​Hvordan virker mediemanipuleringen?

Ryktebørsen startet for en uke siden med en artikkel fra Israel en om «tusenvis av russiske tropper» i Syria i den nærmeste fremtid, men uten kilder. Dette ble fulgt opp på websiden til utenrikskomiteen i USA av Eliot Abrams: «Putin i Syria». Men heller ikke nå ble det vist til kilder. Så dukket Michael Weiss opp

http://www.thedailybeast.com/articles/2015/09/01/r...

Han viste til Adams. Michael Weiss er en person som lenge har vært på lønningslisten og i lommen på anti-Putin oligarken, Michael Khodorkovsky.

Og slik fungerer det hele. Det starter med en artikkel uten kilder som blir referert og som brukes som sannhetsvitne for en serie artikler i mange medier som viser til hverandre. Dermed er det etablert en dokumentert sannhet som baserer seg på luft. Dette er er velkjent problem fra f.eks. samfunnsforskningen hvor kildehenvisninger ofte går i ring. De viser til hverandre og i store mengder, men få  har en primærkilde. Men det virker imponerende for de som ikke undersøker - og det gjør nesten ingen, for det tar lang tid.

Men tilbake til de russiske troppene. Nå kommer Det Hvite Hus på banen. Ifølge en artikkel i franske «Agence France Press» sjekket det hvite Hus etterretningsrapporter om at russerne var aktive i Syria. Men noen slike rapporter finnes ikke. Artikkelen sa ikke noe om hvilke disse var og det gjorde heller ikke det Hvite Hus. Legg merke til formuleringene her. Ingen sier at det er russere der, men inntrykket gies likevel.

Men Det Hvite Huset fulgte opp med uttalelser om at russisk involvering i Syria ville virke destabiliserende og lite hensiktsmessig. Dermed så det ut som en faktisk sannhet som de fleste som følger med tror på. Som sagt er det svært få som orker å sjekke primærkildene.  Etter en viss tid er det ofte umulig å vite hvem eller hva dette er.

Og siden denne historien viser at dette skjer denne gangen, hvordan kan en vite om ikke dette er tilfelle også vedrørende andre historier? Men det vet vi. Bombingen av Libya startet med en slik løgn, basert på en gjengivelse av en tale til president Gadafi som ble grundig forfalsket i vest for å ha et påskudd til å gi opprørerne (i dag IS) den flystøtten de trengte for å vinne krigen. Resultatet ser vi i dag: det som var den fremste afrikanske velferdsstat, Libya, er i oppløsning og er blitt et stort bidrag til den katastrofen som daglig utspiller seg i Middelhavet.

http://www.dn.no/meninger/kommentarer/2015/04/22/2...

Men igjen. Hvordan kan det ha seg at USAs regjering bekymrer seg for om Russland deltar i nedkjempingen av IS. Å nedkjempe IS er i dag et offisielt uttalt mål til USAs regjering. Nå er det slik at den Syriske regjeringen ikke tror på USA i denne saken:

http://www.derimot.no/blog/et-alternativt-syn-på-s...

Og det er det heller ikke ikke grunn for. Landets bekymring for russisk nedkjemping av IS lukter lange veier av dobbeltmoral. Ikke vil USA samarbeide med den syriske regjeringen om dette uttalte målet og russerne må holde seg langt unna. Alt tyder på at USA ikke kjemper mot IS selv om de sier de gjør dette. Det samme gjelder i enda større grad for den tyrkiske regjeringen som i praksis har administrert IS helt frem til nå. Tyrkia er mest av alt opptatt av å bekjempe sin egen kurdiske befolkning.

I praksis ville det være rimelig at Russland bekjempet IS i Syria, fremfor å vente til de kommer til Kaukasus eller Krim. For det er allerede etablert et samarbeid mellom den tyrkiske og ukrainske regjeringen om å bruke IS-folk i kampen mot Russland og opprørerne i Øst-Ukraina. 

http://www.voltairenet.org/article188381.html

Russland har dessuten landets eneste utenlandske militærbase i Syria. Det er altså allerede russiske militære der.

Men USA vil bare samarbeide med de statene som har finansiert, utstyrt og organisert, altså hjulpet IS frem til i dag og som fortsatt støtter dem. I praksis utenom USA, er dette Gulf-statene, Saudi-Arabia, Israel og Tyrkia. Denne bekymringen for russisk involvering dreier seg derfor ikke om å sloss mot IS, men om kampen mot IS skal bli effektivisert.

Når pressen fortsatt ikke klarer å stille helt elementære spørsmål om denne såkalte «borgerkrigen» som i dag , langt tydeligere enn tidligere, er en krig som føres med utenlandske leiesoldater, men lager et oppstyr om Russland og tropper i Syria - da kan vi være sikker på at det er noe annet som ligger bak. Og en trenger ikke være særlig kritisk for å se at den knapt halvhjertete innsatsen til USA for å bekjempe IS, egentlig er et ønske om å både kvitte seg med IS og den Syriske regjeringen. Først og fremst den syriske regjeringen som fortsatt er internasjonalt anerkjent.

For det har vært USAs primære mål hele tiden, selv om kanskje IS, som de selv har skapt, er blitt «A pain in the ass» (en liten hodepine).

Presseoppslagene er et godt eksempel på hvordan det etableres et faktum i opinionen uten dekning i virkeligheten. Det illustrerer også hvordan pressen brukes til bestemte politiske formål. Pressen blir dermed et redskap for den til enhver tids rådende makt i USA og NATO. Pressens kritiske forhold til virkeligheten forbeholdes andre deler av verden og får gjerne en dobbelmoralsk og løgnaktig funksjon fordi den er blind for «his masters voice».

Pressefriheten i vår del av verden blir dermed ofte retten til å feilinformere, virkelighetsfornekte - og forvrenge, retten til ukritisk å formidle den herskende makt sin virkelighetsoppfatning og stadig oftere retten til å lyge.

Artikkelen jeg baserer denne historien på finnes her:

http://www.ronpaulinstitute.org/archives/peace-and...

Bloggkommentarer levert av Disqus