Tiden renner ut for USA imperiet

Tiden renner ut for USAs imperiums støttespillere.


I en meget tankevekkende artikkel på VoltaireNet tar Rostislav Ischenko for seg spørsmålet om USAs verdenshegemoni nå går mot slutten. (Rostslav er «president for systemanalyse og fremtidsvarsler» i Kiev, men er nå bosatt i Moskva).


Han tar først for seg noen grunnleggende problemstillinger. Politikk er ikke et null-sum spill. Negative utslag hos en part fører ikke nødvendigvis til positive utslag hos en annen. Forklaringen er at når en krise oppstår innenfor et system er det fordi det er uoverensstemmelse mellom systemets ressurser og indre struktur (måten det er organisert på). Han skriver at det er tre mulige måter å løse slike problemer på:


  • Gjennom reformer hvor strukturen tilpasses tilgjengelige ressurser.
  • Gjennom systemkollaps (revolusjon) hvor resultatet blir det samme.
  • Gjennom bevaring, ved å bruke makt for å gjenskape en urettferdig likevekt innad i systemet.


Bevaringmetoden er prøvet tidligere, blant annet i Kina og Japan, men med dårlig resultat i det øyeblikket disse sivilisasjonene møtte den teknologisk overlegne europeiske sivilisasjonen. I Europa fungerte dette frem til den kapitalistiske globaliseringen (imperialismen) startet på 1800-tallet.


Han trekker den konklusjonen at et system bare kan bevares såframt det kan sikres mot uønsket ytre innflytelse.


Motsetningen i dag får en konkret form i konflikten mellom USA som vil bevare sitt hegemoni på den ene siden og Russland/China/BRICS (egentlig store deler av den øvrige verden) på den andre siden. USA prøver nå med makt å sikre sitt hegemoni og fornyet tilgang til krympende ressurser, ved målrettet å undertrykke de som står imot dem.


Hvis USA lykkes med dette, vil systemet kunne gjenopprettes slik de greide det mot slutten av 1980-tallet og i løpet av 1990-tallet da Sovjetunionens og det sosialistiske systemets kollaps forhindret en altomfattende krise i vesten. Men denne gangen dreier det seg om USA aleine. Landet må nå både kontrollere svakere krefter(EU eks.) innad i systemet og samtidig sikre seg kontroll over systemets ytterkanter.


Alternativt vil landet ikke utvikle strukturer som er tilstrekkelige til å sikre systemet tidsnok før tilgjengelige ressurser er uttømt. Resultatet vil bli et systemkollaps for USA med vasaller.


I dag utgjør den mulige USA-kollapsen en trussel mot hele verden på grunn av globaliseringen av industri, finans, handel osv. Billedlig kan en si at en USA-kollaps kan begrave hele verden under sitt eget vrakgods.


Den russisk/kinesiske tilnærmingen tilbyr USA en gradvis reduksjon av innflytelse. Det vil kunne redusere faren for kollaps. De tilbyr altså USA en «myk landing». Helt frem til 2015 har den bestemmende eliten USA kunnet utnytte systemet for å sikre seg tilstrekkelig ressurser og makt, i samarbeid med eliten i vasallstatene men på bekostning av bl.a. befolkningen i eget land.


Men både Ukraina-krisen, som har vedvart mye lenger enn planlagt, den effektive russiske militære innsatsen i Syriakrigen og ikke minst etableringen av et alternativt økonomisk system, har fått en mer kompromissvillig del av eliten (tidligere tilsidesatt) i USA på banen.


Politisk representerer Kerry og Obama disse gruppene. De økende motsetningene i USAs elite kommer nå tydelig til syne. Utfallet av disse konfliktene er det umulig å forutse. Svært mange rike i USA har knyttet sin posisjon og makt opp til at det systemet som har vært skal vedvare, og vil naturligvis forsvare det. Milliard-dollar dynastier står her på spill.


Det er fortsatt muligheter for USA, riktignok for en hard landing, men ikke krasjlanding. Landet kan ikke løpe fra de faktiske forholdene - situasjonen er langt vanskeligere enn for 15 år siden, men ingen katastrofe enda.


Men nå må de handle, for ressursene krymper langt fortere enn de som ville bevare systemet hadde planlagt. Ikke bare har de mistet kontroll over BRICS, men de er i ferd med å miste kontrollen over EU som er i oppløsning og også over monarkiene i Midt-Østen. Dynamikken i BRICS følger sin egen indre logikk og gir ikke Russland/China rom for særlig utsettelser i påvente av politisk endring i USA.


Han avslutter artikkelen med følgende utsagn. 


«Tidspunktet hvor det er for seint å snu («The point of no return») vil inntreffe en gang i løpet av 2016 og da vil USAs elite ikke lenger være i stand til å velge mellom kompromiss eller kollaps. Det eneste de da vil kunne gjøre er å smelle igjen døren og prøve å trekke resten av verden med seg ned i avgrunnen.»


Knut Lindtner har laget dette sammendraget.


Bloggkommentarer levert av Disqus