Folkesuvereniteten

 Vidar Eng bringer opp – i et tilsvar til meg i Nordlys 19 d.s. – betydningen av den russiske anerkjennelse av Ukraina (ved oppløsningen av Sovjetsamveldet, 1992). Han fremholder at «Alt som skjedde med Krimhalvøya, Ukraina og Russland før 1990 er mindre viktig i forhold til at Ukrainas grenser ble anerkjent av Russland da Sovjetunionen ble oppløst på 1990-tallet. Russland anerkjente altså den gang Krimhalvøya som en del av Ukraina». 

Jeg er enig at dette er en hendelse som hører med i vurderingen. Imidlertid er dette ikke noe avgjørende moment. Det er folkesuvereniteten som er øverste prinsipp i folkeretten, se f.eks. FN-pakten artikkel 73. 

Grenseendringer kan skje ved traktater, men ikke «over hodet på folket» i området. Det var dette prinsipp som ble lagt til grunn da Sverige overtok Norge fra Danmark. Danskekongen hadde ingen makt til selv gjennom traktat, å overføre Norge til Sverige, slik en først prøvde seg på. Når troskapseden til kongemakten i København (slik den var nedfelt i Enevoldsakten av 1661 opphørte ved Kielerfreden, ja så falt høyhetsretten tilbake til folket. Det var – og her hadde de norske lederne med Georg Sverdrup i spissen lært av sin læremester professor Schlegel ved Københavns universitet – folket som bestemte iht. 

folkesuverenitetsprinsippet (Ola Mestad, Frihetens forskole, Pax 2013). 

Dette godtok Sverige gjennom Mossekonvensjonen, hvoretter Norge fikk gjøre sitt (riktignot tvungne) valg, nemlig ved å ta svenskekongen til Norges konge. Folket – gjennom sine utsendte representanter – besluttet at Norge heretter var i union med Sverige og ikke lengre Danmark.

Folkesuvereniteten er en sikker folkerettsregel. Folket på Krim må kunne avgjøre sin egen skjebne, herunder om de ville være et selvstendig land eller om de vil vende tilbake til Russland slik området var før begivenhetene i 1954. Det var ingen tvil om hva russere og tartarer på Krim ville, med en 80 % oppmøteprosent, valgte 95,5 % si ja til en tilbakeføring til Russland. Dette er rettsriktig gjort, ikke folkerettsstridig slik den norske regjering ynder å fremstille det.

Hvis statene i verden var mer lydhør overfor rettsregler og folkets oppfatninger ville vi kunne spart mye kuler og krutt.

Tromsø, 19. februar 2015

Peter Ørebech

Bloggkommentarer levert av Disqus