Medienes ansvar for krigsfaren

Å provosere til atomkrig gjennom media


av John Pilger

 

john-pilger-4.jpg

John Pilger


John Pilger er journalist, filmmaker og forfatter.  Han er én av to som har vunnet britiske journalisters høyeste pris to ganger.  Han har vunnet en Emmy for sin dokumentarfilm, og en BAFTA, det britiske akademiets pris.  Blant mange andre priser har han vunnet en Royal Television Society Best Documentary Award. Hans episke Cambodia Year Zero fra 1979 er av British Film Institute regnet som én av de de ti viktigste dokumentarfilmene i det 20. århundre.


Frifinnelsen av en mann som var anklaget for den verste av forbrytelser, folkemord, har ikke skapt overskrifter.  Verken BBC eller CNN dekket den. The Guardian kom med en kort kommentar.  Slik ble en sjelden offisiell innrømmelse begravet eller undertrykket, forståelig nok. Det ville forklare altfor godt hvordan de som styrer verden virkelig styrer. 


Det internasjonale krigsforbryter-tribunalet for det tidligere Jugoslavia har stille og rolig erklært at den tidligere serbiske presidenten Slobodan Milosevic er frikjent for krigsforbrytelser han skulle ha begått i tiden 1992 - 1995 i Bosnia-krigen, inkludert massakren i Srebrenica.

 

milosevic-sm.jpg

Slobodan Milosovic


Langt fra å konspirere med den dømte bosnisk-serbiske lederen Radovan Karadzic, fordømte Milosevic faktisk «etnisk rensning», i motsetning til Karadzic.  Han prøvde å stanse krigen som lemlestet Jugoslavia.  Godt begravet og nær slutten av den 2590 siders dommen mot Karadzic, knuser denne sannheten den propagandaen som rettferdiggjorde NATOs ulovlige slakt av Serbia i 1999.


Milosevic døde av et hjerteanfall i 2006, alene på cellen sin i Haag, etter det som senere viste seg å være en tulle-rettssak ved et «internasjonalt tribunal» - et amerikansk påfunn.  I og med at han ble nektet en hjerteoperasjon som kunne ha reddet livet hans, forverret tilstanden hans seg. Den ble overvåket og hemmeligholdt av representanter fra USA, noe Wikileaks senere har avslørt. 


Milosevic var offer for en krigspropaganda som i dag fyller skjermene våre og avisene våre som en flom og varsler fare for oss alle.  Milosevic var prototypen på en djevel, skapt av vestlige medier som «slakteren fra Balkan».  De skrev at han var ansvarlig for «folkemord», spesielt i den jugoslaviske delstaten Kosovo.  Statsminister Tony Blair understreket dette.  Han sammenliknet det med Holocaust og forlangte tiltak mot «denne nye Hitler».


David Scheffer, USA-ambassadør for krigsforbrytelser, erklærte at så mange som «225 000 etniske albanere i alderen fra 14 til 59» var blitt myrdet av styrkene til Milosevic.  Dette rettferdiggjorde NATOs bombing, ledet av Bill Clinton og Blair - og drepte hundrevis av sivile i sykehus, skoler, kirker, parker og fjernsynsstudioer og ødela Serbias økonomiske infrastruktur.   Bombingen var åpenbart ideologisk.  Ved en beryktet «fredskonferanse» i Rambouillet i Frankrike ble Milosevic konfrontert av Madeleine Albright, utenriksminister i USA, hun som ble beryktet for  uttalelsen  sin om at en halv million døde barn i Irak var verdt det.

 

graphic-schefferdavidj_v2015-06-25140924.jpg

David Scheffer. I biografien hans på Northwestern Universitet, juridisk fakultet, står det at han innehar et professorat og fungerer som sjef på Senteret for Internasjonale Menneskeretter. Han underviser også i det faget. 


Albright ga Milosevic et «tilbud» som ingen nasjonal leder hadde kunnet akseptere. Dersom han ikke gikk med på en okkupasjon med utenlandske styrker av landet sitt, med okkupasjonsstyrker «utenfor enhver lovlig  prosess» og innføring av et neoliberalt «frimarked»; hvis han ikke gikk med på det ville Serbia bli bombet.  Dette var innholdet i et «tillegg B» som media ikke leste eller som de lot være å offentliggjøre.  Målet var å knuse Europas siste uavhengige «sosialistiske» stat.


Da NATO startet bombingen ble det panikk blant flyktninger fra Kosovo «som angivelig flyktet fra et Holocaust».  Da det var over, dro internasjonale politistyrker til Kosovo for å grave opp ofrene.  FBI fant ikke en eneste massegrav, og dro hjem.  Et spansk rettsmedisinsk team gjorde det samme. lederen deres fordømte det hele rasende som «en språklig piruett fra maskinene til krigspropagandaen».  Det endelig antallet døde i Kosovo var 2788.  Dette var kjempende fra begge sider, og serbere og rom-folk som var myrdet av den NATO-vennlige Kosovo Liberation Front.  Det var ikke noe folkemord.  NATO-angrepet var både  bedrageri og krigsforbrytelse.  


Alle bombene, bortsette fra noen av amerikanernes oppskrytte «presise» raketter, traff ikke militære mål, men sivile mål, inkludert nyhetstudioet til radio-og fjernsynsstasjonen i Beograd.  Seksten mennesker ble drept, inkludert kameramenn, produsenter og en sminker.  Blair beskrev det  som irrelevant - de var en del av Serbias ledelse. 

 

on111.jpg

NATO-bombingen som også rammet Beograd, ødela broer, sykehus og boligområder, men rammet få militære instellasjoner. Så mye om den oppskrytte presisjonsbombingen.


I 2008 innrømmet anklageren ved det Internasjonale Tribunalet for det tidligere Jugoslavia, Carla Del Ponte, at hun var blitt presset til ikke å etterforske NATOs forbrytelser.


Dette ble modellen for Washingtons senere invasjon i Afghanistan, Irak, Libya og senere Syria.  Alle kvalifiserer som «grove forbrytelser» slik Nürnberg-domstolen beskriver det.  Alt var avhengig av mediepropaganda.  Mens tabloidjournalistene spilte sin tradisjonelle rolle, var det de seriøse og troverdige, ofte liberale journalister,  som var mest effektive. Men siden disse ikke slapp til, fikk Blairs evangeliske budskap og hans talerør, The Guardian, strø om seg med løgner om Saddam Husseins ikke-eksisterende masseødeleggelsesvåpen i The Observer og i New York Times, og  de usvikelige trommevirvlene til regjerings-propagandaen ble sendt i BBC.


Da bombingen av Serbia var på sitt verste, intervjuet BBCs Kirsty Wark general Wesley Clark, NATO-sjefen.  Den serbiske byen Nis hadde nettopp blitt oversprøytet av amerikanske klasebomber, som drepte kvinner, gamle mennesker og barn på et åpent marked og et sykehus.  Wark stilte ikke et eneste spørsmål om dette, heller ikke om andre sivile drepte.

 

4085148.jpg

En klasebombe eksploderer i Nis. Media forbigikk dette i stillhet.


Andre var mer  skamløse.  I februar, dagen etter at Bush og Blair hadde satt fyr på Irak, sto BBCs politiske redaktør Andrew Marr i Downing Street og holdt det som hørtes ut som en seierstale.  Han fortale opprømt til seerne at Blair «hadde sagt at de kunne ta Bagdad uten noe blodbad, og at til slutt ville irakerne juble.  Og begge disse punktene hadde vist seg å være riktige».  I dag, med én million døde og et samfunn i ruiner, blir Marrs BBC-intervju anbefalt av USAs ambassade i London.  


Marrs kolleger stilte opp og erklærte Blair som «rettferdig».  BBCs Washington-korrespondent Matt Frei sa: «Det er ingen tvil om at det er ønske om å bringe noe godt, å bringe amerikanske verdier til  resten av verden, og spesielt til Midt-Østen ….at dette nå i økende grad er bundet opp til militær makt».


Denne respekten for De Forente Stater og samarbeidspartnerne, som en godartet kraft til «å  bringe noe godt», stikker dypt i vestlig etablert journalistikk.  Det forsikrer oss om at dagens katastrofe i Syria utelukkende skyldes Bashar al-Assad, som Vesten og Israel lenge har konspirert for å styrte, ikke av noen humanitære grunner, men for å konsolidere Israels aggressive makt i  regionen.  De jihadistiske kreftene som er sluppet løs og bevæpnet av USA, Storbritannia, Frankrike Tyrkia og deres «koalisjons»-agenter tjener dette formålet.  Det er de som står for propagandaen og videoene som blir til nyheter i USA og Europa. Det er de som skaffer journalister adgang  og garanterer en ensidig «dekning» av Syria.


Byen Aleppo er i nyhetene. De fleste lesere og seere er ikke klar over at majoriteten av befolkningen i Aleppo bor i den regjeringskontrollerte vestlige delen av byen.  At de lider av daglig artilleribombardement fra det vestlig-sponsede Al Qaida er ikke noe nytt.  Den 21. juli angrep franske og amerikanske bombefly en regjerings-landsby i Aleppo-provinsen og drepte opp mot 125 sivile.  Dette sto å lese på side 22 i The Guardian - det var ingen fotografier.

 

downtown_aleppo_queik_river_at_night.jpg

Bildet er fra Aleppo før krigen. Aleppo har vært delt i to i flere år. I Vest-Aleppo, som regjeringen kontrollerer, bor det knapt to millioner. I Øst-Aleppo som opprørererne kontrollerer bor det under 300 000. Likevel er våre medier mest bekymret for de sivile i den østlige delen. Vi hører aldri om den terrorpregete granatskytingen som opprørerne bedriver inn i boligområdene i Vest-Aleppo


Etter å ha skapt og garantert jihadisme i Afghanistan i 1980-årene gjennom Operasjon Cyclone - et  våpen for å ødelegge Sovjet-Unionen - gjør USA i dag noe liknende i Syria.  Akkurat som det afghanske Mujahideen, er de syriske «opprørene» USAs og Storbritannias fotsoldater.  Mange slåss for Al Qaida og deres avskygninger.  Noen av disse, som Nusra-fronten, har skiftet navn og etterkommet amerikanernes følsomhet om 9/11 (Fordi Al-Qaida i USA offisielt står bak angrepene 9/11, overs.). Det er CIA som styrer dem, med vanskelighet, slik som de styrer jihadister i hele verden.


Det egentlige målet er å ødelegge regjeringen i Damaskus, som ifølge den mest pålitelige meningsmålingen (YouGov Siraj) støttes av majoriteten av syrerne. Iallfall ser de til den for beskyttelse, uansett  barbarismen som kan lure i skyggene.  Det langsiktige målet er å hindre  Russland å få nøkkel-alliert i Midt-Østen. Det er en del av NATOs utmattelseskrig mot den russiske føderasjonen, som forhåpentligvis ødelegger den.


Risikoen for en atomkrig er åpenbar, selv om det ikke kommer fram i media rundt omring «i den frie verden».  Redaktørene i Washington Post som fremmet fantasiene om masseødeleggelsesvåpen i Irak, forlanger at Obama skal angripe Syria.  Hillary Clinton, som nylig offisielt gledet seg over sin rolle som bøddel da Libya ble ødelagt, har gjentatte ganger sagt at hvis hun blir president vil hun «gå lenger» enn Obama.


Gareth Porter, en journalist som rapporterer fra Washington, avslørte nylig navnene på de som antakelig vil sitte i et Clinton-kabinett, og som planlegger et angrep på Syria.  Alle har en historie om krigshissing fra den kalde krigen.  Den tidligere direktøren for CIA, Leon Panettea, sier at «det eneste presidenten vil måtte ta i betraktning er flere spesialstyrker på bakken».

 

panetta.jpg

Leon Panettea, tidligere stabsjef i det Hvite Hus. Ifølge Pilger er han tiltenkt en ny stilling hvis Hillary vinner. Han mener at da handler det ikke om fred, men bare i hvilken grad krigen skal utvides.


Det som er mest bemerkelsesverdig rundt krigspropagandaen som nå flommer inn er hvor klart absurd og velkjent den er. Jeg har sett gjennom arkivfilmer fra Washington fra 1950-årene da diplomater, offentlig ansatte og journalister ble ødelagt og ruinert av heksejakten til senator Joe McCarthy, med sine løgner og sin paranoia om Sovjet-Unionen og Kina.  Som en gjenoppvåknende kreftsvulst har den anti-russiske kulten gjenoppstått.


I Storbritannia leder The Guardians Luke Harding avisens Russlands-hat med en strøm av journalistiske parodier som tildeler Vladimir Putin all verdens urett. Da Panama-papirene ble gjort kjent var Putin på forsiden, og det var stort bilde av Putin, selv om Putin ikke var nevnt noe sted i lekkasjen.


Akkurat som Milosevic er Putin nå blitt djevel nummer én.  Det var Putin som skjøt ned et malaysisk fly over Ukraina.  Overskrift: «Jeg er overbevist. Putin drepte min sønn».  Det trengtes ingen beviser.  Det var Putin som var ansvarlig for Washingtons sitt dokumenterte (og betalte) kupp av den valgte regjeringen i Kiev i 2014.  Den påfølgende terrorkampanjen fra fascist-militsen mot den russisktalende befolkningen i Ukraina var et resultat av Putins «aggresjon». Å hindre at Krim ble en rakettbase for NATO og å forsvare den overveiende russiske befolkningen, som i en folkeavstemning ville gjenforene seg med Russland - det som tidligere var blitt annektert fra Russland - var også eksempler på Putins «aggresjon». Media-sverting blir uunngåelig en del av krigsforberedelsene. Hvis det bryter ut krig mot Russland, enten med vilje eller ved et uhell, er det journalistene som vil ha mesteparten av skylden.

 

000_was7430768-2.jpg

Media-svertingen av Putin er nødvendig for å få oppslutning om ny opprustning og krigsforberedelser. Uten en "fiende" er det vanskelig å få folk med på dette.


I USA har den anti-russiske kampanjen blitt løftet opp til en virtuell virkelighet. New York Times sin spaltist, Paul Krugman, en økonom som har fått nobel-prisen, har kalt Donald Trump «kandidaten fra Sibir», fordi han mener at Donald Trump er Putins mann. Trump har våget å antyde, i et sjeldent opplyst øyeblikk, at en krig med Russland ikke ville være særlig lurt. Egentlig har han faktisk gått lenger og fjernet våpenleveringer fra USA til Ukraina fra det republikanske programmet. «Ville det ikke vært topp om vi kom overens med Russland,» sa han.


Der er derfor USAs krigshissende liberale establishment hater han. Trumps rasisme og brautende demagogi har ingenting med dette å gjøre. Bill og Hillary Clintons rasisme- og ekstremisme-historie kan slå Trump flat når som helst. (Denne uken er det 20 år siden Clintons velferds-«reform» ble vedtatt. Det var en krig mot afro-amerikanerne). Og med hensyn til Obama: mens politiet i USA skyter ned hans samtidige afro-amerikanere, har det store håpet i det Hvite Hus ikke gjort noe som helst for å beskytte dem, ingenting for å gjøre livene deres lettere, mens han har kjørt fire kriger som sluker alt og en snik-mord-kampanje uten tidligere historisk sidestykke.


CIA har forlangt at Trump ikke blir valgt. Pentagons generaler har forlangt at han ikke velges. Krigs-avisen New York Times - tar nå en pust i bakken fra sin nådeløse svertekampanje av Putin -og forlanger at han ikke velges. Det er noe på gang. Disse gruppene som samstemmig er for «evig krig» er livredd for at deres multi-milliard-dollar krigsforretninger som brukes til USA-dominansen over hele verden, undergraves hvis Trump gjør en avtale med Putin - og deretter med Kinas Xi Jinping. Deres panikk med tanke på muligheten for at verdens største makter begynner å diskutere fred - selv om det er usannsynlig - ville være den svarteste farse selv om temaet ikke er det.


«Trump ville elsket Stalin», brølte visepresident Joe Biden under et møte for Hillary Clinton. Og mens Clinton nikket, ropte han: «Vi bukker ikke. Vi bøyer oss aldri. Vi kneler aldri. Vi gir aldri etter. Vi eier målstreken. Det er hvem vi er. Vi er Amerika!»

 

17-joe-biden-hillary-clinton.w529.h352.2x.jpg

Jo Biden og Hillary Clinton. 


I Storbritannia har også Jeremy Corbyn kokt opp hysteriet hos krigs-tilhengerne i Labour. De har gjennom mediene på sin side hengitt seg til skit-kasting mot han. Lord West, en tidligere admiral og minister hos Labour, sier det på en utmerket måte. Corbyn har inntatt et «opprørende» anti-krig-standpunkt «for å få de uopplyste massene til å stemme på han.»


I en debatt om lederskapet med hans utfordrer Owen Smith, stilte møtelederen  Corbyn følgende spørsmål: «Hvordan vil du reagere hvis Vladimir Putin gjør et overgrep et annet NATO-land ?»


Corbyn svarte: «Vi ville forsøke å unngå at dette skjedde i første omgang. Vi vil måtte bygge opp en god dialog med Russland… Vi ville forsøke å få til en demilitarisering på grensen mellom Russland og Ukraina og på andre land i Øst-Europa sine grenser til Russland.  Det vi ikke kan tillate er en rekke med katastrofale troppe-oppbygginger på begge sider som bare vil forsterke farene.» Etter å ha blitt presset til å si at han ville godkjenne en krig mot Russland «hvis du måtte», svarte Corbyn: «Jeg vil ikke ha krig - det jeg ønsker er en verden der vil ikke trenger å gå til krig.»

 

blair2.jpg

Den tidligere britiske statsministeren Tony Blair


Denne måten å spørre på henger sammen med fremveksten av Storbritannias liberale krigsvillige. Labour og mediene har lenge gitt dem karrieremuligheter. I en periode mens den moralske tsunamien i etterkant av de store krigsforbrytelsene i Irak fikk dem til å plaske hjelpeløst rundt, har deres forvrengning av sannheten sørget for at dette bare ble et midlertidig ubehag. Uavhengig av Chilcot (Den britiske Irak-rapporten, overs.) og fjellet av kriminelt belastende fakta, er fortsatt Blair deres inspirasjon, fordi han var en «vinner». Avvikende journalistikk og meninger har siden den gang blitt systematisk bannlyst eller ansett som upassende, og demokratiske forestillinger er tømt og erstattet med «identitets-politikk». Denne blander kjønn med feminisme og offentlig angst med frigjøring, og overser helt bevisst statens vold og inntektene fra salg av våpen som ødelegger utallige liv på fjerne steder, som Jemen og Syria, og gjør klart for kjernefysisk krig i Europa og over hele verden.

 

1042503425.jpg

Sir John Chilcot  la frem det som nå heter "Chilcot-rapporten". Her fremgikk det at Irak ikke utgjorde noen trussel mot Storbritannia, slik statminister Tony Blair påstod som begrunnelse for å gå til krig mot landet. Ingen medier snakker om å stille Blair eller Georg W. Bush for noen krigsforbryterdomstol for invasjonen av Irak. Hørt på slikt.


Den eventyrlige oppslutningen av folk i alle aldre rundt Jeremy Corbyn motvirker dette i en viss utstrekning. Han har brukt livet til å opplyse om krigens redsler. Problemet for Corbyn og tilhengerne hans er partiet Labour. I USA var problemet for de tusenvis av tilhengerne til Bernie Sanders det Demokratiske Partiet, for ikke å nevne det endelige bedraget til deres store hvite håp.


Det er bare en bevegelse som fyller hver gate og på tvers av landegrensene og som ikke gir opp som kan stoppe krigshisserne.


Denne artikkelen er oversatt, bearbeidet og noe forkortet av Ingunn Kvil Gamst og Knut Lindtner

Bilder med tekst er Knut Lindtner ansvarlig for.



https://www.rt.com/op-edge/356846-provoking-nuclear-war-media/

Bloggkommentarer levert av Disqus