Hva med Libanon?

«Stor-Libanons» sammenbrudd.

Denne artikkelen er hentet fra «Falkens» blogg og er skrevet av Ghassan Kadi. Den er oversatt og bearbeidet av Knut Lindtner.

«Stor-Libanon», altså Libanon i sine nåværende internasjonalt anerkjente grenser, er «kjærlighetsbarnet» til Frankrike og et resultat av den beryktete Sykes-Picot-avtalen. Den førte til den første oppdelingen av Levanten (litt uklart område i Midt-Østen) mellom Storbritannia og Frankrike. Seinere ble området videre stykket opp, før det fikk sin uavhengighet.

Frankrike sverget overfor sine libanesiske allierte (primært de kristne maronittene) at de ville sørge for uavhengighet og suverenitet for Libanon og beskytte landet mot ethvert fremtidig forsøk av Syria på å «ta det». I forhold til denne holdningen refererer libanesiske muslimer sarkastisk som Frankrike er Libanons «kjærlige mor».

Maronittenes «politiske enhet» (de kristne) var svært bekymret over at de store byene som Beirut, Tripoli og Saida skulle inkluderes i «stor-Libanon». Dette var byer med en stor muslimsk befolkning. Frankrike dempet frykten deres og sørget for at det i den libanesiske grunnloven ble bestemt at Presidenten og hær-sjefen skulle være maronitt. Frykten ble forverret av det faktum at muslimene i disse byene plutselig oppdaget at de var blitt borgere av noe de anså som en vestlig vassal-stat. De var rasende for å ha blitt utestengt fra fedrelandet Syria og skjøvet over i en flik av en stat de ikke identifiserte seg med.

Da Nasser (statleder i Egypt på 50- og 60-tallet, overs.) fikk makten, ble mange muslimer begeistret og sluttet seg til pan-arabiske nasjonalistiske bevegelsen. Den begeistringen varte ikke lenge, men det som erstattet den var langt mer sammensatt og skummelt. Pan-arabismen ble erstattet med sunni-fundamentalismen. Dessuten ,og for første gang i historien til Libanon, fikk sjiaene en stemme.

Helt frem til 1980 spilte de libanesiske sjiaene en svært liten rolle i libanesisk politikk. De tidligere omtalte muslimene i Beirut, Tripoli og Saida var hovedsaklig sunnier. De sikret seg posisjonen som statsminister og sjiaene fikk jobben som leder for nasjonalforsamlingen, en lite strategisk stilling. Men dette var bare en del av hele saken.

Sjiaene ble tilsidesatt og og deres områder lite tilgodesett. Det som ytterligere skadet dem var at de ble konsentrert i to områder i Libanon, Bekaa-dalen og i sør hvor deres sørlige nabo var Israel. Men mot alle odds måtte sjiaene reise seg og sloss mot Israel og vant en historisk seier lik den bibelske beretningen om David og Goliat.

Fremveksten av de libanesiske sjiaenes innflytelse har introdusert et helt nytt element inn i libanesisk politikk og fra en svært sterk posisjon. Hvis noe skulle skje i nærmeste fremtid vil de sannsynligvis styrke stillingen sin.

Det er dessuten økende sannsynlig at Assad vil vinne krigen mot koalisjonen som starte den i 2011. I praksis eksisterer ikke denne koalisjonen mer. Den er fragmentert og hæren av fundamentalister de har skapt er forvandlet til et mareritt for de landene som har vært fødselhjelpere for den (IS).

I mellomtiden har «Den Maronittiske Politiske Enhet» funnet nye allierte, i virkeligheten de mest usannsynlige, ingen andre enn deres tidligere nemesis: de libanesiske sunniene. De to opprinnelige sidene i libanesisk politikk, sunnier og maronitter, forstod at begge ville miste sin posisjon såfremt de ikke forente seg og stod imot sjiaene og spesielt Hezbollah.

Denne gange spilte Frankrike ikke noe mer enn en mindre støttende rolle. Frankrike er ikke lenger den supermakten den var på 1920-tallet og dens politiske og økonomiske rekkevidde er begrenset. Støtten til den nye libanesiske alliansen måtte komme fra en annen kilde. Og ganske riktig og ironisk nok kommer den fra den meste fundamentalistiske av alle muslimske stater, Saudi-Arabia.

Med sine sterke forbindelser til Saudi-Arabia og sin store rikdom, skapte Saad Hariri, lederen av den tradisjonelle «Sunni Politiske Enhet», i samarbeid med Saudi-Arabia og USA og med Frankrike på sidelinjen, den økonomiske ryggraden til en allianse. Alliansens formål var å sikre at Libanon ble en fullstendig suveren og uavhengig stat i forhold til Syria.

Således bestod den såkalte «14. mars-alliansen», som de kalte seg, av den «Maronittiske Politiske Enhet» (kristne, oversetter), den «Sunni Politiske Enheten» ledet av Hariri, dessuten av druser-lederen (drusere: egenartet muslimsk bevegelse i Libanon og Syria, oversetter) Walid Jumblat. Men Jumblat trakk seg ganske snart.

På den andre siden i den libanesiske politikken fantes «8. mars koalisjonen». Den viktigste her er Hesbollah, men den inneholder også andre progressive og ikke-religiøse elementer som Det Syriske Sosialistiske Nasjonale Partiet (SSNP), Libanons Kommunistiske Parti, og mot alle odds maronittledere som tidligere hær-sjef, general Michel Aoun og Souleiman Franjieh.  

SSNP (sosialistpartiet) som kjemper for et Stor-Syria, er stiftet av en Libanesisk ortodoks kristen, Antoun Saade. Partiet er standhaftig sekulært og har vært sterkt engasjert i krigen i Syria sammen med Hesbollah og den Syriske hæren.

Mens koalisjonen mellom sunniene og maronittene i «14. mars-alliansen» er et «bekvemmelighets - ekteskap» med en sekterisk anti-sjia målsetting, er 8. mars koalisjonen en sekulær koalisjon på tross av den sjia-baserte Hesbollah som den sentrale aktør. Støttespillerne deres, særlig ungdommen, er luta lei sekterismen blant mye annet.

Særlig deltagelsen av general Michel Aoun i 8. mars koalisjonen signaliserer slutten på den «maronittiske politiske enheten». Maronittene er nå oppsplittet nå, nærmest delt på midten. Den ene delen ønsker å fortsette slik som før. Den andre delen, som Aoun tilhører, ønsker reformer og et godt forhold til Syria.

Etter hvert som begivenhetene i Syria ikke gikk i den retning «14. mars alliansen» ønsket, skjedde det også en negativ utvikling i forhold til støttespillerne i Saudi-Arabia.  Den faktiske makthaveren i Saudi-Arabia, kong Salman, gjorde noe som må karakteriseres som et statskupp. Han plasserte sin lille sønn prins Mohammed som nestledende kronprins, noe som i virkeligheten gjorde han til den ukronete kongen i Saudi-Arabia. En konsekvens av dette var at Hariri (leder av sunni-alliansen) i Libanon, som hadde et nært økonomisk forhold til de tidligere makthaverne i Saudi-Arabia, mistet denne og ryktene går nå at han sliter betydelig økonomisk. Tidligere ville han kunne hente penger fra de kongelige kistene - men ikke nå lenger.

Når krigen i Syria tar slutt, og det ser ikke ut til å være langt unna nå, er alle indikasjoner i dag at Assad vil vinne og Hesbollah vil styrke posisjonen sin i Libanon. Samtidig er maronittenes (kristne)  politiske enhet og sunnienes enhet på et lavmål.

Det utenforstående observatører ikke noterer seg er det faktum at staten Libanon er i ferd med å falle sammen. Det gjelder alt fra søppelhåndtering til presidentvalg.

Og når en snakker om presidenter så har ikke Libanon hatt noen det siste året. Hvis det at maronittene hadde presidenten var garantien for at staten skulle fungere, hvordan ser det ut når de ikke seg imellom blir enig om hvem som skal være det.

Men, altså dette er ikke alt.

Etter at Syria vinner krigen kan ikke landet tillate seg et «mykt underliv», altså en urolig grense mot Libanon. Libanon har vært infiltrert av tusenvis av krigere fra IS. De befinner seg hovedsaklig i nord og nordøst. Deres viktigste brohoder er byene Arsal i Bekaa-dalen og Tripolis, Libanons nest største by. Disse folkene må fjernes og det er det bare den syriske hæren med sine libanesiske allierte som kan gjøre. De som ikke forstår at denne opprenskingen vil måtte komme, vil bli overrasket når det skjer.

Hvilken nasjon eller makt vil da rekke hånden i været og påta seg jobben med å opprettholde Libanons suverenitet og integritet? Hvem vil komme som den omsorgsfulle «kjærlige mor» til maronittene? Og hvilke maronitter? Restene av den «maronittiske politiske enheten» eller tilhengerne til general Aoun?

Stor-Libanon faller sammen. Statens sekteriske konstitusjon er i ferd med å råtne. Den politiske grunnmuren den er reist på smuldrer opp. De forfalte institusjonene som har vært fundert på bestikkelser og korrupsjon er kommet til siste stasjon.

Stor-Libanon var en fransk løgn, en vits som selv ikke arkitekten general Gouraud hadde trodd ville vare et helt århundre. Den libanesiske befolkningen med ulike ideologier, svømmer i våpen. De er skuffet og sinte på det som finnes av regjering og politikere. Tusenvis går i gatene og krever reformer, men det finnes ikke reformer for en enhet som er bygget på kvikksand, av pinner og med papirlim.

Det søppelet som nå fyller landet og forårsaker en stor krise er den fysiske manifestasjonen på en langt dypere og mer skummel søppelhaug som undergraver hele landet, dets suverenitet, uavhengighet, dets identitet og landets utdaterte sekteriske grunnlov.

På den ene siden er det altså deler av den libanesiske regjeringen som er sekterisk, korrupt, svak og dysfunksjonell. På den andre siden er «den Libanesiske motstandsaksen» («8. mars koalisjonen») som er sekulær, organisert, sterk og handlekraftig.

Hvis det er noen som kan være en effektiv libanesisk hær, står «8 mars alliansens» folk langt nærmere en slik posisjon enn den regulære libanesiske hæren. Det er derfor ikke noen genistrek å anta at denne alliansen kan, og kanskje skulle, lede an til å etablere en ny retning, en ny regjering og en ny identitet.

Når den syriske hæren neste gang går inn i Libanon vil den ikke forlate landet. Libanon vil ikke være i stand til å oppnå fred, sikkerhet og sin virkelige identitet uten en gjenforening med Syria. Landet vil trenge et århundre med gjenoppbygging og i dag er det ingen som er i stand til det - alle tidligere stillas er falt sammen.

Artikkelen på engelsk er her: http://thesaker.is/the-capitulation-of-grand-liban...

Bloggkommentarer levert av Disqus