Sprekker EU?

Når EU - særlig Balkan, Østerrike og Tyskland - opplever et betydelig trykk som følge av strømmen av flyktninger fra  NATOs krigssoner (ikke bare Syria), fører dette til store spenninger innad i systemet. Holdningen til håndtering av den aktuelle krisen varierer og fører til at unionen, som skulle snakke med en stemme, nå ender opp med «Babels tårn», full forvirring og en politikk som er i spagat.

Slik vi nylig har meldt - at denne situasjonen har ført til en langt mer politisk realistisk holdning i de mest berørte EU-land overfor Russland - er det fortsatt sprik i alliansen her. 

Når  Tyskland nå mener at Syrias regjering må være en del av løsningen på krisen, noe USA og Storbritannia faktisk også nå åpner for (UK følger USA i tykt og tynt) er Frankrike langt mer skeptisk og tilbakeholdende.

Dette kan ha sammenheng med landets historiske rolle som kolonimakt over det som dengang ble kalt Levanten (et uklart område i Midt-Østen) som bl.a. omfatter Syria og Libanon. Området ble delt opp i to stater som følge av Sykes-Picot avtalen:

Sykes-Picot-avtalen var en hemmelig avtale inngått i 1916 mellom Frankrike, Storbritannia og Russland. Den handlet om hvordan Det osmanske rike skulle deles etter første verdenskrig. Avtalen fikk navn etter den britiske etterretningsoffiseren Mark Sykes og den franske diplomaten François Georges-Picot. (Wikipedia)


Her påtok Frankrike seg en  særlig oppgave som forsvarer av de kristne i Libanon. Og fortsatt ser det ut til at landet prøver å støtte de mest reaksjonære kreftene i dette området. Det er også muligens grunnen til at nasjonalistiske og andre reaksjonære krefter i Frankrike fortsatt stritter imot den eneste farbare vei ut av krisen - en krise som landet selv har vært med på å skape.

Men tegningen begynner nå å bli tydelig: USA har malt seg inn i et hjørne. De jihadistene de selv har trent (som de ynder å kalle moderate) springer over til IS og Al-Quaida med utstyr og folk med en gang de slippes inn på slagmarken. Nylig fremgikk det etter en høring at de bare hadde  4-5 krigere til disposisjon til tross for store bevilgninger til dette.

Andre meldinger bekrefter dette forholdet hele tiden. Landet er på kant med de islamistgruppene som driver krigen. Men USAs ledelse har lenge ønsket å både fjerne Assad og samtidig bekjempe IS, USAs  «monsterbarn». Det er en håpløs målsetting fordi det er bare to militære alternativer tilbake: Assad eller IS/Al-Qaida.

USA har derfor valgt å  bombe IS litt. Når Russland nå går tyngre inn med støtte til den syriske regjeringen vil USAs ineffektive kamp mot IS bli tydeliggjort. Landet vil da enten være avkledt som en ineffektiv kriger eller som en som ikke gjorde det de lovet.

Krisen i Syria kan bare løses ved diplomatiske midler og militær bekjempelse av IS/Al-Qaida. En slik løsning vil bidra til å lette flyktningtrykket i Europa, men ikke løse det. En koalisjon av Assad-regjeringen og andre opposisjonsgrupper tegner seg som en mulig løsning i Syria nå. 

Flyktningkrisen har transformert seg og vokst til en EU-krise. Institusjonens svakheter, manglende demokrati og indre motsetninger er nå fullt synlig for alle med åpne øyne. De store spenningene som bryter frem til overflaten under trykket av flere hundre tusen flyktninger, som NATO-krigene i stor grad har skapt, kan også være starten på EUs sammenbrudd som institusjon. Det er ikke utenkelig at det kommer dit hen at hvert enkelt land velger å tenke på egne interesser fremfor EU. Hvis et av de store landene gjør dette, sprekker EU.

Knut Lindtner

Bloggkommentarer levert av Disqus