Vi forvarer ikke bare Syria, men sivilisasjonen.

Dette intervjuet er hentet fra Falkens blogg: http://thesaker.is

Del 1.

En syrisk-russer intervjues om erfaringer fra «Shabiha», den pro-syriske paramilitære enheten.

I mediene ser vi ofte historier om folk fra hele verden som slutter seg til IS av en eller annen grunn. Samtidig hører vi ingenting om de som bekjemper denne pesten. Vi har snakket med Michael Mizah, en 25 år gammel russisk og syrisk borger som nettopp har returnert fra Damaskus, hvor han hadde kjempet i «Shabiha», en pro-regjerings- paramilitær enhet. (Minner om det gamle norske heimevernet, overs)

Han snakket med oss om hva syrerne tenker om krigen, president Bashar Assad, den Islamske Staten og om fremtiden.


Falken (F): Hvorfor dro du til Syria?

Michel (M): Min far er fra Syria og det er fortsatt mange slektninger der som vi snakker med daglig. I praksis bor vi i to land samtidig. Vi er kristne. En av fetterne min sloss i den syriske hæren. Min tante og onkel, begge sivile, ble drept i 2012 i Kalamun.

Så hver gang jeg så på nyhetene, ble jeg plaget av et ubehag… I tre år ønsket jeg å dra dit, men noe kom i veien hele tiden - kone, jobb osv. Men nå passet alt slik at jeg kunne dra

.

F: Da den «arabiske våren» startet, hvordan reagerte familien din?

M: Til å begynne med hadde de sympati for de som protesterte. Men så det ble det klart at de uforsonlige i den sekulære opposisjonen arbeidet for Tyrkia og de arabiske monarkiene. Dessuten at islamiseringen var tydelig helt fra starten var enda en grunn til bekymring. På samme måte som alle normale mennesker, familien min, mine venner og alle jeg kjenner i Syria er sterkt imot wahabismen og religiøs ekstremisme i sin alminnelighet.

I Syria er ikke krigen mot Assad, men mot selve sivilisasjonen. IS holder slaver, korsfester folk, innfører middelalder-skatter for kristne og avretter sjiaer og alawitter på stedet. Ville du leve i samsvar med med sharia - lovgiving hvor du kan bli drept for å røyke eller drikke alkohol eller bli banket opp med stokker på offentlig sted for å ha gått med trange bukser? Det vil heller ikke vi.

Og vi vet at det vil skje hvis Damaskus faller. I Raqqa har de det slik, forteller lokalbefolkningen oss. Det går fortsatt busser, slik at vi kjenner godt til hva som er alternativet til Assad.

I Damaskus traff jeg en 20 år gammen jente og hun hadde tilbrakt de siste tre månedene  som slave for IS. En av kommandantene kjøpte henne som konkubine, og da han døde «arvet» etterfølgeren hans henne… Slektningene klarte å kjøpe henne tilbake.

F: Visste du hvor du skulle være i Damaskus, ventet noen på deg?


M: Naturligvis. To måneder før jeg dro kom jeg, gjennom en venn av familien, i kontakt med min fremtidige kommandant i «Shabiha». Dette er den samme «Shabiha» som FN i 2012 beskyldte for «forbrytelser mot menneskeheten».

Jeg ønsket egentlig å gå inn i hæren, men det kan du ikke bare for en kort tid. Fetteren min er inne for en tre-års periode og han kan ikke treffe familien, fordi fronten er konstant «varm».

F: Var det bare syrere i din gruppe eller var den internasjonal?


M: Folk kom fra Libanon og Iran fordi de forstod at hvis Syria falt stod de for tur. De sendte oss militære rådgivere og våpen… Hele «ondskapens akse» av sjiaer støttet oss. Vedrørende resten av verden har jeg ikke sett noen krigere der… Det virket som om den russiske ambassaden i Syria ikke likte det. Kanskje det skyldes ryktene om den såkalte «Russiske Legionen», som ble hyret i St. Petersburg for å sloss for Assad (offisielt for å beskytte oljerørledninger). Men da de ankom Damaskus protesterte den russiske ambassaden slik at de ble hjemsendt. I sin alminnelighet er det bare mulig å kjempe for Syria for de som har syrisk statsborgerskap, eller hvis det foreligger en form for avtaler på regjeringsnivå. Men islamistene, de kommer fra hele verden for å angripe Syria.

F: Hvilket inntrykk hadde du fra Damaskus?


M: Jeg ankom den internasjonale flyplassen i Damaskus og det første jeg så var et stort antall soldater og militsfolk. Men livet fortsetter. I sentrum går folk på gatene uten frykt, til tross for periodiske angrep med mortar (rakett/granat - kaster overs.).

I de kristne områdene er situasjonen noe mer komplisert, men handelen fungerer fortsatt. Min gruppe var stasjonert i et slikt område, i de nord-østlige utkantene av Damaskus mot det opposisjons-kontrollerte distriktet Duma som er fullstendig okkupert av islamistene. Det har alltid vært bebodd av ytterliggående religiøse, så ingen var egentlig forbauset av at det ble en «sengevarmer» for den militante ekstremismen.

Da jeg ankom hadde området være under beleiring i lang tid og fienden hadde ingen fluktmuligheter, slik at min del av krigen var relativ enkel sammenlignet med det som foregår i Nord-Syria…

F: Når en sier milits, forestiller mange seg en broket forsamling, ulikt kledd og bevæpnet. Er det slik Shabiha er?


M: Nei, naturligvis ikke. Første dagen jeg ankom fikk jeg hærens standardutstyr, jeg fikk beskjed om hvilke oppgaver jeg hadde og dro til de posisjonene vi skulle være på. Det er nok mat også - vel, du kan spise mye når du utsettes for denne typen stress…

Maten lages i lokale kjøkken, kjøtt, bønner, forskjellige søtsaker. Vi får en pakke sigaretter hver annen dag, men de er ganske sterke så det holder. Dessuten ga lokalbefolkningen oss mat daglig, Shabiha og hæren er deres siste håp.

Kanskje i noen andre byer hvor lokalbefolkningen har organisert lokale militser, kan det være mangel på utstyr, men i Damaskus er dette ikke noe problem. Militsen er ikke betalt, men Assad gir alle slags fordeler til militsfolkenes familier.

F: Hvordan er forholdet mellom hæren og militsen i det store og hele?


M: Militsen følger ordre fra hæren. Opposisjonen liker å beskrive Shabiha som barbarer, en gruppe som regjeringen bare kontrollerer på papiret, og som en gruppe som liker å plyndre og voldta… Dette er langt fra sannheten. Naturligvis kan sivile bli drept av regjeringtroppene. Uheldigvis skjer dette særlig når en kjemper i byene. Noen ganger er dette uunngåelig, spesielt fordi islamistene gjemmer seg bak sivile. Men hvis vi virkelig skulle drepe enhver som støttet fienden, ville Duma-distriktet ha vært ødelagt for lenge siden - ganske enkelt vært jevnet med jorden med tanks i løpet av en dag, slik enkelte hissigpropper har krevet lenge.

Men Assad vil ikke dette - tvert imot - han fortsetter å lønne kommuneansatte i IS-kontrollerte byer. Vi ønsker ikke folkemord, vi vil gjenforene landet. Derfor ble det understreket for oss før hvert oppdrag at vi ikke skulle skyte på sivile under noen omstendighet. Hvis sivile blir drept etterfølges dette alltid av etterforskning og evt. en rettssak.

F: Kan du gi noen flere detaljer om forholdet mellom Shabiha og hæren?


M: Hæren bestemmer oppdrag, sørger for nødvendig etterretning, støtte osv. De gir oss også rådgivere.

Etter avtale og godkjenning av Assad, trener nå Hesbollah militser der regjeringen ikke kan. Kanskje i enkelte utkantområder er ikke militsen alltid å få tak i, men hvis de ikke kommuniserer i det hele tatt, regnes ikke slike enheter som en del av militsen. Med andre ord er militsen en naturlig forlengelse av hæren. Vi kan ikke gjøre noe på egen hånd.

F.eks. hvis militsen bestemmer at det er nødvendig å ødelegge et hus som del av et forsvarstiltak, må vi først ha tillatelse fra byens myndigheter. Naturligvis hender det at det ikke er tid til dette, men da må vi avlegge full rapport etterpå.

Hvis vi snakker om folkene i gruppen: lederen av gruppen kjempet i hæren i 4 år som sersjant, ble såret og kom til militsen. Stort sett består militsen av frivillige og de som får utmerkelser i kamp kan bli overført til hæren.

F: Hvor mange var det i din enhet?


M: Som jeg allerede har sagt, 21 stykker. Til tross for det faktum at gruppene egentlig skulle rekrutteres fra lokalbefolkningen hadde vi tre kristne fra Aleppo, to drusere som hadde flyktet til Damaskus fra IS og sluttet seg til militsen og en libanesisk frivillig.

Det er et meget sterkt militært samhold i gruppen. Vi hadde derfor ingen religiøse motsetninger, trakassering og slikt. Alle visste hvem fienden var og raseriet var rettet den veien. I gruppen var det et par karer som i begynnelsen av «den arabiske våren» hadde vært med på anti-regjerings-demonstrasjoner, men nå fremstod Assad for dem som en slags profet. Det er slik overalt. 

Før jeg dro til Syria tenkte jeg at slagordene i sovjetiske krigsfilmer, slike som: «For fedrelandet! For Stalin!» bare var fiction laget for TV. Men i Damaskus så jeg folk som forberedte seg til kamp ved å rope «Gud! Syria! Bashar!», «Vårt blod og vår sjel for deg, Bashar!» og lignende ting.

F: Hva er militsens største problem?


M: Militsen vokste ikke frem som følge av et ønske om soldater i byen, men fordi det var nødvendig å fylle gapene i rekkene. De første krigsårene mistet hæren flest soldater.

Nå kan de manøvrere og vi holder stillingene som de har vunnet. For eksempel satt vi i en bygning i en uke, mer eller mindre som en kile i islamistiske posisjoner. Jeg vet ikke hvilken gruppe disse ekstremistene tilhørte, kanskje IS eller kanskje noen andre. Det er egentlig ikke viktig fordi de flyter fra den ene gruppen til den andre hele tiden.

F: Så du ble sendt til fronten den første dagen? Ble ferdighetene dine sjekket av kommandanten din?


M:  Ja, det var litt vittig dette her. Jeg ble sjekket for skyteferdigheter og fikk oppgave å være snikskytter. Men da vi skulle innta stillingene våre ble det klar at jeg ikke var flink til dette. Jeg klarte ikke treffe en boks som stod på et oljefat på hundre meters avstand. Som resultat av det forble jeg menig, altså det som kalles riflemann. Det er ikke grader i små avdelinger. Enter er du kommandant eller så er du menig. 

Ja, vi var i kamp allerede fra første dag, eller natt for å være presis. Om dagen er temperaturen helt opp mot 40 grader og det er da vanskelig å gjøre noe. Vår oppgave var å holde fienden i ånde om dagen for at de ikke skulle få sove, slik at de ikke ble for aktive om natten.

Kampene begynner gjerne i 6-7 tiden om kvelden når varmen begynner å gi seg. Men som min kommandant sa meg: Selv de verste kampene i vårt distrikt er ingenting mot det som skjer i Nord-Syria hvor islamistene har tungt artilleri, tanks og selvmords-lastebiler med eksplosiver.

6 av våre folk ble drept på en uke og det skyldtes feil de gjorde. Der nord kan 300 mennesker bli drept hver natt.

F: Og hvordan døde disse 6 folkene?


M: Den andre dagen jeg var der, dro disse for å hjelpe en «nabo-enhet» som hadde erobret et hus fra islamistene. De gikk inn i bygningen etter at bygningen var forlatt av islamistene.

Alle instruksjoner sier at ingeniørene går inn først, fordi islamistene legger ut bomber og underminerer husene før de trekker seg ut… Dette glemte de, gjorde en feil og huset gikk i luften.

Dette intervjuet er oversatt, bearbeidet og noe forkortet av Knut Lindtner. Det fortsetter i del 2.


Det kan leses på engelsk i sin helhet herfra:

http://thesaker.is/a-russian-syrian-volunteer-talk...

Bloggkommentarer levert av Disqus