Et skritt bort fra stupet?

Har noen tatt skritt bort fra stupet?


Av Michael Jabara Carley


Professor ved historisk fakultet v/ Universitet i Montreal.


Krisen i Syria er et godt eksempel på dobbelt bokholderi og hykleri. Da Sikkerhetsrådet enstemmig vedtok to resolusjoner, den første om å stoppe finansiering til Al-Qaida og IS og den andre for fred i Syria - til tross for dette fortsetter krigen, godt hjulpet av… medlemmer av Sikkerhetrådet. Skyldes dette en regjerings manglende evne til å bøye seg, eller politisk inkompetanse fordi en ikke vet hva en skal gjøre eller rett og slett et Machiavellisk ønske om å krige uten å si det?


USAs utenriksminister, John Kerry, besøkte nylig Moskva for å diskutere den syriske krisen med sin kollega Sergei Lavrov og president Vladimir Putin. Journalistene observerte håndtrykk, smil, selv hjertelig latter mellom Kerry og hans motparter. Syrias president trengte ikke trekke seg umiddelbart, uttalte Kerry, og USA forsøker ikke å isolere Russland. Det var overraskende gode nyheter for russerne. Showet i Moskva syntes å være en kjempesuksess.  Kerry ruslet gjennom  Arbat gaten, møtte smilende russiske fotgjengere og kjøpte suvenirer til hjemturen. Noen få dager etterpå vedtok Sikkerhetsrådet resolusjonen hvor de krevde våpenhvile og forhandlinger. Russerne og noen vestlige journalister sier nå at det er et visst håp om å unngå det verste i Syria. Og som du kanskje allerede vet ønsker USA en våpenhvile som skyldes at deres «moderate» jihadister nå får bank av den syriske arabiske hæren som har russisk luftstøtte i ryggen.


Er den forsiktige optimismen basert på en mulig fred i Syria. Det er vanskelig å se hvordan dette kan skje. Kerry kan si hva han vil Moskva, men når han kommer tilbake til Washington, da synger han en annen sang, eller kollegaene hans gjør det. Sjefen hans, Obama, sa at «Assad måtte gå» et par dager etter at Kerry kom hjem fra Moskva. Og så har vi den nye surrealistiske historien som er offentliggjort av Seymour B Hersh, en møkkagravende USA-journalist, som har avslørt at ikke alle innen USA-regjeringen er hjernedød. Det er en bemerkelsesverdig oppdagelse når en tenker på USAs utenrikspolitikk. 


8dce6311d4876e3992570208b4280e6c.jpg


Noen av de militære lederne, og ingen mindre enn tidligere ledende stabsoffiser, general Martin Dempsey, har faktisk indirekte og i streng hemmelighet overlevert militær etterretningsmateriale til den syriske regjeringen til hjelp i deres kamp mot IS, Al-Qaida og allierte jihadist-styrker som opererer innad i Syria. Samtidig sendte sendte CIA med Obamas støtte, våpen hit og dit i Syria til å hjelpe jihadistene til kaste Assad-regjeringen.


General Dempsey sluttet i jobben i september 2015 og ble erstattet med general Joseph Dunford, en med virkelig russerangst som hevder at Russland er en «eksistensiell trussel» overfor USA. Det er en klassisk reaksjon i Washington: Det aggressive USA beskylder det utpekte offeret for aggresjonen, for å være den aggressive.» Ganske nylig (22. desember) smelte USA til med umotiverte nye sanksjoner mot Russland. Det er det samme gamle påskuddet: «Russisk aggresjon i Ukraina».


Enda en USA provokasjon, tenker du kanskje, akkurat når Russland leiter etter en fredelig løsning av den syriske krigen. Russland inntar et fornuftig standpunkt, men i den nåværende situasjonen, vil en fremforhandlet fredssamtale virkelig være mulig? Hvis krigen i Syria faktisk var en en borgerkrig, slik det ofte gjentaes i media, da kunne en oppmuntre de involverte å kle seg i dress og slips og sette seg ned i ved et bord og fremforhandle en løsning. Uheldigvis er ikke syriakrigen en borgerkrig: det er snarere en aggresjonskrig med stedfortredere (proxy krig) som føres av USA, Storbritannia og Frankrike (frem til Paris-massakren i november) og voldsomt støttet i regionen av Tyrkia, Saudi-Arabia, Qatar, Jordan og apartheid-staten Israel.


Tyrkia spiller en skitten, ondsinnet rolle. De sørger for våpen og forsyninger over grensen til IS i Syria. Olje som IS utvinnes fra syriske oljebrønner går i motsatt retning, som deretter selges til reduserte priser for å finansiere jihadistene i deres krig mot Assad. Det er anslått at IS får $40 millioner hver måned for eksportert olje (før den russiske intervensjonen), men dette er en bagatell hvis en tar i betraktning hvor mye penger som trengs for jihadistenes krigføring mot Syria. Hundrevis av millioner trengs. Saudi-Arabia og Qatar er viktige givere og finansierere til den salafistiske jihadistiske bevegelsen.


Jordan tillater trening av jihadister på sitt territorium og tillater at de passerer over grensen og inn i Syria. Israel sørger også for støtte via den okkuperte Golan-høyden, til og medisinske tjenester til sårete jihadister. En koalisjon av stater, fire av dem NATO-medlemmer, driver en aggresjonskrig mot Syria. Mot dette arrangementet av dødelige fiender har den syriske arabiske hæren, noe som egentlig er en utrolig militær prestasjon, klart å stå imot i mer enn fire år. President Assad har bevist sitt mot og fasthet som leder, ved å ikke godta USAs krav om å gå av, og ved å bli værende i   Damaskus og dele den personlige faren som alle syrere må holde ut for ganske enkelt å bo i landet. Ikke rart at Obama ønsker å bli kvitt Assad før samtalene om syriske valg, for han vil med all sannsynlighet vinne dem. 


01-georg-grosz-deutschland-ein-wintermarchen-1918.jpg


Sputnik i Moskva har anslått at det er kanskje så mange som 70 000 jihadister som sloss i Syria.

Disse styrkene er stort sett godt motiverte, utstyrt med våpen først og fremst fra USA og godt forskanset i ulike deler av Syria. Etter den russiske intervensjonen på den syriske regjeringens side har det vært fremgang  med å fjerne disse jihadistiske styrkene, men så lenge forsyningsrutene forblir åpne gjennom Tyrkia, Irak, Jordan, Israel og til og med Libanon, da vil krigen i Syria ikke ta slutt. 


Særlig Tyrkias rolle er farlig. Det er NATO-medlem og bruker sin priviligerte posisjon til å utsette Syria og Irak for aggresjon. Det skjøt ned et russisk krigsfly i en nøye planlagt bakholdsangrep, sannsynligvis med USAs stilltiende godkjenning, og så løp de og gjømte seg i NATO-skjørtene. 


Den tyrkiske regjeringen håpet åpenbart å sabotere spirene til et et europeisk samarbeid med Russland mot IS, eller å fremprovosere en krig mellom NATO og Russland, så vilt det kan høres. Andre Nato-medlemmer, USA, Frankrike og Storbritannia har også vært tungt inne i stedfortrederkrigen mot Syria. Det er rapportert at etter ødeleggelsen av Libya har NATO-fly i all hemmelighet vært brukt til å transportere jihadister og libyske våpen til andre Midt-Østen fronter. NATO-medlemmer er effektive allierte til IS og Al-Qaida-avleggerne mot den syriske regjeringen.


Naturligvis har USA og sine europeiske vasaller forsøk å skjule sine forbindelser til jihadist-krigen i Syria ved å sette i verk liksomangrep fra luften mot IS-mål, en gang i blant bombing av en traktor eller gravemaskin her og der, for på den måten kaste blår i øynene på folk. 


Den russiske intervensjonen avslørte dobbeltspillet til USA og endret militærbalansen i Syria. Til og med nå fortsetter USA å sende advarsler til jihadistiske tankbilsjåfører om å forlate bilene sine før de angriper dem. Eller de nekter kort og godt å angripe tankbiler som frakter IS-olje ved å hevde at det er privateiendom. Utrolig meningsløst! Siden 2. verdenskrig, når har USA nølt med å angripe sivile mål? Det er forståelig at Obama og CIA som er tatt med buksene nede i Syria, er sinte på Putin for å avsløre dem.


kb_wall_josephine-princess_of_the_amazona.jpg


Uansett, den russiske regjeringen har tilbudt USA en løsning uten å tape ansikt, en anti-jihadist allianse og fredssamtaler for å avslutte krigen.


Fred er en fantastisk ide og USAs vei ut av hjørnet, en praktisk gest, men hvordan skal utenriksminister Lavrov få Saudi-Arabia, Tyrkia, Qatar, Jordan og Israel, for ikke å nevne USA og Storbritannia til å stanse støtten til jihadistene i Syria og Irak? Er det snakk om en umulig allianse: som å klemme slanger til brystet og håpe de ikke biter? Er slike håp realistiske? «Kanskje ikke, men slik er diplomati», og kan Lavrov svare: «Vi må uansett prøve». Disse dagene krever uendelig tålmodighet og store teatralske egenskaper hvis en vil være russisk diplomat. Russerne prøver med finesse overfor USA for å få dem til å kutte støtten til «moderate jihadister». I virkeligheten eksisterer ikke slike moderate.  Heller ikke den såkalte Frie Syriske Hæren (FSA). Jihadistene kutter hodene av noen få uheldige offer og dermed løper FSA-frivillige skremt sin vei og etterlater våpnene sine til IS. Eller de ler av de vantro sin idioti og går arm i arm over på jihadistenes side.


Og selv om Russland kunne få til en forpliktelse fra USAs side, noe som i seg selv er ytterst usikkert, hvordan skal en forholde seg til Tyrkia, Saudi-Arabia og Gulf-statene? Og hva skal en gjøre med alle de utenlandske jihadistene i Syria? Skal disse terroristene og krigsforbryterne oppmuntres til å returnere til sine 40+ ulike hjemland med faren for voldshandlinger der? Og hva skal en gjøre med de syriske jihadistene selv om det ikke foreligger noen klar tall for hvor mange det er? Skal de tillates å forbli i Syria, eller enda verre: få status som lovlig syrisk opposisjon?


Selv en besluttsom og målrettet anti-jihadistisk  koalisjon ville måtte slite for å fjerne IS m/allierte. Men koalisjonene av slanger som Russland prøver å få i stand, inneholder IS-støttespillere. Hvordan vil det fungere? 


«De fire kjerne-elementene i Obamas Syria-politikk forblir intakt i dag», sier Seymour Hersh: «En insistering om at Assad må gå; at ingen anti-IS koalisjon med Russland er mulig; at Tyrkia er en solid alliert i krigen mot terror; at det virkelige er en betydelig moderat opposisjons-styrke som USA kan støtte.»


En politikk som baserer seg på falske premisser vil uunngåelig føre galt avsted. Obamas politikk er intet unntak. Assad er en modig leder for den syriske motstanden mot den jihadistiske invasjonen. Den enste mulige suksessfulle koalisjonen mot IS, Al-Qaida og deres «filialer» er sammen med Assad og med Russland. Tyrkia er en farlig provokatør, leker med fyrstikker foran en åpen kruttønne og prøver å trekke NATO inn i en de facto-allianse med IS  eller til og med i krig med Russland. 


Og til slutt: Det er ingen «moderate» jihadister i Syria. Den Frie Syriske Hæren, knapt eksisterende i det hele tatt, og de såkalte moderate er ikke mindre blodtørste enn deres IS-allierte.


En kan ikke si at det er en feil av russerne å forøke å få til en anti-IS allianse i Syria, men deres potensielt allierte, bortsett fra kanskje Frankrike, er alle slanger i gresset. Og Obama, nobelpris-vinneren, er den største slagen av alle. «Forstår du hva du har gjort?», spurte Putin i FN i september. Men som vi alle vet er ingen så blinde som de som ikke vil se.

Artikkelen er oversatt av Knut Lindtner



Bloggkommentarer levert av Disqus