Regel nr. 1

Regel nr. 1: Marsjer ikke mot Moskva!


Dagmar Henn: folkevalgt på Linkes liste i München, solidaritetsaktivist for republikkene i Lugansk og Donetsk. Skriver mye om situasjonen i Ukraina og globalt. Her i en artikkel, 17/9-2015, på Vineyard of the Saker sin nettside: 


NATO, Russland, 20/8-15, Militær-analyse: 

USAs  militær-ledere frykter direkte kamp mot Russland, for de kan ikke vinne en slik krig. 

 

Er det noen i Pentagon som leser Russia Insider (RI)? Jeg tenker ikke på kunnskap de måtte trenge om avløpsvannet fra Putins enorme armétroll, for å kunne gå til kamp mot russerne med klart vann fra NATO-trollet. Spørsmålet er om de leser på en slik måte at de kan lære noe av den russiske arméen. I RI finner vi flere artikler om relative sjanser i en kamp mellom NATO og Russland. 

Vineyard of the Saker har publisert følgende: 

«I en krig mot Russland har ikke NATO fnugg av sjanser», 

«Russland er hele tiden klar til krig, selv atomkrig». 

Jeg har selv skrevet: 

«Styrer USA-doktrinen i retning krig, fast forankret i tro på kollaps?» 

«`NATO ville sannsynligvis tape en krig mot Russland». 

Andre tekster: 

«Kan USA vinne i en atomkrig mot Russland?»

«Er vi klar for atomkrig om Ukraina?» 

og Pat Buchanans 

«Væpning av Ukraina vil dra USA inn i en krig, som ikke kan vinnes». 

 

2ee50b8d00000578-0-image-m-60_1448823871992.jpg

Krig er ikke heroisk, bare fryktelig

 

Felles konklusjon på alle disse tekstene er at USA/NATO vil tape en konvensjonell krig mot Russland og alle vil tape i en atomkrig. Den gir ingen seier, verken for USA eller NATO. 

 

Noe som angår den omtalte krigen, må klargjøres først. Her taler vi om en konvensjonell krig på grensen til Russland. Ingen regner med at et russisk ekspedisjons-korps skal kunne kjempe og vinne mot USA eller at Russland skal kunne vinne i et sjøslag i sørlige Stillehavet. Ingen tror at Russland vil holde kontroll i luften over Sør-Afrika. Heller ingen har idéer om at Russland kan erobre Frankrike. Jeg tror ikke en gang at Russland kan klare å erobre Ukraina. 

 

Å nå fram til Dnepr, Kiev eller Lviv vil være enkelt, men er de først der, vil russerne se at de er omringet av folk som ikke vil ha dem der. Akkurat det samme fant amerikanerne ut i Irak, men det er en annen historie. Nei, vi snakker om muligheten for at NATO, fra grensene rundt Russland kan angripe. Eller at NATO vil reagere på et begrenset russisk angrep for å få til en endelig avslutning på den konstante skytingen mot sivile i Donetsk og Lugansk. Da vil NATO tape. Store ord om et eventuelt russisk angrep mot NATO-land er hysterisk galskap: Russland har rett og slett ikke interesse i å angripe Baltikum, Polen, sågar Finland, Sverige eller Norge. De som tenker slik, må først forklare hvorfor et Russland med ambisjoner om å gjenoppbygge Sovjetunionen, ikke angrep Georgia i 2008. Det var vel ikke slik at USA og NATO kunne ha hindret det?  

 

Det ser ut som om flere i USAs militærapparat har begynt å se hva de har satt i gang.  


«Flere hemmeligholdte militærøvelser sommeren 2015 utløser bekymringer i Pentagon, fordi styrkene ikke er klar for et langvarig Russland-felttog»,  sa nylig to ansatte i U.S. Department of Defense til Daily Beast. 

 

Akkurat det de skrev er det verdt å lese, trass i floskler om «Putins uforutsigbarhet» og generell oppstyltethet. Den viser at illusjons-tenkning langsomt men sikkert blir mindre arrogant. USA og NATO har etter Sovjetunionens oppløsning stadig vært i krig med hvem som helst. Men disse hvem som helst er små, uskikkete, dårlig utrustete militære enheter med svært begrenset rekkevidde. Det som gir NATO størst bekymring de siste 10 år er veibomber, for flyvåpenet dreier det seg om å finne noe å bombe, NATO-marinen har også søkt etter mål for krysser-rakettene. Ingen har skutt tilbake mot skipene eller flyene deres. Men der fienden besvarte ilden, i bakkekrigen, må vi ha lov til å spørre, kanskje til og med litt uhøflig: Hvem vant i Somalia, Afghanistan, Irak? Det var Ikke NATOs mektige arméer. 

 

3600.jpg

Ingen helter, bare forferdelse

 

USA brukte mange måneder på å få fram våpen, soldater, reservedeler, drivstoff, ammunisjon og utstyr til Midtøsten forut for begge Irak-krigene. Omfanget kan beskrives som 1 skip fra USA til Kuwait, 110 km langt. Fra januar til slutten av april 2003 leverte de militær-industrielle mer enn 21 millioner m3 krigsutstyr og reservedeler, 260 millioner US-gallons (1 USgallon - 3,79 liter) drivstoff og 95 000 tonn ammunisjon til Persia-gulfen. 

 

Tror noen Russland vil ligge rolig og se på at hundrevis av skip krysser verdenshav, losser i havner, og så setter sammen deler før de transporteres til frontene? Saddam Hussein hadde ikke noe som kunne hindre en slik langsom oppbygging, men Russland har. Flere ubåter som kan senke konvoier, 100 fantastiske Iskander-raketter som kan slå ut havner og flyplasser og et stort og kompetent flyvåpen som kan hindre fri bevegelse. For ikke å glemme gigantiske flybårne tropper, som vil være først fremme. Når måtte USA / NATO sist kjempe for å ha kontroll med luftrommet, som de alltid har regnet som helt sikkert? 

 

140618093304-05-iconic-vietnam-war-restricted-horizontal-large-gallery.jpg

Heltene er ofte banditter

 

USA/NATO har behov for klar og stabil kommunikasjon. Den må kunne navigere med GPS og sende digital kontroll-info via droner. Det går ikke lenger. Russisk evne i elektronisk krig-føring imponerer. Noen amerikanske generaler har begynt å se det: «Vi har ingen beskyttelse og tårene presser på». Fra Kiev høres høystemt: «Kiev kjemper for det første mot en russisk armé, som for det andre bruker det beste utstyret sitt». De overraskes når virkeligheten går opp for dem. Om de hadde stått opp mot større enheter, ville USA og NATO ikke nådd langt med svak trening og dårlig ledelse, uten evne til elektronisk krigføring, luftforsvar, artilleri-støtte og dårlig kommunikasjon. Men ikke nå. Når hadde USA/NATO-troppene virkelig et tyngre artilleri? I 200 år har den russiske armé gjort artilleriet til sin Gud. Og for å styrke det minnet har en større artilleri-manøver nettopp startet i sør-Russland. 

 

Når kjempet sist USA/NATO-tropper mot en høyt motivert og godt ledet militær enhet? Vel, det har skjedd ofte: Vietnam, Afghanistan, Irak. Men når, og det er et nytt moment; Når var de i kamp mot høyt motiverte tropper, under god ledelse og med de mest moderne våpen? 

 

Russland har lang erfaring med å starte som underlegen part og så få et overtak. USA/NATO går alltid ut fra at de starter som de store og sterke.

 

USA-militæret har hatt om lag 10 000 falne i kamp siden 11/9-2001. Et angrep på Russland vil kreve mange flere. Det snakkes om alvorlige og varige moralproblemer i USAs armé. Det overrasker ikke når vi tenker over det: Fryktelige kamper og så nederlag, ikke bra for moralen for noen. Som jeg har antydet tidligere, er de sannsynligvis mye nærmere Vietnam-syndromet på 1980-tallet enn de overivrige i Pentagon tror. Andre bekymringer ødelegger moralen: «Jeg kan ikke bli det jeg forakter eller ny-nazist». Når det gjelder de NATO-allierte: Her er flere historier om dårlig forberedelse eller elendig utstyr. 

 

En av lederne av heia-gjengen for krig mot russerne i tyske medier sa det slik: «Den tyske arméen er så dårlig utrustet. Den bruker feiekoster i stedet for maskingevær». En måling viser at ikke alle NATO-land er innstilt på krig, og vi må da spørre om «NATO er i ferd med å råtne innvendig», men trolig uttrykker det mistillit til det de blir fortalt om Ukraina og Russland: Få tyskere tror på det. På andre siden er det vel slik at russere kjemper for Russland i Russland? Når de har 1000 års historie med seg, blir det ikke problemer med moralen. 

 

USA har et enormt militærapparat med et enormt forbruk. Men store deler er ikke relevant for krig mot Russland: US-navy våger ikke å sende eventyrlig store hangarskip og bakketropper gjennom Bosporos til Svartehavet.  Mye blir et unødvendig pengesluk: Vi kan lese om hele serier av fartøy som via luftveien forvandles til dyre, overvektige smykker eller at de bygger panservogner, som hæren ikke trenger eller de dyreste av alle militær-prosjekt noensinne. Utvilsom finnes også sløsing og korrupsjon i russiske styrker, men målene deres er utvilsomt langt mer beskjedne: Forsvar av hjemlandet og ikke et uoppnåelig gyldent mål om fullstendig verdensherredømme. 

 

121d75d7250c8859bb2a6582c1d1c3f4.jpg

Ja, virkelig. Krig er bare en katastrofe.

 

Ja, hva skjer så i de 7 landene der Obama dristig har gitt ordrer om «militær innsats» og andre land som kanskje trenger litt helsebringende bombing? Altså hva mener vi om bekymringene, som nå dukker opp, om at USA /NATO ikke er i stand til å bekjempe Russland?  

 

Den fryktinngytende er at det virkelig ikke betyr noe som helst og at vi fortsetter å bevege oss på en arrogant dumhetens vei inn i et amerikanske århundre, en vei som også kan kalles en amerikansk eksepsjonalisme og tar med oss andre fantasier. Dette må være veien til Guds demring for oss alle. Ron Pauls (amerikansk politiker) tolkning, som mange deler, er at det bare er en retorikk som skal støtte opp om nye grep på skattebetalernes lommebøker. Store penger kommer inn via store kompliserte system og derfor skal vi innprentes om en stor og komplisert trussel. Det er først og fremst en trussel for de amerikanske skattebetalerne. 

 

Men kanskje kan vi håpe at trass i skrivebords-mordere, finnes forståelse blant de  virkelige soldatene om at USA via en kabal rundt staten og det hvite hus er presset inn i en krig, som landet verken vil føre selv og mye mindre vil være i stand til å vinne, en kabal som gir raske små-seirer, men som trekker i langdrag og til slutt ender i nederlag. 

 

Jeg siterer nok en gang feltmarskalk Montgomery med mer erfaring i storkrig enn alle andre i  dagens Pentagon: »Regel 1 i krigens lærebok: Marsjer ikke mot Moskva. Flere har prøvd det samme, Napoleon, Hitler, og det gikk ikke bra. Det er regel nr 1`. 

Russland marsjerer ikke mot dere; Marsjer ikke mot Russland!

Overstt og bearbeidet av Per Lothar Lindtner, 9/1-2016. Kilde: Vineyard of Saker von Shellback, Dagmar Henn, 27/9-2015. 


Bloggkommentarer levert av Disqus