Om å male seg inn i et hjørne

Alvorlig tilbakeslag for Washington


Moskva tar poeng. Stadig flere US-allierte er i dialog med Russland.  


USA øver selvforsvar: Militær russisk innsats er svar på bønner om hjelp, godkjent av Syrias regjering. Dermed er Russland på rett side av `folkeretten`. Det samme sier partiet Linkes talsperson i tysk forbundsdags forsvarskomité, Alexander S. Neu. Han minner oss om noe sentralt: «En liknende henvendelse for å få tillatelse fra Syrias regjering til amerikanske, britiske og franske militære styrker foreligger ikke; Deres innsats krenker dermed Syrias suverenitet». Neu spør den tyske regjeringen hvordan den kan innta et standpunkt som innebærer krenkelse av syrisk luftrom fra amerikansk, britisk og fransk flyvåpen. 

I et dokument Junge Welt har fått tilsendt, begrunner forsvarsministeriet sine holdninger til folkeretten slik: «USA, UK og Frankrike har informert sikkerhetsrådet om at deres militære nærvær i Syria har basis i selvforsvarsretten, i henhold til artikkel 151 i FN-charteret. Den angår retten til selvforsvar eller kollektivt selvforsvar for å støtte opp under en annen stat». 


Neu er hoderystende til dette offisielle tyske regjeringssvaret i en kommentar til Junge Welt: «Hva er det USA, Frankrike og vestallierte sier de forsvarer i Syria? Verken seg selv eller Syria». 


Begrepet selvforsvar er i folkeretten entydig bundet til territorium; forsvar av eget statsområde etter et foregående angrep på det. «Er det en stat som kan påvise akkurat det, er det nettopp Syria», fortsetter Neu. «Syria er ikke bare presset av flere interne terror-grupper, men også av vestlige `regime-skiftere` som arrogant og i strid med folkeretten tramper inn i landet uten at landet har bedt om det eller godkjent det».   

         

I Midtøsten fortsetter begivenheter å overgå hverandre. Det som for få uker siden så meget fjernt ut, er realiteter i dag. I løpet av kort tid har USA mistet kontrollen over Irak. Samme utvikling ser vi nå i Jordan, som heller vil samarbeide med Russland og Iran for å nedkjempe terroristene i IS og Al-Nusra-fronten. Det er et foreløpig resultat av Washingtons gedigne feil-kalkyle. For å få til `regime-skifte` har USA malt seg selv og NATO inn i en posisjon uten retrettmuligheter for å presse fram et `regime-skifte`. Derfor opplever Washington nå den ene ydmykelsen etter det andre. 

I september etablerer Iraks regjering med statsminister Haider Al-Abadi i spissen et felles koordinerings-senter for å bekjempe grenseoverskridende terror sammen med Russland, Syria og Iran. Når Abadi etter den første russiske luftoffensiv i Syria erklærer at han også ønsker russiske luftangrep mot IS-mål i Irak velkommen, alarmeres Washington. Det ender med at Pentagon må regne med ydmykende utkastelse fra det landet USA for 12 år siden `frigjorde` med sin spesielle krigføring. 

I all hast reiser så USAs øverste befal, generalstabssjef, Joseph Dunford til Bagdad, 21/10-15, og legger fram ultimatum: Regjeringen i Bagdad må bestemme seg for amerikansk eller russisk hjelp. Begge deler er umulig. Angivelig skal Abadi så ha lovet å ikke be russerne om hjelp, heter det først fra amerikanske kilder. Men nettopp det gjør Iraks statsminister få dager etter med sitt grønne lys til Moskva for angrep mot IS-konvoier på flukt fra Syria til Irak. 

Washington starter så et fortvilet forsøk på å bevise at USA fremdeles kan kjempe effektivt mot terror. De sender 30 spesial-soldater. Sammen med kurdisk Peshmerga går de til aksjon mot nord-irakiske Hawidja, der de angivelig befrir 70 fra et IS-fengsel. Det hjelper på at en US-soldat bærer hjelm-kamera som filmer operasjonen for vestlige medier. 

Åpenbart går en i Washington ut fra at en vellykket aksjon i Hawidja er nok til å gjenopprette tillit. Umiddelbart etter at videoen er kjørt i vestlige medier, brukes den av Pentagon-sjef og forsvarsminister Ashton Carter 28/10-15 i senatet når han redegjør for US-forberedelser på bruk av bakketropper i Irak og Syria. Så kommer det til nå  mest pinlige øyeblikket i en rekke av tilbakeslag for Washington-strategien i Midtøsten. 

Tydeligvis har ingen tenkt å spørre Bagdad først. Iraks talsperson, Saad Al-Hadithi, tilbake-viser US-utspillet slik: `Dette er Iraks eget anliggende. Vi ber ikke USAs forsvarsminister om å intervenere og har tilstrekkelige mannskaper i området`. 

Poenget er: Etter 13 års de facto-okkupasjon og 13 måneders ineffektive US-luftangrep mot IS har Bagdad fått nok av `hjelpen` fra Washington. I tillegg kommer at de fleste irakere er overbevist om at USA ikke er interessert i å tilintetgjøre IS, for terroristene trengs for å kunne rettferdiggjøre USAs fortsatte tilstedeværelse i landet mellom Eufrat og Tigris. 

Neste tilbakeslag for Washington er i månedsskiftet oktober / november i Jordan. I Amman inngår Russland avtale med regjeringen om å etablere koordineringssenter for begge lands styrker for å avstemme fly-operasjonene over syrisk territorium. (Hva gjorde Erna Solberg i Jordan, tro?) Utenriksminister Sergei Lavrov sier nå at Jordan vil spille en positiv rolle for å finne politisk løsning på Syria-konflikten via forhandlinger mellom regjeringen i Damaskus og opposisjonen, en målsetting den russiske regjeringen også følger. Som Irak viser Jordan-regjeringen seg like ustyrlig overfor Washington, som strengt avviser ethvert samarbeid med Russland i Syria og er svært opprørt over det russisk-jordanske samarbeidet. 

Det virker som om en demning brytes med russisk tilstedeværelse og framgang i Syria. Er det mulig at stadig flere land ser en etterlengtet mulighet i denne Syria-offensiven til å kvitte seg med en USA-hegemonisk omfavnelse når Russland trosser US, UK, Frankrike, Tyrkia, Saudi-Arabia og Qatar ved å vise respekt for folkerett og sjølråderett i Midtøsten? Selv regjeringen i Afghanistan ber nå Moskva om militærhjelp. En ellers svært forsiktig FN-generalsekretær Ban Ki Moon har nå gått ut med en skarp fordømmelse av US-linjen i Syria.  

                         

Oversatt / bearbeidet for Friheten og Radio Arbeidet, Per Lothar Lindtner, 11/11-2015. Kilde: JW/Rainer Rupp.

Bloggkommentarer levert av Disqus