Verden unngår storkrig

Det blir ingen tredje verdenskrig.

De liberale haukene og de nykonservative (i USA) har ikke klart å fremprovosere en konfrontasjon med Russland, slik de var lært opp til i løpet av den kalde krigen. Endelig har fornuftens stemme seiret. Mens diskrete forhandlinger er på gang for å søke å løse krisen i Ukraina, forøker Russland og China å overbevise USA og landets allierte til å delta i en allianse mot islamistisk terrorisme. Etter 5 år med spenning, har begge prosjektene for å ta makten via «det muslimske brorskapet»- den arabiske våren og proklamasjonen om kalifatet - feilet. Freden er reddet.

I løpet av en uke har alle de vestlige lederne, i tur og orden, sluppet taket i det prosjektet de kollektivt har arbeidet for i 5 år - å få veltet den syriske arabiske republikken og den demokratisk valgte president, Bashar Al-Assad.

Vi må innrømme at hvis alt har endret seg etter signering av 5+1- avtalen (Iran-avtalen overs.), skyldes dette ikke bare viljen til lederne i Iran, heller ikke president Putin, men også fordi deres ønsker sammenfaller med de til Det Hvite Hus.

Allerede i første kvartal i 2012 ble det klart at krefter i det Hvite Hus, utenriksminister Hillary Clinton, direktøren for CIA, David Petraeus, og den nye FN-direktøren for Midt-Østen saker, Jeffrey Feltman, hadde trukket i tråder lenge. Vi måtte vente lenge, helt til gjenvalget av Obama, før han klarte å stoppe - eller arrestere General Petraeus, og sparke Hillary Clinton.

Med hensyn til Feltman forble han i «skyggene» og der fortsatte han å sabotere Det Hvite Hus sin politikk, ved å forsikre gjennom sine underordnete til alle og enhver, at republikken (den syriske, overs.) ville snart være overvunnet og tvunget, før eller seinere, til å godta en betingelsesløs overgivelse.

Obamas politikk (avspenning med Russland og en reorientering av USAs militære nærvær mot det fjerne østen), ble brutalt ødelagt av suksessen til «fargerevolusjonen» i Ukraina, i november 2013.

Denne operasjonen som ble avsluttet med prosessen mot ødeleggelsen av Ukraina og isoleringen av Russland, hadde startet nesten umiddelbart etter at Sovjetunionen falt fra hverandre, og den ble iverksatt uten at Det Hvite Hus kjente til det. USA forbereder sin hemmelige operasjoner mange år på forhånd og sette dem ut i livet når anledningen byr seg. Denne gangen ble ordren gitt uten å orientere USAs Nasjonale sikkerhetsråd. 

(National Security Council) er et amerikansk føderalt organ som støtter USAs president i utviklingen, gjennomføringen og koordineringen av landets sikkerhets- og utenrikspolitikk. Rådet ble opprettet i 1947 og hører inn under Det hvite hus. Fra Wikipedia, overs.)


Resultatet ble en krise - Krims løsrivelse og opprøret i Lugansk og Donbass, som følge av statskuppet - vestlige sanksjoner mot Moskva og gjengjeldes - sanksjonene fra russisk side mot vesten. Kort sagt - en nedkjøling av alle øst-vest relasjoner.

Merkelig nok tillot Obama  «haukene» å gjennomføre en politikk som han selv ikke hadde valgt. Imidlertid fortsatte han hemmelige forhandlinger med Iran, samtaler han hadde tatt initiativ til i sin andre presidentperiode. Samtalene tok tid, slik at det ikke var før juli 2015 at det ble oppnådd enighet.

Siden den dag har vi kunnet observere en opptining av relasjonene mellom Washington og Moskva og en mulig løsning på Ukraina-krisen - Minsk avtalen. Implementeringen av avtalen startet 26.september da Russland undertegnet en avtale for å levere gass til Ukraina. 

Det har også vært politisk reversering i Midt-Østen.

Motstanden i den syriske befolkningen og landets allierte - spesielt Hezbollah - og Irans og Russlands besluttsomhet - har gitt Obama den tiden han trengte for å gjenopprette kontroll i eget hus. Den tidligere høyre hånden til David Petraeus, General John Allen, som har klart å unngå å bli utrensket fra november 2012, har nettopp fått sparken. Han ledet «anti-IS» koalisjonen.

Arbeidsdokumentene hans sirkulerer nå blant medlemmene i det nasjonale sikkerhetsrådet i USA.

Visse kloke og modige mennesker har klart å unngå denne kunstige konflikten, den «arabiske våren», fra å degenerere til den tredje verdens krig.

Thierry Meyssan

Denne artikkelen er oversatt, bearbeidet og noe forkortet av Knut Lindtner.

Bloggkommentarer levert av Disqus