Hvem tjener på ISs oljetyveri?

ISs olje.


Av Vijay Prashad


Vijay Prashad er sjef for «Internasjonale Studier» ved Trinity College. Han bor i Northhampton.


Den andre desember kom den russiske forsvarsministeren, Anatoly Anatov, med en kraftig uttalelse vedrørende den tyrkiske medvirkningen til IS virksomhet. Anklagen var lang og detaljert. Den nevnte mange sider, men den mest betente var beskyldningen om ISs olje.


IS kontrollerer irakiske oljefelt nær Mosul. De har tjent millioner dollar hver dag ved å selge fra disse feltene i Mosul til oljemarkedet. Hvordan bringer IS oljen fra feltene og til markedet?


Hva har IS gjort for å kunne bruke det gamle nettverket hvor en har smuglet olje fra fra den kurdiske regionale regjeringen, uten å ta hensyn til Bagdads suverenitet over denne oljen? Dette har vært en påstand i flere tiår, helt siden den kurdiske regionen fikk rett til å utøve kontroll i nord. Kurdisk olje ble solgt til smuglere som fraktet dem  i tankbiler over grensen og inn i Tyrkia. I Tyrkias kjørte tankbilene gjennom hele landet og til havnen Ceyhan ved Middelhavet. Denne havnen, som forvaltes av den tyrkiske regjeringen, selger oljen til fraktselskaper som sender den til Malta hvorfra den videresendes til slike steder som Ashdod (Israel). Dette har lenge vært et stridstema mellom den regionale kurdiske regjeringen, den irakiske og den tyrkiske regjeringen. Dette ble dokumentert av Tolga Tanis i en bok (2015). Her beskylder han Tyrkias President Erdogan sin svigersønn, Berat Albayrak for å være tilknyttet denne ulovlige virksomheten. IS har bare erstattet der regionale kurdiske regjeringen i dette nye arrangementet.


Hvordan får IS dette til? IS selger oljen til oljesmuglere som frakter den til Ceyhan. Men nå begynner det å bli interessant. Hvem innad i Tyrkia er innblandet i dette? Russerne har anklaget BMZ-gruppen for å være den viktigste i denne oljetransporten. Det viser seg at en av eierne til BMZ er Bilal Erdogan, presidentens sønn. Gruppen har, ifølge Financial Times, bestilt to nye oljetankskip den siste måneden. Volumet av olje er øket. Er dette IS-olja? Det russerne påstår trengs å undersøkes nærmere. I det britiske underhuset sa lederen av Labour, Jeremy Corbyn: «Vi trenge å vite hvilke banker og hvilke land som deltar i IS-smuglingen.» Dette er det viktigste spørmålet, men det blir ignorert.


Mye av dette er velkjent i Tyrkia hvor journalister ganske modig har skrevet om om den tyrkiske regjeringens rolle langs den porøse tyrkisk-syriske grensen. Og det er grunnen til at Erdogan ganske hensynsløst har forfulgt mediene. Arrestasjonen av Cumhuriyet-redaktøren Can Dündar og Ankarabyrå-sjefen Erdem Gül er bare en del av disse aksjonene. Dündar og Gül har hatt den frekkhet at de har offentliggjort bilder som viser Tyrkisk tilførsel av utstyr til ekstremister i Syria. Erdogan var også etter New York Times reporter, Ceylan Yeginsu, da hun rapporterte om om IS sitt rekrutteringsenter i Tyrkia. Det er O-toleranse overfor pressen vedrøende disse tema. Nevner en følgende navn: Bilal Erdogan, Belat Albayrak, Ahmet Calik - er det fare for at en blir rettsforfulgt.


Calik er den som styrer Ceyhan-raffineriets kongedømme - hvor, som det påståes, IS sin olje havner. Vil det ble en uavhengig etterforskning av dette? Usannsynlig. Det står for mye på spill, Erdogan har sagt at han går av hvis en slik forbindelse blir bevist. Det mest sannsynlige er at en slik forbindelse ikke blir bevist. Det at russerne kom med disse beskyldningene vil bare føre til en forsterkning av spenningen mellom Ankara og Moskva. Faktisk antydet Putin den 3. desember at at hevnen for for å skyte ned jagerbomberen ennå ikke har kommet. Trusselnivået stiger derfor fortsatt.


Den utrolige Ceyhan havnen ligger bare et par timers kjøretid fra Incirlik flybase. Det var derfra USA-jetflyene som hadde oppdrag Syria var stasjonert. Det er bokstavelig talt under nesen til disse flyene fra USA at IS-oljen er transportert. I fjorten måneder nå, har USA slått til mot IS-mål, men unngått å slå til med tankbilene fulle av olje. Offisielle representanter for regjeringen sier at de har ikke slått til mot tankbilene med IS-olje av frykt for «utilsiktet skade» («collateral damage»). Sist måned da USA slo til mot tankbilene, gjorde de det først etter å ha sluppet flygeblad til sjåførene med advarsler. Dette er en meget nobel handling, men også helt atypisk. USA advarer ikke vanligvis målene for krigshandlingene sine. De begynte først å slå til mot oljetankerne for ikke å havne på etterskudd i forhold til russerne. Da jeg reiste dette spørsmålet for en representant for regjeringen, protesterte hun. Hun sa at USA skaffet seg etterretningsinformasjon om tankbil-rutene og var nå klar for å slå til mot dem. At det kom etter den russiske bombingen er bare tilfeldig, sa hun.


Vestlig bombing av Syria vil nå bli intensifiert. Frankrike har sluttet seg til nord-amerikanerne. Britene vil nå starte sine bombe-raids, og tyskerne vil støtte franskmennene. Historien med bombing fra luften forteller at gerilja-armeer ikke lett kan overvinnes på den måten. USA prøvde å flatbombe de vietnamesiske styrkene fra luften og tapte likevel krigen. På samme måten som britene erfarte under 2. verdenskrig førte den tyske bombingen til en styrking av motstandviljen i det britiske folket. De har nå glemt denne erfaringen.


Europeerne ønsker å løse flyktningekrisen. De tror at bombing vil fremme deres interesser. Det er mer sannsynlig at den vil føre til flukt i Syria. Den tyrkiske regjeringens krav om en buffersone er i europeernes interesse. Den kan brukes for flyktninger, tror de. Men den kan like godt fungere som en beskyttelse for oljetankbilene i forhold til russiske flyangrep. Derfor er kravet til Corbyn (Labour lederen) så viktig: å gjennomføre en fullstendig undersøkelse av IS sin «olje-forsyning». En slik undersøkelse må stille følgende spørsmål:


  1. Hvem frakter oljen fra Mosul til den tyrkiske grensen? Hvem eier oljetankbilene?
  2. Hvem frakter oljen fra Tyrkiagrensen til Ceylan?
  3. Hvordan kan det ha seg at IS-oljen flyter gjennom Ceylan, en havn som den tyrkiske regjeringen eier?
  4. Hvem eier skipene som frakter oljen fra Ceylan til andre havner?
  5. Hvilke banker administrerer salget av ISs oljen og til utenlandske kjøpere? Er ikke også disse involvert i smuglingen av IS-olje?


En undersøkelse langs disse linjene er forlengst overmoden. Det er ikke lenger nok å akseptere eller avvise de russiske påstandene. De må brukes som en anledning til å klargjøre de faktiske kanalene for finansieringen av IS via oljesalget. Bombing av Omar-feltet i Syria, som Storbritannia nettopp har gjennomført, er utilstrekkelig. Støvet fra bombenedslagene kan bidra til å kamuflere de langt mer komplekse bevisene som trengs vedrørende IS-oljen.


Denne artikkelen er oversatt av Knut Lindtner


Bloggkommentarer levert av Disqus