Vi forsvarer ikke bare Syria, men sivilisasjonen

Dette intervjuet er hentet fra Falkens blogg: 

http://thesaker.is

Del 2.

En syrisk-russer intervjues om erfaringer fra «Shabiha», den pro-syriske paramilitære enheten.

I mediene ser vi historier om folk fra hele verden som slutter seg til IS av en eller annen grunn. Samtidig hører vi ingenting om de som bekjemper denne pesten. Vi har snakket med Michael Mizah, en 25 år gammel russisk og syrisk borger som nettopp har returnert fra Damaskus, hvor han hadde kjempet i «Shabiha», en pro-regjerings- paramilitær enhet. (Minner om det gamle norske heimevernet, overs)

Han snakket med oss om hva syrerne tenker om krigen, president Bashar Assad, den Islamske Staten og om fremtiden.

F: Visste du hvor fiendene dine var fra?


M: Om kvelden den tredje dagen fanget vi en militant. Han var syrer fra Aleppo og innrømmet at han var med IS.

I nabodistriktet hadde han drept en armensk familie - en kvinne og hennes fir år gamle datter ved å kutte strupene deres. Han kom inn i leiligheten deres under flukten fra militsen. Så klarte han faktisk å flykte til Duma distriktet, men siden han ikke var lokalkjent rotet han seg vekk og inn i våre stillinger. Hvis noen bekymrer seg for hans skjebne: han er i live, vi overleverte han til militærpolitiet.

F: Og hvordan visste du at han var fra Aleppo?


M: Aksenten. Arabisk er på en måte Midt-Østens latin. Det forståes av alle, men alle har sine lokale dialekter. Og hvis en mann snakker korrekt, reint arabisk, er han enten høyt utdannet eller ikke Syrer eller araber i det hele tatt, men kjenner språket fra Koranen. Slik kunne vi identifisere immigranter fra tidligere Sovjetunionen og Nord-Kaukasus blant de militante. Det er ganske mange av dem og de er de mest brutale.

F: Løp rett inn i maskingeværild på åpen mark?


M: Det også… Kvelden etter at vi tok fangen forsøkte islamistene å ta huset vårt. Det var disse typene fra post-Sovjet landene. De skrek «Allahu Akbar» og noe om motet i kamp til islamistiske krigere mens de løp over åpen mark og rett inn i geværilden vår.

Kanskje de var fulle eller på dop, men kalifatet tillater ikke noen av delene og straffer overtredelse med opp til døds-straff. Den dagen ble vi angrepet av 30-40 militante og vi drepte omtrent et dusin av dem.

F: Var det skremmende?


M: Som regel. Jeg var skremt til å begynne med. Eller rettere - du føler ikke frykt, men en form for tom opphisselse. Alle sansene er blokkert og du bare sitter der som en døv mann. Men når skytingen begynner er det ikke tid til å være redd.

Imidlertid er det enkelte ganger noen som først når de er ved fronten forstår at de ikke er i stand til å sloss. Under kamp stivner de fullstendig. De blir ute av stand til å gjøre noe, de hører ingen… De sendes øyeblikkelig til de bakre linjene slik at de kan hjelpe til der, f.eks. på sykehus. 

Dette er ingen stor sak, det viktigste er at de viste mot ved å stille ved fronten i første omgang.

F: Hva gjorde dere for å holde nervene under kontroll?

M: Ved å snakke om det jeg holdt på med, både inne i meg og høyt. Det hjelper til holde fokus. F.eks. sa jeg til meg selv: «Her flykter fienden. Det er nødvendig å sjekke sikkerheten, sikte og skyte … Kampen er over, jeg må rapportere til kommandanten.»

Dette var til stor hjelp og etter at kampen var over måtte jeg finne roen - røykte mye og hendene ristet.

Og den første kvelden etter at jeg kom til landet, fikk jeg panikk fordi de militante traff huset med en rakettdrevet granat og skulderen min ble truffet av en flygende løs murstein. Jeg skrek at jeg var såret, hele gruppen begynte å springe rundt… jeg har fortsatt et sår etter denne hendelsen.

F: Var det noen øyeblikk der du ikke hadde kontroll?


M: Et og et halvt døgn. Den femte dagen jeg var der lærte jeg om tunnel-krigen. Det viste seg at mens vi forsvarte huset vårt, gravde islamistene ut en undergang rett under nesene våre.

Jeg vet ikke hvor lang tid dette tok - kanskje en god måned - men en dag oppdaget vi at islamistene dukket opp bak oss og hadde overtatt en fire etasjes bygning. Alle andre bygninger i nærheten var på to eller tre etasjer. 

Naturligvis var det snikskyttere og maskingevær i det huset og vi var omringet. Hvis vi ville kunne vi løpe 200 meter gjennom geværild for å komme oss ut, med det ønsket ingen.

I stedet tok vi kontakt med hærens hovedkvarter og ble lovet at de skulle finne en løsning. Det brukte de halvannet døgn på. De kjørte frem et panserkjøretøy, en angrepsgruppe og to lignende militsgrupper som vår.

Først ble bygningen i løpet av to timer forvandlet til en sveitserost ved hjelp av tung maskingeværild. Deretter rykket vi inn fra alle kanter. Resultatet ble at kommandanten fikk skutt av en finger og 8 døde islamister. Det var flere av dem i bygningen, men de smarteste flyktet tilbake gjennom tunnelen.

Og der sluttet min militære karriere fordi det var tid til å reise hjem.

F: Det var bra du ble reddet i tide. Lokalbefolkningen som du snakket med - hva tenker de om krigen?

M: Alle er forferdelig trøtte og lei krigen, men de støtter Assad fordi de forstår at hvis islamistene vinner, vil de virkelig få det tøft.

IS tar ingen fanger. Hvis de omringer deg tenker du ikke på overgivelse, bare å ta med deg så mange som mulig av dem. Selv ikke-religiøse opposisjonsgrupper benytter seg nå av regjeringens amnesti-tilbud for å slippe unna islamistene. Bare de fattigste av de fattige er fortsatt på islamistene side nå.

Hoveddelen flyktninger, til tross for de siste nyhetene, forblir i Syria. Regjeringen prøver å unngå leirer og plasserer dem heller i offentlige bygninger.

De rikeste flyktningene drar til Iran og Libanon og fortsetter sine gjøremål der - og de som er fattigere ser ut til å reise til EU. Til tross for landets enorme gjeld og den fullstendige økonomiske kollapsen, bevilger regjeringen store summer til sosialsektoren. De bygger barnehager, skoler, sykehus osv. Selv de offentlig ansatte som jobber i Is-kontrollerte områder får lønn.

IS-folkene bygger sin egen stat, men fordi de mangler fagfolk må de stole på offentlig ansatte syrere som arbeider i de okkuperte byene. Noen funksjonærer er sleipe nok til å motta lønn fra både Damaskus og Raqqa (IS, overs.). Men i det store og hele gjør Assad alt han kan for å vise at den syriske regjeringen, i motsetning til terroristene, sørger for landets innbyggere.

F: Du snakker om IS, men i virkeligheten er det mange andre ulike grupper. Er ikke disse forskjellige?


M: Og hvilken forskjell gjør det hvem som kapper hodet av deg? De militære holder orden på dette fordi det har betydning å holde oversikt på hvem en inngår en våpenhvile med. Og historikere og vitenskapsfolk av hensyn til forskningen…

Vel, det er altså den frie syriske hæren, FSA, men de utgjør ikke mer enn en tiendedel av opprørerne. Lokalbefolkningen vil ikke ha noe å gjøre med dem heller.

F: Skiller befolkningen mellom opprørere fra Syria og utlendinger?


M: Jo, det er en viktig forskjell. Utlendingene spytter på lokale skikker. Det har gått så langt at selv beduin-stammer nær Raqqa som opprinnelig inviterte IS, nå løper til Assad fordi de ikke klarer leve under det nye regimet.

Men hovedstrømmen av flyktninger starter når IS overtar nye bosettinger. De militsmennene jeg snakket med, mente at deres viktigste livsoppgave var å rense verden for all den dritt som hadde hopet seg opp i hjemlandet deres. De beklager bare at den ikke kom til Saudi-Arabia, Tyrkia eller USA som finansierer dem.

F: Hva er den generelle holdningen overfor Saudi-Arabia?


M: Selv før krigen var det ingen som likte dem på grunn av deres middelalderske måte å leve. F eks. i en cafe  i Latakia henger et skilt hvor det står: «saudier og hunder ikke adgang.»

Saudi-Arabia er mislikt på grunn av deres villskap, tilbakeståenhet og barbarisme, og fordi deres kulturløse stolthet kun baserer seg på enorme oljereserver. Motsatt anser syrerne seg som etterfølgere av gamle sivilisasjoner.

F: Og hva tenker de om Russland?


M: Støttespillerne til Assad har hatt en positiv holdning til Russland helt fra Sovjet-tiden, og enda mer nå. Men hvis IS får vite at du er slaver eller har en slavisk kone kan du være sikker på å bli drept. Etter krigen i Tsjetsjenia blir Russland betraktet som en av hovedfiendene til radikale islam.

F: Var det vanskelig å ta farvel med militsgruppen?


M: Jeg følte meg skamfull. Jeg hadde et annet sted å reise og det hadde ikke de. Jeg var allerede blitt venner med dem alle. Neste år vil jeg komme tilbake. Da jeg kom dit forestilte jeg meg fienden som en udødelig horde. Det viste seg at egenskapene deres var overdrevne. De dør som alle andre.

F:Tror du ikke krigen vil stoppe i løpet av et år?


M: Naturligvis ikke. For å få en stopp på den trenger staten å få kontroll over grensen mot Tyrkia og den Jordanske grensen ved Golan Høydene. Hvis islamistenes innflytelse stoppes vil vi fort få kontroll over de som er fra Syria. Alle syrere vet at Tyrkia, Saudi-Arabia, Israel og USA hjelper islamistene med våpen og penger og kjøper olje av dem. De gir inntrykk av bare å hjelpe den «sekulære opposisjonen», men alle forstår at alle forsyninger havner i en felles haug og at FSA (Den frie syriske hæren, eller moderate som de kalles i Norge overs.) fordeler våpnene til de andre gruppene. Syria kan bare tape hvis en flyforbud - sone blir etablert, ved at Tyrkia helt åpent støtter islamistene og at den såkalte «anti-IS» koalisjonen angriper Syria.

F: Er det en stor forandring å komme tilbake til Russland?


M: Jeg forstår nesten ikke hvordan dere kan leve så normalt. Sove rolig og drømme normalt. Der jeg var kunne en bare falle i søvn hvis en var fullstendig utmattet.

P.S. Michel nektet å bli fotografert for å unngå å bli identifisert av ekstremistene.

Dette intervjuet er oversatt, bearbeidet og noe forkortet av Knut Lindtner.

Det kan leses på engelsk og er hentet herfra:

http://thesaker.is/a-russian-syrian-volunteer-talk...

Bloggkommentarer levert av Disqus