USAs holdning er å ta alt, ikke dele.

Dette er tredje del av intervjuet med professor Michael Hudson. Det er oversatt, bearbeidet og noe forkortet av Ingunn Kvil Gamst og Knut Lindtner

F: Den vestlige kapitalistiske modellen og dens formel for globalisering har fått kritikk ikke bare fra Russland og China, men også fra mange andre land. Noen sier at China har utviklet en annen modell for statskapitalisme. I Latin-Amerika vokser den «Bolivariske sosialismen» frem og i Midt-Østen viser den Islamske Republikken til Iran til enda en sosioøkonomisk modell. Hvordan ser du på fremtiden til det kapitalistiske systemet, med sin globlalisering, bank- og finans -modell osv. Ser du noen levedyktige alternativer som utvikler seg eller er «Washington konsensusen» det enste mulige måten å gjøre det på?


MH: Klassisk økonomi var en doktrine om hvordan en skulle industrialisere og bli mer konkurransedyktig - og på samme tid, mer rettferdig - ved at en brakte prisene på nivå med de faktiske produksjonskostnadene. Dette førte til en doktrine (her spilte Marx og Thorstein Veblen en stor rolle) som i det store og hele var en anvisning om det en måtte unngå: Spesielle privilegier, inntekter uten innsats, uproduktive kostnader.

Målet var å skape en gjennomstrømningsmodell for nasjonalinntekten som skilte den virkelige velstanden fra rene kostnader. Ideen var å få bort alt unødvendig - det Karl Marx kalte «utvekster» fra det post-feudale samfunnet som forble innebygget i industriøkonomien mens han levde. Når de klassiske økonomene snakket om et «fritt marked» mente de et marked fri for rentenistgrupper, for for monopoler og ikke minst fri for bankenes renteplyndring.

Naturligvis var var Marx for optimistisk, det vet vi nå. Han beskrev industrikapitalismens skjebne som frigjøring av økonomien fra alle som lever av rentene. Men den først verdenskrigen endret retningen til den vestlige sivilisasjonen. Rentenistene slo tilbake - den Østerrikske skolen, von Mises og Hayek, fascismen og Chicagouniversitet redefinerte «det frie markedet» til å bety et marked fritt frem for renteplyndring, frihet fra skattlegging av land- og naturressurser fra regjeringer og uten (fri) offentlige reguleringer og planer og kontroll.

Reformperioden ble kalte liberalistene «veien til livegenskap» - og i dens sted fremmet disse post-klassiske liberalistene dagens vei til gjelds-slaveriet.

Dagens kalde krig kan betraktes utfra dens intellektuelle sider som et forsøk på å forhindre land utenfor USA (unntak Thatcher) å forstå at det finnes et alternativ og å handle i forhold til det. Bare sterke regjeringer har kraft til å gjennomføre reformer som 1900-tallets reformatorer ikke klarte å gjennomføre.

Alternativet er det som skjedde da Romerriket falt sammen til livegenskap og feudalisme.

F:  Hva er, etter din mening, de viktigste konsekvensene for USAs økonomi som følge av de tallrike politiske utenrikspolitiske feiltrinn USA har gjort?



MH:  USAs strateger sammenligner ofte sitt geopolitiske diplomati med et sjakkbrett.  Dette kan gi en geografisk romfølelse - der det er olje, der det er mineralressurser, der land blir sterke nok til å ble uavhengige - men det resulterende diplomatiet ligner absolutt ikke noe sjakkspill i det hele tatt.  I alle fall ikke slik USA spiller spillet.

Men i sjakk gjør begge sider trekk.  Ideen er å tenke framover og forutse motstanderens strategi.  De fleste stormestere studerer motstanderens spill og er kjent med deres taktikk og vurderinger når de setter seg ned for å spille.  Ingen slik tosidighet  karakteriserer US-politikk.  Tilbake i 1940- og 50-tallet ble utenriksdepartementet tømt for Kina-eksperter av senator Joe McCarthy.  Utrenskningen fulgte prinsippet om at de fleste som visste mye om Kina gjorde det fordi de sympatiserte med landet, og antakelig med kommunismen.  Den indre selvmotsigelsen her var at uten å forstå Kinas politiske mål og hvordan landet skulle oppnå disse, arbeidet US-diplomater i mørke. Naturligvis ble de forvirret.

Raskt fram til i dag.  Som den nykonservative Douglas Feith i utenriksdepartementet har bemerket er enhver som er kjent med arabisk historie mistenkelig, fordi de da må ha sympati med araberne.  Dermed går USAs støtte til Saudi-arabiske oligarker hånd i hånd med sionistisk anti-arabisme.  Da Feith intervjuet en erfaren pentagon-arabisk kjenner , Patrick Lang, om han ville ha en jobb i Irak etter invasjonen, spurte han:  Er det virkelig sant at du kjenner araberne så godt og at du snakker meget godt arabisk? Er det virkelig slik?  Lang svarte at ja, slik var det.  “Det er synd”, sa Feith. Det var ingen plass til noen med et gram sympati for “de folkene”.  Lang fikk ikke jobben.  Så det er neppe overraskende at amerikansk unilateralisme havner  i et slags politisk vakuum.  («Vi lager vår egen virkelighet»-slagordet beskriver dette; oversetter)  Resultatet er arroganse, hybris, som fører til et uunngåelig fall. Det er som å føre en utenrikspolitikk med bind for øynene.  

Hovedfeilen med US utenrikspolitikk er derfor som en klassisk tragedie: En tragisk feil som fører til presis en motsatt effekt av det som var meningen.  Eller som Marx sa det: indre motsetninger og ironi.

Svaret på spørsmålet ditt avhenger av hva du mener med «US-politikk».  Det som kan bli en katastrofe for USA´s økonomi  trenger ikke være en katastrofe for de spesielle interessegruppene som har tatt kontroll over denne politikken. Politikere i USA er langt mindre valgt av tilhengere som av bidragsyterne til kampanjen deres.  Den finansielle tyngden til Wall Street, og bak den oljeindustrien, likedan eiendomsmarkedet og  militær-industrien, har tjent sine 1% rikeste.a  Det har vært en suksess for dem - iallfall i betydningen av at US-politikk viser hva denne enprosenten ønsker.  Det har vært et feiltrinn for de øvrige 99%, naturligvis.  Og i de disse dager kan disse 1%ene være så nærsynte at deres mål kan føre til det motsatte av hva som var meningen.  Dette vil inkludere Amerikas svikt i å forstå dynamikken i islamske samfunn.

Hvis du med “svikt” mener skaden som har blitt gjort, mener jeg den alvorligste er Amerikas motstand mot sekulære regjeringer i islamske land, noe som fører til de mest ekstreme bokstavtro tolkninger av islam, Saudi Wahabismen (Saudi-Arabia og Qatar).   Denne fatale dreiningen startet i 1953 da USA fikk fjernet  Irans Mossedegh-regjering. Hensikten var å beskytte britisk og amerikansk olje, ikke å støtte islamsk ekstremisme.  Men ved å støtte shahen med en type «latinsk-amerikansk diktatur», var det bare ett sted for opposisjonen: de islamske moskeene og andre religiøse sentre.  Khomeini ledet kampen for frihet mot shahens diktatur, torturkamre  og underdanighet til USA´s utenrikspolitikk.

I Afghanistan, naturligvis, skapte USA Al Qaeda og støttet Bin Laden for å kjempe mot det sekulære regime støttet av Sovjet-Unionen.  Den etterfølgende historien om USA´s innblanding i Irak, Syria, Libanon og ellers i det nære østen har vært for å støtte Saudi Wahabismen (Saudi-Arabia og Qatar).  Det har vært en katastrofe uansett  fra hvilken side du enn ser det.  Antropologer har fordømt den blinde flekken mot etniske og religiøse grupper i Amerikas politikk - ikke bare den åpenbare motsetningen mellom sunni og shia-muslimer, men også i forhold til de som levde som nomader som var konteksten for Wahabi-ekstremismen og anti-feministiske doktriner.  De nære østen har vært dominert av sheikdømmer i de siste 4000 år.  Men USA´s politikk slår alle typer av islam sammen, og ser ikke forskjellene.  

I og med at USA er et demokrati,  har de ikke lenger råd til landkrig.  Ikke noe demokratisk land har det.  Så det eneste militære alternativet er å bombe og ødelegge.  Det har vært USA´s politikk fra det nære østen til tidligere Sovjet-områder, fra Latin-Amerika til Afrika, å støtte diktatorer som vil følge USA´s utenrikspolitikk og deres gruvekompanier, oljekompanier og andre multinasjonale selskaper.  USA´s utenrikspolitikk er ganske enkelt: “Gjør som vi sier, privatiser og selg til kjøpere i USA, og la dem slippe å betale  ved å overføre prissetting og finansielle knep, ellers vil vi ødelegge dere slik vi gjorde med Libya, Irak, Syria m.fl.

Resultatet blir en samling av ulike land til motstand, de tvingens å skape et alternativ til USA´s finansielle hegemoni.  Hvis Amerika hadde fulgt en politikk med gjensidig fortjeneste ville andre land sannsynligvis latt Amerika tjene penger hos dem som del av den gjensidig fortjeneste.  Men USA´s holdning er å ta alt, ikke dele.  Denne selvgodheten fører til selvødeleggelse til slutt. 

Dette intervjuet sto opprinnelig her: http://thesaker.is/the-saker-interviews-michael-hu...

Bloggkommentarer levert av Disqus