Hvem tjener på Paris-angrepene?

Paul Craig Roberts:


Washington raffinerer sine falske flagg operasjoner


Roberts har tidligere arbeidet i USAs finansdepartement og har vært medredaktør i Wall Street Journal. Hans siste bøker er The Failure of Laissez Faire Capitalism and Economic Dissolution of the West og How America Was Lost.


Washington og deres franske vasaller har forfinet gjennomføringen av sine falske flagg-operasjoner. Med Charlie Hebdo-operasjonen fikk de den offisielle fortellingen øyeblikkelig spikret, for å unngå ethvert spørsmål fra aviser eller TV og for å bruke den etablerte historien for å unngå en etterforskning.


Den etablerte historien gjorde det overflødig å forklare det mystiske «selvmordet» til en av politiets hovedetterforskere da han var i ferd med å undersøke historien. Den «ferdigtyggete» historien gjorde det dessuten overflødig å forklare hvorfor det var nødvendig å drepe istedet for å fange den antatte gjerningsmannen, eller forklare hvordan de franske myndighetene kunne ta så feil om den påståtte fluktsjåføren, men ikke om de to væpnede mennene. Det foreligger ingen forklaring på hvorfor myndighetene trodde det var en fluktsjåfør, og heller ingen slik person er hverken drept eller fanget. I virkeligheten er det mange ubesvarte spørsmål som ingen medier bryr seg med, bortsett fra de alternative internettmediene.


Det USA og Frankrike lærte av Charlie Hebdo - skepsisen på Internett er å knytte historien mer sammen. I Charlie Hebdo var det to voldsscener involvert, men sammenhengen mellom disse terrorhandlingene var uklar. Denne gangen var det flere voldelige scener og de hang bedre sammen i fortellingen.


Viktigere enn dette var at fortellingen ble fulgt raskt opp med mere drama, slik som forfølgelsen av en mistenkt gjerningsmann i Belgia, et fransk bombeangrep på IS, et fransk hangarskip sendt til Midt-Østen, en krigserklæring av den franske presidenten mot IS og spekulasjon om at Hollande, som var presset av Washington, ville påberope seg Nato-paktens artikkel V, noe som igjen vil trekke Nato inn i en invasjon av den Islamske Staten. Ved å legge den ene hendelsen oppå den neste, blir folks oppmerksomhet trukket vekk fra det opprinnelige angrepet og spørmålet om hvilke interesser det tjente. Selve angrepet er blitt gamle nyheter. Publikums oppmerksomhet er ledet et annet sted. Hvor lang tid vil det ta før NATO har tropper på bakken?


Vestlige medier har unnlatt å ta opp mange interessante aspekter i tilknytning til angrepene i Paris. F.eks. hva diskuterte lederne fra CIA og franske etterretning på møtet et par dager før Paris-angrepene? Hvorfor ble falske pass brukt til identifiseringen av angriperne? Hvorfor kom angrepene samme dag som en simulert øvelse av et terroristangrep mange steder samtidig ble iverksatt, en øvelse som involverte politi, nødtjenestene og helsepersonell. Hvorfor har det ikke vært noen media-undersøkelser  over rapporten om at fransk politi var blindet av et sofistikert cyber-angrep på deres mobile datasporing system? Er det virkelig noen som tror at IS hadde en slik kapasitet?


Vestlige medier fungerer i virkeligheten som en forsterker av regjeringens propaganda. Selv ikke-vestlige medier følger dette mønsteret på grunn av dets pirrende effekter: Det er en god mediefortelling og krever ingen anstrengelser.


Til å begynne med tjente først de russiske mediene som en papegøye for den produserte historien som reddet det vestlige politiske establishment for et politisk nederlag hjemme og et nederlag overfor russerne i Syria. Men det varte ikke lenge før noen av de russiske mediene husket rekken av falske flagg-historier om den russiske invasjonen av Ukraina, om Assads bruk av kjemiske våpen, om USAs rakettforsvar plassert på den russiske grensen for å beskytte Europa fra en ikke-eksisterende ICBM (langdistanseraketter overs.) - trussel fra Iran.


Russerne begynte å stille spørsmål og fikk noen gode svar fra Gearoid O Colemain.


For å kunne forstå Paris-angrepene kan det være nyttig å begynne med spørsmålet: «Hva er IS»? IS er åpenbart en skapning formet av CIA eller en annen dypt hemmelig instans i USA, som holdes skjult av CIAs operasjonelle hovedkvarter. Det kan se ut som IS er blitt brukt til å styrte Gadafi i Libya og deretter flyttet til Syria for å få til det samme overfor Assad. Det er klart at IS er gjennominfiltrert av CIA; Mossad, britisk og fransk etterretning. Kanskje IS har oppdaget at de er en selvstendig kraft og på det grunnlaget har etablert sin egen agenda enn den fra Washington, men uansett er IS fortsatt i det minste delvis avhengig av støtte, aktiv eller passiv, fra Washington.


IS er ny gruppe som plutselig oppstod. De er fremstilt som barbarisk knivfektende fanatikere fra middelalderen. Hvordan kunne en slik gruppe så raskt tilegne seg en så verdensomspennende kapasitet som å sprenge et russisk passasjerfly i lufta over Egypt, utføre bombeangrep i Libanon og Tyrkia, overliste fransk etterretning og gjennomføre et vellykket mangesidig angrep i Paris. Hvorfor angriper aldri iS Israel?


Det neste spørsmålet er: «På hvilken måte tjener Paris-angrepet IS?» Er det en fordel for IS at europeiske grenser blir stengt, slik at de på den måten blir et hinder for ISs evne til å infiltrere Europa som flyktninger? Hjelper det IS å fremprovosere fransk bombing av IS sine stillinger i Midt-Østen og frembringe en NATO-invasjon mot seg selv?


Hvem tjener på dette? Helt åpenbart USAs og det Europeiske politiske establishment på mange måter. De etablerte politiske partiene i Frankrike, Tyskland og Storbritannia har store problemer, fordi de var med på å starte USAs Midt-Østen-kriger og deretter som en følge av krigene, har påført seg selv en flyktningestrøm inn i Europa. Pegida vokser i Tyskland, det samme gjør Faranges Independent Party i Storbritannia og Le Pens National Front i Frankrike. De siste meningsmålingene viste at Le Pen ville få størst oppslutning til et presidentvalg i Frankrike.


Disse angrepene tar oppmerksomheten og initiativet bort fra disse opposisjonspartiene. Blant de først ordene som kom ut av munnen til den franske presidenten som en reaksjon på angrepene var kunngjøringen om at Frankrikes grenser var stengt. Merkels allierte i Tyskland presser henne i den samme retningen. «Paris forandrer alt», erklærer de. Angrepene har virkelig reddet Europas politiske establishment fra nederlag og at de mistet makten.


Det samme skjedde i USA. Outsiderne Donald Trump og Bernie Sanders knuste «the establishment» sine kandidater. Trump og Sanders hadde initiativet. Men Paris endret alt. De er nå på sidelinjen, ute av nyhetsbildet. Fremdriften er borte, historien har endret seg. «Paris nå er blitt fokus i 2016-kampanjen», erklærte CNN.


Blant det første den franske presidenten sa etter angrepet, uten fnugg av bevis, var erklæringen om at IS hadde angrepet den franske nasjonen. Dette ble åpenbart fremført for å vekke til live NATO-paktens artikkel V, som kunne føre til en NATO-invasjonsstyrke til Syria. Dette kunne bli Washingtons måte å kontre det russiske initiativet som hadde reddet Assads regjering fra et nederlag overfor IS. En NATO-invasjon ville styrte Assads regjering som del av kampen mot IS.


Den russiske regjeringen oppfattet ikke trusselen med en gang. Den russiske regjering så Paris-angrepene som en mulighet til å oppnå vestens samarbeid i kampen mot IS. Den russiske linjen har vært at vi må sloss sammen mot IS.


De eneste som har tjent på Paris-angrepene er vestens politiske establishment og Washingtons målsetting om å få fjernet Assad i Syria. Angrepene har fjernet trykket mot ledelsen innad i Frankrike, Tyskland og Storbritannia, et trykk som kom fra Pegida, National Front og UK Independent Party. Paris-angrepene har fjernet trusselen overfor USAs politiske establishment fra Trump og Sanders. Angrepene har bragt Washington nærmere målsettingen å få fjernet Assad fra makten.


Svaret på det romerske spørsmålet, «cui bono» (hvem tjener på det? overs.) er klart. Men forvent ikke å høre dette fra vestlige medier.


Artikkelen er oversatt av Knut Lindtner

Bloggkommentarer levert av Disqus