Den store dansen

Den store dansen: Pakistan, Saudi-Arabia og Jemen-spørsmålet.

Av Vijay Prashad

Han er en indisk journalist, kommentator og marxistisk intellektuell. Han er professor i internasjonale ved Trinity College. I 2013-14 arbeidet han ved det Amerikanske universitet i Beirut.

Pakistan nektet  å sende tropper for å hjelpe Saudi-Arabia og de Forente Arabiske Emiratenes (UEA) sin krig i Jemen. Saudiene og lederne for Emiratene var rasende. Forbindelsene var i ferd med å brytes. Så, i forrige uke, møttes generaler fra Pakistan og Saudi-Arabia i forbindelse med en felles troppeøvelse. Alt syntes å være i orden igjen. Hva dreide dette seg egentlig om?


Tidlig i april i år hadde det pakistanske parlamentet en viktig debatt over fem dager. Saudi-Arabia og Emiratene hadde angrepet Jemen. De ba om tropper fra Pakistan. Hverken Saudi-Arabia eller Emiratene hadde evne til bakkekrig, men krigerne deres koste seg i luften. Det pakistanske parlamentet overrasket både saudiene og emiratene med en tolvpunkts-resolusjon.

Enstemmig sverget de å forsvare saudisk territorium, som hjemmet til Mekka og Medina. De anbefalte at FN og «Organisasjonen for Islams Samarbeid» (OIC) å få i stand våpenhvile og forhandlinger.

Det viktigste av punktene var punkt åtte:

«(parlamentet) ønsker at Pakistan skal være nøytral i Jemenkonflikten, slik at de blir i stand til å spille en forebyggende diplomatisk rolle i krisen.» Med andre ord skulle ingen pakistanske tropper inn på den saudisk-emiratiske siden.

Den emiratiske utenriksministeren Anwar Gargash sa at den pakistanske beslutningen var «farlig og uventet». Han beskyldte Pakistan å stå på samme side som Iran.

Saudi-Arabia sendte sin betrodde Religions-minister. Det sies i Islamabad (Pakistan) at han kom for å kjefte opp statsminister Nawaz Sharif på grunn av Pakistans upålitelighet.

Statsminister Sharif sa at resolusjonen var blitt feiltolket og at Pakistan virkelig ville holde løftet om å støtte saudiene i en defensiv krig. Problemet hans var at parlamentet hadde nektet å la landets tropper delta i en aggressiv krig mot Jemen. I salongene i Pakistan snakkes det om at Nawaz Sharif er et saudisk holdingselskap. Da han flyktet fra landet i 1999 dro han til det saudiske kongedømmet hvor han bodde i sentrum av Jeddah (Saudi-Arabias nest største by, overs.) helt til han returnerte i 2008. Det at han ikke kunne levere tropper når kongedømmet forlangte det, ble sett på som en fornærmelse.

Nawaz Sharif strøk til Riyadh (hovedstaden i Saudi-Arabia, overs.) ti dager seinere. Med han var general Raheel Sharif og forsvarsminister Khawaja Asif. Dette var et toppbesøk med mye «messing». Saudiene møtte ham med pomp og prakt, men ville ikke formildes. De forventet seg mer. Nawaz Sharif kunne ikke levere.

Saudi-Arabia og Pakistan dannet sammen med Marokko i 1964 «Verdens Muslimske Allianse» og «Organisasjonen for Islamsk Samarbeid» i 1969 som deres bidrag til den globale kampen mot kommunismen.

Disse forbindelsene førte pakistanske kampflygere til Saudi-Arabia i 1969 for å delta i aggresjon overfor Sør-Jemen og militære enheter fra Pakistan var ofte i kongedømmet (Saudi-Arabia) de følgende tiårene.

På 1980-tallet hadde de saudiske pengene - og jihadistene - reist til Pakistans nordgrense for å sloss i Afghanistan. Disse forbindelsene var smidd i penger og blod. Så hvorfor ville ikke Pakistan delta i den siste krigen?

De svaret som gies i Islamabad og Rawalpindi, den sivile og militære hovedstaden, er at Pakistan har nok med å kjempe sin egen krig - operasjon Zarb-e-Azb («kraftig slag») i Waziristan. Men det er på overflaten.

Krigen føres ikke mot den pakistanske Taliban, men mot utenlandske IS-krigere fra Uzbekistan, Den Tsjetsjenske Jihadistiske Unionen, Emiratet Kaukasus og Den Øst-Turkmenistanske Islamittiske Bevegelsen.

De er vanskelig å avgjøre hvordan den pakistanske hæren klarer seg. Den eneste informasjonen kommer fra dens PR-tjenester. Det er enighet, imidlertid, om at den pakistanske hæren slites ned av krigene den fører.

En annen, men mindre åpenbar grunn, kommer fra en ledende pakistansk diplomat. Han fortalte meg for noen måneders siden at deler av Pakistans militær-apparat er bekymret over den krigen Saudi-Arabia fører.

I 2014, da Kong Salman var kronprins, besøkte han Pakistan og oppfordret Nawaz Sharif å gå ut offentlig med krav om at Bashar al-Assad måtte fjernes. Og dette var akkurat det  Nawaz Sharif gjorde, til stor ergrelse blant den militære «messingen». (omskriving for høyere offiserer, overs.)

I tidligere konflikter i Midt-Østen har det pakistanske militæret villig deltatt fordi disse er beskrevet innenfor en ramme av å forsvare Islam. Krigen i Vest-Asia (Jemen) synes mindre å dreie seg om et forsvar av islam og mer etter en sekterisk akse - en sunni- shia konflikt.

Rammen for krigen i Jemen er altså en sekterisk konflikt og det at Emiratenes utenriksminister beskylder Pakistan for å være en iransk tjener synes nettopp å støtte dette poenget.

Det pakistanske militære vil ikke støtte denne typen konflikt fordi det vil skape enda flere problemer innad i Pakistan etter den samme sekteriske konfliktlinjen.

Nylig besøkte Pakistans militære sjef, general Raheel Sharif, som ikke var særlig hypp på Jemenkrigen, kong Salman og hans militære saudiske motpart, general Abdul Rehman Bin Saleh al-Bunyan.

I al-Yamamah palasset  i Riyadh møttes general Sharif og kong Salman for å gjenoppbygge de «nære relasjonene mellom de to broderfolkene». Utenfor møtestedet avholdt en kontingent saudiske og pakistanske tropper en felles militærøvelse. Det var symbolsk, men det viste at båndene ikke var fullstendig frynsete.

Det som ga det pakistanske militære selvtillit nok til å trekke seg fra den saudiske anmodningen, sa denne erfarne diplomaten, var den gradvise tilknytningen til den russisk-kinesiske aksen. I november 2014 undertegnet Russland og Pakistan en «militær samarbeidsavtale», med hemmelige samtaler om pakistansk kjøp av russisk militært utstyr. Kineserne har lovet å investere for $46 milliarder i Pakistan, en del av dette vil nok havne hos Pakistans militære. Saudiske penger er ikke de eneste som flyter rundt lenger. Det er kanskje en av grunnene til at den pakistanske eliten ikke lenger uforbeholdent støtter Riyadh.

Denne artikkelen er oversatt av Knut Lindtner.

Bloggkommentarer levert av Disqus