Spyttslikking på høyt nivå

Motsetningene i USAs ledelse


Forvirringen hos mange som prøver å forstå USAs politikk for tiden er åpenbar. For den ene dage sier den ene i USA noe som motsies neste dag av en annen. Men det er få som kommenterer dette iøynefallende faktum. Dette gjelder særlig Syria-politikken. Men vi har kunnet observere det også vedrørende Ukraina-politikken hvor Kerry sier en ting som blir omgjort eller motsagt når han kommer hjem. Enhver som tenker seg om vil måtte forstå at dette betyr at det er stor kamp innad i USAs ledelse om politikkens retning.


Det mest påfallende her er mangelen på analyser av hva dette egentlig kan bety, i det hele tatt mangelen på omtale av dette fenomenet. Det forteller om en servilitetskultur i de dominerende mediene. Og denne ukritiske holdningen får naturligvis konsekvenser for forståelsen av det som skjer. Denne underkastelses-tenkningen preger også vår regjerings forhold til USA. Ikke et kritisk ord skal ytres - det er å banne i kirken - det er helligbrøde. Alle journalister som kan tenkes å fremme egne eller kritiske synspunkter er luket bort.


Men historien viser oss at vasaller ikke offisielt omtaler spenninger innad i keiserens hoff - det ansees som en fornærmelse og mangel på respekt. Og det er viktig å inngi et inntrykk av enighet som signaliserer styrke. Dette er en gammel regel som alle grupper nesten uten unntak forholder seg til. Dermed bekrefter denne grunnleggende ukritiske holdningen til vår viktigste allierte vår vasall-status samtidig.


Et eksempel fra dagens situasjon:


Tidligere forsvarsminister Chuck Hagel sier i et intervju at: «Ledelsen i det Hvite Hus prøvde å ødelegge meg». Ikke nok med dette, det fremgår av artikkelen at også hans forgjengere Robert Gates and Leon Panetta har klaget over akkurat det samme. Hva er det motsetningen dreier seg om? I artikkelen nevnes først og fremst retningen på Syria-politikken og hvordan de skal håndtere fangeleiren på Guantanamo.

 

images_23.jpeg

Chuck Hagel

 

Hagel sier at presidentens beslutning om ikke å følge opp etter at Bashar al-Assad hadde krysset den «røde linjen», «skadet troverdigheten ved presidentens ord».


Nå var det jo opprørerne som stod bakk gassangrepene, slik ettertiden viser. Men bortsett fra dette understreker det Hagel sier nettopp flere poenger. For det første at det er store spenninger i USAs ledelse. For det andre at våre medier ikke rapporterer dette, heller ikke regjeringen som henger på slep uansett hvilken retning ferden tar.


Enda et eksempel. USAs utenriksminister Kerry uttaler nå:


«USA er ikke ute etter regime-endring i Syria, men Assad må gå».


Hva denne motsetningfulle uttalelsen betyr vil naturligvis ikke hverken politikere eller medier ta opp. Men at han her motsier seg selv i en og samme setning betyr naturligvis at det er motsetninger innad i keiserens hoff og at begge sider skal tilfredsstilles.


Konsekvensen av denne måten å oppfatte det som skjer på, er et en ikke skjønner noe som helst. Det er naturligvis alvorlig og vil over tid føre til mistillit både til politikere og medier, noe vi kan konstatere er i ferd med å skje. 


Men det kan også være uttrykk for et dobbelt bokholderi: En er i en viss grad klar over det som skjer, men formidler ikke dette til den befolkningen som en skal informere og som en vil ha til å stole på seg. Resultatet blir det samme - en økende mistillit mellom befolkningen og medier/politikere.


Jeg tror det er en kombinasjon av disse forholdene, og den blandingen er ekstra giftig. Den er uttrykk for at det finnes en stor gruppe naive mediefolk og politikere - altså folk som ikke forstår det de holder på med. De kritiske er luket ut. Men det viser også en form for kynisme - «jeg forstår hva som skjer, men av hensyn til egen karriere sier jeg det som er forventet av meg.» I imperiet gjør ikke vasaller opprør, da ender de i galgen eller på skafottet. Dette kalles næringsvett.

 

coronation_of_nicholas_ii.jpg

Ved keiserens hoff var der mange karrierister og spyttslikkere

 

Norges politikk overfor både det som skjer i Syria og Ukraina illustrerer dette forbilledlig. Vi nikker og støtter enhver kursendring selv om det er slosskamper i styrehuset på USA-båten som vi henger på slep bak, og kursen endres alt etter hvem som sitter med roret.


Ingen som vil opp og frem legger seg ut med imperiet. Det er en del av karriereplanleggingen.

Bloggkommentarer levert av Disqus