krigen i Syria: Prooagandakrigen

Helmut Scheben: Propagandakrigen


Helmut Scheben, var fra 1993 til 2012 redaktør og journalist i sveitsisk TV, SRF, 16 år i sveitsisk dagsrevy. http://www.infosperber.ch/Artikel/Politik/Syrien-ein-Krieg-um-Gas-und-Ol

 

1271691.jpg

Helmut Scheben

 

Del 2. I denne delen taes opp hvordan krigen om hjertene ble ført: Propagandakrigen.



Skitten propaganda-krig: 

Forståelse av Syria-konflikten i vestlige medier er historien om en illusjon og skuffelse over noe som ble kalt «arabisk vår». Det er også historien om massiv feil-informasjon. Med krisen på førstesidene i hoved-mediene, i mars/april-2011, lot motstandere av Assad ingen metoder være uprøvd for å få til det samme som førte til Gaddafis fall i Libya. «Et folk reiser seg mot tyrannen», hørte vi. «En diktator massakrerer fredelige demonstranter», het det i Washington, Paris, London, Riyadh og Ankara. Mediebildet i alle TV-kanaler og vi kunne lese det samme i alle store dagsaviser.  

 

Ikke en eneste radio -eller TV-moderator glemte standard-formuleringen fra Libya-krigen i sitt repertoar: «Diktatoren skyter mot sitt eget folk». Sommeren 2011 var fortellingen om undertrykking av fredelige demonstranter blitt en sann medie-orkan. Amnesty International krevde at Syria-regimet måtte sendes til den internasjonale Haag-domstolen, fordi den prøvde `å kvele fredelige protester med hjelp av panservogner og skarpe våpen`. Syrisk stats-TV viste samtidig nedbrente rettsbygninger, sprengte politistasjoner og telefonsentraler, massedrap i landsbyer, erobret av opprørere. Fra noen regioner ble fastboende sjia-muslimer, alavitter eller mulige sympatisører med Assad systematisk fjernet. Forskere, leger, ingeniører, offiserer og ordførere, som hadde en eller annen kontakt med regjeringen, ble truet, fordrevet og myrdet. 

 

images-7_12.jpeg

 

I vestlig presse ble alt dette først framstilt som billig Assad-propaganda: «Regimet hevder den er offer for aggresjon fra radikal-islamske terrorister», lød standard-formuleringen på TV og i radio. Men snart meldte usikkerheten seg. De samme mediene som omtalte opprørerne som heroiske kjempere for frihet og demokrati, fikk forklaringsproblem da det ble kjent at over 1000 ulike væpnete grupper opererte i Syria, mange av dem fra Al-Qaida-miljøet. Det var alle typer krigere, fra vanlige kriminelle til folk som drev med hals-hugging, viste til koranen og brukte videoer på internett for å skape frykt.  


Uavhengige røster neglisjeres i medier: 


Karin Leukefeld har vært i Midtøsten i flere år og i Syria ved utbruddet av den voldelige konflikten. I boka Flächenbrand / Gressbrann fra 2015 beskriver hun hvordan uavhengige journalister ble bedt om å holde kjeft, om de gikk ut mot fortellingene i ledende medier. Leukefeld tilbød tysk radio i mars 2011 en reportasje der hun snakket med syrere om den arabiske våren. Det viste at støtten bak regjeringen Assad så ut til å være større enn ventet og at folk flest ikke kunne forestille seg en omveltning på linje med utviklingen i Tunis og Egypt. 

 

images-6_12.jpeg

 

Radio-redaksjoner i Tyskland avviste rystet rapporten som de på forhånd hadde forhandlet seg fram til enighet om. Journalister fikk høflig beskjed om å holde seg til de aktuelle meldingene som fortalte at Assad undertrykte folket sitt og ikke kunne holde seg særlig lenge ved makta. `Agenturmeldinger, blogger, sosiale medier og `aktivister` ble fra nå av regnet som troverdig kilde på det som skjedde i Syria`, skriver Leukefeld: `Andre røster fikk neppe gehør i radio og fjernsyn når den akkrediterte journalisten ble skjelt ut, truet og omtalt som `representant for regimet` av syriske opposisjonelle i Tyskland`. 

 

Slik gikk det også med uavhengige journalister i vestlige ambassader i Damaskus, som ikke ville følge en aggressiv linje fra egen regjering. 2 franske journalister, George Malbrunot i Le Monde og Christian Chesnot i Radio France avslørte i boka Les chemins de Damas, Veiene til Damaskus, hemmelig informasjon om Sarkozy-regjeringens politikk. Der skildres en scene der den franske ambassadøren i Syria, Eric Chevalier på en sjokkerende måte ble satt på plass under en samtale i fransk UD, fordi han tvilte på om det var fornuftig politikk å satse på at Assad måtte styrtes. 

 

images-5_12.jpeg

 

Assad-motstandere sender ut desinformasjon: 

 

En kilde i Coventry, nord for London, har fra starten av vært dominerende i vestlige medier : `Observatørene for menneskerettigheter i Syria`. Disse observatørene opptrådte som et PR-byrå for Assad-motstanden. En Ex-CDU-representant i Tysklands forbundsdag Jürgen Todenhöfer beskrev observasjonsposten for menneskerettigheter i London slik i 2013: `Det er en eneste mann i samarbeid med 1 eller 2 på deltid. Denne Rami Abdul Rahman, som i virkeligheten het Osama Ali Suleiman forsynte hele verden med nyheter, som særlig de 2 første årene i stor grad var eventyrfortellinger`. 

 

Informasjon fra Abdul Rahman har til i dag først og fremst opphav hos `aktivister`, som av sikkerhetsgrunner opererte under hemmelige navn. New York Times skrev 9/4-13: `Ut fra egne opplysninger får mannen økonomisk støtte fra den europeiske kommisjon og et annet land, han ikke ville oppgi navn på`. Rahman satt ifølge egne opplysninger i syrisk fengsel og kom som politisk flyktning til London i 2000. Hans kontakt med Storbritannias utenriksminister William Hague er dokumentert. 

 

Oversettelse, Per Lothar Lindtner, 4/2-2016. Kilde: Helmut Scheben , 2/12-15, gjengitt av uz/dkp, 5/12-2015.


Bloggkommentarer levert av Disqus