Julebrev fra Havanna

JULEBREV FRA HAVANNA

I dette tusenåret har jeg nesten hatt alle jule- og nyttårsfeiringene på Cuba. Det jeg husker i farta er jula og nyttår om bord i S/S Christian Radich i Karibia på Antigua. Jula er kommet på trygg avstand. Tidene forandrer seg også her, og allerede i november så vi juledekorasjoner i butikkene og på kjøpesentrene. Det minnet meg om at i år kunne jeg sende julehilsen etter mange års opphold. Det er mange spørsmål om Cuba, seinest i dag måtte jeg svare på spørsmål om å lære spansk på Cuba, og da har de selvfølgelig tusen spørsmål. Takk til dem jeg hører fra!


images_26.jpeg

Karnevalet i Havanna er en eksplosjon i musikk, farger og glede.


For ett år siden sprang den store nyheten at presidentene Raúl Castro og Barac Obama hadde blitt enige om å opprette diplomatiske forbindelser. I Norge og andre land trudde alle at nå var alle fiendtligheter over og normaliseringen i gang, men intet er skjedd. Ambassader i begge land er opprettet, men det er bare en formsak, begge har hatt interessekontorer i over 30 år. Blokaden står ved lag, og forhandlingsdelegasjoner fra begge land møtes jevnlig uten synlige resultater. Raúl Castro ber USA om å legge ned Kz-leiren og Guantanamobasen og forsvinne fra Cuba. USA vil ødelegge den cubanske revolusjonen og styre Cuba og forstår ikke riktig betydningen av 55 år med vold, terror og forsøk på å utsulte et folk. Denne latente situasjonen kan vedvare i mange år. USA har ikke et normalisert forhold til noe land Karibia og Latin-Amerka, og derfor har disse opprettet CELAC og utestengt USA og Canada.


Siste ukes nyheter har vært en del av dette; nemlig mange cubanere som har reist til Ecuador i Sør-Amerika som en del av å åpne for fri utreise uten visumplikt. Men cubanerne vil ikke til Ecuador, men til USA; de ødelegger sine pass og reisedokumenter for å tilfredsstille USAs krav til illegal utreise fra Cuba etter loven ”Pies pies-secos mojadas” som betyr ”våt eller tørr på beina” og er da garantert innvandring til USA, opphold, hus og arbeid. Nærmere 3000 cubanere sitter fast i Ecuador uten papirer og er blitt mat for kriminelle bander og mafiaen. Det er 7700 kilometer og 8 landegrenser å passere for å komme til guds eget land, og prisen er 7000 US dollar pr hode. På grensen til Panama er det 1200 cubanere, og i Costa Rica på grensen til Nicaragua skal det være ca 3000 cubanere. Disse tallene er selvfølgelig usikre fordi det er ingen som vet eller har oversikt.  Det er møter i SICA, samarbeidsorganisasjonen for de sentralamerikanske landene, men ingen vil hjelpe cubanerne fordi alle har kjempeproblemer med illegale utvandrere til USA. USA vil ikke ha noen av disse og dreper hvert år ca 500 mennesker ved muren mot Mexico, Skammens Mur, så kommer cubanerne som praktisk talt blir tatt imot med rød løper. USA har gjort alt i 55 år for å destabilisere Den cubanske Revolusjonen, og dette er fortsettelsen. De sentralamerikanske presidentene blir forbannet og våger ikke en gang å si i sine land hvordan dette henger sammen, og det gjør det heller ikke. Bakgrunnen for alle flyktningene er at disse landene har blitt medlem av ALCA, USAs frihandelsorganisasjon for utplyndring av  landene, det er ikke arbeid å finne for å fø sine familier og folk flykter i til USA i håp om arbeid og inntekt.


images-4_13.jpeg

Det er ikke rasisme på Cuba


Den videre skjebne til cubanerne er helt ukjent. Landene har innført visumplikt for å få kontroll over situasjonen.  Samtidig har vi exilcubanere som vil til Cuba, folk med sykdommer som håper på å få helsehjelp på Cuba fordi de ikke har helseforsikring eller penger til å få hjelp i USA. Likeens tannlegebehandling. Exilcubanerne snakker spansk, og de forsøker å svindle seg inn i helsevesenet. Det er mange historier om dette, og her om dagen hørte jeg om ei dame i 60-åra som hadde forlatt Cuba for mange år siden, nå er tilbake for å få behandling for sin diabetes. På politisk nivå har de i flere år arbeidet med hva de skal gjøre med exilcubanere som vil ha sin pensjonstilværelse på Cuba fordi de har ikke en pensjon de kan leve av i USA. Det er den andre siden av medaljen til mennesker som forlot det forferdelige Cuba for guds eget land som nå kommer krypende tilbake. 


Hele november var ferie for oss med ei ukes ferie på La Isla de Juventud. Den ligger sør for Cuba i retning Caymen Island, britisk koloni der Anders Jahre samlet sitt hemmelige fond. Vår tur tar 3 timer med katamaran eller 6 timer med gammel hurtigrute. Øya har hatt mange navn: Isla de Cotorro fordi det var så mange papegøyer der, deretter Isla de Pinos pga den store og fine furuskogen og i 1978 ble navnet forandret til Isla de La Juventud etter en verdenskongress for ungdom. I tusenvis av ungdom fra Afrika, Asia og Latin-Amerika har fått sin utdanning her, men det ble gradvis avviklet etter Sovjet Unionens støtte til Cuba forsvant i 1990. Det var ikke lenger midler til disse programmene. Jeg har møtt mennesker i Ghana i Vest-Afrika som har studert på Cuba i opptil 12 år før fullført universitetsutdanning. 


Sør om Cuba og rundt Isla de La Juventud er det støvelhav, det er grunt, vanskelig og farlig farvann. Cristobal Colon kom dit på sin andre sjøreise. På de andre reisene forliste fartøyene på tur til La Isla de La Juventud, og han mistet lysten til å kontrollere La Isla. La Isla de La Juventud ble sjørøvernes øy med sine mindre fartøyer og førsteklasses farvannskunnskap holdt de seg i dekning og i skjul etter sine kapertokter. Forsøkte de store røvernasjonene som England, Frankrike og USA å få knekt sine konkurrenter, våget de ikke å fortsette forfølgelsen i det lumske farvannet. La Isla skal være utgangspunktet for Stevensons sjørøverromaner. 


La Isla de La Juventud er en av jordas fredeligste steder; godt over 2000 kvadratkilometer i areal, hovedstaden Nueva Gerona med drøye 20 000 innbyggere og pueblos utover den rike jordbruksøya. Josefina har familie her. Vi var her i år 2000 for første gang, og har siden vært tilbake mange ganger. Livet går langsom , hestene har sin plass i gata, mange sykler og noen biler. Hovedgata har vært under arbeid i flere år; nå heter den Boulevard med mosaikk og utsmykning, møteplasser av forskjellig type og parker. Ingen biltrafikk eller sykler, bare for gående. En kveld samles vi, la familia, på fiskerestauranten El Rio med 15 til bords av store og små. På la Isla bringes det fisk i land. Vi kjøper for å ta med oss til Havana. Etter middag samles vi i hovedgata Boulevard, drikker rom og prater i den tropiske natta. Så tynnes det ut, de minste skal på skole og noen tidlig på arbeid. Jeg tenker på Oslo som skal bli bilfritt. Det er ikke enkelt. Skal vi satse på mennesker, eller biler og økonomi. Kapitalismen er ikke for mennesker?


cuba.jpg


Før vi forlater La Isla må jeg nevne Presidio Modelo, fengslet som består av 5 siloer som ble bygd som en gave fra USA etter modell fra Illinois  i 1930 med filosofi av Jerrymy Benkham. Det er et tusen seller i hver silo og i sentrum en maskingevær posisjon. Ble det bråk, kunne en mann få det stille, i hovedsak brukt til politiske fanger. De mest berømte fangene var Fidel Castro og de 27 overlevende fra Moncada opprøret i 1953.  Etterpå ble det museum, så drar du til La Isla er det et obligatorisk besøk. Vi bodde i samme Casa particular som for 15 år siden, Casa de Roberto, vi kommer til  venner og kjente og blir behandlet på aller beste måte.


Neste ekskursjon gikk til Mariel, den nye containerhavna og økonomiske frisona, en time vest for Havana. Det er stor internasjonal oppmerksomhet om kring Mariel, og er forventet å bli den store omlastingshavna for Karibia og Latin-Amerika. Containerfjella vokser, og tungtrafikken vokser. Det er et stort oppland avsatt for industriell utvikling. Selve byen hadde ikke gjennomgått store forandringer, men veiene blir forberedt for økende trafikk. Det blir spennende å følge utviklingen.


Den første tida i november var det varmt med dagstemperaturer på over 30C grader. I det siste har det vært noen dager med regn og regnbyger og temperaturen har normalisert seg på 28 grader. Vi har badet i det Karibiske hav ved givne anledninger. På planen står en Varadero-tur; det er fristene med 3 dager på all inclusive hotell, Josefina prioriterer det. Jula er ikke det helt store på Cuba, men nyttårsfeiringen er sterk med 1. januar som revolusjonens dag. Cubanerne er familiekjære, mange cubanere benytter feriedagene til å reise på familiebesøk. En hektisk periode.

For oss rolige dager på et fredelig Cuba. 

God jul og godt nytt år til familie og venner!


H. Boye Svendsen  i

Havana, 15.12.2015


Bloggkommentarer levert av Disqus