USA klarer ikke bombe - hvorfor?

Krigen mot Syria. Del 2.

USA klarer ikke bombe - hvorfor?


Av Ghassan Kadi.

Dette er  andre del av en helhetlig artikkel jeg har oversatt av Kadi. Første del finnes på bloggen derimot.no. Den tar for seg krigsutviklingen frem til september 2013 da USA og Russland sammen med den syriske regjeringen ble enige om at alle kjemiske våpen skulle fjernes fra Syria. I mediene ble dette begrunnet med at dette skulle gjøres for å unngå nye gassangrep som i Øst-Ghouta i august. Ifølge Kadi skyldtes avtalen noe helt annet.

 

Dette er en fortsettelse av artikkelen Hvorfor bombet ikke USA? og de to foregående artiklene Ikke helt etter planen og Sammensvergelsen. For en helhetlig forståelse anbebales å lese artiklene i sammenheng. Denne artikkelen ble først offentliggjort på derimot.no i september 2015.

 

Så enda en gang mislyktes USA å få til bombing av Syria, og dette var den femte gangen. Etter hendelsene over Middelhavet visste USA at en konfrontasjon med Syria betød en konfrontasjon med Russland.

 

Krisen som fulgte i Ukraina var straffen til Russland (slik noen beskriver det), for det Russland gjorde i Syria. Men den nådeløse og besluttsomme Putin fortsatte å gjøre det vanskeligere for USA å skremme han til underkastelse, etter som tiden gikk.

 

Det som er ironisk, er at til og med venner av Syria ikke er klar over det faktum at USA faktisk ikke har vært i stand til å bombe Syria i mer enn 20 år. Retorikken om en kommende USA-bombing av landet stopper ikke. Det er nå klart at om ikke noen helt og ytterst alvorlige hendelser finner sted, og med mindre USA ikke lenger bryr seg med å unngå en konfrontasjon med Russland, vil landet ikke kunne bombe Syria. Selv om dette utsagnet høres bombastisk ut, er det i virkeligheten en underdrivelse hvis vi trekker med Hezbollah-faktoren, som vi seinere skal diskutere.

 

o-hezbollah-syria-facebook.jpg

Hezbollah startet som en frigjøringsbevegelse i Libanon mot Israels okkupasjon av landet. I dag utgjør de en betydelig militær kraft og bidrar vesentlig til at jihadistene lider nederlag i Syri i disse dager.

 

I analysen over, har vi sett bort fra to fundamentale og relevante forhold. For det første må vi huske at IS har brutt med de andre (i «den anti-syriske cocktailen» overs.) og har forfulgt sin egen kurs og skjebne i mer enn et år. Da USA etablerte koalisjonen for å begynne flyangrep i Syria og Irak, var dette mot IS; ikke den syriske regjeringen.

 

Da jeg argumenterte slik for et år siden og da jeg understreket denne gangen at USA ikke lenger bruker IS som et middel for å ramme Syria, ble dette argumentet kraftig imøtegått. Nå - et år seinere - kan vi se helt klart at USA ikke har brukt denne «anledningen» til å angripe Syria. Imidlertid har artikler om et forestående USA-angrep på Syria fortsatt å komme.

 

For det andre er det klare bevis om at Syria har gitt taktisk støtte til angrepene mot IS, og at USA informerer den syriske regjeringen på forhånd om hvor og når slike angrep skal finne sted. I et nylig intervju president Assad hadde med RT (Russia Today) blir dette ikke benektet.

 

Noen sier at disse angrepene egentlig bidrar med forsyninger til IS og fungerer som flystøtte.

 

Dette argumentet kan egentlig ikke tillegges tyngde. For det første brukes ikke jagerfly til å slippe forsyninger. For det andre har forsyningsveiene fra Tyrkia vært åpne og tilgjengelig for lastebiler, slik at en ikke trenger forsyninger via luften. Det har vært noen ubekreftede meldinger om fly-slipp av forsyninger, men hvis det er sant er det sannsynlig at disse skulle til lojale kurdere, men havnet i ISs hender. Slike hendelser, på samme måte som med beskytning av egne styrker, er ikke uvanlig på en slagmark.

 

jihad-us.jpg

IS lot seg ikke bruke som et redskap for USA. Da relasjonene ble brutt skulle også USA angripe IS med fly, men den russiske bombekrigen fra og med i fjor høst avslørte at angrepene mot IS ikke hadde vært seriøse, sannsynligvis fordi USAs hovedmålsetting var å fjerne Assad.

 

Når dette er sagt, er det ingen som hevder at USA er seriøs i kampen mot IS. Dette har vært sagt tidligere og kan gjerne gjentaes. Den eneste effektive måten å bekjempe IS militært er å kutte forsyningslinjene først og så arbeide sammen med den syriske hæren. Som vi vet skjer ikke dette, men det som er relevant her, er at alle spekulasjonene om USA bruker påskuddet til å bekjempe IS til å bekjempe Syria er et fantasifoster, og et resultat av dårlig informerte, ført og fremst vestlige analytikere. Slike bekymringer, denne typen frykt, er ikke i samsvar med oppfatningene i Levanten eller i mediene der.

 

De som fremmer denne forestillingen klarer ikke forklare koalisjonenes logiske rolle. Hvis deres kampfly bomber IS slik de hevder, og vi vet at de ikke bomber Damaskus eller noen regjeringsinstitusjoner, så hva er det de egentlig foretar seg?

 

Så her er en ny opptelling. Det er nyttig å huske på hvor mange ganger USA har mislyktes i komme i gang med bombing av Syria.

 

Den første var i 1991, så i 2003, 2011, 2012, 2013 og 2014. Og mens vi snakker om Al-Manar (tilhører Hezbollah, overs.), må vi stoppe opp og huske på Hezbollah og legge organisasjonens vekt til de argumentene vi allerede har nevnt, og til den strategiske situasjonen.

 

russian-tu-160-bom_3506406b.jpg

Den russiske flystøtten har vært avgjørende for å snu krigen i den Syriske regjeringens favør. Her et russisk TU 160 bombefly.

 

Russernes rolle har vært ekstremt betydningfull for å unngå et full-skala angrep på Syria. Men den har ikke vært den eneste faktoren. Den andre, og kanskje viktigste faktoren som har beskyttet Syria fra angrep fra USA, er Hezbollah og ironisk nok - Israel. Israels nærvær som både Syria og Libanons  sørlige «nabo», har som ved en «velsignelse i forkledning» vist seg å være heldig på grunn av den represalie-baserte avskrekkingen mellom partene.

 

Den finslipte og effektive gerilja-krigføringen som Hezbollah gradvis utviklet overfor Israels okkupasjon av Sør-Libanon fra 1982 til retretten i år 2000, plasserte organisasjonen i geriljaens 1.divisjon. Det er saken.

 

Den påfølgende Israel-Hezbollah krigen i 2006 løftet Hezbollah opp i en ny divisjon. Ikke bare var Hezbollah i stand til å slå de israelske stridskreftene på bakken, ikke bare senket de en fregatt, men rakettene deres var i stand til treffe mål langt inne i Israel - noe som i praksis gjorde hele landet utrygt.

 

hezbollah_missiles.jpg

Fra Libanonkrigen i 2006 hvor Israel led et stort militært nederlag. Her skyter Hezbollah Katushka-raketter som treffer i Nord-Israel.

 

Myten om den uslåelig Israelske stridsmaken var dermed ugjenkallelig brutt. Dette har skapt en helt ny maktbalanse som tvinger Israel til å tenke mer enn to ganger før de kaster seg inn i nye militære eventyr som direkte eller indirekte involverer Hezbollah.

 

Et tiår seinere har Hezbollah et langt større rakett-arsenal både i antall og sprengkraft. Hezbollah har nå droner og smarte bomber, og har bevist sin effektivitet i slaget om Qalamoun mot IS. Ja, faktisk så har droner fra Hezbollah bitt observert så langt sør som Sør-Israel. I enhver mulig konfrontasjon med Hezbollah frykter Israel at tunneler vil gjøre organisasjonen i stand til å infiltrere i Galilea.

 

USA vet at ethvert alvorlig angrep på Damaskus vil automatisk bety at Israel vil bli «dusjet» med hundre- eller tusenvis av raketter, ikke bare av Hezbollah, men fra  den syriske krigsmakten som disponerer et enda større arsenal med raketter. Ingen steder i Israel vil være trygge.

 

Israels rakettforsvar (som Patriot Rakettene etc.) vil i praksis bli ubrukelige når det står overfor en kryssild av raketter. Den såkalte «Iron Dome» som skulle beskytte landet mot dette, fungerte ikke engang som skjold overfor et begrenset antall raketter fra Gaza. I en fullskala-krig mot både Hezbollah og Syria vil dette rakettforsvars-systemet i enda mindre grad fungere.

 

patriotmissilebatteries2.jpg

Et Patriot-rakett-batteri. 

 

Derfor gjentar vi noe som er sagt tidligere. Hvis ikke noe svært alvorlig skjer og hvis ikke USA prøver å unngå en konfrontasjon med Russland, og med mindre USA slutter å bry seg med Israel, vil det være uråd å bombe Syria.

 

En trenger ikke være veldig kynisk hvis en sier at USA kan være dumme eller desperate nok til å risikere en konfrontasjon med Russland, men de vil ikke risikere å utsette Israel for fare.

 

Det umiddelbare tapet som vil påføres Israel vil bli det direkte og uunngåelige resultatet av et angrep fra USA på Damaskus, Og så lenge både Hezbollah og Syria har raketter de kan skyte mot Israel, vil denne situasjonen vedvare.

 

Så lenge Israel-lobbyen er mektig i USA, og så lenge den kan diktere at israelske liv kommer foran livene til US-borgere, vil ikke USA risikere israelske liv ved å bombe Syria. Men det en ironisk side i dette forholdet. Hvis nå hypotetisk tenkt  det en dag demrer i USA at støtten til Israel både er kostbar og unødvendig og de beslutter kvitte seg med Israel-lobbyen og deres nett, hvorfor skulle da USA bombe Syria? Den opprinnelige målsettingen var jo å trygge Israel - gi landet en vedvarende trygghet.

 

israel-lobby-us.jpg

Israel-lobyyen representerer en betydelig politsk kraft i USA. Mange undrer seg over hvor de henter makten fra.

 

I mellomtiden, vil forståsegpåere og kynikere være fryktsomme og bekymrete, hvor de følger med og prøver å lese mellom linjene, slik at de kan forutse når USA vil angripe Syria. De ser USAs motiv for et angrep, men de ser ikke de kreftene som avholder dem fra det. Med all sannsynlighet, er det heldigvis et angrep USA ikke vil og ikke kan sette ut i livet - ikke nå, og ikke i den overskuelige fremtid.

 

Med den siste opptrappingen fra russisk side og med alle kortene som nå er på bordet, med en mulig direkte russisk militær involvering - er dette økende sannsynlig. Det virker som russernes tålmodighet overfor de saudiske lederne og lederne i de andre gulf-lederne er tynnslitt og at de har bestemt seg for sørge for en utvikling som vil tvinge gulfstatene til å akseptere en status quo.

 

Ethvert forsøk på å analysere eller spekulere på Russlands fremtidige rolle kan meget lett vise seg å være foreldet over natten fordi begivenhetene skjer meget fort nå. Uansett er det lite sannsynlig at russerne vil risikere en opptrapping overfor USA. Den russiske utenrikspolitikken tar ikke beslutninger med kort perspektiv, slik motparten fra USA gjør. Det mest sannsynlige scenariet er at USA rolig vil følge med på det russerne foretar seg. På den ene siden ønsker de at russerne vil hjelpe Syria til å knekke IS. Men de vil også trenge noen seire, riktignok diplomatiske.

 

De vil derfor fortsette retorikken og kravene om at Assad må gå. De vil fortsette å true og hevde at militære tiltak fortsatt kan komme på tale, men i virkeligheten er de nå handlingslammet.

 

assad-syrie_1.jpg

Kravet om at Assad må gå er egentlig et krav om at hele Syrias regjering må gå. Assad styrer ikke landet aleine. Det er et krav om regimeskifte som bare Syrias befolkning kan avgjøre.

 

Jeg kan ikke annet enn å tenke på barnesangen om de ti grønne flaskene på muren. Og mens Kerry fortsetter å repetere at president Assad må gå uten å komme opp med noe troverdig alternativ, da kan vi kanskje ganske trygt si at såfremt ikke USA sette i verk noe helt idiotisk overfor russerne - da har den største av disse flaskene falt ned av den Syriske muren.

 

Denne artikkelen er oversatt, bearbeidet og forkortet av Knut Lindtner. Den kan leses i sin helhet på engelsk her: http://thesaker.is/war-on-syria-not-quite-accordin...

 
Bloggkommentarer levert av Disqus