Vil Tyskland trekke seg?

Tyskland prøver å trekke seg fra Syriakonflikten.

Tyskland vil ut av den rollen landet har fått i Syriakonflikten. Utenriksminister, Frank-Walter Steinmeier, prøver nå å organisere et toppmøte for å fremforhandle en fredsavtale. Men dette blir et vanskelig prosjekt å få i havn delvis fordi Tyskland bærer et stort ansvar for krigen og delvis fordi Frankrike fortsatt insisterer på å ødelegge den Syriske arabiske republikken.

Da USA første gang angrep Syria i 2003 ba de Tyskland og Israel om hjelp før de ga oppdraget til Frankrike og Storbritannia. Den gangen samarbeidet den tyske etterretningstjenesten med Mossad om drapet på Rafic Hariri (i Libanon, overs.) ved at de leverte et våpen som bare de hadde. Tanken var å få i stand en folkelig anti-Syrisk oppstand (i Libanon, overs.) og med det utgangspunktet å sende inn «the Marines» for å drive ut okkupanten, som var Syria. Dette var en tanke som var i overensstemmelse med planen til USAs "komite for et fritt Libanon" og som også  andre hadde fremmet.

Operasjonen mislyktes imidlertid. 

Tyskland spilte fortsatt en avgjørende rolle sammen med Israel da USAs ambassadør Jeffrey Feltman organiserte den «Internasjonalt Uavhengige Undersøkelseskommisjonen», en oppgave som formelt ble gitt av Ban Ki-moon for å finne sannheten om drapet på Hariri. Berlin sendte Dethlev Mehlis som tidligere hadde arbeidet for CIA og tidligere politisjef og agent Lehmann som seinere ble innblandet i CIA sine forbrytelser i deres hemmelige fengsler. Men også denne gangen mislyktes operasjonen. Etter å ha beskyldt president Emile Lahoud ( i Libanon, overs.) og Bashar al-Assad for å ha planlagt drapet på Rafic Hariri, falt Mehlis kommisjonen sammen som følge av en skandale med med falske vitneprov.

Tyskland involveres på nytt i krigen som nå er i gang, denne gangen på Fransk og Britisk side ved å ta på seg å lede møtet til «Arbeidsgruppen for økonomisk fremgang og utvikling» som «Syrias Venner» arrangerte.  I 2012 foreslo toppdiplomaten Clemens von Goetze på dette møtet å dele Syrias rikdommer mellom de statene som sa seg villige til å sabotere Geneve-konferansen. Selv før den Syriske Arabiske republikken var nedkjempet delte de allierte ut konsesjoner for utvinning av syrisk gass. Den tyske forsvarsministeren, Wolfgang Schäuble, etablerte et permanent sekretariat og utstyrt det med et budsjett på 600000 Euro, for å forberede plyndringen av Syrias hydrokarboner. Denne jobben fikk Gunnar Wälzholz som også hadde utført en tilsvarende oppgave overfor Afghanistan.

Da Frankrike saboterte Geneve-konferansen hjalp Tyskland til med å virkeliggjøre den planen som ble unnfanget av John Negroponte, dengang direktør for USAs nasjonale etterretningstjeneste, om en Nicaraguansk type krig. Planen forutsatte en mangedobling av terroristgruppene for at landet skulle «forblø seg tørr». Til dette formålet sørget landet (Tyskland) for en internasjonal koordinering av «Muslim Brotherhood» i Aix-la-Chapelle, som hadde fungert siden den kalde krigen. Det er herfra nå tilbaketoget til Al-Qaida, IS og andre terroristgrupper organiseres.

Og i dag, når Merkeregjeringen oppdager effektiviteten til den russiske bombingen, USAs nøling og endringen i den internasjonale strategiske balansen, det er i den situasjonen at Merkel forsøker å trekke seg etter sine tapte slag og få til fred med Syria. Denne kursendringen samsvarer med den lenge ventede tilnærmingen - noe Washington i stor grad frykter - mellom Berlin og Moskva.

Denne utviklingen kan forklares for befolkningen ved hjelp av emigrantkrisen. I og med at den var forberedt i et år på forhånd etter krav fra sjefen for Tysklands tungindustri, Ulrich Grillo, og iverksatt av Tyrkias president Erdogan, FNs høykommissær for flyktninger, Antonio Guterres og spekulanten George Soros, har hundretusenvis mennesker krysset Balkan for å komme for å arbeide i Tyskland til reduserte lønner.

Imidlertid ble operasjonen avbrutt av den russiske militære intervensjonen, fordi Tyskland fryktet at  jihadister som flyktet fra bombingen skulle blande seg med immigranter og flyktninger. Og akkurat nå er den tyske befolkningen imot tilstrømmingen av utlendinger fordi «big business» har utnyttet anledningen til å avskaffe minstelønn i flere av delstatene. Som resultat av dette kan flyktningkrisen levere et mulig alibi for endring av politikken vedrørende Syria.

Det er naturligvis vanskelig å forhandle frem en tilnærming mellom Tyskland og Syria. Utenriksminister Frank-Walter Steinmeier håper å organisere et tilsvarende møte (5+1) som førte til Iran-avtalen for å få løst Syriakonflikten. Men Russland tvinger frem en mer ambisiøs målsetting. De vil ha frem Putin, Merkel, Hollande og Bashar al-Assad for å få til noe lignende som Ukraina-avtalen.

Thierry Meyssan

Denne artikkelen er oversatt, noe forkortet og bearbeidet av Knut Lindtner. Den har fotnoter som viser til tidligere offentliggjorte artikler. De finnes under artikkelen på nettstedet voltairenet.org

 

Bloggkommentarer levert av Disqus