Løgn og bedrag på ventresiden. Politisk selvødeleggelse

Løgn og bedrag på venstresiden:

Politisk selvødeleggelse.

av professor James Petras.

James Petras er professor emeritus i sosiologi ved Binghamton University, New York, USA. Han omtaler seg selv som en revolusjonær anti-imperialist, og har særlig konsentrert seg om situasjonen i Latin-Amerika.


I de siste årene har vi sett at håpefulle venstreregjeringer som har dukket opp som kraftfulle alternativer til høyrevridde pro-USA regimer, nå blir jaget på flukt og vil ende opp i historiens søppelkasse i mange år framover.

Oppblomstringen og det raske forfallet av venstre-regjeringer i Frankrike, Hellas og Brasil var ikke resultat av militærkupp, heller ikke renkespill av CIA. Tilbakegangen for venstreregjeringer skyldes veloverveide politiske vedtak, som bevisst bryter med et progressive program, de løfter og avtaler som politiske ledere kom med til mennesken fra arbeiderklassen og middelklassen som hadde valgt dem.

I stadig større grad framstår venstrepolitikere som forrædere, som sviktet sine tilhengere når de kom til makten og vendte seg på sjokkerende vis til bankierer, kapitalister og nyliberale ideologier.

Venstresiden begår selvmord.


Selvødeleggelsen på venstresiden er en uforutsett seier for de nyliberale krefter som mest ønsker seg tilbake til fortiden. Disse kreftene prøver å ødelegge velferdssystemet, komme med pålegg via ikkevalgte tjenestemenn, utvide og fordype forskjeller , underminere arbeidernes rettigheter og privatisere og avnasjonalisere de mest lønnsomme deler av økonomien.

Tre eksempler på et venstreregeringers forræderi skal belyse denne prosessen:

Det franske sosialistregimet til Francois Hollande er Europas nest sterkeste makt (2012 - 2015); 

Syritza, Hellas, valgt 25. februar 2015, fremstilt som et helstøpt alternativ til streng økonomisk politikk; 

og Workers Party i Brasil som styrer Latin-Amerikas største land (2003 - 2015) og et ledende medlem av BRICS.

Fransk "sosialisme": Det store spranget bakover.

I sin presidentkampanje lovet Francois Hollande å øke skattene for de rike til 75%; han lovet å senke pensjonsalderen fra 62 til 60 år; sette i gang et investeringsprogram for å redusere arbeidsløsheten; en vesentlig økning av midlene til opplæring ( ansette 60 000 nye lærere), til helse og til sosiale boliger; trekke tilbake franske tropper fra Afganistan som et første skritt mot å redusere Paris' rolle som imperialistisk samarbeidspartner.

Fra 2012,da han ble valgt, fram til mars 2015, har Francois Holland forrådt hvert eneste politiske løfte. Offentlige investeringer kom ikke og arbeidsledigheten økte til 3 millioner. Hans nylig utnevnte finansminister Emmanuel Macron, en tidligere partner i Rotschild Bank, har redusert forretningsskatten betydelig med 50 milliarder euro. Den nylig utnevnte statsminister Manuel Valls, en nyliberalistisk tilhenger, innførte store kutt i sosialprogrammet, svekket regjeringens regulering i forretninger og banker og underminerte arbeidssikkerhet. Holland utnevnte Laurence Boone fra Bank of America som sin første økonomiske rådgiver.

Den franske "sosialistpresidenten" sender tropper til Mali, bombefly til Libya, militære rådgivere til Ukraina og hjalp de såkalte syriske "opprørerne" ( for det meste jihadist leiesoldater). Han undertegnet en militær milliardavtale med Saudi-Arabias kongelige diktatorregime og gikk tilbake på kontrakt om salg av krigsskip til Russland.

Holland sluttet seg til Tyskland i kravet om at den greske regjeringen må betale fullt og helt til private banker og oppretteholde det brutalt strenge programmet.

Som resultat av sviket overfor franske velgere, forræderiet overfør lønnstakerne og omfavnelsen av banker, big business og militarister, har mindre enn 19 % av velgerne et positivt syn på "sosialistregjeringen", som nå ligger på tredjeplass av de store partiene. Hollands pro-israelske politikk og hans harde linje i fredsforhandlingene mellom USA og Iran, minister Valls islamfiendlige angrep i franske muslimskes forsteder og militær støtte mot islamske bevegelser, polariserer det franske samfunn og forsterker etno-religiøs vold i landet.

Grekenland: Syrizas plutselige forandring.


Fra det øyeblikket Syriza vant det greske valget 25. januar 2015 til midten av mars har statsminister Alexis Tsipras og Yanis Varoufakis, hans utnevnte finansminister, gått tilbake i full fart på alle større og mindre valgløfter. De har omfavnet tidligere mål, prosedyrer og forbindelser med "troikaen" (IMF , Europakommisjonen og den europeiske sentralbanken) som Syriza hadde fordømt i sitt Thessalonikiprogram kort tid før.

Tsipras og Varoufakis tilbakeviser løftet om å avvise diktatet fra "troikaen". Med andre ord har de akseptert kolonistyre og blitt en vasallstat.

Typisk for deres demagogi og falskhet, prøvde de å dekke over sin underkastelse til den universelt hatede "troikaen" ved kalle den "institusjonen" - noe som ikke narret andre enn dem selv. Slik ble de skyteskive for kynisk kakling fra sine EU overordnede.

I sin valgkampanje lovet Syriza å få slettet all, eller mesteparten av den greske gjelden. Da de endelig satt i regjering forsikret de "troikaen" at de anerkjente landets gjeld og lovet å godta hele gjeldsbyrden.

Syriza hadde lovet å prioritere humanitær pengebruk i stedet for strenghet - å heve minimumslønnen, ta inn igjen i jobb folk i helse og undervisning og øke pensjonene. Etter to uker med servil kryping prioriterte de "reformerte" Tsipras og Varoufakis strenghet - å betale på sin gjeld og utsatte til og med de minste løfter om å arbeide mot fattigdommen. Da "troikaen" lånte Syriza-regimet 2 milliarder dollar for å mette sultne grekere, hyllet Tsipras sine overordnede og lovet å underkaste seg en multi-milliard liste med innstramminger.

Syriza hadde lovet å gjenomgå den tidligere høyrevridde regjeringens tvilsomme privatisering av lønnsomme offentlige entepriser og stoppe pågående og framtidige privatiseringer. Da de kom i regjering, gikk Tsipras og Varoufakis raskt fra det løftet. De godkjente tidligere, nåværende og framtidig privatisering. Faktisk gjorde de forberedelser for å skaffe nye privatiseringspartnere ved å love lønnsomme skatteinnrømmelser ved å selge ut flere offentlige firmaer.

Syriza lovet å takle depresjonsnivået med arbeidsløsheten(28 % nasjonalt, 55% blant ungdom) ved å bruke offentlige midler og redusere betaling på gjeld. Tsipras og Varoufakis betalte lydig sin gjeld og bevilget ikke noe for å skape jobber.

Ikke bare fortsatte Syriza politikken til sine høyrevridde forgjengere, men de gjorde det på en latterlig måte ved at handling og ord ikke lenger hang sammen.

En dag skulle Tsipras legge en krans på en gravstein til 200 greske partisaner som ble myrdet av nazistene under den andre verdenskrigen. Neste dag krøp han foran tyske bankfolk og gikk med på innstramminger i budsjettet, og holdt tilbake offentlige midler til 2 millioner greske arbeidsløse.

En ettermiddag poserte finansminister Varoufakis for en fotoseanse for Paris Match. De avbildet han, med cocktail i hånden, i hans penthouseleilighet med utsikt til Akropolis. Og noen timer senere skulle han tale til de utarmede folkemassene!

Gjennom forræderi,falskhet og demagogi de to første månedene i embedet har Syriza satt rekord i forandring fra strengt venstreparti til en underdanig, servil vasall til den Europeiske Union.

Tsipras krav til Tyskland om å betale erstatning for skader i Hellas under andre verdenskrig - et forsinket og rettferdig krav er et annet falskt demagogisk knep, konstruert for å distrahere de utarmede grekerne fra Tsipras og forræderi. En kynisk EU-tjenestemann sa til Financial Times (12.3.15, s.6) "Han (Tsipras) gir dem (Syrizas militante) et ben å slikke på.»

Ingen venter at Tysklands ledere endrer sin harde linje på grunn av gammel urettferdighet, minst av alt fordi kravene kommer fra knelende samtalepartnere. Ingen i EU tar Tsipras krav alvorlig. De ser det mer som tomt radikalt prat for et hjemlig publikum.

Ved å ta opp 70 år år gamle krav til Tyskland unngår man å gjøre praktiske grep i dag for å tilbakevise eller redusere betaling på ulovlig gjeld til tyske banker og tilbakevise Merkels diktater. Dette tydelige forræderiet av de mest basale forpliktelser til det utarmede greske folk har allerede splittet Syriza. Mer enn 40 % av sentralkomiteen, inkludert presidenten i parlamentet, nekter å anerkjenne Tsipras - Varoufakis avtale med "troikaen".

Den store majoriteten av grekere som stemte på Syiza, ventet noen øyeblikkelige lettelser og reformer. De er stadig mer desillusjonert. De ventet ikke at Tsipras skulle utnevne Yanis Vaoufakis, en tidligere økonomisk rådgiver for den korrupte nyliberale PASOK- lederen, George Papapandreous, til finansminister. Heller ikke ventet de store velgermassene som forlot PASOK de siste fem årene å finne de samme kleptokrater og skruppelløse opportunister i toppen av Syriza, takket være Alexis Tsipras pekefinger.

Heller ikke kunne velgerne vente noen som helst slags kamp og vilje til å bryte med "troikaen" som følge av Tsipras utnevnelse av utenlandske anglo-greske professorer. Disse lenestolmarxistene engasjerte seg aldri i massekamp eller led noen nød som følge avforlenget depresjon. De prioriterer medlemsskap i EU foran en uavhengig nasjonal økonomisk politikk. De holder med NATO ved å støtte Kiev-juntaen i Ukraina, støtter EUs sanksjoner mot Russland, NATOs innblanding i Syria/Irak og forblir helt tause om USAs militære trusler mot Venezuela.

Brasil: budsjettkutt, korrupsjon og massenes oppstand.


Brasils egendefinerte Workers Party regjering har sittet med makten i 13 år og har vært et av de mest korrupte regimer i Latin-Amerika. De er støttet av et av de største fagforbundene og flere landløses landarbeiderorganisasjoner. De har delt makten med sentrum-venstre og sentrum-høyre partier og har bl.a. vært i stand til å skaffe titalls milliarder dollar fra  finans-  og landbrukskapital. Takket være tiår med råvareboom i mineralråstoff har det vært lett å få kreditt og lave renter. Det har ført til økte inntekter, økt konsum og økt miinsteslønn, men det har også ført til at profitten til den økonomiske eliten er mangedoblet.

Som følge av finanskrisa i 2009 og fallet i råvarepriser, stagnerte økonomien, samtidig som president Dilma Rousseff ble valgt. Rousseffregjeringen, som hennes forgjenger Lula Da Silva, satset på landbruksvarer framfor de landløses krav om en landreform. Hennes regime støttet tømmerbaronene og soyadyrkerne ved å ta Amazonasregnskog fra indianske samfunn.  

Da hun ble valgt for annen gang sto Rousseff overfor store politiske og økonomiske kriser. En stadig dypere økonomisk resesjon, økonomiske underskudd, og arrestasjoner og påtale mot et stort antall korrupte i Workers Party, allierte kongressmedlemmer og ansatte i Petrobas Oil.

Ledere i Workers Party og partiets valgfond fikk millioner av dollar fra konstruksjonsfirmaer som sikret seg kontrakter med det kjempestore halvoffentlige oljekompaniet. President Rousseff lovet i valgprogrammet å fortsette å støtte populære sosiale programmer og å utrydde korrupsjon. Men straks etter valget omfavnet hun ortodoks nyliberalistisk politikk og utnevnte en regjering med erkehøyre nyliberalister, inkludert Bradesco-bankmann Joaquin Levy som finansminister. Levy foreslo å redusere utbetalinger til arbeidsløse. Han prøvde å oppnå et busjettoverskudd og tiltrekke seg fremmed kapital på bekostning av arbeiderne. 

Rousseff fortsatte å omfavne nyliberalistisk ortdoksi ved å utnevne Katia Abreu, en høyrevridd senator, til landbruksminister. Hun er en livslang leder for interessene til big business innen landbruk og en svoren fiende til landreformer. Hun var kronet til "Miss avskoging" av Greenpeace og var heftig motarbeidet av de jordløse landarbeidernes forening (Landless Rural Workers Movement) (MST). Med Rousseffs støtte staket Abreu en kurs som satte punktum for den minimale nybygging som var satt i gang i Rousseffs første presidentperiode. Abreu bifalte reguleringer som tilrettela utvidelse av genmodifiserte avlinger og lovet med alle krefter å kaste ut Amazonasindianere som okkuperte produktiv jord, til fordel for store landbruksselskap. Videre lovet hun å forsvare landeiere mot landokkupasjoner av landarbeidere.

Rousseffs uvilje til å si opp og tiltale Worker Party's kasserer, som var involvert i tiårlange milliarddollar bestikkelsesskandaler, vokste seg større og førte til massiv opposisjon.

Den 15. mars 2015 fylte mer enn en million brasilianere gatene over hele landet, ledet av høyrepartier, men de fikk også med seg vanlige folk og krevde øyeblikkelig antikorrupsjonsrettsaker og strenge straffer, - og tilbakekallelse av Levys kutt i sosialutgifter.

Motdemonstrasjonen til støtte for Rousseff ved CUT arbeiderforening og MST telte bare en tidel, omtrent 100 000 deltakere.

Rousseff svarte med å be om dialog og sa hun var åpen for forslag når det gjaldt korrupsjon, men nektet bestemt noen forandring i sin regressive finanspolitikk, nyliberale utnevninger til regjeringen og hennes omfavnelse av deres landbruksplaner.

På mindre enn to måneder har Workers Party og dere president tilsmusset sine ledere, sin politikk og sine tilhengere med sin korrupsjon og en regressiv sosialpolitikk.

Oppslutningen i befolkingen har falt. Høyresiden vokser. Til og med autoritære militærkuppvennlige aktivister var med i massedemonstrasjonen. De bar paroler som krevde riksrett og gjeninnføring av militært styre.

Som i mesteparten av Latin-Amerika er det autoritære høyre i Brasil på fremmarsj, og de posisjonerer seg for å gripe makten når sentrum/venstre adopterer en nyliberalistisk agenda i regionen. Partier kalt "sentrum-venstre" som Broad Front i Uruguay og pro-regjerings Party for Victory i Argentina, forsterker sine bånd til landbruks - kapitalistiske bedrifter.

Påstander fra fra dårlig orienterte ventresideforfattere i USA som Norman Chomsky som mener at :"Latin-Amerika er fortroppen mot nyliberalisme», er i beste fall ti år for sent ute, og med sikkerhet misvisende. De er bedratt av populistiske politiske uttalelser og lukker øynene for forfallet til sentrum/venstre regimer, og dermed er de ikke i stand til å se hvordan neoliberale politikken fører til stor folkelig misnøye. Regjeringer som adopterer den tidligere sosio-økonomiske politikken er ikke en fortropp for sosial frigjøring.

Konklusjon.


Hva er forklaringen på disse brå reverseringer og disse raskt brutte løfter fra nylig valgte såkalte venstrepartier i Europa og Latin-Amerika?

Man kunne vente den slags oppførsel i Nord-Amerika fra Obamas demokrater eller New Democratic Party i Canada. Men vi trodde at i Frankrike med sine røde republikanske tradisjoner ville en sosialistregering som var støttet (kritisk) av det anti-kapitalistiske venstre, i det minste ville realisere progressive sosiale reformer. Vi ble fortalt av en hær av progressive bloggere at Syriza , med sin karismatiske leder og radikale retorikk ,i det minste ville innfri de mest elementære løfter ved å løfte åket fra troikadominans, få en slutt på nøden og skaffe elektrisitet til 300 000 stearinopplyste hjem. Progressive har igjen og igjen fortalt oss at Workers Party (Brasil) har løftet 30 millioner ut av fattigdom. De hevdet at en tidligere «ærlig bilarbeider" (Lula Da Silva) aldri ville tillate Workers Party å gå tilbake til nyliberale budsjettkutt og omfavne klassefienden. USAprofessorer nektet å tro det krasse milliard- dollar røveriet av Brasils nasjonale kasse under to Worker Partys presidenter.

Flere forklaringer på disse politiske svikene slår meg. Først, til tross for deres folkelige eller «arbeider" krav, ble disse partiene ledet av middelklasseadvokater, politiske «brioilere» og fagforeningsbyråkrater som var opprinnelig skilt fra deres tilhørighet til massene. I valgkamper, mens de var ute etter stemmer, omfavnet de et øyeblikk arbeiderne og de fattige. Så tilbrakte de resten av tiden sin på dyre restauranter og utarbeidet avtaler med bankfolk, tar imot forretningsfolks bestikkelser og oversjøiske investorer for å finansiere sitt neste valg, med barna på privatskoler og elskerinnene i luksuriøse leiligheter.

For en stund gikk dette, mens økonomien blomstret, de store selskapene gikk med overskudd og bestikkelser gikk hånd i hånd med økte lønninger og program for de fattige. Men da krisen kom, la de fra seg partihatten og sa: Strengere pengepolitikk var uunngåelig", mens de gikk med sine tiggerkopper til sine internasjonale overherrer.

I alle disse landene, som var stilt overfor vanskelige tider, fryktet venstresidens middelklasselederne problemet (krisen i kapitalismen) og fryktet den virkelige løsning (radikal forandring). I stedet vendte de seg til "den eneste løsning", de nærmet seg kapitalistlederne og prøvde å overbevise forretningsforbindelser, og framfor alt sine finansielle overherrer at de var "alvorlige og ansvarlige politikere", villige til å forsake sitt sosiale program og omfavne fiansiell disiplin. Når det gjaldt hjemlig forbruk, forbannet og truet de eliten, spilte litt teater for å underholde sine plebeiske tilhengere, før de kapitulerte.

Ingen av de akademikerne som hadde blitt radikaliserte har noen dyp og holdbar forbindelse med klassekampen. Dere aktivitet består i å lese artikler i sosiale fora og holde innlegg på konferanser om «frigjøring og likhet." Politisk svik og økonomisk strenghet satte ikke deres økonomiske stilling på spill. Hvis deres venstreparti er utfordret av sinte tilhengere og radikale sosiale bevegelser pakker venstrelederne veskene og vender tilbake til komfortable og faste jobber eller går tilbake til sitt advokatkontor. De trenger ikke bekymre seg om masseoppsigelser eller redusert framtidig pensjon.På fritiden vil de finne tid til å sitte ned og skrive nok en artikkel om hvordan «krisen i kapitalismen" underminerte deres velmente sosiale program eller hvordan de opplevde "krisen på venstresiden".

Fordi de er frakoblet lidelsene til fattige arbeidsløse velgere, er den venstresiden av middelklassen som har makt, blinde for nødvendighete av å bryte helt med systemet. I virkeligheten deler de et verdensomspennede syn til sine antatte konservative motstandere: også de tror at "det er kapitalisme eller kaos". Denne lånte klisjeen blir overlevert som dyp innsikt i dilemmaet til demokratiske sosialister. Middelklassens tjenestemenn og deres rådgivere på venstresiden bruker alltid alibiet om "institusjonelle begrensinger". De teoritiserer sin politiske impotens - de gjenkjenner aldri makten til organisert klassebevegelse.

Denne politiske feigheten er strukturell og fører til lettvinte moralske svik: de bønnfaller: krise er ikke tiden for å klusse med systemet.

For middelklassen blir "tid" en politisk unnskyldning. Middelklassens ledere i en folkebevegelse, uten dristighet eller kampprogram, snakker alltid om forandring - en gang i framtiden.

I stedet for klassekamp løper de til og fra, mellom sentre for finansiell makt og sine sentralkomiteer , forvirrer dialogen som ender i underkastelse. 

Til slutt vil folk betale dem tilbake ved i snu ryggen til dem og nekte å høre på deres bønn om gjenvalg nok en gang. Det vil ikke bli en ny sjanse. Venstresiden vil bli diskreditert i øynene til de hvis tillit de forrådte.

Tragedien er at hele venstresiden har fått en knekk. Hvem kan tro fine ord som "frihet", "viljen til håp" og "tilbake til uavhengighet" etter å ha erfart årevis med det motsatte.

Høyresiden vil latterliggjøre Hollands åpne glidelås, den falske ydmykheten hos Rousseff, de hule gestene til Tsipras og klovnen Varoufakis.

Folket vil forbanne deres minne og deres forræderi overfor en edel sak.

Artikkelen er oversatt og bearbeidet av Ingunn Kvil Gamst.

Bloggkommentarer levert av Disqus