Russland er alltid skurken

Hvorfor er det alltid Russland som er skyteskiven? 


Det er fordi Washington frykter et forent Eurasia.


Av Pepe Escobar.

Pepe Escobar (f.1954) er en brasiliansk journalist. Han har en fast spalte for Asia Times Online og arbeider som analytiker for RT, Irans Press TV og tidligere for Al Jazeera. Han har fokus på Sentral-Asia og Midt-Østen og har dekket Iran kontinuerlig siden slutten av 1990-tallet.


0_4jpg

Pepe Escobar


Den kalde krigen 2.0 må sees for det den er: Krigspartiets primære frykt for eurasisk integrasjon.


Det var knapt en null-stilling; heller en slags foreløpig pause i Den Kalde Krigen 2.0. Uendelige dager med støy og raseri slepte seg av gårde da president Trump til slutt bestemte seg for at NATO «ikke lenger var foreldet». Men fremdeles ønsker han å «komme overens» med Russland.


Like før møtet med USAs utenriksminister Rex Tillerson i Moskva, hadde president Vladimir Putin understreket på russisk TV at tilliten (mellom Russland og USA) er «på et brukbart nivå, spesielt når det gjelder militære saker. Men det har ikke blitt noe bedre. Tvert imot, har det blitt dårligere». Han la vekt på ordet «brukbar», men enda mer på ordet «dårligere» - siden National Security Council kom med en rapport der de i hovedsak beskyldte Moskva for å spre falske nyheter.


Toppen av Russlands-gate-hysteriet kom til og med før den ekstremt kontroversielle kjemikal-hendelsen og det påfølgende Tomahawk-showet - en diskutabelt filmatisk forestilling - en Trump-dirigert null-stilling mot Russland. 


syria_3jpg

Her skytes Tomahawk-rakettene ut fra US-krigsskip i Middelhavet 


Likevel er det bare en dr. Strangelove (fra en kjent film med Peter Sellers i 4 roller, overs.) i lenestolen sin som vil påstå at det er i USAs nasjonale interesse å risikere en direkte full krig mot Russland - og Iran - og i Syria. Russland har så å si vunnet krigen i Syria på egen hånd ved at de har forhindret framveksten av et emirat av Takfiristan (ønsket av Saudi-Arabia, overs.)


dr-strangelove-8-e1411042420230jpg
Dr. Stangelove fra filmen med samme navn. Han var en strateg som tidligere tjente Hitler, men nå var i USAs tjeneste. Den kunstige armen hans (krigsskade) skulle hele tiden opp i Hitlerhilsen (bildet over).


Forestillingen om at Tillerson skulle være i stand til å komme med et ultimatum overfor Russlands utenriksminister Sergej Lavrov - enten støtter dere oss eller Damaskus og Teheran - er latterlig. Moskva kommer ganske enkelt aldri til å gi opp sin hardt ervervede innflytelse i Sørvest-Asia til Trump-administrasjonen eller til USAs ‘deep state’. Det Moskva gjerne vil vite er hvem som står for Russland-politikken i Washington. Og nå har de fått svaret.


Og så er det den Store Oversikten. Det strategiske partnerskapet mellom Russland og Iran er ett av tre knutepunkter. Sammen med Kina er dette den store historien fra det unge 21. århundre; eurasisk integrering, der Russland og Iran står for energien og der Kina er investerings- lokomotivet.


Dette fører oss til sakens kjerne: Krigspartiets frykt for eurasisk integrering. Det er det som uunngåelig viser seg som den akutte Russland-fobien.

 

Men Russland-fobien er ikke ubøyelig eller uregulerbar. Det finnes rom for uenighet, og til og med for siviliserte refleksjoner.


b407132b519b0d27648e8fc981ec0969320a3b2ajpg

 

 Så kom dr. K inn.


Det første vi kan studere er Henry Kissinger, som er en livsvarig tillitsmann, og som nylig talte ved et årlig møte ved Trilateral Commission i Washington.  


Trilateral Commission ble skapt av avdøde David Rockefeller i 1974. Medlemmene er omhyggelig utvalgt av Dr. Zbigniew Brzezinski (Den store sjakkspilleren). Hele hans karriere har vært en mindre variasjon over temaet om at USA alltid skal hindre framveksten av «en liknende konkurrent» i Eurasia, eller enda verre, som i dag, en eurasisk allianse.


Kissinger er den eneste geopolitiske utøveren som greier å få president Trumps udelte oppmerksomhet. Han har så langt vært den viktigste tilretteleggeren av en dialog - og en mulig ny begynnelse - mellom Washington og Moskva. Jeg har ment at dette er del av hans fornyede maktbalanse - splitt og hersk-strategien. Den består i å få Russland vekk fra Kina med det endelige mål å hindre eurasisk integrasjon.


Kissinger følte seg tvunget il å fortelle sine antatt velinformerte tilhørere at Putin ikke er en Hitler-etterligning, han har ingen imperialistiske ønsker, og å beskrive han som en ondskapsfull globalist er en «feiltakelse» både når det gjelder «perspektiv og innhold».


henry_kissinger4-620x412_1jpg
Dr. Henry Kissinger (Dr. K)

 

Så Kissinger går inn for dialog - selv om han insisterer på at Moskva ikke kan slå Washington militært. Hans betingelser er: Ukraina må forbli uavhengig, men uten å komme inn i NATO; Krim skal det ikke forhandles om. Nøkkelproblemet er Syria: Kissinger er ubøyelig om at Russland ikke skal tillates å bli en stor støttespiller i Midt-Østen (selv om Moskva allerede støtter Damaskus militært og sto for fredsforhandlingene i Astana). Underforstått er dette det vanskelige når det gjelder å forhandle fram en total «pakke» for Russland.


Sammenlign så Kissinger med Lavrov: «Dannelsen av en utstrakt internasjonal ordning er en objektiv prosess. Det er i vår felles interesse å gjøre den mer stabil og forutsigbar». Nok en gang handler alt om å integrere Eurasia.


Putin hadde allerede for fem år siden skissert dette i detalj, til og med før kineserne fullt ut hadde lansert sitt One Belt, One Road (OBOR) konsept i 2013. OBOR kan ganske sikkert forstås som en enda mer ambisiøs variant av Putins idé: «Russland er en umistelig og organisk del av Stor-Europa og europeisk sivilisasjon … Det er derfor Russland foreslår å skape et felles økonomisk rom fra Atlanterhavet til Stillehavet, et samfunn som russiske eksperter referer til som «Europeisk Union». Dette vil styrke Russlands potensiale når de økonomisk vender seg til ‘det nye Asia’».


oborjpg
OBOR eller den nye Silkeveien slik den er tenkt (bildet), vil bidra til sterk kommunikativ og økonomisk integrasjon av Eurasia.

Vesten - eller for å være mer presis, NATO, stemte ned Russland. Og dette utløste øyeblikkelig det strategiske samarbeidet mellom Russland og Kina, og myriader av senere benektelser. Det er dette samarbeidet som har ført til den nylige rapporten fra USA om Kinas økonomiske og sikkerhetsmessige kommisjon om å la Russland og Kina få lov til å holde på med det de påstår er deres «beste periode med tosidig [militært] samarbeid».


Krigspartiet sover aldri.

 

Det andre som må studeres på linje med Kissingers understreking om at Putin ikke er noen Hitler, er det som kommer frem i et ganske bemerkelsesverdig essay av Robert English ved University of Southern California, og doktor i politikk ved Princeton. I forsiktige vendinger er den uunngåelige konklusjonen til professor English å gjøre noe som er svært enkelt, men likevel uhørt: Med «nøye kunnskap» utfordrer han «den rådende gruppetenkningen» og de «inngrodde meningene» i hele USAs utenrikspolitikk, de som er blitt helt avhengige av Russlands-fobi.


Det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina forener Pentagon i synet på de to alvorligste truslene mot USA. Men partnerskapet har ikke underskrevet noen avtale med pomp og prakt. Det er umulig å vite de dypere vilkårene Beijing og Moskva har blitt enige om i de talløse møtene mellom Xi og Putin.


bn-eu285_0930cp_p_20140930164214_1jpg
Hva er det Putin og Xi egentlig er enige om? Har de en militær allianse?


Det er mulig at det har vært en diplomatisk lekkasje at det har blitt levert et hemmelig budskap til NATO om at hvis et av deres strategiske medlemmer har blitt trakassert - det være seg i Ukraina eller i Sør-Kina-Havet, så må NATO ta hand om begge deler. Når det gjelder Tomahawk-showet, kan det ha vært en engangshendelse. Pentagon ga Moskva en advarsel, og Tillerson i Moskva garanterte at Trump-administrasjonen fortsatt vil holde kommunikasjons-kanalene åpne.


Men Krigspartiet sover likevel aldri. Notorisk degraderte neo-konservative fikk ny energi med Trumps Tomahawk-show, og nå sikler de etter et Irak-sjokk og ny innsats i Syria.  


Krigspartiets viktigste sak er fremdeles krigen mot Iran, og det passer sammen med de neokonservativ-liberales Russlands-fobi, noe som de plasserer sammen med den «svekkede», men ennå ikke helt forsvunne ideen om et Russlands-gate. Likevel er Russlands-gate en virkelig mørk historie. Det handler faktisk om en Orwellsk overvåknings-makt fra USAs ‘deep state’, slik det blir understreket av tidligere CIA-analytiker Ray McGovern og varsleren Bill Binney. Det som kom ut av det til slutt, var et turbulent to timer langt møte mellom Putin, Lavrov og Tillerson. 


cz-xn4sxcaiqxd5jpg

Russland-fobien er dypt rotfestet i USA 


Det betyr at Russland-fobien, og dens sidegren Iran-fobien, ikke vil forsvinne fra USAs og NATOs geopolitiske forestillinger. Spesielt nå som Trump har vist sitt sanne ansikt, «en husrein hund overfor de neokonservative dogmene».


Maskene har falt - til slutt. Og disse nådeløse antydningene om en Kald Krig 2.0 må sees på for hva det i virkeligheten er: Krigs-partiets grunnleggende frykt for eurasisk integrasjon.



Oversatt, bearbeidet og litt forkortet av Ingunn Kvil Gamst
Bilder/tekst: Knut Lindtner


Tilbake til Forsiden 

Bloggkommentarer levert av Disqus