​Krigen i Syria: Sammensvergelsen.

Sammensvergelsen

 

Artikkelen er skrevet av Ghassan Kadi.

 

Dette er en fortsettelse av artikkelen: Ikke helt etter planen.

 

Her skal skal vi kaste et raskt blikk på de hendelsene som kulminerte med «krigen mot Syria».

 

Etter at den beryktede New World Order (NWO) ble etablert som følge av Sovjetunionenes oppløsning, en «global» orden som tilnærmet ga USA et grenseløst mandat til å gjennomføre drømmen som verdenspoliti og dominans - da var landet raskt frempå for å omgå internasjonale lover. De invaderte Irak og seinere Afghanistan, bombet og plyndret Libya og stoppet ikke før de, om ikke bokstavelig, invaderte Syria.

 

Men selv før NWO ble til, faktisk da Sovjet var på høyden av sin makt, var USA engasjert i direkte militær virksomhet i et titall land og bombet de fleste av dem. Denne listen er velkjent og jeg trenger ikke repetere den her.

 

I hver og en av disse situasjonene, med og uten mandat fra FNs Sikkerhetsråd, nølte ikke USA  med å klassifisere hva som var vennligsinnete land og de land som tilhørte det de kalte «ondskapens akse».

 

r213-group-3-axis-of-evil-comedy-tour-5-728.jpg

"Ondskapens akse". Begrepet ga USA en form for moralsk rett til å ødelegge disse landene, noe de gjorde med flere

 

George W Bush (GWB) gjorde dette helt klart da ha uttalte: «Enten er dere med oss eller så støtter dere terroristene». Med dette mente han egentlig: «Enten gjør dere presis det vi sier, eller så bomber vi dere». Dette var konkret og bokstavelig talt.

 

USA ga seg selv mandat til å bombe og ødelegge slik det passet dem. Det er derfor sant at USA er til å stole på når det gjelder en ting. USA bomber et land når de har sagt det.

 

Hva var det som stoppet USA fra å bombe Syria mer enn fire år etter at de hadde sagt at de ville dette? Ja, en kan spørre. Ser en tilbake må de som var ansvarlig for USAs utenrikspolitikk ha vært svært irritert, mildest talt, for at de ikke benyttet seg av den ene sjansen til å invadere Syria. Dette var helt tilbake til 2003. I virkeligheten hadde USA også en sjanse helt tilbake til 1991, men den ble forpurret av «pappa» Assad.

 

USA var innstilt på å ta Syria helt siden president Hafez Assad rolig og målrettet samarbeidet med Hezbollah. Dette samarbeidet hadde som mål å snu Israels invasjon av Libanon i 1982 til et ydmykende nederlag.

 

På den illevarslende datoen 5. juni angrep Israel Libanon i 1982 med den bestemte målsettingen om å ødelegge PLO og drive dem ut av Libanon. Til og med hovedstaden Beirut og halve Libanon kom under israelsk kontroll. På dette tidspunktet kunne Israel ha okkupert hele Libanon, men mente at det ikke var nødvendig med noen videre fremrykking, og særlig ikke etter at de gjorde en avtale som førte til at PLO måtte forlate Beirut og dra til Tunis.

 

birthpangsofnewmiddleeast.jpg

Israel invaderte Libanon i 1982. Mange norske FN-soldater har vært vitne til den israelske virksomheten og det førte over tid til at nesten alle skiftet oppfatning om denne konflikten. De ble sterkt Israelkritiske. Hezbollah, den libanesiske frigjøringsbevegelsen påførte Israel et ydmykende nederlag som måttet trekke styrkene ut i 2000.

 

Tanken på krigen som også startet 5.juni (1967) (den såkalte 6.dagers-krigen hvor Israel vant på alle fronter, overs.) sitter fortsatt helt fremme i bevisstheten til alle arabere. Det som var lært av tidligere kriger med Israel var at Israel var uovervinnelig og hver tomme land som var okkupert og kontrollert av Israel forble det. Den delvise arabiske seieren i «oktober 1974»-krigen  bidro ikke mye til å endre på dette bildet, og særlig etter at Kissingers (USAs utenriksminister) diplomati seinere ga Israel mer makt og flere fordeler enn de noensinne hadde oppnådd med militære midler.

 

Det var en lang, varm og deprimerende sommer i Libanon blandet med desperasjon og håpløshet. Skrekken etter massakrene I Sabra og Chatila (palestinske flyktningleire i Beirut hvor Israel organiserte en massakre på rundt 2000 palestinere ved hjelp av kristne falangister, overs.) lamslo hele verden. Det virket som om det var fullstendig håpløst å se for seg hvordan en kunne få Israel til pakke sammen og forlate landet.

 

tumblr_lrlgiblmuy1qef759.jpg

Sabra og Chatila-massakrene stod Israel bak. Israel fraktet inn falangister (tilhører et kristent høyreorientert parti i Libanon) fra Sør-Libanon som tildels i ruset tilstand gikk berserk i disse to flyktnigleirene og drepte 2000 palestinske flyktninger i disse to flyktningeleirene.

 

Med utgangspunkt i denne ekstreme hjelpeløsheten, begynte motstanden å ta form og vokse frem. Hafez Assad (Syrias daværende president, overs.) var en virkelig taktiker med grenseløs fasthet. Han var fast besluttet å snu utviklingen til Syrias fordel etter mange år med Kissingers politiske bedrag, som bare hadde til formål å sikre staten Israel med alle mulige midler. Den måten USA hadde isolert Syria på, ved å nøytralisere Egypt og dermed plassert Syria i en svært sårbar situasjon, krevde store ressurser for å bli i stand til å forsvare sine grenser og integritet. I boken Asad har Patrick Seale dedikert en betydelig del til perioden med Kissingers diplomati og den betydning det fikk for Syria.

 

Hafez Assad visst svært godt at han ikke kunne vinne en konvensjonell krig med Israel. I samarbeid med Hezbollahs ledelse ble de enig om at en asymmetrisk krig med Israel kanskje kunne være en løsning. Helt siden Hezbollah begynte og deres guerilla-lignende angrep på den israelske styrkene i Sør-Libanon begynte å bite, lovet USA-Israel aksen hevn over Assad.

 

Ser vi på Saddams uforutsette invasjon av Kuwait, ville Bush senior (USAs daværende president, overs.)  angripe både Irak og Syria, men president Assad forpurret dette ved å levere en militær enhet til koalisjonen mot Irak og på den måten gjøre seg til en alliert.

 

Vi må huske på at dette var i 1991 og Russland hadde nok med sine indre vansker. President Assad gjorde en klok og pragmatisk beslutning.

 

Etter hvert som Hezbollahs angrep på Israel ble mere sofistikerte og effektive, hadde Israel to muligheter: enten en ny stor opptrapping eller tilbaketrekning. Den 25. mai 2000 besluttet de å forlate Libanon. De kalte det en tilbaketrekking, men i virkeligheten var det en retrett som følge av et avgjørende nederlag.

 

Heldigvis levde Hafez Assad lenge nok til å kunne se fruktene av arbeidet og han døde noen uker seinere.

 

hafez_al-assad.jpg

Bashar al-Assads far, Hafez Assad

 

Ved siden av å være en statsmann med stor kvalitet, var Hafez Assad en nasjonsbygger på mange nivåer. F.eks. ved at han forbød bestemte typer import, satte han ikke bare iverk innstrammingstiltak, men det fungerte også som et middel til å stimulere utviklingen av lokale foretak.

 

Da han kom til makten i 1970 hadde Syria slitt med ustabilitet i mange år. Landet hadde stor penge- og ekspert-flukt til Libanon. Både industri og landbrukssektoren var hardt rammet. Det var ingen målrettet politikk for å få løst vanskene. Assad klarte å snu dette samtidig som han hele tiden sørget for nok penger til hæren og sikkerhetsapparatet.

 

Når det gjaldt sosialpolitikken var Assad helt sekulær (ikke-religiøs, overs.). Mens Libanon hadde et sekterisk system og alle regjeringsposisjoner helt fra presidenten til portåpneren ble fordelt  mellom religiøse grupper på en måte som var ment å være rettferdig, var dette i Syria ikke tillat. Det å lage bråk om andres religion var forbudt og religiøse sekterisme var ulovlig.

 

isis-in-ramadi.jpg

Fordi religiøs sekterisme ikke var tillat i Syria fungerte naturligvis landet som en rød klut for slike folk som på bildet over.

 

Syrias fiender og motstandere mislikte dette. Israel kan ikke forsvare sin jødisk-sionistiske baserte eksistens med argumenter om at det er den eneste hensiktsmessige formen for sikkerhet og stabilitet som er mulig i Levanten, særlig ikke når de har en suksessrik sekulær nabostat inntil seg. Saudi-Arabia har på sin side lignende sunni-begrunnete bekymringer om fremveksten av en sekulær (ikke-religiøs) stat. Sist og ikke minst utgjorde Syrias fremskritt på områder som industri, teknologi, landbruk og andre felt en uttalt langsiktig sikkerhetsrisiko for Israel. Den anti-syriske alliansen, ledet av USA og Israel ble mer urokkelig og besluttsom for å stoppe Syrias fremgang og sende landet tilbake til mørkere tider.

 

I 2003, etter 11. september og invasjonen av Afghanistan, var USA kommet til det punkt hvor de var klar til å gjennomføre en drøm de hadde hatt i lang tid: invasjon av Syria. Men de trengte en svært god rettferdiggjøring som var internasjonalt «spiselig».

 

I 2003 hadde USA ingen rimelig eller gyldig grunn til invasjonen av Irak. Etter mer enn ti år med sanksjoner var Irak knust, bokstavelig konkurs, dårlig utrustet, befolkningen var feilernært, økonomien var i ruiner og landets tidligere mektige militærvesen redusert til en kraftløs styrke. Fabrikkeringen av historien om «masseødeleggelsesvåpen» (WMD) hadde til hensikt å skape enda mer globalt hat mot den allerede hatede Saddam Hussain, men Saddam var ikke den store fisken USA egentlig ville ha i «steikepannen sin».

 

saddam_hussein01.jpg

Saddam Husseins - USAs allierte i krigen mot Iran. Da de ikke lenger trengte hans tjenester fant de et falskt påskudd for å invadere Irak. Etterpå ble han henrettet etter en farsekatig rettsak.

 

USAs tvangsforhold  i forhold til Midt-Østen har alltid dreid seg om to ting; Israels sikkerhet og olje - og i nøyaktig den rekkefølgen.

 

Med den Saudiske oljen fullt tilgjengelig, trengte ikke USA å invadere Irak for å få olje. Dermed står bare Israels sikkerhet tilbake. Og det var det dette dreide seg om - ikke oljen. Oljen var bare smøremidlet får å lokke de umettelige storselskapene og den politiske innflytelsen de har, med på krigen.

 

Men hvorfor skulle USA angripe Saddam hvis han ikke var noen trussel for Israel? Det enkle svaret på det er at Saddam ikke var den egentlige målet. USA ønsket å invadere Irak for å bruke landet som et springbrett for angrep og invasjon av Syria og Iran for dermed å beseire de statene som hindret USA-Israel-planene om å oppnå fullstendig herredømme over Midt-Østen.  Dermed kunne de også kutte tilførselslinjene til Hezbollah og slik få en slutt på «Motstands-aksen» og på den måten garantere for all tid Israels sikkerhet.

 

Kort tid etter at Bagdad var falt begynte faktisk USA å fremføre beskyldninger mot Syria for at landet støttet og bevæpnet irakiske opprørere. De kaste ikke bort noe tid før de startet opp med å forsterke anti-syriske holdninger.

 

Som følge av maktarrogansen deres, forestilte de seg at de ville være fullt i stand til fullstendig å kontrollere og undertrykke Irak og at det å invadere Syria og Iran ville være som en «tur i parken». Ikke bare overvurderte de sin egne makt, men som vanlig undervurderte de også motstandernes.


syria_500x279.jpg

Forholdet mellom Iran og Syria har lenget vært godt. Iran bistår nå Syria med soldater i kampen mot IS

 

Selv om de er arrogante og kortsiktige kunne de ikke bevisst og målrettet ha planlagt å gjøre Irak om til et «fullstendig kaos». Det ble deres beredskapsplan. Den opprinnelige hensikten var å få Irak til en vasall-stat, en stabil stat som hoppet når den fikk beskjed om det. De ønsket et Irak som hadde et godt forhold til Israel og som var sterk nok til å holde i sjakk enhver vestvendt iransk ekspansjon. De ville ha et nytt Irak som ble en modell for Vesten, en stat som Vesten kunne hjelpe fremover og beskytte - en torn i siden til både Syria og Iran - og på den måten bruke lojaliteten til USA enten til å komme med falske beskyldninger om at syrerne eller iranerne var en trussel mot sikkerheten, eller til å provosere dem tilstrekkelig til at det faktisk skjedde.

 

Mest av alt ønsket de at hele verden skulle «reagere med støtte» til Irak når landets «totalitære og udemokratiske» naboer truet dette nydannete demokratiet og friheten. Dette skulle være innledningen til å skape sterke anti-syrisk og anti-iranske følelser i en slik grad at en krig mot disse landene kunne rettferdiggjøres.

 

Slik det utviklet seg viste det seg at USA ikke var i stand til å kontrollere Irak overlatt til seg selv, langt mindre å tenke på en ekspansjon utover landets grenser. Ganske snart etter Bush jr. «oppdrag utført» uttalelse, forstod USAs krigsmakt at invasjon av Iran eller Syria måtte betegnes som «avbrutt oppdrag», eller kanskje mer korrekt «utsatt», helt frem til det tidspunkt hvor det på nytt kunne være mulig. Men altså, det nest beste alternativet USA hadde var å omgjøre Irak til en mislykket stat.

 

landscape-1433183744-gwbcheney.jpg

To krigsforbrytere: president George W. Bush og visepresident Dick Cheney.

 

For å kunne invadere Syria måtte først Assad demoniseres - det måtte stampes opp så mange fiender av han som det var mulig og det måtte skapes nye - både hjemlige, i regionen og internasjonalt.

 

Drapet av den tidligere libanesiske statsministeren, Rafiq Hariri, med en massiv bilbombe i Beirut i februar 2005, var en viktig del av dette puslespillet. Syria ble raskt beskyldt for å stå bak drapet på et tidspunkt da troppene deres stod i Libanon og kontrollerte landets sikkerhet.

 

I Libanon var det å gjennomfør attentater ikke spesielt vanskelig, men folk gjennomfører normalt ikke slik ting uten at de har fordeler av det. I den grad dette angikk Syria, hadde landet mye å tape på dette mordet og ingenting å vinne. Vinnerne av denne handlingen var de som kunne dra fordel av det raseriet og fiendtligheten overfor Syria som denne handlingen skapte. Selv om det ikke kan bevises, bar dette drapet alle kjennetegn og egenskaper som pekte mot et felles USA-Israel plot som hadde som siktemål å demonisere Assad og berede den politiske grunnen for en invasjon av landet hans.

 

Arabiske ledere, i særdeleshet sunni-arabiske ledere og lokale sunni-libanesiske ledere slo fast, uten fnugg av bevis, at Syria var ansvarlig for mordet. Som et resultat av dette ble de syriske styrkene tvunget å forlate landet. Dermed ble Libanon overlatt i hendene på den nå mektige Hezbollah, men også i hendene på den «fremtidige bevegelsen» av kjeltringer (f.eks. Hariris parti) og den såkalte «14 mars koalisjonen». Denne ble skapt og knyttet sammen omtrent umiddelbart etter det famøse drapet.

 

rafic-hariri.jpg

Rafiq Hariri, libanesisk politiker og forretningsmann. Han ble blåst i luften av en bilbombe 14. februar 2005, og Syrias leder, al-Assad, fikke umiddelbart skylden for hendelsen.

 

Anti-Syriske holdninger ble vanlig på libanesiske fjernsynstasjoner og andre medier som støttet «14. mars-koalisjonen» og det var klare indikasjoner på at en tilspissing av situasjonen var under emning.

 

Forberedelsene til den arabiske våren var tydelig i gang, men den måtte enda vente i 6 år.

 

Det som da skjedde var at det ble satt i gang, gjennom et felles internasjonal innsats, som var gjort klar for å ta i bruk alle tilgjengelige midler, uansett hvilke de var og hva resultatet ble - krigstiltak for å styrte den syriske regjeringen og ødelegge landets kultur, historie, verdslighet (sekularisme) og religiøse mangfold. Likevel, til tross for sin villskap, har denne NATO-ledete «anti-syriske cocktailen» ikke vært i stand til å gjennomføre drømmen sin.

Denne artikkelen er oversatt av Knut Lindtner: Den er hentet herfra: http://thesaker.is/war-on-syria-not-quite-accordin...

Den er en fortsettelse av en annen artikkel som kan leses her: http://www.derimot.no/blog/krigen-mot-syria-ikke-h...

 

 

Bloggkommentarer levert av Disqus