IS er vår velfortjente straff

Virkeligheten er alltid konkret - alltid. For å forstå den verden vi lever i må vi vite konkret hva som foregår. Det betyr ikke at teori er uviktig - tvert imot - men det betyr at det må være et forhold mellom virkeligheten og teorien om den. Uten teori blir virkeligheten usammenhengende, uten mening. Denne forferdelige historien forteller oss om en flik av virkeligheten og vil forhåpentligvis bidra til å utvide forståelsen til det som nå skjer. (oversetter)



«JEG VAR MED PÅ Å SKAPE IS»


av Vincent  Emanuele.


Etter 14 års «Krig mot terror» har Vesten vært dyktige  til å skape barbari og til å skape mislykkede stater.


I flere år har folk rundt i verden spurt seg «Hvor kommer ISIS fra?»  Forklaringene varierer, men det viktigste fokus  er på geopolitiske (USA hegemoni), religiøse (sunni - shia), ideologiske (Wahhabism), eller økologiske (klimaflyktninger) årsaker. Mange kommentatorer og til og med militære, mener bestemt at krigen i Irak er den viktigste grunnen til å utløse de kreftene vi nå kjenner som ISIS, ISIL, Daesh osv.  Jeg kan legge til noen nyttige refleksjoner og anekdoter.


Det mesopotamiske marerittet.


Da jeg var stasjonert i Irak med 1. bataljon, 7. marinekorps i 2003 - 2005 visste jeg ikke hva ettervirkningen av krigen ville bli.  Men jeg visste at det ville bli en oppgjørets time.  Den velfortjente straff, ellers kjent som den uventede effekten  ser vi nå rundt omkring i verden (Irak, Afganistan, Jemen, Libya, Egypt, Libanon, Syria, Frankrike, Tunisia, California og flere) uten å se noen ende på det.


1000px-the_historical_city_of_babylon.jpg

Historiske Babylon lå i nåværende Irak, I nærheten av Bagdad, søkklastet med kultur og minnesmerker.


Tilbake til det jeg rutinemessig så og tok del i av uanstendigheter.  Naturligvis er krigens ondskap aldri blitt skikkelig anerkjent i Vesten.  Utvilsomt  prøver anerkjente antikrigs-organisasjoner  å fortelle om krigens grusomheter i Irak, men hovedstrømmen av media, det etablerte samfunn og de politiske styrende krefter i Vesten tillot aldri en skikkelig undersøkelse av den største krigsforbrytelse i det 21. århundre.


Da vi patruljerte den enorme regionen i Iraks Al-Anbar provinsen kastet vi MRE (Meal Ready to Eat) ut av kjøretøyene.  Jeg tenkte aldri på hvordan vi ville bli husket i historiebøkene, jeg ville bare ha litt ekstra plass i min HUMVEE.  Årevis senere, da jeg satt på et kurs om den vestlige sivilisasjons historie på universitetet og lyttet  til professoren som foreleste om sivilisasjonens vugge, tenkte jeg på MRE-søppelet i den mesopotamiske ørkenen.


Når jeg undersøker nylige hendelser i Syria og Irak, kan jeg ikke unngå å tenke på de små ungene som mine kompiser i marinen ville bombardere med godterier fra disse MRE-pakkene.  Godterier var ikke det eneste vi kastet til barna.  Vannflasker fylte med urin, steiner, rester og forskjellige andre saker ble også kastet ut til dem.  Jeg har ofte lurt på hvor mange medlemmer av IS og forskjellige andre terroristgrupper som husker slike hendelser.


Videre tenker jeg på de hundrevis av fanger vi tok og torturerte i provisoriske fengsler, bemannet med tenåringer fra Tennessee, New York og Oregon.  Jeg var aldri så uheldig å jobbe i disse provisoriske fengslene, men jeg husker historiene.  Jeg husker klart marinejegere som fortalte meg om slag, klasking i ansiktet, sparking, bruk av  albuer og knær og slag mot hodet til irakere.  Jeg kan huske beretninger om seksuell tortur, hvor man tvang irakiske menn til å utføre seksuelle handlinger på hverandre, mens marinejegerne holdt kniver mot testiklene deres, og noen ganger brukte batonger til seksuelle handlinger.


etemenanki-ziqquratsurroundings_5167773.jpg

Historiske Babylon var virkelig en fantstisk by


Men før disse vederstyggelighetene kunne finne sted hadde vi i infanterienhetene fornøyelsen av å arrestere irakere på nattpatruljer.  Vi bandt hendene deres med strips, tok svarte hetter over hodet på dem og kastet dem bak i bilene våre mens koner og barn falt på knærne og jamret seg.  Noen ganger plukket vi dem opp om dagen.  Som regel gjorde de ikke motstand.  Noen av dem måtte holde hendene i været mens marinejegerne slo dem i ansiktet med geværkolben.  Når de en gang kom til et fengsel ble de holdt der i dagevis, ukevis eller månedsvis.  Familiene fikk aldri vite noe.  Og når de så ble løslatt kunne vi kjøre dem fra FOB ( Forward Operating Base) til midten av ørkenen og slippe dem løs milevis fra hjemstedet.  


Etter at vi løsnet stripsen og tok av  den svarte hetten kunne noen av de mer sinnsforvirrede marinejegerne fyre av runder fra sine AR-15 opp i luften eller på bakken for å skremme den nylig befridde fangen.    Alltid mens de lo.  De fleste irakere ville flykte, fremdeles gråtende etter de mange prøvelsene i fengselet, og håpe på at en eller annen slags frihet ventet på dem.  Hvem vet hvor lenge de overlevde.  Men ingen brydde seg.  Vi vet en tidligere USA-fange som overlevde : Abu Bakr al-Baghdadi, lederen for ISIS.


Forbløffende nok, etter at evnen til å avhumanisere det irakiske folket nådde sitt toppunkt med kuler og eksplosjoner, brukte mange av marinejegerne fritiden til å ta bilder av de døde, ofte lemlestet de likene for moro skyld eller stakk i de oppsvulmede kroppene med pinner til billig latter.  Fordi Iphoner ikke fantes på den tiden kom mange marinejegere til Irak med digitale kameraer.  Disse kameraene inneholder en ikke fortalt historie om krigen i Irak, en historie Vesten håper verden vil glemme.  Den historien og disse kameraene inneholder også opptak av ville massakre og talløse andre krigsforbrytelser, realiteter som irakerne ikke har gleden av å glemme.


Dessverre kan jeg huske talløse grusomme anekdoter fra min tid i Irak.  Uskyldige mennesker ble ikke bare rutinemessig tatt til fange, torturert og fengslet, de ble også brent i hundretusenvis, noen studier antyder millioner.


Bare irakerne selv forstår den rene ondskapen som ble utøvet mot deres nasjon.  De husker Vestens rolle i den åtte år lange krigen mellom Irak og Iran.  De husker Clintons sanksjoner i 1990, politikk som resulterte i over 500 000 døde, for det meste kvinner og barn.  Så kom 2003 og Vesten fullførte jobben.   I dag er Irak en fullstendig knust nasjon.  Folk er forgiftet og  lemlestet og naturen er giftig etter bomber med utarmet uran.  Etter fjorten år med krig mot terror er én ting klart, Vesten har vært dyktige  til å skape barbari og til å skape mislykkede stater.


Å leve med spøkelser.


De varme og glassaktige øynene til irakiske barn forfølger meg stadig, slik de skal.  Ansiktene til dem jeg har drept, eller iallfall de kroppene som var så nær at jeg kunne se dem vil alltid forfølge meg.  Mine nattlige mareritt og daglige refleksjoner minner meg om hvor IS kommer fra og nøyaktig hvorfor de hater oss.  Hatet, som er forståelig men beklagelig, vil være rettet mot Vesten i årevis, ja i tiår framover.  Er det annet å vente?


Igjen, omfanget av ødeleggelsene Vesten hår påført Midt-Østen er helt ubegripelig for folk flest i utviklede land.  Poenget kan aldri bli overdrevet når Vesten om igjen og om igjen like naivt spør »Hvorfor hater de oss?»


_79533540_79527991.jpg

Irakiske kvinner i nasjonaldrakter  fra historiske kilder


Kriger, revolusjoner, kontrarevolusjoner har alltid funnet sted, og generasjoner har levd med resultatene.  Sivilisasjoner, samfunn, kulturer, nasjoner og individer overlever eller går under.  Det er slik historien virker.  Framtiden vil for en stor del avhenge av hvordan Vesten takler terrorisme og vil være avhengig av om Vesten fortsetter sin terroraktige oppførsel.  Den åpenbare måten å hindre framtidige ISIS-lignende organisasjoner å oppstå er å gå imot vestlig militarisme i all sin forferdelige form:  CIA-kupp,  stedfortredende kriger, droneangrep, kriger med ujevnt styrkeforhold, økonomisk krigføring osv.


I mellomtiden må de av oss som deltok direkte i den folkemord kampanjen i Irak leve med krigens spøkelser.


Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Bloggkommentarer levert av Disqus