Snipp, snapp snute…

Nytt eventyr.

Men eventyrboka blir den samme.


Norge har levet i en eventyrverden i mange år. Vi har fått prinsessen og halve kongeriket og levet lykkelig… Dette er den virkelighetsbeskrivelsen vi har vokset opp med. Men nå må den endres. Vi får realitetene i hodet. Russerne slår ihjel trollet og Tyrkia har sluppet løs en million av flyktningene på oss. Mange, ikke alle naturligvis, er terrorister.

Eventyrene i vår historiebok har vært de samme i lang tid, men snart vil dette forandre seg. 

Fra historien kjenner vi mange tilfeller av endring av virkelighetsbeskrivelser. Et av de beste eksemplene er fra etter avslutningen av 2. verdenskrig. Under 2. verdenskrig var Sovjetunionen alliert og venn. Men etter at krigen tok slutt, måtte denne fortellingen endres. Dette ble gjort på ulike måter, men helt avgjørende var bruken av de sentrale mediene. Fra å være venn og alliert ble landet som ofret mest for vårt demokrati og frihet i løpet av få år omdefinert som uvenn og fiende. Teknikkene som ble brukt var mange, men det som var forutsetningen for opinionsendringen var kontrollen over de dominerende mediene. Uten kontroll over eventyrfortellerne mister eventyrene taket på befolkningen.

Etter all råskapen som vår nærmeste allierte, USA, fremviste over Sør-Øst Asia på 1960-70 tallet, men massiv bombing (teppebombing) av store områder i Vietnam, Kampuchea og Laos, en gigantisk kjemisk sprøyting av store skogsområder for å fjerne vegetasjonen, bruken av napalmbomber og ellers en massiv krigsinnsats (på det meste mer enn 500 000 USA-tropper i landet), mer enn 2 millioner drepte vietnamesere - fortsatte våre medier i etterkant å fremstille USA og vår del verden (NATO) som forkjempere for frihet, demokrati og menneskerettigheter. Vietnamkrigen (USAs krig i Vietnam) (Ca. 1960-1975) var bare et feilgrep. Tenk det: et feilgrep i 15 år. Realiteten er naturligvis en annen. Det var en villet politikk som stort sett alle ledende internasjonale og norske medier støttet - helt til det ikke lenger var mulig.

Da USA var militært slått i 1975 måtte omskrivingen begynne. Da startet mediene sin endring av beskrivelsen av virkeligheten. USA var naturligvis eventyrhelten, fortsatt en forkjemper for demokrati, frihet og menneskerettigheter, til tross for at virkeligheten fortalte noe helt annet.  Krigen i Indo-Kina var bare et feilgrep. Forøvrig er det blitt upassende å nevne denne krigen. Dette var et eventyr som måtte omskrives og helst glemmes så fort som mulig.

Som følge av forråelsen under det som ble kalt Vietnamkrigen, men som egentlig var en krig også mot Laos og Kampuchea, førte maktovertagelsen i Kampuchea til et terrorregime i Kampuchea (Røde Khmer). Da Vietnam etter noe få år befridde Kampuchea for et regime som begikk et av de verste folkemordene (mot egen befolkning) verden kjenner, ble Vietnam fordømt av USA med Norge på slep og av Kina. Kina invaderte dessuten Vietnam.

Foranledningen var at Vietnam tidigere hadde invadert Kambodsja og styrtet Røde Khmer fra makten. Kina invaderte Vietnam og truet med å erobre hovedstaden Hanoi. De ble møtt av hard motstand fra vietnamesiske styrker og kineserne slo retrett etter noen ukers kamphandlinger. Kinas offisielle forklaring er at man hadde ment å «gi Vietnam en lærepenge». (Fra Wikipedia)

Etter at Røde Khmer ble kastet ut av Kampuchea og Vietnam og i realiteten reddet store deler av Kampucheas befolkning, fortsatte USA og Kina å støtte restene av Røde Khmer som befant seg i leierer i Kampucheas naboland Thailand. Herfra foretok de terrorraid inn i Kampuchea. Dette pågikk i en årrekke. Dessuten ble Røde Khmer fortsatt anerkjent i FN, med støtte fra USA, Kina og bl.a. Norge, som Kampucheas rettmessige representant.

Dette eventyret finnes ikke i boka. Det passer ikke inn. Leser en norskutgaven av Wikipedia eller nettutgaven av Store Norske Leksikon finnes ikke eventyret om Norges regjerings støtte til terrororganisasjonen Røde Khmer. Å nevne dette er fortsatt et politisk tabu. Alle eventyr skal slutte med: så levde de lykkelig…

Her er vi ved enda et eksempel på desinformasjon. Blir virkeligheten for vanskelig og pinlig nevnes den ikke. Tausheten er da det beste virkemidlet. Historien om hvordan Norges regjering støttet folkemorderne i Kampuchea i FN, er et meget godt eksempel på dette. Hvordan kan en feil rettes hvis den ikke snakkes om og erkjennes?

Hvorfor skjedde dette? Ja, svaret på det er åpenbart: Dette er en del av virkeligheten som ikke passer inn i eventyrboka vår. Den passer ikke inn i solskinnshistorien om Norge og USA. Den fører til dissonans og ubehagelige spørsmål. Folk kan begynne å tvile på om Espen Askeladd er den vi liker å fremstille han som. Igjen svikter mediene, som er fullstendig servile. Tausheten er bare effektiv hvis det ikke er noen som bryter den.

I vår tid er det eventyret om USAs bruk av fremmekrigere (terrorister) eller leiesoldater som må skrives om. I våre medier er disse blitt fremstilt som frihetskjempere da de sloss mot de sovjetiske styrkene i Afghanistan. «Ridderne mot dragen». De var trent og utstyrt av USA og ideologisk skolert, betalt og religiøst «ruset og forgiftet» av Saudi-Arabia. 

Etter den vellykkete bruken av disse jihadistene I Afghanistan, har de fortsatt å fungere under merkelappen «frihetskjempere», og de er satt inn i en rekke kriger. (Bosnia, Tsjetsjenia, Jemen, Libya) Sist og ikke minst i Syria. 

Det skal bli interessant å se hvordan mediene vil omskrive det som nå skjer i Syria. «Moderate terrorister» (blant Askeladdens gode hjelpere), er en av de komiske betegnelsen vi kan se i den overgangstiden vi befinner oss i nå. Det vi kan være sikker på er at mediene vil arbeide på spreng for at ikke dette eventyret kommer på kant med eventyrboka i vår del av verden: Vi er de snille, vi hjelper de snille og vi sloss drabelig mot de slemme!

Det er en formidabel snuoperasjon vi nå står overfor. Og det er mange som vil få vondt i hodet.

Bloggkommentarer levert av Disqus