Rottene forlater det synkende skipet.

Reversering av situasjonen i Det Nære Østen


Av Thierry Meyssan


Dagene med «Arabisk vår» er omtrent forbi. Nå redesigner Washington og Kreml konturene av Midt-Østen. Enigheten deres som var klargjort allerede før den russiske bombekampanjen, kan fortsatt modifiseres som følge av endringer i maktbalansen. Det er ikke noe som beviser at Moskva vil akseptere stabilisering av Syria eller overse den oppdelingen av Tyrkia og Saudi-Arabia som snart skal begynne. Uansett hva som enn skjer, vil de omveltninger som kommer, gjøre noe med den status quo som har eksistert de siste 5 årene. De fleste av de som er involvert prøver i høyt tempo å skifte side før de andre gjør dette.

Uansett land er pressen fortløpende opptatt av å analysere sitt eget lands stilling i Midt-Østen, heller enn å merke seg de pågående globale forhandlinger som skjer mellom Det Hvite Hus og Kreml. Resultat av dette blir feiltolkning av noen sekundære hendelser. For å klargjøre de pågående diplomatiske tildragelsene må se nærmere på avtalen mellom USA og Russland i september.

Denne offentlige delen av avtalen ble gitt FNs sikkerhetsråd 29. september og inneholder:

- en henvendelse om etterlevelse av sikkerhetsrådets resolusjoner om at Israel skal trekke seg tilbake til 1967-grensene, 

- og å bekjempe terroristenes ideologi - med andre ord å bekjempe Det Muslimske Brorskapet som ble skapt av Storbritannia og ble støttet av Tyrkia, og ble propagandert for gjennom Wahabismen til Saudi-Arabia.

Den 20. oktober mottok president Putin sin syriske motpart Bashar al-Assad i Moskva sammen med noen av de andre russiske topplederne. Møtet dreide seg om en tilslutning til USA-Russland planen.

Etter å ha bekreftet av begge parter hadde den samme forståelsen av Geneve-kommunikeet av 30. juni 2012 ble USA og Russland enig om å få de andre involverte statene med på dette, altså Frankrike, Tyrkia og Saudi-Arabia. Etter å ha erkjent at Frankrikes deltagelse ikke bygget på virkelige egeninteresser, men var delvis en følge av bestikkelser fra tyrkiske og saudiske penger, ble USA og Russland enig om bare å forholde seg til problemets kilde, nemlig Tyrkia og Saudi-Arabia. Den 23. oktober møtte derfor Kerry og Lavrov sine saudiske og tyrkiske motparter i Wien. Ingen sluttdokumenter ble publisert. Det ser imidlertid ut til at Russland truet sien to motparter uten at USA kom dem til unnsetning.

Redselen for en mulig enighet mellom USA og Russland mot Tyrkia og Saudi-Arabia fikk Frankrike til å innkalle til en «arbeidsmiddag» i Paris. Tyskland, Saudi-Arabia, De Forente Arabiske Emiratene, USA, Italia, Jordan, Qatar, UK og Tyrkia «så for seg» Syrias skjebne. Det at de var tvunget til å invitere USA «forgiftet» møtets atmosfære og ingen tekst ble offentliggjort.

Og endelig den 30. oktober samlet USA og Russland en langt bredere forsamling som også inkluderte Egypt, China, Irak, Iran, Libanon, Oman, EU og FN.

Deltagerne ble alle tvunget å undertegne en slutterklæring som bare Russland og Iran så det hensiktsmessig å offentliggjøre. Det er en viktig grunn for denne gjennomgangen fordi den signaliserer nederlaget til USA-haukene. I punkt 8 i teksten brukes uttrykket «politisk prosess». Den tidligere formuleringen som haukene, Frankrike, Tyrkia og Saudi-Arabia har arbeidet etter er «fullstendig og betingelsesløs kapitulasjon til den Syrisk Arabisk Republikken.»

USA-prosjektet fortsetter til tross for enigheten med Russland.

Når det gjelder Tyrkia, uansett valgresultat 1. november, og særlig hvis AKP vinner, vil sannsynligvis borgerkrigen fortsette og spre seg helt til landet er delt i to, fulgt av en sammensmelting mellom tyrkisk Kurdistan, irakisk Kurdistan og territoriet til Syria som okkuperes av syriske kurdere og USA. Allerede nå samarbeider YPS (kurdisk milits) og USA for å erobre arabisk territorium i Nord-Syria. YPG som tidligere fikk våpen fra Damaskus, har nå vendt seg mot den syriske regjeringen. Militsen deres invaderer og erobrer landsbyer, utviser lærere og påtvinger skolene en «kurderisering». Kurdisk som tidligere ble undervist i skolene er nå det eneste og obligatoriske språket. 

Kong Salman i Saudi-Arabia må svelge et nederlag i Jemen, et land han har invadert offisielt for å støtte en fraværende president, men i virkeligheten, sammen med Israel, for å utnytte oljen i dette «tomme området». En etter en, Emiratene og Egypt, har trukket seg fra koalisjonen; de første etter store tap og Egypt mer diskret ved å overlate de militære operasjonene til Israel.

De saudiske soldatene, nesten alle er utlendinger som sloss under saudisk flagg, har desertert i stor skala noe som har tvunget kongen til å utstede en stående ordre mot desertering. For å unngå en militær katastrofe har Saudi-Arabia anmodet om hjelp av nye allierte. Mot betaling har Senegal sendt 6000 menn og Sudan 2000. Mauretania nøler med å sende.

Fiaskoen er direkte knyttet til prins Mohammed ben Salmane som var drivkraften bak krigen. Slik har han svekket sin fars autoritet, kong Salman, og forårsaket misnøye i de to andre klanene som ikke har makt, de til x-kong Abdallah og prins Bandar. Logisk skulle dette føre til en deling av arven mellom disse tre klanene og dermed en oppdeling av landet i tre separate stater.

Rottene forlater det synkende skipet



Mens de dårlige taperne uten å blunke sier at den militære intervensjonen i Syria ikke har frembrakt det resultatet som Moskva ønsker, samler de flyktende jihadistene seg i Irak og i Tyrkia.

Vi tvinges til den erkjennelsen at deltagerne i alliansen mot Syria ikke bare vil tape i Syria, men at NATO ikke lenger kan late som om de kan utføre global dominans. Som et resultat av dette vil det nå blåse opp en storm i regjeringkontorer hvor en vil kreve en fredelig løsning, selv om de for kort tid siden tenkte annerledes. 

Primært vil holdningen til Iran og Russland gjennomgå en u-sving. Begge er nå militære stormakter, Iran regionalt og Russland globalt. Den sekundære konsekvensen er at Bashar al-Assad vil bli sittende med makten, mannen som de siste 5 årene alle har proklamert «måtte gå».

I Frankrike kommer nå opprøret til den politiske klassen. De fire politiske lederne på høyrefløyen, Dominique Villepin, Francois Fillon, Alain Juppè og Nicolas Sarkoszy har hver og en erklært at det er meningsløst å utestenge Russland og ikke innrømme nederlaget i Syria. På venstresiden planlegger nå en rekke ledere turer til Damaskus i den nærmeste fremtid.

Panikken rundt disse åpenbare endringene er i virkeligheten altomfattende. Nicolas Sarkozy sammen med vise-kansler Sigmund Gabriel står nå på president Putins side. De sier at det er på tide å legge til side uenighet og bitterhet i fortiden og fornye dialogen med Russland. Det er på tide.

Denne artikkelen er oversatt, bearbeidet og forkortet av Knut Lindtner

Bloggkommentarer levert av Disqus