Den anti-syriske koalisjonen går i oppløsning

Krigen mot Syria, del 4.

Konspiratørenes anger.

Denne artikkelen kan leses i sin helhet på engelsk her: http://thesaker.is/war-on-syria-not-quite-accordin...

Denne artikkelen er skrevet av Ghassan Kadi. Det er siste del av fire artikler som finnes oversatt til norsk på derimot.no. De tre foregående er «Ikke helt etter planen»«Sammensvergelsen» og «USA klarer ikke bombe del 1 og . Artiklene er en helhet som gir en samlet oversikt over hele krigen mot Syria og anbefales å leses i sin helhet. Jeg vil også anbefale artikkelen om utviklingen i Libanon som gir et bredere bilde av det som ifølge forfatteren er i ferd med å skje nå.



I og med at utviklingen i Syria akselererer de siste ukene har jeg måtte omskrive denne siste delen flere ganger.  

Da utenriksminister Kerry nylig uttalte at president Assad måtte gå, men at tidspunktet kunne det forhandles om, da bekreftet han formelt at den «grønne amerikanske flasken var falt ned fra muren». (Viser her til en barnesang om ti grønne flasker på en mur, overs.) I samme øyeblikk kom skamløse, lignende ekko-uttalelser fra alle lederne i den «anti-syriske koalisjonen». Dette viste hvem som var sjefen og at de ikke hadde egne oppfatninger.

Merkel, Hollande og til og med Australias utenriksminister Bishop kom med lignende uttalelser, men ingen var lifligere i de syriske ørene enn det som kom ut av munnen til selveste Erdogan. Jeg har nylig karakterisert Erdogan spill i et intervju som »Game over».

Ikke bare har den «anti-syriske Cocktailen» falt sammen, men som en skjebnes ironi har alle syrisk motspillerne store problemer for sin egen del; det betyr at alle de grønne flaskene nå faller ned fra muren. Den viktigste flasken utenom USA er uten tvil Tyrkia.

I historisk sammenheng er den største regional trusselen for Syria de siste ti-årene Tyrkia. I dag okkuperer fortsatt Tyrkia de syriske regionene Celicia og Iskandarun. Saudiene og de fra Quatar er nykommere uten historisk erfaring eller tyngde. Kongedømmet og emiratene vil forsvinne ut av internasjonal politikk når oljekildene er tømt.

Erdogan ble leder i en situasjon da tyrkisk økonomi fortsatt slet. I tillegg har landet vært under press som følge av en rekke andre forhold, ikke minst forholdet til landets kurderbefolkning. Populariteten hans vokste fordi han klarte å få til store utenlandske investeringer og en økonomisk vekstfremmende politikk. Økonomien vokste slik at Tyrkia ble verdens 16. største økonomi. Han kom også overens med en del kurderledere slik at selv ikke-islamister og kurdere i andre land fikk sympatier for han. Han ble ansett som en fornuftig og reformvillig mann.

Etter en lengre periode med liten kontakt med den arabiske verden, særlig Syria, tok Erdogan noen initiativer som brakte Tyrkia inn igjen på banen i Midt-Østen.

Da Israel angrep Gaza i januar 2009 ga han klart uttrykk for motstand mot denne aggresjonen og signaliserte at dette ville få store konsekvenser for det tyrkisk-israelske forholdet. Og etter Mavi Marmara massakren (israelsk bording av skip med mange drepte fra Tyrkia, overs.), gikk han faktisk så langt at han krevde en unnskyldning fra Israel.

Mange observatører fulgte da Erdogan meget nøye, for det så ut som han var i ferd med å bringe Tyrkia ut av sin regionale isolasjon, som landet hadde lidd under helt fra Ataturk-perioden. Dette skyldes, til tross for at Ataturk ble ansett som en stor reformator og nasjons-bygger innad i Tyrkia, at han likevel ikke etterlot seg noen regionale venner. Tross alt hadde Tyrkia distansert seg fra alt arabisk og muslimsk og til og med tilsluttet seg NATO som også hadde bidratt til distanse - for ikke å snakke om landets aspirasjoner for å bli EU-medlem.

Erdogans troverdighet begynte å forvitre da hans mange opptredener overfor Israel ikke førte til noe som helst. Det var helt påtagelig etter Mavi Marmara massakren, hvorledes hans krav om en formel unnskyldning fra Israel ikke ga noen resultater, heller ikke påvirket dette Tyrkias forhold til Israel. Han trakk seg med tomme hender, og for mange observatører, slik dette utviklet seg, viste han på den måten sin sanne karakter. Mens hans største fall i popularitet kom da han besluttet å være med i «Krigen mot Syria».

Det er viktig ikke å glemme at Erdogan er islamist. Han svinger riktignok ikke med sverd og sitter heller ikke bak på lasteplanet på en Toyota mens han skriker «Allahu Akbar», men ideologien hans, tankesettet, er ikke så forskjellig fra krigerne til IS/Al-Nusra. Og av den grunn vil hans islamistiske støttespillere støtte han uten forbehold.

Den lange og vedvarende «krigen mot Syria» begynte imidlertid å koste både for Tyrkia og Erdogan spesielt, ikke minst etter hvert som den «anti-syriske Cocktailen» (forfatterens begrep for den uformelle koalisjonen bak angrepene på Syria overs.) begynte å falle fra hverandre. Det begynte å demre for Erdogan at hvis han fortsatte støtten til IS og Al-Nusra, til tross for den store internasjonale motstanden, kunne han risikere å ende opp med en kurdisk stat på grensen i sør. Og selv om det ikke var en formel stat ville den har betydelig militær kraft og vestlig velsignelse.

Derfor besluttet han å vende våpnene mot kurderne og på den måten sørget han for et betydelig fall i populariteten og dessuten at han tapte parlamentsvalget i juni 2015. Det kommende parlamentsvalget i november 2015 kan ende opp med et enda større fall i oppslutning som vil plassere han i en handlingslammet posisjon.

Han kjemper derfor nå for å overleve politisk og alt dreier seg om å vinne valget i november. 

Etter at han forstod at Syria ikke ville falle og etter at han la til rette for mange militære streiftog inn i Syria, det verste rundt Kassab i 2014, var hans siste utspill i den «Anti-Syriske Cocktailen» kravet om en buffersone i Nord-Syria. Målet var å en adskillelse fra de syriske og tyrkiske kurderne, slik at de ikke skulle kunne samle seg. Dette ville han oppnå ved å fjerne mange av de syriske kurderne og erstatte dem med motstanderne av Assad som ankom Tyrkia i løpet av den første tiden under krigen. Bortsett fra at mange av disse var islamister som stod klar til å bli loset inn igjen i krigen av ingen andre enn Sultan Erdogan.

Ifølge et nylig intervju med den syriske utenriksminister, Faisal Al-Maqdad, skjedde følgende da Erdogan ikke fikk støtte for denne planen fra sine vestlige allierte: han bestemte seg for å svare på denne avvisningen ved å slippe en rekke av disse flyktningene over til vesten.

Bølgen av Syriske flyktninger kommer nå fra Tyrkia, ikke fra Syria. Dette ble i utgangspunktet nektet dem, men nok en gang har den akselererende utviklingen som nå skjer gjort dette helt tydelig for alle observatører. Selv president Hollande har bedt EU om å hjelpe Tyrkia slik at de kan beholde flyktningen sine.

Gjennom utkastelsen av flyktninger straffer Erdogan sine tidligere vestlige partnere, som tvinges til å konsentrere seg om egne indre vansker, samtidig som han sier at han ikke lenger vil mobilisere og lose militante inn i Syria.

For Erdogan er det nå krigen mot Syria «Game over». Han prøver nå å samle restene av en mislykket politikk for på den måten å redde sitt eget politisk skinn til parlamentsvalget i november 2015.

Og for å avslutte historien, slik at tvil ikke lenger er mulig, har Erdogan gjentatt Kerrys ord og erklært at fjerning av Assad ikke lenger er nødvendig på det nåværende tidspunkt.Tyrkias grønne flaske har også falt ned fra muren.

Når vi snakker om Syrias fiender gjenstår to andre som vi skal ta for oss her: Saudiene og «14 mars-koalisjonen i Libanon».

Denne koalisjonene er en svært løst sammenføyd gruppe av Syria-hatere. Det som holder dem sammen er hatet overfor Syria og drysset av penger fra prins Bandar og Saad Hariri-fondene. Bandar har mistet «kontor og kappe» og Hariri-fondene er konkurs. Uten penger til å holde liv i kjeltringene i Libanons gater, er koalisjonen dømt til å smuldre bort - veldig fort.

Naturligvis, det må innrømmes, vil de mer indoktrinerte «Libanesiske styrkene» ikke slippe våpnene så lett som de innleide Hariri-bandittene. Men stående aleine vil de ikke ha stor betydning i det helhetsbildet som nå trer frem. Dessuten har deres område ingen felles grense mot Syria som kan brukes til våpensmugling for terroristene.

Foran det libanesiske presidentvalget er de dessuten svekket ved at det er lansert to presidentkandidater fra deres side. Dette er et tydelig og høyt signal om kapitulasjon. Dermed er den tredje grønne flasken falt ned fra muren.

De gjenstående hovedaktørene er dermed Saudi-Arabia og Qatar.

Saudienes angrep på Jemen, med kjelenavnet «Operation Storm of Resolve» (Stormens løsning), skulle være rask og avgjørende. Den er i økende grad utviklet seg til en svært kostbar hengemyr. For noen dager siden gjennomførte jemenittene et angrep i Ma´arab som, ifølge noen reportere, kostet 300 koalisjons-soldater livet og skadet et tilsvarende antall. Etterhvert som saudiene i økende grad synker ned (i hengemyren) blir jemenittene i tilsvarende grad dristige og pågående.

Da den jemenittiske hærsjefen nylig erklærte at Saudi-Arabias hovedstad Riyadh og landets største by Jeddhah er legitime angrepsmål, mente han alvor. De neste dager og uker vil vise om de er i stand til å slå til langt inne i landet.

Den gamle garden rundt Al-Saud skylder på den yngre kronprins Mohamad (sønn av nåværende konge) for at dette spillet ikke blir som tenkt. Det hevdes også at det nå skjer bevegelser for å få fjernet den nåværende ledelsen i landet, både konge og kronprins.

Dette henger ikke bare sammen med de militære vanskene men også med de økonomiske problemene som nå vokser. Saudi-Arabia sliter ikke bare med økonomien som følge av synkende oljepriser, men også med økende utgifter som følge av krigen og politisk motstand innad i systemet. Landet sliter dermed med et budsjettunderskudd som bare kan motvirkes gjennom en heving av oljeprisen og ved et dramatisk kutt på utgiftsiden; ingen av delene vil sannsynligvis kunne skje særlig raskt, men for å redde Saudi-Arabia kan de ikke kunne komme fort nok.

Og som ikke det var nok fikk de Iran-avtalen rett i fleisen. Den største ørefiken de har fått kom altså fra deres USA-«venner». Da avtalen var klar var den saudiske kongen på USA-besøk og landets utenriksminister måtte «fårete» lovprise den. Samtalen med russerne om syriasituasjonen kom det ikke noe ut av, men saudiene hadde ingen plan B. Kong Salman kom tomhendt fra Washington. Det at han nekter samtale med den syriske ledelsen i regi av russerne er bare et uttrykk for stahet - hverken mer eller mindre.

Denne trassen kommer ikke til å gi saudiene noen makt på slagmarken i Syria. Rollen deres i Syriakrigen er fortsatt å sørge for penger, mange penger, men alle slagene de har initiert fra Jordan har så langt vært mislykkete.

Selv om saudiene enda ikke har gitt opp krigen i Syria, har resultatet vært resultatløst. Den grønne saudiske flasken har uten tvil falt ned fra muren.

Med hensyn til Qatar, emiratet som forsøker å bli en regional leder, har de lite å by på bortsett fra petrodollar - guden de dyrker. Hvis disse lederskaps-aspirasjonene har noe for seg, må det være som en vits. Men araber-sjeikenes og prinsenes ego er svært oppblåst. De tror virkelig at penger kan kjøpe alt, både hvem som helst og hva som helst.

Qatar opererer i Syria via leide agenter, den viktigste er Tyrkia og den andre er «14 mars-banden» i Libanon. Denne pengestrømmen vil ikke ha stor innvirking på det som skjer i Syria. Den kan bare bidra til en ytterligere destabilisering i Libanon.

Fem grønne flasker har nå falt. Da gjenstår bare en, gatens slemme gutt: Israel. Hva gjør Israel når  den syrisk hærens seier er uunngåelig - det lurer mange på. Det som er sikkert er at Iran allerede er en langt sterkere nasjon enn før Iran-avtalen. Hezbollah er langt sterkere enn før 2006. Syria styrker seg dag for dag med den siste kvalitative russiske hjelpen. Den «anti-syriske cocktailen» faller fra hverandre og hver deltager forsøker nå å redde det som reddes kan. Hva kan Israel egentlig foreta seg utover å akseptere utformingen av den nye Levanten etter at Syria seirer? Naturligvis kan landet opptre som en idiot og sette i verk et fullskala angrep mot Syria og kanskje til og med Iran og Hezbollah. Men da vil de gape over mer enn de kan svelge. Det russiske initiativet har skapt en helt ny dynamikk og stengt en rekke mulige scenarier, derav israelsk innblanding. Det er helt klart etter at Netanyahu kom hjem fra sin reise til Moskva, svært skuffet. Israelske medier og analytikere har forsøk å regne ut hva han hadde med i kofferten. Netanyahu forsøkte å presentere det som en seier, mens det tydelige resultatet av reisen er en klar melding fra Putin om å ligge unna, for nå er det Russland som er sjefen.

Og dermed er vi tilbake der vi startet (Se artikkelen: Ikke helt i samsvar med planen, overs.), tilbake til psykopatene og sosiopatene. Syrias fiender faller inn under disse kategoriene. Fra typer som hater Assad av ingen andre grunner enn at hen er alawitt, til typer som hater Syria fordi landet nekter knebøyninger for USA og Israel og til de som hater Syria fordi de blokkerer deres personlige, regionale og sekteriske ambisjoner.

Den eneste sterke lidenskapen som har forent denne brede samlingen av beist har vært hat, ingenting annet enn blindt hat. Forent av dette hatet, skilt av mislykketheten og bekymringen for seg selv, vil disse plagete demonene ikke akseptere at de må gi seg. Selv om de vet at deres tid er ute og selv om de har brukt alle mulighetene de har hatt, alle de skjulte triksene, slutter de ikke å legge ned våpnene eller å finansiere terroristene som har vendt seg mot dem.

En kan bare spekulere på om Putins beslutning er basert på en forståelse av dette og at hen ser behovet for å sprenge en dør som er gått i baklås. I motsetning til vestlige ledere som forbanner IS men samtidig hjelper dem, handler Putin i samsvar med det han sier.

I løpet av kort tid, kanskje dager eller uker, vil det fremstå en helt ny og avgjørende maktbalanse som alle forbryterne vil måtte forholde seg til. Kineserne er også en faktor som det nå må regnes med. Ifølge ubekreftede meldinger sender de nå et hangarskip til Syria. Er dette riktig bringer det inn et helt nytt element i den svært foranderlige «krigen mot Syria». Handler russerne aleine, er det en russisk sak, men trekkes kineserne inn trekkes BRICS inn. Er BRICS i ferd med å sende et tydelig signal til NATO om tung tilstedeværelse i Midt-Østen? Vil historien oppsummeres slik at «Krigen mot Syria» i virkeligheten betød slutten i praksis på «New World Order»-hegemoniet og endret geopolitikken for hele kloden?

Og til slutt: Ingen er immun mot skjebnen/Karmas hånd. Vi har så langt sett prins Bandar komme, spille storkar og forsvinne. Det samme med X-emiren i Qatar. For ikke å nevne Mursi som ikke varte lenger enn et år i presidentpalasset. Mens Erdogan svaier og saudiene sloss innbyrdes, opptatt av Jemen-krigen og halve hæren bestående av jemenitter, virker ikke et sammenbrudd i Saudi-Arabia langt unna.

Med mer enn to hundre tusen drepte syriske menn, kvinner og barn, tusenvis av voldtatte jenter og solgt som slaver og tvunget til ekteskap mot sin vilje, historiske steder plyndret og ødelagte, står fortsatt Syria stødig og vil komme enda sterkere og bedre tilbake. Jeg krysser fingrene……

Denne artikkelen er oversatt, bearbeidet og forkortet av Knut Lindtner.

Bloggkommentarer levert av Disqus