjonene var nært forbundet.


Det var en dramatisk endring av begivenhetene den 8. februar 2015 da Frankrike forlot sin gamle politisk kurs. Offisielt mottok Francois Hollande i Elysée den gangen co-presidenten til de syriske kurderne (lojal til Öcalan), Asya Abdullah og kommandanten Nesrin Abdullah i kamuflasje-uniform. Salih Muslim deltok ikke på dette møtet. 


Recep Tayyip Erdogan reagerte med å beordre et angrep fra IS i Suruc mot en pro-kurdisk demonstrasjon den 20 juli 2015. Ved å bruke vestlig anti-terroristisk retorikk, erklærte han krig denne gangen mot IS og kurderne. Ved å gjøre dette avsluttet han våpenhvilen og gjenstartet borgerkrigen i sitt eget land. Siden han ikke var i stand til å skape et pseudo-Kurdistan i Syria, fremprovoserte han en exodus av kurdere til Europa.


Den 3. september 2015 markerte offentliggjøringen av et fotografi av et druknet kurdisk barn starten på en stor immigrasjonsbølge fra Tyrkia til Vest-Europa, hovedsaklig Tyskland. Til å begynne med var tyske ledere begeistret over den massive strømmen av nye arbeidere, sårt tiltrengt i tungindustrien, mens media uttrykte sin medfølelse for flyktningene som kom fra det syriske diktaturet. Den 29. september kapret de tyske og franske lederne empatien overfor migrantene. Det de ønsket var å få muligheten til å kunne finansiere fortsettelsen av krigen ved å gi 3 milliarder euro til Tyrkia - en gave som ble presentert for opinionen som humanitær hjelp til flyktninger.


190905-2-9-6815f.jpg

Den 31. oktober 2014, Francois Hollande sammen med Recep Tayyip Erdogan på trappen til Elysée. En annen gjest hadde diskret gått ut bakdøren, kurderlederen Salih Muslim.


I slutten av september 2015 begynte Russland sine militære operasjoner mot jihadister av alle typer, og Recep Tayyip Erdogan ble tvunget til å være vitne til hvordan prosjektet hans gradvis falt i grus. Han beordret derfor Salih Muslim å sette i gang et prosjekt for forsert kurdisering av Nord-Syria. Kurdiske brigader fjernet assyriske og arabiske lærere fra skolene og erstattet dem med kurdiske lærere. Syrerne gjorde opprør og henvendte seg til Russland som fant en måte å dempe konflikten på uten å forsterke føderealiseringen av Syria. Det kom ingen reaksjoner fra Frankrike. Den 13. november tok Tyrkia, som var rasende over Frankrikes kuvending, Frankrike som gissel ved at de ga ordre om angrepene som ga 130 drepte og og 413 sårete.


Jeg skrev den gang at «ulike franske regjeringer har inngått allianser med stater som har verdier helt i motsetning de til republikken. De har fortløpende lagt til rette for å sette i gang hemmelige kriger for disse statene, før de har endret kurs. President Hollande, og ikke minst hans militære sjef, general Benoit Puga, hans utenriksminister Laurent Fabius og etterfølgeren Alail Juppé, utsettes i dag for utpressing som de ikke kan unngå, uten å avsløre den miseren de har dratt landet deres inn i.»


Som følge av terroren, søkte Paris raskt tilflukt i Juppé-planen fra 2011. Sammen med London fikk de tilslutning til en resolusjon (nr. 2249) den 20. november i Sikkerhetsrådet. Under dekke av å skulle bekjempe IS, hadde resolusjonen til hensikt å rettferdiggjøre erobring av det nordlige Syria for å skape, i det minste, det pseudo-Kurdistan som Erdogan kunne sende «sine» kurdere til. Men USA og Russland hadde allerede forandret teksten slik at Frankrike og Storbritannia ikke kunne intervenere uten etter invitasjon fra Syria - en situasjon som minner om den mislykkete koloniale operasjonen i 1956 hvor frank-britiske tropper forsøkte å okkupere Suez-kanalen med støtte fra Israel og Tyrkia, men måtte trekke seg tilbake som følge av press fra USA og Sovjetunionen.


I løpet av den fem og en halv måned lange russiske intervensjonen i Syria ble de tyrkisk-russiske relasjonene stadig dårligere. Det var mange grunner til dette:  Angrepet på Metro-jet 9268 over Sinai, Vladimir Putins beskyldninger på G20-møtet Antalya, ødeleggelsen av av Sukhoi-24 og russiske sanksjoner mot Tyrkia, offentliggjøringen av luftfotografier av uendelige tankbil-kolonner som fraktet olje IS hadde stjålet gjennom Tyrkia etc. Etter å ha vurdert muligheten om å erklære krig overfor Tyrkia, besluttet Russland seg til sist for en mer subtil plan med å støtte PKK mot Erdogan-administrasjonen. Sergeï Lavrov klarte å overbevise sin USA-partner å dra fordel av den kommende destabiliseringen av Tyrkia ved å organisere et statskupp mot diktatoren Erdogan. Det tyrkiske regimet som både føler seg truet av Russland og USA forsøker nå å finne allierte. Statsminister Ahmet Davutoglu reiste til Teheran den 5. mars, mens den iranske utenriksministeren besøkte Ankara den 18. mars. Men Den Islamske Republikken har ikke til hensikt å lage bråk overfor de to stormaktene.


190905-3-9-f89a8.jpg

Etter slaget om Kobane skiftet Francois Hollande side og uttrykte sin støtte til kurderne da han mottok en delegasjon fra YPG på Elysée den 8. februar 2015.


Den 14. mars annonserte Vladimir Putin tilbaketrekning av de russiske bombeflyene og da ble prosjektet om pseudo-Kurdistan enda en gang en mulighet. Men Moskva og Washington lå et skritt foran - de begynte å levere våpen, indirekte, til PKK. Uheldigvis var det denne gangen EU som ikke lenger ville høre om koloniseringen av Nord-Syria. De fleste EU-landene hadde fulgt en utenrikspolitikk påtvunget av Paris de siste fem årene - med bemerkelsesverdig fravær av suksess. For å signalisere deres misnøye, tilbød flere EU-land, derav også Belgia, politisk asyl til ledere for de tyrkiske kurderne. De uttrykte sitt sinne under EU-Tyrkia møtet den 17. og 18. mars som førte til at de ble tvunget til endelig å godta subsidieringen på 3 milliarder euro årlig til Ankara.


I den forbindelse fordømte jeg adferden til den europeiske eliten, som forblindet av sin tvangspregede anti-syriske holdning som reproduserte de samme feilene som ble begått i 1938. På den tid, helt besatt av sin anti-kommunisme, støttet de Kansler Hitler da han annekterte Østerrike og under Sudet-krisen (Sudet var et grenseområde i Tsjekkoslovakia hvor en del av befolkningen var tysktalende, overs.) (München-avtalen), uten å forstå at de på den måten væpnet fienden som var i ferd med å slå til mot dem.


Under EU-Tyrkia-møtet, og derfor helt uavhengig om enhver beslutning som ble tatt der, holdt president Erdogan en fjernsynsoverført tale i anledning 101-årsdagen for slaget om Canakkale (slaget om Dardanellene - seieren til det Ottomanske imperiet over de allierte) og til minne for ofrene etter det angrepet som hadde funnet sted i Ankara bare noen få dager tidligere. Han sa da - «Det er ingen grunn til at den bomben som eksploderte i Ankara ikke kan eksplodere i Brussel eller noen annen europeisk by (…) Her appellerer jeg til alle stater som åpner sine armer og som direkte eller indirekte støtter terroristiske organisasjoner. Du nærer en slange i sengen din og denne slangen som du nærer kan bite deg når som helst. Kanskje det å se disse bombene som eksploderer i Tyrkia på fjernsynskjermene ikke betyr noe for deg - men når bombene begynner å eksplodere i dine byer, vil du helt sikkert forstå det vi føler. Men da vil det være for seint. Slutt å støtte disse aktivitetene som du aldri ville tolerere i deres egne land, unntatt når de er rettet mot Tyrkia.»


Fire dager seinere kommer angrepet i Brussel som forårsaker 34 døde og 260 sårete. Og derfor tror vi ikke at det var en tilfeldighet, men en handling med hensikt, for den følgende dagen frydet den tyrkiske pressen seg over den straffen som Belgia hadde fått.


Siden Erdogan gjenopptok borgerkrigen har den kostet 3500 liv i Tyrkia.



Oversatt og bearbeidet av Knut Lindtner

Arrestert: Inviterte til kurdisk nyttårsfeiring

Inviterte til kurdisk nyttårsfeiring:


Arrestert for terrorist-propaganda


Chris Stephenson, engelskprofessor i data-vitenskap og foreleser ved Istanbul Bilgi Universitet er blitt arrestert for å spre «terrorist propaganda» midt under den pågående aksjonen/krigen til den tyrkiske regjeringen mot PKK og de som støtter dem.


chris-stephenson-3b.jpg

Chris Stephenson


Anklagene dreide seg om at han «spredte propaganda for en terroristisk organisasjon».


Stephenson ble arrestert utenfor en politistasjon i Istanbul hvor han var til stede for å støtte tre tyrkiske akademikere som var arrestert dagen før. Ifølge myndighetene ble han arrestert for for å ha spredet terrorist-propaganda fordi han bar med seg brosjyrer som inneholdt PPK-meldinger og bilder.


Men ifølge andre reportere var brosjyrene en invitasjon til å delta den kurdiske Nevruz (Nyttår) feiringen og han delte ikke ut slike brosjyrer selv.


Stephenson hadde flere invitasjons-tekster i to språk i sekken sin. Dette var invitasjoner som var trykket av det pro-kurdiske partiet HDPs lokale ledelse. Ved siste valget fikk partiet ca. 11% oppslutning og de sitter i nasjonalforsamlingen.


Det britiske UD har bekreftet hendelsen og sa at de ytet assistanse til til en britisk borger som var arrestert i Istanbul 15. mars.


shutterstock_125767211.jpg

Noam Chomsky


Arrestasjonen skjer bare timer etter at den tyrkiske presidenten, Recep Tayyip Erdogan, hadde uttalt at forståelsen av terrorisme måtte redefineres til å omfatte også de som uttrykte støtte og sympati med terrorister, f.eks. folk som hjelper dem til å nå sine mål. 


«Det kan være terroristene som klemmer på avtrekkeren eller detonerer bomben, men det er disse støttespillerne og medskyldige som gjør det mulig for angriperne å gjennomføre det de vil», sa Erdogan i en tale i palasset sist mandag. 


«Uansett om de har tittel som politiker, akademiker, skribent, journalist eller som leder for en samfunnsgruppe, forandrer ikke dette det faktum at vedkommende er en terrorist… Vi må redefinere terror og terrorister så fort som mulig og få det inn i straffeloven vår», føyde han til.


pho_wallerstein300di.jpg

Immanuel Wallerstein


Stephenson er blitt den siste akademikeren som er arrestert i forbindelse med etterforskningen mot en underskriftsaksjon hvor en ba om en slutt på den tyrkiske regjeringens forfølgelse av kurderne sør-øst i landet. Siden januar har mer enn et dusin akademikere blitt arrestert etter at de har undertegnet denne uttalelsen som har fordømt Ankaras militære operasjoner. I et åpent brev til Tyrkias leder under tittelen: «Vi vil ikke være end del av denne forbrytelsen» ble uttalelsen offentliggjort i desember 2015.


Den ble undertegnet av 1128 tyrkiske og utenlandske akademikere fra 89 universiteter rundt om i verden, derav Noam Chomsky og Immanuel Wallerstein.


Kommentar: Dette er et tegn på at motsetningen i Tyrkia forsterkes og at landet nå går mot en åpen borgerkrig. Nå forsvinner alle nyanser i forståelsen av det som skjer, hvis en skal ta landets president på alvor: Enten er dere med oss eller mot oss!

Moro med Tyrkia

Moro med Tyrkia.

 

Coudenhove-Kalergis program.


Mange historikere hevder den tese at såfremt man står foran tilsynelatende uforståelige hendelser i samtiden så finnes nøkkelen til en forklaring i fortidens historie.


Når det gjelder EUs tilblivelseshistorie - som en har lest utallige kronikker om i norsk presse- gjøres det gjeldende at det var på 1950-tallet fødselen kom igang. Da hopper man over at Coudenhove-Kalergi jobbet for saken på 1920-30-tallet men da het prosjektet Den pan-europeiske bevegelse.


Bøkene til Kalergi er ikke å oppdrive i noen bokhandel skjønt Kalergi-prisen er den aller største utmerkelse en globaliseringspolitiker kan få. Også Merkel har fått den.

220px-coudenhove-kalergi_1926.jpg

Coudenhove-Kalergi


Hvorfor Kalergis skrifter er undertrykt kommer av deres utilslørte imperialistiske karakter, føydal type klassetenkning hvor jødene skulle styre Europa og at framtidsrasen skulle bli en "eurasisch-negroid zukunftsrasse." (Fra Praktischer Idealismus)


Jeg har tidligere skrevet mye om Kalergi, men grunnen til at jeg drar fram ham nå er at tyske helsevesenet har laget brosjyrer i mixed rasesex med illustrasjoner av blacks i seksuelt samkvem med hvite kvinner.


Oj, tenkte jeg, dette er jo rett fra Kalergis bok om anbefalt rasemixing i planlagt stil.


Vel. Jeg tar med meg alt som er av humor om dagen. Krigene kommer fort på oss allikevel.


220px-international_paneuropean_union_flag.svg.png

Den pan-europeiske bevegelsenes symbol


Det var da en pensjonert gresk offiser, Synadinos, som representerte Gyllent Daggry i Europaparlamentet forleden dag og han var imot alt knefall for Tyrkias autoritære stat. Med henvisninger til historikere sa han følgende:

"Tyrkerne er åndelige barbarer, gudsspottere, svindlere og møkkete. Tyrkeren er som en hund som later som den er vill, men såfremt den møter motstand, stikker den sin vei. Den eneste effektive måten å omgåes Tyrken på, er å bruke knyttneven og besluttsomhet.»


Da han hadde sagt dette ble EU-kommissær Martin Schultz (SPD) helt huggærn og dro fram paragrafer som skulle bevise at Synadinos overtrådte EUs lovverk og at han derved hadde å forlate salen.


Dette finnes på videor. Og da ser du alle de politisk korrekte applaudere jublende når Synadinos pakker mappa si og forlater salen. Alle var da åpenbart så fornøyde med sin prektighet. Godheten hadde seiret over rasismen.


Tilsvarende melding kommer fra Frankrike: historikerlærer Pascal Geneste hadde rost Putins innsatser mot islamisme i Syria og anbefalt på instituttet at istedet for å demonisere Puting skulle Frankrike inngå en allianse med Russland mot Jihad-Islamisering.


Ikke overraskende fikk han besøk av overvåkningspolitiet med skarpe advarsler.


La oss også ta en tur innom Balkan og høre på hva Ioannis Michaletos på serbianna.com har å si i artikkelen "Turkey: Between a rock and a hard place" 7 mars 2016.


michaletos-.jpg

Ioannis Michaletos


"Siden overhodet ikke noe annet fungerte for Erdogans politikk, var han av den oppfatning at kan kunne dra fordeler av disse flyktningene og bruke disse som et redskap for å legge press på Europa såvel som Nato. Nettopp ved å oppmuntre og organisere reisen (passage) av flyktninger og emigranter til Europa, noe som skaffet ham rundt 1,2 millioner i inntekter i 2015 og lignende store tall for 2016.


Det er helt på det rene at de tyrkiske myndighetene og smuglerne samarbeider. Det er umulig at i 2015 at over en million mennesker krysser fra SørTyrkia til Østkysten av Egeerhavet uten at myndighetene ikke har lagt merke til dette.


Målet til Erdogan er å presse Europa for økonomisk støtte, avskaffe VISA-plikten for tyrkiske borgere, få fart i medlemskapet i EU, oppnå EUs støtte i forhandlingene om Syria og hjelpe Jihad-terrorister til å infiltrere EU.


Han ønsker også å fortsette med sine planer om å islamisere Balkan så mye som mulig ved hjelp av immigrasjon.»


Tyrkia fører nå krig mot sin egen kurderbefolkning. Derfor skal vi ikke bli overrasket når todayszaman.com 4 mars skriver om den enorme byggingen av tyrkiske fengsler: "Turkey builds large prisons for mass crackdown.»


Idag sitter 181 580 personer i tyrkiske fengsler. Nå skal det bygges 207 nye fengsler som skal være ferdige i løpet av 2017,dvs 125 000 nye plasser.


Da vil man ha en totalkapasitet for en kvart million fanger,eller mer nøyaktig: 245 000. Tortur er helt normalt overfor dissentere og politiske fanger.


Det som vil skje umiddelbart etter at Tyrkia har fått ordnet VISA-avtalen med EU, er at EU helt legalt vil ta imot millioner av kurdere som flykter fra folkemorder og autoritær Kalif Erdogan.


Det vil ikke gå så lang tid før de prektige korrekte i EU-parlamentet innser at de kanskje allikevel ikke skulle ha kastet ut herr Synadinos med sine ukorrekte advarsler?


Tyrkia er verre enn Svartedauen som la Europa øde.

Men det er bare ikke lov å si det for Nato ruster Tyrkia for krigen mot Russland.


Jan Hårstad


Markedet krever ukorrekte nyheter

Sharia-Fascist stat Tyrkia.

 

Fragmenter av utviklingen.


Idag er det da et intervju med Dagbladets redaktør Markussen som sier at avisa går så dårlig at den snart kan bli en ukeavis. Her snakkes det om alle mulige grunner, men ikke ett ord om at avisas verdensanskuelse redaksjonelt kan være hovedårsaken.


De tre damene som har stått for denne, Aurdal, Michelet, Simonsen, minner meg om de tre heksene i Shakespeares Machbeth som freser og forbanner ett hvert menneske og ett hvert miljø som våger å si noe politisk ukorrekt om noe som helst problem.


Hva slags mennesker orker å lese noe sånt? Om Dagbladet nedlegges som dagsavis så har de bare sitt eget styre å takke for det som har latt Shakespeare-heksene holde på slik i mange år. Jeg som til tider har hatt gode relasjoner med Dagbladet har ikke kjøpt avisa det siste ti, femten årene. Jeg føler ubehag bare ved tanken.


Men det var ikke det jeg egentlig hadde på hjertet idag. Jeg skulle skrive om at en militær supermakt Nato-Tyrkia vokser fram som verdens ledende fascistiske Sharia-stat hvis opptreden en ikke skulle tro var mulig i moderne tid.


Hvorfor jeg kobler opp til Dagbladet er at Aftenpostens Per Anders Madsen skriver om Tyrkia og EU idag (9 mars 2016) og det er en slags politisk korrekt pseudovirkelighet - som nå er main-stream i Norge - som gjør at jeg får den tanken at også Aftenposten kan komme til å gå Dagbladets vei.


Her gjelder det å beskytte Islam og derfor går det ikke an å si at herr Erdogan nå er den globale sjefen for islamsk terrorisme og motor for Muslim Brotherhood, Hamas, Islamsk Stat og Nusra/Qaida.


For å forstå Erdogans sharia-fascisme må man rygge i historien til året 1683 da det islamske OTTOMAN-IMPERIET forsøkte å erobre Europa og sendte datidens største hær til å erobre Wien. Der tapte de for det kristne Europa, men på Balkan styrte de helt fram til første verdenskrig.


flickr_-_trialsanderrors_-_yeni_cami_and_eminn_bazaar_constantinople_turkey_ca._1895.jpg

Fra Isanbul. Hagia Sofia


Tankegangen for islamister av typen Erdogan er at der hvor Islam har regjert en tid under parolen Allah Akhbar, er gudegitt Waqf, altså territorier som MIDLERTIDIG er erobret av den kristne fienden, men som det er et hellig påbud om via Jihad å tilbakeerobre.


For alle islamister rangerer slaget ved Wien på linje med utdrivelsen fra Andalucia som en historisk krenkelse som må hevnes og gjenopprette islamsk herredømme.

 

Nå har allerede Tyrkia med partnere som SaudiArabia/Qatar lykkes å gjøre Bosnia-Albania-Kosovo til et militært oppmarsjområde for erobring av Europa. Det er antatt at rundt 50 000 godt utdannete Jihadister finnes der på baser organisert av nevnte stater. Og anseelige mengder av disse har funnet veien til Wien og satt seg på flyet til Ankara for å delta i SyriaJihad. Innen islamistisk logistikk er Wien knutepunktet mellom Balkan og Midtøsten.


Det er ikke så lenge siden islamistene tok grep om bydelen Brigittenau i Wien med et ShariaPolizei og dette er naturligvis første skritt i byggingen av den Trojanske Hesten som skal hevne 1683. Gå inn på Wiener-aviser og du vil se at det er ikke mange dagene mellom voldelige episoder mellom ShariaPolizei og etniske østerrikere.


564254509-sharia-1ygufbsr8ea7.jpg

Alle kan se hva dette er



Den norske aftenpostenske oppfatningen av flyktningekatastrofen er at den har kommet ramlende ned fra himmelen uberørt av skitne politikerhender. Alt dette er naturligvis det absolutte dill.


Først ledet USA sine vasallstater til en serie kriger som ødela en rekke stater i Midtøsten og Tyrkia og allierte skjønte at flyktninger kunne utvikles til et politisk våpen. Østerriksk etterretning var de første som våget seg frampå med å si at NOEN må betale lutfattige flyktninger tusenvis av dollar for å bli smuglet inn i Europa. Det er en milliardindustri. Det har blitt pekt på George Soros NGOs nettverk som finansiør men disse er jo nært knyttet opp til CIA og Erdogan har vært Obamas foretrukne samtalepartner i årevis. Landene i ØstEuropa har som de eneste i Europa levert realistiske analyser av hendelsesforløpet. Fullstendig boikottet i norsk media selvfølgelig.


Greske politikere sa fra første øyeblikk at flyktningestrømmen er et politisk våpen for Erdogans Ottomandrømmer om å bli en internasjonal stormakt. Her leser vi Aftenposten idag: "Smuglerne skal knuses". Det er ufattelig barnslig.


Tyrkia er en ekstrem overvåknings og politistat. Kriminalitet forbundet med narkotika, våpensmugling, jihadterrorisme er i Tyrkia styrt i samarbeid med etterretningstjenesten MIT og politisk-kriminelle GRÅ ULVER som nå i Tyskland opptrer under navnet OSMANEN-GERMANEN. Det er sultan Erdogan som bestemmer hvor stor eller liten smuglertrafikken til Europa skal være. Verden har ikke vært vitne til en slik internasjonal utpressing (Blackmail) i verdenspolitikk siden Hitlers tid: Rhinland, Sudetenland, Østerrike.


osmanen1.jpg

Osmanen - germanen


Og det går! Nå skal da Erdogan få 6 milliarder Euros, han skal kunne sende tyrkiske agenter og 75 millioner borgere på fri Visa inn i EU og han skal få lov å bli medlem av EU så fort som mulig. Alt dette er selvfølgelig underlagt Erdogans personlige ambisjon om å gå inn i historien som mannen som gjenopprettet det Ottomanske Imperiet og det gjør han på utallige måter. Bruker enorme summer på å bygge tyrkiske moskeer og kultursentra i Tyskland og overalt hvor det finnes diaspora-tyrkere - for Erdogan-islamisme.


På ett punkt har Aftenposten rett: "Avtalen viser det Tyrkias president,Recep Erdogan lenge har sagt: «EU trenger Tyrkia mer enn Tyrkia trenger EU.»


Dette er som snytt ut av Bat Yeors samlede verker. Hennes poeng gjennom tyve år er at med den kursen som EU-politikerne har lagt opp til med konsesjoner og samarbeid med stormakter innen Islam, vil Europa i nær framtid bli et Islamsk Kalifat og borgerne der blir DHIMMIER. Det vil si annen rangs borgere som betalte beskyttelsesskatt, yizia, til de nye islamske herskerne.


Det er jo dette som nå skjer i Europa. I Norge kan du ikke se eneste nyhetssending uten at en muslim eller apologeter for Islam, redegjør for hvordan norskingene må legge om vaner, tenkemåter, etc for å integrere seg under Islam. 


Dhimmiseringsprosessen pågår med uforminsket styrke.


Derfor kan også det islamofile Aftenposten med sine donaldanalyser komme til å gå samme vei som Dagbladet: en ukeavis for politisk korrekte. Det eneste som det er et stort marked for er ukorrekte sannheter. Det skjønner man ikke verken i Aftenpostens eller i Dagbladets styre.

Se webben: ZAMAN.


Jan Hårstad


Kupp i Tyrkia neste?

Prøver Erdogan å stanse et kupp ledet av USA?


Erdogan har gått til aksjon mot pressen, men tar han feil når han tror dette er et forsøk på et kupp?


Av Matthew Allen



Det ser som om Erdogan hver uke finner på en ny måte å demonstrere sine autoritære tendenser:  Tyrkias største avis, Zaman, ble stormet av representanter for regjeringen fredag, noe som førte til demonstrasjoner i Istanbul.  Disse ble hardt slått ned av politiet.


Ankara har aldri vært spesielt vennlige mot journalister.  Men dette er kanskje det verste forsøket til nå på å slå ned på pressen.  Tyrkias vestlige partnere har uttrykt bekymring, men hvor ekte er deres engstelse?


EUs diplomater sier at Tyrkia «må respektere og fremme demokratiske normer og vaner, det gjelder også trykkefriheten».  USA sier at denne aksjonen er «problematisk».


glorious-victory.jpg

USA er eksperter på kupp. Dette er kommunisten Diego Rivera sitt maleri av det USA-iscenesatte kuppet mot Guatemalas lovlig valgte president Arbenz i 1954


Lørdagsutgaven av avisen var allerede trykket før de regjeringsstøttede styrkene tok kontroll.


«Grunnloven er suspendert» var overskriften med store typer på svart bakgrunn.  Dette sto på forsiden.


«Tyrkisk presse har opplevd en av de mørkeste dagene i historien» står det videre.


guatemalangenerals.jpg

Og her er et bilde av de som ovetok i Guatemala etterpå.



Men Erdogan har god grunn til å tro at Vesten pønsker på trøbbel i Tyrkia.  Når du sjekker Erdogans «svindel om utpressing med flyktninger» ( som naturligvis blir støttet av elementer i Europa og USA), og samtidig ser på hans veldokumenterte bånd til IS og andre terroristgrupper, må det sies at Erdogan nå er en alvorlig belastning for NATO og Europa.  Enkelt sagt, Erdogan er en slubbert som ikke har mye å tilby sine vestlige herrer.


Slik beskriver en journalist situasjonen i Tyrkia:


Alle som opponerer mot regjeringen, enhver journalist som er mot regjeringen, blir rammet.  Jeg ble kalt en som støtter terrorisme, og Zaman blir knyttet til Gulen-bevegelsen, som er en bevegelse i USA  bestående av religiøse tyrkiske sunni-ledere, og som blir beskyldt for å planlegge et kupp mot regjeringen.  Så nå er Zaman-journalister, og folk som leser Zaman, knyttet til noen som støtter et kupp.  Slik gjør regjeringen det».  Dette fortale Frederike Geerdink, frilansjournalist som ble utvist fra Tyrkia i fjor.


frederike-geerdink.jpg

Frederike Geerdink


Det er åpenbart at Erdogan undertrykker journalister i et forsøk på holde hemmelig Ankaras bånd til IS og for sine handlinger mot Syrias kurdere.  Men en ting er sikkert:  Gulen-bevegelsen er en alvorlig trussel mot Erdogans styre.  Det kan godt være en lovlig grunn til å raide Zaman, men hvem er det som tror på Erdogan?  Ankara sier det er for å hindre et kuppforsøk — men naturligvis, når man ser på Erdogans lange historie med løgner og tullprat, er det ingen som tror han.


Reuter rapporterer:  Fredag utnevnte en rett en administrator for å drive flaggskipet Zaman, den engelsk-språklige Today´s Zaman og Cihan-byrået som er knyttet til det USA-baserte geistlige Fethullah Gulen, som president Tayyip Erdogan påstår planlegger et kupp.  


fethullah-gulen.jpg

Fethullah Gülen er en tyrkisk forfatter, pedagog og muslimsk lærd. Han lever i sjølpålagt eksil i Pennsylvania i USA. Han er grunnlegger av Gülen-bevegelsen, som hovedsakelig er aktiv i utdanning og interreligiøs dialog.



«Tyrkia har naturligvis rett til utspørre dem som vil ta del i et kuppforsøk mot regjeringen, enten økonomisk eller journalistisk» sa statsminister Ahmet Davutoglu under et besøk i Teheran.  «Det er en lovlig prosess å undersøke anklager om politiske operasjoner, inkludert det å formidle ulovlige penger.  Vi har aldri grepet inn i lovlige prosesser» sa han.


Ja, Erdogan vil gjerne være en kommende  sultan.  Ja, hans angrep på pressen  er avskyelig.  Men trusselen om et kupp ser svært sannsynlig ut for oss, og du kan være sikker på at han får full støtte fra Vesten.


Har Vesten bare prøvd å diskreditere Erdogan? 



Oversatt og bearbeidet av Ingunn Kvil Gamst

Tyrkia saboterer under dekke av kampen mot terrorisme

Tyrkia, IS og våpenhvilen i Syria: 


Pressemelding fra Civaka Azad, det kurdiske mediesenteret i Tyskland, 27/2-2016:


26/2-16 stormet IS-enheter i 4 angrepsbølger fra IS mot Girê Spî, 2 angrep fra Rakka-området og 2 andre fra Tyrkia. Mens IS-enhetene fra sør, slo til ved Eyn Îsa og Silûk, kunne IS gå direkte via Tyrkia-grensen mot sentrum av den flerkulturelle byen Girê Spî og landsbyer på grensen. Akkurat nå pågår harde kamper ifølge kurdiske YPG og YPJ på 15 ulike steder. Watani sykehus er en av bygningene i sentrum av Girê Spî som er under angrep.


cczqealxeaqrhqe.jpg

Det er helt klart at Tyrkia støtter IS selv om de sier det motsatte


Fra Jarabulus angrep IS samtitid Til-Ebir-landsbyen ved Kobanê med raketter. Allerede før våpenhvilen inntrådte gjorde Tyrkias statsminister Davutoglu det tydelig at våpenhvilen `ikke gjelder krefter som truer Tyrkia`.

 

 At IS-angrep organiseres fra Tyrkia er ikke nytt. Tilsvarende angrep fra Tyrkia kom 25/6-15 mot Kobanê. IS tok da livet av over 200 menn, kvinner og barn i en massakre. Dessverre er det heller ikke nytt når vest-europeiske regjeringer ikke forholder seg til disse angrepene og selv har bidratt til at freds-prosessene i Syria mislykkes. 


image-762391-breitwandaufmacher-bqlz-762391.jpg

Kurdisk feiring i Tyskland. Kurderne spiller en viktig rolle i kampen mot IS


Også Girê Spî har vært målskive for Tyrkia etter at landsbyen ble frigjort fra IS i juni 2015. Regelmessig skyter Tyrkia mot sivile og YPG-stillinger, i og utenfor byen. Journalister fra Civaka Azad har opplevd følgene av disse angrepene på nært hold. Det dreier seg om å bryte ned den nye korridoren mellom kurder-regionene Kobanê og Cizîre langs Tyrkia-grensen i Nord-Syria og øke Tyrkias innflytelse i regionen ved å styrke jihadistene. For øyeblikket ser vi at det skjer mellom Afrin ved Aleppo og Kobanê i nord-Syria langs grensen til Tyrkia. 


Bare i løpet av uke 6 i 2016 ble 2000 tungt bevæpnete `moderate` opprørere` sendt inn fra Tyrkia i den regionen mot byen Azaz, ifølge Reuters. Blant disse er, stadig regulære tyrkiske soldater. 15/2-2016 ble over 350 tyrkiske soldater observert ved Atme, nord-vest i Syria, på vei mot Aleppo med store mengder våpen. Stadig kommer nye tyrkiske soldater over grensen i Afrin-regionen. De setter fyr på skog og mark for å få kontroll over grense-områdene. 


army-painting2_1682090c.jpg

Krig er aldri heroisk, slik dette bildet prøver å gi inntrykk av. Kampen mot krigskreftene er det.


Den nye IS-offensiven ser ut til å være et svar på framgang for Syrias demokratiske krefter foran Şeddadê; (Al-Shaddadeh på arabisk); et avgjørende slag mot en IS-bastion, som sørger for økonomisk grunnlag for terror-organisasjonen, først og fremst på grunn av oljeproduksjon i området. Şeddadê ligger direkte på grensen til kurdernes selvforvaltning. Ifølge det prokurdiske nyhetsbyrået Hawar, var det herfra smuglerrutene fra IS til Tyrkia ble styrt.


 Şeddadê er også viktig for forbindelsen mellom Mosul og Rakka, IS-hovedstaden, som gjør det mulig for IS å finansiere deler av sin bevæpning. Et av Syrias største anlegg for gassproduksjon ligger i Şeddadê. 


I Deir ez-Zor kjemper syriske regjeringsstyrker mot IS. Veien fra Deir ez-Zor og Mosul i Nord-Irak er allerede erobret. Langsomt men sikkert omringes IS-hovedstaden Rakka. Denne utviklingen tyder på at IS er kraftig på retur, trass i Tyrkias forsøk på å bruke IS til egne formål i Syria. Det forlenger borgerkrigen, forsterker de sivile lidelsene og utgjør en permanent trussel mot verdensfreden. 

Oversatt og bearbeidet av Per Lothar Lindtner for derimot.no, 4/3-2016. Kilde: uz/dkp, 28/2-2016.  

Tyrkia skyter inn i Syria. Blir det våpenhvile?

Ingen fred i Syria foreløpig: 


Tyrkia-armeen beskyter syriske kurdere. NATO advarer Tyrkia mot konfrontasjon med Russland. 


Våpenhvile i Syria, som USA, Russland og flere land avtalte i München fra og med fredag 19/2, ser vi lite til de siste dagene. `Gode fredssamtaler fra og med avtalte 25/2-16 er derfor urealistisk`, sa FNs spesialmekler for Syria, Staffan de Mistura, til fredagsutgaven av Svenska Dagbladet, 19/2. 


Parallelt med dette fortsatte Tyrkia med høyere intensitet sin vedvarende artilleri-beskytning av stillingene til kurdernes selvforvaltningsenheter, YPG, nord for Aleppo. Ifølge det syrisk-kurdiske nyhetsbyrået ANHA ble mange sivile drept eller skadet ved byen Afrin, nordvest for Aleppo i Syria. For første gang skal også stasjonerte mellomdistanse-raketter, i den tyrkiske grenseprovinsen Hatay være brukt, melder tyrkiske aviser. Med det våpensystemet av typen `Hawk` er riktignok luftvernraketter, som egner seg dårlig for mål på bakken. 

 

I Ankara blir krigsropet stadig høyere etter bombe-attentatet som drepte 26 tyrkiske soldater og 2 sivile 16/2 i regjeringskvartalet. `Det er ingen tvil om at YPG var ansvarlig`, sa president Erdogan fredag, 19/2. Syriske kurdere tilbakeviste derimot ethvert ansvar. Erdogan krever av sine vest-allierte at YPG defineres som terrorister: `Tyrkia vil ikke tillate en kurdisk korridor i Nord-Syria, for ellers vil grupper som bekjemper Syria-regjeringen få kuttet sine tilførsler fra Tyrkia`, understreket Erdogan. Tyrkias krav om `flyforbudssone` vil føre til en konfrontasjon med Russland, som har et aktivt flyvåpen på de syriske regjerings-troppenes side. Allerede i november 2015 skjøt Tyrkia et russisk kampfly over syrisk luftrom.


jean-asselborn-mdpi.jpg

Jean Asselborn


NATO signaliserte at Tyrkia ikke kan regne med alliansens støtte til egne provokasjoner mot russerne: `NATO kan ikke tillate en militær eskalering med Russland på grunn av den siste spenningen mellom Russland og Tyrkia. Garanti for støtte i NATO gjelder bare når det er helt entydig at et medlemsland er angrepet`, sa Luxemburgs utenriksminister Jean Asselborn, som talsperson for andre NATO-land i intervju med der Spiegel.  


Framskritt i kamp mot IS melder derimot de syriske demokratiske kreftene, SDK, organisert rundt YPG, bestående av arabiske og assyriske enheter i nord-østre Hasaka-region. Der ble rundt 50 landsbyer frigjort i løpet av de siste dagene. SDK forbereder frigjøring av omringete al-Shaddadeh. Den strategisk viktige landsbyen er en IS-bastion. Målet for offensiven er å isolere IS-byen Ar-Raqqah og kutte forbindelsene til Mosul`, sa SDK-kommandant Simko Cele, fredag19/2-16 til det tyrkisk-kurdiske nyhetsbyrået Firat. 


Oversatt, 21/2-16, Per Lothar Lindtner for derimot.no . Kilde: JW/Nick Brauns,20/2-16.      


Motsetningene Tyrkia-USA fortsetter

Tyrkia: 

Det eskaleres etter nytt terror-attentat i Ankara, 17/2-16. 


Ankara beskyldte kurdere i syriske YPG for attentatet mot busser med militære mannskaper. Kurdiske selvforsvars-grupper dementerer. PKK bombes fra tyrkiske fly.  Selv om ingen til nå har tatt på seg ansvaret for det siste attentatet i Ankara, var statsminister, Ahmet Davutoglu, 18/2, raskt ute med anklager mot kurdiske selvforsvarsgruppene som kjemper i Syria mot IS og andre jihadister. Ifølge Davutoglu står YPG og PKK bak drapet av 28 og over 60 hardt  skadde militære enheter ved regjeringskvartalet i Tyrkias hovedstad. En bombe ble utløst midt i trafikken til og fra parlamentet og det militære hovedkvarteret. Attentatet ble altså nå rettet mot en tyrkisk militærkonvoi som stoppet på rødt lys.


ypg-3.jpg

Søker en etter YPG på Google billedsøk kommer det opp utrolig mange bilder av jenter i uniform

 

Dagsavisen Daily Sabah skrev 18/2 at en attentat-person er identifisert av fingeravtrykk som 23-årige Salih N, registrert for 2 uker siden som flyktning på innreise fra Syria. Det meldes fra innenriksministeren om 14 andre arresterte. Davutoglu meldte også om bevis mot YPG fra noen utenlandske ambassader. 


Ankara har vært på kollisjonskurs US-regjeringen i flere uker, grunnet amerikansk støtte til YPG. Mens Ankara ser YPG som en terrororganisasjon, har Washington for lenge siden  avvist slike vurderinger fra sine militær-allierte tyrkere.  


YPGs overkommando dementerte samtidig anklagen om at de sto bak buss-attentatet.  I dager har Tyrkia-arméen beskutt YPG-stillinger i området mellom nord-syriske Azaz og kurdernes selvforvaltning i det syriske fylket Afrin. YPG tok byen Tel Rifaat etter russiske fly-angrep, etter at jihadistiske enheter hadde mistet logistisk støtte fra Tyrkia. 18/2 dro flere hundre jihadister tilbake fra Tyrkia i retning Azaz i Syria.  


Nestleder i HDP,  det prokurdiske demokratiske folkepartiet, Selahattin Demirtas, fordømte `det brutale angrepet i Ankara` på twitter: `Vi vet ikke hvem som står bak`, sa, PKK-lederen, Cemil Bayik, 18/2, til nyhetsbyrået Firat News, men minnet samtidig om hundre sivile drepte etter tyrkiske armé-angrep mot kurdiske byer de siste ukene: `Det kan være hevn etter andre massakrer i Kurdistan`.  Det kan vise til en PKK-celle i Vest-Tyrkia med direkte forbindelse til PKKs hovedkvarter. Også utbrytergruppen fra PKK, frihets-falkene i TAK, er aktuelle som mulige ansvarlige. Den bygeriljaen ble kjent i desember 2015 under granat-angrep mot en av flyplassene i Istanbul. 


showimage.ashx.jpeg

Men det finnes også noen av gutter. YPG bruker altså soldater fra begge kjønn. Nå må krigen ta slutt.


Natt til 18/2 bombarderte tyrkisk fly PKK-stillinger i Nord-Irak. Minst 7 tyrkiske soldater ble drept i et angrep på en militær-konvoi på en vei i sørøst-anatoliske Diyarbakir. I gamlebyen Sur har det fra begynnelsen av desember vært portforbud. Her er faren for nye massakre mot sivile kurdere overhengende, utfra erfaringen i Cizlar i Kurdistan, som humanistiske norske hovedmedier ennå ikke har vist interesse for.  


Bearbeidet for derimot.no, 19/2-16, Per Lothar Lindtner. Kilde: JW/Nick Brauns, 19/2-16.  

Angripernes retrett del 2

Angripernes retrett, Del 2 

Den siste krigsutviklingen i Syria-krigen særlig med vekt på Tyrkia og de syriske turkmenernes rolle.

 

Hva gjør Erdogan for å installere turkmener-arméen? 

 

Erdogans utenrikspolitiske konsept går ikke opp. Utfra ny-Ottomanske drømmer satser han på militante turkmenere, bosatt i Syria og Irak. For ham er de tyrkere. Av samme grunn opptrer Ankara som beskytter av selve folke-gruppen. Særlig i Syria sørget Ankara for politisk-militær opplæring av syriske turkmenere. Organisasjonene ble etablert medio 2011, etter at borgerkrigen i Syria var i gang med massiv støtte fra Erdogan i Istanbul. Her framhever vi Syrias turkmenske forening, som medlem av syrisk nasjonalråd, der den frie syriske arméen også er med. Også ulike paramilitære grupper organisert som syriske turkmener-brigader er organisert i Nord-Syria. Enhetene er nesten alle sammen oppkalt etter Ottomanske sultaner. 

 

Tyrkia har sendt militær-spesialister til Syria for å utdanne og lede turkmenske militser. 100 frivillige tyrkiske statsborgere ble tilsluttet disse enhetene. Eksempelvis vedtok, Büyük Birlik Partisi, det islamsk-nasjonalister BBP-partiet, som har nærkontakt med ny-fascistiske `grå ulver` å sende 250 spesialsoldater samt 6 militær -og politioffiserer inn i hardt pressete syriske turkmener-regioner. Det var i november 2015. Så lenge Erdogan-regimet ikke satte inn tiltak mot partiet for å stanse aksjonen, kan vi gå ut fra at den støttet den. Det skjedde selv om det ikke bare er på kollisjonskurs med folkeretten, men også mot resolusjonen i FNs sikkerhetsråd om å stanse fremmedkrigere på vei til Syria. Ankara tillot syriske turkmener-brigader å gå over grensen. De opererer altså fra tyrkisk jord.      


kurdish-traditional-dance.jpg

Kurdiske gutter/menn viser seg frem

 

Det er åpnebart at Tyrkia vil etablere turkmenerne som motvekt mot kurdernes autonomi-prosjekt etter avslutning av borgerkrigen. Særlig sør for den tyrkiske provinsen Hatay er de turkmenske brigadene i aktiv krigføring på syrisk område for å sikre IS-smuglerruter inn i Tyrkia. Her samarbeider turkmenerne også med al-Qaida-avleggeren al-Nusra. 

 

Fordi turkmenere også opererer i kurdiske områder i Nord-Irak, må vi anta at den tidligere tyrkiske innmarsjen i Nord-Irak ikke fant sted for å hjelpe kurdere i kamp mot IS, slik det offisielt ble lagt ut av Erdogan.  Det er mer grunn til å regne med at Tyrkia slik ville være deltaker, som deretter kan være med å fremme sine politiske krav når krigen i Irak er over. For bare den som er militært aktiv kan i lengden spille en rolle i forhandlingsprosesser og framfor alt  dra fordeler av gjenreisningsprogrammet som vil komme i Syria og Irak. Slike planer trues nå av frammarsjen til Assad.  

 

Nedskyting av SU-24-flyet

 

Denne hendelsen i november 2015 fikk fokus mot Ankaras 5. kolonne. Åpenbart ble sentrale militære aktiviteter for strategiske tyrkiske mål forstyrret av forutgående russiske angrep mot turkmenske geriljagrupper i grenseområdet. For viktigste forsyningslinje for militsen gikk tydeligvis via grensebyen Yamadi, øst for turkmener-fjellene. Og akkurat der ble det russiske flyet skutt ned av tyrkiske fly. Men da er det også lettere å forstå det russiske raseriet. Det var ikke bare en pilot som ble drept, men det dreide seg om Ankara skulle kunne innta en dominerende posisjon i denne syriske regionen. 

 

Piloten klarte å skyte seg ut. Flyet styrtet i brann og krasjet i fillebiter på syrisk jord, 4 km fra Tyrkia-grensen. Før de nådde bakken ble begge pilotene, svevende i fallskjerm, beskutt av turkmenske opprørere. Den ene piloten, Oleg Pesjkov, ble rammet dødelig. Ifølge anonyme kilder i FSA prøvde den russiske piloten å lande på et område under de syriske regjerings-styrkenes kontroll. For å hindre det skjøt turkmenerne mot piloten, ifølge de samme kildene. Nestkommandant i en såkalte syrisk-turkmenske brigaden, Alparslan Çelik, myrdet i følge  egne utsagn den russiske piloten. Han er selv tyrkisk statsborger og sønn av en høyre-ekstrem politiker. Det forteller nyhetsportalen Serihaber og avisen Hürriyet i Tyrkia. Çeliks far er ordfører i den tyrkiske byen Keban og aktiv i høyre-ekstreme MHP; de grå ulvene. Sønnen sluttet seg i 2014 til turkmenske opprørsgrupper i Irak, som fikk støtte fra USA og Tyrkia. Han er med i høyre-nasjonale Bozkurt og har forbindelser til den tyrkiske e-tjenesten MIT. 

 

Hendelsen viser hvem som er oppdragsgivere til turkmenerne i Syria. For de ansvarlige i  Tyrkia er det avgjørende at de gruppene angriper kurdere og regjeringstropper i Syria. Kamp mot IS kommer i andre rekke i og med at Tyrkia selv er involvert i hemmelige forretninger med terror-organisasjonen. Enhetene får våpen, til en viss grad også fra CIA. Spesielt flyter støtte inn til Alwija al-Asjar-brigadene og brigadene i de turkmenske fjellene. Så koordinerer tyrkisk e-tjeneste MIT innsatsen til tyrkiske militær-rådgivere og kommandørene i mange turkmenske enheter. Ankara vil under forberedelser til åpen militær-intervensjon sørge for å få innflytelse over krigens forløp og først og fremst hindre at det oppstår en kurdisk stat.  


5074685143_abd4a02ab8.jpg

Kurdistan er stort og det er flere språk/dialekter og mange nasjonaldrakter

 

Viljesytringer fra München

 

Fordi forholdene var kjent i syriske og russiske staber, angrep russiske fly, koordinert med Syria-arméen fra midten av november 2015 gjentatte ganger de turkmenske basene og kommandosentraler i grenseområdet Bayir-Bucak; de turkmenske og kurdiske fjellene, sør og øst for Tyrkia-provinsen Hatay. Derfor kan vi gå ut fra at nedskyting av SU-24 var planlagt fra tyrkisk side. Erdogan ville tydeliggjøre Tyrkias interesser i dette syriske området for Russland og demonstrere for sine velgere at han ikke `svikter turkmenske brødre i Syria`. Her kunne han være relativt trygg på NATO-støtte. Og overfor EU hadde han flyktningene som trumfkort på at det heller ikke ville komme kritikk derfra. Men politiske hasard-spillere i Ankara undervurderte russiske reaksjoner. Russernes deltakelse i konflikten er den eneste fremmed-staten som opererer utfra folkeretten. De er der etter oppfordring fra Syrias regjering og kan av militære og politiske grunner ikke godta at Tyrkia med undercover militær-operasjoner griper de facto inn i Syria-konflikten som fiende overfor landets regjering. Gerilja-enheter som støttes fra Tyrkia, må altså bekjempes med samme styrke som al-Nusra-fronten og IS-gruppene. 


5075184830_dbab9610de.jpg

Kurdiske jenter


Besluttsomheten som driver fram nåværende offensiv fra Syria-hæren, viser at Assad vil ha en en rask militær avgjørelse. Et eneste alternativ for Erdogan  er å satse på åpen intervensjon med regulære tyrkiske tropper, tilslørt som humanitær hjelp og støtte til flyktninger. Dette  innebærer likevel stor militær risiko. I et slikt tilfelle vil NATO-landet Tyrkia opptre som faktisk aggressor i en krig der atomvåpen-makten Russland er med.  Hvordan vil NATO forholde seg til det? Et scenario vi helst ikke vil tenke følgene av.  

 

Slike ikke-kalkulerbare farer ligger i en utvidelse av krigen i Syria. Det gjør den til en over-regional konflikt. Åpenbart var det utslagsgivende for den enigheten om våpenhvile under den såkalte `sikkerhetskonferansen` i München. Vedtaket der ga i det minste åpning for en politisk løsning. Ballen er nå hos Syria-opposisjonen og opprørkrigerne i landet. Men det må være svært vanskelig å få til en avstemning om å avslutte kampene i løpet av 1 uke med feltkommandører for et utall opprørsgrupper og få våpenhvilen til å virke i praksis. 


kurdish_womens_dress.jpg

Fargerike kurdiske nasjonaldrakter. Her har de virkelig staset seg opp. Krig blir i en slik sammenheng meningsløs


I tillegg skal ikke våpenhvilen gjelde kampen mot terroristene. Her menes framfor alt al-Nusra-fronten og IS. Men begge  organisasjonene har mange avleggere i kampområdet og samarbeider på enkelte steder med regjeringsfiendtlige opprørere. Overgang mellom terror-grupper og såkalte moderate islamistiske enheter er flytende og forskjellene dem i mellom er som oftest basert på vestlige definisjoner. Hvordan skal saker avgjøres i en slik situasjon? Med hvem skal en inngå avtale om våpenhvile og mot hvem skal det kjempes videre? Hvordan kan det sikres at de tilstrebete hjelpesendingene til sivile kommer dit de skal i krigsområdet og ikke havner som tilførsler til opprørsgrupper? Vi kan derfor ikke ha altfor store forventninger til vedtakene i München. 

 

Oversatt, bearbeidet og nor forkortet 17/2-16, av Per Lothar Lindtner for derimot.no. Kilde/ JW/Ralf Rudolph og Uwe Markus.  Uwe Markus og Ralf Rudolph skrev for Junge Welt, 13/11 og 30/11- 2015 om krigen i Syria. bøkene deres finnes på JW-shop. 

Forsiden: Kyz Kala i Turkmenistan

Angripernes retrett del 1

Angripernes retrett, Del 1.

 

Den siste krigsutviklingen i Syria-krigen særlig med vekt på Tyrkia og de syriske turkmenernes rolle.

 

Syriske tropper står foran Aleppo takket være russisk støtte. Ankaras skjulte krig i nabolandet er mislykket.

 

Syriske bakke-tropper og paramilitære har de siste ukene med russisk luftstøtte seg fram og inn i Latakia -og Idlib-provinsene, nord og nordøst i retning Aleppo og den tyrkiske grensen. Islamske terror-grupper i området er på retrett mot samme grense. Disse operasjonene er godt forberedt. Etter at den syriske arméen fikk russisk flystøtte har dette klart svekket motstanderne i viktige landsbyer i de samme provinsene. Den har startet en offensiv sør for storbyen Aleppo. Den har også satt inn støt for å sikre Syrias militærbase al-Safira og flybasen Kweiris i sør-østre Aleppo-provins, som tidligere ble hardt presset av IS-krigere. Syria-arméen støttes av iransk milits, 3000 Hisbollah-kjempere fra Libanon og russiske militær-rådgivere. Totalt er 10 000 satt inn i denne frigjøringsoperasjonen. 

 

2f834dcc88825b66157df31054c3ab1b.jpg 

Turkmenske nasjonaldrakter er flotte   

 

8/2-16 rykket syriske tropper fram til områder, 25 km fra Tyrkia-grensen. De meldte samme dag at de hadde omringet flere regjeringsfiendtlige gerilja-grupper som har okkupert en del av Aleppo, og nå er komplett avskåret fra forsyningslinjene sine. Frigjøring av byene Nubul og Al-Sahraa gjorde det mulig. Dessuten sikret 43. brigade av 4. mekaniserte Syria-divisjon veien mellom Khan al-Assal og al-Raschiddeen i Aleppo-regionen. Dermed står Syria-arméen i en fordelaktig utgangsposisjon for gjenerobring av begge byene. Khan al-Assal ble okkupert av al-Nusra-fronten og den såkalte frie syriske armé (FSA) i 2013. Alle tilfangetatte fra Syria-arméen ble da myrdet av opprørerne.  

 

Gjennom frigjøring av den strategisk viktige byen Salma i nordøst-Latakia fikk al-Nusra, de  turkmenske brigadene og FSA et av sine største nederlag i løpet av de siste 3 år. Salma ligger på et av høyde-punktene i de turkmenske fjellene. Erobringen av byen gjør det mulig for den syriske regjeringshæren å ta seg fram til den tyrkiske grensen lett. 

 

Om Turkmenerne

 

Turkmenerne i Nord-Syria er etterkommere av tyrkiske folkegrupper som er blitt igjen i Syria og Irak fram til idag etter at det Ottomanske riket brøt sammen i 1922. I Syria bor noen av dem i storbyene Damaskus, Aleppo, Hama, Homs og Latakia, men i første rekke bor de i nord-vest-regionen al-Jazira. De bor også ned i kurdiske områder i nord-Irak. Tyrkiske kilder sier at det er mellom 750 000 - 1 500 000 turkmenere i Syria og Irak, mange av dem snakker tyrkisk. De har fra starten av kjempet på samme side i borgerkrigen som Tyrkia og NATO har støttet.

 

5777f049c8b5fcaefc63a0b029422ec8.jpg   

Det er ikke menneskene det er noe i veien med, men politikken

 

Allerede i november 2015 klarte Syrias regjeringshær å frigjøre opprør-bastionen Ghaman, sørvest for turkmener-fjellene som domineres av terrorister. I desember 2015 kunne de bygge ut stillingene i området ytterligere. Syria-hæren avanserte langsomt, men erobret ubebodde fjelltopper, slik at de derfra kunne kontrollere daler, veier og landsbyer. Opprørerne hadde da lite å sette inn lite mot regjeringshærens artilleri, rakett-kastere og haubits-kanoner. Samtidig gikk  russiske fly til angrep på opprørernes logistikk og kommando-sentraler. Før regjeringshæren gikk over til stormangrep var opprørernes infrastruktur ødelagt. Da den siste høyden i turkmener-fjellene var erobret, oppdaget syriske enheter forsynings -og smuglerruter og kuttet dem fram til den tyrkiske grensen. 

 

Når Syria-hæren koordineres med kurderne under frammarsj mot nord, vil nesten alle enheter i al-Nusra og IS havne i en militær lomme. På Tyrkia-grensen blir det da bare igjen 1 korridor under IS-kontroll. Denne kan blokkeres av syriske kurdere øst for Eufrat.  Resultatet er så langt en seier for syriske kurdere og nederlag for Ankaras linje. Regjeringen i Tyrkia vil likevel gjøre alt i sin makt for å hindre autonomi for kurdere i Syria, fordi det vil bli et eksempel for kurdiske regioner i Tyrkia. 

 

Tyrkias rolle 

 

Vestlige politikere og medier beklager nå unisont situasjonen i byen Aleppo og i kampområdene ved å peke på mangel på forsyninger til en regjeringsfiendtlig gerilja. På den måten bekreftes ufrivillig at det primært var forsyningene fra NATO-Tyrkia, som muliggjorde det for opprørere å fortsette krigen mot Assad. Åpenbart har Vesten  godtatt den situasjonen, for det ville svekke Syria-regjeringen. Når en ikke kunne framtvinge Assads avgang militært, kunne en i det minste vise verdensopinionen at Syria-hæren ikke hadde kontroll over metropolen Aleppo. Samtidig svekket det Syrias posisjon i fredsforhandlingene. Dermed fikk Ankara frie hender til å støtte diverse opprør- og terrorgrupper med logistikk og andre tilførsler fra utlandet. Det vestlige raseriet overfor dagens faktiske militære framgang for Assad og flukten av tusener fra kampregionene viser seg som rent hykleri. 

 

f6cb1de7808d96a4925020726cf5040a.jpg

Det er viktig å skille mellom de kreftene som driver krigen og de som blir offer for den. På begge sider.

 

Dersom det lykkes Syria-hæren å frigjøre Aleppo og omliggende landsbyer, kun 60 km fra den tyrkiske grensen, vil det selvsagt også innskrenke mulighetene for Tyrkia til å skaffe seg et militært bruhode på syrisk territorium. Erdogan-regjeringen er på defensiven også av andre grunner: Den må se på hvordan deres protesjéer, opprørsgruppene, framfor alt de  turkmenske brigadene rives opp og tvinges på flukt. Rett nok støtter det tyrkiske militærapparatet disse kreftene med tilførsler og innsats av panser-artilleri som skyter mot områder innenfor Syrias  grenser. Men opprørerne kan ikke regne med flystøtte fra Ankara. Da et russisk SU-24-fly ble skutt ned 24/11-15 og russerne bygget et sterkere luftforsvar i Syria, kunne ikke Ankara uten videre risikere en slik direkte innblanding i borgerkrigen. 

 

Men tilførselen av utstyr og mannskaper og direkte artilleri-støtte til opprørerne i Syria var og er i følge folkeretten aggresjon mot en suveren stat.  Ingen reagerer på denne holdningen fra NATO-landet Tyrkia i de vestlige hovedstedene.  Heller ikke Ankaras krig mot landets egne kurdiske innbyggere og kurdere i Syria utløser protester fra regjeringer i Vest-Europa. I denne sammenheng er det velkjent at framfor alt turkmenske geriljatropper under tyrkisk ledelse går til angrep på kurdere i nabolandet, parallelt med tilsvarende angrep fra IS mot kurdere. Men Vesten tier, for der vil en animere Tyrkia til å stanse flyktningestrømmen til Europa og uten  Tyrkias flybase Incirlik, nord for Aleppo, blir US-koalisjonens operasjoner i Syria umulig. All videre frammarsj for Syria-hæren snevrer både tyrkernes og saudienes  militær-politiske handlingsrom. Derfor blir retorikken i Ankara og Riyad mer og mer akutt og dreier seg mer og mer om å true med innsats av bakkestyrker i Syria under forutsetning av grønt lys fra USA.  Det kan også tenkes at Ankara sender regulære tropper inn i nabolandet, noe russiske militære er på vakt mot. Slik eskalering vil det riktignok være umulig å kontrollere og derfor er heller ikke dagens USA-administrasjon innstilt på det. Det vil nemlig utløse en regional storkonflikt med Russland og en militært slagkraftig Islam-republikk Iran. Blokade av Persia-gulfen og mulige angrep på saudiske oljeterminaler vil ramme vestlig økonomi hardt. Dermed blir det vel først og fremst kun 1 taper etter at opprørsgruppene i Nord-Syria er nedkjempet: Tyrkia.                             

 

Oversatt, bearbeidet og forkortet 17/2-16, Per Lothar Lindtner for derimot.no. Kilde/ JW/Ralf Rudolph og Uwe Markus.  Uwe Markus og Ralf Rudolph skrev for Junge Welt, 13/11 og 30/11- 2015 om krigen i Syria. bøkene deres finnes på JW-shop. 

Forsiden: Kyz Kala i Turkmenistan

Konflikt Tyrkia vs. USA

Motsetningene i Nato forsterkes.


Tyrkias president: Er vi ikke NATO-allierte?


«Vesten har ingen sjanse til å stoppe tilstrømmingen av flyktninger fra Syria», sa den tyrkiske presidenten nylig. Han lovet også fortsatt granatbeskytning av syriske kurdere og kritiserte samtidig vesten for å støtte kurdiske organisasjoner.


«Det spiller ingen rolle om vesten handler på en brutal, inhuman og skruppelløs måte. de vil likevel ikke kunne kontrollere tilstrømmingen av flyktninger», sa Erdogan onsdag ifølge «Anadolu News».


Dette høres nærmet ut som en trussel, men for å oppnå hva? Men så sa han:


«Både PYD og YPG (Syrisk/Kurdisk organisasjoner) er Assad-regimets organisasjoner», og så føyde han til at disse var i praksis det samme som den tyrkiske PKK. Vesten skulle derfor definere disse som terror-organisasjoner og behandle dem som dette.


Han gjentok dessuten at USA måtte velge mellom Tyrkia og de Syriske kurderne. «Det faktum at USA støtter YPS (kurdernes militære grein) kan jeg vanskelig forstå. Er vi ikke Nato-allierte? Er dere våre venner eller PYDs (den kurdiske politiske greinen) venner?», sa han. «Vi vet at vi trenger venner, men hvis dere ikke anser oss som venner, si det høyt og tydelig».

 

images-3_21.jpeg

Kanskje dette Mao-sitatet kan være til trøst?

 

Han føyde til at Tyrkia ikke ville stoppe granat-beskytningen inn i Syria. Syria har klaget denne beskytningen inn for FNs sikkerhetsråd. Det er i alle fall et eklatant brudd på alle normale mellomstatlig forhold.  


USA og Frankrike har også uttrykt bekymring for det Tyrkiske granatbombardementet og bedt partene inngå en avtale om våpenhvile.


«Alle medlemmene i sikkerhetsrådet … er enig i å be Tyrkia om å forholde seg til internasjonal lov,» sa Venezuelas FN-ambassadør som nå leder sikkerhetsrådet. «Rådet er bekymret over de tyrkiske angrepene inn i Syria.»


Alt dette demonstrerer en dyptgripende splittelse innad i NATO. Den er så fundamental at den nå kommer til overflaten, noe som aldri skjer med mindre uoverensstemmelser. Det er sannsynligvis Tyrkia som kommer til å sitte med Svarteper når Syriakrigen forhåpentligvis snart er over.


Det er også på sin plass å notere seg at Tyrkia truer med å sende flere migranter til Europa hvis en ikke gjør det de ønsker. Det betyr at de brukes som et pressmiddel slik mange lenge har hevdet.

Alevittene i Tyrkia, del 2

En viktig del av bakgrunnen for konfliktene i Midt-Østen er religøs. Den alevittiske troen er et helt sentralt konfliktpunkt. Bashar Al-Assad er alevitt, men det er en stor alevittisk minoritet også innad i Tyrkia. Det er utgangspunktet for dette intervjuet.

 

Alevittene i Tyrkia, Del 2 

Fortsettelse av intervju: 

 

Thomas Eipeldauer (TE) i samtale med Ümit Sari (ÜS) om alevitter i dagens situasjon i Tyrkia. Ümit Sari leder alevittenes ungdoms-union i Europa (AAGB), bor og jobber i Wien, Østerrike.  


z8vaz51bxxia2y7dulv8_400x400.jpeg

Ümit Sari

 

TE: Det høres ikke ut som en veldig farlig ideologi som styrter mennesker i ulykken. Likevel blir alevitter forfulgt i Tyrkia. Hvilke former for diskriminering og press i retning ensretting og assimilering utsettes alevittene for? 

 

ÜS: Det var en revolusjon da Mustafa Kemal Atatürk opprettet republikken Tyrkia i 1924.   Da ble det anslått at landet hadde 12 millioner innbyggere; 7 millioner sunnier, 4 millioner alevitter og 1 million ikke-muslimer; jøder, kristne og andre. I dag lever over 80 millioner i Tyrkia. Også kristne minoriteter har vokst relativt med veksten fra 12 til 80 millioner, men ikke antallet alevitter, som idag anslås til 5-7 millioner. Det skyldes assimilering fra 1924. Mange mennesker har latt seg presse sosialt. Dessuten baseres dagens AKP-dominerte regime  på 2 søyler: `Alle her skal være tyrkere og alle skal være sunnier`. 

 

3 strømninger anser Erdogan-staten som farlige trusler mot de 2 søylene: kurdere, kisilbas (alevitter) og kommunister. Derfor  påtvinges folk ensrettet religions-undervisning. Tenk deg at kristne tvinges til å delta i religionsundervisning eller gå i moskeen. Eller omvendt: Tenk deg at kristne tvinger muslimer til å følge obligatorisk undervisning i religion og gå i kirken. 


_77747206_110487205.jpg

Tre strømninger som myndighetene anser som farlig for tyrkias to søyler:  Alle her skal være tyrkere og alle skal være sunnier`.  Den Første: Kurderne

Alevitter opplever slik indoktrinering daglig. Får lærere vite at du er alevitt, blir du dårligere behandlet. Jeg har deltatt i mange religiøse seremonier, der lærere spør elever hvor de er fra. Får de høre at du er alevitt, blir du fornedret. I alevittiske landsbyer blir moskeer reist med tvang. Selv om ingen går der, blir de bygget. Islamske fundamentalistiske prester kommer til alevittenes landsbyer, sjkanerer innbyggerne og sier: Her bor  vantro `ateister`. Tyrkisk lov sier om landsbyene: `En landsby som ikke har moske, er ingen landsby`. Derfor mangler våre landsbyer veier, vannforsyning og nødvendig infrastruktur. For har den ingen moske, ytes ikke offentlige tjenester til landsbyboerne. Det forklarer hvorfor assimilering vinner fram. En annen grunn er praktisering av Ramadan, islamsk faste. Vi opplever den som tyranni i medier, nabolag og på arbeidsplassen. Tenk deg det psykologisk presset når det sies offisielt: `Vi er alle muslimer. Hvorfor overholder du ikke fasten?` 

 

Under forrige ramadan var det en episode i Erzurum. En person som hadde røkt en sigarett, ble skjelt ut av folk: `Du din skitne rødhårete kizilbas (alevitt) er en skam`. Folk tvinges til å følge ortodokse islamske skikker for unngå å bli satt på sidelinjen. 

 

 TE: Assimilering er åpenbart en fare for alevitter. Hva gjør alevitt-forbund -og institusjoner for å forsvare tradisjoner og kulturell egenart?  

 

ÜS: Etter Sivas-massakren ble det mer fokus på alevittene. 8-timers-massakren ble sendt på direkten og fikk fram dette klare budskapet. Om dere ikke roer dere, brenner vi dere ihjel. Da ble massakren kjent blant alevitter. Vi organiserte oss i foreninger for alevitter i Tyrkia og ellers i Europa for å få stanse volden. Vi må forsvare vår egen identitet og vi har tenkt på hva vi kan gjøre her i Østerrike, midt i Europa? 


description-of-alevism.jpg

Tre strømninger som myndighetene anser som farlig for tyrkias to søyler:  Alle her skal være tyrkere og alle skal være sunnier`. Den andre: Alevittene.

 

I Tyskland anerkjennes alevitter som trosretning. Det samme er tilfellet i Sverige, UK og noen sveitsiske kantoner. Det gir oss håp. Tyskland godtar frivillig undervisning i alevittisk etikk. I sekulære Frankrike godtas undervisning i foreningene våre. I Østerrike er det ikke slik. Staten har godkjent en forening, som kaller seg `islamsk-alevittisk` trosfellesskap. Men alevittene blir ikke offisielt anerkjent likevel. De som i årevis har undertrykket oss og vil assimilere oss, blir derimot godtatt av staten i Østerrike, men den foreningen har ingen oppslutning og består av 2 foreninger med få medlemmer. Vi er sikre på at Tyrkia har blandet seg inn i vedtaket, for  da foreningen ble godkjent, sendte religions-departementet i Tyrkia en hilsen på statskanalen TRT til det `islamsk-alevittiske trossamfunn i Østerrike`.   

 

TE: Strid om anerkjennelse har en lang forhistorie i Østerrike. `Islamsk-alevittisk forening` har kritisert alevittene utfra Østerrikes grunnlov. Dere har også sendt inn en klage mot at dere ikke ble anerkjent. Hvordan er den juridiske stillingen akkurat nå?

 

ÜS: Den alevittiske kulturforeningen som nå heter `islamsk-alevittisk trosfellesskap` var vår forening før, altså del av føderasjonen for alevittiske samfunn i Østerrike (AABF). Vi prøvde å finne fellesnevnere og definere alevittisme slik at alle følte seg hjemme der. Så stjal de vår søknad om anerkjennelse og leverte den som sin søknad til kulturdepartementet. For oss lyder betegnelsen `islamsk-alevittisk` selsomt. Det er en konstruksjon, så selv om vi har støtte i alle alevitt-foreninger i Tyrkia og utlandet og hos vårt religiøse overhode Veliyettin Ulusoy, sier den østerrikske staten: Nei, den andre foreningen var først ute og inntil videre har de rett til å bli anerkjent. Saken har vart i 7 år. Den ligger fortsatt i forvaltningsretten. I løpet av de neste 6 månedene må den avklares. Vi håper å bli anerkjent som eget legitimt trosfellesskap. 


mayday3istanbul1.jpg

Tre strømninger som myndighetene anser som farlig for tyrkias to søyler:  Alle her skal være tyrkere og alle skal være sunnier`. Den tredje: Kommunistene.

 

TE: For noen uker siden ble 2 alevittiske kvinner, Dilek Dogan og Günay Özarlan, skutt av politiet uten at det kom internasjonale reaksjoner mot Tyrkia. Politisk, militært og økonomisk samarbeid med Ankara fortsetter fra EU og NATO som om alt er fryd og gammen, også etter massakrene mot kurdere. Hva krever dere eksil-alevitter av regjeringene i Europa? 

 

ÜS: Hver gang Recep Tayyip Erdogan kommer under press får han hjelp fra EU. Rett nok sier EU at Tyrkia ikke respekterer demokratiske verdier, men folk som demonstrerer mot det som skjer i landet blir forfulgt og drept. Vi må ikke glemme at rasismen øker i dagens Europa.  

 

Akkurat nå pågår grusomme massakrer mot folket i Øst-Tyrkia. Ikke en gang i Vest-Tyrkia reageres lenger på det som skjer i øst. Folk som er hetset til indre strid, har sluttet å gråte. 

 

Da jeg kom tilbake til Østerrike fra Tyrkia for 2 dager siden, ble situasjonen beskrevet slik: Kun mistanke om kritisk holdning til regjeringen i Tyrkia, kan føre til at politiet arresterer deg vilkårlig. Fengslene er fylt opp av journalister og landet er en politistat. 

 

Så lenge minoritetene i Tyrkia ikke kommer sammen og forsvarer seg, betyr heller ikke press fra andre land i Europa noe. Det må bli en plikt for alle som er mot den tyrkiske statsterroren å stå sammen. Først da vil presset fra internasjonal opinion få betydning. 

 

Per Lothar Lindtner har oversatt denne artikkelen

Oversatt for Friheten og Radio Arbeidet, 13/2-16. Kilde: JW/Thomas Eipeldauer, 9/1-16.   

Alevittene i Tyrkia, del 1

En viktig del av bakgrunnen for konfliktene i Midt-Østen er religøs. Den alevittiske troen er et helt sentralt konfliktpunkt. Bashar Al-Assad er alevitt, men det er en stor alevittisk minoritet også innad i Tyrkia. Det er utgangspunktet for dette intervjuet.

 

Alevittene i Tyrkia, Del 1

 

Dette er et intervju hvor en går gjennom litt av innholdet i den alevittiske troen og litt om bekgrunnen for deres situasjon.

 

 

Thomas Eipeldauer (TE) i samtale med Ümit Sari (ÜS) om alevitter i dagens situasjon i Tyrkia. Ümit Sari leder alevittenes ungdoms-union i Europa (AAGB), bor og jobber i Wien, Østerrike.  

 

TE: Der det har vært protester i Tyrkia de siste årene, i Gezi-oppstand eller etter massakrer i kurdiske deler av landet nå, er alevittene forholdsmessig mer til stede enn alle andre grupper. På hvilken måte har enheten utviklet seg mellom alevittene mot all denne undertrykkelsen? 

 

ÜS: Det begynte ikke med Gezi-park-protestene i 2013. Historien kaster lange skygger. Under Celali-oppstandene i Anatolia mot det osmanniske riket på 1500 -og 1600-tallet sto alevitter i sentrum. Vårt historiske overhode, Haci Bektas, ble skadet i det opprøret. Eliten undertrykket alevittenes religionsfrihet. I osmannerriket var kristne bedre stilt enn alevitter. Alevittene ble omtalt  som kjettere og vantro. Kristne, men ikke alevitter, slapp å betale visse skatter. Fra Mehmed Ebussuud eksisterte en fatwa med juridisk kraft som sa at alevittene var nederst på rangstigen. Ville de konvertere til islam, måtte de gå veien om kristendom og jødedom. Da først kunne de bli muslimer. Slaktet alevitter dyr, var det forbudt å spise kjøttet. Trosset noen forbudet, ble de halshugget. Alevittene var i opposisjon til eliten, fordi de ble konstant utsatt for religions-undertrykkelse. 

 

jean_froissart_chroniques_154v_12148_btv1b8438605hf336_crop.jpg

Fra Celali-oppstandene på 1500 og 1600 tallet

 

Av samme grunn står alevittene idag for fredelig sameksistens mellom alle folk. Vi sier ikke at alle må leve som oss, men at hvert eneste menneske skal ha samme rettigheter. Vi er derfor alltid med i når det protesteres mot urettferdighet. Ser vi nærmere på venstrepartiene i Tyrkia, er alevitter ofte i sentrale posisjoner. 

 

TE:Er det da slik at alevitter massakreres fordi de aldri gir opp motstansskampen? 

 

ÜS: I nyere tyrkisk historie husker vi Dersim-massakren i 1938, et folkemord mot alevittene. 120 000 ble myrdet, mange drevet fra hjemmene sine og kvinner ble `gitt i gave` til tyrkiske soldater. Massakren i Maras 1978 er en annen grufull hendelse i alevittenes historie. Barn ble skåret ut av livene til gravide kvinner. Å gjenfortelle det er grusomt. Forfølgelsene fortsatte med Corum-massakren i 1980, Gazi-massakren i 1995 til Gezi-protestene. Noe av det verste fant sted i Sivas i 1993, som pågikk i 8 timer under et hotell-attentat. Det ble sendt live på TV da dusinvis alevitter ble brent inne. De ville statuere et eksempel for oss: Om dere opponerer, brenner vi dere som vi gjorde på dette hotellet. Under Suruc-attentatet, 20/7-15 ble 33 drept. 30 av dem alevitter. Massakren i Ankara, 10/10-15 tok livet av 105, 70 av dem var alevitter.  

 

bmtcdmmicaaeq3b.jpg 

Bildet er fra det som kalles Dercim-massakren i 1938 

 

TE: Du nevner fatwaer som erklærte alevittene som kjettere. Mange massakrer var religiøst motivert. Også blant alevitter var det ofte uenighet om alevittisk tro er en strømning innenfor islam eller en særegen religion og filosofi. Hva er sant? 

 

ÜS: Jeg mener at alevittene har en selvstendig tro. Vi praktiserer noe annet enn islam. Hos oss er det ikke forskjell på kvinner og menn. Alle kaller vi på samme måte `caniar`; sjeler og vi diskuterer heller ikke ulikheter mellom kvinner og menn. Vi mener det er innlysende at det en mann kan gjøre, kan også en kvinne. At vår tro er særegen og selvstendig viser et eksempel som er forståelig for folk: Spør en IS-terrorist folk i landsbyene om de er alevitter, blir det ingen diskusjon, men de blir skutt. I århundrer ble alevitter omtalt som kjettere. Helheten viser at vi ikke har mye felles med islam, verken religiøst, teologisk eller praktisk. 

 

680x350cc-ank-02-07-15-sivas-katliam11.jpg

Demonstrasjon etter Sivas-hendelsen i 1993 

 

TE:Hva er det sentrale innholdet i alevittenes tro? 

 

ÜS: Mennesket står i sentrum. Vi sier: I første instans er vi alle mennesker. Så har vi vår tro og våre politiske perspektiv. Å være alevitt er en bestemt innstilling til livet, en livsfilosofi,: Behersk din hånd, din tunge og dine lender`. Alevitter overholder ingen strenge ritualer som  eksempelvis faste, men vi sier det slik: Faste er frivillig. Vår religion gir personlig integritet. Samvittighetsfrihet er viktig og handlinger må følge samvittighet.

 

TE: Det finnes altså ikke et fast mønster av regler som i katolisismen eller islam. Men hva med menighetens religiøse liv. Hva holder alevittene sammen?  

 

ÜS: Regel nr 1 for alle er å være et menneske. Vi har ingen bok som foreskriver oss regler. Vi sier at religionen gir ulike perspektiv på livet for hver enkelt. Spør vi 10 alevitter, får vi 10 ulike svar på hva en alevitt er. Taler vi om Mohammed eller Ali, blir det alltid ulike svar. Vil noen tvinge troen inn i en enkelt bok, blir det dogmatisk. Å bygge på alevisme, går ut på at et menneske selv avgjør hva som er rett. Hazreti Ali sier: `Kommer troen i konflikt med logikk og samvittighet, er det ingen tro`. Det finnes ingen Gud som sitter et eller annet sted i skyene og sender bøker til menneskene, heller ingen Gud som skremmer med valget mellom himmel og helvete. Alevittenes Gud er kjærligheten og ethvert menneske er gudommelig for oss. Når vi gjør noe godt, dreier det seg om Gud. Vi trenger ingen ekstra Gud, som straffer med å si: `Om dere ikke følger lovene mine, brenner jeg dere til døde`.  

 

En alevitt sier derimot: `Jeg er menneske i Guds bilde. Mennesket er gudommelig i seg selv. Vår forestilling om Gud sier at mennesket må vise det gudommelige i sine ord og gjerninger. Vi prøver å leve etter det og prøver å bli et mest mulig fullkomne. Men vi må ikke skjule noe bak en Gud som ikke hjelper menneskene. 

 

Oversettelse: Per Lothar Lindtner. 

Oversatt for Friheten og Radio Arbeidet, 13/2-16. Kilde: JW/Thomas Eipeldauer, 9/1-16.   

Tyrkia truer med flere migranter

Erdogan truer med ny flyktningstrøm


I en tale i Ankara sa Erdogan nylig: «Ordet idiot er ikke etset inn i pannen vår. Tro ikke at flyene og bussene er her for ingenting. Tålmodigheten vår har sine grenser.»


Han var rasende for kravet om å åpne grensen for nye syriske flyktninger og truet torsdag med skipe videre hundretusenvis av de som allerede var i Tyrkia.


Tyrkia har allerede 2,6 millioner syriske flyktninger og har lenge presset på for å få til en flyforbudsone i Nord-Syria. Dette siste kravet har fått liten støtte fra NATO-allierte fordi det ville kunne føre til en direkte konfrontasjon med russiske styrker.

 

5371747594_1f7582ee85.jpg


Han orienterte at han tidligere hadde orientert EUs topp ledere, Jean-Claude Junker og Donald Tusk at tiden var inne for at Tyrkia kunne komme til å åpne grensene fullstendig for migranter til Europa.


«Tidligere har vi stoppet folk som ville til Europa, i Edirne stoppet vi bussene deres. Dette har skjedd en eller to ganger, men så kan vi åpne døren og ønske dem god reise, det var det jeg sa.»


En gresk nyhetswebside meldte mandag at Erdogan hadde i et tidligere møte med Junker og Tusk i november 2015 og truet med mer migranter om ikke EU vartet opp med et bedre tilbud slik at Tyrkia kunne mestre krisen. Det er nå 2,6 millioner flyktninger i Tyrkia.

 

52fe763d0e852_thumb.jpg


Kommentar: Dette er bare en bekreftelse på det som blir mer og mer tydelig. Strømmen av migranter via Tyrkia fungerer som et politisk middel for den Tyrkiske ledelsen. Det har ligget i kortene lenge men aldri blitt uttalt så klart tidligere. Tyrkia bruker migranter som et politisk pressmiddel overfor EU. De presser EU for penger, presser på for medlemskap og Nato for politisk og militær støtte i deres indirekte krig mot Syria via jihadistene.


Det andre, som tydeligvis ikke er problematisk for Erdogan, er hvordan ifølge internasjonal rett et land kan innføre flyforbudsone over et naboland. Nyhetsmediene problematiserer overhode ikke dette. Det ble presentert som et «humant virkemiddel» i krigen mot Libya og førte til at jihadistene kunne overta landet med Natos luftstøtte.


Svaret på krisen er naturligvis at Tyrkia stenger grensen inn i Syria for våpen og terrorister. Da vil krigen ta slutt med en gang og folk vil kunne vende hjem. Men noe slikt er overhode ikke i Tyrkias interesse og det sier alt om landets politisk ledelse og hvilke politiske interesser som driver dem.

Det nærmer seg avslutning i Syria.

Det nærmer seg avslutning i Syria.


Av Ghassan Kadi

Ghassan Kadi er journalist i The Real Syrian Free Press Network.

Denne artikkelen er hentet fra falkens (The Saker) blogg.


Det som ble startet som en «krig mot Syria», som ble tillatt å vokse og feste seg med stor kraft, støttet og sponset av åtti-tre nasjoner med Tyrkia, Saudi Arabia, Qatar, Israel og med  NATO og alle pro-NATO nasjonene, går nå utvilsomt mot slutten.


Geneve 3 ligger i dødvannet, på samme måte som Geneve 1 og 2 gjorde det. Men denne gangen er det Syria med sine allierte som styrer og som leker katt og mus-leken. Hvorfor ikke? Nå er det de som har ballen og det var ikke lett å få til. Det har kostet mye blod og offer.


Når det er sagt, uansett hvordan er ser det, enten som «Krigen mot Syria» eller faktisk tror at det dreide seg om en syrisk revolusjon, eller hva som helst med hvilket navn en ønsker for den saks skyld: De siste begivenheter peker mot slutten på det hele.


80f89b52b4499b8a35defbc0706c3f63.jpg


Tiden hvor det var «patt» (sjakkuttrykk som betyr fastlåst, uavgjort, overs.) er forbi for lenge siden. Det var en periode og et resultat av fastlåste betingelser på slagmarken som ikke tillot noen å vinne eller tape unntatt i noen helt spesielle områder; men siden den Syriske Arabiske Hæren nå har stor fremgang mange steder ved hjelp av russisk luftstøtte, er situasjonen ikke lenger fastlåst. Enhver som betrakter den seineste utviklingen i Syria, med positive, negative eller nøytrale øyne, de vil se at noen helt vesentlige endringer vil komme.  


Noen av de viktigste personene som har vært med på å sette i scene «Krigen mot Syria» ser allerede i øynene sin egen undergang. Den saudiske prins Bin Sultan er kanskje det mest beryktete «offer». Det er få konspiratører som opp gjennom historien som har falt over sine sverd på en mer ydmykende måte enn slik han ble fjernet som en mulig kronprins og konge - nå til bokstavelig talt ingenting.


Det resultatet som så langt har blitt oppnådd gjennom et samarbeid mellom de russiske luftstyrkene og den Syriske Arabisk Hæren på bakken har bundet opp Erdogans valg til noen få bitre muligheter. Saudiene er ikke i noen særlig bedre stilling, men saudiene har ikke felles grense med syrerne og de har heller ikke kurdere.


Nå som Erdogan virkelig har vist hva han står for overfor kurderne og sprøytet hatet sitt over dem i Syria, Irak og ikke minst i Tyrkia, kan han ikke lenger skru klokka tilbake og gjenskape sin diplomatiske status overfor dem, slik den var før krigen begynte.


Erdogan må stokke kortene på nytt, overveie hvilke muligheter som finnes og vurdere fordeler og ulemper. Uten en eller annen avtale med Russland, kan han ikke redde ansikt. Men hans muligheter for diplomati med Russland er fastlåst og Russland vil ikke sitte ved noe forhandlingsbord med han, ikke etter at han skjøt ned Su-24 og kjeltringene hans drepte den russiske piloten som skjøt seg ut i fallskjerm.


Ser vi realistisk på situasjonen kan han ikke komme ut med noen gevinst, selv en beskjeden en, uten militær innsats. Men hans største militære sjansespill i Syria var i ferd med å mislykkes allerede før den russiske militære innsatsen, hvilket militært håp kan han nå ha med med Russland i Syria og i luften over landet? Men hvis han på den andre siden bare forholder seg i ro og lar Syria vinne, må han akseptere at han står overfor dyptgripende og alvorlige hjemlige konsekvenser. Faktisk kan vi allerede nå se dette. Et blikk på Diyarbakir og området rundt forteller oss alt.


painted-into-a-corner-01.jpg


Den eneste andre militære muligheten han har er er en militær konfrontasjon med Russland, men for å kunne gjøre dette trenger han hjelp.


Saudiene har uttrykk vilje til å sende tropper til Syria for å sloss sammen med USA mot IS, («Ha, ha»). Vi vet alle hva det betyr. Det er deres måte å fortelle at de har til hensikt å bruke Tyrkia som en inngang hvor de sammen med Tyrkiske tropper kan angripe Syria. Det ironiske oppe i dette er at selv om Saudi-Arabia har et like stort militærbudsjett som Russland, har de enda ikke vært i stand til å få til en eneste militær seier i Jemen, noe de sannsynligvis heller ikke vil få. Den siste erklæringen om tropper til Syria høres ut som en vits. Når det er sagt så trenger ikke Erdogan den saudiske hæren. Den tyrkiske hæren har tilstrekkelig slagkraft sjøl, men er på langt nær sterk nok til å møte Russland, og en hvilket som helst saudisk involvering vil bli symbolsk. Og selv om saudiene kan ha vært hissige til å sloss mot syrerne, vil de ikke involvere seg i kamper mot russerne.


Tyrkia vil ikke kunne føre noen krig med Russland uten hjelp, men alt tyder på at skal de gjøre noe slikt, må skje må det være med et håp om støtte fra NATO. Som alliert støtter altså Erdogan seg på NATO og ikke Saudi-Arabia - denne innsikten er ingen bombe akkurat. Erdogan har spilt NATO-kortet lenge før nedskytingen av Su-24 i november i fjor.


Hvis Tyrkia har noensinne trengt å være NATO-medlem, er det alltid på grunn av Russland. Fiendtligheten mellom disse to nasjonene er århundre-gammel og krangelen har ikke bare dreid seg om land men også om religion. Ottomanene invaderte hele den ortodokse regionen bortsett fra Russland og desimerte det Bysantinske imperiet, og det bare var Russland som var i stand til å redde seg. Men skjebnen gjorde en sving og dermed var ikke det Ottomanske imperiet der lenger, men Russland var en supermakt da NATO ble etablert i 1949. Tyrkia hadde ingen annen grunn til å slutte seg til bortsett fra redselen for Sovjetunionen.


I fem år har Syrias fiender forsøkt uten hell å få USA og NATO med i direkte kamp mot den Syrisk Arabiske Hæren, men så langt ikke lyktes med det. Det så-kalte Øst-Ghouta kjemiske massakre-angrepet som de prøvde å gi den Syriske Arabiske hæren skylden for, var det som måtte til for å skape betingelsene for en FN-resolusjon lik den om Libya et par år tidligere. Denne gangen ble det stoppet av et russisk veto.


540_293_resize_20130501_35e386afaab17dac23beadd07694b81d_jpg.jpg


Men Erdogan ga aldri opp å få Onkel Sam engasjert. Da han ga ordre om å skyte ned Su-24, var det klart at dette var enda et forsøk på å trekke NATO inn i en intervensjon som ikke trengte en FN-resolusjon. Men hans bønn ble ikke hørt. Det ekstraordinære NATO-møtet som Erdogan ba om etter hendelsen, uttrykte tydelig ar Tyrkia og Russland måtte samarbeide for løse sine uoverensstemmelser. Det var NATOs tydelige melding til Tyrkia om å holde NATO utenfor dette.



Med eller uten NATO-støtte er det gale-Mathias å styre mot en krig mot Russland, men Erdogan er nå så gal som en hund som er presset opp i hjørne kan bli. Alt han har foretatt seg etter at det russiske flyet ble skutt ned er signaler om en mulig militær konfrontasjon med Russland. Det er det han sikter mot. En slik krig har potensiale i seg til å kunne bli en global krig og et mangfold av regionale kriger som ikke bare vil inkludere supermaktene, men også regionale makter.  


Erdogan spiller et stort og farlig spill her, ikke bare ved at han prøver å trekke inn supermaktene, men også gjennom sitt håp om å få støtte fra NATO til å avslutte handelen.


Hvis en avgrenset konflikt utvikler seg mellom Tyrkia og Russland, vil NATO sannsynligvis medvirke, men spørsmålet er dette: hvis en full-skala krig bryter ut mellom Tyrkia og Russland, vil NATO gå inn i den for å gi Erdogan dekning? Ingen vet, men en rask vurdering sier at det er lite trolig.


Kynikere og kritikere vil si at NATO, og særlig USA, aldri vil slippe tak i sine regional interesser gjennom Tyrkia. Det er sant. Men det er to forskjellige ting å forsvare Erdogan og å forsvare Tyrkia.


i valget mellom å droppe Erdogan eller å involvere seg i en full krig med Russland, vil NATO og USA velge det første og ofre Erdogan personlig. I virkeligheten er dette et perfekt scenario for en «farge-revolusjon», og hva er det som kan stoppe USA i å iscenesette en i Tyrkia? Tross alt er de eksperter i å vende seg mot sine allierte.


Et kjapt blikk på kartet over det nordlige Syria og de seineste fremrykkingene til den syriske hæren viser helt tydelig at den vestlige delen av grensen snart vil være under regjeringens kontroll. Snart betyr noen få uker. Om noen få uker, om ikke mindre, vil byen Aleppo komme under regjeringens kontroll. Dette vil være et alvorlig slag for Erdogan. Tar en betraktning at den Tyrkisk-Syriske grensen i Hatay-regionen er ganske fjellrikt og vanskelig å forsere militært, vil en syrisk overtakelse her gjøre det ganske umulig for Tyrkia å trenge inn i området militært. Den østlige siden av grensen er ganske flatt og fremrykkende tropper vil være svært utsatt for luftangrep.


Men tiden går og mens Erdogans lojale styrker i Syria mister territorier og kraft, blir Erdogans behov for å ta sjanser mer påtrengende. Han presses mer og mer opp i et hjørne og tvinges å spille russisk rulett på den russiske måten.


Oversatt, bearbeidet og noe forkortet av Knut Lindtner

Tyrkia massakrerer egen befolkning

Merkel besøker terror-sjef i Tyrkia. 

 

Tyrkia tar livet av dusinvis skadde i Cizre. 

 

Få timer før kansler Merkels statsbesøk i Ankara, massakrerte tyrkiske spesialstyrker folk i den kurdiske byen Cizre, sør-øst i Tyrkia, på grensen til Syria. Helsepersonell fant livløse kropper i en kjeller, opplyste nestleder i det prokurdiske demokratiske regionspartiet, DPD, Kamuran Yüsek, 8/2-16 på en pressekonferanse i byen Mardin. 

 

auto-dbp-genel-baskani-yuksek-tatvan-da-6339881_o.jpg

Kamuran Yüsek 

 

Tyrkias statskanal TRT meldte natt til 8/2-16, med henvisning til talspersoner i regjeringen at `60 medlemmer av Kurdistans Arbeiderparti PKK ble drept i en kjeller. 

 

`Det var en  tyngre eksplosjon, men ingen kamphandlinger`, sa representant for det folkedemokratiske partiet, HDP, Faysal Sariyildiz til nyhetsbyrået Firat News i Cizre.  

 

62 søkte dekning i kjelleren da de ble angrepet av spesialstyrker ifølge Sariyildiz. Flere var på forhånd hardt skadet, deriblant kvinner og barn. 9 ble drept i bygningen i forrige uke i en brann. Da hindret politiet biler fra brannvesenet å komme inn i bydelen. En ungdom ble skutt under forsøk på å forlate bygningen. 8/2-16 meldte provinsguvernøren da at `10 terrorister var satt ut av spill`. Sariyildiz antyder: `De oppgir lavest mulige tall for å unngå internasjonale  reaksjoner, for sannheten er at de står bak brutale, overlagte drap`

 

faysal-saryldz-266x300.jpg

 

Det som taler for at dette var en planlagt massakre`, skriver Firat News, `er meldingen om at politiet søndag 7/2-16 hentet en mengde lik-kister fra det lokale sykehuset`.  

 

Innenriksminister Efkan Ala sa i weekenden: `2 måneders portforbud i Diyarbakir-Sur og Cizre er til 99,5 % avsluttet med militæroperasjonene`. Men samtidig ble det proklamert nye operasjoner i andre byer. 100 000 - 120 000 innbyggere har forlatt Cizre, fordi husene deres beskytes. Tidligere tett befolkete gater er i ruiner. Spesialstyrker har drept minst 224 sivile, deriblant 42 barn i kurdiske byer fra august 2015. Stiftelsen TIHV har menneskerettigheter i Tyrkia på agendaen når de skriver denne siste rapporten. Minst 31 av de drepte i Cizre døde som følge av skader etter beskytning og fordi politiet hindret ambulanser å komme fram til den beleirete bydelen.

 

efkanala_7793.jpg

Innenriksminister Efkan Ala

 

Tyrkia-regimets krig mot kurderne sto derimot ikke på dagsorden under kansler Merkels besøk. Hun snakket med kollega Davutoglu og president Erdogan om 3 milliarder euro som skal overføres til Tyrkia for å stanse flyktningene på vei til EU-Europa. Samtidig kritiserte Erdogan US-regjeringen etter at spesialutsending fra president Obama, Brett McGurk, var på besøk i syrisk-kurdiske Kobanê: `Hvem er alliansepartner,  jeg eller terroristene i Kobanê?` 

 

Erdogan krevde at EU og USA bekjemper kurdernes selvforsvarsenhet YPG som terrorister, selv om de slåss i Syria mot IS med USA- luftstøtte. Ifølge YPG har Tyrkia flere ganger de siste dagene angrepet kurdiske stillinger i Kobanê fra tyrkisk side av grensen til Syria.  

 

Oversatt for Friheten og radio Arbeidet, 9/2-2016, Per Lothar Lindtner. Kilde: JW/Nick Brauns, 8/2-16. Hvor er de norske mediene? 

Erdogan: Meg eller terroristene?

Erdogan: Meg eller terroristene?  


Erdogan ber USA velge mellom Tyrkia og de syriske kurderne.


Erdogan ble opphisset av et møte mellom den kurdiske militsen YPG og tjenestefolk fra USA. YPG kontrollerer byen Kobane på den tyrkiske grensen. De som fulgte med vet at det var voldsomme kamper der i fjor vinter mellom innbyggerne og IS. På den tyrkiske siden av grensen, hvor en kunne følge kampene med kikkert, ble det ikke gjort noe for å hjelpe innbyggerne. Så mye for den tyrkiske kampen mot IS. I juni fikk likevel YPG full kontroll over byen.

 

3a65c5bf509ca1622b522a10c27df471.jpg

Kurdisk jenter deltar i kampene mot IS

 

En viktig grunn til at de klarte dette skyldtes luftstøtte fra USAs flyvåpen. Dette har naturligvis bidratt til de motsetningene som bygger seg opp akkurat nå. Det er også viktig å merke seg at av de to millioner kurdere som nå lever innenfor staten Syrias grenser, kom det overveldende flertallet fra Tyrkia  som politiske flyktninger under den forrige borgerkrigen i Øst-Tyrkia mellom den tyrkiske regjeringhæren og PKK. dette var på på 1980-tallet, altså for 30 år siden. De ble nylig gitt syrisk statsborgerskap, men det betyr ikke at de ikke har venner og slektninger på den andre siden av grensen. Her er det nå er full krig igjen mellom PKK og den tyrkiske hæren.


Tyrkia betrakter derfor ikke de syriske kurderne som noe annet enn terrorister. At Erdogan, Tyrkias president, sier at de støtter kampen mot IS må nærmest betraktes som en vits i denne sammenhengen. Ingen har tjent så mye og gode penger på IS som Tyrkia, særlig gjennom oljetyveriet fra syriske og irakiske oljebrønner.

 

5138ce04866c1a529bdaaba2b5706ac9.jpg


Men tilbake til selv saken.


En delegasjon med Brett McGurk, USAs utsending til koalisjonen landet leder mo IS, møtte YPG den siste weekenden i januar.


«Han (McGurk) besøker Kobane samtidig med Geneve-forhandlingene og utmerkes med en medalje av en såkalt YPG-general?» sa Erdogan til reporterne. «Hvordan kan vi stole på dere?»


«Er det jeg som er partneren deres eller terroristene i Kobane?» og la til at både PYD (den politiske fløyen) og YPG (den militære fløyen) er terroristorganisasjoner. Ankara anser disse som en del av PKK som er fordømt i Tyrkia også som en terroristorganisasjon. Tyrkia la ned veto mot disse organisasjonenes deltagelse under Geneve-forhandlingene.


«Tyrkia har en fobi i forhold til kurderne fordi de er redd deres egen tyrkiske kurdere, ca. 20 millioner i Tyrkia,» sa Abd Salam Ali  fra «Det Kurdiske Demokratiske Unionspartiet» til media og la til at kurderne har lagt seg opp i Erdogans planer for Tyrkia.

 

pkk-women1.jpg


«IS har militærbaser i Tyrkia og bruker landet som korridor. Men kurderne oppfattes å stå i venen for Ankara. De har tvunget IS ut av Rojava (Syrisk Kurdistan). Det er bare en bit igjen, en 90 km. lang korridor. Klarer vi å presse IS ut herfra og gjenforener de Kurdiske fylkene (kantonene), vil ikke Tyrkia kunne påvirke (situasjonen i Syria).»


Det er nå åpenbart ulike interesser mellom NATO-landene USA og Tyrkia. Erdogans uttalelser viser dette, men også det forhold at han blokkerte kurdisk deltagelse i Geneve til tross for YPGs effektive kamp mot IS.  i tillegg kommer det forholdet at islamistene som Tyrkia har støttet i Syria nå er slått - illustrert med tapet av Aleppo. Erdogan befinner seg i realiteten i et hjørne han selv har malt seg inn i. Nederlag i Syria, borgerkrig i Tyrkia og konflikt med sin nærmeste allierte USA. Spørsmålet er kanskje nå heller hvor lenge han klarer å holde seg med makten.

Tyrkisk invasjon av Syria?

Tyrkisk invasjon av Syria?


Den russiske forsvarministeren sier at de observasjoner de har gjort gir bekymring for at Tyrkia forberede invasjon av Syria.


Forsvarministerens talsperson, Igor Konashenkov, uttalte til journalistene:


«Vi har gode grunner til å tro at Tyrkia aktivt forbereder en militær invasjon av en suveren stat - Den Syriske Arabiske Republikk. Vi oppdager mer og mer tegn fra Tyrkia om at deres væpnete styrker engasjeres i skjulte forberedelser til direkte militære handlinger i Syria.»


Han minnet også om at Russland nylig har levert videobevis til det internasjonale samfunnet om at Tyrkiske styrker har skutt inn i områder med sivile i Nord-Syria.

 

_60084976_turkish-army-parade-afp-g.jpg


Tyrkia forsøker å skjule sin ulovlige militære virksomhet på den syriske grensen og har avlyst en avtale om russisk observasjonsflyging over området.


Talsmannen viste også bilder av Reyhanli, kryssningspunktet ved grensen, og sa at Tyrkia ved nattetider slipper over både terrorister og utstyr til islamistene som holder deler av Aleppo og Idlib.


«Opphevelsen av «åpen-himmel-avtlen» med Russland vil ikke bli akseptert uten Russiske mottiltak», sa Konashenkov. «Hvis de tror at opphevelsen av avtalen med flygende observatører vil føre til at Russland ikke oppdager det som foregår, er de uprofesjonelle», sa han.


Tyrkia har nylig hevdet at Russland har overfløyet Tyrkisk territorium, noe som er avvist fra Russisk side. De har bedt om å få oversendt data som bekrefter dette, men har enda ikke mottatt noe fra Tyrkia.

 

1ud7.jpg


Kommentar: Tyrkia nærmer seg nå fascistiske tilstander. Journalister fengsles, universitetsansatte som protesterer mot krigen mot egne innbyggere trues på livet, parlamentmedlemmer trues med rettsaker og landets president er en løgner .»Bevises det at vi mottar og selger stjålet olje, går jeg av».


Problemet er at landet er Nato-medlem. Vil Norge støtte en tyrkisk invasjon av Syria? Vil Norge gå til krig mot Russland som følge av en konflikt i Syria som kommer ut av kontroll? Skal Norge protestere mot et eventuelt brudd på internasjonale avtaler - at et land invaderer et naboland?


Jeg er ikke optimist på den norske regjeringens vegne.

 

Israel: Tyrkia driver IS økonomisk

Israels forsvarsminister:


IS drives av penger fra Tyrkia.


Dette sier han nå i et intervju:


«Som dere vet har IS hatt gleden av tyrkiske penger ganske lenge. Jeg håper det tar slutt.»


Dette sa Moshe Yaalon i Aten til reportere da han avholdt et møte med sin greske motpart, Panos Kammenos, skriver Reuters.


«Det er opp til Tyrkia, til den tyrkiske regjeringen, det tyrkiske lederskapet om de vil være med i et samarbeid for å bekjempe terrorismen. Så langt har det ikke vært tilfelle», sa han. Kamenos bekreftet dette i sine uttalelser da han uttelte at en stor del av IS oljehandel går gjennom Tyrkia.


Tidligere har Russland bekreftet dette og anklaget Tyrkia for IS-samarbeid, noe president Erdogan har avvist og sagt at om det blir bevist skal han forlate stillingen sin.


d53d1de4f4105e8b862f8e28fc6dee0e.jpg

Verden er et merkelig sted med løgn og bedrag overalt.


Også en tilfangetatt IS medlem bekrefter forholdet.


I intervjuet uttalte også den israelske forsvarsministeren Yaalon følgende:


(Tyrkia)… har også tillatt islamister å bevege seg fra Europa til Syria og Irak og tilbake som en del av et terroristisk nettverk. Jeg håper også dette tar slutt nå.


Også Iran sier de sitter på fotobevis på olje-tyveri eksporten fra Irak og Syria til Tyrkia for videresalg derfra til verdensmarkedet. Det er i grunnen ikke tvil om at dette foregår og er i strid med gjeldende moralske standarder, men også og ikke minst som direkte tyveri hvor en stat kjøper stjålet olje (Tyrkia) og selger den videre med fortjeneste. På norsk kalles det heleri.

Regulær beleiring av tyrkisk/kurdiske byer

Litt om det som skjer innad i Tyrkia.


Demonstrasjon mot Erdogans krigspolitikk i Düsseldorf hadde 20 000 deltakere.

 

I løpet av de siste 2 år har flere av utfordringene i organisasjonen vært drøftet av medlemmer i kurdiske organer. Det var bakgrunnen for vedtak på årsmøtet i Dortmund 21-22./6-2014 om ny organisasjonsmodell. I tillegg til politisk fornyelse ble navn endret til demokratisk-sosialt sentrum for kurderne i Tyskland ; forkortet: nav-dem. 800 utsendinger deltok i selve vedtaket om denne nye strukturen.


10723729_570150259802636_1865100368_n.jpg

 

Protesten som nye nav-dem organiserte sammen med venstreorienterte tyrkiske og alevittiske forbund rettet seg også mot taushet fra Tysklands regjering om statsterroren i Tyrkia. Den ser vi i EU-tysk reaksjon på Erdogans hjelp til EUs «Festung-Europa»; dvs gigantiske subsidier til Tyrkia-regjeringen for å «stanse flyktningene», presentert som tyrkisk «hjelp til flyktninger der de er»... 

           

 Mens portforbudet i metropolen Diyarbakirs gamleby går inn i 4. uke, fortsetter beleiringen av Cizre, Silopi og Nusaybin på 3. Uke. Disse byene ligger på grensen til Syria i sør-øst, tett ved grensen til Syria og Irak. Med panservogner og artilleri ble mange boliger lagt i grus og 200 000 drevet på flukt av `NATO-forsvaret` i Tyrkia. 


41a887c0d15b7981a3a60923b21d5a32.jpg


Tyske medier sendte ukritisk og uten motforestillinger propaganda-meldinger fra Tyrkias statlige nyhetsbyrå Anadolu, som meldte om «offensiv som eliminerte over 200 PKK-krigere». I realiteten var de fleste drepte sivile, for til nå har ikke geriljaen til Kurdistans Arbeiderparti, PKK, vært aktiv der. 26/12-15 ble et eldre ektepar i Cizre skutt mens de viste hvitt flagg for å få datterdatter, et 3 måneder gammelt spebarn, til sykehus, skadet etter politiets beskytning av familiens bolig. Spebarn og bestefar på 73 år, ble drept og bestemor hardt skadd. Samme kveld skytes og drepes en 75-år-gammel «terrorist» av tyrkiske spesialstyrker i Silopi. 


Lokale selvforsvargrupper meldte 27/12 om ødeleggelsen av 2 panservogner i Cizre. Flere politfolk og soldater omkom i forsøk på å trenge seg inn i byområder som var beskyttet med barrikader og skyttergraver. Forsvaret av selvstyrte bydeler var fram til nå styrt av YDG-H,  PKKs ungdomsorganisasjon. 27/12-15 meldes fra kurdisk side at sivile forsvarsenheter nå dannes i Cizre og Nusaybin. Forbildet for disse lokale folkerådene er i Rojava, der ungdom og kvinnenes eget folkeforsvar i lang tid har praktisert selv-forvaltning og selvforsvargrupper på den syriske siden av grensen.  


27c62811c080a20b43fec0345757d687.jpg

Også en kurdisk jente 


Alliansen av arabiske og kristelig-assyriske, ledet av YPG (kurdisk) og av US-airforce, erobret 26/12-15 Tishrin-demningen ved Eufrat, 70 km sørvest for byen Kobanê. Dermed var transitt-ruten for IS mellom IS-senteret Al-Raqqah og grensebyen til Tyrkia, Jarabulus, brutt. Da  demningen var tatt, gikk YPG over elven. Tyrkia-regjeringen hadde på forhånd karakterisert «kurdisk passering av Eufrat i retning vest» som sin røde linje for å gripe inn militært i Syria. 

Oversatt og bearbeidet av Per Lothar Lindtner, 16/1-2016. Kilde: JW/Nick Brauns, 28/12-15. 

Tyrkia og IS blokkerer kurdiske områder

Tyrkia og IS blokkerer fullstendig kurdiske områder.


Tyrkia har iverksatt en streng blokade av den kurdiske regionen i Syria som er omgitt av IS. De hindrer levering av viktige forsyninger og skyter folk som prøver å ta seg inn i Tyrkia fra Syria. Det er Russia Today som melder dette.


Den tyrkiske grensen mot de kurdiske territoriene i Nord-Syria er 750 km lang og her er det bygget et dobbelt gjerde med piggtråd, et stort minefelt, og tårn med skyttere plassert med jamne mellomrom langs grenselinjen. Denne grenselinjen har bare to kryssningsteder og er stengt det meste av tiden.


r.jpeg

Tyrkias president Erdogan på besøk hos tyrkiske grensevakter?


«De (tyrkerne) lar ikke noe passere», sier sjefen for et av kryssningstedene på syriske side, Hadir Mustafa, til RT, «hverken mat, heller ikke humanitær hjelp og heller ikke medisiner. De lar bare flyktninger på vei tilbake passere… De tyrkiske soldatene samarbeider ikke, de er aggressive og fiendtlige. De dytter og slår folk og sier at de aldri vi se dem mer.»


De som sitter som grensevakter i tårnene på tyrkisk side skyter til og på på folk på den andre siden av grensen, sier Hadir Mustafa. De har nettopp skutt en kurdisk skolegutt som ville over grensen for å finne seg arbeid i Tyrkia.


«Tyrkerne skjøt han 70 meter fra grensen, på syrisk side. Jeg har sett stedet selv», fortalte guttens far til RT.


Sist søndag ble en kurdisk jente drept av et skudd, mens andre hun var sammen med måtte til behandling for skuddskader. De ville prøve å komme over til Tyrkia. 


f2baa77fe14fec3e64bb17d56512b0fc.jpg

Tyrkikse nasjonaldrakter er virkelig flotte



Blokaden er total. Kurderne kan ikke lenger selge det de produserer, og de får ikke lenger inn nødvendige forsyninger.


Samtidig er den delen av grensen som jihadistene kontrollerer på syriske side åpen. Våpen, utstyr og krigere flyter fritt gjennom den delen av grensen.


Kommentar: Reportasjene i våre medier om blokaden av den Al-Qaida - kontrollerte byen mot grensen til Libanon, Madaya, de siste dagene er derfor en del av en vedvarende propagandakrig. Det må den være siden vi ikke får høre noe fra de områdene som IS kontrollerer i Nord-Syria og heller ikke om den omfattende blokaden som denne reportasjen forteller om. 


Slik det gies inntrykk av i mediene er det den syriske regjeringen som er skurken, mens det i virkeligheten er motsatt. Det er vi i vesten som er i ferd med å sulte ut Syrias befolkning gjennom den omfattende blokaden av landet vi er med på.


97f390da30f8a578b53ffef4bd53620b.jpg

Utrolig flotte hodeplagg hos tyrkiske jenter


Når det gjelder blokaden av kurdiske områder som IS og Tyrkia står for, eller blokaden av regjeringslojale områder i Nord-Syria er det naturligvis helt taust.


Hvor sier utenriksministeren til dette? Hvorfor fortelles ikke mediene at det er IS som holder tilbake innbyggere i Madaya fra å flykte til til Syria? Hvorfor fortelles det ikke at IS konfiskerer hjelpesendinger som den syriske regjeringen har sendt og beriker seg på disse gjennom svartebørssalg av mat? Hvorfor forteller den ikke om vår vestlige blokade av Syria som skaper store humanitære problemer for landet? Eller om at tyrkiske soldater skyter ned folk som vil ut av det blokkerte grenseområdet som IS omringer?


Av reportasjen går det selvsagt frem hvor hul Tyrkias påståtte kamp mo IS faktiske er.

Tyrkia advarer USA

Motstridende interesser

Når den kurdiske YPG gjør fremgang i det nordlige Syria først og fremst på IS bekostning, havner USA i en merkelig situasjon. De er glade for fremgangen for den kurdiske geriljaen som de støtter militært, men opplever sterk misnøye fra sin Nato-allierte, Tyrkia.


Tyrkia, som nærmer seg en borgerkriglignende tilstand overfor sin egen store kurdiske minoritet, opplever den kurdiske fremgangen i Syria som en direkte trussel. Og det er ikke særlig rart for disse kurderne som nå har syrisk statsborgerskap, er hovedsaklig flyktninger fra den forrige borgerkrigen i Tyrkia på 1980-tallet. De har naturligvis av den grunn nære forbindelse med de tyrkiske kurderne som lever rett over grensen, på mange måter. Mange er i slekt men det er naturligvis bånd mellom dem på utallige måter.


I denne uken advarte Tyrkia USAs militære sjef, general Joseph Dunford, om at Tyrkia tror at Kurdergeriljaen var i ferd med å skape en korridor i det nordlige Syria, og at Tyrkia ikke vil tolerere dette.


Tyrkia har lenge erklært Eufrat som en grenselinje for geriljaen - en rød strek. Landet vil ikke tolerere at de krysser denne historiske elven.


Offisielt sier de at de respekterer Syrias territorielle integritet. Men dette er ord for den internasjonale opinionen. I praksis har de støttet IS på alle måter under hele krigen i Syria. De er IS sin hovedallierte.

 

private-grief.jpg

Ser en nærmere på Tyrkias beskrivelse av virkeligheten, holder den ikke vann, en konstruksjon for innvortes bruk.

 

Her er det flere konfliktlinjer som kolliderer men det viktigste er dette:


Det bekrefter at Tyrkia er en viktig støttespiller til IS. Det bekrefter at Tyrkia driver direkte innblanding i andre lands indre forhold. Det bekrefter det ingen offisielt tør si, at landet støtter IS og handler stikk i strid med FN-resolusjoner.


Og hvordan USA forholder seg til sin alliertes brudd på internasjonal rett. Ja, Tyrkia gjør egentlig bare det som har vært USAs politikk i mange land i mange år. Det er derfor ingen grunn for USA å reagere. Men hva som skjer hvis de begynner å bombe hverandre - det er en situasjon som vil kunne sprenge Nato.

Borgerkrig i Tyrkia og Saudi-Arabia?

Går det mot borgerkrig i Tyrkia og Saudi-Arabia?


Erdogan, Tyrkias president, støtter rettsforfølgelse av lederne for det pro-kurdiske opposisjonspartiet HDP. Bakgrunnen for dette er en uttalelse der de støttet i en uttalelse tanken på å gi den kurdiske minoriteten autonomi. Den holder hovedsaklig til i det sør-østre Tyrkia og representerer rundt 20 millioner mennesker. Det er dermed på ingen måte en marginal gruppe. På 1980-tallet var det borgerkrigstilstander innad i Tyrkia mellom den tyrkiske sentralmakten og kurderne i landet, ledet av det kurdiske partiet PKK. Ca. to millioner flyktet til Syria i denne perioden og bor der fortsatt.


«Utsagnene til lederne av HDP er konstitusjonelle forbrytelser», sa Erdogan til pressen. «Det er startet etterforskning i tråd med en rettsforfølgelse av dem. Dette skal følges opp.»


«Jeg tror prosessen vil starte med å fjerne immuniteten, som vil ha en positiv innvirkning på stemningen i landet i kampen mot terrorismen». 


De politikerne Erdogan er ute etter er slike som Selahattin Demirtas som er i ledelsen for partiet og andre parlamentsmedlemmer som er immune mot rettsforfølgelse, men som kan bli utsatt for dette etter at valgperioden utløper.


turkish_troops_storming_fort_shefketil_cropped.jpg

Det tilspisser seg innad i Tyrkia. Nedskyting av russisk jagerfly var kanskje en avledningsmanøver


Allerede i juli 2015 prøvde Erdogan å fjerne immuniteten til de parlamentsmedlemmene en mistenkte hadde forbindelser til militante.


Samtidig rettforfølges journalister som avslører landets hjelp til IS. Og de militære styrkene holder deler av kurdiske områder og byer i et jerngrep hvor det også er militære sammenstøt og erklært portforbud. Tyrkia har også okkupert deler av Irak, sannsynligvis for å sikre tyveriet av olje fra irakiske oljekilder i Nord-Irak og i Syria fra IS som Tyrkia videreselger ulovlig.


Sett utenfra nærmer Tyrkia seg nå borgerkrigstilstander. Massehenrettelsene i Saudi-Arabia og bruddene på våpenhvileavtalen med opprørstyrkene i Jemen er tegn på en lignende utvikling i dette landet. Begge landene er nært knyttet til USA og NATO - dermed til Norge. Regjeringen vår og de ledende mediene vil nå risikere å måtte foreta en politisk foss-roing lenge før OL i denne øvelsen. Det er ikke Syrias leder som ikke har folkets oppslutning, medie-undersøkelser og hemmelige Nato-dokumenter viser at han har stor støtte.


the_four_apokalyptic_horsemen-1237596896.jpg

Religionen er et sterkt virkemiddel for å skape motsetninger og også kriger


Problemet er motsatt. Det er våre «venner», Tyrkia og Saudi-Arabia som mangler støtten i sin egen befolkning. Men det kan vi ikke fortelle vår befolkning for da er eventyret om vår internasjonale godhet, snipp snapp snute - ute.


Hva ville ha skjedd hvis Putin hadde avrettet flere ti-talls ledere for den Russisk ortodokse kirken og opposisjonen og truet med å frata de folkevalgte til Dumaen deres rettigheter? Hvordan ville våre medier og vår regjering reagert? Og legg merke til det som skjer når våre venner gjør dette.

Konfliktene skjerpes i Tyrkia

De fremste forræderne.


Hva skal til for å bli anklaget for forræderi I Tyrkia? Hvis du avslører forbindelsen mellom Tyrkias ledelse og terrorismen - ser det ut til.


De siste på denne listen over forrædere er lederen i det pro-kurdiske partiet, Folkets Demokratiske Parti (HDP). Statsminister Ahmet Davutoglu sa at Demirtas er en skam for Tyrkia etter at han hadde kritisert landets ledelse for å ha skutt ned det russiske SU-24.


Uttalelsen til Demirtas i Moskva om at nedskytingen av dette flyet var galt, er en fullstendig vannære og et forræderi, sa statsministeren på et møte med forretningsmenn. 


Han kommenterte her en uttalelse som Demirtas kom med i Moskva i møte med utenriksminister Lavrov, hvor Demirtas sa: «Vi kritiserte regjeringens handlinger da det russiske flyet ble skutt ned.»


Eren Erdem også fra HDP står anklaget for høyforræderi fordi han fra åpne rettskilder har vist at  terrorister viaTyrkia har fått forsyninger av ingredienser til produksjon av saringass. Tyrkiske myndigheter har visst om dette men ikke gjort noe for å stoppe forsyningene.


Det er en folkevalgt i dette landet som er begravet i forræderiets møkkahull, og et politisk parti som påstår å være like gammelt som republikken som uttaler til en utenlandsk fjernsynskanal at Tyrkia selger kjemiske våpen til terrorister, sa president Erdogan til en folkemengde i byen Konya.


images-6_11.jpeg

Islamisten president Erdogan


Ledelsen for en av Tyrkias ledende opposisjonsaviser er beskyldt for å spionere. De hadde i 2014 vist bilder som viste at Tyrkia sørget for levering av våpen til syriske terrorister.


I november ble to utgivere av et venstreorientert tyrkiske magasin arrestert i Istanbul fordi de hadde offentliggjort en kontroversiell forside med ordene: «Starten på borgerkrig i Tyrkia.»


I oktober ble to gutter på 12 og 13 beskyldt for å ha ødelagt en plakat med bilde av Tyrkias leder, noe som kan føre til fengsel i opp til 4 år for å ha fornærmet landets statsoverhode.



Kommentar: Dette er vår allierte i Nato. Det er disse tilstandene vi skal forsvare og som kan bringe oss i krig med Russland. Det er dette Stoltenberg vil at vi skal stå skulder til skulder med. Fri  og bevar oss fra våre venner. 

Nato-Tyrkia mot full borgerkrig

«Morderen Erdogan» 

Opposisjonen anklager Tyrkias ledelse for attentat mot den kurdiske advokaten, Tahir Elci. 


images_24.jpeg

Tahir Elci


En dag før EU-toppmøtet i Brüssel rystes Tyrkia av drapet på den kjente kurdiske juristen og menneskerettsaktivisten Tahir Elci og leder advokatforeningen i Diyarbakir. Elci ble skutt på åpen gate i storbyen. Like før deltok han og andre advokater i protest mot ødeleggelse av unik historisk arv, som følge av tidligere operasjoner fra politiet i byen. De ville beskytte en skadet 4-fotet minaret, et historisk symbol på Diyarbakir. 

Like etter pressekonferansen dukket en mann opp i nabolaget, skjøt ned Elci og forsvant fra stedet.  

Rettsmedisinske undersøkelser viser at Elci ble drept med skudd mot nakken bakfra på lang avstand. Det tyder på at handlingen ble utført av en skarpskytter.  

Nyhetsbyrået Dogan meldte også om skudd mot flere statsadvokater og andre advokater, som ville se åstedet for forbrytelsen. Automatvåpen og rakettkastere ble da brukt. Portforbud ble erklært i Diyarbakirs gamleby og i flere bydeler oppsto kamper med politiet. 

Også i Istanbul gikk politiet voldsomt fram mot demonstranter, som beskyldte Erdogan for å stå bak mordet på Elci. Titusener, deriblant prokurdiske og sekulære tyrkere fra Tyrkias store sosialdemokratiske opposisjonsparti; Cumhuriyet Halk Partisi (CHP), som viderefører Kemal Atatürks linje, deltok i bisettelsen av advokaten i Diyarbakir. Også fra det forbudte kurdiske arbeiderpartiet, PKK, kunne en se faner i opptoget som ropte: `Morder Erdogan!`. 

«Attentatet mot Elci viser hvor riktig vår besluttsomme kamp mot terrorisme er», erklærte Erdogan lørdag, 26/11. «Det er uklart om Elci er offer for attentat eller bare havnet i kryssild mellom politi og terrorister», hevdet statsminister Davutoglu. Nyhetsbyrået Anadolu, som styres av Tyrkia-staten, meldte at «Elci var offer for væpnet angrep fra PKK».  


images-3_12.jpeg

I fjellene i sør-øst-Tyrkia


Derimot gikk både det prokurdiske demokratiske partiet, HDP, og advokatforeningen  ut fra at det var et «planlagt attentat» og viste til Elcis innsats for rettferdighet og fred. Det ble ikke tatt nådig opp av regjeringen og medier den kontrollerer. 

Elci ble arrestert 19/10, anklaget for «propaganda til støtte for en terrororganisasjon». I en tidligere TV-debatt sa han at «PKK ikke er en terrororganisasjon, men et væpnet forsvar for kurdere. Ofte kalles de derfor terrorister». «Slike utsagn er i dagens Tyrkia den verste forbrytelsen», het det 27/11 fra PKKs ledelse: «Elci ble drept av politikule fra gladio-enheter (hemmelige) i president-palasset». M.a.o. mener PKK at Erdogan og NATOs stay-behind-terrorister står bak. 

 

Per Lothar Lindtner, 20/12-15. Kilde: JW/ Fuoco Savinelli, 30/11-15.