Flyktninger og moral

Vi kan gjerne kalle det flyktninger - for dette dreier seg om mennesker som av en eller annen grunn er tvunget til å forlate hjemmene sine. Hver 122. person på denne planeten er i dag i denne situasjonen og det totale antallet er på rundt 60 millioner.


Hvis en har dette tallet i bakhodet forstår en bedre hvorfor det vi har opplevet i Europa i høst bare har vært et vindpust i forhold til den mulige stormen eller flodbølgen som kan skylle over oss. 


Vi har ikke aviser eller spaltemeter til å individualisere alle disse menneskene - vi må forholde oss til alle disse enkeltskjebnene samlet. Det betyr at vi må forholde oss til denne katastrofen - for det er det dette er - politisk og ikke individuelt. I dette menneskehavet er det nok av enkeltskjebner - men ingen har tårer for alle, selv om vi bare skulle gråte en tåre for hver enkel menneskeskjebne.


Og i en slik sammenheng må vi spørre oss selv om det å hjelpe noen få tusen som klarer å ta seg frem til Norge, løser noe som helst. Kanskje for de som kommer hit, selv om jeg personlig også tviler på dette av ulike grunner.


claudia_012.png

Ikke alle er i stand til å leve i et land som Norge. Er du analfabet faller du ut av alle sammenhenger


Løfter vi blikket fra de relativt få (30 000) som er ankommet Norge og ser på de 60 000 000 som står og venter på skyss, forstår vi at dette er et problem som ikke kan løses gjennom den åpne favnen eller ved å invitere alle som ønsker det, inn i huset vårt.


Bikket på alle som er fordrevet skaper et enormt problem som svært få er villig å formulere: 


Hvorfor skal vi bare hjelpe de få som vi ser, som står på dørstokken vår - men lukke øynene for alle de vi ikke ser eller hører? 


Vi kan late som de ikke er der, men i vår verden er ikke dette mulig. Vi vet de befinner seg et sted der ute og de trenge alle hjelp til å skape seg et nytt liv.


Et annet spørsmål er om flyktningproblemet lar seg løse gjennom flytting. De som mener dette må da anvise hvor de skal flytte til eller helst si at de er villig å ta imot alle. Det er det ingen som gjør. Ingen sier at Norge skal ta imot 60 millioner mennesker - ingen i Norge tør si 600 000 heller.


Flytting på grunn av fattigdom vil lett føre til at fattigdommen flytter med.


Da står en tilbake med et problem og ingen løsning - og et stort humanitært og moralsk problem. 


strange_world_vii___single_by__kol.jpg


Skal de utvalgte være de som tar seg frem til vår kyst, mens alle de druknende i havet får seile sin egen sjø? Det er dette vi gjør nå vi ligger utenfor Afrikas kyster med båter og sier til folk: «Dere må risikere livet - men kommer dere langt nok ut på havet kan det hende at vi redder dere?»


Hvis det er viktig å unngå at folk drukner må vi enten hindre dem i å dra eller hjelpe til med en trygg overfart. Det vi gjør er en håpløs mellomting - det er virkelig moralsk forkastelig.


Nå er det på tide å be de som virkelig har ressurser om å trø til - med å øke arveavgiften for de rikeste - å legge skatt på pengespillerne på børsen - å hente inn milliardene som er gjemt bort i skatteparadisene, med å stanse skatteunndragelsene i milliardklassen - ja, de som virkelig har økonomi til det må nå åpne hjemmene og lommebøkene sine for flyktninger.


All erfaring forteller oss det motsatte - de er rike fordi de aldri deler. Derfor tror jeg at vi vil få økende sosial uro fordi «vi» alltid lar de som har dårligst råd betale først.


Og denne moralen er ikke til diskusjon en gang.


Bloggkommentarer levert av Disqus