USA og Russland allierte i Syria

USA og Russland blir allierte i Syria


Av Thierry Meyssan


Møtet til den internasjonale støttegruppen for Syria synes å være en markering for overtakelsen av kontrollen over Syria-situasjonen til Det Hvite Hus, til skade for «neokonservative» og «de liberale haukene». Den endelige erklæringen pålegger at overoppsynet til FN gjøres av USA og Russland, noe som fjerner Jeffrey Feltman fra sine privilegier. Det pålegger en fri tilgang til humanitær hjelp og en slutt på fiendtlighetene. De valgte formuleringene legitimerer russisk militær virksomhet, ikke bare mot al-Nusra-Fronten og IS, men også mot Ahrar el-Sham og Jaysh el-Islam. Imidlertid nevner ikke erklæringen det fransk-britiske prosjektet for å skape et pseudo-Kurdistan.


Siden konferansen til Syrias Venner i Paris den 4. juli 2012, har krigen mot Syria glidd ut av kontroll både for det Hvite Hus og Kreml. Det arrangementet de hadde kommet frem til under den første Geneve-konferansen den 30. juni 2012 har aldri blitt satt ut i livet. De tallrike forsøkene på fred har alle blitt sabotert av grupper av «krigshissere» som omfatter topp-tjenestefolk og politiske personligheter i USA (John McCain, Hillary Clinton, Jeffrey Feltman, David Petraeus, John Allen) og multinasjonale selskaper (Exxon-Mobil, KKR investeringsfond, det private Blackwater-akademiet) såvel som bestemte stater (Tyskland, Saudi-Arabia, Frankrike, Israel, Qatar, Storbritannia, Tyrkia).

 

images_49.jpeg

Jeffrey Feltmann som er "hauk" og sjef for FN-organisasjonen

 

Imidlertid, etter 30. september 2015, utplasserte Russland en betydelig slagkraft for å bombe «terror» grupper. Fire måneder seinere er det meste av våpenfabrikkene og underjordiske bunkere som terrorgruppene har bygget ødelagt. Dessuten er det systemet som IS hadde utviklet for oljetransport av stjålet olje ødelagt. Den Syriske Arabiske Hæren, som har vært engasjert i bakkeoperasjoner siden den 6. januar 2016, har samtidig frigjort områder på et dusin fronter, med unntak av nord-øst. I mellomtiden har Tyrkia og Saudi-Arabia levert forsterkninger og våpen til «opposisjonen» nord i landet.


Barak Obama tar tilbake kontrollen av Syria-situasjonen


President Obamas internasjonale politikk omfatter avspenning med Cuba og en endring av posisjonen overfor Iran. Han har mindre enn et år på seg til å få til fred med Syria. Forutsetningen er at han må få tilbake kontroll over situasjonen og etablere en felles analyse med sin Russiske partner. Det er derfor han har fått til et nytt arrangement med Russland og utnevnt en «anti- IS - Tsar», Brett McGurk, som har fått disponibelt betydelige militære midler. Han har erfaring som advokat, men Brett McGurk har arbeidet som karriere-diplomat og har gjort tjeneste i Irak under president George W. Bush fra 2004. Han har vært en del av teamet som som var ledet av John Negroponte og general David Petraeus som besluttet at de ville kontrollere det irakiske raseriet mot okkupasjonshæren ved å fremprovosere sekteriske konfrontasjoner mellom sunnier og sjiaer. Dette betyr at han har vært medskyldig i dannelsen av «det Islamske Emiratet i Irak», som ble til IS. Han fremforhandlet betingelsene for tilbaketrekning av okkupasjonsstyrkene.  Han ble utnevnt som ambassadør av Barak Obama i Bagdad i 2012, men ble ikke godkjent av senatet på grunn av en utenom-ekteskapelig forbindelse med en journalist fra Wall Street Journal. Som følge av dette ble han assistenten til Det Hvite Huset sin spesialutsending til den internasjonale anti-IS koalisjonen, general John Allen. Han kunne dermed notere seg at i fravær av klare direktiver, kunne  sjefen hans ikke bare overse kampen mot terrororganisasjonen, tvert imot støttet han disse helt frem til de russiske styrkene kom og han måtte gå av. Når han nå er i ledelsen av operasjonene, forbereder Brett McGurk utslettelsen av kalifatet utenfor Syria, men ikke bare i Irak. For å kunne gjøre dette har han til disposisjon det doble militærbudsjettet sammenlignet med sin forgjenger, og han vil bli støttet både av Den Syriske Arabiske Hæren og de kurdiske troppene i Syria.

 

images-3_19.jpeg

Brett McGurk, jurist, diplomat og nå leder for USAs anti-IS operasjoner

 

Avtalen mellom Det Hvite Hus og Kreml


Det Hvite Hus og Kreml er blitt enig i at et evt. sammenbrudd av Den Syriske Arabiske Republikken vil kaste hele regionen, inkludert Israel, ut i kaos. Konsekvensen er at det som engang var målsettingen til George W. Bush og Ariel Sharon i dag er fryktet av Barak Obama og Tsahal (Den israelske hæren, overs.). Det ser ut til at Det hvite Hus har gitt opp tanken på å dele opp Syria og blitt enig med Kreml å stoppe det fransk-britiske prosjektet om å skape et pseudo-Kurdistan i den nord-østre delen av landet. Slik USA ser det, kommer det ikke på tale å tillate at Paris og London gjenopptar sin status som kolonimakter i Det Nære Østen, selv om dette argumentet har blitt brukt for å friste dem og trekke dem med i den »Arabiske Vår» operasjonen.


Og endelig har Det hvite Huset og Kreml brukt Geneve 3 til å tillate den opposisjonen som er sponset av Saudi-Arabia til å diskreditere seg selv. Naturligvis nektet denne gruppen å forhandle, deretter forsøkte de å stille forhåndsbetingelser og til sist nektet de ensidig å tillate fri transport av humanitær hjelp, selv om Damaskus hadde godtatt det.


Innkallingen til Den Internasjonale Støttegruppen for Syria (ISSG), den 11. og 12. februar 2016 i München satte Det Hvite Hus i stand til å gjenvinne kontrollen over «sin» opposisjon, spesielt over Jeffrey Feltman, den politiske sjefen til FN organisasjonen (UNO). For at han ikke lenger skulle være i stand til å gjenvinne makten sin, reduserte president Obama han til en vanlig ledende tjenestemann ved å tvinge igjennom at John Kerry og Sergei Lavrov annonserte at de skulle samarbeide i å veilede de videre forhandlingene. Hvis denne kunngjøringen skulle vise seg å bli støttet av fakta, ville de som konspirerer også miste sin diplomatisk fordel i og med at de allerede har mistet sin militære overlegenhet.

 

images-4_17.jpeg

Zahran Alluche som ville renske opp i Syria bl.a. ved å utslette alevittene

 

München møtet


ISSG har gått med på å gjennomføre «Geneve- kommunikeet», det betyr planen som ble fremført av Bashar al-Assad og fullført av Kofi Annan - i samsvar med ånden i Sikkerhetsrådets Resolusjon 2254. Selv om Frankrike ikke har tydeliggjort om de fortsatt har reservasjoner overfor «Geneve kommunikeet»- som bare de har fortolket som en kapitulasjon til den Syriske Arabiske Republikken, har de godtatt slutterklæring fra Münchenmøtet.


Denne erklæringen legger opp til fri bevegelighet for humanitær hjelp innen en uke - noe bare «opposisjonen» har forkastet, og «opphør av fiendtligheter» forut for en «våpenhvile». For begge disse to målsettingene, er det skapt en operasjons styrke under et felles presidentskap (ledelse) av USA og Russland og med deltagelse av de statene som er i stand til å utøve innflytelse på de ulike opposisjongruppene.


Vedrørende humanitær hjelp har ISSG blitt enig om at denne skal fremtransporteres i løpet av en uke, enten som luftbåret hjelp eller over land, til syv forhåndsbestemte ankomstpunkter. Slutterklæringen spesifiserer at «… den humanitære hjelpen ikke skal være til fordel for noen grupper fremfor andre, men må tilbys alle parter som har behov, i full overensstemmelse med resolusjon 2254 og internasjonale humanitære regler.» Bortsett fra dette vil USA og Russland «… sørge for at hjelpekonvoiene bare skal benyttes til humanitære formål». I virkeligheten vet vi at helt siden 2012 har Jeffrey Feltman brukt FN-organisasjonens (UNO) humanitære konvoier som tilførsel ikke bare av mat og medisiner til «opprør-sonene», men også av våpen.


Uttrykket «opphør av fiendtligheter» høres ut som et synonym til «våpenhvile», men det viser til Russland, uten at det ligger noen juridiske konsekvenser i dette. Ved å godta den endelige erklæringen har Moskva gått med på å ikke bombe andre mål enn de som som gruppen har opplistet som «terrorister» av Sikkerhetsrådet. Under pressekonferansen med John Kerry og Sergei Lavrov etter München-møtet, pekte imidlertid den russiske utenriksministeren på at Ahrar el-Sham (« Den arabiske bevegelsen for frie mennesker i Levanten») og Jaysh el-Islam («Islams hær») offentlig har bekreftet sine bånd til disse terroristiske gruppene. Ahrar el-Sham er finansiert av Tyrkia og Qatar, arbeider med militære instruktører fra Pakistan og har hevdet at de har tilknytning til Taliban i Afghanistan. Jaysh el-Islam er finansiert av Saudi-Arabia, arbeider med instruktører fra Academi, og brisker seg med at de deler idealene til Osama bin Laden og samarbeider med al-Qaida. Grunnleggeren, Zahran Alluche, har dessuten erklært at han vil «renske opp» i landet. Han har tydelig annonsert at allevittene må utryddes. Det er derfor ikke noen grunn til å regne med at Moskva vil dempe engasjementet sitt, tvert imot - til tross for de formelle appellene til John Kerry å «redusere målene» - så legitimerer den endelige erklæringen fra München dette.

 

qna-adelaljoubeir752015.jpg

Saudi-Arabias utenriksminister, Adel al-Joubeir, mener fortsatt at Bashar al.Assad må gå ac før det kan bli fred 

 

Vi kan notere at den endelige erklæringen fra München utsetter spørsmålet om den «politiske omformingen» frem til gjenopptagelsen av Geneve 3 - forhandlingene. Ved at dette gjøres fravristes de 114 personlighetene som Saudi-Arabia hadde plukket ut ethvert håp om ministerposisjoner. Naturligvis er disse personene alle knyttet opp til de over nevnte væpnete gruppene. På den andre siden åpner det muligheter for personer fra opposisjonen fra Syria som er i eksil, som er invitert til Geneve etter å ha tatt avstand fra våpenbruk.


Saudi-Arabia og Frankrike vil ikke gi seg


I og med at den endelige erklæringen fra München representerer et enestående fremskritt sammenlignet med de siste tre årene, unngikk en ikke kritikk fra de som tiltrådte halvhjertet. Saudi-Arabia via sin utenriksminister Adel al-Joubeir gjentok således, under den årlige konferansen om sikkerhet som fulgte, at det ikke ville bli noe fred i Syria så lenge president Bashar al-Assad blir sittende. Mens Frankrike gjennom sin forsvarsminister, Jean-Yves Le Drian og sin statsminister Manuel Valls, gjentok beskyldningene mot Den Syriske Arabiske Republikken og Russland - at de brukte «tønne-bomber», at de brukte sult som våpen og at de bombet sivile. På toppen av det hele sidestilte de republikkens president og «Kalifen», fordømte dem begge som kriminelle og at «de facto» bare var de væpnete islamistiske gruppene som er nevnt tidligere, som hadde legitim rett til å bruke makt. Tyrkia, som i de forberedende dokumentene for konferansen, ble beskyldt for å spre en «paranoide politikk», var alt for opptatt til å forsvare seg selv til å kommentere den endelige erklæringen fra ISSG, I stedet sa de at deres artilleri ville bombardere de kurdiske posisjonene nord i landet.


Oversettelse Knut Lindtner

Bloggkommentarer levert av Disqus