​Omringing og eskalering med nye NATO-baser

«Det er vel ingen grunn til å reagere», sier NATO-tilhengere: «Små baser i de 3 baltiske land; Polen, Romania og Bulgaria i hvert land er det 40 mann? Verken det eller et lite permanent øvingsfelt i Georgia kan vel true Russland?»

Naturligvis startes ikke en NATO-offensiv med 120 stabsoffiserer mot St. Petersburg. Til det trengs mye mer reell krigsinnsats. Da snakker vi om krefter, omtalt av NATO som spydspiss; ekstremt raske aksjonsgrupper, stasjonert og trent i Øst-Europa. I løpet av 48 timer skal de kunne «flyttes i offensive stillinger», offisielt er det naturligvis kun aktuelt om russerne skulle finne på å angripe Baltikum. Men: Soldatene i spydspissen er praktisk talt permanent på plass, selv om Russland ikke har angrepet Baltikum. Da blir trussel-bildet omvendt.  

Sikkerhetspolitikk handler om å vurdere potensialet og i andre omgang om uttalte hensikter.  De kan endres og rett og slett baseres på løgner. Varslingstid for en konvensjonell krig i Øst-Europa forkortes mange ganger når observerbar transport av tyngre våpen over Atlanteren eller fra tyske og norske kaserner ikke lenger trengs fordi utstyret alt er på plass akkurat der det potensielt skal settes inn. Teknisk sett blir overraskelsesangrep mer sannsynlig, når det foreligger politisk vilje til det. Og omvendt: Utstyr som er tilstede stimulerer den politiske viljen dersom logistikkens treghetsmoment faller bort. Altså: Hvis du kan reagere fort er det lettere å gjøre det i en spent situasjon.

I tillegg har NATO-installasjonene nær fronten et innebygget opptrappingsmoment: Om det er utviklet en militær konflikt og en granat slår inn mot øvingsfeltet til NATO i Georgia, som ikke en gang nødvendigvis kommer fra Russland, for provokasjoner forekommer, er det en større sannsynlighet for at nettopp tilstedeværende NATO-soldater rammes. 

Men naturligvis skal all denne stasjonering offisielt bare avskrekke. Men kan det også sies på denne måten? NATO forbereder seg selv på Casus Belli; grunn til å gå til krig. Er det helt utenkelig? Tonkin-bukt-episoden i 1964, opptakten til USAs Vietnamkrig, var en liknende  provokasjon fra USA.  

Det dukker opp en annen melding de siste dagene fra Washington: USA vurderer å stasjonere kampfly av typen F-22 i Øst-Europa, som kan gjøres usynlig for motstanderen. De er dermed å regne som klassiske angrepsvåpen. Med stasjonering av flyene skaffer NATO seg kapasitet til et overraskelsesangrep. Vil NATO provosere Russland til preventivslag? 

Stratfor, en US-amerikansk tenketank, skriver nylig at dagens militære forsprang for USA er i ferd med å gå tapt  overfor Russland og Kina. De har økt kapasiteten vesentlig i det siste.   Tilsvarende forestillinger om å tape overlegenhet gjorde et såkalt preventivslag populært i den tyske militærledelsen like før skuddene i Sarajevo og 1. verdenskrig i 1914. 

Med Hiroshima og Nagasaki i minne og mengden masseutryddelsesvåpen på flere sider er enhver idé om å forberede seg på å løse etniske, politiske og økonomiske konflikter i verden med våpenmakt ikke bare totalt uakseptabelt, men forbrytelser mot menneskeheten. 

Oversatt Per Lothar Lindtner, 31/8-2015. Kilde: NRK/JW/Rainer Lauterbach. Bearbeidet Knut Lindtner

Bloggkommentarer levert av Disqus