Hvordan mainstream media lurer deg.

Her ser du hvordan populærpressen (mainstream media) bedrar deg.


Av Adam Garrie


Ikke bli narret av de beinene populærpressen kaster til rettferdig tenkende mennesker i et forsøk på å vise at det er balanse når den ikke finnes.  Ha isteden fokus på de stemmene som er i konsekvent opposisjon til de krigslystne  politiske og medias institusjoner.


Russland er under angrep fra alle sider av vestlige politiske og medias institusjoner.  To artikler fra populære britiske publikasjoner har blitt pekt ut som balanserte arbeider - og de skiller seg ut fra en flom av provoserende propaganda.


De to artiklene det er snakk om er Rod Liddles generelt gode artikkel i The Spectator med overskriften «Stopp denne dumme sabelraslingen mot Russland» og «Til alle selvoppnevnte liberale som gleder seg over at Russia Todays bankkontoer har blitt frosset,  har du noen gang tenkt på din egen partiskhet» av Matthew Turner i The Independent.

 

rod-liddle-008.jpg

Rod Liddle


Mens mange rettferdig tenkende mennesker har lovprist beslutningen til redaktørene om å trykke slike balanserte artikler i populærpressen, må jeg dessverre si at du har blitt lurt.  Du har blitt offer til ett av de eldste knep i propagandaens oppskriftsbok.  


Her er forklaringen:


Propaganda kan ikke lykkes hvis den er konstant åpenlys og monoton.  Dette er spesielt sant i Internet-tiden. For at propaganda og det den forteller skal ha suksess, må man innimellom komme med motsetninger.  Dette er for at publikum skal tro at det foregår en ekte debatt, ikke bare et konstant kor av journalister som stadig sier de samme tingene på litt forskjellige måter.


Grunnen til at The Spectator og The Independent trykket historier som ikke var altfor anti-russiske, var at de gir troverdighet til førsteside-historiene som kritiserer Russland.  Videre er dette en teknikk som blir brukt for å få slutt på de stemmene i den vestlige verden som ekte og konsekvent roper på en nedtrapping av den nye - ikke så kalde krigen med Russland.


To illustrerende studier er kommet fra George Galloway i Storbritannia og Ron Paul i Amerika.  Begge disse mennene har vært konsekvente og intellektuelle kritikere av det anti-russiske hysteriet i Vesten, og de nærmer seg problemet fra to forskjellige politiske tradisjoner.  

 

george-galloway.jpg

George Galloway


Galloway er sosialist, mens Paul er en liberalist.  Begge har kommet til den konklusjonen at den anti-russiske stemningen i vest har beveget verden nærmere mot krig og er en dårlig sak for mennesker overalt.  Når en skal høre om balanse fra politiske personer i Vesten, burde Galloway og Paul være «gutta å gå til» for slike kommentarer.  Men istedenfor å rapportere om deres uttalelser, forsøker det vestlige etablissementet konstant å marginalisere dem. Ron Paul ble lemlestet og latterliggjort av det republikanske partiet da han prøvde å bli nominert av partiet som en anti-krigs presidentkandidat.  Og Galloway ble kastet ut av Labour av Tony Blair, fordi han var en nådeløs motstander av krigen i Irak.

 

ronpaul1_1.jpg

Ron Paul


Når det å overse disse mennene ikke er nok, kjører de vestlige medier ut ‘opposisjonelle artikler’ fra populære skribenter i et forsøk på å si ‘se, vi er ikke så  åpenlyst partiske som det kan se ut som’.  Dette gjør det mye lettere konsekvent å overse  og marginalisere anti-krigs-personer, enten de kommer fra venstre eller høyre.


Mainstream politikere og medier er vettskremte av det faktum at på grunn av nye medier og sosiale medier er ikke mainstream så mainstream lenger.  Budskapene fra Galloway og Paul blir hørt  til og med lenger ut på grunn av deres evne til å distribuere informasjon gjennom kanaler som overgår alt de kunne tenke seg.


Så la deg ikke narre av de beinene populærpressen kaster til rettferdig tenkende mennesker i et forsøk på å vise en balanse der det ikke er noen.  Fokuser isteden på de stemmene som er i konsekvent opposisjon til de krigslystne politiske og medie-institusjonene.


Hvis du leser dette, er det en sjanse for at du allerede gjør det. 


Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Bilder: Knut Lindtner


Bloggkommentarer levert av Disqus