EU. Etter Brexit er alt stoppet opp

3 måneder etter Brexit er det fortatt ingen som vet hva som skal gjøres


Av Adam Garrie

Adam Garrie er redaktør av nettstedet «The Duran» hvor denne personlige kommentaren er hentet fra.


Den er oversatt, bearbeidet og noe forkortet av Knut Lindtner

Bilder/tekst: Knut Lindtner

 

screen-shot-2016-09-22-at-19.25.49-380x250.png

Adam Garrie


Som den tidligere ministeren Kenneth Clarke ganske riktig sier, i fravær av enighet om en plan tre måneder etter den britiske Brexit-avstemningen, har hverken britene elle ledelsen i EU noen ideer om hvordan de skal håndtere Brexit.


Kenneth Clarke har alltid vært en av de britiske politikere jeg har mest beundret. Han er ærlig, humoristisk, dyktig, har sammenhengende synspunkter, og er aldri redd for å kritisere de han er uenig med. Derfor har han i det siste vært ganske opptatt.


I den første spørretimen til statsministeren i parlamentet etter Brexit viste Clarke til det faktum at at ingen egentlig visste hva Brexit innebar.

 

kenneth-clarke-03_2.jpg

Den konservative britiske politikeren Kenneth Clarke


Begge sider har like stort ansvar for uklarheten. Brexit-folkene skulle ha laget et detaljert program for planene om utmelding. Deretter skulle det ha vært avholdt et valg slik at befolkningen kunne ha gitt sin støtte dette programmet eller en annen form for ordnet Brexit i etterkant av seieren for utmelding.


Jeg kan allerede høre koret av stemmer som sier omtrent dette: «Men det kan ha ødelagt parti-strukturen i det politiske systemet i Storbritannia.» Men virkeligheten er slik at dette er i ferd med å skje uansett.


Labour (det britiske arbeiderpartiet, overs.) er blitt en demonstrasjon på  Salomonisk (direkte oversatt: upartisk, overs.) rettferdighet  i full offentlighet. Partiet gjør ikke mye for å skjule det faktum at de gamle Blaire-tilhengerne hater de som støtter Corbyn. Partiet kan bli delt i to.


Toryene (de konservative, overs.) setter opp et usårlig smil, men i realiteten er de delt langs flere ideologiske skillelinjer enn det Labour er. Det er de som aktivt ønsker å reversere Brexit, det er virkelig troende Brexit-tilhengere, og det er mange andre som har mange prinsipper, og hvis du ikke liker disse - er ikke det noe problem - de har mange andre.


Alt dette ledes av en statsminister som med Kenneth Clarkes ord, «ikke vet mye om utenrikspolitikk».

 

20160713172905theresa_may_uk_home_office_cropped.jpg

Storbritannias statsminister Theresa May som ifølge Kenneth Clark ikke vet mye om utenrikspolitikk


Plutselig er tanken om at brexit-tilhengerne skulle hatt et program eller flere slike som de kunne stå på i etterkant av avstemningen ikke særlig fantasifull, den virker praktisk, etisk og effektiv.


De som ville bli i EU har også et ansvar. Hvis dette var så ansvarlige mennesker som de prøver å gi inntrykk av, da skulle de ha samarbeidet med brexit-folkene for å sørge for at utgangen av EU ble gjennomført organisert, metodisk og i samarbeid. De var imidlertid så sikker på seier at de ikke en gang brød seg om å konsultere sine motstandere på noen meningsfull måte.


Clarke har helt rett når han sier at den nåværende konservative regjeringen «ikke har noen politikk». Og når det gjelder Brexit har han også rett når han sier at «Ingen i regjeringen har den ringeste ide om hva neste skrittet må være på Brexit-fronten.»


Og alt dette ledes av en statsminister som med Kenneth Clarkes ord «ikke vet mye om utenrikspolitikk.»


Men forvirringen er ikke bare stor i Storbritannia.


I Europa vet ingen egentlig hva som skjer og fiendskapet mellom EU-ledelsen og lederne i UK har mer enn bare en luftig likhet med den som var mellom de som ville bli og brexit-folkene under folkeavstemningen. Angela Merkel har bedt om ro og tilbakeholdenhet. 


Jean-Claude Juncker og lederen av EU-parlamentet, Guy Verhofstadt, har sterkt anbefalt britene å utløse artikkel 50 umiddelbart, mens Storbritannias Brexit-minister David Davis insisterer på at begge sidene tenker igjennom saken nøye gjennom før en gjør akkurat det.


Den tidligere greske finansministeren Yanis Varoufakis  har sagt et enhver gjennom-tenkning må skje i tilknytning til at en utløser Artikkel 50, som han mener må utløses øyeblikkelig.


For å komplisere saken ytterligere støtter Nigel Farage - lederen av «Frihet- og Demokrati-gruppen» i EU-parlamentet - EU-lederne. Han er enig med Juncker og alle de andre som vil utløse artikkel 50 mer elle mindre umiddelbart.

 

nigel_farage_of_ukip.jpg

Nigel Farage


I dette slagsmålet ser det ut til at Kenneth Clarke er en ensom fornuftig stemme.


Jeg har vært en livslang EU-skeptiker fordi jeg er motstander av globalisering-tilhengernes løsninger som skal tres nedover alle. Jeg er også motstander av utplyndring av staten, noe som fører til at vanlige mennesker får svi slik vi har sett det skje i sør- og øst-Europa. Jeg er imot tanken på en felles påtvunget utenrikspolitikk overfor antatt selvstendige land, og jeg er imot en EU-hær.


I motsetning til mange av de mer ekstreme brexit-folkene er jeg ikke motstander av at mennesker som lever i den samme kroken på jorden skal kunne handle, arbeide og leve sammen. slikt har hjulpet mange og skadet ingen.


EU-politikken overfor Ukraina er i kontrast til dette svært skadelig. Så, mens jeg er dypt uenig i hans EU-kjærlige politikk, har jeg stor respekt for han som politiker.


I 2005 var den et en lederstrid i det konservative partiet og jeg håpte av Clarke skulle vinne. Hadde han vunnet ville David Camerons lite gjennomtenkte og dårlig «timete» folkeavstemning aldri har funnet sted og en ville ha unngått den nåværende forvirringen og det  kaos som råder.

 

Bloggkommentarer levert av Disqus