Valg i Tyrkia: enhet eller mot borgerkrig?

Den forutsigbare Erdogan.


av Ghassan Kadi.

Da jeg skulle skrive denne artikkelen slo det meg at mange observatører anser Erdogan som å ha en ganske uforutsigbar karakter - noe som stemmer. Men undersøker en nærmere hans ideologi og historie blir vi overrasket over at han er langt mer forutsigbar enn de fleste andre ledere.

Jeg var i Tyrkia seinest i 1983. Da var økonomien og valutaen et rot. Nå er Tyrkia verdens 16. største økonomi. I løpet av svært kort tid snudde Erdogan Tyrkias økonomi fra å være nærmest mislykket til å være en fremgangsrik og konkurransedyktig økonomi. På den måte kunne en få til bedre og sosial- og helsetjenester og på den måten fikk han økende tillit og oppslutning.

Den andre endringen han fikk til var å transformere Tyrkia fra å være en nasjon med liberale vestlige trekk, utseende og kleskoder, til en som nå er styrt utfra islamistiske verdier, fremtreden og aspirasjoner. 

Og sist men ikke minst ble makten tatt fra de væpnete styrkene og overført til presidenten. Dette var en vesentlig forandring som kanskje var den siste spikeren i den kisten hvor arven til Ataturk befant seg.

Ataturk ga makten til et militært lederskap. Hærsjefen, som satt i et råd på tre personer som bestod av de tre delene av de væpnete styrkene, hadde makten sammen med et råd med eldre som fungerte som en vakthund i forhold til regjeringen. Hvis politikerne fremmet sine egne interesser foran det felles beste, kunne generalene gripe inn og erklære det som i vesten ble ansett som et militærkupp. I virkeligheten brukte generalene bare deres konstitusjonelle makt for å redde staten fra politikernes «dristighet».

Erdogan fratok de militære denne makten og overførte den til presidenten som også fikk straffefrihet.Det var tydelig at han forberedte seg noe stort som han trengte all makt til.

Ingenting som her er nevnt gir inntrykk av forutsigbarhet hvis en ikke setter han i en islamistisk sammenheng. Vi må stoppe litt her. Vi må ha klart for oss at dette gjelder presidenten til et land, og vi må også vite at islamismen er et kjernetrekk som alltid er prioritert i forbindelse med hans beslutninger.

Ideologisk betraktet er det ingen forskjell mellom Erdogan og IS. Begge er islamister. Begge drives av den samme doktrinen som baserer seg på feiltolkninger av Koranen. Og begge drives av det samme ønsket og mot det samme målet om å forvandle hele verden til islamistiske stater styrt  etter Sharia-lover.

Til tross for alle de ulike islamistiske gruppene som eksisterer i dag, er ikke forskjellen mellom dem ideologisk. De skiller seg i strategier, krangler om flyktige politiske tilknytninger, økonomisk støtte og våpenforsyninger, de vil kjekle om og når de skal erklære jihad, hvem som skal være med, når den skal avsluttes osv. Men i bunnen er de ikke forskjellige vedrørende doktriner og synspunkter.

For å utdype dette. Et medlem av Det Muslimske Brorskapet kan lett skifte side og bli en Salafist eller seinere slutte seg til IS og komme tilbake der han startet i Det Muslimske Brorskapet. Men så lenge han anser seg som islamist vil han f.eks. ikke kunne slutte seg til kommunistpartiet eller noe annet sekulært parti.

Erdogan har to hovedfiender strategisk, ideologisk og historisk: Kurderne og Syria. Vi kan også tøye dette noe og føye til en tredje part: sjiaene. Når dette er sagt, hvis Erdogan åpent erklærer krig mot sjiaene betyr det også krig mot Iran. Da ville ha ha ført Tyrkia i en helt ny og samtidig ideologisk uforutsigbar retning. Så langt har han ikke gått. Han har avgrenset sitt sekteriske hat til kun de alawittiske sjiaene i Syria, fordi han vet at å gjøre alle sjiane til fiender ville hisse opp millioner tyrkiske alawitter og dermed forårsake spenning innad i Tyrkia.

Det er enda et aspekt med Erdogan, det etnisk nasjonalistiske turkmenske. Tyrkia er en blanding av kulturer og raser og har en lang historie av etnisk rivalisering og med rester av gamle imperier. Turkmnerne var etterkommere av mongolene. Det var de som etablerte det Ottomanske imperiet, som grep makten og æren til de tidligere Konstantinopel og (nå omdøpt Istanbul) Bysantinerne og dermed gjorde slutt på det Øst-Romerske imperiet.

Den ottomanske maktovertakelse i Anatolia har ført til en sterk endring av navn, religioner og språk. Siden etableringen av det Ottomanske imperiet på 1500-tallet har turkmenerne også bestemt i landet på en måte som har ført til at andre etniske grupper har følt de har mistet makt og innflytelse og til opplevelse av at deres statborgerskap er mindreverdig i forhold til turkmenerne. 

Den først tiden under det ottomanske styret måtte de ortodokse kristne velge mellom å bli tvangs-islamisert eller å fortsette i sin tro og dermed bli diskriminert som kristne. Seinere ble grekere og armenere utsatt for det samme. Da det ottomanske riket kollapset og Frankrike ga de syriske provinsene, Celicia og Iskandarun som «trøst» til Tyrkia, da ble syrerne og kurderne satt i den samme ufordelaktige situasjonen som andre ikke-turkmenske grupper. Kurderne er den største etniske gruppen med 24 millioner, bare i Tyrkia.

Det er ironisk at Erdogan startet sitt styre og fikk stor oppslutning som følge av forsoningspolitikk overfor kurderne. Men da Erdogan tok på seg «islamist-rollen», betød det at han ville støtte islamistene i deres kamp mot det sekulære (ikke-religiøse, overs.) i Syria. Hans feilslåtte politikk førte til at de syriske kurderne måtte bevæpne seg for å forsvare seg mot de samme islamistene. Dermed måtte han ta på seg den turkmenske «fanatikerkappen» i kampen mot de syriske kurderne, noe som igjen førte til at han fikk de tyrkiske kurderne mot seg.

Da kurderne slik ble presset fra alle kanter hadde de ikke annet valg enn å sloss mot IS. Erdogan parkerte all uenighet med IS og satte på den måten Tyrkias enhet på spill ved at gikk mot kurderne. Dette skyldtes at han først av alt er en islamist, og som nr.2 en turkmensk fanatiker. Det er derfor helt klart hvorfor han setter sin islamistiske agenda foran den turkmenske og foran enheten og samholdet i Tyrkia.

Erdogan var villig til til å risikere alt det gode han hadde oppnådd og sette landet på randen av borgerkrig, bare for å støtte sine islamistiske brødres agenda. Nå når Tyrkia nærmer seg valget 1. november er landet hjemsøkt at etnisk og sekterisk deling, sivil urolighet og risikerer økonomisk tilbakeslag - og ikke minst terroristiske angrep lik det forferdelige som nylig fant sted i Ankara.

Erdogan kan derfor en dag sette på seg reformator-hatten igjen og prøve og bli ansett som NATOs mann i Levanten. Han kan til og med klare å lure noen i den pro-palestinske lobbyen når han slår seg på brystet slik han gjorde da Israel angrep Gaza eller drepte mange ombord på Mavi Marmara. (Ship to Gaza-episoden. overs.).

Nå vil han bli ansett som en nasjonal helt som anstrenger seg virkelig for å oppnå det ingen av hans forgjengere klarte - å bli medlem av EU. Men da må han handle raskt, for nå er det like før valget. Han kan også å velge å posere som turkmensk helt som viderefører arven til den turkmenske hegemoniet til Ottomanene. Men når alt kommer til alt er han i virkeligheten oppskriften på en islamist og all den dogmatismen som forutsigbart følger med den.

Denne artikkelen er oversatt, bearbeidet og forkortet av Knut Lindtner

 http://thesaker.is/the-predictable-erdogan/

Bloggkommentarer levert av Disqus