USA har rett til å gjøre alt som passer dem.

USAs verdensomspennende straffefrihet


Av Robert Parry

 

Robert Parry (født1949) er en undersøkende journalist fra USA. Han er mest kjent for avsløringen av Iran-Contras saken. Han har fått flere priser for sin journalistikk , bl.a. George Polk utmerkelsen og I.F. Stone-medaljen for uavhengig journalistikk. 

 

robert-parry_1.jpg

Robert Parry


USAs populærpresse skriver om det USA-ledete flyangrepet som drepte et stort antall syriske soldater som en uheldig feiltakelse.  De bryr seg ikke om at USA og deres allierte ikke har noen lovlig rett til å operere i Syria i det hele tatt, skriver Robert Parry.


Etter at de i flere år har bevæpnet og støttet syriske opprørsgrupper som ofte samarbeider med al Qaidas Nusra-partnere,  satte USA i gang med en ulovlig invasjon i Syria for to år siden.  Det var luftangrep som skulle være rettet mot al Qaidas islamske stat, men  den 17. september drepte luftkrigen et stort antall syriske soldater, og hjalp Den islamske staten til en seier.


Allikevel behandlet de største amerikanske avisene denne ekstraordinære hendelsen som knapt verdig å komme i nyhetene.  De opererer med en imperialistisk arroganse og mener at enhver USA-invasjon eller samfunnsfiendtlig virksomhet i et annet land simpelthen er slik det bare skal være.


Mandagen etter avfeide Washington Post det ødeleggende luftangrepet ved Deir al-Zour, som drepte minst 62 syriske soldater som ett av mange «uhell» som hadde skjedd de siste ukene, og som satte på spill en begrenset våpenhvile som Russland og Obama-administrasjonen hadde blitt enige om.


Men faktum er at USAs militære og flere av deres allierte rutinemessig har krenket Syrias suverene luftrom ved å angripe var ikke engang nevnt, og heller ikke den skandalen at USAs militære og CIA har bevæpnet og trenet opp syriske opprørere.  I det offisielle Washingtons verden har USA rett til å gripe inn overalt, til enhver tid, med den unnskyldning de selv velger.

 

image-209910-breitwandaufmacher-eduj-209910.jpg

USAs invasjon av Irak ble bygget på en bevisst løgn både fra USAs og Storbritannias ledelse. Den har kostet hundretusenvis irakere livet, men vår vestlige medier fremstiller saken som at USA fortsatt har rett til å være i landet selv om invasjonen skyldes en feil. Ingen snakker om at krigen er en forferdelig krigsforbrytelse og at de som stod bak den skulle vært stilt for en internasjonal krigsforbryterdomstol.


President Barack Obama har til og med offentlig snakket om autoriserte militære angrep i syv forskjellige land, inkludert Syria.  Og likevel blir han dømt som «svak» for at han ikke har invadert flere land, i det minste mindre besluttsom.


Den demokratiske presidentkandidaten Hillary Clinton har lovet dyrt og hellig å gå inn for en større invasjon av Syria.  Riktignok pakker hun aggresjonen inn i vakre ord som «sikre soner» og «flyforbudsoner»,  men det vil bety bombing og å drepe flere syriske soldater.


Da hun var utenriksminister brukte Clinton det samme språket for å rettferdiggjøre invasjonen i Libya, og iverksatte et «regimeskifte» som drepte nasjonens leder, Muammar Gaddafi, og utløste fem år år med voldelig politisk kaos.


 Hvis du bor i et sant demokratisk land med virkelig profesjonelle medier, vil du tro at denne utviklingen i De Forente Stater til en kjeltringaktig supermakt som bryter så å si alle internasjonale lover og avtaler etter den 2. verdenskrigen ville være et vanlig emne for debatt og  kritikk.


Disse forbrytelsene inkluderer forferdelige handlinger mot folk, slik som tortur og andre brudd på  Geneve-konvensjonen, og andre aggressive handlinger, slike som Nürnberg-tribunalet fordømte  som «de verste internasjonale forbrytelser, forskjellig fra andre krigsforbrytelser fordi de i seg selv har samlet seg om ren ondskap.


nuremberg_trial.jpg

Fra Nürnbergdomstolen etter 2.verdenskrig. De tyske lederne var anklaget for 4 forhold: 

  1. Konspirasjon for å utføre forbrytelser i punkt 2–4
  2. Forbrytelser mot freden
  3. Krigsforbrytelser
  4. Forbrytelser mot menneskeheten (fra Wikipedia)

Denne listen passer godt på dagens president og tidligere presidenter i USA. Også andre vestlige lands ledere som f.eks. den tidligere britiske statsministeren Tony Blair er en egnet kantidat for en krigsforbryterdomstol.



Å rettferdiggjøre «regimeskifter».


Allikevel, i stedet for å gå til rette  overfor ansvarlige amerikanske ledere som har utført disse forbrytelsene, har de største mediene i USA spredt krigshissende propaganda mot enhver nasjon eller leder som nekter å bøye seg for Amerikas imperialistiske krav.  Med andre ord, nyhetsmediene i USA mener at dette er fornuftig og skaper et offentlig samtykke for USAs invasjoner og omveltninger i andre land.


Det er særlig New York Times som nå stinker av denne propagandaen. Den er spesielt rettet mot to av de nåværende målene, den syriske presidenten Bashar  al-Assad og den russiske presidenten Vladimir Putin.  Alle forutsetninger om å være profesjonelle er kastet til side. The Times har sunket ned til et nivå som et  vulgært propaganda-organ.


På søndag beskrev the Times Assads besøk til en by som nylig var gjenvunnet fra opprørerne slik:  «Assad smiler mens Syria brenner, hans grep og straffefrihet er sikkert».  Det var overskriften. 


Artikkelen begynte slik:

«På dagen etter sin 51. fødselsdag tok Bashar al-Assad, presidenten i Syria, en seiersrunde gjennom de støvete gatene i en ødelagt og tom opprør-by, som hans styrker hadde sultet til overgivelse.


Han smilte med skjortekragen åpen.  Han ledet sine folk i mørke dresser forbi forlatte butikker og utbombede bygninger før han fortalte en reporter at - til tross for en våpenhvile som var annonsert av USA og Russland - var han  forpliktet ‘til å ta tilbake alle områder fra terroristene’.  Når han sier terrorister mener han alle som er mot han».


Historien skrevet av Ben Hubbard fortsetter med at holdningen hans, selv om han merkelig nok var fulgt av fotografer, ikke viste at Assad smilte, men heller vurderte scenen med et heller uhyggelig uttrykk.


Men la oss avsløre propaganda-elementene i denne første-side-historien, som helt klart beskriver  Assad som et sadistisk monster, heller enn som en leder som kjemper mot en opprørsbevegelse  som er finansiert og bevæpnet av utlendinger, og som inkluderer radikale jihadister.  De inkluderer grupper som er knyttet til al Qaida og andre styrker som operer under banneret til den brutale Islamske Staten.  


Det er meningen at leseren skal ta avstand fra Assad som «smiler mens Syria brenner», og som gleder seg over sin egen «straffefrihet».  Så er det en tilsynelatende antydning om at turen hans til Daraya var en del var fødselsdagsfeiringen, slik at han kunne ta en «seiersrunde» mens «han smilte, med skjortekragen åpen». Hvorfor dette med skjortekragen er relevant er vanskelig å forstå. Videre er det argumenter som hevder at når Assad refererer til «terrorister» så «mener han alle som opponerer mot han».  


assad-e1378539367652.jpg

Her er et av bildene det refereres til

 

Når USAs nyhetsmedier liker å skryte av seg selv som «objektive», er det vanskelig å se hvordan denne artikkelen lever opp til en slik standard, spesielt når the Times viser en helt annen holdning når de forklarer, unnskylder eller ignorerer at USAs styrker har slaktet talløse sivile i flere land i flere tiår og med raske angrep de siste 15 årene.  Hvis noen snakker om «straffefrihet», så har det vært for lederskapet i USAs regjering.


Tvilsomme anklager


På søndag kom the Times med sikre fakta om de tvilsomme anklagene mot Assad, som at han hadde «angrepet sivile med gass».  Det viser seg nå at sarin-angrepet utenfor Damaskus den 21. august 2013 var blitt gjennomført av opprørerne, for å prøve å få USA til å intervenere direkte på deres side.


En nylig FN-rapport anklager syriske styrker for to senere angrep med klorin.  Dette var basert på tynne beviser, og forfattet under sterkt politisk press for å komme til en konklusjon - mens de ignorerte fraværet av en logisk grunn til at de syriske styrkene skulle ha brukt et så ikke-effektivt våpen. Dessuten feide de vekk vitneforklaringer om opprørere som hadde gått til andre gassangrep.


Det er blitt mer og mer vanlig at ansatte i FN bøyer seg for viljen til den amerikanske supermakten. De stiller ikke spørsmål ved USA-sponsede invasjoner i de siste tiårene, inkludert noe så åpenlyst ulovlig som Irak-krigen. Etter alt å dømme er det klart for en kommende FN-byråkrat hvilken side i hans karriere som "har smør på brødskiva."


Vi befinner oss i en verden der propaganda har kommet il å dominere debatten om utenrikspolitikken.  Og til tross for de seneste innrømmelse om løgner som ble brukt for å rettferdiggjøre invasjonene i Irak og Libya, så stempler nå media i USA  alle som stiller spørsmål ved ved siste runde av propagandaen.  


Så amerikanere som vil beholde sin sin populærpresse  viker unna spørsmål ved det USAs regjering og deres medvirkende medier gjør, til tross for en bevist rekord av bedragerier.  Det er ikke snakk om å bli lurt én gang, det er å bli narret igjen og igjen, med en tilsynelatende vilje til å akseptere den ene tvilsomme påstanden etter den andre.


I den samme søndagsutgaven som kom med det skumle portrettet av Assad nedvurderte journalisten Neil MacFarquhar på forhånd Russlands parlamentvalg, fordi det russiske folket viste liten støtte til the Times sine elskede «liberale».  Det er de politiske etterkommerne av russere som samarbeidet med den USA-drevne «sjokkterapi» på 1990-tallet, en politikk som førte til fattigdom for et enormt antall russere, og drastisk reduserte  deres eksistensgrunnlag.

 

macfarquhar-merl.jpg

 Neil MacFarquhar

 

Hvorfor disse russiske «liberale» har så begrenset støtte i befolkningen er et stort mysterium for de populære USA-nyhetsmediene.  Der kan de heller ikke skjønne hvorfor Putin er populær for så tydelig å ha reversert denne «sjokk-terapi-politikken» og gjenopprettet de russiske leveforholdene til det tidligere nivået. Nei, det kan ikke være det som Putin leverer for det russiske folket.  Det riktige svaret må være Putins «diktatur».


Både New York Times og Washington Post har vært særlig rasende over Russlands aksjon mot «grasrot»organisasjoner (NGOer.overs) som er finansiert av USAs regjering eller av milliardæren og finansspekulanten George Soros, som offentlig har gått inn for å styrte Putin.  Det har også Carl Gershman, presidenten i National Endowment for Democracy (NED), som formidler kontante penger fra USAs regjering til politikere og medier som operer i utlandet.


Washington Post har fordømt et russisk lovforslag om at politiske organisasjoner som mottar penger fra utenlandske kilder må registreres som «utenlandske agenter».  De klager på at en slik betegnelse diskrediterer disse organisasjonene.  Det the Post ikke forteller leserne sine er at den russiske loven er etter en modell av Amerikas «Foreign Agent Registration Act», som på samme måte krever at folk som prøver å få innflytelse på politikken til fordel for en utenlandsk sponsor må registreres hos justisdepartementet. Verken the Times eller the Post anerkjenner den lange historien USAs regjering har med å finansiere fremmede grupper, enten åpent eller i det skjulte, for  å destabilisere utvalgte regimer.  Disse USA-finansierte gruppene opererte ofte som «femtekolonister».  De spredte propaganda som hadde til hensikt å underminere troverdigheten til lederne, enten det var Irans statsminister Mohammad Mosaddegh i 1953 eller Ukrainas president Viktor Janukovitsj i 2014.

 

dr.mohammad_mosaddeq.jpg

Irans valgte leder Mohammad Mosaddegh som ble styrtet gjennom et militærkupp iscenesatt av USA og Storbritannia  da han nasjonaliserte landets oljeressurser og ville bruke pengene til å utvikle landet. Landet fikk etter kuppet innsatt den brutale sjhaen som ble styrtet i 1979.


Ufullkomne ledere.


Det skal ikke sies om disse utvalgte lederne var eller er perfekte.  De er ofte langt fra det.  Men kjernen i propagandaen er å skape et selektivt raseri og overdrivelse om den lederen som de har pekt ut for å fjernes. En liknende behandling blir ikke brukt mot ledere som er favorisert av USA:


Mønsteret til the Times og the Post er altså å få latterliggjort vedkommende når de i det utvalgte landet faktisk  oppfatter hva som foregår.  Den korrekte oppfatningen blir da avvist som en slags paranoid konspirasjonsteori.


Ta for eksempel hva the Times-journalisten  MacFarquhar skriver om en pamflett og taler fra Nikolai Merkushkin, guvernør i den russiske regionen Samara.  MacFarquhar forteller at han sier

»kast ikke skylden for Russlands økonomiske elendighet på økonomisk vanstyre eller vestlige sanksjoner etter annekteringen av Krim, men av et plott av president Obama og CIA for å underminere Russland».


Artikkelen i the Times fortsetter: «Opposisjonskandidatene er femtekolonister som er betalt av USAs utenriksdepartement, og er deler av planen, sier pamfletten.  Sammen med kollapsen i oljeprisene og veksten av Den Islamske Staten.  Herr Putin er på saken, ikke minst ved gjenoppbyggingen av det militære, sier pamfletten, og bemerker at ‘vårt lands styrker ellers tar dette alvorlig, og dette er noe amerikanske politikere ikke liker noe særlig».


Likevel, til tross for the Times sin  ertende tone, er pamflettens oppfattelse ganske korrekt.  Det kan ikke være noen tvil om at USAs regjering ved å finansiere anti-Putin-grupper inne i Russland, og å organisere straffesanksjoner mot Russland, prøver å få ødelagt den russiske økonomien, destabilisere den russiske regjeringen og oppmuntre til et «regimeskifte» i Moskva.  


Videre har president Obama personlig strittet imot Russlands forsøk på å gjeninnsette seg som en viktig deltaker i verden.  Han nedverdiger den tidligere supermakten fra den kalde krigen ved å kalle det  kun  en «regional makt». USAs regjering har til og med  understreket denne «regionale» statusen  da de var med på å orkestrere kuppet i 2014 som kastet ut Ukrainas valgte president Janukovitsj ved Russlands grenser.  Etter at de raskt kalte kuppregimet «lovlig», støttet USAs regjering forsøkene på å knuse motstanden i sør og øst, det området som var Janukovitsj  politiske styrke.  Krims overveldende beslutning om å skille seg fra Ukraina og slutte seg til Russland ble fordømt av The New York Times som en russisk «invasjon», selv om de russiske troppene som hjalp til og beskyttet Krims folkeavstemning allerede var på Krim som en del av avtalen om Sevastopol-basen.

 

Det USA-støttede regimet i Kiev prøvde å utslette motstanden fra etniske russere i øst -  med det de kalte en «Anti-terrorist operasjon» som har slaktet tusener av østlige ukrainere - de har også  amerikansk støtte.  Russisk assistanse til disse opprørerne blir i de populære mediene i USA kalt russisk «aggresjon».


ortsschild_mit_den_worten_krim_und_russland_annektion_-_annexation.jpg

Krims tilsluttning til Russland fremstilles som en russisk invasjon - noe det slett ikke var. En overser fullstendig at et overveldende flertall på Krim stemte for denne tilslutningen og har hatt dette som et ønske siden Sovjetunionen ble oppløst i 1991.


Merkelig nok finner ikke USAs nyheter noe å utsette på at USAs regjering utfører militære angrep i  land halvveis rundt kloden, inkludert den nylige massakren av flere syriske soldater, mens de er rasende for at Russland skaffer militær hjelp til etniske russere som er truet av utslettelse ved russlands grense.


Med bakgrunn av krisen i Ukraina har Hillary Clinton sammenliknet Vladimir Putin med Adolf Hitler.



Vi så ikke noe kupp.


For sin del konkluderte the New York Times med at det ikke hadde vært noe kupp i Ukraina.  De overså bevisene om at det hadde vært et kupp, et av bevisene var en telefonsamtale før kuppet mellom USAs assisterende utenriksminister Victoria Nuland og USAs ambassadør Geoffrey Pyatt, der de diskuterte hvem som skulle bli de nye lederne i Ukraina.


Bevisene om et kupp var så klare at George Friedman, grunnleggeren av det globale etterretningsfirmaet Stratfor, i et intervju sa at styrtingen av Janukovitsj «virkelig var det mest åpenbare kuppet i historien».  Men the Times skjulte legitimiteten til regimet fra før kuppet for sitt journalistiske ansvar overfor sine lesere, som det har vært gjort gjentatte ganger når det gjelder Ukraina.


stratfor-ceo-george-friedman.jpg

En annen bemerkelsesverdig hendelse med dobbel bunn har vært populærpressens apopleksi når det gjelder russisk hacking av e-poster til framstående amerikanere, og så har offentliggjort dem.  Det er ikke kommet noen solide bevis på at disse såkalte russiske artiklene virkelig er russisk ansvar, og det kommer slett ikke fram at USA er verdensledende i å bruke elektronikk for å støvsuge personlige hemmeligheter om utenlandske ledere, såvel som den gjennomsnittlige borger.


I flere saker har disse hemmelighetene vist seg å bli brukt for å utpresse utenlandske ledere for å få dem til å  etterkomme krav fra USA, slik som saken i 2002 da Geroge W. Bush sin administrasjon spionerte på diplomater i FNs sikkerhetsråd for å overtale dem til å stemme for å godkjenne USAs invasjon i Irak.  Det var et knep som mislyktes.


USAs etterretning har også avlyttet mobiltelefonen til den tyske kansleren Angela Merkel.  Hennes samarbeid om Ukraina og andre saker om Den Nye Kalde Krigen er viktige for Washington.  Og så er det den massive blandingen av data om så å si alle på planeten, inkludert borgere av USA, i de siste 15 årene på grunn av «krigen mot terror».


Tidligere i år gratulerte populærpressen i USA seg selv med bruken av de hackede private forretningsdata fra et Panama-basert advokatfirma.  Dette var materiale som ble sagt å kompromittere Putin i en lyssky forretning, selv om navnet hans aldri dukket opp i dokumentene.  Ingen i populærpressen protesterte mot lekkasjen eller spurte seg om hvem som hadde hacket. 

 

Slike partiskhet i media er  utbredt.  I saken om det russiske parlamentsvalget  ser det ut som om the Times var fast bestemt på beholde den fiksjonen at det russiske folket ikke i virkeligheten støtter Putin, selv om meningsmålinger viste at ville få 80 % oppslutning.


I the Times sin versjon av virkeligheten må Putins popularitet være et slags triks, en demonstrasjon av totalitær undertrykkelse av det russiske folket, noe som kan fikses hvis bare de USA-støttede «liberale» fortsatt  får lov å motta  penger fra NED og Soros uten å måtte røpe hvor pengene kommer fra.  


Faktum er at russerne, akkurat som amerikanerne , samler seg rundt sin nasjonale leder når de  ser at landet deres er under angrep - tenk på George W Bush etter 9/11-angrepet - det er en annen realitet som the Times ikke kan tolerere.  Nei, forklaringen må være kontroll over tankene.


Den bekymrende realiteten er at the Times, the Post, og andre ledende amerikanske nyhetsformidlere glatt har satt sin egen standard om «fiender», og en annen om USAs regjering.  The Times kan anklage Bashar al-Assad for å ha «straffefrihet» for sine overgrep.  Men hva med den mengden av USAs ledere - og ja, journalister - som har hendene dekket med blod fra irakere, libyere, afghanere, jemenitter, syrere, somaliere og andre nasjonaliteter.  Hvor er deres   ansvar? 



Oversatt av Ingunn Kvil gamst

Bilder/tekst: Knut Lindtner


Bloggkommentarer levert av Disqus