Libya-intervensjonen en strålende suksess

Nettavisen The Intercept ble etablert i februar 2014 av Glenn Greenwald, Laura Poitra og Jeremy Scahill. Den eies av Pierre Omidvars First Look Media. 


Glenn Edward Greenwald, f.1967, er utdannet jurist og har arbeidet som journalist og forfatter. Han har vært spaltist i Guardian US og skrevet en rekke artikler for aviser og nyhetsmagasiener


Glenn Greenwald


US-intervensjonen i Libya i 2011 var en så strålende suksess at oppfølgeren er underveis.


Umiddelbart i kjølvannet av NATO-bombingen av Libya hvilte seierherrene på egne laurbær. Akkurat som under Irak-krigen. Da pekte talspersoner på `fangst` og drap av Saddam Hussein som endelig bevis på at krigen var en suksess, og talspersoner   for Libya-krigen pekte også på `fangst` og brutalt drap av Muammar al-Gadaffi som et endelig bevis på at det hadde vært en rettferdig krig. 


Krigs-advokatene, Anne-Marie Slaughter og Nicholas Kristof, skrev side opp og ned med sjølskryt av sin egen innsikt i krigen, mens krigsmotstandere ble satt i gapestokk. Og New York Times publiserte følgende på førstesiden: `US-taktikken i Libya kan bli en modell for andre tiltak`. De regnet med at talsperson og arkitekt for bombingen, Hillary Clinton ville få ettermæle som visjonær utenrikspolitiker og hylles for suksessen i Libya da hun sa: ` Veni, vici, he died; Vi kom, vi så, han døde`. Det ble mer sosiopatisk sjølskryt, latter og koseprat rundt det brutale drapet på statssjef Gadafi på det populære TV-programmet 60 Minutes


270762xcitefun-funny-art-painting-ludicrous-distortion-.jpg


Helt forutsigbart kollapset alt i Libya fullstendig, fra da av. Det som var bygget opp over år druknet i ustabilitet, anarki, borgerkrig mellom paramilitære, sekteriske konflikter og voldelig ekstremisme. 


Henrettelse av Saddam Hussein i Irak kunne ikke rettferdiggjøre krigen der og ga heller ikke håp om bedre liv for irakerne. Slik ble også resultatet av det mafiose drapet på Gaddafi. 


Jeg skrev dagen etter Gaddafis flukt fra Tripoli, da lojalister fra Libyas demokratiske parti spankulerte i krigseierdans: `Jeg er forbauset over en gjennomgripende vilje til å se det som skjer i Libya som stor triumf, selv om det ikke er noen tegn på at den vurderingen har reelt grunnlag. Vi må først spørre: Hvor mange sivile er drept og hva må til for å stabilisere landet? Og alle spør: Hvilket regime vil erstatte Gaddafi? (…) Når fremmede stater bruker militær makt for å fjerne en tyrann som har regjert i flere ti-år, er det umulig å unngå kaos, vold, ustabilitet og lidelse, sammen med massevis av uforutsigbare resultater`.  


gregblog.jpg


Et mye større spørsmål ble da ikke hvorvidt - men på hvilket tidspunkt ekstremisme og kaos, som helt forutsigbart ble resultat av bombingen, ville bli brukt til å rettferdiggjøre en ny US-ledet krig, som i Irak. I 2012 spurte jeg: `Hvor lang tid vil det ta før vi igjen får høre at en ny militær-operasjon må til i Libya, nå for å kontrollere anti-US-ekstremister som har styrket seg med våpen etter den første intervensjonen? For US-militær-operasjoner er jo en garanti for å opprettholde et konstant behov for framtidige US-intervensjoner`. 


Og nå har vi fått svaret via en lederartikkel i New York Times i uke 4, 2016: «Det bekymrer at IS i Libya er en økende trussel. USA og allierte (oversetters kommentar; også Norge) har nå intensivert e-tjenesten og forbereder mulige luftangrep og kommando-raids`, sa ledende US-politikere og sjefer i uke 4 2016: `Vi sier åpent at vi er i ferd med å gjennomføre avgjørende militære slag mot IS som del av den politiske prosessen i Libya. Presidenten har klargjort at vi har myndighet til å bruke militærmakt`, sier stabssjef, general Joseph Dunford».  


Som om ikke al-Qaida eller IS herjet i Irak før USA bombet regjeringen i landet, så skal vi tro at det liksom ikke var tegn til IS i Libya før NATO bombet. Nå ser vi USA i ferd med å ta ut effekten av sin egen bombing i Libya ved å rettferdiggjøre ny bombing i det samme landet. I New York Times støttet redaksjonen den første bombingen av Libya. 26/1-2016 legger den samme redaksjonen planer for en ny bombe-runde ved å forklare hvor dypt bekymret de er i redaksjonen nå: `En ny militær aksjon i Libya vil innebære betydelig framskritt i en krig som lett kan spre seg til andre land og kontinenter`. 


Vi merker oss spesielt denne formuleringen: `Denne tydelige opptrappingen ble planlagt uten reell debatt i kongressen om innhold og risiko-momenter i militær-operasjoner, som vi kunne forvente vil inkludere luftangrep og raid av US-amerikanske elite-tropper`. 


a16a8509c88d68e2aae973b806bc8bc2.jpg


Her må jeg tilføye: Den første Libya-bombingen ble gjennomført, ikke bare uten godkjennelse fra US-kongressen, men President Obama ga ordre om å sette i gang etter at kongressen hadde sagt nei til å gi slik fullmakt.


Den intervensjonen skulle være selve skole-eksemplet på `humanitær intervensjon`, men den ga forsvinnende få humanitære gevinster, men forårsaket massive humanitære lidelser. Som vanlig fordi folk som kjempet den `humanitære krigen` og de fleste i heia-gjengene, kun var opptatt av å sole seg i glansen fra bombing og drap. De brydde seg lite om reell humanisme. Det så vi i deres nesten fullstendige likegyldighet i kjølvannet av bombingen. 


Som vi ser nå, blir en av de få gevinstene etter NATO-bombingen være muligheten til den privat-offentlige aksen å etablere permanente seierherrer, selve motoren i en militarisme uten ende. Libya-krigen var selve påskuddet for nye kriger. 

 

Oversatt for Nordahl Griegs fredsfond, Per Lothar Lindtner, 7/2-2016. Kilde: The Intercept, Glenn Greenwald, 27/1-16.

Bloggkommentarer levert av Disqus