"Forelsket i Putin"

Geo-strategisk sammenbrudd? 

Den russiske intervensjonen mot IS setter USA på sidelinjen. Moskva styrker alliansen mellom Iran, Syria og Libanon. 

«Forelsket i Putin»: I utenrikspolitisk perspektiv finnes knapt større suksess enn det vi ser nå: 

«Vi opplever en utrolig, bunnløs og stivbeint inkompetanse overfor en utpekt motstander, stikk i strid mot enhver fornuft, skinnhellig ansvarsløshet fra USA og Vesten som sammen med Saudi-Arabia og Qatar har prøvd å dra geo-strategiske fordeler av en krise, som nå er i ferd med å nærme seg et paradigme-skifte». 

Slik vurderes situasjonen i Zero Hedge, en internett-portal for finansanalyser i USA: 

«Når USA med sine vestallierte, Saudi-Arabia og Qatar gjør feilslag med forferdelige følger, blir hundretusenvis drept og millioner flykter. Vi må `tilgis` om vi er litt forelsket i russerne etter den siste utviklingen, for med et usedvanlig elegant, geopolitisk sjakktrekk har Putin for det første avslørt USA-strategenes sanne hensikter, og dermed også hvorfor de ikke er interessert i å eliminere IS. For det andre markerer Putin et triumftog tilbake på verdensscenen. For det tredje har Russland nå styrket kontaktene til Teheran og det samtidig med at Iran igjen får en plass som betydelig faktor i verdens energi-økonomi. For det fjerde styrkes Syrias president Bashar Al-Assad. Med betydelig russisk tilstedeværelse i Midtøsten har Assad igjen fått en sentral rolle i regionen. Og alt skjer i løpet av bare 3 uker», konstaterer finansanalytikere i Zero Hedge i åpen beundring.  

Vi finner samme reaksjoner hos andre engelskspråklige analytikere, ikke sjelden kombinert med harme mot Obama-regjeingen og USA-haukene. Det går for langt for anstendige hurra-patrioter som sjefskommentator i CNN, Fareed Zakaria. Sist søndag er Zakaria ute med en kommentar i Washington Post under tittelen: 

"Stans svermeriet for Putin!". Han advarer mot  alle som "beundrer besluttsomheten til Putin, som nå har satt seg i førersetet i Midtøsten".             

«Er Putins tale, 28/9, i New York i anledning 70-årsjubileet for etablering av FN, begynnelsen på slutten på USA-hegemoniet?» 

Slik stiller, ex-statssekretær under Reagan-administrasjonen (1981-89) Paul Craig Roberts spørsmålet. Han er ikke alene. Overalt gleder kommentatorer seg over at endelig har noen satt de skinnhellige i USA på sidelinjen. 

De siste 25 år satser Pentagon stadig mer på vilkårlig maktbruk, blottet for tilbakeholdenhet, mot dem som ikke vil innordne seg. De skader liv og lemmer for å skremme. Motstand mot USA fører lynraskt til gjengjeldelse. I Midtøsten og Afrika med sanksjoner som ødelegger økonomien i hele land. 

Kun få dager etter appellen om å respektere folkeretten og statenes nasjonale suverenitet og retten til å bestemme sin egen utvikling og det klare utsagnet om at Russland ikke godtar «fargete revolusjoner», organisert av vestlige sponsorer, følger Putin opp sine ord med handlinger: 

I politisk og militært samarbeid med den rettmessige regjeringen i Damaskus og landets regulære armé, samt væpnete styrker fra allierte, som libanesiske Hisbollah med erfaring fra hus-til-hus-gerilja, irakiske og iranske tropper. 

Alle forbløffes av presisjon og virkning av de russiske angrepene mot tungt befestete IS-posisjoner, den syriske Al-Qaida-avleggeren Al-Nusra-fronten og andre vestlige støttete «moderate» terrorgrupper. Det samme gjelder koordinering av fly -og bakkeangrep og et friksjonsløst samspill i fellesoperasjonene for å befri okkuperte og utplyndrete områder fra opprørere av de mest ulike avskygninger. 

Alt før den egentlige bakkeoffensive fra den syriske regjeringshæren sammen med de allierte kreftene, oppnår 3 dagers vedvarende russiske flyangrep tydeligvis mer mot IS og Al-Qaida enn det mektige US Air Force klarer på over 1 år. Til dels i kaotisk oppløsning flykter IS -og Al-Qaida-medlemmer i hundretall ut av festningene sine.

«Keiseren i Washington» er med ett helt naken foran verdens øyne. I siste instans hjalp USA med å gi den «islamske staten» en glorie og nimbus som uslåelig, fordi det så ut som om det nærmest allmektige amerikanske flyvåpen på 13 måneder ikke kunne stanse IS-frammarsjen. Den russiske evnen til å bryte gjennom med suksess, fører bare til at det i Irak stilles spørsmål om USA i det hele tatt mente alvor med å gå til angrep på terrorist-styrkene. 

Reaksjonene i Vesten er betegnende. På grunn av en overbevisende framgang for russisk fly-våpen og en koordinert bakkeoffensiv fra Syria-arméen og dens allierte ser USA, Frankrike, UK, Tyrkia, Saudi-Arabia og Qatar at Syrias president Bashar Al-Assad styrkes. Han de satset på ville bukke under. Rasende hyler de om at Russland bombarderer sine moderate terrorister og truer Moskva med alle mulige konsekvenser. Men å gjennomføre de truslene kan de ikke, uten selv å løpe enda større risk.  

Gjennom det politisk-militære samarbeid mellom Iran og Russland, som for øvrig får politisk støtte fra Kina, legges et fundament for en fast kontakt mellom Iran, Irak, Syria og Libanon.  Geo-strategiske kart i Midtøsten er dermed endret. Iran er på god vei til å fortrenge Saudi-Arabia som tonegivende regionalmakt. 

Samtidig får Russland en stigende stjerne i Midtøsten og utenfor området, mens USAs renommé stadig svekkes. Washington må velge; Enten satse enda sterkere og mer åpenlyst på terror-staten IS og deres allierte og dermed risikere krig med Russland, noe Obamas regjering ikke vil likevel. Eller USA må redde ansiktet sitt og kjempe på russisk siden sammen med Iran og Syria mot IS og co.                      

Oversatt / bearbeidet for Friheten / radio Arbeidet, Per Lothar Lindtner, 22/10-15. Kilde: JW/R. Rupp, 20/10-15.

Bloggkommentarer levert av Disqus