USA klarer ikke bombe - hvorfor?

Krigen mot Syria.

 

USA klarer ikke bombe - hvorfor?

 

Av Ghassan Kadi.

Med alle de ulike ingrediensene i den «anti-syriske cocktailen» var den dødeligste uten tvil USA. Vi må derfor se noe nærmere på de militære forhåpninger og utspill som USA gjorde, i desperate forsøk for å kunne bli i stand til å bombe Syria. Uten det vil vi ikke være i stand til å forstå hvorfor en rekke forsøk i løpet av flere ti-år ikke har lyktes.

 

«Sammensvergelsen» har vi sett hvordan USA håpet å kunne bombe Syria i 1991 og seinere i 2003 i kjølvannet til de to Irak-krigene. Les også denne artikkelen: Ikke helt etter planen.

 

I denne artikkelen skal vi se hvorfor USA ikke har kunne nå denne målsettingen.

 

Vi må hele tiden huske på at Syrias fiender som samarbeider om krigen som pågår, har vært og fortsatt er en broket forsamling med svært ulike synspunkter og målsettinger. Det eneste som forente dem var hatet til Syria under Assad-styret som har gitt Syria en helt uavhengig stilling når det gjelder beslutninger - og den nasjonale stoltheten som følger med dette.

 

Den uortodokse politikeren som klarte å forene disse ulike fiendtlige elementene var uten tvil den saudiske prinsen Bandar Bin Sultan. Han stod egentlig på god fot med alle de andre forbryterne. Som en tidligere ambassadør i Washington over lang tid, hadde han sterke USA-forbindelser og var blitt en personlig venn av Bush-familien. Han hadde også god kontakt med resten av de vestlige statene og til og med Israel. Islamistene stod på lønninglisten hans og slik han oppfattet dette, skulle de fortsette under hans kontroll. Han overførte penger til dem og dette gjorde han også til de anti-syriske kjeltringene i Libanon - fra en nærmest ubegrenset pengekilde.

 

saudi-intelligence-chief-prince-bandar-bin-sultan.jpg

Bandar Bin Sultan - en nøkkelperson i den anti-syriske koalisjon. Av noen kalt Bandar Bin Satan.

 

Saudi-Arabia og Tyrkia var uenige til å begynne med i «Krigen mot Syria» - begge knivet om å være den rettmessige islamske lederen. Tyrkia knyttet seg dessuten opp mot Qatar som rivaliserte med Saudi-Arabia om det regionale lederskapet. Men rivalene Erdogan og Al-Saud la likevel uenighetene til side og samarbeidet så lenge det var hensiktsmessig.

 

Erdogan foretrakk å bruke penger fra Qatar fremfor sine egne. Islamistene brydde seg ikke om hvem som sponset og bevæpnet dem. De trodde på et gudgitt løfte om seier og gikk i gang med «krigen mot Syria» med en «inshallah»(Guds vilje) - holdning, hvor de håpet og trodde at alt ville ordne seg til sist til deres fordel, fordi Gud var på deres side.

 

De andre NATO-statene, Storbritannia, Frankrike og til og med den fjerne USA-allierte Australia fulgte bare USAs anti-syriske retorikk og ble en del av den 83-nasjonstore anti-Syriske alliansen.

 

56bd3601b92ea.image_.jpg

To hovedaktører i konflikten. Lavrov og Kerry. De har fremforhandlet våpenhvile flere ganger. De brytes av opprørerne hver gang de har fremgang. Når de taper krever USA ny våpenhvile. Slike krav kom aldri fra USA da jihadistene hadde fremgang.

 

Den libanesiske ultra-høyre fløyen Kristenmilitsen (Det Libanesiske forsvaret), hadde sittet på gjerdet og ventet på hevn for det syriske nærværet i Libanon fra 1976 til 2005 og for at de tapte den libanesiske borgerkrigen (1975-1989). Via Saad Hariri fikk Bandar det libanesiske forsvaret på sin side.

 

Enhver militær strateg med bare halve hjernen i sving, kunne ha spådd at en slik sprikende allianse ikke kunne overleve i lang tid. Kanskje arkitekten bak alliansen visste dette og derfor håpet på en rask seier; noe de altså ikke fikk.

 

Hvis Obama har holdt noe løfte er det om ikke å sette «støvler på bakken» utenfor USA, selv om han ikke har hatt problemer med å sende droner og andre typer bomber til ulike land. Uansett om dette er begrunnet i finansiell pragmatisme eller ikke, så har han holdt fast med det.

 

Obama var heller ikke interessert i å sende tropper til Syria, og hvorfor skulle han? Hans allierte og venn prins Bandar var i stand til å rekruttere ti-tusenvis jihadister som ønsket å sloss og dø.

 

I 2011 var USA bare glad for å slippe utsiktene til en invasjon av Syria, og særlig hvis en stedfortreder-krig ga dem det samme resultatet uten å sette en eneste soldat fra USA sitt liv i fare og samtidig betalt av Saudi-Arabia og Qatar.

 

301790_5_.jpg

Hvorfor skulle USA sende soldater når disse var villige til å dø for samme saken: Demontering av den Syriske Arabiske Republikken og fjerning av landets lovlige president.

 

Snakket i mange medier om de voldsomme beløpene USA la ut for å trene og forsyne krigerne var bare blåbær å regne sammenlignet med det saudiene og Qatar brukte. «Ingen støvler på bakken» var en politikk USA ville videreføre i Syria, men landet forfulgte samtidig en politikk som krevde en betingelsesløs og fullstendig kapitulering fra den syriske regjeringen og fjerningen av Bashar Al-Assad som president.

 

De raske seirene og det å få veltet Assad-«regimet» skjedde ikke som planlagt. Noen måneder inn i krigen krevde terroristene NATOs luft-støtte og av den grunn måtte USA søke om en FN-resolusjon for å få dette til.

 

Hevnen som de lenge hadde ventet på nærmet seg. USA prøvde å få til en repetisjon av Libya-scenariet. Det internasjonalt spiselige opplegget var å innføre en flyforbudsone i Syria og så utvide mandatet til å angripe den syriske regjeringen og presidenten.

 

Denne gangen la Ikke bare Russland men også China ned veto mot resolusjonen to ganger, den 5. oktober 2011 og den 4. februar 2012. Russland og China, først og fremst Russland, gjorde det helt klart at de ikke ville tillate at Syria ble bombet av NATO, slik Libya var blitt.

 

2vwusup.png

En flyforbudsone som i Libya betyr at bare USA/NATO kan bruke fly og bombe. Men i Syria er det russiske flyvåpnet etter invitasjon fra Syrias regjering. Men vil Russland forlate Syria hvis USA/NATO krever det.

 

Enda en gang kunne ikke USA bombe Syria. USA forstod at de måtte vente og forsøke seinere med en annen tilnærming og rettferdiggjøring.

 

Til å begynne med i krigen hadde terroristene infiltrert de områdene som de seinere kontrollerte. Denne første tiden tok de knapt kontroll over noen områder gjennom kamp. Det ble gjort i skjul etter måneder og kanskje års forberedelser. Den syriske regjeringen forstod plutselig at den ikke hadde kontroll over mange områder.

 

Det var slik de i utgangspunktet tok kontroll over byer som Homs, Idlib, Aleppo og alle andre regioner uten at det ble avfyrt en eneste kule. Kampene kom da en skulle drive dem ut. De eneste områdene der IS hadde militær fremgang var helt i øst, men det var først etter at IS dukket opp i 2013. Og dette er ørken med svært spredt befolkning.

 

Russland stoppet ikke bare to forsøk fra USA på FN-resolusjoner for å innføre flyforbud-soner, men seinere ga de USA en langt klarere beskjed om hvor den røde linjen gikk i Syria. Dette var en hendelse som overhode ikke ble referert i vestlige nyhetsmedier da det skjedde. Den ble først referert i Al-Manar, den offisielle mediekanalen til Hezbollah.

 

putin_29.jpg

Ifølge forfatteren sa Russland "Njet" til USA/NATO i Syriakonflikten og satte en grense for hva de ville finne seg i. Dette er det aldri referert til i vestlig presse.

 

Det må sies at med alle historiene, ryktene og feilinformasjonen som har flytt rundt i tilknytning til «Krigen mot Syria», har Al-Manar vært et fyrtårn for troverdighet.

 

En av historiene som Al-Manar brakte var om det «hemmelige besøket» til den saudiske prinsen Bandar i Moskva og hans forsøk på å bestikke og utpresse president Putin. Vår oversettelse (artikkelforfatter og hans hustru Intibah, overs.) av denne historien ble til å begynne med avvist før den ble fullt ut akseptert i offentligheten.

 

En annen historie, kanskje den viktigste av alle sammen, var en oversettelse av en rapport fra Al-Manar/Al-Akhbar (daglig libanesisk online nyhetskanal) som forklarte hendelsene som fulgte etter det kjemiske våpenangrepet i Øst-Ghouta. Syrias regjering ble beskyldt for det, men det var en «falsk flagg» hendelse (utført av opprørerne for å utløse vestlig bombing, overs.).

 

Etter at opprørerne begynte å tape områder de hadde vunnet ved infiltrering i starten av krigen og særlig etter at den strategisk viktige byen Al-Qusayr falt i juli 2013, ble behovet for støtte fra USA særlig viktig og enda viktigere enn da USA fremmet FN-resolusjonene. USA visste at ethvert slikt forsøk ville bli stoppet av Russland.

 

Rettferdiggjøringen av en intervensjon måtte derfor være svært betydelig og overbevisende; et scenario som virkelig krevde et «falsk flagg» og dette «falske flagget» ble det kjemiske angrepet i Øst-Ghouta. 

 

sipa-ap-syrie-chimique-bachar-assad-attaque-chimiq-1860341-jpg_1678044_660x281.jpg

Gass-angrepet i  Øst-Ghouta ble utført av jihadister for å utløse bombing fra USA, ifølge forfatteren og svært mange andre.

 

La oss rekapitulere disse «neglebitende» dagene i august 2013. Et kjemisk angrep på syriske sivile ble tryllet frem av Bandar ved hjelp fra Mossad. Den syriske hæren ble beskyldt for massakren. Bilder av døde barn ble en påminnelse av massakren med kjemiske våpen Saddam utførte mot kurderne. Vestlige nyhetsmedier var helt oppslukt av prosjektet, repeterte bildene for å skape en global bølge av anti-Assad fiendtlighet.

 

Da anti-Assad medienes krigføring var på sitt sterkeste, var Assad løftet opp på den hat-toppen som bare Saddam hadde vært på - ti år tidligere. For USA var dette DEN store muligheten som de hadde ventet på i lang tid; å kunne bombe livskiten ut av Damaskus med eller uten FN-mandat. USA var endelig klar til smelle til Syria med en enestående villskap som skulle uttrykke hatet, sinnet og den utålmodigheten de hadde båret på i ventetiden.

 

Men igjen - dette kom ikke til å skje.

 

Etter at de hadde mistet sjansen å bombe Syria i februar 1991, i april 2003 (etter Irak-invasjonen) og igjen i oktober 2011 og februar 2012 (etter russiske og kinesiske FN-vetoer) var USA fortsatt ikke istand til å bombe Syria selv etter hele Øst-Ghouta balladen i august 2013. USA angrep i virkeligheten Syria i september 2013, men dette angrepet sluttet like fort som det begynte. Da Al-Manar/Al-Akhbar offentliggjorde nyheten og vi oversatte den til engelsk, ble den ikke lagt vekt på. Fortsatt blir den ikke tatt alvorlig av alle, men all evidens på bakken og endringene av standpunkt i USA og deres europeiske allierte, alt dette er indikasjoner på at historien holder vann.

 

USA fyrte av to missiler mot Syria over Middelhavet. De ble registrert av russerne. Et missil ble stoppet og ødelagt og det andre ble elektronisk hacket slik at det gikk i sjøen. Russiske diplomater rapporterte raskt sine militære tiltak til USA i et forsøk på å dysse ned hendelsen og for å forhindre videre opptrapping og for å unngå videre forlegenhet.

 

284245_5_.jpg

Forfatteren hevder at USA avfyrte to raketter mot Syria men at ingen kom frem - de ble stoppet av russerne. Saken er holdt hemmelig for at USA ikke skulle miste ansikt.

 

Resultatet ble at russerne meglet bort de syriske kjemiske våpnene for at USA skulle redde ansikt, slik at det ikke skulle se ut som om USA hadde trukket seg fra bombingen av Syria.

 

Denne delen er oversatt, bearbeidet og noe forkortet av Knut Lindtner.

Den kan leses i sin helhet her: http://thesaker.is/war-on-syria-not-quite-accordin...

 

Bloggkommentarer levert av Disqus