Hva kan USA gjøre?

Verdens uorden.

Av Ghassan Kadi.

Denne artikkelen er oversatt og bearbeidet av Knut Lindtner. Den kan leses i sin helhet her: http://thesaker.is/the-world-disorder/

Jeg vil dessuten anbefale en rekke artikler av Kadi som finnes oversatt til norsk her: dermot.no

En artikkel om situasjonen i Libanon: Hva skjer i Libanon?

Dessuten 4 artikler som henger sammen og dreier seg om situasjonen i Syria. Det er en samlet og helhetlig fremstilling av syriakrigen - historien som ledet frem til det vi ser i dag, konflikter, deltagere, utviklingen av krigen og perspektivene fremover. Jeg kan ikke gå god for at dette er en tilnærmet korrekt beskrivelse av virkeligheten - til det mangler jeg informasjon - men den henger sammen og gir et helt annet perspektiv på det som nå skjer. Dessuten - og det er viktig - beskrivelsen er i overensstemmelse med den siste utviklingen i landet. Artiklene heter:

Ikke helt etter planen Sammensvergelsen USA klarer ikke å bombe, del 1 og 2 Den anti-syriske koalisjonen går i oppløsning

Til sist vil jeg også anbefale intervjuet av en russisk-syrer som har deltatt i den syriske militsen (heimevernet) hvor han forteller om sine erfaringer. De finnes under etiketten:

Vi forsvarer ikke bare Syria, men sivilisasjonen, del 1 og 2. de finnes altså her: derimot.no

Det var litt reklame om bloggen, så over til artikkelen:



Verdens uorden



Putins siste tale til FNs hovedforsamling illustrerer tydelig til resten av verden løgnene og ineffektiviteten til USA m/allierte. Dessuten har det russiske militære initiativet som fulgte umiddelbart etter talen, hensatt Syrias fiender i en blind, forvirret og handlingslammet tilstand.

I det ene øyeblikket sier utenriksminister Kerry at han vil samarbeide med Russland, mens andre offisielle representanter fra USA uttrykker sin bekymring vedrørende Russlands rolle og krever at den militære virksomheten må opphøre. (Se forøvrig her) Israel er svært bekymret over det russisk-initierte «portforbudet» for Israels luftvåpen i Syrias luftrom. Det som forsterker den israelske bekymringen er ryktene om at Hezbollah skal ha mottatt fra Iran den meget avanserte bakke- til- luft SA22-raketten.

Saudiene forlanger at russerne skal avbryte angrepene sine og alle de skjulte «liksom»-islamistene drømmer om at russerne sendes hjem i «body bag»er, slik det skjedde i Afghanistan.

Russerne viser nå at det ikke er noe skille mellom de ulike ulovlig væpnete gruppene som opererer inne i Syria og at Russland er der for å støtte den Syriske hæren og landets lovlige regjering, uansett hva vesten m/støttespillere ønsker eller tenker.

Lavrov kunne ikke sagt det mer direkte: «Det som ser ut som en terrorist, går som en terrorist og sloss som en terrorist - det er en terrorist, ikke sant!»

En kan i grunnen være ganske sikker på at russerne har slått til mot så mange grupper som mulig for å få frem det klare budskapet om at det ikke er forskjell på de ulike gruppene og hensikten er å ødelegge alle sammen.

Putin sa derfor på en ganske presis måte at fremmedkrigerne i Syria ikke vil få reise hjem igjen. Det betyr i vanlig logisk tale at de enten vil bli drept eller tatt til fange.

Den russiske militære intervensjonen er uten tvil et uforutsett trekk som signaliserer starten på en ny geopolitisk epoke. Dette er et langt større steg enn tidligere steg, steg som også signaliserte slutten på NWO-æraen. (New World Order, altså USA som eneste supermakt, overs.) Slutten på NWO-hegemoniet har også tidligere blitt signalisert i Ukraina og i det Østlige Middelhavet i september 2013 (Se denne artikkelen overs.). Dette betyr at USA ikke lenger er den eneste supermakten.

Den eldgamle historiske nasjonen Syria er altså stedet der den nye historisk epoken har sitt utspring - hvor disse grunnleggende historiske endringene nå håndheves.

Og når vi bruker uttrykket håndheve, må vi vise til at Putin og Assad ikke gjør annet enn å håndheve internasjonal lovgiving og bilaterale avtaler. Dette i motsetning til de mangfoldige USA-ledete koalisjoner som har invadert land, styrtet landets lovlige regjeringer, ødelagt landets infrastruktur og ressurser og knust landenes økonomi. 

Så USA sitter nå i en skrustikke. For første gang på svært lenge må de finne seg i å ikke være verdenseneren, den eneste supermakten. Ikke nok med det. De må bivåne at en svært viktig internasjonal begivenhet tvinger seg frem mot deres vilje og at de ikke har vært i stand til å hindre dette.

Men dette å måtte akseptere de nye tingenes tilstand er egentlig ikke hoveddilemmaet USA står overfor. I de politiske USA-haukenes øyne er nå hovedproblemet hvordan de skal forholde seg til ettervirkningene. Hvis USA bare skal sitte å se på at det er Russland som gjennomfører sine egne løsninger om Syria, da vil en slik inntatt posisjon fra USAs side være jevngodt med å innrømme nederlag.

Og å innrømme nederlag er noe som USA ikke er vant til. For å innrømme nederlag er en så stor sak for haukene i USA, at det kan forlede dem til farlige politiske utspill og manøvrer. For en stund siden spekulerte jeg over hva et desperat USA kunne finne på. Jeg vurderte enkelte scenarier, men det russiske initiativet i Syria har nå stokket kortene på en slik måte at USA ikke bare nå må kjempe for overlevelse som supermakt, men også for sin egen utvikling og vekst, sin straffefrihet og muligheten for å ta egne beslutninger.

Faktisk vurderte mange observatører Ukraina-krisen som en straff for russiske tiltak i Syria i 2013 . Vi må huske på at hvis dette er sant, er Ukrainakrisen en gjengjeldelse for at Russland skjøt ned to USA-missiler i det østlige Middelhavet. Sammenlignet med det Russland gjør nå er den episoden bare en barnelek, liten og ubetydelig.

Så her er spørsmålet: Hvis USA virkelig satte igang hele Ukraina-scenariet på grunn av to nedskutte USA missiler som skulle treffe Syria, i hvilken grad vil USA være innstilt på å «straffe» Russland fordi de bomber terroristene i Syria og får USA til å fremstå som hjelpeløse og handlingslammete?

Et slikt scenario er kanskje det mest skremmende men kanskje det eneste som kan forårsake en mulig stopp i den russiske innsatsen. Uten en åpen konfrontasjon med Russland i Syria, kan ikke realistisk sett USA  gjøre mye for å begrense Russland. USAs regionale Midt-Østen kamerater, også Israel, kan ikke matche Russland. Erdogan er akkurat nå maktesløs og Saudiene er i gjørma.

Dessuten var den «anti-syriske cocktailen» (forfatters betegnelse på USA, Israel, Tyrkia, Saudi-Arabia mfl. felles anstrengelse for å knekke den syriske regjeringen, overs.) allerede falt fra hverandre og hver av partene prøve å redde sine egne godbiter ut av glørne i kampen for å overleve.

Washington må være en kakofoni av uro og forvirring. Politikere, militære, politiske rådgivere, strateger og forståsegpåere må alle i hop leite etter mulige alternativer, men dette kan ikke være lett fordi det er ikke så mange muligheter som byr seg.

Hvis USA velger å la Russland gjøre det de sier i Syria, kan de det og samtidig vite at de kanskje kan sette i gang noe tilsvarende som Ukraina et annet sted i verden, altså skape problemer for Russland et annet sted. Men dette løser bare halve problemet for hvis Russerne får fortsette i Syria vil det se ut som om de aksepterer et nederlag.

Russland prøver å gjenopprette den globalt aksepterte FN-baserte verdensorden, men USA har fortsatt makt til å skape en helt ny verdens-uorden. Om politikerne i USA er dumme nok til å bevege seg i denne retningen vil avgjøres av en rekke ulike forhold, bl.a. av hvem som blir Obamas etterfølger. Vi kan godt kritisere Obama, men det kan hende at den som følger etter han vil få Georg W Bush til å minne om «Mor Theresa». Dette er sannsynligvis en viktig grunn til den raske russiske reaksjonen i Syria og før en eller annen konservativ galning vinner presidentvalget i USA.

Russland har nå initiativet. Den USA-ledet konspirasjonen i Ukraina har allerede slått tilbake (Krim), og det vil komme flere russiske gevinster i tiden som kommer. Putin forstår mentaliteten i USA svært godt. Han vet at lederne i USA er bøller og han vet hvordan slike skal håndteres. Bøller godtar ikke offentlige nederlag. USA kan derfor akseptere en knekk i stoltheten hvis det ikke blir for tydelig, men Russland må kanskje finne en «godsak» som fører til at de ikke helt mister ansikt.

Tross alt var den syriske overleveringen av kjemiske våpen i 2013 en slik «godsak» som USA slikket i seg uten å nøle. Forskjellen fra 2013 og nå er at de to nedskutte USA-missilene i 2013 ble holdt borte fra offentligheten. Bare noen få kjente til dem. USA fremsto ikke som ydmyket for verden.

I dag er det ikke skjult og ethvert universalmiddel som skal redde USAs prestisje vil fremstå i klartekst for resten av verden.

Bloggkommentarer levert av Disqus