Kampen om Idlib

Fra syriakrigen:


Kampen om Idlib.


Denne artikkelen er skrevet av Ghassan Kadi og er hentet herfra: http://thesaker.is/the-battles-of-and-for-idlib/

Hvis det i det hele tatt har vært noe sivilt opprør i Syria, må det ha vært først og fremst i Idlib. Idlib er en fattig region i Syria som ligger nordvest som innland. Mot kysten ligger Lattakia som er et av støttepunktene til den syriske hæren og i nord Aleppo, Syrias største by og landets økonomiske nav. I og med at Idlib stort sett er befolket med sunnier og er fattig, har denne kombinasjonen gjort det til et egnet rekrutteringsted for ulike religiøse grupper.

Prosessen med radikalisering (i betydningen religiøs radikalisering, overs.) av ungdom, har hatt Idlib som base i lang tid - i årtier - lenge før den såkalte syriske revolusjonen, borgerkrigen og arabiske våren startet. Etter begivenhetene i Hama (en massakre i februar 1982, overs.), ønsket ikke den syriske regjeringen, og var forsåvidt heller ikke i stand til, å stoppe radikaliseringen uten å krysse den hårfine linjen mellom radikalisme og islam. Regjeringen ville ikke bli sett på som den som stod imot religionsundervisning eller religionen som sådan. Dermed grep de fanatiske imamene og de som støttet dem anledningen til å bruke religionsundervisningen som et middel til å spre religiøs radikalisme.

Situasjonen er ikke unik for Idlib. Den er faktisk lik den vestlige regjeringer står overfor hvor de ikke kan røre moskeer uten ugjendrivelig bevis for at det der drives militær trening. Selv i slike situasjoner må de trø med «gummisåler» for ikke å fornærme alle muslimer. I Syria har alle fattige sunni-områder religiøse skoler, og var det noen steder disse ikke fantes var det alltid moskeer med sine «lærere».

I Idlib var den religiøse sammensetningen slik at bl.a. på grunn av fraværet av andre religiøse grupper og bevegelser ble utviklingen av en dominerende radikalisering uunngåelig.

Naturligvis ble den finansiert fra «Gulfen», særlig Saudi-Arabia. Undervisningen om Baath-bevegelsen og emner fra skolepensumet, slike som arabisk nasjonalisme som ble undervist til grunnskolebarna, fenget ikke nok til å bremse fremveksten av den religiøse «tsunamien», heller ikke regjeringen forsøkte dette av frykt for å bli sett på som anti-religiøs og ikke minst anti-sunni.

Assad-familien er alawitter, men de er ikke religiøst sekteriske. Dette hindret ikke deres fiender i å fremstille dem som anti-religiøse, særlig anti-sunniske. Assadene, både far og sønn, måtte utvise stor forsiktighet, spesielt etter 1982-hendelsen i Hama som ble brukt av fundamentalister. De presenterte den som noe som brennemerket Assad-familien og for å rekruttere jihadister.

I virkeligheten inntok ikke Hafez Assad en uforsonlig linje i det hele tatt. Det var broren hans, Rifaat som stod bak de mest brutale handlingene, derav massakren i Tadmur-fengselet hvor 500 innsatte ble skutt til døde i cellene sine, angivelig av Rifaat selv.

Etter Hama-hendelsen prøvde den syriske regjeringen å undertrykke den fundamentalistiske militarismen, men den ville ikke kontrollere undervisningen og arbeidet til lærerne i religiøse skole og moskeer.

Nå, etter 4 og et halvt år krig og med russiske flyangrep, er den syriske hærens framrykking mot Idlib av spesiell interesse. Det som er tydelig, er at selv om de russiske flyangrepene skjer over hele Syria, så er den militære strategien å rydde de vestlige regionene for å unngå fiendtlige lommer som kan føre til at de angripes i ryggen. For å få det til må den største fisken stekes: Aleppo. Nøkkelen for å nå Aleppo er imidlertid Idlib fordi det er kjerneområdet til den syriske opposisjonen; hvis det da finnes noe slikt. Det er bre en håndfull syriske byer og landsbyer hvor de islamistiske krigerne vil få folkelig støtte og beskyttelse fra syriske borgere. Idlib er på toppen av den listen. Erobres idlib, erobres «det bankende hjertet» til den syrisk-baserte fundamentalismen.

Med den russiske luftstøtten beveger nå den syriske hæren seg på mange fronter i området mellom Homs og Aleppo og Idlib ligger midt inne i dette.

På bakken skjer det meget fort nå og det er vanskelig å holde oversikt over alle strategiske byer og områder som den syriske hæren nå overtar. At Idlib faller er nå uunngåelig og når det har skjedd sammen med fallet til Jisr Al-Shougour, da vil frigjøringen av Aleppo bli som en tur i parken. Strategisk er det bare nå snakk om tid før Idlib faller; det dreier seg bare om når terroristene taper, flykter eller overgir seg.

Det som imidlertid er langt mer relevant er spørsmålet om hvordan en kan vinne «hjertene og hodene» i idlib. IS kan ikke nedkjempes bare med militære midler; de kan bare knuse deres infrastruktur, ødelegge deres finansielle basis, desimere dem militært, men de vil ikke kunne nedkjempe dem ideologisk. De tar feil som bare ser den USA-skapte siden ved krigen og utfra det konkluderer med at USA er roten til problemet.

Roten til problemet er en eldgammel feiltolkning av Koranen som har eksistert i århundrer; en fortolkning som baserer seg på erobring og tvang. Såfremt disse feiltolkningene ikke blir avglorifisert og rettet av muslimske geistlige og ledere, eller hvis de skulle miste sin folkelige oppslutning, da ville de dukke opp igjen når betingelsene igjen ligger til rette for det.

Verdenssamfunnet skulle med forente krefter ikke tillate gjenoppstandelse av IS, og en slik samstemt innsats trengs ikke bare i Syria, men dessverre overalt hvor det er sentre for islamistisk undervisning og tenkning, inkludert de vestlige land.

Sannheten om dette tema er imidlertid at IS-syndromet ikke et avgrenset til organisasjonen med det navnet. Det er en oppsamlet effekt som i dag hefter ved menneskeheten, som har ført til at religion står mot religion, sekt mot sekt, rase mot rase, nasjon mot nasjon og bror mot bror.

IS kan ha utviklet en meget tøff og brutal form, men frøene som IS mentalt vokser fra finnes overalt, i hver religion, sekt og nasjon. Når disse maskeres under dekke av høflighet og menneskerettigheter og kamufleres med glattbarberte fjes, dresser og slips - da er det ikke mindre farlig og ødeleggende av den grunn.

Så før verdenslederne, selv de med de best hensikter, peker på IS og ser dem som den eneste kilden til ondskap og vil utrydde uvesenet, må alle mennesker uansett hva de mener forøvrig gå i seg selv og vurdere hvilken tro, tanker og meninger de selv dyrker.

Kampen om hode og hjerte i Idlib er mikroskopisk i forhold til den samme kampen for menneskeheten. Den militære delen er den letteste.

Denne artikkelen er oversatt og bearbeidet av Knut Lindtner

Bloggkommentarer levert av Disqus